Raymond Poincaré

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Raymond Poincaré
Raymond Poincaré
Født 20. august 1860
FrankrikeBar-le-Duc, Frankrike
Død 15. oktober 1934 (74 år)
Frankrike Paris, Frankrike
Parti PRP
Frankrikes 10. president
18.Februar.1913-18.Februar.1920
Regjering PDR
Forgjenger Armand Fallières
Etterfølger Paul Deschanel

Raymond Poincaré (født 20. august 1860 Bar-le-Duc, Meuse, død 15. oktober 1934 i Paris) var en fransk politiker. Han var fem ganger statsminister og president i Frankrike fra 1913 til 1920. Poincaré var utdannet advokat og forsvarte Jules Verne i en injurie-sak. Poincaré ble født i byen Bar-le-Duc og studerte jus ved universitetet i Paris. Han var fetter til matematikeren Henri Poincaré.

Under første verdenskrig ble han i stor grad tilsidesatt av daværende statsminister Georges Clemenceau både under krigen og under oppgjøret etter krigen. Poincaré mente at den allierte hæren burde i større grad være til stede på den tyske siden av Rhinen. Perioden som president holdt på å ende da Ferdinand Foch prøvde å få ham til å bruke sin konstitusjonelle rett til å ta over forhandlingsmakten fra Georges Clemenceau. Poincaré nektet og satt ut perioden til 1920. Etter hans periode var over tok han igjen over Statsministerembetet. Han pensjonerte seg fra politikken i 1929 og døde fem år senere i Paris.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Poincaré studerte jus i Paris og Nancy og slo seg i 1880 ned som advokat i Paris. Der vant han seg snart et tallrikt og framstående klientell takket være sin gedigne teoretiske og praktiske skolering og sin usedvanlige veltalenhet. Han ble ansett som en av Paris fremste advokater.

Politikerkarrieren inledes[rediger | rediger kilde]

I januar 1886 ble Poincaré rekruttert av jordbruksminister Jules Develle som kabinettssjef i jordbruksministeriet - en post han beholdt til juni 1887. I mens var han valgt til landstingsmann («conseiller general») i departementet Meuse i 1886, og 31. juli 1887 ble han ved et suppleringsvalg deputert for valgkretsen Commercy i samme departement. Han ble gjenvalgt til deputertkammeret i 1893 og 1898 uten motkandidat, og i 1902 etter en intens valgkamp.

I 1903 ble han valgt til senator for Meuse, og ble genvalgt i 1906. Som politiker sluttet han seg til opportunistene og fikk i kammeret alt fra begynnelsen stor oppmerksomhet som taler, hvis rolige, saklige og nasjonalistiske opptreden sjeldent forfeilet sin tilsiktede virkning. Han var arbeidsom og begavet med evne til å lett og raskt sette seg inn i de mest skiftende spørsmål, og fikk meget tidlig en mengde parlamentariske tillitsoppdrag. Ellerede i 1890 ble han medlem av budsjetkommisjonen ("commission du budget") og i 1892 dens rapportør.

I 1893 var han undervisningsminister i Charles Dupuys første ministerium, inntrådte i mai 1894 i dennes andre ministerium som finansminister og forble i regjeringen også under det påfølgende tredje ministerum under Alexandre Ribot (januar-oktober 1895) som undervisningsminister.

I 1895-97 var han viseordfører i deputertkammaret, og ble i 1906 ordfører i budsjetkommisjonen og var under perioden mars-oktober 1906 atter finansminister, nå i Ferdinand Sarriens ministerium. Under sin tid i parlamentet inngrep han flere ganger på effektivt vis i viktige indre anliggender, fo eksempel ved den storea konverteringen av statsgjelden i 1894 og ved bekjempelsen av Léon Bourgeois' ministerium i 1896. Hans fremste strebenn både i og utenfor regjeringen var innrettet mot større tilbakeholdenhet i statsutgiftene - noe som i hovedsak ikke ble kronet med fremgang.

Konseilspresident (statsminister)[rediger | rediger kilde]

Etter 1906 dro Poincaré seg bort fra de aktive politiske stridene, og kunne ikke beveges til å ta en ny ministerpost. Han ville ikke gjøre seg til talerør for noen særskilt gruppering blant republikanerne men ble alltid spurt til råds som en av de mest innsatte i politiske forhold. Ved Joseph Caillaux' fall lot han seg bevege i januar 1912, støttet på en stark republikansk majoritet i parlamentet, til å påta seg posten som statsminister (konseilspresident). Med Alexandre Millerand som krigs-, Théophile Delcassé som marine- og Aristide Briand som justisminister overtok han selv ledelsen av utenrikspolitikken i det ømtålige klimaet etter Agadirkrisen. Han klarte ved sin personlige autoritet å oppnå en velkommen ro i politiske kretser og i den allmene opinion. Hans upptreden mot Italia under den tripolitanske krig (september 1911-oktober 1912), og hans fremgangsrike bestrebelser for å begrense Balkankrigen i 1912 øket hans popularitet i Frankrike.

President[rediger | rediger kilde]

Poincarés valg til republikkens president 17. januar 1913 (med 483 stemmer mot 296 for Jules Pams, 69 for Édouard Vaillant og 11 øvrige) ble hilst med entusiasme i Frankrike. Poincaré tiltrådte som Frankrikes president 18. februar 1913. Aristide Briand dannet hans første ministerium, men ble kort tid etter fulgt av regjeringen Louis Barthou.

En ikke ubetydelig regjeringshandling under hans første år var forlengelsen av verneplikten til tre års tjenestegjøring. Fremmet og bruken av Frankrikes militære styrke til lands og sjøs, og styrkingen av disiplin, lå Poincaré varmt om hjertet, idet han så det som den eneste måte å kunne hevde Frankrikes maktstilling på. Fra radikalt hold ble han imidlertid gjenstand for ganske heftige beskyldninger for å drive en alt for personlig politikk.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Poincaré besøker fronten

Sommeren 1914 reiste Poincaré i selskap med den nye konseilspresident René Viviani med båt til det russiske hoff i Sankt Petersburg, der styrken i det fransk-russiske forbundet ble ytterligere poengtert. På hjemreisen besøkte Poincaré 25. juli Sverige[1], men de planlagte besøkene i København og Kristiania ble innstilte på grunn av spenningen mellom Østerrike-Ungarn og Serbia som en uke senere munnet ut i første verdenskrig. Ved den 26. august å tilsette en nasjonal samlingsregjering med så allment kjente og aktede menn som Viviani, Delcassé, Ribot, Millerand og Briand skapte Poincaré øket tillit i landet for politikernes evne til å lede dets skjebnevei under Storkrigen.

Da Paris syntes truet flyttet Poincaré regjeringens sete til Bordeaux 3. september 1914, men returnerte til Paris 9. desember samme år. Under krigsårene bidro han ved sine reiser og patriotiske taler rundt om i landet til å i det lengste holdt ved lag den nasjonale enighet («1’union sacrée»), som på hans bønn var blitt proklamert av kammerrene 4. august 1914. Han turde også å ha utøvet en viss innflytelse på den franske utenrikspolitikken under de første krigsårene, men etter at han i november 1917 ble nødsaget å betro dannelsen av en ny regjering til sin gamle motstander Georges Clemenceau, tok denne helt regjeringens tøyler i sin hånd.

Versaillesfreden[rediger | rediger kilde]

Poincaré holdt 18. januar 1919 åpningstalen ved fredskonferansens høytidelige åpning. Han stilte ikke opp i presidentvalget i 1920 og ble etterfulgt av Paul Deschanel 18. februar 1920. Forut for dette hadde han latt seg innvelge i senatet, der han ble ordfører i utenrikskomitéen. Dessuten ble han president i den ved Versaillesfreden tilsatte mektige skadeserstatningskommisjonen, men fratrådte allerede i mai 1920 fordi han anså at man utviste Tyskland alt for stor skånsel ved fredsvilkårenes tilempning. Poincaré fortsatte sin kritikk av den franske regjeringspolitikken i artikler i «Revue des deux mondes» og fremførte stadig at Frankrike burde kreve sin rett mot Tyskland til det ytterste og forkynte nødvendigheten av vedvarende mistro mot Frankrikes nabo i øst. Særskilt kritiserte han den av Lloyd George og Aristide Briand hyllede konferansepolitikken mellom de tidligere allierte, der viktige politiske avtaler ble uthandlet ved personlige møter mellom statsministrene. Poincáré gikk i stedet inn tor en retur til eldre diplomatiske forhandlingsmetoder.

Konseilspresident for andre gang[rediger | rediger kilde]

Poincarés kritikk mot Briands politikk i samband med konferansen i Cannes januar 1922 forvoldet dennes fall, og 15. januar dannet Poincaré ny regjering med Barthou som justis-, André Maginot som krigs- og Charles de Lasteyrie som finansminister. Selv ble han foruten konseilspresident også utenriksminister.

Ruhrokkupasjon og økonomisk krise[rediger | rediger kilde]

Poincarés politikk mot Tyskland i krigsskadeserstatningsspørsmålet var hard og voldte stadige gnissninger med Storbritannia, som særlig misbilliget hans plan om å ved okkupasjon av Ruhrområdet skaffe Frankrike «produktive panter» for erstatningsforpliktelsenes oppfyllelse. Okkupasjonen av Ruhrområdet ble iverksatt 10. januar 1923, men gav som følge av tyskernes passive motstand ikke det ventede økonomiske resultat. Han holdt imidlertid fast ved sin umedgjørlige politikk og motiverte den i en mengde politiske taler innen og utenom parlamentet.

Regjeringen støttet også indireke sine lokale representanters klossete forsøk på å inspirere en mot Det tyske rike separatistisk bevegelse i de tyska provinsene vest for Rhinen. Til slutt klarte Poincaré å tvinge Tyskland til å innstille den passive motstand mot Ruhrokkupasjonen, men da var Frankrikes finanser allerede undergravet, og francens fall, som bare kunne stagges ved amerikanske bankers støttekjøp, rokket ved Poincarés parlamentariske stilling og tvang ham til å gå med på at krigserstatningsspørsmålet ble overlatt til et par internasjonale komitéer. Disse ble i det vesentligste ledet av amerikanske og engelske finansfolk å la i april 1924 fram en ny plan, Dawesplanen, for skadeserstatningsspørsmålets løsning.

I det lengste slo Poincaré tilbake angrepene i deputertkammeret dels fra Clemenceaus tilhengere, som mente at politikken mot Tyskland var for ettergivende, dels fra sosialister og kommunister, som anså at politikken var steril og bare nøret opp om folkehat. Da imidlertid de økonomiske vanskelighetene våren 1924 tvang regjeringen till betraktelige skatteøkninger og drastiske sparetiltak, vokste folkestemningen mot Poincarés politikk, som dessuten ble alment kritisert, særlig i Storbritannia, USA og i de nøytrale land.

En regjeringsomdannelse i mars 1924 styrket ikke regjeringens stilling, og ved valgene i mai seiret venstregruppenes allianse over den nasjonale blokken, som hadde vært ministeriets parlamentariske underlag. Poincarés ministerium fratrådte derfor l. juni 1924 of ble etterfulgt av ministeriet Éduard Herriot.

Konseilspresident for tredje gang[rediger | rediger kilde]

Den økonomiske krisen i Frankrike ble forverret, og Poincaré ble i 1926 på nytt om å danne regjering. I ministeriet som satt til 1929 var han foruten konseilspresident frem til 1928 også finansminister. Poincarés regjering sanerte statens økonomi og stabiliserte francen.

Fratreden og død[rediger | rediger kilde]

I 1929 gikk Poincaré i pensjon, og døde 15. oktober 1934.[2]

Verker[rediger | rediger kilde]

Poincaré ble i 1909 medlem av det franske akademi, fremst på grunn av sin politiske veltalenhet. Blant hans arbeider kan fremheves:

  • Du droit de suite dans la propriété mobiliere-, l’anden droit et le code civil (1883), doktorsavhandling
  • Idées contemporaines (1906), en samling taler og studier innen forskjellige emner
  • Questions et figures politiques (1907)
  • Causes littéraires et arlistiques (1908)
  • Ce que demande la cité. (1912), en populær redegjørelse for den franske stats administrative og politiske organisasjon
  • Les origines de la guerre (1921), en fremstilling av første verdenskrigs forhistorie
  • Histoire politique. Chroniques de quin-zaine, 15 septembre 1920-l:er mars 1921 (1921), samling av Poincarés politiske tidskriftsartikler i bokform

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Philippe Bernard, Henri Dubief, and Thony Forster (1985). The Decline of the Third Republic, 1914–1938. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press. 
  • Keiger, J. F. V. (1997). Raymond Poincaré. Cambridge University Press. ISBN 0-521-57387-4. 
  • Jean-Marie Mayeur, Madeleine Rebirioux, and J. R. Foster (1988). The Third Republic from its Origins to the Great War, 1871–1914. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press. 
  • Gordon Wright (1967). Raymond Poincaré and the French presidency. New York: Octagon Books. OCLC 405223. 
  • Sisley Huddleston (1924). Poincaré: A Biographical Portrait, Little, Brown & Company.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sveriges historia: 1830-1920 (swe). Stockholm: Norstedt. 2012. ISBN 978-91-1-302442-4. . s. 198
  2. ^ Meyers Online: Poincaré, lest 8. mars 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Raymond Poincaré – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Raymond Poincaré – sitater