Otto Liman von Sanders

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
General Otto Liman von Sanders

Otto Viktor Karl Liman von Sanders (født 17. februar 1855 i Stolp i Pommern i Preussen, død 22. august 1929 i München) var en prøyssisk og tysk general, mest kjent for sin rolle som rådgiver og militær kommandant for Tysklands allierte, Det osmanske riket under første verdenskrig. Særlig var Liman von Sanders ansvarlig og delaktig i å stoppe den britisk-franske ekspedisjonsstyrken under slaget ved Gallipoli.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Otto Victor Carl Liman var sønn av Carl Leonhard Liman, kjøpmann og Geheimer Kommissionsrat, riddergodsbesitter på Schwessin, og Emma, født Michaelis. Hans oldeforeldre var Wolff Nathan Liepmann, en jødisk handelsmann som ble født i 1740 i Halberstadt. Dennes sønn Heinrich (født i Hamburgi 1788) hadde latt seg døpe i 1807.[1]

Den 13. mars 1874 begynte han sin miliotære karriere som Fahnenjunker i storhertugdømmet Hessen. I 1879 gikk han over fra infanteriet til kavalleriwr (dragon). I 1885 ble han premierløytnant, og i 1887 kommandert til generalstaben. I 1889 ble han Hauptmann og i 1891 eskadronssjhef. Som major kommanderte han i 1900 husar-regimentet „Graf Goetzen“ (2. Schlesisches) Nr. 6, i 1904 ble han oberst, i 1908 generalmajor [2]. Som generalløytnant var han frem til sin avreise til Tyrkia i desember 1913 kommandør for den 22. keiserlige divisjon.

Da han den 16. juni 1913 ble elevert til den arvelige adelsstand valgte han som adelspredikat fødenavnet til sin avdøde første hustru Amelie von Sanders (1858–1906), som han hadde gidtet seg med i 1877 i Darmstadt. Sammen fikk de tre døtre.[3]

Militærmisjon i Det osmanske rike og første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Liman von Sanders som tyrkisk øverstkommanderende (1916)
Sanders inspiserer Buddecke ug hans Halberstadt

Etter sin utnevnelse til leder for den tyske militærmisjon i Det osmanske rike (Deutsche Militärmission im Osmanischen Reich) den 30. juni 1913 ble han i desember sendt av sted dit for å få skikk på den osmanske hær, som var i ytterst slett forfatning.[4] Han var på¨dette tidspunkt blitt generalløytnant. I pakt med den kontrakt som var inngått ble han og de øvrige tyske offiserer som var med på misjonen, gitt étt trinns grad ehøyere grad i dwen osmanske hær; dermed ble han osmansk general (Birinci Ferik).[5] Som følge av en strid om hans utnevnelse til korpskommandant i Konstantinopel (Liman-von-Sanders-krisen) ble den osmanske graden annullert, og Liman von Sanders ble av den tyske keiser forfremmet til general i kavalleriet – og dermed til marskalk i den osmanske hær (osmantyrkisk: müschir, tyrkisk: mareşal).[5] Tidvis var han ærespresident for den tysk-tyrkiske forening.

Den 30. juni 1914, to dager før krigens utbrudd i Europa, gikk de osmensjke ledere med på en allianse med Tyskland mot Russland. Selv om avtalen ikke forpliktet dem til å gå til militær aksjon mot russerne, gikk Det osmanske rike den 31. oktober 1914 inn i krigen på Sentralmaktenes side, Storbritannia og Frankrike erklærte krig den 5. november, og osmanene erklærte en jihad senere samme måned.

Buddecke, Liman von Sanders og Boelcke (fra venstre)

Den 24. mars 1915 overtok Liman von Sanders øverste kommando over forsvaret av Dardanellene med den nyoppsatte 5. osmanske arme på halvøya Gallipoli og kunne med fremgang slå tilbake ententens landgangsforsøk under slaget om Gallipoli.[6][7] Kommandanten for samtlige kystbefestninger i Dardanellene og Bosporus var den tyske admiral Guido von Usedom. Som flåtekommandoens delegerte og kommandant for alt flytende materiale fungerte i Çanakkale den tyske viseadmiral Johannes Merten.[8] Liman von Sanders hadde fått liten tid til å forberede forsvaret av Dardanellene. Men to forhold var av stor betydning. For det første var den 5. arme med sine 83.000 mann den orsamske hærs best trente og utstyrke styrke. For det annet var angriperne slett ledet. En av Limans beste beslutninger var at han på et avgjørende tidspunkt forfremmet Mustafa Kemal (senere kjent som Atatürk) til kommandoen over den 19. divisjon. Denne styrket rykket raskt frem og inntok stillinger rett over landgangssonen for ANZAC-styrkene, like før ANZAC-styrkene begynte sin fremrykning. De holdt stand i fem måneder mot angriperne. En betydelig del av æren for den tyrkiske seier i det blodige og langdragne slaget må kunne tilregnes Liman von Sanders' lederskap.

Fra februar til november 1918 kommanderte Liman von Sanders det tyske Asien-Korps. Etter den osmanske krigsminister Enver Pasjas ønske overtok han tidlig i mars 1918 overkommandoen over den av general von Falkenhayn med liten fremgang ledede Hærgruppe F (= Jilderim, tyrkisk Yıldırım) med den osmanske 7. og 8. arme så vel som den 4. arme i Palestina og Syria. stilt overfor den britiske mannskapsmessige og materielle overmakt tok han bare på seg oppdraget på den betingelse at han han ville tilføres tilstrekkelig med troppemannskaper.[9] Men til tross for denne overenskomsten mottok han ingen nevneverdige forsterkninger, samtidig som Enver Pasjas nye osmanske fremstøt på Kaukasusfronten bandt opp verdifulle styrker. Dermed kunne Liman von Sanders bare forsinke Edmund Allenbys britiske offensiv i Palestina. Til slutt var ikke fronten lenger forsvarbar, og etter det tapte palestinaslaget brøt den helt sammen.[10][11]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Otto Liman von Sanders, 1919

Etter første verdenskrigs avslutning var han ansvarlig for tilbakeføringen av de tyske styrker fra Det osmanske rike. Den 28. januar 1919 begynte han på hjemreisen. Den 3. februar ble han arrestert av britene på Malta for angivelige krigsforbrytelser mot armenerne og grekerne. Selv om beskyldningene ikke ble bevist[12] og at angivelig selveste Sir Ian Hamilton, hans hovedmotstander under Dardanelleslaget, forble han under arrest til 21. august. Den 4. september 1919 ankom han Berlin og ble den 10. oktober tilt til disposisjon.[13]

Liman von Sanders slo seg ned i München og inngikk sitt annet ekteskap med Elisabeth (født Alberti) fra Budapest.

Han ble begravet i Darmstadt ved siden av sin første hustru.[14]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Franz Menges: «Liman von Sanders, Otto». I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 14, Duncker & Humblot, Berlin 1985, s. 563–565 (nettutgave).
  • Wolfgang Gust (Hrsg.): Der Völkermord an den Armeniern 1915/16 (Dokumente aus dem Politischen Archiv des deutschen Auswärtigen Amtes). Zu Klampen, Lüneburg 2005, ISBN 3-934920-59-4.
  • Taner Akçam: A schameful act. Constable & Robinson Ltd, 2007, ISBN 978-1-84529-552-3.
  • Βασίλης Ι. Τζανάκαρης, Δακρυσμένη Μικρασία, Μεταίχμιο (Vasilis I. Tsanakaris, „Dakrismeni Mikra Asia“ Metechmio-Verlag), ISBN 978-960-455-261-0.
  • Kerner, Robert J., "The Mission of Liman von Sanders: I. Its Origin," The Slavonic Review, vol. 6, no. 16, 1927, pp. 12–27, http://www.jstor.org/stable/4202133
  • Kerner, Robert J., "The Mission of Liman von Sanders: II. The Crisis," The Slavonic Review, vol. 6, no. 17, 1927, pp. 344–363, http://www.jstor.org/stable/4202174
  • Kerner, Robert J., "The Mission of Liman von Sanders: III," The Slavonic and East European Review, vol. 6, no. 18, 1928, pp. 543–560, http://www.jstor.org/stable/4202208
  • Kerner, Robert J., "The Mission of Liman von Sanders: IV. The Aftermath," The Slavonic and East European Review, vol. 7, no. 19, 1928, pp. 90–112, http://www.jstor.org/stable/4202243

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ W. Rost: Die Nachkommen des Wolff Nathan Liepmann. Ein Beitrag zur Liman-Forschung. Genealogie. Deutsche Zeitschrift für Familienkunde. Jg. 29, Heft 2, Februar 1980, s. 44-51.
  2. ^ Tabellarische, unsignierte und undatierte maschinenschriftliche Lebensläufe im Bestand des Bundesarchiv-Militärarchiv in Freiburg
  3. ^ Gothaisches Genealogisches Taschenbuch der Briefadeligen Häuser (1915), 578.
  4. ^ Alan Palmer: Verfall und Untergang des Osmanischen Reiches, Heyne, München 1994 (engl. Original: London 1992), s. 1-448, ISBN 3-453-11768-9, s. 317, med henvisning til F. Fischer, Krieg der Illusionen, Düsseldorf, 1969, s. 333f.; Anmerkung: am 15. Juni 1913 war die Anfrage des Militärkabinetts an Liman erfolgt, die deutsche Militärmission im Osmanischen Reich zu leiten (O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., S. 9), im November 1913 ermächtigte der deutsche Kaiser Liman von Sanders, den betreffenden Kontrakt zu unterzeichnen (O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., S. 10f).
  5. ^ a b Pomiankowski, Joseph: Der Zusammenbruch des Ottomanischen Reiches – Erinnerungen an die Türkei aus der Zeit des Weltkrieges, Amalthea, Wien 1928, s. 1-444, s. 55.
  6. ^ J. Pomiankowski 1928, a. a. O., s. 125f.
  7. ^ Liman von Sanders, Otto: Fünf Jahre Türkei, Scherl, Berlin 1920, s. 1-408, s. 77ff.
  8. ^ J. Pomiankowski 1928, a. a. O., s. 113.
  9. ^ O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., s. 247-252, 254.
  10. ^ A. Palmer 1994, a. a. O., s. 346.
  11. ^ O. Liman von Sanders 1920, a. a. O., s. 250ff.
  12. ^ Zoryan Report for det kanadiske parlament: www.zoryan.org/ReportToParliament.html
  13. ^ National Archives, Kew, London: War Office 32/5385: General Liman von Sanders. Die Daten zu Freilassung und Rückkehr im tabellarischen, unsignierten und undatierten maschinenschriftlichen Lebenslauf im Bestand des Bundesarchiv-Militärarchiv in Freiburg sind unzutreffend.
  14. ^ Gothaisches Genealogisches Taschenbuch der Briefadeligen Häuser (1929), s. 387.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Otto Liman Von Sanders – bilder, video eller lyd