Ukrainas historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det har blitt hevdet at kosakkene var begynnelsen på Ukraina. Maleriet «Zaporozje-kosakkenes brev til den tyrkiske sultanen“ (1880-91) av Ilja Repin framstiller de ukrainske Zaporizjzja-kosakkenes (zaporog-kosakkenes) ataman Ivan Sirko som i 1676 skrev et hånefullt brev som svar på Mehmed IV krav om at de skulle underkaste seg Det osmanske rike. Kosakkene, som var dyktige ryttere og krigere, bærer tradisjonell kledsel med kaftaner, skinn-luer, barter og khokhol-frisyre.

Ukrainas historie strekker seg tilbake minst 4500 år f.Kr. og en rekke ulike folkegrupper har bebodd og vandret gjennom det landområde vi idag kjenner som Ukraina. Fra om lag 800 e.Kr. har Ukraina vært et kjerneområde for østslaverne og de etablerte etterhvert Kievriket som den første slaviske statsdannelsen.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

En såkalt Kurgan stenfigur, i dagens Kharkov

Menneskelige bosetninger i området vi idag kjenner som Ukraina er påvist i forhistorisk tid. Den neolittiske Cucuteni-kulturen blomstret i området i perioden 4500-3000 f.Kr.[1] Cucuteni-kulturen var basert i den vestlige delen av dagens Ukraina, Romania og utviklingsmessig kan de sies å tilhøre kobberalderen. I den østlige delen av nåtidens Ukraina holdt i samme periode Sredny Stog-kulturen til, de ble etterfulgt av den tidlige bronsealderkulturen Jamna-kulturen (Kurgan-hypotesen) som befolket steppene og katakombe-kulturen mellom 2800-2200 f.Kr. Kurgan-kulturen etterlot seg også en rekke stenfigurer, såkalte Kurganstøtter.

I jernalderen vandret flere ulike kulturer inn, som dakerne, kimmeriere, skyterne og sarmaterne. Et skytisk kongerike eksisterte i området fra 750-250 f.Kr. Sammen med antikke greske kolonier grunnlagt på 500-tallet f.Kr. på den nordøstlige kysten av Svartehavet, bosetningene Tyras, Olbia og Tmutarakan etterfulgt av romerske og østromerske byer inntil 500-tallet e.Kr.

Gotiske stammer innvandret til dagens Ukraina mellom 250-375 e.Kr., et landområde de kalte Oium, og etablerte Tsjernjakhiv-kulturen. Østgoterne i området ble fra 370 dominert av Hunerne. Nord for det østgotiske kongeriket var Kiev-kulturen som blomstret fra 100-400 tallet da den ble erobret av hunerne. Etter østgoterne hjalp til å nedkjempe hunerne i slaget ved Nedao i 454 fikk de overta området Pannonia, vest for Ukraina.

Med et maktvakuum etter slutten på hunernes og goternes styre begynte slaviske stammer, muligens fra Kiev-kulturen, å spre seg utover mye av det som i dag er Ukraina og Balkan. På 600-tallet var dagens Ukraina kjerneområdet for Det storbulgarske rike med hovedstad i Fanagoria. Mot slutten av 600-tallet forflyttet de fleste bulgarske stammene seg og restene av deres statsdannelse ble absorbert av khazarene, en delvis nomadisk folkegruppe fra Sentral-Asia.

Khazarene grunnla et kongedømme i den sørøstlige delen av dagens Europa, nær det Kaspiske hav og Kaukasus, et rike som inkluderte de vestlige delene av dagens Kasakhstan, de østlige deler av dagens Ukraina, Aserbajdsjan, det sørlige Russland og Krim-halvøya.

Kievriket[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kievriket

På 800-tallet ble Kiev erobret fra Khazarene av Oleg, en adelsmann fra Varjagene, og la grunnlaget for en lang periode med styre av Rurik-dynastiet. På denne tiden var det flere slaviske stammer i området som tilsvarer dagens Ukraina. Kiev lå i krysningspunktet for lønnsomme handelsruter og dets betydning som senter i Kievriket økte. På 1000-tallet var Kievriket Europas største stat i utstrekning og var kjent i Vest-Europa som Rutenia.

Kievriket på 1100-tallet

Kristendommen begynte å påvirke deler av dagens Ukraina allerede før det første økumeniske konsilet, Konsilet i Nikea i 325, særlig langs Svartehavet, men ble ikke offisiell religion for Kievriket før 988. Den sterkeste drivkraften i kristningen av Kievriket var Vladimir I, hans interesse for kristendommen ble vekket av hans farmor, prinsesse Olga. Under det etterfølgende styret til Jaroslav I ble lovboken Russkaja pravda utgitt, den kom til å prege rettsforståelsen i slaviske områder i mange hundre år fremover.

Indre konflikter i Kievriket førte til at dets makt ble redusert på 1100-tallet. Nær Kiev bidro det til etableringen av fyrstedømmet Galitsj-Volynia, mens i nord forekom for første gang navnet Moskva i de historiske beretningene fra fyrstedømmet Suzdal, som ledet til fremveksten av Russland. I nordvest etablerte etterhvert fyrstedømmet Polotsk Hviterusslands selvstyre. Kiev ble plyndret av de andre slaviske fyrstedømmene i 1169 og etter det plyndret av tyrkiske nomader og mongoler. Etter mongolinvasjonen på slutten av 1230-tallet underla alle fyrstedømmene i det som er dagens Ukraina troskapsløfte til Mongolene og Kiev ble igjen plyndret i 1240, fem år etter skrev pavens utsending, Giovanni da Pian del Carpine følgende:

Sitat De gikk [deretter] løs på Russland, og gjennomførte store massakrer, ødela byer og borger og drepte folk. Kiev, som er den største russiske byen, beleiret de, og når de hadde beleiret den i en lang periode tok de byen og drepte innbyggerne. Så når vi gikk gjennom det landet fant vi talløse menneskeskaller og ben fra de døde spredd utover marken. Sannelig hadde det vært en stor og folkerik by og nå er den redusert til nesten intet. Faktisk er det neppe mer enn to hundre hus der nå og folket blir holdt i strengt slaveri. Sitat
Giovanni da Pian del Carpine i Vincentius Beluacensis his Speculum historiale[2]

Fyrstedømmet Galitsj-Volynia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Galitsj-Volynia

Árpád og seks andre høvdinger av madjarerne. Fra Chronicon Pictum (Wiens illuminerte krønike) som viser skjoldet til det kongelige huset Arpads emblem, en svart sittende kaie.

Den statsdannelsen som etterfulgte Kievriket i del av området som i dag er Ukraina var fyrstedømmet Galitsj-Volynia.

Tidligere hadde Vladimir den store etablert byene Galitsj og Ladomir (senere Volodimer) som regionale hovedsteder for det sentrale området i vestlige Ukraina. Dette nye, mer eksklusive ukrainsk etterfølgerstaten var basert de tre folkestammene dulebene, tivertene, og hvitkroatene. Staten var styrt av etterkommerne av Jaroslav I av Kiev og Vladimir Monomakh. I en kortere tid var landet styrt av en ungarsk adelsmann. Strider med nabolandene Polen og Litauen skjedde også, foruten gjensidig ødeleggende krigføring med det rutenske fyrstedømmet Tsjernihiv i øst. Nasjonen nådde sitt høydepunkt med utvidelsen av naboene Valakia/Bessarabia, hele vegen til kystene av Svartehavet.

I løpet av denne perioden (rundt 1200–1400) ble hver av fyrstedømmene uavhengige fra hverandre for en tid. Staten Galitsj-Volynia ble til slutt en vasall til Mongolriket, men anstrengelsene til å skaffe seg europeisk støtte for å sette seg opp mot mongolene fortsatte. Denne perioden markerte den første «konge av ruserne», tidligere hadde herskerne av ruserne (Kievriket) hatt betegnelsen Velikij Knjaz («storfyrste» eller «storhertug») eller Knjaz («fyrste»).

1300-tallet[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1300-tallet var det flere kriger mellom Polen og Litauen på den ene siden og mongolene på den annen. Dette førte etterhvert med seg at det meste av Ukraina gikk inn under polsk og litauisk overherredømme. Områdene i Volynia i nord og nordvest kom inn under de litauiske fyrstene, mens områdene i sørvest kom inn under Polen (Galicia) og Ungarn (Karpato-Ruthenia).

Det meste av Ukraina grenset til deler av Litauen, noe som gjør at det er blitt hevdet[av hvem?] at selve navnet «Ukraina» kommer fra det lokale ordet for «grense». «Ukraina»-navnet ble imidlertid også benyttet i århundrene tidligere. Etter at Kiev-området falt under Litauens kontroll tok de litauiske herskerne over tittelen «hersker av ruserne». De delene av Ukraina under polsk kontroll så på denne tiden en stor innvandring av nye folkegrupper, spesielt polakker, tyskere, armeniere og jøder.

Det polsk-litauiske samvelde[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Polen-Litauen

Omriss av Det polsk-litauiske samvelde i 1619 med dets viktigste underenheter, satt oppå oppå dagens statsgrenser.

██ Kongeriket Polen

██ Hertugdømmet Preussen, polsk len

██ Storhertugdømmet Litauen

██ Hertugdømmet Kurland, litauisk len

██ Livland

Etter Lublinunionen i 1569 og dannelsen av Det polsk-litauiske samveldet falt Ukraina inn under polsk administrasjon og gikk innunder det polske kongedømmet. Perioden som fulgte etter dannelsen av samveldet ble preget av kolonisering, og mange nye byer og landsbyer ble dannet. Idéene fra renessansen spredte seg, og innvandrende polske bønder ble i stort antall rutenisert. Samtidig ble mesteparten av den ukrainske adelen polifisert og gikk over til katolisismen, til forskjell fra bøndene, som holdt på det rutenske språket og forble innenfor den østlige ortodokse kirke. Disse motsetningene førte til økende spenninger i samfunnet. Dette ble opprinnelsen til kosakkene, som opprinnelig var rutenske bønder som flyktet fra livegenskapet. Mange av kosakkene ble leid inn igjen av samveldet for å beskytte landet mot tatarene i sørøst. Kosakkene deltok blant annet i slaget ved Khotyn i 1621 og i flere felttog mot Storfyrstedømmet Moskva.

Kosakktiden[rediger | rediger kilde]

I 1648 ledet kosakken Bogdan Khmelnytskij de såkalte zaporozje-kosakkene i en oppstand der målet var en selvstendig stat. Dette ble begynnelsen på en tidsperiode som fikk navnet «Ruinen» (eller «Syndfloden» i polsk historietradisjon), der rikets stabilitet ble alvorlig truet. Zaporozje-kosakkenes stat har blitt sett på som en forløper til Ukraina, og oppstod i grenselandet mellom de osmanske tyrkerne i sør, Det polsk-litauiske samvelde i vest og Russland i øst. Den bitre krigen mellom zaporozje-kosakkene og polakkene førte til at kosakkene vendte seg til Russland for beskyttelse, og i 1654 undertegnet russerne og kosakkene Perejaslav-traktaten. Polakkene prøvde deretter å oppnå et kompromiss med kosakkene gjennom Hadjatsj-traktaten i 1658, men 13 år med uavbrutt krig mellom Russland og Polen fulgte. Med Andrusovo-traktaten kom partene frem til en våpenhvile, og de ukrainske områdene ble her delt mellom samveldet og Russland. På den russiske siden av grensen fikk kosakkene en periode beholde et utstrakt selvstyre gjennom det såkalte Hetmanatet.

Russland og Østerrike-Ungarn[rediger | rediger kilde]

Den russiske forfatteren Nikolai Gogol var av ukrainsk opprinnelse.

Tsarstyret over sentrale Ukraina ble gradvis erstattet av «beskyttelse» i løpet av de neste tiårene. Etter Polens tre delinger i 1772, 1793 og 1795, hadde den vestligste delen av Ukraina kommet inn under østerrikernes kontroll mens resten havnet inn under Det russiske keiserdømmet. Som et resultat av de russisk-tyrkiske krigene hadde det osmanske riket tatt kontroll over sørlige og sentrale Ukraina mens Ungarns styre over regionen Karpato-Ruthenia fortsatte. Forfattere og intellektuelle i Ukraina ble inspirert av den nasjonalistiske ånd som oppildnet hele Europa og krevde å gjenopplive de ukrainske språklige og kulturelle tradisjonen og reetablere en ukrainsk nasjonalstat. Russland fryktet separatisme og la store begrensninger på alle forsøke på å fremme ukrainsk språk og kultur, så langt som å forby det og studere det. Mange ukrainere aksepterte deres skjebne innenfor det russiske riket og mange fikk også framgang innenfor det. Mange russiske forfattere, komponister, malere og arkitekter på 1800-tallet var av ukrainsk opprinnelse. Den mest kjente var antagelig Nikolai Gogol, en av de største forfattere i russisk litteraturhistorie.

Skjebnen til ukrainere under det østerrikske rike var langt vanskeligere da de ble sammentrengt under den russisk-østerrikske maktkampen om Sentral- og Sør-Europa. I motsetningen til Russland var det meste av eliten som styrte Galicia av enten østerriksk eller polsk bakgrunn mens rutenere ble bortimot samtlige holdt i bondestanden. I løpet av 1800-tallet var ukrainsk «russofili» en vanlig forekomst blant slaverne, men innblanding fra de østerrikske myndighetene førte til en bevegelse som ville erstatte denne med «ukrainofilia» som deretter ville smitte over på Russland. Ved begynnelsen av den første verdenskrig var alle de som støttet Russland samlet opp og massakrert ved Talerhof.

Etter første verdenkrig og den russiske revolusjon[rediger | rediger kilde]

Etter den russiske revolusjon prøvde flere politiske fraksjoner å skape en uavhengig ukrainsk stat. Den 28. juni 1917 opprettet ukrainske bolsjeviker og mensjeviker Den ukrainske nasjonale republikk, og erklærte uavhengighet fra Russland.

Den 20. november 1917 erklærte Ukraina seg som en autonom del av Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk. Bolsjevikene ønsket en føderasjon med den russiske sovjetrepublikken, men manglet bred folkelig støtte. Under en separat kongress deklarerte de opprettelsen av Sovjetrepublikken Ukraina (Respublyka Rad Ukrajiny) den 25. desember 1917, som imidlertid også var uavhengig av Russland.

Den 22. januar 1918 ble deretter den ikke-kommunistiske ukrainske folkerepublikk, opprettet – også uavhengig av Russland. Mellom 27. januar og 1. mars 1918 ble landet okkupert av russerne, og internt fulgte en serie allianser mellom anarkister og paramilitære grupper av haydamaker.

Mellom 1. mars og 16. desember 1918 ble landet deretter okkupert av en allianse mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn. Bolsjevikene ble fullstendig fordrevet fra Ukraina, og mellom 18. april og 20. november 1918 var den kommunistiske staten oppløst i samband med freden i Brest-Litovsk som sa la Ukraina i den tyske innflytelsessfæren. Etter Tysklands nederlag i første verdenskrig ble denne avtalen ignorert og den 14. desember 1918 ble deretter Den ukrainske folkerepublikk gjenopprettet. Mellom 18. desember 1918 og 8. april 1919 ble Odessa okkupert av de vestallierte.

Den 6. januar 1919 ble Den ukrainske sosialistiske konsilie-republikk grunnlagt, for deretter å opphøre den 21. desember 1919. Under den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 – mars 1921) kjempet Den ukrainske folkerepublikk og Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk (Sovjet-Ukraina) på hver sin side. Etter krigen, den 7. mai 1921 ble imidlertid den ikke-kommunistiske delen av Ukraina absorbert av Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Denne staten forble så et eget land i de neste 1,5 årene inntil den 30. desember 1922 hvor Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk var en av de fire grunnleggende medlemmene av Sovjetunionen.

Som en del av Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Massedøden på første halvdel av 1900-tallet[rediger | rediger kilde]

Den ukraniske befolkningen led fryktelige tap på første halvdel av 1900-tallet. En undersøkelse fra det Moskvabaserte Demografisk institutt regnet i 2008 ut at det i Ukraina døde 15 millioner mennesker i "overflødige dødsfall" mellom 1914 til 1948: 1,3 millioner under første verdenskrig, 2,3 millioner under den russiske borgerkrigen og polsk-sovjetiske krig, 4 millioner under holodomor, 300,000 under den store terroren og Sovjetunionens anneksjon av det vestlige Ukraina, 6,5 millioner på østfronten under andre verdenskrig, og 400,000 etter krigen som følge av matmangel og Stalins kampanje mot Ukrainsk nasjonalisme.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Tsjernobylulykken i 1986 rammet Ukraina hardt. Bildet viser byen Pripjat, som helt siden ulykken har vært en tom spøkelsesby.

Tsjernobylulykken rammet landet og byen Tsjernobyl 26. april 1986. Dette var den til nå alvorligste ulykken på et atomkraftverk.

Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president.

Høsten 2004 ble det avholdt presidentvalg i Ukraina. Beskyldninger om valgfusk førte til en politisk krise i landet, og hendelsene fikk raskt navnet oransjerevolusjonen. Viktor Janukovytsj tapte presidentvalget etter omvalg, og Viktor Jusjtsjenko ble ny president.

Viktor Janukovytsj ble erklært som offisiell vinner av begge de første valgomgangene (holdt 31. oktober og 21. november). Omfattende nasjonale og internasjonale protester førte til at det ble holdt omvalg den 26. desember, som opposisjonslederen Viktor Jusjtsjenko vant med god margin. Fem dager senere annonserte Janukovytsj sin avgang som statsminister.

Janukovytsj, som har russisk som morsmål, regnes politisk som russlandsorientert – i motsetning til den vestligorienterte Viktor Jusjtsjenko, president i Ukraina fra 2005 til 2010.

Janukovytsj var kandidat til presidentvalget i Ukraina i 2010. I første valgomgang 17. januar fikk han med 35,3 % flest stemmer og gikk videre til andre valgomgang 7. februar. Janukovytsj fikk i andre valgomgang 49 % av stemmene, med 45,5 % for Julija Tymosjenko.[3] Han ble 25. februar 2010 innsatt som Ukrainas president for perioden 2010 til 2015.

Euromajdan[rediger | rediger kilde]

Janukovytsj-kritiske demonstranter mot politi på Majdan Nezalezjnosti, Uavhengighetsplassen i Ukrainas hovedstad Kiev, under Euromajdan 19. februar 2014, et opprør som begynte 21. november 2013 som en protest mot landets manglende avtale med EU.

Janukovytsjs administrasjon ble upopulær grunnet kontroversiell endring av grunnloven, maktmisbruk, korrupsjon, dårlig forhold til EU og generell dårlig styring.[trenger referanse] I november 2013 startet det protester mot dette.[4] Protestene ble kalt Euromajdan[5], en sammenstilling av begrepene Europa og Majdan Nezalezjnosti (selvstendighetsplassen) i Kiev, stedet hvor demonstrasjonene begynte. I februar 2014 begynte opprørspolitiet å skyte mot demonstrantene, og dette resulterte i 82 drepte 19.–20. februar.[6] Janukovytsj gikk etter press fra EU med på å gå tilbake til grunnlovsendringene fra 2004, men ble likevel avsatt av parlamentet 22. februar, selv om han selv ikke anerkjente parlamentets vedtak, som han anså som et kupp. Oleksandr Turtsjynov ble utpekt som fungerende president.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Cucuteni Culture (engelsk)
  2. ^ Giovanni da Pian del Carpine (2004). «Of the election of Emperour Occoday, and of the expedition of duke Bathy». eBooks@Adelaide. Besøkt 1. oktober 2009. 
  3. ^ Valgresultat 2. valgomgang, Ukrainas valgkommisjon.
  4. ^ «Huge demonstration in Kyiv in support of EU pact». EurActiv. 25. november 2013. 
  5. ^ Ukraine’s Euromaidan: What’s in a name? washingtonpost.com (2. desember 2013)
  6. ^ Ukraine bloodshed: 82 people died, over 620 injured in Ukraine unrest - Health Ministry. Voice of Russia (22. februar 2014)
  7. ^ Ukraine Parliament Moves Swiftly to Dismantle President’s Government. New York Times, nettutgaven (23. februar 2014)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Orest Subtelny, Orest (1988). Ukraine: A History. Toronto: University of Toronto Press. ISBN 0802083900. 
  • Andrew Wilson The Ukrainians: Unexpected Nation. Yale University Press; 2nd edition (2002) ISBN 0-300-09309-8
  • Anna Reid. Borderland: A Journey Through the History of Ukraine. London, Orion Books; 4th impression (1998, preface 2003) ISBN 1-84212-722-5
  • Paul Robert Magocsi. A History of Ukraine. Toronto: University of Toronto Press (1996) ISBN 0-8020-0830-5
  • Askold Krushelnycky. An Orange Revolution: A Personal Journey Through Ukrainian History. (2006). ISBN 0-436-20623-4
  • Yekelchyk, Serhy (2007). Ukraine: Birth of a Modern Nation. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-530545-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]