Tredveårskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tredveårskrigen
Konflikt: Trettiårskrigen
The Hanging by Jacques Callot.jpg
Les Grandes Misères de la guerre av Jacques Callot, 1632.
Dato 1618–1648
Sted Europa (stort sett i dagens Tyskland)
Resultat
Freden i Westfalen
Parter
Protestantiske stater og allierte

Historisk svensk flagg Sverige
Frankrike Frankrike[1]
Böhmens flagg Böhmen
Danmark Danmark-Norge (1625–1629)[2]
Kurfyrstedømmet Sachsens flagg Sachsen
De forente Nederlandenes flagg Nederlandene
Pfalz Kurpfalz
Braunschweig-Lüneburg Braunschweig-Lüneburg
England England[3]
Skottland Skottland
Brandenburgs våpenskjold Brandenburg-Preussen
Transilvanias flagg Transilvania
Ungarske anti-habsburgske opprørere[4]
Kossakkflagg Saporog-kosakker

Det osmanske rikets flagg Det osmanske riket
Romersk-katolske statar og allierte

Det tysk-romerske rikets flagg Det tysk-romerske riket

Det spanske imperiets flagg Spania og områdene deres

Danmark Danmark-Norge (1643–1645)[2]
Kommandanter
Historisk svensk flagg Gustav II Adolf av Sverige

Historisk svensk flagg Johan Banér
Historisk svensk flagg Lennart Torstenson
Historisk svensk flagg Carl Gustaf Wrangel
Historisk svensk flagg Karl X Gustav
Frankrike Ludvig XIII av Frankrike
Frankrike Kardinal Richelieu
Frankrike Marquis de Feuquieres
Frankrike Louis II de Bourbon
Frankrike Vicomte de Turenne
Böhmens flagg Fredrik V
Böhmens flagg Jindrich Matyas Thurn
Böhmens flagg Kristian I av Anhalt-Bernburg
Danmark Christian IV av Danmark og Norge
Kurfyrstedømmet Sachsens flagg Bernhard av Sachsen-Weimar
Kurfyrstedømmet Sachsens flagg Johan Georg I av Sachsen
De forente Nederlandenes flagg Maurits av Nassau
De forente Nederlandenes flagg Piet Pieterszoon Hein
De forente Nederlandenes flagg Vilhelm av Nassau
De forente Nederlandenes flagg Fredrik Henrik av Oranien
De forente Nederlandenes flagg Maarten Tromp
De forente Nederlandenes flagg Ernst Casimir
De forente Nederlandenes flagg Hendrik Casimir I
England Hertugen av Buckingham
Skottland Jarlen av Leven
Transilvanias flagg Gabriel Bethlen
Ernst von Mansfeld
Christian von Braunschweig-Wolfenbüttel
Kossakkflagg Bogdan Khmelnytskij

† : Falt i kampene
Det tysk-romerske rikets flagg Johann Tserclaes Tilly

Det tysk-romerske rikets flagg Albrecht von Wallenstein
Det tysk-romerske rikets flagg Ferdinand II
Det tysk-romerske rikets flagg Ferdinand III
Det tysk-romerske rikets flagg Franz von Mercy
Det tysk-romerske rikets flagg Johann von Werth
Det tysk-romerske rikets flagg Gottfried Heinrich Pappenheim
Kurfyrstedømmet Bayerns flagg Maximilian I
Det spanske imperiets flagg Filip IV av Spania
Det spanske imperiets flagg Hertugen av Olivares
Det spanske imperiets flagg Gonzalo Fernández de Córdoba
Det spanske imperiets flagg Ambrosio Spinola
Det spanske imperiets flagg Kardinal Ferdinand
Det spanske imperiets flagg Gómez Suárez de Figueroa
Det spanske imperiets flagg Fadrique de Toledo
Det spanske imperiets flagg Antonio de Oquendo
Det spanske imperiets flagg Francisco de Melo

Det spanske imperiets flagg Diego Felipez de Guzmán
Styrker
495 000 mann:
  • 150 000 svensker
  • 20 000 danskar og nordmenn
  • 75 000 nederlendere
  • Om lag 100–150 000 tyskere
  • 150 000 franskmenn
  • 20–30 000 ungarere (Anti-habsburgske ungarske opprørere)
  • 6 000 transilvanere
    [5]
450 000 mann:
  • 300 000 spanjoler (inkludert soldater fra De spanske Nederlandene og Italia)
  • 100–200 000 tyskere
  • Rundt 20 000 ungararske og kroatiske kavalerister[6]

Tredveårskrigen eller trettiårskrigen var en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger, og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren og den franske kongemakten.

Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene nærmest ble halvert. Den franske kongemaktens villighet til å alliere seg med enhver hær – uansett religion – som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca. 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen, som ble proklamert den 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og i den westfalske by Münster, kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.

Maleri av Carl Wahlblom (1810) som viser slaget ved Lützen, 16. november 1632, der den svenske kongen Gustav Adolf falt

Årsaker til krigen[rediger | rediger kilde]

For å forstå årsakene til tredveårskrigen må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var hardt rammet av religionskriger og protestantismens rotfeste hos befolkningen og fyrstene førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.

Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. Det hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken konfesjon (katolisisme eller lutherdom) deres fyrstedømmer skulle ha (Latin: «Cius regis eius religo», dvs. «Den som styrer, hans tro skal gjelde»), og befolkningen måtte innrette seg deretter.

Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.

  • Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket.
  • Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at Habsburgerne fikk så mye kontroll over det tyske riket at de kunne omringe Frankrike.
  • Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i det baltiske området.

Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.

Krigen[rediger | rediger kilde]

Det er vanlig å dele inn tredveårskrigen i fire faser, den bøhmiske (1618–1625), den danske (1625–1629), den svenske (1630–1635) og den svensk-franske (1635–1648).

Ferdinand II, tysk-romersk keiser Hans intoleranse overfor protestantismen var en umiddelbar årsak til tredveårskrigen.

Den bøhmiske fasen (16181625)[rediger | rediger kilde]

Selve gnisten som fikk krigen i gang, skjedde i Praha (Prag) i datidens Böhmen. Der var de redd for at keiseren skulle undergrave protestantismen, og dermed fjerne det protestantiske maktgrunnlaget. Da to emissærer for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Matthias, var på besøk viste de bøhmiske protestantene mangel på gjestfrihet ved å kaste dem ut av vinduet.

Ferdinand I, tysk-romersk keiser

Denne hendelsen, som er kjent som den andre defenestrasjonen av Praha, startet det bøhmiske opprøret. Snart spredte det seg over hele det bøhmiske området. Hadde det bøhmiske opprøret bare vært en sentraleuropeisk konflikt, hadde krigen vart bare i tre år, men dødsfallet til keiser Matthias i 1619, forsterket opprørstemingen blant de protestantiske lederne, som hadde vært nær ved å komme til enighet om en fredsslutning. Svakheten til både Ferdinand (som nå besteg tronen etter keiser Matthias) og bøhmerne, førte til at krigen spredte seg til Vest-Tyskland. Ferdinand ble nødt til å be sitt søskenbarn, kong Filip IV av Spania om hjelp.

Keiseren, som fungerte som konge for det bøhmiske folk, svarte med å sende soldater for gjenopprette ro og orden. Bøhmerne, som nektet å la seg avvæpne, avsatte i stedet keiseren som sin konge og valgte en ny, Fredrik V.

Den nye tysk-romerske keiseren, Ferdinand, fikk pengestøtte fra paven og militær assistanse fra Spania og Bayern. Med det klarte han å slå Fredrik i slaget ved Hvitefjell i 1620.

Etter slaget i 1620 begynte spanjolene å etablere seg i traktene rundt Rhinen, dette for å mobilisere seg mot Frankrike og Nederlandene. Böhmen ble igjen en katolsk stat under Ferdinand, som innsatte seg som konge igjen.

Den danske fasen (16251629)[rediger | rediger kilde]

Protestantene så nå ut til å ta tape. Den som nå skulle føre an for protestantismen var kongen av Danmark, Christian IV. I tillegg til å være konge over Danmark-Norge, var han også hertug av Holstein, en liten provins i det tysk-romerske riket. Om Christian gikk inn i krigen kun av religiøse grunner er vel heller tvilsomt, for det var også mye politikk med i bildet. Ved å invadere Tyskland kunne han skaffe seg flere provinser og bispeseter og skape et kongedømme til sin yngste sønn. En annen teori er at kongen var redd for at Sverige skulle stå i spissen i alliansen mot den tysk-romerske keiser.

Fredrik V, malt av Gerrit von Honthorst i 1634. Frederik blir kalt «vinterkongen», fordi hans regjeringstid bare varte i tre måneder i 1620.

Med litt hjelp fra Nederlandene og England invaderte danskene Tyskland med en hær på 20.000 mann. For å hindre at Christian skulle invadere Tyskland, ansatte Ferdinand II den bøhmiske adelsmannen, Albrecht von Wallenstein. Wallenstein takket ja til å lede keiserens styrker da han fikk løfte om at han skulle få plyndre de områdene han okkuperte. Christian, som ikke visste om Wallenstein, ble nødt til å trekke seg tilbake før Wallenstein og Tillys hær ville utrydde hele den danske armé. Nederlaget ble ytterligere forsterket da danskenes allierte, England, som var internt splittet, trakk seg ut. Frankrike var i borgerkrig, og Sverige var i krig mot Polen. Tilly slo danskene i slaget ved Lutter i 1626. Wallensteins hær marsjerte mot nord, og okkuperte Mecklenburg, Pommern og til slutt Jylland. Han klarte ikke å innta hovedstaden, København, for han kunne ikke innta Sjælland uten en flåte, og hverken Hanseatene eller Polen ville godta at en keiserlig flåte ble bygd i Østersjøen. Han beleiret derimot Straslund, i et forsøk på å få kontroll over en havneby som var stor nok for en slagkraftig flåte, men kostnadene ble for høye til at en krig mot Danmark i hele tatt kunne bli lønnsom.

Det spredte seg nå frykt blant protestantene i Tyskland. Det så ut til at protestantismen, som til nå hadde hatt god oppslutning og et godt grep rundt de sentrale makthaverne i det tysk-romerske riket, var på vei mot undergangen. Til og med de nordlige lutherske statene var på randen til å bli katolske igjen. Frykten spredde seg ikke bare innad i riket, men også til nabolandene. Sverige og Frankrike gikk nå til aksjon.

Dette førte til Traktaten i Lübeck (1629), der Christian IV avga sin støtte til protestantene til fordel for å få kontroll over Danmark. I de påfølgende årene ble enda flere områder underlagt katolisismen.

Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de lutherske (protestantiske) områdene, som etter Augsburgavtalen, var katolsk.

Den svenske fasen (16301634)[rediger | rediger kilde]

Gustav Adolf ved slaget ved Breitenfeld

Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig, i tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et alt for sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.

Ved hjelp av Nederland og andre militære eksperter, hadde Gustav Adolf skaffet seg datidens mest moderne hær. Den var kjent for å ha høy disiplin, stort mot og et mobilt artilleri. Svenskene, med hjelp av sakserne, slo den tyske keiseren ved Breitenfield i 1631 og ved Lützen, der Gustav Adolf falt. Selv om svenskene hadde flere suksessrike seirer og kom seg langt inn i Tyskland (helt frem til Böhmen), var de betydelig svekket. Det samme var den tyske keiseren. Derfor endte det med en fredsavtale i Praha i 1635, hvor disse avtalene ble inngått:

  • Man gikk tilbake til de avtalene som ble inngått i Augsburg i 1555. De protestantiske og de katolske landområdene, skulle være slik som de var i 1552.
  • Det ble inngått forbud mot private hærer. Det ble dannet en forent hær av alle de tyske statene til en Tysk-romersk hær.
  • Tyske fyrster fikk ikke ha allianser seg imellom.
  • Kalvinismen ble legalisert.

De religiøse konfliktene ble også rettet på i Praha. Det så nå ut som at tilstandene skulle bli roligere. Slik artet det seg ikke. I Frankrike så man med varsomme øyne på denne nye fredsavtalen. De mente at den førte til at Habsburgerne fikk for mye makt. Dermed brøt krigshandlingene ut igjen.

Den svensk-franske fasen (16351648)[rediger | rediger kilde]

Selv om Ludvig XIIIs sjefsmininister kardinal Richelieu var katolikk, allierte han seg med protestantene

Krigen ble avsluttet med at Frankrike blandet seg inn i krigshandlingene. Frankrike var en stor katolsk stat, men på grunn av rivalisering med det tysk-romerske riket og det habsburgske Spania, allierte de seg med protestantene. Kardinal Richelieu, Ludvig XIIIs sjefsminister, mente at Habsburgerne var alt for mektig da de hadde områder i sørlige Frankrike og deler av Nederland.

Krigen artet seg som en internasjonal krig på tysk landjord. På den protestantiske siden befant Frankrike, Sverige og Nederland seg. På den andre siden var det Tyskland og Spania. Spania var som kjent under Habsburgernes kontroll, og var katolisismens fremste beskytter. Spania benyttet sjansen til å invaderte Frankrike. De plyndret områdene Champagne og Burgund, og kom så langt at de truet selve hjertet av Frankrike, Paris. De ble imidlertid stoppet før de kom så langt. I slaget ved Compiegne klarte hertugen av Weimar å stoppe de spanske styrkene, og spanjolene måtte trekke seg tilbake til grensen mellom Spania og Frankrike. Der fortsatte kampene uten at noen av sidene fikk et særlig overtak.

I 1642 døde Richelieu, etterfulgt av Ludvig XIII året etter. Den franske tronen ble overtatt av den fem år gamle Ludvig XIV. Den nye kongens regent, kardinal Mazarin, begynte arbeidet med å få i gang en fredsavtale.

I 1645 klarte den svenske marskalken, Lennart Torstenson, å slå den tysk-romerske hæren i slaget ved Jankau, i nærheten av Praha. Ludvig II av Borboun slo den bayerske hæren i det andre slaget ved Nordlingen, der den siste store kommandanten på den katolske siden døde.

Krigen endte med freden i Westfalen i 1648.

Sosiale og politiske aspekt ved krigen[rediger | rediger kilde]

Europa etter tredveårskrigen

Tredveårskrigen var ulik og nyskapende på flere områder. Først og fremst var det en svært blodig krig hvor mange ble drept. De religionskrigene som utspilte seg før 1618, var stort sett oppgjør mellom konger og fyrster, og berørte ikke lokalbefolkningene i like stor grad som denne krigen gjorde. Med tredveårskrigen kom et ny måte å føre krig på. I stedet for en nasjonal hær, eller en hær knyttet til et folk med politiske ambisjoner, var det nå private hærer som kunne leies. Disse private hærene var topptrente og kunne handle etter andre motiv enn det som kanskje var intensjonene til de som leide dem.

De private hærene var en blanding av flere folkeslag uten noen spesiell tilknytning til en region. Dermed ville ikke de, under en krig, få forsyninger fra makten. De måtte heller plyndre nærmeste landsby. Landsbyboerne som ikke ble drept, hadde ofte ikke noe annet å gjøre enn å følge hæren til neste plyndringssted. Dette førte til at flere landsbyer ble lagt øde, og sult og sykdommer var ofte en følge av dette igjen. Det finnes ikke noen eksakte tall, men et estimat tilsier at Tyskland hadde et befolkningstap rundt 40 % på landet og 33 % i byene.

Følgene av krigen[rediger | rediger kilde]

Freden i Westfalen er betraktet som starten på det moderne Europa med suverene småstater. To direkte følger var Nederland og Sveits. Det var også avslutningen på religionskrigene som hadde herjet Europa i flere tiår. Det var en protestantisk seier over katolikkene, samt en svensk og fransk seier over Habsburgdynastiet. En annen viktig beslutning som ble vedtatt i Westfalen, var forbudet mot private hærer. Dette faremomentet som hadde utsatt sivilbefolkningen for så mye nød og lidelse ble avskaffet og har ikke vært brukt siden.

Det som skjedde i Tyskland var at alle de rundt 300 statene fikk mer eller mindre egen suverenitet. De kunne selv gjøre avtaler med andre stater uten noen form for innblanding fra keisermakten. Det tysk-romerske riket var nå i praksis oppløst som et rike. Ingen lover kunne bli vedtatt av keisermakten, keiseren kunne heller ikke innkreve skatter. Tyskland gikk med dette tilbake til et føydalt system uten noen form for sentralstyre, og hadde ingen spesiell politisk innflytelse på det nye Europa som oppstod etter krigen. Den Habsburgske drømmen om et forent tysk-romersk rike gikk dermed i vasken. Et annet utfall av freden i Westfalen var at Kalvinisme ble godkjent som tillatt tro i de tyske fyrstedømmene.

Liste over slag under tredveårskrigen[rediger | rediger kilde]

Bilder[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ George Ripley, Charles Anderson Dana, The American Cyclopaedia, New York, 1874, s. 250, "...the standard of France was white, sprinkled with golden fleur de lis...". *[1] The original Banner of Frankrike was strewn with fleurs-de-lis. *[2]:on the reverse of this plate it says: "Le pavillon royal était véritablement le drapeau national au dix-huitième siecle...Vue du chateau d'arrière d'un vaisseau de guerre de haut rang portant le pavillon royal (blanc, avec les armes de Frankrike)." Encyclopædia Britannica: "The oriflamme and the Chape de St Martin were succeeded at the end of the 16th century, when Henry III., the last of the Huset Valois, came to the throne, by the white standard powdered with fleurs-de-lis. This in turn gave place to the famous tricolour." Frankrike entered the war in 1635.
  2. ^ a b 1625–1629. Aligned with the Catholic Powers 1643–1645.
  3. ^ I krig med Spania 1625–30 (og Frankrike 1627–29).
  4. ^ Scores Hungarians was fall into line with army of Gabriel Bethlen in 1620. Ágnes Várkonyi: Age of the Reforms, Magyar Könyvklub publisher, 1999. ISBN 963 547 070 3
  5. ^ Gabriel Bethlen's army numbered 5 000 Hungarian pikeman and 1 000 German mercenary, with the anti-Habsburg Hungarian rebels numbered together approx. 35 000 men. László Markó: The Great Honors of the Hungarian State (A Magyar Állam Főméltóságai), Magyar Könyvklub 2000. ISBN 963 547 085 1
  6. ^ László Markó: The Great Honors of the Hungarian State (A Magyar Állam Főméltóságai), Magyar Könyvklub 2000. ISBN 963 547 085 1

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Peter Englund: Ofredsår – om den svenska stormaktstiden och en man i dess mitt Dokumentarisk roman om 30-årskrigen fra Sveriges trolig fremste historiker. Utdrag av boken ISBN 91-7486-067-4
  • Finn Fuglestad: Fra svartedauden til Wienerkongressen: den vesterlandske kulturkretsens historie 1347-1815 i et globalt-sammenliknende perspektiv. Cappelen 2004 (1.utg 1999) ISBN 82-02-23857-9
  • Kurt Ågren: Et nytt Europa 1500-1750 Aschehougs Verdenshistorie bd. 8 Gammelmodig men oversiktlig politisk historie over skiftende kriger og allianser i Europa i denne tidsepoken. Oven-fra og nedperspektiv med kapittelindeling inndelt etter stater. 1. utg 1985, 2. rev utg ISBN 82-03-22364-8