Erich Ludendorff

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff
Erich Ludendorff
Født 9. april 1865
Kongeriket Preussen Posen, Kongeriket Preussen
Død 20. desember 1937
Tyskland Tutzing, Bayern
Troskap Kongeriket Preussen Kongeriket Preussen
Keiserriket Tyskland Tyske keiserriket til 1918
Tjenestetid 18831918
Rang General
Enhet Kongeriket Preussen Den prøyssiske armé
Kaiserliche Armee Kaiserliche Armee
Militære slag Første verdenskrig
Utmerkelser Pour le Mérite

Erich Friedrich Wilhelm Ludendorff (født 9. april 1865 i Kruszewnia ved Posen i Tyskland – i dag Swarzędz i Polen, død 20. desember 1937 i Tutzing i Bayern) var en tysk offiser.

Fra 1916 hadde han sammen med Paul von Hindenburg den faktiske makten i Tyskland. Etter første verdenskrig ble han en av opphavsmennene til den såkalte dolkestøtslegenden. Han deltok på ølkjellerkuppet, men unngikk straff.

Bakgrunn, tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av godseieren Wilhelm Ludendorff.

Fra 1877 til 1882 var han kadett i Plön og deretter tok han abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde.

Ludendorff innledet sin offiserskarriere i 1882 ved infanteriet. I 1895 ble han generalstabsoffiser, i 1906 lærer ved krigsakademiet og i 1908 oberstløytnant og sjef for operasjonsavdelingen i generalstaben. Han giftet seg samme år med Margarete Schmidt.

I generalstaben gikk han i 1911 inn for oppsetningen av tre nye armékorps, noe han ikke vant gehør for hos regjeringen. Dermed forlot han generalstaben.

Han ble så utnevnt til oberst og til regimentssjef i stedet. I april 1914 ble han generalmajor og sjef for den 85e infanteribrigade i Strassburg.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ved første verdenskrigs utbrudd i 1914 ble Ludendorff overkvartermester (stabsjef) ved 2. armé (Karl von Bülow) og fulgte som forbindelsesoffiser Maasarméen (Otto von Emmich) ved dennes innmarsj i Belgia. Ved erobringen av den belgiske festningsby Liège viste Ludendorff stort initiativ da han den 5. august 1914 tok kommando over en infanteribrigade hvis sjef var falt i kamp, og trengte gjennom fortenes mellomrom og inn i byen. Fulgt av bare en adjutant begav han seg til citadellet, og tok dets besetning til fangen. Ved denne bragten ble Ludendorff lagt merke til og godt kjent i den tyske almenhet.

Da den tyske motgangen i Østprøyssen fikk generalstabssjef von Moltke til å se seg rundt etter et ny lederskap for den 8.armé, valgte han Ludendorff som stabssjef under generaloberst Paul von Hindenburg, som ble hentet tilbake fra sin pensjonisttilværelse. Den 22. august 1914 begynte deres samarbeid, som skulle fortsette etter Hindenburg at ble øverstkommandere på den tyske østfronten. I november 1914 ble Ludendorff forfremmet til generalløytnant. Ved Hindenburgs utnevnelse til generalstabssjef i august 1916 ble Ludendorff, som samtidigt ble forfremmet til general av infanteriet, hans første generalkvartermester og forble i denne stilling til den 26. oktober 1918.

Ludendorff og Hindenburg ankom til den 8. armé i Østprøyssen i tide til å lede styrkene i slaget ved Tannenberg den 31. august 1914 der en hel russisk armé ble nedkjempet. Seieren ble fulgt opp med slaget ved de masuriske sjøer.

Erich von Falkenhayn ble tvunget til å fratre som sjef for generalstaben, Oberste Heeresleitung (OHL), i november 1916, etter det strategiske feilslag ved slaget ved Verdun. Parhestene Hindenburg og Ludendorff tok over det fulle ansvaret for krigføringen. De hadde en betydelig sterkere stilling en forgjengerne von Falkenhayn og von Moltke.

Etter at Ludendorffs våroffensiv slo feil i 1918, og under trykket fra den store tyske motgang på vestfronten høsten samme år, snudde Ludendorff og krevde plutselig den 29. september 1918 at Tyskland umiddelbart skulle innlede forhandlinger om våpenhvile. For å komme den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons fredsvilkår for Tyskland i forkjøpet foranstaltet han også at en ny regjering skulle dannes etter parlamentaristiske grunnprinsipper. Kravet om våpenhvileforhandlinger ble etterkommet av den nydannede regjeringen, under den liberale prins Max av Baden, samtidig som det innen regjeringskretser ble vekket en økaede mistro mot Ludendorffs person, da han den 25. oktober like bestemt krevde at forhandlingene skulle avbrytes og et opprop om krig til det ytterste skulle utferdes. Regjeringens svar ble avvisende. Derfor gikk Ludendorff av den 26. oktober.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etter Tysklands kapitulasjon flyktet Ludendorff den 11. november 1918 til Sverige med falsk pass. Han bodde i Hässleholm som gjest hos Ragnar OlsonHässleholmsgården. Der nedtegnete Ludendorff sin krigsmemoarer.

Etter trusler om voldshandlinger fra venstreaktivisters side ble Ludendorff tvunget til å forlate Sverige. I samband med dette skrev Hjalmar Branting et brev til aktivistene der partiformannen mante til besinnelse. I februar 1919 vendte Ludendorff hjem til Tyskland.

Ludendorff ble en av opphavsmennene til den såkalte dolkestøtslegenden, det vil si legenden om at de tyske stridskrefter i virkeligheten var ubeseiret, og at det tyske nederlaget skyldtes upatriotiske og sosialistiske krefter på hjemmebane, ved et forrædersk «dolkestøt» i hærens rygg. Antagelig var Ludendorff imidlertid meget vel klar over at Tyskland ikke lenger hadde noen mulighet til å vinne krigen, og at det bare villøe være et tidsspørsmål når nederlaget ville komme. Derimot mente han at Tyskland ved å holde ut noe lenger ville ha kunnet forhandle seg til en bedre fred.

På 1920-tallet gikk Ludendorff inn i politikken och kom i kontakt med Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP), og sammen med dets leder Adolf Hitler forsøkte han å gjewnnomføre et statskupp den 9. november 1923, det såkalte ølkjellerkuppet i München. Han ble frikjent under den påfølgende rettssaken fordi han lyktes i å fremstille sin rolle som ubetydelig. Året etter ble Ludendorff 1924 innvalgt i i riksdagen for Nationalsozialistische Freiheitspartei, sammen med blant andre Gregor Strasser og Ernst Röhm, og ble leder for de tysk-folkelige i partiet.

Ved presidentvalget i Tyskland 1925 stilte han som presidentkandidat, men fikk bare 285.793 stemmer (ca 1 prosent) og ble slått ut i første runde. Hans tidligere overordnede Paul von Hindenburg vant valget.

Senere ble hans forhold til Hitler kjøligere, og hans organisasjon Tannenbergbund ble forbudt i 1933 etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen.[1]

Ludendorff var tilknyttet den tyske Völkisch-bevegelsen[2], og utviklet i tråd med denne en konspirasjonsteori som forklaring på Tysklands nederlag i 1918, hvor nederlaget tilskrives jødenes, frimureriets, de katolske prestenes og okkultistenes renkespill, publisert i hans bok Frimureriets avsløring (utgitt på norsk i 1928 av antisemitten Eugen Nielsens mikroforlag Antiforlag).

Hans andre kone, nervelegen Mathilde von Kremnitz (1877–1966), utgav i 1921 boken Triumph des Unsterblichkeitswillens, hvor hun hevdet at alle mennesker av germansk rase har mulighet for «selvfrelse». Hun benektet en personlig gud, men mente det fantes en guddomskraft som først når selvbevissthet i nordiske mennesker. Hun inndelte menneskeheten i lys- og skyggeraser, hvor særlig jødene er onde og hele tiden prøver å holde den germanske lysrasen nede i uvitenhet. Kristendommen ses på som et bevisst jødisk forsøk på å hindre germanernes selvforståelse.[3]

Etter åt ha samarbeidet med Hitler så han ved 1930-tallets begynnelse denne som den aller største fare for Tyskland, og advarte sin gamle sjef, rikspresident Hindenburg, mot å utnevne Hitler til rikskansler. Men sen ere knyttet han igjen sine bånd til Hitler. I 1939, posthumt, utkom Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende skrevet av Erich og Mathilde Ludendorff.[4]

Verker[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Meine Kriegserinnerungen 1914–1918. Berlin 1919, 1936.
  • Urkunden der Obersten Heeresleitung über ihre Tätigkeit 1916–1918. Ludendorffs Verlag, München 1922.
  • Kriegführung und Politik. Mittler, Berlin 1923.
  • Vernichtung der Freimaurerei durch Enthüllung ihrer Geheimnisse. Ludendorffs Verlag, München 1927, 1940.
  • Kriegshetze und Völkermorden in den letzten 150 Jahren. Ludendorffs Verlag, München 1928, 1939.
  • Ludendorff, Erich, u. Mathilde Ludendorff Das Geheimnis der Jesuitenmacht und ihr Ende. Ludendorffs Verlag, München 1929, 1934. online
  • Weltkrieg droht auf deutschem Boden. Ludendorffs Verlag, München 1930.
  • Mein militärischer Werdegang. Blätter der Erinnerung an unser stolzes Heer. Ludendorffs Verlag, München 1933.
  • Eine Auswahl aus den militärischen Schriften. Quelle & Meyer, Leipzig 1935.
  • Der totale Krieg Ludendorffs Verlag, München 1935.
  • mit Mitarbeitern: Mathilde Ludendorff – ihr Werk und Wirken. Ludendorffs Verlag, München 1937.
  • Auf dem Weg zur Feldherrnhalle. Lebenserinnerungen an die Zeit des 9.11.1923. Ludendorffs Verlag, München 1937.
  • mit Mathilde Ludendorff: Die Judenmacht, ihr Wesen und Ende. Ludendorffs Verlag, München 1939.
  • Vom Feldherrn zum Weltrevolutionär und Wegbereiter deutscher Volksschöpfung. (Lebenserinnerungen, 3 Bände) Ludendorffs Verlag, München 1940.

Småskrifter, periodika[rediger | rediger kilde]

  • Wie der Weltkrieg 1914 „gemacht“ wurde. Völkischer Verlag, München 1934.
  • Die Revolution von oben. Das Kriegsende und die Vorgänge beim Waffenstillstand. Zwei Vorträge. Karl Rohm, Lorch 1926
  • Gefesselte Arbeitskraft. Ludendorffs Verlag, München 1931
  • Der Rettungsweg; Weg mit Goldwährung und Börse. Ludendorff-Buchhandlung, Hamburg 1931.
  • Meine Kampfziele. Ludendorffs Verlag, München 1932
  • Schändliche Geheimnisse der Hochgrade. Ludendorffs Verlag, München 1932.
  • mit Mathilde Ludendorff: Weihnachten im Lichte der Rasseerkenntnis. Ludendorffs Verlag, München 1933.
  • Das Marne-Drama. Der Fall Moltke-Hentsch. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Des Volkes Schicksal in christlichen Bildwerken. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • „Tannenberg“. Zum 20. Jahrestag der Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Die politischen Hintergründe des 9. November 1923. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • „Dirne Kriegsgeschichte“ vor dem Gericht des Weltkrieges. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Deutsche Abwehr. Antisemitismus gegen Antigojismus. Ludendorffs Verlag, München 1934.
  • Über Unbotmäßigkeit im Kriege. Ludendorffs Verlag, München 1935.
  • Französische Fälschung meiner Denkschrift von 1912 über den drohenden Krieg. Ludendorffs Verlag, München 1935.
  • Judengeständnis: Völkerzerstörung durch Christentum. Ludendorffs Verlag, München 1936.
  • mit Mathilde Ludendorff: Das große Entsetzen. Die Bibel nicht Gottes Wort. Ludendorffs Verlag, München 1936.
  • (Hrsg. & Autor) Abgeblitzt! Antworten auf Theologengestammel über „Das große Entsetzen“. Ludendorffs Verlag, München 1936
  • Tannenberg. Geschichtliche Wahrheit über die Schlacht. Ludendorffs Verlag, München 1939.
  • Feldherrnworte. Ludendorffs Verlag, München 1938–40.
  • als Hrsg.: Ludendorffs Volkswarte, Wochenzeitung, erschienen 1929 bis zum Verbot 1933 in München
  • Am heiligen Quell Deutscher Kraft 1930 bis 1939, München

Litteratur om Ludendorff utgitt under hans samtid[rediger | rediger kilde]

  • Margarethe Ludendorff: Als ich Ludendorff's Frau war. Drei Masken Verlag, München 1929.
  • Karl Tschuppik: Ludendorff. Die Tragödie des Fachmanns. Verlag Hans Epstein, Wien und Leipzig 1931
  • Ludendorff und der drohende Weltkrieg. Das nat.-soz. Problem. Rohm, Lorch 1931.
  • Kurt Fügner: General Ludendorff im Feuer vor Lüttich und an der Feldherrnhalle in München 1935.
  • Mathilde Ludendorff und Mitarbeiter: Erich Ludendorff – Sein Wesen und Schaffen. Ludendorffs Verlag, München 1938.
  • Ludendorff, Erich s. Geburtstag, Zum 75., des Feldherrn Erich Ludendorff am 9. Ostermonds. 1940.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Emberland, Terje og Roughthvedt, Bernt: Det ariske idol, side 199. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6
  2. ^ Emberland, Terje og Roughthvedt, Bernt: Det ariske idol, side 193. Aschehoug, 2004. ISBN 82-03-22964-6
  3. ^ Emberland, Terje : Religion og rase, Humanistforlaget, Oslo 2003.
  4. ^ Die Judenmacht: ihr Wesen und Ende i Libris

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Erich Ludendorff – bilder, video eller lyd