Lise Meitner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lise Meitner ved forelesning i USA i 1946.

Lise Meitner (født 7. november 1878 i Wien, død 27. oktober 1968 i Cambridge) var en østerriksk-svensk kjernefysiker. Fra 1907 arbeidet hun tett sammen med den tyske kjemiker Otto Hahn i Berlin. De gjorde flere grunnleggende oppdagelser i utforskning av radioaktivitet, blant annet påviste de for første gang det 91. grunnstoffet protactinium i 1917. Hun ble i 1938 verdensberømt for deres oppdagelse av kjernefysisk fisjon. Hennes liv og stilling i Berlin ble så truet av nazistene at hun samme år måtte flykte til Sverige hvor hun bodde og arbeidet frem til 1960. De siste årene av sitt liv levde hun i England hvor hun også døde.

Oppvekst[rediger | rediger kilde]

Meitner var datter av den jødiske advokaten Philipp Meitner og hans kone Hedwig Meitner-Skovran.

Hun var den tredje i en flokk på i alt åtte søsken og vokste opp i en liberal familie hvor kunst og kultur var verdsatt. Alle barna måtte som små lære seg å spille piano, og musikken kom til å bety mye for henne resten av livet. Sammen med sine to eldre søstre gikk hun i den vanlige folkeskolen og deretter på en offentlig «borgerskole». Der ble hun ferdig i 1892 med gode karakterer uten å gjort seg spesielt utmerket. Hjemme fikk hun undervisning i fransk, latin og hebraisk av sin far. Men hun hadde allerede da fattet en større interesse for fysikk og matematikk.

Videre skolegang var vanskelig da kvinner på den tiden ikke kunne gå på gymnasium. For å tilfredsstille sine foreldres ønsker som ville at hun skulle bli lærerinne, sørget hun for at hun kunne undervise i fransk på en pikeskole. Men parallelt med dette begynte hun på egen hånd å lese gymnaspensum. Sammen med privatundervisning i fysikk, kjemi og matematikk bestod hun den avgjørende eksamen «Abitur» i 1901 slik at veien til et universitetsstudium var klar.

Student i Wien[rediger | rediger kilde]

Høsten 1901 begynte hun å studere fagene fysikk, matematikk og filosofi ved Universitet i Wien og fulgte også forelesninger i andre fag. I fysikk var det Ludwig Boltzmann som kom til å bety mye. Han var overbevist om at alt består av atomer, noe som mange hadde lite forståelse for selv om han hadde brukt dette som utgangspunkt for å grunnlegge statistisk fysikk. Denne motgang kan ha vært en grunn for at tok sitt eget liv sommeren 1906.

Lise Meitner i 1906 da hun fikk sin doktorgrad.

Før dette skjedde, hadde Meitner same år gjort ferdig en avhandling om varmeledning i inhomogene medier. Hun var kjent med at Maxwell hadde utviklet en teori for elektrisk ledning i slike materialer. Og da elektrisk og termisk ledning er tett forbundet med hverandre, ville hun gjøre direkte målinger av varmeledningsevnen i inhomogene materialer som hun selv satte sammen og kjente egenskapene til. Gjennom disse eksperimentene fant hun god overensstemmelse med teorien til Maxwell og arbeidet resulterte i at hun fikk sin doktorgrad tidlig i 1906.

Meitner var likevel usikker i hvilken retning hun skulle fortsette. Fra den omreisende Paul Ehrenfest fikk hun vite at det kunne være av betydning å verifisere en beregning til Lord Rayleigh om refleksjon av elektromagnetiske bølger. Dette fant hun ut av og resultatet ble presentert i vitenskapsakademiet i Wien om høsten 1906. Dette var hennes første selvstendige, vitenskapelige arbeid.

Etter Boltzmanns død søkte hun råd hos den litt eldre Stefan Meyer som tidligere hadde vært assistent for Boltzmann og hadde startet opp utforskning av egenskapene til radioaktive stoffer. Dette fant hun interessant og gikk i gang med å studere egenskapene til α-stråling. På kort tid resulterte dette i to arbeider som hun fikk publisert. Oppmuntret skrev hun til Marie Curie om må få arbeide hos henne. Svaret var negativt. Men etter at Max Planck besøkte universitetet i forbindelse med å finne en etterfølger etter Boltzmann, forsto hun at hun kunne dra til Berlin hvor det var et større og mer aktivt miljø.

Forskning i Berlin[rediger | rediger kilde]

Høsten 1907 dro Lise Meitner til Berlin og skrev seg inn ved Universitetet i Berlin for å følge forelesningene til Max Planck i teoretisk fysikk. Hun var den eneste kvinnen og slapp bare inn hvis det var noen ledig plass etter de mannlige studentene. Men hun vil også gjerne fortsette med å gjøre eksperimenter og henvendte seg derfor til Heinrich Rubens som var professor i eksperimentell fysikk. Men han hadde ingen plass for en kvinne, men introduserte henne i stedet for Otto Hahn som akkurat var kommet tilbake etter ett års samarbeid med Ernest Rutherford i Montreal. Han hadde allerede gjort seg bekjent ved sine arbeider med radioaktivitet og ville gjerne knytte Lise Meitner til seg ved igangsettelsen av en ny forskningsaktivitet i dette feltet. Hahn var kjemiker og hadde fått en stilling ved det kjemiske instituttet om lå i en annen del av byen. Der var det ingen plass for kvinnelige forskere, men Hahn skaffet dem et tidligere snekkerverksted i kjelleren. Meitner var ikke tillatt å bruke den vanlige inngangen til instituttet.

Samarbeid med Otto Hahn[rediger | rediger kilde]

Minnetavle på bygningen til det gamle, kjemiske instituttet i Hessische Straße, Berlin.

Likevel kunne de sent høsten 1907 starte opp sine målinger. Kort tid etterpå skrev de sitt første arbeid sammen om absorpsjon av β-stråling. Det ble snart etterfulgt av en ny publikasjon hvor de annonserte oppdagelsen av et nytt, radioaktivt element som de kalte for actinium C. På den tiden kjente man til mer enn tyve slike element, og det var ikke plass til alle i det periodiske systemet. Første noen få år senere ble det klart at de fleste var isotoper av et mye mindre antall grunnstoff. I denne perioden utviklet de også en ny metode basert på rekylen som oppstod ved utsendelse av radioaktiv stråling og som de kunne benytte til å sortere mer nøyaktig ut hva som skjedde i slike prosesser.

Selv Meitner og Hahn hadde et tett og produktivt samarbeid, hadde de likevel liten privat omgang utenom det kjemiske instituttet. Da Rutherford om høsten 1908 avla et besøk etter å ha mottatt Nobelprisen i kjemi i Stockholm, måtte Meitner underholde seg med fru Rutherford, mens Hahn hadde vitenskapelige diskusjoner med ektemannen. Sosialt trivdes Lise Meitner bedre sammen med Max Planck, hans familie og hans unge medarbeidere i fysikk. Av disse ble James Franck og Max von Laue hennes venner resten av livet. Sommeren 1912 traff hun den svenske fysiker Eva von Bahr som var på et kort besøk ved universitetet. Hun var i 1908 blitt den første kvinnelig dosent i fysikk ved Universitetet i Uppsala hvor hun senere hadde undervist. Disse to likte hverandre med en gang, og Eva von Bahr flyttet til Berlin på begynnelsen av 1913 for å arbeide ved universitetet og bo nær Lise Meitner. Selv om oppholdet ble kortvarig, skulle de forbli nære venner i lang tid.

Ansatt ved Kaiser Wilhelm-instituttet[rediger | rediger kilde]

Lise Meitner og Otto Hahn 1913 i deres laboratorium ved Kaiser-Wilhelm-instituttet i Berlin-Dahlem.

Til nå hadde Lise Meitner arbeidet uten lønn. Men høsten 1912 fikk hun en stilling som assistent hos Max Planck hvor hun skulle hjelpe til med i undervisningen og retting av oppgaver. Det var første gang i Prøyssen at en kvinne fikk en slik stilling. Lønnen var på 100 Reichsmark per måned. Samtidig kunne hun og Hahn flytte inn i det helt nye Kaiser Wilhelm-instituttet for kjemi i Dahlem like utenfor Berlin hvor de fikk bedre lokaler og utstyr. Her fikk Meitner for første gang en fast jobb som vitenskapelig medarbeider. Våren 1914 tok Albert Einstein opp sitt virke i Berlin og skulle bestyre det planlagte Kaiser Wilhelm-instituttet for fysikk på samme sted.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Et av de første forskningsoppgaver hun og Hahn gikk i gang med på det nye instituttet, var å finne ut hvilket grunnstoff som lå mellom thorium og uran i det det periodiske systemet. Dette arbeidet ble avbrutt høsten 1914 da første verdenskrig brøt ut. Hahn gikk sammen med andre fysikere under Fritz Habers ledelse i gang med å utvikle giftgass til bruk i krigen. Meitner engasjerte seg på østerriksk side og arbeidet i saniteten som røntgentekniker på samme måte som Marie Curie arbeidet på fransk side. Men likevel kunne Meitner og Hahn i korte perioder treffes i Berlin og fortsette sin forskning. Våren 1918 gjorde de kjent at de hadde funnet grunnstoff nr. 91 mellom thorium og uran som de ga navnet protactinium.

Mellomkrigstid[rediger | rediger kilde]

Da den normale aktiviteten startet opp igjen ved instituttet etter krigens slutt, var Meitner blitt utnevnt til leder av en ny avdeling for radioaktiv fysikk, mens Hahn ledet den tilsvarende avdelingen for radioaktiv kjemi. De hadde nå begge sine egne forskningsgrupper slik at det direkte samarbeidet ble mindre. Dessuten fikk Hahn interesser i mer anvendt retning og ble i større grad administrativt engasjert.

Sommeren 1921 besøkte Meitner Niels Bohr og hans nye institutt i København. De hadde møttes året før under hans besøk i Berlin. Meitner ble en god venn av både Bohr og hans familie. Hun besøkte også Manne Siegbahn og hans gruppe ved Universitetet i Lund. Disse skandinaviske kontaktene skulle bli viktige for henne senere i livet.

Professor ved universitetet[rediger | rediger kilde]

I 1922 gjennomførte Meitner sin habilitasjon slik at hun kunne forelese ved et universitet og dermed hadde professorkompetanse. I den forbindelsen presenterte hun en avhandling om betastråling fra radioaktive stoffer. Det året hadde hun oppdaget Auger-effekten som tre år senere også ble påvist at den franske fysiker Pierre Auger og som fikk sitt navn knyttet til den. Den har samme opprinnelse som karakteristisk røntgenstråling, bare med den forskjell at et elektron bli produsert i stedet for et foton. I de følgende årene skulle beta- og gammastråling fra radioaktive substanser bli et viktig forskningsområde for henne. Fra 1923 foreleste hun regelmessig ved Universitet i Berlin og ble i 1926 utnevnt til professor der. Hun var den dermed den første kvinne som fikk en slik stilling i Tyskland.

Gammastråling og positroner[rediger | rediger kilde]

Ved spredning av høyenergetisk gammastråling var Compton-effekten blitt påvist i 1923. Absorbsjon av slike stråling i materie var gitt ved Klein-Nishina-tverrsnittet ble beregnet i 1928 basert på Diracs relativistiske kvantemekanikk for spredning av fotonerelektronene i atomene. Året etter gikk Meitner i gang med å verifisere denne teorien eksperimentelt. For spredning på lette atomer, viste målingene god overensstemmelse med hva som var forventet, mens for tyngre atomer ga teorien et for lavt resultat. Dette var lenge et problem. Men i 1932 oppdaget Carl Anderson positronet, og det ble klart at uoverensstemmelsen skyldes pardannelse nær atomkjernen av elektroner og denne antipartikkelen. Og den var en direkte konsekvens av Diracs nye teori som Meitner i utgangspunktet skulle verifisere med sine målinger. Grunnen til at hun gikk glipp av denne oppdagelsen, var at i hennes målinger ikke ble gjort forsøk på å registrere andre partikler som måtte oppstå.

Minnetavle for Meitner og Delbrück på veggen til instituttet i Dahlem i dag.

Max Delbück[rediger | rediger kilde]

For å hjelpe til med teoretiske beregninger og følge med i hva som skjedde ved andre laboratorier, ble Max Delbrück i 1932 ansatt i hennes gruppe som husteoretiker omtrent samtidig med at nøytronet ble oppdaget av James Chadwick. Da det i eksperimentene med gammastråling ble sett spredning uten energiforandring, foreslo han i 1933 at dette kunne skyldes spredning på virtuelle elektron-positron par i nærheten av atomkjernen. Dette ble først verifisert flere tiår senere og kalles nå for Delbrück-spredning. To år senere publiserte Delbrück og Meitner en av de aller første bøker om den nye kjernefysikken. Delbrück fattet etter hvert mer interesse for genetikk og reiste i 1937 til USA hvor han fortsatte innen dette feltet.

Nazisme og transuraner[rediger | rediger kilde]

Hitler kom til makten i Tyskland i 1933. Som jøder flest, fikk Meitner med en gang problemer. Hun mistet samme året stillingen ved universitetet og fikk heller ikke lov til å oppholde seg der hverken ved forelesninger eller kollokvier. Men som østerriksk statsborger følte hun seg foreløbig noenlunde trygg og fortsatte arbeidet ved Kaiser Wilhelm-instituttet. Hun var flere ganger sammen med Hahn foreslått til Nobelprisen i fysikk, blant annet av Max Planck og Niels Bohr.

Den italienske fysiker Enrico Fermi begynte i 1934 å bestråle uran med nøytroner. Dette resulterte i oppdagelsen av et stort antall nye, radioaktive element som Fermi mente måtte være transuraner, det vil si ha høyere atomnummer enn 92. Delbrück var blitt klar over dette, og Meitner ville starte opp en tilsvarende serie av eksperimenter. Hun ville at Hahn skulle å delta i prosjektet da han hadde den nødvendige radiokjemiske bakgrunnen. Også den nyansatte Fritz Strassmann hadde denne kompetansen og gikk inn i prosjektet.

I de følgende årene fortsatte disse eksperimentene uten at man kunne forklare hva slags element som ble produsert. Meitner og Hahn opplevde at de var i konkurranse med en tilsvarende gruppe i Paris hvor lignende eksperiment ble gjort under ledelse av Irène Curie og hennes mann Frédéric Joliot-Curie.

Flukt til Sverige[rediger | rediger kilde]

Våren 1938 annekterte Hitler Østerrike og dermed ble Meitner plutselig tysk statsborger. Hun visste med en gang at hennes liv var blitt mye utryggere, og allerede sommeren samme år planla hun å flykte. Dette skjedde i all hemmelighet med hjelp fra Hahn og Paul Rosbaud. Videre hjalp den nederlandske fysiker Dirk Coster og Niels Bohr henne under dramatiske omstendigheter å reise via Nederland til København. Etter kort tid der ble det klart at kollegaer i Sverige vil være i stand til å hjelpe henne over en lengre periode. Den 1. august 1938 kom hun til sin venninne Eva von Bahr i Kungälv.

En måned senere var hun i Stockholm hvor hun hadde fått en plass ved Manne Siegbahns nye institutt for eksperimentell fysikk. Etter kort tid ble det klart for henne at oppholdet der ville bli ganske annerledes enn forventet. I stedet for å bli mottatt med begeistring som en ny ressurs, fant hun seg plutselig i en fremmed kultur hvor hun ikke følte seg velkommen. Selv om hun var berømt verden over og ledende i sitt felt, ble hun i begynnelsen lønnet som en vanlig assistent uten de arbeidsforhold og utstyr som hun trengte for å fortsette sitt vitenskapelige arbeid. Hun hadde det økonomisk vanskelig da hun hadde måtte etterlate omtrent alt hun eide i Berlin.

Eksperimentene som Meitner hadde satt i gang i Berlin, ble i mellomtiden videreført av Hahn og Strassmann. Via brev var hun i fast kontakt med Hahn om hva som kom ut av målingene og hva de kunne bety. Niels Bohr kom på besøk i oktober samme år og hans støtte betydde mye. Måneden etterpå ble Meitner seksti år gammel og feiret anledningen sammen med Oskar Klein og hans familie i Stockholm. Denne måneden var hun en uke i København hvor hennes nevø Otto Frisch som også var fysiker, arbeidet ved instituttet til Bohr etter å ha flyktet fra en stilling ved Universitetet i Hamburg. Under dette besøket hadde Meitner også et kort og hemmelig møte med Hahn som kom fra Berlin.

Den 10. desember ble Enrico Fermi overrakt Nobelprisen i fysikk i Stockholm for sine eksperimenter med produksjon av nye, radioaktive elementer ved nøytronbestråling. I sitt foredrag snakket han om hvordan nye transuranser kunne bli produsert. Etter prisutdelingen reiste han direkte videre til USA uten å returnere til Italia hvor Mussolini hadde tatt makten.

Uranspalting[rediger | rediger kilde]

Målingene i Berlin kunne tyde på at ved bestrålingen av uran med nøytroner, ble det også dannet isotoper av radium sammen med mulige transuraner. For å identifisere dette produktet, benyttet Hahn og Strassmann den vanlige metoden med å separere det kjemisk ut med barium som ligger i den samme gruppen i periodesystemet. I løpet av desember viste det seg mer og mer vanskelig å se noe skille mellom disse to grunnstoffene. Ra-isotopene oppførte seg som barium, som om barium virkelig var produsert. Hahn skrev at han ville skrive en kort artikkel om dette før han tok juleferie. Det var implisitt forstått at Meitners navn ikke kunne bli tatt med som medforfatter da hun var jøde.

Dette brevet har Meitner med til Kungälv der hun ankommer hos Eva von Bahr lille julaften for å feire julen. Nevøen Otto Frisch skal også være der. Neste formiddag, julaften 1938, diskuterer de innholdet i brevet, og det blir klart at eksperimentene viste at uranatomet var blitt splittet i to deler hvor den ene halvdelen var barium. Etter noen bekreftende beregninger, kaller de spaltningen for fisjon av atomkjernen og skriver sammen sine resultat i en kort artikkel. En uke senere er Frisch tilbake ved instituttet i København hvor han eksperimentelt kan påvise i et ionisasjonskammer de to fragmentene som urankjernen blir splittet opp i og blir skutt ut med stor energi. Fra da av er spalting av atomkjernen ikke lenger primært en del av kjernekjemien, men hovedsaklig en kjernefysisk prosess. Kort tid etterpå reiser Niels Bohr med nyheten til New York, og arbeidene til Hahn og Strassmann, Frisch og Meitner blir kjent verden rundt.

Våren 1939 kunne hun tilbringe fem uker ved Bohrs institutt hvor hun fortsatte arbeidet sammen med Frisch. Kontakten med Hahn i Berlin var ikke lenger så god, derimot var det nå spesielt Max von Laue som holdt henne informert om hva som skjedde der. Om sommeren var hun på besøk i England etter innbydelse av William L. Bragg og John Cockcroft. De mente at hun burde flytte dit for å arbeide ved Cavendish-laboratoriet i Cambridge. Meitner syntes ikke hun kunne akseptere tilbudet. Om høsten gikk tyske tropper inn i Polen og andre verdenskrig var begynt. Frisch var da på et besøk ved University of Birmingham og ble værende i England.

Det var nå klart at ved spaltningen av uran ble det frigjort flere nøytroner slik at man kunne sette i gang en kjedereaksjon som kunne få militære anvendelser. Etter initiativ fra Leó Szilárd og Albert Einstein i U.S.A. ble det der satt i gang et større og mer organisert forskningsarbeid på spaltning av uran. Høsten 1939 var James Chadwick i Stockholm og prøvde å overtale Meitner til å flytte til England, sannsynligvis for å videreføre arbeidet med uranfisjon.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den 9. april gikk tyske tropper også inn i Danmark og Norge. Meitner var akkurat da i København, mens Bohr samtidig var i Oslo for å holde et foredrag om atomfysikk. Noen uker tidligere i England hadde Otto Frisch sammen med den emigrerte, tyske fysiker Rudolf Peierls skrevet sammen et memorandum hvor de ved beregninger for første gang viste at bygningen av en atombombe var teknisk mulig. Alt som hadde med denne type kjernefysikk, var fra da av hemmelig.

I Stockholm fortsatte Meitner sitt arbeid ved Siegbahns institutt. Hun fikk faglig støtte av professorene Carl William Oseen og Oskar Klein, men opplevde likevel at arbeidsforholdene ikke var tilfresstillende. I løpet av 1943 avla både Max von Laue, Max Planck og Otto Hahn korte, offisielle besøk i Stockholm.

På det tidspunktet hadde hun fått den norske fysikeren Njål Hole som assistent, og de var naturligvis i daglig kontakt. Etter krigen var slutt i 1945, ble det kjent at Meitner under krigen haddde begynte å informere den engelske etterretningstjenesten SIS om kontaktene hun hadde i Tyskland og hva som eventuelt skjedde med tysk utvikling av atomvåpen. Det ble senere også kjent at Hole hadde kommet til Siegbahns institutt under instruksjon fra SIS. Hva de visste om dette seg i mellom, er uklart. I denne perioden kom også mye informasjon om tysk vitenskap til Stockholm fra Meitners venn Paul Rosbaud som arbeidet som tysk-engelsk dobbelagent.

Etterkrigstid[rediger | rediger kilde]

Tidlig på høsten 1945 ble de første atombombene benyttet i ødeleggelsen av de japanske byene Hiroshima og Nagasaki. Dette gikk sterkt inn på Lise Meitner, og hun blir etterhvert en overbevist pasifist. Senere på høsten ble Hahn alene tildelt Nobelprisen i kjemi fra året før for oppdagelsen av kjernefysisk fisjon. I ettertid har mange kritisert at Meitner ble ignorert i dette henseende da Hahns arbeide var et produkt av samarbeidet med Meitner. Men likevel var nå Meitner blitt verdensberømt og mottok anerkjennelse fra mange hold. Neste år tilbrakte hun flere måneder på en forelesningsturné i USA hvor hun ble kåret til "Woman of the Year" og hadde middag med president Harry Truman. I årene som fulgte mottok hun stadig nye æresbevisninger.

Hun ble bedt om å komme tilbake til Tyskland, noe som hun ikke ville. I Stockholm fikk hun endelig bedre lønn og arbeidsforhold i en ny stilling ved Kungliga Tekniska Högskolan hvor hun arbeidet frem til 1953 da hun ble 75 år. Hun var da blitt svensk statsborger. Sammen med Otto Hahn mottok hun 1949 Max Planck-medaljen. I 1957 mottok hun ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste som er den den høyeste, vitenskapelige pris i Tyskland, fra president Theodor Heuss. To år senere ble Hahn-Meitner-Institut opprettet i Berlin i det tidligere DDR. Det er nå en del av det større Helmholtz-Zentrum som er blitt bygd opp etter den tyske gjenforeningen.

Siste år[rediger | rediger kilde]

I 1960 flyttet hun til Cambridge i England for å være nærmere sin nevø Otto Frisch og andre slektninger som hadde kommet dit. Båndene til Wien var fremdeles sterke, og i 1963 ble hun invitert dit på et offisielt besøk. Som mange ganger tidligere understreket hun her nødvendigheten av å hjelpe unge kvinner med utdannelse og deltagelse i det vitenskapelige liv. Hennes siste, lange reise gikk til USA i 1964. To år senere ble hun tildelt Enrico Fermi-prisen sammen med Hahn og Strassman. Dette er den høyeste utmerkelse i USA for vitenskapelig virke. Lise Meitner var den første kvinne som mottok den. Hun døde i Cambridge høsten 1968, et par måneder etter sin kollega Otto Hahn.

Grunnstoff nr. 109 meitnerium ble i 1997 oppkalt etter henne. På samme måte har krater på Venus og Månen fått hennes navn.

Sommeren 2014 ble det avdekket en statue av Lise Meitner i forgården til Humboldt-universitetet i Berlin hvor det fra før finnes statuer av Hermann von Helmholtz og Max Planck.

Verker (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1906: Wärmeleitung in inhomogenen Körpern
  • 1907: Über die Absorption von α- und β-Strahlen
  • 1918: Die Muttersubstanz des Actiniums, ein neues radioaktives Element von langer Lebensdauer (sammen med Otto Hahn)
  • 1919: Über das Protactinium und die Frage nach der Möglichkeit seiner Herstellung als chemisches Element
  • 1922: Über der Entstehung der Betastrahl-Spektren radioaktiver Substanzen
  • 1924: Über den Aufbau des Atominneren
  • 1927: Der Zusammenhang von α- und β-Strahlen
  • 1935: Der Aufbau der Atomkerne (med Max Delbrück)
  • 1939: Disintegration of uranium by neutrons: a new type of nuclear reaction (med Otto Frisch)
  • 1954: Atomenergie und Frieden
  • 1960: The Status of Women in the Professions
  • 1963: Wege und Irrwege der Kernenergie

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • R. L. Sime, A Life in Physics, University of California Press, Berkeley (1996). ISBN 0-5200-8906-5.
  • P. Rife, Lise Meitner and the Dawn of the Nuclear Age, Birkhäusser, Boston (1999). ISBN 0-8176-3732-X.
  • P. F. Dahl, Heavy Water and the Wartime Race for Nuclear Energy, Taylor & Francis, London (1999). ISBN 978-0750-30633-1.
  • H. Hedqvist, Kærlek och Kärnfysik, Albert Bonniers Forlag, Stockholm (2012). ISBN 978-9100-12538-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Lise Meitner – bilder, video eller lyd