Imperialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Cecil Rhodes blir ofte brukt som eksempel på nyere vestlig imperialisme. Rhodes hadde store visjoner om engelsk herredømme i Afrika og hans kongstanke var å få bygget en jernbane gjennom hele Afrika fra sør til nord, Cape Town til Kairo

Imperialisme vil si at en stat forsøker å skaffe seg politisk, kulturell, økonomisk eller militært herredømme utover sine egne grenser. I klassisk, vestlig form hadde den sitt høydepunkt fra 1870 til 1914. Ordet, som kommer av latin (imperare – å befale). Imperialismen var en maktkamp mellom stormaktene, der det handlet om å skaffe seg råvarer, arbeidskrefter og skatter fra de innfødte. Samtidig ønsket man å påvirke koloniene med ens egen religion, språk, kultur og teknologi. Mens imperialisme gir assosiasjoner til politisk, økonomisk og kulturell undertrykkelse, har imperium en sammensatt betydningshistorie, og brukes blant annet som et analytisk begrep for å fange trekk ved dagens globale politikk.

Imperialisme er ingen ny oppfinnelse. Fenomenet er kjent i alle verdensdeler til alle tider. Det har forekommet i den antikke historien fra romerriket, antikkens Hellas, persiske rike, ottomanske imperiet, gamle Egypt, aztekiske imperiet, britiske imperiet, Dsjengis-Khan, og i andre områder. Selv om praksisen har eksistert i tusener av år er terminologien “imperialismens tidsalder” knyttet til kappløpet om Afrika på 1800-tallet.

Sentrale forutsetninger for imperialismen[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen enkeltstående grunner til imperialismen. En rekke teorier er lansert for å forsøke å forklare fenomenet. Det er viktig å merke seg at årsakene kunne variere alt etter «avsenderland» og situasjonen i «mottakerlandet». Noen land har hatt råvarer som sitt viktigste mål og for andre har f. eks nasjonalismen spilt en avgjørende rolle. Mange historikere mener at vi ikke kan komme lenger enn til å sette opp lister over årsaker som virker i forskjellige og tildels tilfeldige kombinasjoner.

Nye medisiner[rediger | rediger kilde]

Utviklingen i legevitenskapen bidro til nye medisiner som kunne beskytte imperialistene fra eksotiske sykdommer slik som malaria. Kinin er det eldste antimalariamidlet og det eneste frem til 1940-tallet.

Nasjonalismen[rediger | rediger kilde]

Det ønsket en nasjon hadde til å «vise seg frem». Kolonier var datidens statussymboler og bidro til stolthet i befolkningen.

Sosialimperialisme[rediger | rediger kilde]

Ta bort fokus fra innenriksproblemer slik som store ulikheter og dyp fattigdom. Økte inntekter fra kolonier kunne brukes hjemme til sosiale ordninger og hadde støtte i den sterkt voksende arbeiderklassen.

Sosialdarwinisme[rediger | rediger kilde]

Satirisk fremstillg av «The White Man's Burden»
Arabiske slavehandlere langs elven Ruvuma (Rovuma) i dagens Tanzania og Mosambik

En tolkning av darwins lære med målet om å «sivilisere de svake». Dette synet bestod i at den rike vesten hadde plikt til å hjelpe de «fattige» og «uvitende» med å få «skikk» på seg selv. Dette kommer til uttrykk i Rudyard Kipling's dikt The White Man's Burden fra 1899. Der tar han til orde for at den hvite mann har en plikt til å sivilisere de usiviliserte som han betegner som en blanding av halvt djevel og halvt barn.[1] Ettersom man trodde lavt utviklingsnivå skyldes dårlige arveanlegg hos de innfødte var det kun rett og rimelig at de som hadde kommet lenger i utviklingen tok på seg ansvaret for styre og stell. Kampen mot barbariske straffemetoder og slavehandelen var også argumenter som ble brukt. Spesielt kampen mot de arabiske slavehandlerne ble viet stor oppmerksomhet og ble den første store opinionsbevegelsen i europeisk historie.[2]

Etter første verdenskrig ble den offisielle begrunnelsen for videre kolonistyre «velferd», «omsorg» og «tilsynsstyre» til områdene kunne stå på egne ben. Etter hvert ble det også bevilget midler til «utvikling» i koloniene. Slik går det en linje fra imperialismen til dagens u-hjelp.

Kirkens ønske om misjonering[rediger | rediger kilde]

De kristne så det som en plikt å omvende hedningene i «usiviliserte» land ut i fra Bibelens misjonsbefaling, Matteus 28:18-20: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» For de troende ble det ansett som en plikt enten å støtte eller selv delta aktivt i misjoneringsarbeidet overfor fremmede kulturer.

Etterspørselen etter råvarer[rediger | rediger kilde]

Etterspørselen etter råvarer som følge av industrialiseringen ble stadig viktigere utover på 1800-tallet.

Våpenoverlegenhet[rediger | rediger kilde]

Det var helt avgjørende for erobringer at vesten hadde total våpenteknisk overlegenhet. Amerikaneren Hiriam Maxim fant opp maskingeværet i 1880-årene. Maxim-geværet er blitt omtalt som imperialismens vidunderverktøy. Dette gjorde det mulig for et fåtall soldater og offiserer å stå i mot en «horde» av innfødde som stormet mot en sikker død.

Bilde av 1884 Maxim maskingevær

Imperialistiske nasjoner i Europa[rediger | rediger kilde]

Tyskland, Belgia, Spania, Frankrike, Italia, Portugal og Storbritannia var landene som deltok i kampen om territorier. Imperialismen gikk verst utover de dårlige utviklede landene i Afrika og Asia. I 1885 på Berlin-konferansen møttes de europeiske stormaktene for å diskutere hvordan koloniseringen av Afrika skulle foregå. Det var ingen representanter for noen av landene i Afrika til stede på denne konferansen.

Marxistisk syn på imperialismen[rediger | rediger kilde]

Der historikerne setter opp lister over årsaker som virker i forskjellige og tildels tilfeldige kombinasjoner, så søker andre en mer systematisk forklaring, slik som Lenin. Kort fortalt mente han at imperialismen var en naturlig videreutvikling av vestens kapitalisme.

I marxistisk språkbruk betegner imperialisme det Lenin omtalte som kapitalismens høyeste stadium, med følgende kjennetegn:

  • Konsentrasjonen av produksjon og kapital har utviklet seg til et så høyt stadium at det har skapt monopol som spiller en avgjørende rolle i det økonomiske livet
  • Bankkapitalen smelter sammen med industrikapitalen og på grunnlag av denne finanskapitalen blir det skapt et finansoligarki
  • Kapitaleksporten, til forskjell fra vareeksporten, blir umåtelig viktig
  • Internasjonale monopolistiske kapitalsammenslutninger tar form og deler verden mellom seg
  • Oppdelinga av territoriet i hele verden mellom de største kapitalistmaktene er fullført

Lenin mente videre at imperialismen vil bære med seg en stadig kime til krig siden de imperialistiske stormaktene kun kan ekspandere på bekostning av hverandre. Dette synspunktet har blitt kritisert av enkelte nye marxister, blant annet av Kees van der Pijl som mener at utviklingen av et transnasjonalt borgerskap med felles interesser opphever denne motsetningen og gir grunnlag for en imperialistisk fred. I henhold til en marxistisk analyse er altså ikke imperialismen avhengig kolonialisme, det dreier seg fremfor alt om at rike stater, imperialiststater, benytter seg av sin styrke til å generere profitt fra og vinne markedsandeler i den fattige verden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rudyard Kipling, The White Man's Burden (1899), Washington State University, av 24 november 2008
  2. ^ Aschehougs Verdenshistorie, 2. utgave, Bind 12 1870-1914, s.139, ISBN 82-03-22368-0

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Aschehougs Verdenshistorie, 2. utgave, Bind 12 1870-1914, s. 134-151, ISBN 82-03-22368-0