Georg von Hertling
| Georg von Hertling | |||
|---|---|---|---|
.jpeg) | |||
| Født | 31. aug. 1843[1][2][3][4] Darmstadt (Storhertugdømmet Hessen, Det tyske forbund)[5] | ||
| Død | 4. jan. 1919[1][2][3][4] (75 år) Ruhpolding (People's State of Bavaria, Det tyske riket) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, professor i filosofi | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Ludwig-Maximilians-Universität München Humboldt-Universität zu Berlin[6] | ||
| Doktorgrads- veileder | Friedrich Adolf Trendelenburg[6] | ||
| Far | Jakob Maximilian von Hertling[7] | ||
| Mor | Antonie Georgine von Guaita[7] | ||
| Parti | Deutsche Zentrumspartei | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Bayern Det tyske keiserrike | ||
| Medlem av | Katholischer Studentenverein Arminia Bonn Bayerische Akademie der Wissenschaften (1896–1919) | ||
| Utmerkelser | Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1918)[8] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Georg von Hertling (født 31. august 1843 i Darmstadt i storhertugdømmet Hessen, død 4. januar 1919 i Ruhpolding) var en tysk filosof og politiker (det katolske sentrumspartiet). Han landets sjuende kansler, og ledet den tyske regjeringen fra 1917 til 1918. Han var regjeringssjef i Bayern fra 1912 til 1917, og i Preussen fra 1917 til 1918.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han ble født som Georg Friedrich Freiherr (baron) von Hertling i en katolsk familie av rhinpfalzisk opprinnelse, og var sønn av en hessisk hoffrettsråd.
Hertling studerte filosofi i München, Münster og Berlin, hvor han tok doktorgraden i 1867.[9] Etter sin habilitasjon i Bonn hadde den troende katolikken Hertling vanskeligheter med å få en professorstilling under den såkalte «kulturkampen». Først i 1882 ble han professor.[10] Denne erfaringen bidro til at han ble en av grunnleggerne av «Görres-selskapet til vitenskapens pleie i det katolske Tyskland», som han var president for til sin død i 1919.
Hertling var også en av grunnleggerne av den katolske studentforeningsbevegelsen. Hans tale på Katolikkdagen 1863 i Frankfurt am Main, hvor han fremhevet begreper som religion, vitenskap og vennskap som ledetråder for katolske foreningsstudenter, førte til grunnleggelsen av det såkalte «Würzburger Bund», som senere ble til Cartellverband og Kartellverband. Hertling fikk 1882 et ordentlig professorat i München.
Politisk karrière[rediger | rediger kilde]
Ved siden av sitt akademiske virke engasjerte han seg også i politikken, og var medlem av den tyske Riksdagen for Det katolske senterpartiet fra 1875 til 1890 og igjen fra 1896 til 1912. Han var i begynnelsen særlig opptatt av sosialpolitiske spørsmål, og senere fremfor alt av utenriks- og finanspolitiske anliggender. Fra 1909 til 1912 var Hertling, som gikk inn for forsoning mellom tyske katolikker og den prøyssisk-protestantisk dominerte nasjonalstaten, formann for Zentrum-fraksjonen i Riksdagen.
9. februar 1912 ble han utnevnt av prinsregent Luitpold av Bayern til formann for den bayerske regjeringen. Utnevnelsen av en representant for flertallsfraksjonen i den bayerske landdagen til statsminister innebar at parlamentarismen slo igjennom i Bayern.
Under første verdenskrig støttet Hertling rikskansler Theobald von Bethmann Hollwegs politikk, og avviste etter Bethmann-Hollwegs avgang i 1917 tilbudet om å bli kansler. Først etter at Georg Michaelis hadde mislyktes med sin politikk, overtok den skrøpelige Hertling embedene som kansler og som prøyssisk statsminister. Regjeringen Hertling gikk et skritt videre i parlamentariseringen av Tyskland, da den nye kansleren måtte underkaste sitt regjeringsprogram parlamentets godkjennelse, og med venstreliberaleren Friedrich von Payer som visekansler og den nasjonalliberale Robert Friedberg som visestatsminister inkluderte kabinettet to viktige parlamentarikere som forbindelsesledd til partiene.
Hertling lyktes imidlertid ikke å få den øverste hærledelsen med på en fred uten anneksjoner (se: Freden i Brest-Litovsk, Freden i București), og heller ikke valgreformen i Preussen som ble krevet av flertallspartiene (mens Tyskland føderalt hadde like valg, hadde Preussen et treklasse-valgsystem). 3. oktober 1918 ble Hertling etterfulgt som kansler og prøyssisk statsminister av prins Maximilian av Baden.
Fra sitt ekteskap med Anna von Biegeleben (1845–1919) hadde Hertling en sønn og fem døtre (hvorav én døde tidlig). Hertling ble i 1914 opphøyet i grevestanden.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Georg, count von Hertling, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Georg-Friedrich-Graf-von-Hertling, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Georg Hertling, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id hertling-georg, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunniamerkkikeräilijän opas, side(r) 57[Hentet fra Wikidata]
- ^ Ernst Deuerlein (1969). «Hertling, Georg Friedrich Graf von (bayerischer Graf 1914)». Neue Deutsche Biographie.
- ^ «Hertling, Georg von (1843-1919)». KALLIOPE-VERBUND.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Georg von Hertling – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Georg von Hertling – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
| Forgjenger: Clemens von Podewils-Dürnitz |
Bayerns statsminister |
Etterfølger: Otto von Dandl |
| Forgjenger: Georg Michaelis |
Preussens statsminister |
Etterfølger: Maximilian av Baden |
Tysklands rikskanslere 1871–1918 | ||
|---|---|---|
Otto von Bismarck (1871–1890) · Leo von Caprivi (1890–1894) · Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst (1894–1900) · Bernhard von Bülow (1900–1909) · Theobald von Bethmann Hollweg (1909–1917) · Georg Michaelis (1917) · Georg von Hertling (1917–1918) · Maximilian av Baden (1918) |  | |