Mandatområde
Et mandatområde var et landområde som ble administrert av en stat etter oppdrag fra Folkeforbundet. Det ble etablert etter reglene i artikkel 22 i Folkeforbundets traktat av 28. juni 1919. Alle territorier som ble utlagt som mandatområde, hadde før første verdenskrig tilhørt stater som var på tapernes side i verdenskrigen, Tyskland og Det osmanske rike.
Mandatet ble tillagt en stat, kalt mandatar, som påtok seg visse forpliktelser for mandatet. Mandatarenes oppgaver ble fastlagt etter individuelt forhandlede retningslinjer. Tross hensikten om det motsatte ble mandatarene ofte de facto sett som nye kolonimakter.
De viktigste mandatarene var Storbritannia og Frankrike. I Midtøsten fikk Storbritannia mandatet Palestina og mandatet Mesopotamia, mens Frankrike fikk mandatet Syria med Libanon. Også Belgia, Australia, New Zealand, Sør-Afrika og Japan fikk mandatområder.
Mandatområdene[rediger | rediger kilde]
Mandatområdene ble inndelt i tre klasser etter utviklingsnivå og med ulike rettigheter og plikter for administrasjonsmakten, mandataren, og andre stater. Områdene som hadde tilhørt Det osmanske rike tilhørte A-mandatene, der forutsetningene for selvstendighet ble ansett for å være best. Administrasjonsmakten hadde her ansvar for å legge til rette for at området kunne bli en selvstendig stat. De fleste av de tidligere tyske koloniene i Afrika ble gjort til B-mandater, det administrasjonsmakten fikk vide fullmakter til å forvalte områdene, men slik at andre stater fikk like vilkår når det gjaldt handel og næringsliv. C-mandatene besto av tidligere tyske kolonier i Oseania, samt Sørvest-Afrika. Folkeforbundet anså at innbyggerne her ikke var klare for selvstyre og administrasjonsmaktene fikk myndighet til å styre områdene som om de var eget territorium. Det ble nedlagt forbud mot salg av alkohol. Våpenhandel eller bygging av festningsverk var heller ikke tillatt.[1]
Etter andre verdenskrig ble de gjenværende mandatområder omgjort til tilsynsområder under FN med sikte på å forberede områdene på selvstendighet.[2]
A-mandatene[rediger | rediger kilde]
- Mesopotamia, overlatt til Storbritannia. Selvstendig som kongeriket Irak i 1932.
- Palestina og Transjordan, overlatt til Storbritannia. Transjordan ble selvstendig som kongedømmet Jordan i 1946. Israel ble opprettet i 1948.
- Syria med Libanon, overlatt til Frankrike. Libanon ble selvstendig i 1943, Syria i 1946.
B-mandatene[rediger | rediger kilde]
Alle disse fikk status endret til tilsynsområde under FN etter andre verdenskrig.
- Kamerun, delt i to mandatområder:
- Britisk Kamerun, overlatt til Storbritannia.
- Fransk Kamerun, overlatt til Frankrike.
- Tanganyika, overlatt til Storbritannia.
- Togoland, delt i to mandatområder:
- Britisk Togoland, overlatt til Storbritannia.
- Fransk Togoland, overlatt til Frankrike.
- Ruanda-Urundi, overlatt til Belgia.
C-mandatene[rediger | rediger kilde]
Med unntak av Sørvest-Afrika, fikk disse status endret til tilsynsområde under FN etter andre verdenskrig.
- Nauru, overlatt til Australia, New Zealand og Storbritannia i fellesskap, administrert av Australia.
- Ny-Guinea, overlatt til Australia.
- Karolinene, Marianene og Marshalløyene, overlatt til Japan.
- Vest-Samoa, overlatt til New Zealand.
- Sørvest-Afrika, overlatt til Sør-Afrika.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Hambro, C. J.: Folkeforbundet og dets arbeide, Oslo: Aschehoug, 1931, s. 112–113.
- ^ Castberg, Frede: De forente nasjoner. Verdensorganisasjonen for fred og sikkerhet, Oslo: Aschehoug, 1945, s. 26f.