Canada under første verdenskrig
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Da første verdenskrig brøt ut i 1914 ble Canada, sammen med resten av det britiske imperiet dratt med i krigen på britisk side. Canadas bidrag til krigføringen forandret landets historie og gav det større selvstendighet. Samtidig som det skapte en større kløft mellom den franskspråklig og den engelskspråklige delene av befolkningen. For første gang kjempet canadiske styrker som en egen enhet med canadiskfødt kommandør. Slag som Vimyhøyden, det andre slaget ved Passchendaele og slaget ved Somme blir fremdeles husket av den engelskspråklige befolkningen som fødested for canadisk identitet og kultur. Canada tapte totalt 67 000 drepte og 173 000 sårede. Siden Canadas totale befolkning ved krigsutbruddet var på 11 millioner er dette tallet veldig høyt.
Krigsutbruddet
[rediger | rediger kilde]
Da Storbritannia erklærte Tyskland krig 4. august 1914 ble Canada, på samme måte som resten av det britiske imperiet automatisk involvert. De ble ikke konsultert på forhold. 5. august 1914 erklærte generalguvernøren krig mot Tyskland. Majoriteten av den canadiske befolkningen var av britisk avstamning og tok til ordet for at canadierne hadde en plikt å hjelpe moderlandet. Sir Wilfrid Laurier snakket på vegene av flesteparten av canadierne når han uttalte «It is our duty to let Great Britain know and to let the friends and foes of Great Britain know that there is in Canada but one mind and one heart and that all Canadians are behind the Mother Country.» («Det er vår plikt å la Storbritannia og hennes venner og fiender vite at alle canadiere står bak moderlandet»). Statsminister Robert Borden tilbød assistanse til Storbritannia som ble raskt takket ja til.
Forberedelser
[rediger | rediger kilde]Før krigen hadde Canada en liten stående hær på bare 3 110 mann og et betraktelig større heimevern. Sam Hughes ministeren for heimevernet, fikk i oppgave å trene og rekruttere en hær for tjeneste i Europa. Etter bare to måneder hadde Canada en hær på over 32 000 mann, siden folk flokket til vervingskontorene. Mesteparten av heimevernet trente ved CFB Valcartier rett nord for Québec by og innen to måneder var den første kontingenten av Canadian Expeditionary Force på vei til Storbritannia.
Deltakelse
[rediger | rediger kilde]I tillegg til militære styrker vervet 3 000 canadiske kvinner seg som sykepleiere i Canadian Army Nursing Service. Generelt var ikke fargede velkommen i militæret. Da femti fargede fra Nova Scotia vervet seg ble de fortalt «This is not for you fellows, this is a white man's war.» («denne krigen er ikke for dere karer, dette er den hvite manns krig»). På tross av dette ble noen segregerte enheter etablert. I 1915 fikk innfødte canadiere lov til å verve seg og totalt tjenestegjorde rundt 3 500 innfødte canadiere. Den canadisk-japanske foreningen i Britisk Colombia samlet sammen en frivillig reservestyrke på 227 mann. Noen av disse fikk senere lov til å verve seg. 2. Construction Battalion inkluderte fargede fra både Canada og USA. De over tusen fargede canadierne som tjenestegjorde ble fortsatt segregert, både under overfarten og i leirene.
Åpningsslagene 1915-1916
[rediger | rediger kilde]Canadian Expeditionary Force ble dratt inn i sitt første slag ved den franske byen Neuve Chapelle. Etter ankomsten fra Salisbury Plain fikk de canadiske styrkene i oppgave å forsterke fronten ved Neuve Chapelle. Dette skulle gi den britiske første armé under general Douglas Haig armslag for å kunne gjennomføre en offensiv gjennom tyske linjer og etablere en ny alliert front på gjenerobret territorier. I slaget ved Neuve Chapelle tapte de canadiske styrkene 100 mann. Britene var ikke i stand til å utnytte slaget på grunn av dårlig kommunikasjon. Slaget lærte canadierne at deres artilleribombardementet var for lett og de trengte bedre artilleriobservasjonsposter og at de hadde for små reserver til å kunne rykke frem effektivt. Viktigst av alt var at de fant ut at prosedyren for å sende informasjon og ordrer til de fremste troppene var for langsomme og vanskelige og at kommunikasjonssystemet var altfor sårbart.
I den første uken av april 1915 ble den første canadiske divisjonen flyttet for å forsterke lommen ved Ypres. 22. april søkte tyskerne å utslette denne lommen ved bruk av giftgass. Etter et intensivt artilleribombardement slapp tyskerne 160 tonn med klorgass. Da tykke skyer med gass kom over de allierte linjene brøt flesteparten av soldatene opp og retretterte eller døde på stedet. Dette etterlot et ca. fem kilometer hull i de allierte linjene. En canadisk soldat oppdaget at man kunne nøytralisere klorgassen ved å puste gjennom sokker innsatt med urin. Canadierne var den eneste divisjonen som holdt linjen. Hele natten igjennom kjempet de canadiske styrkene for å lukke hullet i de allierte linjene. 24. april iverksatte tyskerne enda ett gassangrep, denne gangen direkte mot de canadiske linjene. i løpet av de 48 timene tapte canadierne over 6 000 mann mer enn 2 000 av disse døde. Men det gav canadierne ry som en formidabel kampstyrke.
Det neste stedet canadierne kjempet var ved slaget ved Somme, fra midten av september til midten av november 1916. Dette slaget var først tenkt å fjerne presset mot de franske styrkene som var engasjert i slaget ved Verdun. De allierte tapene ved Somme kom til å overgå tapene ved Verdun. 1. juli satte britene igang et angrep som resulterte i den største massakren av britiske styrker noensinne, over 57 550 døde i løpet av en dag. Deriblant var 255 fra 1st Newfoundland Regiment (siden Newfoundland var en egen dominion deltok disse som del av den britiske hæren), av 801 mann var 255 døde, 386 såret og 91 savnet. I løpet av slaget fikk canadierne i oppgave å sikre byen Courcelette, arbeidet med å sikre det frontavsnittet foregikk frem til 11. november da de canadiske styrkene ble flyttet til Vimyhøyden. Slaget ved Somme kostet canadierne 24 029 mann.
Canadas ilddåp 1917-1918
[rediger | rediger kilde]Tidlig i 1917 ble et massivt angrep planlagt med fransk fremrykning i sør og en britisk avledningsmanøvere ved Arras. Her fikk de canadiske styrkene ansvaret for å ta Vimyhøyden, det eneste betydelige høydedraget i hele nordøstlige Frankrike. Siden Vimyhøyden beskyttet størstedelen av den tyske kullproduksjonen ville overtagelsen av høydedraget gi de allierte store militære og ressursmessige fordeler over tyskerne.
9. april 1917 begynte canadierne sitt angrep mot Vimyhøyden. For å redusere egene tap hadde den canadiske overkommandoen laget en plan der egne tropper skulle følge rett bak nøye synkronisert artilleribombardement. Teknikken hadde blitt prøvd ut under slaget ved Somme. Dessuten ble hele avdelingen informert om planene og man utførte flere øvelser for å sikre at hver mann viste hva de skulle gjøre. I løpet av dagen sikret canadierne hele høydedraget. Selv om canadierne hadde store tap (3 598 drepte og 10 602 sårede av en styrke på 30 000 mann) er slaget om Vimyhøyden feiret som viktig landemerke i veien mot canadisk selvstendighet. Fire Viktoriakors ble utdelt etter slaget.
Etter den canadiske suksessen ved Vimy lanserte Douglas Haig en kontroversiell offensiv i Flandern for å ødelegge det tyske jernbanenettet og ta over tyske ubåtbaser langs den belgiske kysten. 30. oktober ble canadiske styrker beordret å ta over for de desimerte ANZAC-styrkene ved Ypres. General Arthur Currie argumentere at bakken var altfor gjørmete og en slik operasjon ville være umulig uten store tap, men han ble ikke hørt. Currie anslo at de canadiske styrkene ville tape 16 000 mann på å ta Passchendaele, et anslag som viste seg å være korrekt (de canadiske styrkene mistet 15 654 mann).
Slaget startet med et artilleribombardement som advarte tyskerne at et alliert angrep var påvei. Artilleriet lagde også massive kratere på slagmarken, som kombinert med tungt regnvær forandret slagmarken til et gjørmehav som begrenset mobiliteten. Kraterne ble fylt med regnvann og kunne derfor ikke brukes som dekning, noe som gjorde slaget enda farligere. Haig besluttet å sende inn troppene uten hensyn til disse faktorene. De newzealandske, britiske og australske styrkene hadde kjempet månedsvis og tapt omtrent 100 000 mann. Canadierne ble tilkalt 26. oktober og 30. oktober begynte canadierne angrepet mot selve Passchendaele, sammen med to britiske divisjoner. Da forsterkinger kom 6. november ble Passchendaele erobret.
Canadas hundre dager, 1918
[rediger | rediger kilde]I de tre siste månedene av krigen var canadiske styrker involvert på flere frontavsnitt. Det første var i nærheten av lommen ved Amiens 8. august hvor canadiske (sammen med newzealandske, australske, franske og britiske) styrker ledet an angrepet mot de tyske styrkene i Amiens. I det etterfølgende slaget ble den tyske kampmoralen ødelagt. Ifølge Erich Ludendorff var slaget ved Amiens «en svart dag for den tyske hæren». Etter gjennombruddet ved Amiens ble canadierne sendt til Arras og gitt oppgaven å få hull på Hindenburglinjen. Mellom 26. august og 2. september gjennomførte de canadiske styrkene flere angrep mot den tyske fronten ved Canal du Nord, 27. september 1918 brøt de canadiske styrkene gjennom Hindenburglinjen. Operasjonen endte i 11. oktober med slaget ved Cambrai.
I denne perioden tapte canadierne 46 000 mann. Den siste canadieren som ble drept i første verdenskrig var George Lawrence Price som ble drept 2 minutter før våpenhvilen tok til 11:00 11. november 1918. Han er tradisjonelt kjent som den siste soldaten som ble drept i denne krigen.
Engelskspråklige og franskspråklige canadiere
[rediger | rediger kilde]Det underliggende dårlige forholdet mellom franskspråklig og engelskspråklig Canada eksploderte under første verdenskrig. Før følte ikke fransk-canadierne seg forpliktet å støtte britiske interesser. Problemet nådde sitt høydepunkt i 1917 da statsminister Robert Borden introduserte the Canadian Military Service Act of 1917 som innførte verneplikt. Dette møtte stor motstand i Quebec. Av de 120 000 vernepliktige ble bare 47 000 sendt til Europa. På tross av dette farget denne krisen forholdet mellom franskspråklige og engelskspråklige canadiere i flere år.