Tysklands samling
Fra venstre: (i svart) kronprins Fredrik Willem, hans far Wilhelm I og storhertug Fredrik I av Baden, som som den første so ga en skål for keizer Wilhelm. I midten (med den hvite uniformen) Otto von Bismarck, til høyre for ham Helmuth von Moltke.
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikkens dager Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Tysklands samling, eller Reichsgründung (rikets grunnleggelse) skjedde 18. januar 1871.
Innhold |
Bakgrunn [rediger]
Etter Napoleon Bonapartes fall i 1814 kom Wienerkongressen sammen for å gjenopprette status quo. Napoleon hadde oppløst Det tysk-romerske rike, og i dets plass opprettet kongressen Det tyske forbund, en løs konføderasjon av 39 uavhengige stater. I årene som fulgte oppstod den politiske liberalismen i Tyskland, en bevegelse som arbeidet for frihet og nasjonal samling. De nasjonale og liberale bevegelsene ble imidlertid hardt bekjempet av den svært konservative fyrst Metternich. Trenden gikk imidlertid mot et tettere tysk samarbeid, blant annet gjennom en tollunion. Mange tyskere var også blitt inspirert av den franske revolusjon, og det var på denne tiden rødt, svart og gull ble de tyske nasjonale fargene.
Februarrevolusjonen i Frankrike ble startskuddet til revolusjonene i 1848. Gjennom Frankfurtparlamentet ble det forsøkt å skape en tysk grunnlov og en samlet tysk nasjonalstat, men da kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen nektet å la seg utrope til keiser gikk luften ut av bevegelsen.
I 1862 ble den erkekonservative Otto von Bismarck prøyssisk statsminister. Etter den andre slesvigske krig og den østerriksk-prøyssiske krig fikk prøysserne dannet Det nordtyske forbund, noe som satte Østerrike på sidelinjen og etablerte Preussen som den klart dominerende tyske stormakten.
Politikk [rediger]
Utdypende artikkel: Den fransk-prøyssiske krig
Tysklands samling ble et faktum etter den fransk-prøyssiske krig i 1870-71. Det nye tyske keiserriket ble ledet av de prøyssiske Hohenzollern-keiserne, med Berlin som hovedstad. Perioden som fulgte ble kjent som Gründerzeit, og var preget av en kraftig industrialisering av Tyskland. Under Vilhelm I ble Tyskland en av Europas sterkeste stormakter, og skaffet seg også flere kolonier andre steder i verden.
Gjennom Berlinkonferansen i 1884 delte de europeiske maktene Afrika seg imellom, og Tyskland fikk her kontrollen over Tysk Østafrika, Tysk Sydvest-Afrika, Kamerun og Togo. Internt ble Tyskland preget av den såkalte Kulturkampf, der de protestantiske prøysserne aktivt bekjempet den katolske kirkes innflytelse på samfunnslivet.
Forfatning [rediger]
Det nye tyske keiserrikets forfatning bygde på forfatningen til Det nordtyske forbund fra 1867. Det ble en forbundsstat av 26 stater, men med Preussen som den førende stat. Keiseren var også konge av Preussen og hadde den utøvende makt, og det var ingen parlamentarisme, slik at rikskansleren var ansvarlig direkte overfor keiseren.
Riksdagen var en videreføring av tilsvarende riksdag i Det nordtyske forbund, og ble valgt gjennom en alminnelig stemmerett for menn. Imidlertid favoriserte valgordningen landdistriktene. Riksdagen hadde ingen reell innflytelse over utenrikspolitikk og militærvesen. I tillegg var det et forbundsråd av representanter for regjeringene i de enkelte tyske statene.
Medlemsstater [rediger]
Under rikets grunnleggelse ble det besluttet at flere små stater skulle gå sammen i Det tyske keiserriket, og at Preussen skulle ha en ledende rolle i riket.
Det tyske riket ble dannet av disse statene:
|
||||||||||||||||||||||
Se også [rediger]
Referanser [rediger]
Eksterne lenker [rediger]
- Dokumenter fra den tyske samlingen (på engelsk, Fordham University
- The wars of German unification – Bismarck – German History – 1871
- Personer knyttet til Tysklands samling plassert på en tidslinje
- Tyskland – det annet keiserrike 1871–1918, omtale på Store norske leksikon
