Slaget om Gallipoli

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Gallipoli
Konflikt: Første verdenskrig
Slaget ved Gallipoli
Kart over slaget ved Gallipoli, februar-april 1915
Koordinater 40°21′N 26°28′Ø
Dato 19. februar 19159. januar 1916
Sted Halvøya Gallipoli i Det osmanske riket
Resultat
Seier til Det osmanske riket
Parter
Storbritannia Storbritannia
Australia Australia
Britisk India Britisk India
Newfoundland og Labrador Newfoundland
New Zealand New Zealand
Frankrike Frankrike
Det osmanske imperiets flagg Det osmanske riket
Kommandanter
Storbritannia Sir Ian Hamilton Keiserriket Tyskland Otto Liman von Sanders
Det osmanske imperiets flagg Mustafa Kemal Atatürk
Styrker
5 divisjoner, økende til 14 divisjoner, sjøstridskrefter (slagskip, kryssere, minesveipere og transportfartøy) 6 divisjoner, kystbefestninger
Tap
44 000 døde
97 000 sårede
87 000 døde
165 000 sårede

Slaget om Gallipoli var en større operasjon under den første verdenskrig som fant sted på den tyrkiske halvøya Gallipoli fra april 1915 til januar 1916. En kombinert britisk-fransk ekspedisjon ble etablert for å erobre det osmanske rikets hovedstad Konstantinopel (dagens Istanbul). Angrepet mislyktes og begge sider hadde store tap. På britisk side var marineminister Winston Churchill en av forkjemperne for operasjonen og da den mislyktes ble han tvunget til å gå av.

Gallipolis strategiske betydning ligger i at halvøya utgjør vestsiden av stredet Dardanellene, som sammen med Marmarahavet og Bosporosstredet danner forbindelsen mellom Egeerhavet og Svartehavet.

På tyrkisk side er kampanjen kjent som Çanakkale Savaşları, etter provinsen Çanakkale. I Storbritannia er den kjent som the Dardanelles Campaign eller Gallipoli og i Frankrike, Australia, New Zealand og Newfoundland er den bare kjent som Gallipoli.

Betydningen av slaget om Gallipoli var og er kanskje høyest i Australia og New Zealand, hvor det var den første store konflikten de to nye nasjonene opplevde. På osmanske side ble Kemal Atatürks raske karrierestigning sterkt preget av hans innsats ved Gallipoli.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Russland, en av de allierte land under første verdenskrig, hadde et stort potensial for hærens slagkraft, grunnet landets store innbyggertall. Men forsyningene til hæren var begrenset av Russlands beskjedne industrielle kapasitet. Frankrike og Storbritannia hadde mindre befolkning, men til gjengjeld større industriell kapasitet, og de to landene var ivrig etter å finne muligheter for å forsyne Russland med våpen, så presset på vestfronten kunne lettes.

De allierte slet gjennom hele krigen med å åpne en effektiv etterforsyningsrute til Russland. Det tyske riket og Østerrike-Ungarn blokkerte Russlands landverts handelsruter til Europa, og det fantes ingen enkle forsyningsveier via havet. Kvitsjøen i nord og Okhotskhavet i øst var langt fra Østfronten og om vinteren blokkert av is. Østersjøen var blokkert av den tyske marinen. Innløpet til Svartehavet, da som nå, var gjennom Dardanellene, Marmarahavet og Bosporosstredet, som alle ble kontrollert av det osmanske riket; i november 1914 ble det med på tysk side, og Russland kunne ikke lenger etterforsynes fra Middelhavet.

Oversikt over Gallipolihalvøya. De prikkede linjene viser den lengste fremrykkingen for de allierte styrkene.

I løpet av høsten 1914 hadde kampene på vestfronten i Frankrike og Belgia endt i en statisk skyttergravskrig, og frontlinjene var fastlåst. En ny front som kunne avlaste vestfronten ble ansett som en nødvendighet. De allierte håpet også at et angrep på Det osmanske riket ville dra Bulgaria og Hellas inn i krigen på alliert side. Et forslag om å bruke greske tropper for å invadere Gallipolihalvøya ble imidlertid stoppet av Russland.

Et første forslag fra en fransk minister om å angripe Tyrkia i november fikk ikke støtte. Den britiske marinens etterretningstjeneste foreslo å bestikke tyrkerne for å få dem til å slutte seg til de allierte. Men dette ble heller ikke satt ut i livet, og i begynnelsen av november 1914 erklærte de allierte det osmanske riket krig.

Senere i november la marineministeren Winston Churchill frem sin første plan for et marineangrep på Dardanellene. Han vurderte det slik at Royal Navy hadde et stort antall gamle slagskip som ikke kunne brukes mot den tyske marinen i Nordsjøen, men som kunne være til nytte andre steder. Den opprinnelige planen baserte seg hovedsakelig på Royal Navy, med bare mindre støtte fra Royal Army for rutinemessige okkupasjonsoppgaver. En plan for et angrep og en invasjon av Gallipolihalvøya ble til slutt godkjent av den britiske regjeringen i januar 1915.

Allierte sjøstridskrefter angriper[rediger | rediger kilde]

HMS «Irresistible» forlatt og synkende etter å ha gått på miner i Dardanellestredet

Den 19. februar 1915 angrep en sterk britisk-fransk styrke tyrkiske artilleriposisjoner langs kysten av Dardanellene. Et nytt angrep ble iverksatt den 18. mars rettet mot det smaleste området av Dardanellene hvor stredet bare var halvannen kilometer bredt. En stor engelsk-fransk flåtestyrke under kommando av admiral John de Robeck med 16 slagskip forsøkte å trenge gjennom stredet og inn til Istanbul. De fleste fartøyene ble imidlertid skadet av miner lagt av den tyrkiske mineleggeren Nusret. Britene brukte trålere som minesveipere; de trakk seg imidlertid tilbake da de ble beskutt av tyrkerne, og minene ble ikke fjernet.

Hovedstyrken ble allikevel sendt inn og tre slagskip sank, HMS «Ocean», HMS «Irresistible» og det franske slagskipet «Bouvet», mens slagkrysseren HMS «Inflexible» og de franske slagskipene «Suffren» og «Gaulois» fikk store skader.

Disse tapene fikk de allierte til å avstå fra videre forsøk på å forsere stredet kun med sjøstridskrefter, og den allierte retretten ga de tyrkiske styrkene et moralsk løft. De tyrkiske kanonstillingene hadde nesten sluppet opp for ammunisjon da den britisk-franske flåten trakk seg tilbake.

Invasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Landsettingen ved Anzac Cove

Etter fiaskoen med sjøstridskrefter sto det klart for de allierte at en invasjon med landstyrker var nødvendig for å slå ut tyrkisk mobilt artilleri. Det ville la allierte minesveipere rydde stredet for de større fartøyene. Den britiske forsvarsministeren, Lord Kitchener utnevnte general Sir Ian Hamilton til sjef for styrken, «Mediterranean Expeditionary Force», som skulle gjennomføre oppdraget.

I begynnelsen av 1915 var australske og newzealandske styrker stasjonert i Egypt under trening for å bli sendt til Frankrike. Styrken ble satt opp som «Australian and New Zealand Army Corps», ANZAC, bestående av 1. australske divisjon og «New Zealand and Australian Division». Andre elementer var den regulære britiske 29. divisjon, den britiske 10. divisjon (fra Kitcheners nye vernepliktsarmé), «Royal Naval Division» og et fransk ekspedisjonskorps (som inkluderte fire bataljoner fra Senegal).

Det ble en forsinkelse på over seks uker før mange av styrkene ankom fra Storbritannia. Dette ga de tyrkiske styrkene tid til å forberede seg på invasjonen. Det var lite hemmeligholdelse av troppebevegelser i Egypt og bestemmelsesstedet for invasjonsstyrkene var vidt kjent, de tyrkiske styrkene fikk derfor lett tilgang til informasjon så de kunne forberede seg. De tyrkiske styrkene på Dardanellhalvøya sørget for etterforsyning av ammunisjon og annet nødvendig utstyr.

Plassering av den 5. tyrkiske armé

Mot den britisk-franske ekspedisjonsstyrken sto den 5. tyrkiske armé under kommando av den tyske militære rådgiveren general Otto Liman von Sanders. Den tyrkiske styrken måtte forsvare begge sider av stredet Dardanellene og besto av seks av de beste tyrkiske divisjonene, totalt 84 000 soldater. Ved Bulair lengst nord var den tyrkiske 5. og 7. divisjon. Ved Kapp Helles, på sørspissen av halvøya og mot Egeerhavet var den tyrkiske 9. divisjon og i reserve midt på halvøya var den tyrkiske 19 divisjon under Kemal Atatürk. På den asiatiske siden av stredet, ved Kum Kale, var den tyrkiske 3. og 11. divisjon.

Invasjonsplanen for den 25. april 1915 anga at den 29. divisjon skulle landsettes ved Kapp Helles helt sør på halvøya og derfra rykke frem mot fortene ved Kilitbahir. ANZAC-styrken skulle landsettes nord for Gaba Tepe på kysten mot Egeerhavskysten hvorfra de skulle rykke frem over halvøya og hindre retrett eller forsterkning av styrken i Kilitbahir. Det franske ekspedisjonskorpset skulle foreta en avledende landsetting ved Kum Kale på den asiatiske kysten.

Kapp Helles[rediger | rediger kilde]

Kapp Helles invasjonsområder

Invasjonen ved Kapp Helles ble gjort av den britiske regulære 29. divisjon under kommando av generalmajor Aylmer Hunter-Weston; på fem strender i en bue på spissen av halvøya, benevnt fra øst mot vest som S, V, W, X og Y.

Kommandanten for landingen på Y-stranden kunne gå uhindret nesten til landsbyen Krithia, som var forlatt. Britene kom aldri så langt senere i slaget og Y-stranden ble evakuert dagen etter da tyrkiske forsterkninger ankom.

SS «River Clyde» ble brukt for å transportere første pulje soldater til V-stranden, resultatet var svært store tap

Hovedstyrken landet ved V-stranden, under det gamle fortet Seddülbahir og ved W-stranden. Ved V-stranden ble dekningsstyrkene fra Royal Munster Fusiliers og Royal Hampshires landsatt fra et ombygd kullfraktfartøy, SS «River Clyde». Skipet ble kjørt på grunn rett under fortet så troppene kunne gå rett iland via ramper, derpå skulle Royal Dublin Fusiliers landsettes fra åpne småbåter. På W-stranden skulle Lancashire Fusiliers også landsettes med småbåter på en liten strand, med bakenforliggende åser og avstengt med piggtråd. På begge landingsstedene var de tyrkiske forsvarerne i en glimrende posisjon for å påføre invasjonsstyrken fryktelige tap. Soldatene som forsøkte å komme i land fra SS «River Clyde» var perfekte mål for maskingeværene i Seddülbahirfortet. Av de 200 første soldatene som forsøkte å komme i land var det bare 21 som klarte å komme seg til stranden.[1]

De tyrkiske forsvarerne var imidlertid for få til å kunne avvise invasjonsstyrken fullstendig. På W-stranden (etter hvert kjent som «Lancashire Landing») klarte soldatene å overmanne forsvarerne på tross av sine egne forferdelige tap; 600 drept eller såret av en total styrke på 1 000. Bataljonene som ble landsatt ved V-stranden hadde om lag 70 % tap. Seks av soldatene i Lancashire Fusiliers på W-stranden fikk Victoria Cross, mens på V-stranden fikk soldater og sjømenn i alt seks Victoria Cross og ytterligere tre utmerkelser dagen etter i det styrken slo seg ut fra stranden. Etter landingen var det så få soldater igjen av de to irske enhetene at de ble slått sammen. Bare én irsk offiser overlevde landingen; av de i alt 1 012 irske soldatene som ble landsatt var det kun elleve som klarte seg gjennom hele operasjonen på Gallipoli uskadet.

De innledende kampene[rediger | rediger kilde]

Anzac, the landing 1915 av George Lambert, 1922 viser landingen ved Anzac Cove, 25. april 1915

Om kvelden den 27. april lanserte tyrkerne et samordnet angrep for å drive ANZAC-styrken tilbake til strendene. Ved støtte av skipsartilleri ble de tyrkiske styrkene hindret natten gjennom.

Den 28. april angrep de britiske styrkene, støttet av det franske ekspedisjonskorpset på sin høyre side, for å erobre Krithia i hva som senere ble kjent som «det første slaget om Krithia». Angrepsplanen var svært kompleks og dårlig formidlet til kommandantene i felt. Troppene i den britiske 29. divisjon var fremdeles utslitte og ute av balanse etter invasjonen og kampen for landsbyen Seddülbahir som hadde blitt erobret etter harde kamper den 26. Angrepet gikk i stå rundt kl 18 uten at målet, landsbyen Krithia, ble nådd. I løpet av dagen ble tyrkisk motstand hardere og sjansen for en rask erobring av halvøya forsvant. Kapp Helles, som Anzac Cove, ble en stillingskrig. Sterke tyrkiske motangrep natten til 1. og 3. mai ble slått tilbake på tross av at de brøt gjennom franske stillinger.

Det første forsøket på en offensiv fra Anzac Cove skjedde om kvelden 2. mai. Divisjonssjefen, general Godley beordret den australske 4. brigade under general John Monash og en newzealandsk brigade å angripe mot «Baby 700». Troppene trengte frem en kort distanse i løpet av natten, forsøkte å grave seg ned for å holde området de hadde erobret men ble tvunget til å trekke seg tilbake neste natt etter tap av rundt 1 000 soldater.

General Hamilton anså Anzac Cove som sikret og flyttet to brigader til fronten ved Helles som en reserve for det andre slaget om Krithia; angrepet startet 6. mai. Dette var det første større angrepet ved Helles og styrkene rykket frem halvannen kilometer, men med store tap.

De tyrkiske styrkene startet et større angrep mot Anzac Cove den 19 mai, 42 000 tyrkiske soldater angrep 10 000 australske og newzealandske, men angrepet feilet. De tyrkiske troppene manglet artilleri og ammunisjon og satset på at de skulle vinne ved overvekt i soldater. ANZAC-troppene hadde imidlertid observert de tyrkiske angrepsforberedelsene og var vel forberedt. Da slaget var over hadde tyrkerne tapt om lag 10 000 soldater. De australske styrkene hadde kun 160 døde og 468 skadet. De tyrkiske tapene var så omfattende at det ble organisert en våpenhvile den 24. mai så de døde i ingenmannsland kunne begraves.

Fransk 75 mm feltartilleri i aksjon under det tredje slaget om Krithia, 4. juni 1915
«The Sphinx», et av slagfeltets mest særpregede landemerker

I åpningsfasen av invasjonen hadde de allierte fordelen av å bruke sjøstridskreftenes kanoner til støtte for landoperasjonene. Den 13. mai ble imidlertid slagskipet HMS «Goliath» torpedert av en ubåt, den 27. mai ble HMS «Triumph» torpedert og den 27. mai HMS «Majestic». Etter disse tapene ble det meste av slagskipsstøtten trukket tilbake og de skip som var tilgjengelig avfyrte salver mens de var underveis, noe som både reduserte nøyaktigheten og effektiviteten.

I det tredje slaget om Krithia som startet 4. juni var alt håp om et avgjørende gjennombrudd borte. Planene for slaget var redusert til mål noen hundre meter fremme. Tapstallene var rundt 25 % for begge sider; britene mistet 4 500 av en angrepsstyrke på 20 000.

I juni ankom en ny divisjon, den britiske 52. divisjon, tidsnok til å delta i det siste av de store trefningene ved Helles, slaget om «Gully Ravine» som startet 28. juni. Dette slaget førte til at britene trengte noe frem på venstre flanke av slagfeltet (mot Egeerhavskysten). Mellom den 1. og den 5. juli lanserte tyrkerne flere motangrep mot den nye britiske linjen men klarte ikke ta området tilbake. De tyrkiske tapene var forferdelige og er anslått til over 14 000 soldater.

Et siste britisk angrep ble gjennomført ved Helles den 12. juli, før den allierte innsatsen ble flyttet nord til Anzac Cove. To friske brigader fra 52. divisjon ble kastet inn mot senteret av linjen langs Achi Baba Nullah (kjent som «Bloody Valley») og tapte rundt 30 % av troppestyrken uten å vinne særlig terreng.

Augustoffensiven[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Landgangen ved Suvlabukten

En skyttergrav ved Anzac Cove, skarpskytter og observatør med periskop

De gjentatte mislykkede forsøkene på å erobre Krithia eller å rykke frem ved Helles fikk Hamilton til å forsøke en ny plan for felttoget; det resulterte i det som i ettertid har blitt kalt slaget ved Sari Bair. Om natten den 6. august skulle to infanteridivisjoner landsettes ved Suvla, om lag 8 kilometer nord for Anzac Cove. Samtidig med det skulle det utføres en kraftig offensiv fra Anzac Cove mot Sari Bair ved å bryte gjennom det dårlig forsvarte området nordover.

Landingen ved Suvla Bay møtte bare lett motstand, men den britiske kommandanten, generalløytnant Frederick Stopford utnyttet ikke det svake forsvaret, og nøyde seg med å sikre landingsområdet på stranden. Nok en gang vant de tyrkiske styrkene kappløpet om åsene ved å sikre Anafartahøydene, og fronten ved Suvla ble enda et tilfelle av statisk skyttergravskrig.

Før offensiven var det avledende angrep ved Helles og Anzac Cove. Ved Helles ble det avledende slaget ved Krithia vingård enda en meningsløs trefning, med store tap for begge sider uten noen endring av stillingene. Ved Anzac Cove ble angrepet på de tyrkiske skyttergravene ved Lone Pine av den australske 1. divisjon en sjelden suksess. Hovedangrepet mot høydene Chunuk Bair og høyde 971 var mindre vellykket.

Styrken som trengte frem mot høyden Chunuk Bair besto av «New Zealand Infantry Brigade», de var 500 meter fra toppen ved daggry den 7. august, men klarte ikke å erobre toppen før neste morgen. Denne forsinkelsen hadde fatale følger for et annet tilstøtende angrep den samme morgenen. «Australian 3rd Light Horse Brigade» angrep ved «Nek» samtidig som newzealenderne avanserte ned fra Chunuck Bair mot bakpartiet av de tyrkiske forsvarerne. Den newzealandske styrken holdt ut i to dager på Chunuck Bair før de fikk avløsning av to bataljoner fra «Wiltshire and Loyal North Lancashire Regiments». Et massivt motangrep, personlig ledet av Mustafa Kemal jaget de to bataljonene fra høydene.

Et annet planlagt angrep på høyde 971 ble aldri gjennomført, angrepsstyrken med «Australian 4th Infantry Brigade» og en indisk brigade hadde problemer med terrenget, og gikk seg vill i løpet av natten. Alle påfølgende angrep ble lett slått tilbake av de tyrkiske forsvarerne, med store tap for de allierte styrkene.

Styrkene ved Suvla ble forsterket av den britiske 53. og 54. divisjon og 2. kavaleridivisjon. Den uheldige britiske 29. divisjon ble også flyttet fra Helles til Suvla for et nytt fremstøt. Det siste britiske forsøket på å gjenopplive offensiven kom den 21. august med angrep mot Scimitar Hill og høyde 60. Kontroll over disse to høydene ville ha samlet frontene ved Anzac Cove og Suvla, men ingen av angrepene førte frem. Da kampene ved høyde 60 opphørte den 29. august var slaget om Sari Bair-høydene, og i realiteten kampen om hele Gallipolihalvøya, over.

Evakuering[rediger | rediger kilde]

W-stranden, Helles, den 7. januar 1916 rett før den endelige evakueringen

Etter den mislykkede offensiven i august ble Gallipolioperasjonen stilt i bero mens dens videre skjebne ble diskutert. Den vedvarende mangelen på suksess begynte endelig å gjøre et inntrykk i Storbritannia ettersom nyheter ble smuglet ut av journalister (Keith Murdoch og Ellis Ashmead-Bartlett) som diskrediterte general Hamiltons innsats. Misfornøyde høyere offiserer, som general Stopford, bidro også til at situasjonen så mørk ut. Muligheten for å evakuere styrkene ble lansert den 11. oktober 1915, men general Hamilton motsatte seg forslaget idet han fryktet for hva det ville bety for britisk prestisje. Kort etter ble han avløst som kommandant for styrken av generalløytnant Charles Carmichael Monro.

Situasjonen ble komplisert ved Bulgarias inntreden i krigen på Sentralmaktenes side. Den 15. oktober åpnet britene en andre front i Middelhavet ved Thessaloniki, et frontavsnitt som kom til å konkurrere med Gallipoli om forsterkninger. Ved Bulgarias inntreden på dets side fikk Tyskland en direkte landrute til Tyrkia som ble brukt til å forsyne Tyrkia med tungt artilleri for beleiring; det kom til å ha en ødeleggende effekt på de allierte skyttergravene, særlig på de tette frontlinjene ved Anzac Cove.

Etter å ha vurdert situasjonen ved fronten anbefalte general Monro evakuering. Krigsministeren, general Kitchener, mislikte tanken på evakuering og avla et personlig besøk for å vurdere situasjonen sammen med de tre korpskommandantene; det britiske 8. korps ved Helles, det britiske 9. korps ved Suvla og ANZAC. Etter inspeksjonen ble det bestemt at evakueringen skulle gjennomføres.

Evakuering av 14. divisjoner, tett innpå fienden og om vinteren ville bli vanskelig og store tap ble ansett som sannsynlig. Den uholdbare situasjonen for de allierte styrkene ble tydeliggjort den 27. november da en kraftig storm i tre dager herjet fronten. Deretter fulgte en snøstorm ved Suvla tidlig i desember. Regnet fylte skyttergravene, soldater druknet og lik som ikke var begravet fløt ned i stillingene.

Ironisk nok ble evakueringen den største allierte suksessen under felttoget. Suvla og Anzac Cove ble planlagt evakuert i slutten av desember, de siste troppene skulle forlate området før daggry den 20. desember 1915. Finurlige narretiltak ble utført for å lure de tyrkiske styrkene og hindre dem i å oppdage at de allierte styrkene trakk seg tilbake. Ved Anzac Cove var troppene fullstendig tause i en time eller mer, inntil nysgjerrige tyrkiske soldater undersøkte skyttergravene og ble skutt, det gjorde igjen at de tyrkiske styrkene senere ikke reagerte på stillstand ved fronten. Etter hvert som det ble stadig færre soldater i skyttergravene ble geværer arrangert slik at vann som dryppet i kar var koblet til avtrekkeren.

Helles ble holdt i fall britene ønsket å fortsette felttoget. Den 27. desember ble det imidlertid bestemt at også Helles skulle evakueres. Tyrkerne var nå varslet om at en evakuering var sannsynlig og angrep den 6. januar, men angrepet ble slått tilbake. De siste britiske troppene forlot Gallipoli ved «Lancashire Landing» den 9. januar 1916.

Døde og sårede[rediger | rediger kilde]

Omkomne under slaget ved Gallipoli
(satt sammen fra ulike kilder, blant annet Gallipoli av Morehead)
  Døde Sårede Totalt
Storbritannia 21 255 52 230 73 485
Frankrike (anslag) 10 000 17 000 27 000
Australia 8 709 19 441 28 150
New Zealand 2 721 4 852 7 553
India 1 358 3 421 4 779
Newfoundland 49 93 142
Totalt de allierte 44 072 97 037 141 109
Det osmanske riket 86 692 164 617 251 309

Tabellen til høyre gir en tilnærmet oversikt over drepte og sårede. I tillegg til disse tapene ble mange soldater syke under de vanskelige og svært usanitære forholdene under felttoget. Det er anslått at 145 000 britiske soldater alene ble rammet av sykdom under ekspedisjonen. Allierte styrker ble anklaget for å ha angrepet tyrkiske feltsykehus under felttoget, i juli 1915 hadde det osmanske riket 25 felthospital med totalt 10 700 senger og tre hospitalskip. Den franske regjeringen avviste anklagene, og den britiske regjeringens respons var at om det hadde skjedd, så var det hendelige uhell. Russland på sin side anklaget det osmanske riket for å angripe to av dets hospitalskip, men det osmanske riket avviste dette og sa at skipene hadde blitt minesprengt.

Commonwealth War Graves Commission vedlikeholder de 31 allierte krigskirkegårdene på Gallipolihalvøya; seks ved Helles, fire ved Suvla og 21 ved Anzac Cove. For mange av de som ble drept, og for de sårede som døde på hospitalskip, er det ingen kjent grav. De tap de britiske sjøstridskreftene hadde er ikke nevnt på minneplakettene ved Gallipoli, de er listet på minnesteder i Storbritannia. Det er bare en fransk krigskirkegård på Gallipolihalvøya, ved stranden Soroz, hvor de franske styrkene hadde sin base under slaget. CWGC har også to krigskirkegårder knyttet til felttoget på den greske øya Limnos.

Det er ingen store tyrkiske krigsgravplasser på halvøya, men det er et større antall minnetavler.

Ettervirkninger av Gallipoli[rediger | rediger kilde]

Winston Churchill som ung fremgangsrik minister i 1912, tre år senere fikk hans karriere en stygg skramme ved nederlaget i slaget ved Gallipoli

Det osmanske riket hadde blitt stemplet som «Europas syke mann» av Tsar Nikolaj I av Russland, men etter seieren ved Gallipoli fikk imperiet fornyet selvtillit. Den tyrkiske kommandanten ved Gallipoli, Kemal Atatürk, fikk sterkt øket sin popularitet og skulle etter hvert bli kjent som det moderne Tyrkias grunnlegger.

Blant de allierte generalene markerte Gallipoli slutten på karrieren for Hamilton og Stopford, mens de australske generalene John Monash og Henry Chauvel utmerket seg, og avanserte etter hvert til å kommandere korps på vestfronten.

Den unge og energiske marineministeren Winston Churchill og den aldrende admiral John Fisher gikk begge av grunnet fiaskoen ved Gallipolli. Forsvarsministeren, Lord Kitchener var for populær til å bli straffet, men hans ry ble redusert og han ble i stigende grad overkjørt av sine kolleger inntil sin død året etter. Gallipoli var også medvirkende til statsminister Asquiths avgang i 1916.

Betydningen av slaget ved Gallipoli er sannsynligvis kjent sterkest i Australia og New Zealand hvor det var den første store krigen de to unge nasjonene opplevde. Før Gallipoli var innbyggerne i de to landene stolte medlemmer av det uovervinnelige britiske imperiet, Gallipoli og tre lange år på vestfronten skulle gi den oppfatningen et grunnstøt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Churchill, Winston S. Verdenskrigens historie. Cappelen, 1935-1936. 2 b.
  • Moorehead, Alan Gallipoli. Aurum Press Ltd, ny utgivelse 2007, ISBN 978-1-84513-239-2
  • Fewster, Kevin; Basarin, Vecihi; Basarin, Hatice, Gallipoli, The Turkish Story. Allen & Unwin 2003, ISBN 978-1-74114-045-3
  • Macleod, Jenny Reconsidering Gallipoli. Manchester University Press, 2004, ISBN 978-0-7190-6743-3
  • King, Jonathan Gallipoli Diaries. Simon & Schuster Ltd. ISBN 978-0-7318-1291-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Battle of Gallipoli – bilder, video eller lyd