Holocaust

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen handler om holocaust/shoah. For den amerikanske miniserien fra 1978, se Holocaust. For filmen av samme navn av Claude Lanzmann, se Shoah (film)
Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i Polen i mai 1943. Bildet viser tyske Waffen-SS-soldater, deriblant SS-rottenführer Josef Blösche (med MP18 bak til høyre), som jager ut jødiske barn og kvinner fra tilfluktsrommene. Hitler ville utrydde «den jødiske rasen» under dekke av kvalitativ befolkningspolitikk. Bildet, som er fra SS-Brigadeführer Stroops rapport til SS-sjefen Himmler, er blant de mest kjente fra andre verdenskrig.

Holocaust (gresk for fullstendig brent, brukt om brennoffer), også kjent som ha-shoah (hebraisk השואה, tilintetgjørelse) (jiddisk האַלאָקאַוסט, halokaust, eller mer korrekt חורבן, khurbn) og porajmos eller samudaripenromani, er navnet som betegner det statsledede folkemord av jøder og andre etniske, religiøse, politiske og seksuelle minoritetsgrupper i Europa og Nord-Afrika som det nasjonalsosialistiske Tyskland gjennomførte fra 1938 til 1945.

Deportasjonen av sigøynere fra Asperg i 1940.

Holocaust tok livet av cirka 6 millioner jøder, cirka 400 000 sigøynere[1] og 250 000 funksjonshemmede og homofile. Om man regner med alle minoritetene, kan man anslå at 9–11 millioner ble drept.

Den systematiske utryddelsen foregikk for det meste i utryddelsesleirer i det okkuperte Polen, deriblant Auschwitz, Treblinka, Sobibor, Belzec, Chełmno og Majdanek. Dessuten fulgte flere Einsatzgruppen etter tyske militærstyrker (Wehrmacht og Waffen-SS) under invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) og likviderte jøder ved massehenrettelser. Et mindre antall ble også ofre for dr. Josef Mengeles brutale medisinske forsøk.

Omer Bartov skrev i New Republic 29.april 1996: «Det som var – og er – uten sidestykke ved Holocaust (...) var den industrielle drepingen av millioner av mennesker i dødsfabrikker, beordret av en moderne stat, organisert av et pliktoppfyllende byråkrati, og støttet av et lovlydig, patriotisk, «sivilisert» samfunn.»[2]

Etymologi og skriveformer

Termen «holocaust» kommer fra det greske ordet «holókauston», som betyr dyreoffer gitt til en gud og der hele («holo») dyret er fullstendig brent («kaustos»).[3] Dets latinske form (holocaustum) ble først brukt med spesifikk referanse til en massakre på jøder av kronikøren Roger av Howde[4] og Richard av Devizes på 1190-tallet.

I hundrevis av år ble ordet holocaust brukt på engelsk til å bety store ofre, slakt og massakre. Det har vært og blir også brukt (i tråd med ordets opprinnelige betydning) om katastrofebranner som Peshtigo-brannen, hvor hundrevis av mennesker bokstavelig talt ble til aske som ble spredt med vinden.[5] I løpet av andre verdenskrig ble ordet brukt om nasjonalsosialismens grusomheter uansett om ofrene var jøder eller ei. Siden 1960-tallet har begrepet blitt brukt av noen fagfolk og forfattere utelukkende om forsøket på å utrydde jødene.[6] Men også uttrykk som Sigøynernes Holocaust[7] og homofiles holocaust er i bruk[8] om nazistenes forsøk på å utrydde dem.

Begrepet gikk inn i vanlig bruk etter 1978 da TV-serien Holocaust ble sendt på den amerikanske TV-kanalen NBC. Serien viste at emnet hadde stor offentlig interesse så vel som at den ble leverandør av en begrepsbruk som har gått inn i de aller fleste språk.[9]

Det bibelske ordet shoah (שואה) (også stavet sho'ah og shoa), som betyr «katastrofen», ble standard hebraisk benevnelse for holocaust fra 1940-tallet av[10] Shoah foretrekkes fremfor «holocaust» av mange grunner, deriblant den teologiske betydningen av ordet som refererer til greske hedenske skikker.[11]

I skriftlig form brukes både Holocaust med stor forbokstav[12][13] og holocaust med liten forbokstav[14][15] for å karakterisere nazistenes massakre/massedrap på jøder. Respekt for hendelsene gjør at mange mener at navnet bør skrives med stor forbokstav. Språkrådet anbefaler liten forbokstav, etter generelle retningslinjer for navn på historiske hendelser.[16]

Hovedtrekk ved holocaust

Tyske institusjoners del i holocaust

Gettoer ble etablert i Europa der jøder ble samlet før de ble sendt til utryddelsesleire.

Michael Berenbaum skriver at Tyskland ble en «folkemordsstat»[17] Hver del av landets sofistikerte byråkrati var involvert i drapsprosessen. Landsens kirker og innenriksministeriet leverte dåpsattester som viste hvem som var jøde, postkontor leverte deportasjons- og denaturaliseringsordre, finansministeriet konfiskerte jødisk eiendom, tyske firmaer avskjediget jødiske arbeidere og fratok jødiske aksjeeiere deres rettigheter, universitetene nektet jøder å studere, nektet grader til de jøder som allerede studerte og avskjediget jødiske akademikere, regjeringens transportkontorer sørget for togene som gikk til leirene, tyske farmasøytiske selskap testet medisiner på fanger, selskaper konkurrerte om kontrakter for å bygge krematorier som skulle brukes til å brenne lik og detaljerte lister over fremtidige ofre ble laget ved hjelp av Dehomag-selskapets hullkortmaskiner. Når fanger gikk inn i dødsleirene måtte de gi fra seg all personlig eiendom. Denne ble nøye katalogisert og merket før den ble sendt til Tyskland for gjenbruk eller resirkulering. Berenbaum skriver at «den endelige løsningen av jødespørsmålet» var «i gjerningsmennenes øyne...Tysklands største prestasjon.»[18]

Saul Friedländer skrev: «Ingen sosial gruppe, intet religiøst samfunn, ingen vitenskapelig institusjon eller yrkesgruppe i Tyskland eller Europa erklærte sin solidaritet med jødene.»[19] Han skriv at noen kristne kirker erklærte at konverterte jøder skulle sees på som en del av flokken men også da bare opp til et visst punkt.

Friedländer argumenterer for at dette gjør holocaust enestående fordi antisemittisk politikk kunne iverksettes uten at noen motkrefter ble satt i sving, slike som man vanligvis finner i avanserte samfunn; industri, småforretninger, kirker og ulike lobbygrupper.[19]

Ideologiens dominans og folkemordets omfang

I andre folkemord har pragmatiske hensyn som kontroll over områder og ressurser vært sentrale for folkemordets politikk. Yehuda Bauer hevdet: «Den grunnleggende motivasjonen (for holocaust) var rent ideologisk, med røtter i en illusorisk verden av nazi-fantasi der en internasjonal jødisk konspirasjon som søkte å kontrollere verden stod i opposisjon til en parallell arisk søken om det samme. Intet folkemord så langt hadde vært basert kun på myter, på hallusinasjoner, på abstrakt ikke-pragmatisk ideologi som så ble iverksatt med rasjonelle pragmatiske midler.» [20]

Som svar til den tyske filosofen Ernst Nolte som hevdet at holocaust ikke var unikt, skrev den tyske historikeren Eberhard Jäckel i 1986 at «det nasjonalsosialistiske drapet på jøder var unikt fordi aldri før hadde en stat med autoriteten til en ansvarlig leder bestemt og annonsert at en spesifikk menneskelig gruppe, inkludert dennes gamle, kvinner, barn og nyfødte, skulle drepes så raskt som mulig og deretter gjennomført denne politikken med alle tilgjengelig statlige midler.»[21]

Nedslaktingen ble systematisk gjennomført så godt som i alle tyskokkuperte områder som i dag utgjør 35 land.[22] Det var på sitt verste i sentrale og østlige Europa, som hadde mer enn syv millioner jøder i 1939. Rundt fem millioner jøder ble drept der, inkludert tre millioner i det okkuperte Polen og over en million i Sovjetunionen. Hundretusener døde også i Nederland, Frankrike, Belgia, Jugoslavia og Hellas. I Wannseekonferansens referater gjøres det klart at nasjonalsosialistene også planla «å løse det jødiske spørsmål» i England og Irland, skulle disse land noengang komme under tysk jurisdiksjon.[23]

I andre folkemord hadde mennesker vært i stand til å unnslippe døden ved å konvertere til en annen religion eller assmilleres på en eller annen måte. Denne muligheten var ikke der for jøder i det okkuperte Europa,[24] hvis ikke deres besteforeldre hadde konvertert før 18. januar 1871. Alle personer av jødisk herkomst, så lenge de hadde tre eller fire besteforeldre som var definert som jøder, skulle drepes uten unntak. skulle tilintetgjøres i områder kontrollert av Tyskland.[25]

Medisinske eksperimenter

Et annet hovedtrekk ved holocaust var den ekstensive bruken av menneskelige forsøkskaniner i medisinske eksperimenter. Tyske leger utførte slike eksperimenter ved Auschwitz, Dachau, Buchenwald, Ravensbrück, Sachsenhausen og Natzweiler.[26]

Den mest beryktede av disse legene var doktor Josef Mengele, som arbeidet i Auschwitz. Hans eksperimenter inkluderte plassering av mennesker i trykkkammer, medisintesting på mennesker, nedfrysning av mennesker, forsøk på å skifte øyenfarge på mennesker ved å injisere farve i barns øyne og diverse amputasjoner og brutale kirurgiske inngrep.[26] Det fulle omfanget av arbeidet hans vil aldri bli kjent fordi laster med hans nedtegnelser ble sendt til doktor Otmar von Verschuer ved Kaiser Wilhelm Institutt og der ble ødelagt av von Verschuer.[27] Mennesker som overlevde hans eksperimenter ble nesten alltid drept og dissekert etterpå.

Mengele virket særlig opptatt av å arbeide med rom-barn. Han kunne gi dem sukkertøy og leker og personlig bringe dem til gasskammeret. Barna omtalte ham som «onkel Mengele».[28] Vera Alexander var en jødisk fange i Auschwitz som hadde oppsyn med femti tvillingpar av rom-opprinnelse:

«Jeg husker særlig ett tvillingpar: Guido og Ina, rundt fire år. En dag tok Mengele dem vekk. Da de kom tilbake var de i en fryktelig tilstand: de hadde blitt sydd sammen, rygg mot rygg, som siamesiske tvillinger. Sårene var infiserte og væsket. De skrek dag og natt. Så klarte foreldrene-jeg husker morens navn var Stella-å få tak i noe morfin og de drepte barna for å gjøre slutt på deres lidelser.»[28]

Utvikling og iverksettelse

Opprinnelse

1. april 1933 arrangerte nazistpartiet boikott av jødiske forretninger over hele Tyskland. Bildet viser medlemmer av Sturmabteilung (SA), nazistpartiets paramilitære «gatetropper», foran en jødisk-eid forretning for å skremme vekk kunder. På skiltene står det: «Tyske! Forsvar dere selv! Ikke kjøp fra jøder!» (Deutsche! Wehrt Euch! Kauft nicht bei Juden!)[29] Butikken ble ødelagt under Krystallnatten i 1938, deretter gitt til en ikke-jødisk familie.

Yehuda Bauer, Raul Hilberg og Lucy Dawidowicz skriver at fra middelalderen av, var de tyske samfunn gjennomsyret av antisemittisme og at det var en direkte forbindelse mellom middelalderens pogromer og de nasjonalsosialistiske dødsleire.[30][31][32]

Hans Küng har skrevet at «nazistisk anti-judaisme var skapt av gudløse anti-kristne kriminelle. Men den ville ikke vært mulig uten nesten to tusen års forhistorie av «kristen» anti-judaisme...»[33]

NSDAP under ledelse av Adolf Hitler kom til makten i Tyskland 30. januar 1933 og forfølgelsen av og utstøtelsen av landets 525 000 jøder begynte nesten med en gang. I Mein Kampf (1925) skrev Hitler om sitt hat mot jøder og advarte om at han kom til å drive dem ut av Tysklands politiske, intellektuelle og kulturelle liv. Han skrev ikke at han kom til å utrydde dem, men han skal ha vært mer direkte privat. Så tidlig som 1922 skal han sagt til major Joseph Hell, på den tiden en journalist:

«Når jeg har makten, skal min første og viktigste oppgave være utryddelsen av jødene. Så snart jeg har makten til å gjøre det skal jeg ha galger bygget i rekker på Marienplatz i München, for eksempel så mange som trafikken tillater. Deretter skal jødene bli hengt uten unntak og de skal henge til de stinker, de skal henge der så lenge hygieniske prinsipper tillater det. Så snart de er tatt ned så skal en ny last opp og så om igjen helt til den siste jøden i München er utryddet. Andre byer skal snart følge etter på samme måte inntil hele Tyskland er fullstendig renset for jøder.»[34]

Planleggingen

Brev fra den tyske riksmarksalk Hermann Göring til rikssikkerhetssjef Reinhard Heydrich datert juli 1941, der Göring ønsker en hovedplan for Endlösung der Judenfrageden endelige løsningenjødespørsmålet») og lover full støtte til tiltakene. Heydrich var en av hovedmennene bak holocaust, jødeutryddelsen, som fulgte.
Synlig jødestjerne på klærne ble påbudt i Tyskland fra 19. september 1941 og i det okkuperte Frankrike fra 1. juni 1942. Merkingen har røtter tilbake til jødedrakten i flere europeiske land. Norske jøder bar aldri slike merker. Bilde fra Paris i juni 1942

Hovedmålet med holocaust var eliminering av jødene i Europa, ut fra det som nasjonalsosialistene kalte «Den endelige løsning på det jødiske problem». Den 20. januar 1942 sammenkalte Reinhard Heydrich femten høyt rangerte medlemmer av SS, NSDAP, den nasjonalsosialistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i Berlin ved innsjøen Wannsee. Wannsee-konferansens formål var å trekke opp retningslinjene for hvordan utryddelsene rent praktisk skulle gjennomføres. I protokollen fra konferansen ser man at tanken var å myrde 11 millioner jøder, selv om ord som «massemord» og «utryddelse» ikke ble nevnt.

Omfanget av utryddelsen

Et allment akseptert tall på jødiske drepte som følge av holocaust, er 6 millioner. Anslag utført av historikere varierer imidlertid fra 4,8 millioner til over 6 millioner. Men om en tar med de andre gruppene som var omfattet av massakrene, regnes 11 millioner for å være et pålitelig tall, skjønt enkelte estimater ligger på opp mot 26 millioner.[35]

I det største utryddelsesanlegget, Auschwitz-Birkenau, ble anslagsvis 1 100 000 – 1 500 000 mennesker myrdet, derav en million jøder. Det har vist seg umulig å beregne antall drepte eksakt, fordi mange ble sendt direkte i gasskamrene uten å være registrert.

Antall døde jøder ifølge boken Dimensionen des Völkermordes av Wolfgang Benz:

  • Albania: 600
  • Bulgaria: 11 000
  • Danmark: 161
  • Frankrike og Belgia: 32 000
  • Hellas: 60 000
  • Italia: 7 600
  • Jugoslavia: 55 000 – 60 000
  • Luxemburg: 1 200
  • Tyskland: 165 000
  • Nederland: 102 000
  • Norge: 970
  • Polen: 2 700 000
  • Romania: 211 000
  • Sovjetunionen: 2 100 000 – 2 200 000
  • Tsjekkoslovakia: 143 000
  • Ungarn: 502 000
  • Østerrike: 65 000

Se også

Referanser

  1. ^ Nazismens ofre: sigøynere
  2. ^ Robert Gellatny: Lenin, Stalin og Hitler(s. 470), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-04-12821-8
  3. ^ The Century Dictionary and Cyclopedia, bind.4, s. 2859
  4. ^ Schama, Simon: A History of Britain, episode 3, 'Dynasty'; BBC DVD, 2000
  5. ^ http://www.firemaster.freehomepage.com/custom4.html
  6. ^ Niewyk, Donald L. (2000). The Columbia Guide to the Holocaust. Columbia University Press. s. 45. 
  7. ^ http://www.hlsenteret.no/arrangementer/2007/7043.html
  8. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/rasmussen/article4136892.ece#.T9xLLbXUMXE
  9. ^ Alan Steinweis gir en gjennomgang av dette fenomenet, «The Holocaust and American Culture», publisert i journalen Holocaust and Genocide Studies, 2001.
  10. ^ «The Holocaust: Definition and Preliminary Discussion», Yad Vashem.
  11. ^ For et motsatt syn på den tilsynelatende krenkende meningen av ordet holocaust, se Petrie, Jon: «The Secular Word 'HOLOCAUST': Scholarly Myths, History, and Twentieth Century Meanings», Journal of Genocide Research Vol. 2, no. 1 (2000): 31-63. (nettversjon av artikkelen)
  12. ^ www.aftenposten.no Nye Holocaust-tall sjokkerer forskerne. Publisert 4. mars 2013. Besøkt 7. juli 2013.
  13. ^ hlsenteret.no Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Besøkt 7. juli 2013
  14. ^ www.aftenposten.no Romney håper på en bedre tur i Israel enn London. Publisert 29. juli 2012. Besøkt 7. juli 2013
  15. ^ snl.no Holocaust. Besøkt 7. juli 2013
  16. ^ E-post fra Språkrådet med anbefaling om skriveform. Mottatt 30. mai 2013. Se Diskusjon:Holocaust#Skriveform holocaust.
  17. ^ Berenbaum, Michael. The World Must Know", United States Holocaust Museum, 2006, s. 103.
  18. ^ Berenbaum, Michael: The World Must Know", United States Holocaust Museum, 2006, s. 104.
  19. ^ a b Friedländer, Saul (2007). Nazi Germany and the Jews: The Years of Extermination. London: HarperCollins. s. xxi. ISBN 0-06-019043-4. 
  20. ^ Bauer, Yehuda (2002). Rethinking the Holocaust. New Haven, Conn: Yale University Press. s. 48. ISBN 0-300-09300-4. 
  21. ^ Maier, Charles (1988): The Unmasterable Past, Cambridge: Harvard University Press, ss. 53
  22. ^ Holocaust Map of Concentration and Death Camps
  23. ^ Dear, Ian (2001). The Oxford companion to World War II. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-860446-7. 
  24. ^ Bauer, Yehuda (2002): Rethinking the Holocaust New Haven: Yale UP, s. 49. For en god oppsummering av dette, se Yehuda Bauers «Address to the Bundestag».
  25. ^ Bauer, Yehuda (2002). Rethinking the Holocaust. New Haven, Conn: Yale University Press. s. 49. ISBN 0-300-09300-4. 
  26. ^ a b Harran, Marilyn J. (2000). The Holocaust Chronicles: A History in Words and Pictures. Lincolnwood, Illinois: Publications International. s. 384. ISBN 0-7853-2963-3.  Full text
  27. ^ Müller-Hill, Benno (1998). Muderous science: elimination by scientific selection of Jews, Gypsies, and others in Germany, 1933–1945. Plainview, N.Y: Cold Spring Harbor Laboratory Press. s. 22. ISBN 0-87969-531-5. 
  28. ^ a b Berenbaum, Michael (1993). The world must know: The history of the Holocaust as told in the United States Holocaust Memorial Museum. Boston: Little, Brown. s. 194–5. ISBN 0-316-09134-0. 
  29. ^ UMN.edu, "Boycotts", Center for Holocaust and Genocide Studies, University of Minnesota.
  30. ^ Bauer, Yehuda (1982): A History of the Holocaust
  31. ^ Hilberg, Raul (1961): The Destruction of the European Jews.
  32. ^ Dawidowicz, Lucy (1975): The War Against the Jews
  33. ^ Küng, Hans (1976): On Being a Christian, Doubleday, Garden City NY, s. 169.
  34. ^ Hell, Josef (1922): «Aufzeichnung», ZS 640, p. 5, Institut für Zeitgeschichte, sitert i Fleming, Gerald (1984): Hitler and the Final Solution. Berkeley: University of California Press, s. 17; også sitert i «Joseph Hell on Adolf Hitler», The Einsatzgruppen.
  35. ^ Holocaust, HL-senteret.no

Eksterne lenker