Dolkestøtlegenden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Politisk illustrasjon på et østerriksk postkort som framstiller en karikert jøde som dolker den tyske hæren i ryggen. Skylden for den tysk kapitulasjonen ble lagt på den påståtte upatriotiske befolkningen, sosialistene, bolsjevikene, Weimarrepublikken og særlig på jødene.

Dolkestøtlegenden (tysk: Dolchstoßlegende) var en teori om at Tyskland led nederlag i første verdenskrig fordi de væpnede styrker ble «dolket i ryggen» av forrædere, kapitalister, jøder og andre. Ledende politikere i Weimarrepublikken ble ofte regnet med blant forræderne, og blant annet Adolf Hitler omtalte dem gjerne som novemberforbryterne, en referanse til datoen for våpenstillstanden i 1918.

Mange av veteranene fra første verdenskrig var sterkt desillusjonert etter nederlaget, og fredsavtalen, med krav om enorme erstatninger fra Tyskland, ble oppfattet som ydmykende og utarmende for landet. Nasjonalsosialistiske grupper, først i form av Freikorps og lignende enheter, og senere NSDAP brukte dolkestøtlegenden i sin rekruttering av medlemmer. Den ble også brukt som begrunnelse for nødvendigheten av ølkjellerkuppet i 1923. For NSDAP ble legenden helt avgjørende i rekrutteringen av medlemmer til Sturmabteilung (SA), og Adolf Hitler tok den svært ofte opp under folkemøter.

Da nazistene kom til makten i 1933 ble «dolkestøtlegenden» gjort til en integrert del av deres offisielle historie om 1920-tallet, hvor Weimarrepublikken ble framstilt som verket til «novemberkriminelle» som grep den politiske makten ved å forråde nasjonen, «dolket den i ryggen». Nazipropagandaen framstilte Weimarrepublikken som «en sump av korrupsjon, degenerasjon, nasjonal ydmykelse, nådeløs forfølgelse av ærlig ‘nasjonal opposisjon’ — fjorten år med styre av jøder, marxister, og ‘kulturbolsjevister’ som ble til sist feid bort av den nasjonalsosialistiske bevegelsen under Adolf Hitler og seieren for den ‘nasjonale revolusjon’ i 1933».[1]

Forskere og historikere både i og utenfor Tyskland har alle avvist denne forestillingen. Den tyske hæren var uten reserver og var i ferd med å bli overmannet mot slutten av 1918.[2] For tyskere ble betegnelsen «dolkestøt» forøvrig holdt levende i Richard Wagners opera fra 1876, Götterdämmerung, hvor Hagen myrdet sin fiende Siegfried med et spyd i ryggen.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kolb, Eberhard (2005): The Weimar Republic. New York: Routledge. ISBN 0415344425. S. 140
  2. ^ Watson, Alexander (2008): Enduring the Great War: Combat, Morale and Collapse in the German and British Armies, 1914–1918. Cambridge: Cambridge Military Histories. ISBN 9780521881012. kapittel 6
  3. ^ Roberts, J. M. (1999): Twentieth Century: The History of the World, 1901 to the Present. London: Allen Lane/The Penguin Press. ISBN 0-713-99257-3. s. 289

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]