Nils Arne Sørensen

Nils Arne Sørensen
Født	1956
Beskjeftigelse	Historiker
Utdannet ved	Aarhus Universitet
Nasjonalitet	Kongeriket Danmark

Nils Arne Sørensen (født 1956), er professor, lic.phil. i moderne europeisk historie ved Syddansk Universitet. I 1980–årene ble Sørensen utdannet cand.phil. i historie fra Århus Universitet.^[2] Siden 1992 har han vært ansatt ved universitetet i Odense.^[3]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Til Sørensens forskning og undervisning hører blant annet Storbritannias historie, herunder New Labour, Tony Blair, Gordon Brown^[4] og Brexit.^[5] Men også første verdenskrig og Danmark under andre verdenskrig^[6] 1940-1945^[7] opptar Sørensen. Sørensen underviser også i historiske metoder, blant annet kildekritikk^[8] og erindringssteder.^[9]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Eneforfatter[rediger | rediger kilde]

Den store krig – europæernes første verdenskrig (3. rev. udgave, 2014)
Evighedernes by Rom (2019)

Bidrag[rediger | rediger kilde]

Konfliktzonen Danmark (2018)
Schleswig as Contested Place (2013)
tidsportrætbogen 1950’erne (2012)
Gads Historieleksikon (2009)^[2]
Transnationale historier (2004)

Pris[rediger | rediger kilde]

I 2008 mottok Sørensen Research Council for Humanities.^[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jx20050126009, besøkt 8. juni 2022^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b ^c «Nils Arne Sørensen». Syddansk Universitets Forskerportal. Besøkt 31. juli 2023.
^ «Nils Arne Sørensen». Danmarks nationalleksikon, Lex.dk. Besøkt 31. juli 2023. «Nils Arne Jørgensen har siden 1992 været ansat ved Institut for Historie, Kultur og Samfundsbeskrivelse ved Syddansk Universitet (tidligere Odense Universitet).»
^ Nils Arne Sørensen (28. november 2011). «POST MORTEM OVER NEW LABOUR». Temp – tidsskrift for historie. Besøkt 31. juli 2023.
^ Hisar Sindi (13. juli 2016). «SE SVARENE EU-professor: Theresa May vil gøre op med Camerons regerings politik». Danmarks Radio. Besøkt 31. juli 2023.
^ Nils Arne Sørensen (august 2005). «Narrating the Second World War in Denmark since 1945». Contemporary European History: 295–315. «After the liberation in 1945, two conflicting narratives of the war experience were formulated. A consensus narrative presented the Danish nation as being united in resistance while a competing narrative, which also stressed the resistance of most Danes, depicted the collaborating Danish establishment as an enemy alongside the Germans. This latter narrative, formulated by members of the resistance movement, was marginalised after the war and the consensus narrative became dominant. The resistance narrative survived, however, and, from the 1960s, it was successfully retold by the left, both to criticise the Danish alliance with the ‘imperialist’ United States, and as an argument against Danish membership of the EC. From the 1980s, the right also used the framework of the resistance narrative in its criticism of Danish asylum legislation. Finally, liberal Prime Minister Anders Fogh Rasmussen started using it as his basic narrative of the war years (partly in order to legitimise his government's decision to join the war against Iraq in 2003). The war years have thus played a central role in Danish political culture since 1945, and in this process the role of historians has been utterly marginal.»
^ Tom Hermansen (5. mai 2007). «Evig kulturkamp om Besættelsen». Jyllandsposten. Besøkt 31. juli 2023.
^ «Metode 2 Problemstillinger, kilder samt teori- og begrebsrammer / Historical Methods and Theory». Syddansk Universitet. 2018. Besøkt 31. juli 2023. «Den studerende skal efter endt kursus: Viden have en teoretisk forståelse af forskellige typer historiske spørgsmål, og deres konsekvenser for valg og anvendelse af kildemateriale samt af teori og begrebsramme viden om de centrale teoretiske traditioner og analysemetoder i historiefaget samt fagets tematiske bredde Færdigheder kunne anvende historisk kildekritik i besvarelsen af konkrete problemstillinger, og kunne argumentere for det hensigtsmæssige ved valget af en kildekritisk analysestrategi kunne anvende mindst to yderligere analysestrategier på et grundlæggende niveau med afsæt for eksempel i samfundsteoretiske tilgange, begrebshistorie eller fortællingsteori, og kunne argumentere for det hensigtsmæssige ved valget. Den ene af disse analysestrategier skal eksplicit lægge op til spørgsmål der fokuserer på, hvordan fortiden fremstilles kunne vurdere kvaliteten af historiefaglig forskning Kompetencer kunne overskue og systematisere et komplekst stofområde kunne udvikle viden gennem opstilling og løsning af nye problemstillinger på basis af kvalificerede valg af teori og metoder inden for historiefaget» linjeskift-tegn i |sitat= på plass 39 (hjelp)
^ Nils Arne Sørensen. «Erindringssteder» (PDF). SyddanskUniversitet. Besøkt 31. juli 2023. «Det tog knap ti år fra den franske historiker Pierre Noraud gav det første bind af Les lieux de mèmoire i 1984 og til begrebet ”erindringssted” havde vundet pondus nok til at blive optaget i Grand dictionnaire Robert de la langue francaise. Den oplysning formidler Nora selv i sit forord til den engelske udgave af værket, og stoltheden er ikke uforståelig. For da Nora skrev, var ordet ikke blot blevet optaget i den store franske ordbog, men også blevet en central reference blandt det stærkt voksende antal af historikere og andre kultur- og samfundsforskere, der med mange forskellige udgangspunkter interesserede sig for hvordan (og hvorfor) fortid er blevet brugt og bruges i identitetspolitiske projekter. Allerede i 1989 blev Noras programmatiske indledningsartikel oversat i det indflydelsesrige, tværfaglige tidsskrift Representations’ temanummer om ”Memory and Counter-Memory”, og i 1996-98 fulgte den engelske oversættelse af værket i udvalg under titlen Realms of Memory: The Construction of the French Past i tre bind. Denne oversættelse er i sig selv et vidnesbyrd om begrebets tiltrækningskraft. Det samme er ambitiøst anlagte ”kopi-produkter” i Italien (I luoghidellamemoria, 1-3, 1996-97) og Tyskland (Deutsche Erinnerungsorte, 1-3, 2001).» linjeskift-tegn i |sitat= på plass 1143 (hjelp)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

«Nils Arne Sørensen», nettside, Syddansk Universitet

[hash-f4dae0dd0b01e19a8ff3f9e27dfa6fed0c078656-1] Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jx20050126009, besøkt 8. juni 2022^{[Hentet fra Wikidata]}

[:0-2] «Nils Arne Sørensen». Syddansk Universitets Forskerportal. Besøkt 31. juli 2023.

[3] «Nils Arne Sørensen». Danmarks nationalleksikon, Lex.dk. Besøkt 31. juli 2023. «Nils Arne Jørgensen har siden 1992 været ansat ved Institut for Historie, Kultur og Samfundsbeskrivelse ved Syddansk Universitet (tidligere Odense Universitet).»

[4] Nils Arne Sørensen (28. november 2011). «POST MORTEM OVER NEW LABOUR». Temp – tidsskrift for historie. Besøkt 31. juli 2023.

[5] Hisar Sindi (13. juli 2016). «SE SVARENE EU-professor: Theresa May vil gøre op med Camerons regerings politik». Danmarks Radio. Besøkt 31. juli 2023.

[6] Nils Arne Sørensen (august 2005). «Narrating the Second World War in Denmark since 1945». Contemporary European History: 295–315. «After the liberation in 1945, two conflicting narratives of the war experience were formulated. A consensus narrative presented the Danish nation as being united in resistance while a competing narrative, which also stressed the resistance of most Danes, depicted the collaborating Danish establishment as an enemy alongside the Germans. This latter narrative, formulated by members of the resistance movement, was marginalised after the war and the consensus narrative became dominant. The resistance narrative survived, however, and, from the 1960s, it was successfully retold by the left, both to criticise the Danish alliance with the ‘imperialist’ United States, and as an argument against Danish membership of the EC. From the 1980s, the right also used the framework of the resistance narrative in its criticism of Danish asylum legislation. Finally, liberal Prime Minister Anders Fogh Rasmussen started using it as his basic narrative of the war years (partly in order to legitimise his government's decision to join the war against Iraq in 2003). The war years have thus played a central role in Danish political culture since 1945, and in this process the role of historians has been utterly marginal.»

[7] Tom Hermansen (5. mai 2007). «Evig kulturkamp om Besættelsen». Jyllandsposten. Besøkt 31. juli 2023.

[8] «Metode 2 Problemstillinger, kilder samt teori- og begrebsrammer / Historical Methods and Theory». Syddansk Universitet. 2018. Besøkt 31. juli 2023. «Den studerende skal efter endt kursus: Viden have en teoretisk forståelse af forskellige typer historiske spørgsmål, og deres konsekvenser for valg og anvendelse af kildemateriale samt af teori og begrebsramme viden om de centrale teoretiske traditioner og analysemetoder i historiefaget samt fagets tematiske bredde Færdigheder kunne anvende historisk kildekritik i besvarelsen af konkrete problemstillinger, og kunne argumentere for det hensigtsmæssige ved valget af en kildekritisk analysestrategi kunne anvende mindst to yderligere analysestrategier på et grundlæggende niveau med afsæt for eksempel i samfundsteoretiske tilgange, begrebshistorie eller fortællingsteori, og kunne argumentere for det hensigtsmæssige ved valget. Den ene af disse analysestrategier skal eksplicit lægge op til spørgsmål der fokuserer på, hvordan fortiden fremstilles kunne vurdere kvaliteten af historiefaglig forskning Kompetencer kunne overskue og systematisere et komplekst stofområde kunne udvikle viden gennem opstilling og løsning af nye problemstillinger på basis af kvalificerede valg af teori og metoder inden for historiefaget» linjeskift-tegn i |sitat= på plass 39 (hjelp)

[9] Nils Arne Sørensen. «Erindringssteder» (PDF). SyddanskUniversitet. Besøkt 31. juli 2023. «Det tog knap ti år fra den franske historiker Pierre Noraud gav det første bind af Les lieux de mèmoire i 1984 og til begrebet ”erindringssted” havde vundet pondus nok til at blive optaget i Grand dictionnaire Robert de la langue francaise. Den oplysning formidler Nora selv i sit forord til den engelske udgave af værket, og stoltheden er ikke uforståelig. For da Nora skrev, var ordet ikke blot blevet optaget i den store franske ordbog, men også blevet en central reference blandt det stærkt voksende antal af historikere og andre kultur- og samfundsforskere, der med mange forskellige udgangspunkter interesserede sig for hvordan (og hvorfor) fortid er blevet brugt og bruges i identitetspolitiske projekter. Allerede i 1989 blev Noras programmatiske indledningsartikel oversat i det indflydelsesrige, tværfaglige tidsskrift Representations’ temanummer om ”Memory and Counter-Memory”, og i 1996-98 fulgte den engelske oversættelse af værket i udvalg under titlen Realms of Memory: The Construction of the French Past i tre bind. Denne oversættelse er i sig selv et vidnesbyrd om begrebets tiltrækningskraft. Det samme er ambitiøst anlagte ”kopi-produkter” i Italien (I luoghidellamemoria, 1-3, 1996-97) og Tyskland (Deutsche Erinnerungsorte, 1-3, 2001).» linjeskift-tegn i |sitat= på plass 1143 (hjelp)

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]