Sinaihalvøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sinaihalvøya sett fra rommet

Sinaihalvøya (arabisk: Shibh Jazirat Sina شبه جزيرة سيناء) er ei trekantet halvøy mellom Middelhavet i nord og Rødehavet i sør. Den ligger i Egypt, og har et areal på rundt 60 000 km². Landgrensene er Suez-kanalen og Suezbukten i vest og grensen til Gazastripen, Israel og Akababukten i øst. Sinaihalvøya er den delen av Egypt som geografisk hører til Asia. I Sørvest-Asia kalles halvøya for Vest-Asia.

Klima[rediger | rediger kilde]

Sinaihalvøya har et ekstremt ørkenklima som kan bli svært varmt. Det er knapp vegetasjon. Temperaturene kan variere mellom 50° C i dagslys til 6° C etter solnedgang. I vintersesongen kan det forekomme frost, spesielt i fjellene.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Den østre grensen for halvøya er en geologisk forkastning kjent som den østafrikanske riftdalen.

Halvøya er delt inn i to regioner. I nord ligger regionen Shamal Sina' (norsk: Nord-Sinai) med hovedstaden Al 'Arish, og i sør regionen Janub Sina' (norsk: Sør-Sinai) med hovedstaden el-Tor. Al 'Arish, som ligger ved middelhavskysten, er med sine omtrent 128 000 innbyggere (2005) Sinaihalvøyas største by.

Halvøya er nesten utelukkende ørken, men har bosetninger langs Sabah-kysten ved Taba (nær den israelske byen Eilat) med hotell og kasino. Sørover langs kysten ligger Nuweiba, Dahab og Sharm el-Sheikh. Det finnes også bosetninger i nord langs Gazastripen ved Al 'Arish.

Omtrent halvparten av innbyggerne på halvøya er beduiner, fordelt på ca. 20 stammer, som fortsatt lever et delvis nomadisk liv. De lever av dyreavl (geiter, sauer, dromedarer), og som ledere for kamelkaravaner i ørkenen, eller kamelturer for turister ved kysten.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sinaihalvøya ble opprinnelig befolket av monitufolket, som på egyptisk kalte området «Mafkat», eller «turkislandet». Under det 1. egyptiske dynasti eller tidligere utvant egypterne mineralen turkis på Sinaihalvøya ved to steder. Disse stedene heter nå på arabisk Wadi Maghareh og Serabit el-Khadim. Gruvene fungerte på sesongbasis i tusenvis av år, men gruvedrift i moderne tid har vist seg å være ulønnsomt. Turkisgruvene på Sinaihalvøya kan være verdens eldste kjente gruver.

Sinaifjellet i Sinai er kjent fra Bibelen som stedet hvor Moses mottok De ti bud. Ved foten av nabofjellet til det som i dag heter Sinaifjellet, Katarinafjellet, ligger Katarina-klosteret, etter sagnet grunnlagt i år 337 e. Kr. Klosteret er blant kristenhetens eldste kloster, og er fortsatt i bruk.

Mamelukkene i Egypt kontrollerte halvøya fra 1260 til 1518, før den osmanske sultanen Selim I drepte dem i slagene ved Marj Dabiq og al Rayadaniyya. Etter dette og fram til tidlig på 1900-tallet var Sinaihalvøya, som del av Egypt, under osmansk styre. Etter britisk press i 1906 ble halvøya en del av det britisk-kontrollerte Egypt. Grensen som ble fastsatt av britene, en nesten rett linje fra Rafah ved middelhavskysten til Taba ved Akababukten, har siden vært Sinaihalvøyas østlige grense. Dette er nå hovedsakelig den internasjonale grensen mellom Israel og Egypt.

Sinaihalvøya har også i nyere tid vært okkupert av Israel tre ganger. Første gang var i 1948 under den arabisk-israelske krig 1948, men denne okkupasjonen var bare delvis og kortvarig. I 1956 under Suezkrisen okkuperte Israel hele halvøya igjen, men trakk seg ut etter noen måneder med okkupasjon. Deretter, under seksdagerskrigen i 1967, gjenerobret Israel området. Egypt forsøkte to ganger å ta det tilbake; Utmattelseskrigen mellom 1968 og 1970, og Yom Kippur-krigen i 1973. Begge forsøkene var mislykket, og det var under israelsk styre frem til Den egyptisk-israelske fredsavtalen i 1979. Det israelske partiet Likud hadde da overtatt kontrollen i Israel (1977), og trakk seg ut av halvøya i 1979 i bytte mot en gjensidig fredsavtale.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Sinai – bilder, video eller lyd