Max Beckmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Max Beckmann (født 12. februar 1884 i Leipzig, Sachsen, død 28. desember 1950, Manhattan,N.Y.) var en tysk maler, tegner, grafiker, skulptør og forfatter. Han blir ofte klassifisert som ekspresjonist, men var selv klar på at han ikke ville assosieres med dem eller deres program. Det nærmeste han kom, var å akseptere å bli assosiert med Neue Sachlichkeit som var en variant av ekspresjonisme uten det innadvendte føleriet mange fant i den vanlige varianten.

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble født i Leipzig og var fra starten av opptatt av de gamle mestrene. Etter å ha tjenestegjort i første verdenskrig som sanitetssoldat, endret stilen seg fra akademisk korrekthet til fortegninger av figurer og omgivelser i tråd med et endret syn på selvet og det menneskelige.[1]

Gjennom hele livet laget han selvportretter. Som mange andre tenkende kunstnere, var han også på leting etter «kunstens sjel» (den åndelige dimensjonen i verkene). Han var belest og lette bl.a. i bøker om mystisisme og teosofi på jakt etter selvet. Dette har han skrevet en del om i «Letters to a Woman Painter» (Brev til en kvinnelig maler) (1948).

Han var vel ansett i Tyskland i Weimar-republikkens dager. Han fikk en ærespris for kunstnere i 1927, og en gullmedalje fra byen Düsseldorf. Nasjonalgalleriet i Berlin kjøpte to av hans verker (Barken og Selvportrett i smoking).[2] I 1925 ble han valgt til å lede en mesterklasse ved Städelkunsthøyskolen i Frankfurt.

Han ble tidlig uglesett av kretsen rundt Adolf Hitler, og ble fratatt alle offentlige verv i 1933 etter at regimet hadde kalt ham en «kulturbolsjevik»[1].

I 1937 ble over 500 av hans verker inndradd fra museer og samlinger over hele Tyskland. Flere av dem ble vist på Entartete Kunst-utstillingen.[3] [4]Han dro da i eksil til Amsterdam og søkte forgjeves om visum til USA. I 1944 prøvde den tyske hæren å trekke ham inn i militæret, tross at han da var 60 år og hadde et hjerteanfall bak seg. Mens han var i Amsterdam, laget han enda mere fargekraftige bilder enn noensinne før. Flere av dem var triptyker, og regnes i dag som en oppsummering av hans skaperkraft.

Etter krigen flyttet han til USA, og brukte sine siste år som kunstlærer ved to av landets kunstskoler. Han led av angina pectoris og døde i romjulen 1950 på Manhattan.[5]

Hans arbeider fra denne tiden speiler det amerikanske landskapet, med skyskrapere og folk slik de var på den tiden. Han sies å ha øvd innflytelse på amerikanske malere som Philip Guston og Nathan Oliveira.[6]

Temaer og teknikker[rediger | rediger kilde]

Arbeidene reflekterer at han levde i en epoke med store endringer, både sosialt og kulturelt. Mange av bildene avspeiler Europas lidelser i første halvdel av forrige århundre. Noen av bildene viser den forlorne elegansen i Weimar-republikkens kabaretkultur. Omkring 1930 kan det spores mytologiske referanser til nazistenes brutalitet. Bak dette finnes en generell søkning mot det universelle.

I motsetning til mange andre av sine samtidige avantgardister, avsto han fra det helt abstrakte. Hasan tok derimot opp tradisjonen med figurativ maling. Han beundret Cezanne, foruten Van Gogh, Blake, Rembrandt, Rubens og nordeuropeiske malere fra senmiddelalderen og tidlig renessanse, som Bosch, Pieter Brueghel og Matthias Grünewald.

I portretter, landskaper, stilleben, mytologiske emner og det fantastiske, skapte han sin egen versjon av modernisme kombinert med tidligere tiders plastisitet. Han gjeninnførte triptyket og brukte denne arketypen av middelalderens kunstoppfatning til et speil om sin samtid.

Arven etter Beckmann[rediger | rediger kilde]

Kunstnere som går sine egne veier, faller ikke alltid inn i samtidens skjemaer og kategorisystemer. Dermed blir de lett fotnoter når den samlede historien blir skrevet. I USA ble der avholdt en minneutstilling i 1964 til 1965, med Museum of Modern Art (New York), Boston Museum of Fine Arts og Art Institute of Chicago som arrangører. Utover det var der mere kjennskap til kunstneren i Europa, med arbeider stilt ut i München, Zürich, Valencia, Madrid, Frankfurt og Amsterdam. Centre Pompidou[2], i Paris avholdt i 2002 en større retrospektivutstilling, som gikk videre til Tate Modern i London etterpå (2003) [3].

Hans etterlatte brever er gitt ut i tre bind, siste i 1996. Et utvalg er gitt ut på engelsk[4] i Amerika 1996.

Den parisiske forfatteren og kunsthistorikeren Stephan Reimertz, ga ut hans biografi i 2003. Den finnes foreløpig ikke på engelsk. Den dokumenterer at Beckmann hadde solid kjennskap til forfattere og filosofer som Fjodor Dostojevskij, Schopenhauer, Nietzsche, Wagner m. fl.

Referanser og lesning[rediger | rediger kilde]

  • von Erffa, Hans Martin (ed.): Göpel, Barbara und Erhard (1976). Max Beckmann : Katalog der Gemälde. (2 vls) Bern.
  • Hofmaier, James (1990). Max Beckmann: Catalogue raisonné of his Prints. (2 bind) Bern.
  • von Wiese, Stephan (1978). Max Beckmann : Das zeichnerische Werk 1903 – 1925. Düsseldorf.
  • Reimertz, Stephan (2003). Max Beckmann: Biografie. München.
  • Belting, Hans (1989). Max Beckmann: Tradition as a Problem of Modern Art. forord ved Peter Selz. New York.
  • Lackner, Stephan (1969). Max Beckmann : Memoirs of a Friendship. Coral Gables.
  • Lackner, Stephan (1977). Max Beckmann. New York.
  • Michalski, Sergiusz (1994). New Objectivity. Cologne: Benedikt Taschen. ISBN 3-8228-9650-0
  • Rainbird, Sean, ed. (2003). Max Beckmann. New York: Museum of Modern Art. ISBN 0-87070-241-6
  • Selz, Peter (1964). Max Beckmann. New York.
  • Schulz-Hoffmann, Carla; Weiss, Judith C. (1984). Max Beckmann: Retrospective. München: Prestel. ISBN 0-393-01937-3

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Schulz-Hoffmann & Weiss (1984) p.69.
  2. ^ Rainbird, 2003, p. 272.
  3. ^ Rainbird, 2003, p. 274.
  4. ^ Beslagkatalogen omfatter 191 numre, (eksempel: Titel: Mond über einem Gebirgssee Gattung/Objektart:Aquarell Herkunftsort:Berlin, Nationalgalerie (Kronprinzen-Palais) EK-Inventar Nr.:12264)
  5. ^ Rainbird, 2003, p. 283.
  6. ^ Schulz-Hoffmann & Weiss (1984) pp. 161-162.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]