Den franske revolusjon

Den franske revolusjon var en periode i fransk historie (1789–1799) med kraftige politiske, sosiale og økonomiske omveltninger. Resultatet ble det monarkiske franske eneveldets fall og slutten på et tusenårig stendersamfunn. Revolusjonen skyldtes det voksende borgerskaps misnøye med et tungrodd statsapparat som ikke taklet Frankrikes økende økonomiske, sosiale og utenrikspolitiske problemer. Vanskelighetene hadde utspring i landets kostbare deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrig, flere uår innen landbruket og ineffektiviteten i et uoversiktlig forvaltningssystem der maktposisjoner var forbeholdt adelen. Revolusjonen var sterkt inspirert av opplysningstidens idealer om demokratisering og frihet.

Den franske revolusjon skapte ringvirkninger over hele Europa. Kollisjonen mellom gamle og nye tanker og rivaliserende maktkonstellasjoner resulterte i en rekke kriger og voldeligheter. Revolusjonens idealer om menneskerettigheter, enkeltindividets ukrenkelighet og demokratisk styring som grunnleggende prinsipper for ethvert sunt samfunn, har preget Vestens utvikling frem til i dag.

[rediger] Årsaker

Årsakene til den franske revolusjon er sammensatte. Historikerne har ulike syn. Den mest utbredte oppfatningen er at revolusjonen ble drevet frem av en allianse mellom et voksende borgerskap, undertrykte bønder og en ny, sterk samfunnsgruppe: lønnstagere i byene. Disse så det gamle aristokratiske systemet som foreldet.

Et annet historiesyn fremhever at revolusjonen først brøt løs da de mange ulike aristokratiske, borgerlige og intellektuelle reformbevegelser som fantes i Frankrike på 1780-tallet, mistet kontrollen med sin misnøye og den skjøre monarkiske statsmakten ikke hadde krefter til å demme opp for kaoset som fulgte. Ifølge dette synet var revolusjonen følgelig ikke et resultat av en bevisst allianse mellom sterke samfunnsgrupper som stod sammen for å fjerne monarkiet. Selv om opposisjonsgrupperingene i utgangspunktet var enige om opplysningstidens idealer, var de politiske allianser kun flyktige og tilfeldige.

Uansett hvilken forklaring man velger, er det hevet over tvil at misnøyen med statsforvaltningens håndtering av økonomien var den sterkeste motivasjonen for ønsket om forandring. Vanstyret skyldtes et system som hadde begynt å utvikle seg drøyt hundre år tidligere. Kong Ludvig XIV og Ludvig XVs aggressive utenrikspolitikk og lemfeldige finanspolitikk, munnet ut i en rekke kostbare kriger som påførte Frankrike store sosiale og psykologiske byrder. En økende krigsgjeld, kombinert med militære nederlag, udugelighet i den adelsdominerte hærledelsen og mangelen på sosiale ordninger for krigsveteraner, skapte over tid en økende frustrasjon i befolkningen. Utover på 1700-tallet mistet landet gradvis sin posisjon som Europas økonomiske og militære stormakt. Rivaliserende stater som Storbritannia, Østerrike og Preussen, gikk forbi Frankrike i finansiell styrke og politisk handleevne. Dette startet en økende uro innad i Frankrike, særlig i aristokratiske kretser som var avhengig av en sterk kongemakt for å verne sine privilegier. De økonomiske problemene økte merkbart ved Frankrikes innblanding i den amerikanske uavhengighetskrig. Dette viste seg å bli svært ressurskrevende.

Under regjeringstiden til Ludvig XVI (fr. Louis XVI, 1774-1792) utviklet det seg en alvorlig økonomisk krise der landet nærmet seg bankerott. I flere år hadde ulike finansministere (Turgot, Neckar og Calonne) foreslått en skatteordning der alle, inkludert de øverste stendene, skulle betale eiendomsskatt. Dette ble avvist av de ledende samfunnsklassene, adelen og kirken. Til tross for at kongen i prinsippet var eneveldig, hadde han ifølge fransk sedvane ingen myndighet til å pålegge disse gruppene bestemmelser de motsatte seg.

Motstanden mot regimet fikk ny næring da et økende skattetrykk som skulle øke statsinntektene, kun i liten grad ble belastet adelen. I tillegg kom skattene som måtte betales til Den katolske kirke, som var det franske monarkiets sterke ideologiske støttespiller, og også Frankrikes største eier av dyrkbar jord. Uår med feilslåtte avlinger i de siste årene før revolusjonen førte til stigende matpriser og merkbart dårligere kår for landets fattige som i stor grad livnærte seg som livegne på aristokratiets jordegods. Frankrike hadde som et føydalt ordnet samfunn få selveiende bønder. Utover på 1780-tallet førte problemene enkelte steder i tilløp til underernæring og hungersnød. Det fikk dessuten makroøkonomiske konsekvenser at en høyere andel av franskmennenes inntekt gikk med til mat. Innenlandske investeringer begynte å synke merkbart og rammet igjen handelsvirksomheten. De økonomske bedrestilte måtte i økende grad importere varer, den franske eksporten falt drastisk. Store underskudd på handelsbalansen ble et vedvarende problem.

Den tiltagende forakten for statssystemet blant borgere og bønder ble styrket av at kongehuset og adelen i denne situasjonen ikke begrenset sin egen omgang med luksus og økonomiske privilegier. Den negative stemningen mot kongehuset hadde økt ved kronprinsens giftermål med Marie Antoinette, datter av Østerrikes keiserinne Maria Theresia. Østerrike var Frankrikes bitre arvefiende. Ekteskapet var i utgangspunktet ment å styrke båndene mellom de to statene og bilegge gamle utenrikspolitiske stridigheter. Effekten ble den motsatte. Mistenksomhet mot en østerriksk født dronning på Frankrikes trone resulterte i ondsinnet ryktespredning og bakvaskelseskampanjer mot Marie Antoinette. I ettertid har det fremkommet at kampanjene i vesentlig grad var igangsatt av politiske krefter i Storbritannia, den andre av Frankrikes arvefiender som på denne måten ønsket å svekke Frankrike.

En siste, og sterkt medvirkende faktor som beredte grunnen for revolusjonen, var den økende oppslutningen om tankene til opplysningsfilosofer som Voltaire og Rousseau og det franske handelsborgerskapets tro på liberalismens prinsipper.

[rediger] Stendene

Kong Ludvig XVI av Frankrike. Maleri av A.F. Callet

Fram til den franske revolusjon i 1789 var den franske befolkningen delt inn i tre. En stand er et sosialt lag av mennesker som er klart utskilt i samfunnet ved at alle som hører til den etter loven har bestemte rettigheter og plikter. Disse rettighetene og pliktene er forskjellige for de ulike stendene og gir klart uttrykk for sosial lagdeling. Det gir de høyere stendene langt bedre vilkår og rettigheter enn de lavere. Stendersamfunnet var altså et privilegiesamfunn der noen mennesker hadde lovfestede fordeler. Den øverste standen var geistligheten, de som tok seg av nasjonens åndelige liv. Adelen var andrestanden og skulle krige og forsvare landet. Disse to stendene hadde store lovbestemte fordeler eller privilegier. Viktigst av alt var at de ikke trengte å betale skatt. Alle andre mennesker hørte i prinsippet til tredjestanden. De skulle forsørge første- og andrestanden gjennom arbeid, skatter og avgifter, og utgjorde hele 98 prosent av Frankrikes 25 millioner innbyggere. Innad i stendene var det store økonomiske forskjeller, for eksempel skilte høyborgerskapet seg fra tredjestanden, med at de blant annet hadde mye bedre økonomiske vilkår enn enkelte i både andre og førstestanden. Det var høyborgerskapet som møtte fram og utøvde politisk innflytelse på vegne av tredjestanden. Eneste grunnen til at de fikk muligheten til å delta politisk var den innflytelsen som økonomisk styrke gav.

[rediger] Stenderforsamlingen

I mai 1789 samlet kongen en stenderforsamling. Folket var redde for at kongen og geistligheten ville klare å tvinge gjennom en avgjørelse i eget favør. I den forrige stenderforsamlingen, i 1614, hadde alle stendene hatt like mange representanter, og man telte kun én stemme pr. stand. Dette syntes folk var urettferdig, så en komité bestående av 30 liberale parisere krevde at 3. standen, folket, skulle få dobbelt så mange representanter i forsamlingen som de øvrige stendene, og at stemmene skulle telles pr. hode, ikke pr. stand. Dette likte ikke de andre stendene. Over halvparten av geistligheten og nesten alle de adelige ville holde på den gamle ordningen hvor stenderforsamlingen besto av førstestanden som var kongen og adelen, andrestanden besto av kirken og tredjestanden besto av bøndene

Stenderforsamlingen 1789 tok til 5. mai 1789. Men etter mye diskusjon og uenighet ble forsamlingen tilslutt oppløst.

Den tredje standen samlet seg sammen til en nasjonalforsamling. Anført av Emmanuel Joseph Sieyès vedtok nasjonalforsamlingen 17. juni 1789 at de skulle erklære seg som en representant, ikke for tredje stand, men av folket.

De inviterte de andre stendene til å delta, men forklarte samtidig at de fra nå av kom til å lede nasjonen enten med eller uten dem.

En del av de utvalgte representantene for stendene møtte nasjonalforsamlingen på en tennisbane der de avtalte at de ville holde sammen til de hadde gitt Frankrike en grunnlov. Etter hvert vokste sympatien for nasjonalforsamlingen, og til og med store deler militæret samlet seg utenfor Paris for å gi sin støtte.

Kongen ønsket ikke at folket skulle ta over makten, og under innflytelse av sine rådgivere sparket han regjeringen, og satte sammen en ny. Dette gjorde folket rasende. Folk samlet seg for å protestere og gjøre opprør.

[rediger] Stormingen av Bastillen

Utdypende artikkel: Stormen på bastillen

«Stormen av Bastillen». Maleri av Jean-Pierre Louis Laurent Houel, 1789

14. juli 1789 stormet militæret og borgere av Paris fengselet Bastillen. De drepte direktøren av fengselet og flere av vaktene. Bastillen var et forhatt symbol på de undertrykkende styresmaktene, så selv om det bare var sju fanger (fire falsknere, to galninger og en farlig voldtektsmann), ble frigjøringen av Bastillen sett på som et symbol på frihet, likhet og brorskap, og ble et signal for allment opprør. Og ennå er 14. juli, dagen da Bastillen ble stormet, Frankrikes nasjonaldag.

Da kongen så hvordan folkemassene protesterte, trakk han og hans militære støttespillere seg foreløpig tilbake i slottet i Versailles.

[rediger] Nasjonalforsamlingen

Nasjonalforsamlingen den 20. juni 1789. Her sverget delegatene på at de ikke skulle skilles før Frankrike hadde fått en grunnlov. Maleri av Jacques-Louis David

Nå tok nasjonalforsamlingen over styringen. Forsamlingen vedtok å fjerne føydalismen, og etter et par timer hadde politikerne også tatt fra adelen og geistligheten deres privilegier. Alle ble likeverdige, og fra nå av skulle ingen ha fordeler eller privilegier ovenfor resten av folket. De nye myndighetene tok også fra kirken dens eiendommer og makt.

Samtidig angrep bønder landet rundt adelens slott og gårder, og gamle dokumenter med bestemmelser om adelens føydale særrettigheter ble ødelagt under dette opprøret. Dette ble kjent som «den store skrekken».

[rediger] Politiske retninger

Etterhvert ble det splittelser i forsamlingen, og politiske partier ble dannet. Rojalist-demokratene og Mirabeau allierte seg med med tidligere finansminister Necker. De ønsket et monarki som liknet det engelske der de både hadde konge, et folkevalgt parlament og et parlament av aristokrater. I tillegg ville de ha et senat bestående av representanter valgt av kongen. Kongen skulle ha makt til å utsette en lov, men han skulle ikke ha vetorett.

Helt til venstre var den svært radikale Maximilien de Robespierre og hans forening Jakobinerklubben. Disse ønsket å fjerne kongen, og heller ha republikk der en folkevalgt president skulle styre. Jakobinerklubben var Frankrikes mektigste klubb. På toppen var det oppimot 500 000 medlemmer av klubben.

[rediger] Kongen rømmer

Kongens tilbakereise fra Varennes

Kongen ble nå flyttet fra Versailles til Paris. Det var for at forsamlingen skulle kunne kontrollere kongen bedre, og for å forhindre ham i å forsøke å gripe makten på ny.

Etter hvert ble kongen nervøs av å være i Paris. Han fryktet at han ville bli drept, så han og konen fant ut at de ville rømme. Den 20. juni 1791 dro kongen og hans gemalinne Marie-Antoinette. Men dagen etter at de hadde rømt, var kongen uforsiktig og viste seg offentlig. Han og kona ble arrestert ved Varennes. Han ble så fraktet tilbake til Paris. Denne hendelsen gjorde kongen enda mer upopulær enn han allerede var blant folket. Seinere ble han arrestert og satt i fengsel av de radikale sammen med sin kone Marie-Antoinette.

[rediger] Massakeren ved Champ-de-Mars

Det var framdeles uenighet i nasjonalforsamlingen, som ikke klarte å avgjøre hvilken styreform landet skulle ha. Forsamlingen lente mot konstitusjonelt monarki, men ikke alle var enige. Noen politikere gikk ut blant folket for å samle underskrifter mot kongen, og for å holde taler der de kritiserte kongens oppførsel. Mange folk møtte opp, noe rojalistene ikke likte. En av dem var lederen for nasjonalgarden, general Lafayette. Han beordret garden til å konfrontere forsamlingen. De svarte med å hive stein på garden. Garden svarte med å skyte opp i luften for å skremme folkemassene til å slutte. Da dette ikke gikk startet garden å skyte inn i folkemassene. Til slutt var over 50 mennesker drept.

Etter denne massakren flyktet mange av republikanerne fra landet eller gikk under jorden, i frykt for sitt liv. Dermed ble Jakobinerklubben det ledende partiet på venstresiden, og etterhvert det mektigste partiet i Frankrike.

[rediger] Revolusjonskrigene

Utdypende artikkel: Revolusjonskrigene

Politikken Frankrike førte drev landet til krig mot Østerrike og deres allierte. Kongen og de revolusjonære ønsket å unngå krig. Likevel så kongen dette som en mulighet til å øke sin popularitet. Han tenkte at uansett resultat i krigene ville han fremstå som mer populær som følge av den. Jakobinerne var for krigen, fordi de så på den som en mulighet til å fremme revolusjonen, og håpet at den ville bre seg til resten av Europa.

I april 1792 brøt krigen mot Preussen og Østerrike ut. Den varte fram til Amiens-traktaten i 1802.

[rediger] Kongen henrettes

Fra henrettelsen av Marie-Antoinette

I starten av 1793 truet land som Preussen og Østerrike med at hvis ikke franskmennene gjeninnsatte kongen, ville det få følger for det franske folket. Ettersom kongen i lang tid hadde blitt mistenkt for å ha hatt ulovlig kontakt med utenlandske kongehus, ble han nå anklaget for å konspirere med fienden.

Ludvig 16. ble dømt til døden 17. januar 1793 for å ha konspirert mot folkets frihet og sikkerhet, og til store protester blant rojalistene ble han halshogd 21. januar 1793. Hans kone Marie-Antoinette ble henrettet 16. oktober samme år.

[rediger] Terroren

Maximilien Robespierre, Frankrikes leder under skrekkveldet

Utdypende artikkel: Skrekkveldet

Republikanerne ble flere og flere, og mot slutten av 1792 var de det mektigste partiet i Frankrikes parlament. Da jakobinerne tok over komiteen for nasjonal sikkerhet startet perioden som nå kalles for Terroren eller Skrekkveldet. I løpet av denne perioden, som varte fra 1793 til 1794, drepte Robespierre og hans medarbeidere over 1200 politiske motstandere, de fleste ved giljotinen. Tilsammen døde nærmere 200 000 mennesker, men de fleste var i borgerkrigen mellom rojalistene og republikanerne. Etterhvert sank jakobinernes popularitet, og i 1794 gjorde folket opprør mot jakobinerne og deres overdrevne bruk av terror. Det nye parlamentet ble hovedsakelig satt sammen av overlevende girondister (liberale republikanere). Etter at de hadde tatt tilbake makten hevnet de seg på jakobinerne og deres sympatisører. To av de mest kjente som døde i terroren var Danton og Robespierre. Begge var med på å starte den.

[rediger] Napoleon Bonaparte

Det nye parlamentet skrev så en ny konstitusjon som ble kalt Direktoriet. Parlamentet skulle bestå av 500 medlemmer, 250 senatorer, og 5 ledere.

Det nye regimet møtte mye motstand fra jakobinerne og rojalistene, og måtte ty til militærbruk for å stanse opptøyer og kontrarevolusjonære aktiviteter. På denne måten fikk hærens leder mye makt og innflytelse. Hans navn var Napoleon Bonaparte.

9. november 1799 kuppet Napoleon makten i Frankrike og innsatte Konsulatet. Han styrte som diktator til 1804, da han utnevnte seg selv til keiser av Frankrike. Han presset land til å lage fredsavtaler med seg, men han stolte ikke helt på den russiske tsaren Aleksander I. Derfor bestemte han seg for å kvitte seg med ham en gang for alle, og angrep Russland 24. juni 1812. Russerne svarte smart, ledet av general Kutusov, ved å trekke seg tilbake mot Moskva, mens de brant ned byer slik at de ikke etterlot noe til franskmennene, også kjent som «den brente jords taktikk». Det ble vinter og Napoleon måtte trekke seg tilbake. Rundt 400 000 soldater døde i vinterkulda, både av forfrossenhet og kamper med russere. Etter en natt kunne man våkne opp til et helt kompani med døde frosne soldater foran et sluknet leirbål. Dette var Napoleons første nederlag.

Det fortsatte ved slaget i Leipzig i 1813 hvor Napoleon ble tatt til fange. Etterpå ble han sent til øya St. Helena. For Frankrike endte det med slaget ved Waterloo i 1815.