Første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Den første verdenskrig)
Hopp til: navigasjon, søk
Første verdenskrig
WWImontage.jpg
Dato 28. juli 191411. november 1918[1]
Sted Europa, Afrika, Midtøsten,
delvis i Kina og Stillehavet
Resultat Seier for ententen unntatt Russland. Slutten på Det tyske rike,
Det russiske keiserdømmet,
Det osmanske riket og
Østerrike-Ungarn. Etablering av mange nye land i Øst-Europa og Sentral-Europa.
Stridende parter
Ententemaktene:
Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Russland (til mars 1918)
Frankrike Frankrike
Storbritannia Det britiske imperiet Italia Italia (fra 1915)
USA USA (fra 1917)
Romania Romania (fra 1916)
Japan Japan
Serbia Serbia
Belgia Belgia
Hellas Hellas(fra 1917)
med flere
Sentralmaktene:
Tyskland Tyskland
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
Det osmanske rike Det osmanske rike
Bulgaria Bulgaria (fra 1915)
Kommandanter og ledere
Russland Nikolaj II
Russland Aleksej Brusilov
Russland Aleksandr Kerenskij
Frankrike Georges Clemenceau
Frankrike Joseph Joffre
FrankrikeFerdinand Foch
Storbritannia Herbert H. Asquith
Storbritannia D. Lloyd George
Storbritannia Douglas Haig
Italia Viktor Emmanuel III
Italia Luigi Cadorna
USAWoodrow Wilson
USA John Pershing
Østerrike-Ungarn Frans Josef I
Østerrike-Ungarn Conrad von Hötzendorf
Tyskland Wilhelm II
Tyskland Erich von Falkenhayn
Tyskland Paul von Hindenburg
Tyskland Erich Ludendorff
Det osmanske rike Mehmed V
Det osmanske rike İsmail Enver
Det osmanske rike Mustafa Kemal Atatürk
Bulgaria Ferdinand I
Styrker
Russland 12 000 000
Storbritannia 8 841 541
Frankrike 8 660 000
Italia 5 615 140
USA 4 743 826
Romania 1 234 000
Japan 800 000
State Flag of Serbia (1882-1918).svg 707 343
Belgia 380 000
State Flag of Greece (1863-1924 and 1935-1970).svg 250 000
Totalt: 42 959 850
Tyskland 13 250 000
Østerrike-Ungarn 7 800 000
Det osmanske rike 2 998 321
Bulgaria 1 200 000
Totalt: 25 248 321
Tap
Militære tap:
5 525 000
Savnede:
4 121 000
Skadde:
12 831 500
Militære tap:
4 386 000
Savnede:
3 629 000
Skadde:
8 388 000
Map Europe alliances 1914-no.svg
Første verdenskrig (også kalt skyttergravskrigen) var først og fremst en krig som ble utkjempet i skyttergravene, foto av britisk soldat under slaget ved Somme i juli 1916

Første verdenskrig (engelsk: The Great War, tysk: Der Erste Weltkrieg, fransk: La Première Guerre mondiale) var en verdensomspennende krig, med sentrum i Europa. Den varte fra 28. juli 1914 til 11. november 1918. Mer enn 70 millioner soldater, blant de rundt 60 millioner europeere, ble mobilisert i løpet av krigen, og over 9 millioner stridende og 7 millioner sivile ble drept. Det var en av historiens mest omfattende konflikter og førte til voldsomme politiske endringer i mange av de involverte landene, blant annet den russiske revolusjonen.

Krigen involverte datidens økonomiske stormakter, gruppert i to stridende allianser: Ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia) og Sentralmaktene (Det tyske keiserrike og Østerrike-Ungarn). Etter hvert sluttet Italia, Japan og USA seg til Ententemaktene mens Det osmanske rike og kongeriket Bulgaria sluttet seg til Sentralmaktene.

Krigens direkte årsak var mordet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este i Sarajevo den 28. juni 1914 utført av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Mordet utløste Julikrisen hvor Østerrike-Ungarn stilte ultimatum overfor Serbia. Krisen utviklet seg ved at Østerrike-Ungarn og andre land mobiliserte, og i løpet av noen uker brøt verdenskrigen ut.

Den 28. juli 1914, nøyaktig én måned etter drapet på tronfølgerparet, erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia og invaderte landet. Mens Russland mobiliserte for å hjelpe Serbia invaderte Tyskland det nøytrale Belgia og Luxembourg for så å angripe Frankrike, noe som førte til at Storbritannia erklærte Tyskland krig. Etter den tyske fremrykkingen mot Paris ble stanset, utviklet kampene på vestfronten seg til en utmattelseskrig med skyttergravskrig med ubetydelige endringer av frontlinjene frem til 1917. På østfronten hadde den russiske hæren fremgang mot de østerrikske-ungarske styrkene men ble stoppet av tyskerne da de forsøkte å invadere Tyskland. I november 1914 sluttet Det osmanske rike seg til sentralmaktene og åpnet fronter i Kaukasus, Mesopotamia og Sinaihalvøya. Italia sluttet seg til ententemaktene i 1915 og Bulgaria sluttet seg til sentralmaktene samme år, mens Kongedømmet Romania sluttet seg til ententemaktene i 1916 og USA sluttet seg til ententemaktene i 1917.

Ved et opprør ble tsaren tvunget til å abdisere i mars 1917. En påfølgende revolusjon i november førte til at russerne undertegnet freden i Brest-Litovsk, det var en massiv tysk seier og Tyskland kunne konsentrere sine styrker på vestfronten. Etter en kraftig tysk våroffensiv på vestfronten i 1918 gikk ententemaktene til motangrep og presset den tyske arméen tilbake. Østerrike-Ungarn undertegnet våpenhvile med Italia den 3. november 1918 og etter utbruddet av novemberrevolusjonen ble Tyskland tvunget til å undertegne våpenhvile den 11. november 1918.

Ved krigens avslutning ble nasjoners grenser tegnet om og flere nasjoner ble igjen selvstendig eller ble opprettet. Det russiske keiserdømmet og Det osmanske riket ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater mens Tyskland ble omformet fra et keiserdømme til en republikk og dets kolonier ble fordelt blant krigens seierherrer. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår som ble pålagt de tapende nasjonene i en rekke avtaler. Den internasjonale organisasjonen Folkeforbundet ble opprettet for å hindre en tilsvarende konflikt. Med svake stater, økonomiske nedgangstider, fornyet europeisk nasjonalisme og tysk følelse av å ha blitt ydmyket ledet oppgjøret i stedet frem mot den andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Bakgrunn til første verdenskrig

Maktbalanse og alliansesystemer[rediger | rediger kilde]

Ved avslutningen av Napoleonskrigene i 1815 arbeidet stormaktene for en europeisk maktbalanse, et uttrykk for det var den hellige allianse mellom Russland, Østerrike og Preussen. Etter 1815 var det en lengre tidsperiode der de europeiske stormaktene ikke lå i krig med hverandre.[2]

Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-1871 etablerte et nytt Europa. Tyskland ble den største makten på kontinentet, og den tyske annekteringen av Alsace-Lorraine skapte en dyp splittelse mellom Tyskland og Frankrike. Den tyske kansleren Otto von Bismarck arbeidet aktivt for å holde Russland på Tysklands side for å unngå en krig på to fronter mot Russland og Frankrike.

Tyskland og Østerrike-Ungarn dannet en forsvarsallianse 7. oktober 1879 (Dobbeltalliansen). Det ble sett på som en metode for å slå tilbake russisk innflytelse på Balkan da Det osmanske rike stadig ble svakere.[3] I 1882 kom Italia inn i alliansen, og den ble kjent som Trippelalliansen,[4] som ble fornyet i 1912. På tross av store politiske forskjeller gikk Frankrike i 1894 inn i en allianse med Russland.[4] Storbritannia nærmet seg den fransk-russiske alliansen på bakgrunn av mindre formelle avtaler med Frankrike i 1904 og Russland i 1907. Denne alliansen ble kalt Trippelententen.

Kolonikappløpet styrket alliansesystemene ytterligere. Storbritannias entente med Frankrike kom i stand for å løse opp i fransk-britiske tvister om områder i Afrika. Formelt var det aldri snakk om en forpliktende forsvarsallianse fra Storbritannias side i trippelententen, reelt var det britisk-franske samarbeidet ganske forpliktende.[5][6] Tyskland mente at ententen var for svak, og at den ville sprekke. De satte den på prøve ved å erklære den franske kolonien Marokko for uavhengig i 1905. Men den første Marokkokrisen endte i diplomatisk krise for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske framstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en ny Marokkokrise, igjen kom Tyskland tapende ut,[7] mens urolighetene på Balkan skapte både den første og den andre Balkankrigen i 1912–1913 uten at disse avklarte eller løste maktfordelingen i regionen.

Våpenkappløpet[rediger | rediger kilde]

Flåtekappløpet begynte mot slutten av 1880-årene, da Storbritannia mente at de trengte en mektig flåte for å beskytte sine kolonier og egen storhet. Mot slutten 1800-tallet ble Storbritannia svekket industrielt og økonomisk i forhold til Russland, USA og Tyskland.

Mens Tysklands handelsflåte hadde vokst kraftig, hadde ikke Tyskland fulgt opp dette med tilsvarende økning av marinen. Den var også stadig svakere relativt sett, ettersom Russland, Storbritannia og Frankrike hadde doblet sine flåter mellom 1883 og 1898. Tyskland besluttet i 1900 å øke sin flåte, men selv i 1906 hadde man bare 14 % av flåten til de krigførende landene i første verdenskrig. Ledelsen i London mente at dette truet Storbritannia og det britiske imperiet. For å beskytte og utvide imperiet var Storbritannia avhengig av å kontrollere verdenshavene gjennom et flåteherredømme. Tysklands flåteopprustning var i direkte konflikt med Storbritannias offisielle politikk og førte til bygging av nye britiske krigsskip.[8]

I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser i hele verden, og som en følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen med base i Skottland. Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen.[7] Den tyske flåteopprustningen hadde utgangspunkt i den såkalte «risikoteorien», som betød at Tysklands flåte skulle kunne utfordre kun den britiske nordsjøflåten. Det var ikke tatt med i teorien at britene trakk tilbake sine flåtestyrker fra Stillehavet, Karibia og Middelhavet.

I årene før 1914 mente endel europeiske ledere (særlig i Tyskland og Frankrike) var at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig.[9] Dette var et resultatet av spenningene i maktbalansen og de enorme militære opprustningene i Europa som startet med flåtekappløpet.[10] Tyskland var den største landmilitære makten i Europa, og hvis den store krigen var uunngåelig var det mange tyske offiserer som mente den måtte komme i 1914. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store pågående militære opprustningene i Frankrike og Russland. I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %.[11] Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av hva Tyskland og Frankrike hadde.[12] Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.[13]

Krigsplaner[rediger | rediger kilde]

De europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner, mens stormaktenes krigsplaner var både offensive og defensive, var de mindre maktenes krigsplaner defensive, avhengig som de var av hva stormaktene gjorde. Generelle krigsplaner var et produkt av 1800-tallet, utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljert planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. De ulike lands arméer og marinestyrker la hver sine planer, de ble sjelden samordnet, og ofte var heller ikke statenes diplomater eller øverste ledelse kjent med krigsplanene.[14][15]

Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen) forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge gjennom skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike slått skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover for å avgjøre krigen mot russerne.[16]

Den franske krigsplanen ble sterkt endret fra århundreskiftet og frem mot 1914, fra defensivt forsvar ved grensen, til angrep inn i Tyskland og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia mot et mulig angrep fra Tyskland skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endring fra defensiv til offensiv strid var dels en sterk økning av den franske arméen, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.[17]

Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. Tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sør var også en utfordring. Den russiske arméen ble stadig sterkere frem mot 1914 og krigsplanen ble endret fra defensivt forsvar til å angripe Tyskland.[18]

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de fem europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland, en konflikt ville derfor også for de bli en tofrontskrig. Arméen skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være disponibel reserve for begge frontavsnitt.[19]

Britiske krigsplaner skilte seg ut ved at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, men uten å forplikte seg var landet åpent for å delta med et ekspedisjonskorps på fransk side.[20] Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag, og de belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, så dets nøytralitet ikke kunne bestrides av signaturmaktene.[21] De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen og kunne kjempe mot et angrep om det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.[22]

Skuddene i Sarajevo og julikrisen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Skuddene i Sarajevo og Julikrisen

Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908, et område de hadde okkupert siden de erobret det fra Det osmanske rike i 1878.[23] Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosniere og kroater i flertall.[24] Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat. Den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914, og ble myrdet i et politisk attentat.[25] Attentatmannen var en ung serber som het Gavrilo Princip.[26]

Kansleren i Tyskland slo fast at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt.[27] Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer.[28] Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsaren, Nikolai II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var for ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.[29]

Tyske soldater i jernbanevogn i august 1914, på vei til vestfronten

Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike og det var ikke lenger noe håp for en fredelig løsning.[30]

Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, hadde krigserklæringen sin direkte årsak i at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. Bare Italia holdt seg først utenfor krigen.[31][32][33][34][35]

Krigens forløp - 1914[rediger | rediger kilde]

Hærstyrker i 1914

De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett. Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots, med en pakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet soldater og hester var omtrent 1:3. [36]

Uenighet om Sentralmaktenes strategi[rediger | rediger kilde]

Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av misforståelser. Basert på Schlieffenplanen[37] konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest, med kun oppholdende strid mot Russland i øst. Etter Frankrikes fall skulle storparten av de tyske styrkene så transporteres til østfronten for å slå Russland.[38] Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men forståelsen av hva det medførte spriket.[39]

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerrikske-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette mer styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn hva som var nødvendig for å slå Serbia.[40][41]

Invasjonen av Serbia[rediger | rediger kilde]

Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. I løpet av de neste to ukene ble de Østerrikske-Ungarske styrkene slått tilbake med store tap og håpet om en rask seier ble knust.[41] Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo nok en gang tilbake invasjonen og drev i desember 1914 de Østerrikske-Ungarske styrkene ut av Serbia.[42]

Vestfronten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Vestfronten (første verdenskrig)

Kartskisse over slaget ved grensene i Belgia og Frankrike i august 1914
Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten.

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen), og gikk mot Frankrike, gjennom Belgia og Luxembourg, de første troppene angrep 4. august 1914. Tyskerne forventet at belgierne skulle akseptere tyske styrkers gjennommarsj (som skjedde i Luxembourg), men de belgiske styrkene motsatte seg dette, og sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen.[21]

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike, for å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine som de hadde tapt under den fransk-tyske krig i 1870. Offensiven startet bra, byen Mulhouse ble erobret, men kort etter gikk de tyske 6. og 7. arméer til motangrep og de franske styrkene ble i slutten av august 1914 slått tilbake. Deretter forsøkte de franske 3. og 4. arméer å å angripe gjennom Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.[43] De belgiske fortene i Liège og Namur ble erobret den 16. og 24. august, og ved seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.-24. august presset de tyske arméene inn i Frankrike fra nord.[44][45]

Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre var nå blitt oppmerksom på den tyske fremrykkingen gjennom Belgia, og begynte å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.[46] Den 23. august var de franske og britiske styrkene så presset at den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, beordret en generell retrett. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store styrker overført fra den stabiliserte fronten i nord-øst.[47] Mens 24 tyske divisjoner sto mot 17 allierte den 23. august, hadde i begynnelsen av september 1914 fronten ved Paris 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.[48]

Den 6. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, var tallmessig overlegne, hadde den tyske 1. og 2. armé rykket frem i en retning som gjorde de sårbare for motangrep. Etter råd fra sin etterretningssjef Richard Hentsch bestemte general von Moltke at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.[49] Det var en strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.[48]

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger, og gravde skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde ved det styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet.[50] Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november, men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.[51] Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits.[52]

Østfronten[rediger | rediger kilde]

Kartskisse for slaget ved Tannenberg og slaget om Galicia i 1914

Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)

Russland innledet angrepet i øst med to armégrupper mot Tyskland og fire mot Østerrike-Ungarn.[53] De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, men i slaget ved Tannenberg (totalt fire slag) klarte de tyske styrkene dels å utnytte sin kunnskap om de masuriske sjøer, dels ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer) å forflytte styrker så de var likeverdig eller overlegne i de enkelte slag. De russiske styrkene ble i august-september 1914 slått, og drevet ut av Tyskland for resten av krigen. Mens de tyske tapene var relativt små, var de russiske tapene store.[54]

For Østerrike-Ungarn gikk det dårligere, de hadde om lag 37 divisjoner i Galicia, mens Russland hadde 50. Hovedstyrken var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og angrep i slutten av august 1914 inn i russisk Polen, først med en viss suksess. De ble slått av fremrykkende russiske styrker, trakk seg tilbake og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn konsentrerte så sine styrker ved Przemyśl og utkjempet beleiringen av Przemyśl, krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, og var helt avhengig av Tyskland.[53]

Asia og Stillehavet[rediger | rediger kilde]

Den tyske frontlinjen ved Tsingtao

Kampene i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tidligere tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao som i dag er en del av Kina. Men det ble også utkjempet mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea.

Alle andre tyske og østerrikske besittelser i området falt uten kamp. Krigføring til sjøs var vanlig, alle kolonimaktene hadde sjømilitære krefter i Det indiske hav og i Stillehavet. Disse sjømilitære styrkene støtte opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området.

Krigens forløp - 1915[rediger | rediger kilde]

Balkan[rediger | rediger kilde]

Siden en av hovedårsakene til krigen var fiendskapet mellom Serbia og Østerrike-Ungarn (som kulminerte med skuddene i Sarajevo) var det naturlig at noe av krigens tidligste kamper skjedde mellom Serbia og dets mektige nabo i nord: Østerrike-Ungarn. Serbia holdt ut mot Østerrike-Ungarn i mer enn et år før det ble erobret mot slutten av 1915.

Italia[rediger | rediger kilde]

Italiafronten
Isonzo 1Isonzo 2Isonzo 3Isonzo 4Isonzo 5TrentinoIsonzo 6Isonzo 7Isonzo 8Isonzo 9Isonzo 10OrtigaraIsonzo 11CaporettoPiaveVittorio Veneto

Kampene i Italia var i hovedsak en fjellkrig under vanskelige forhold mellom Østerrike-Ungarn og Italia og deres allierte i det nordlige Italia i årene 1915 til 1918. Kongeriket Italia håpet at ved å slutte seg til Ententemaktene mot Sentralmaktene ville landet kunne få provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene, men krigen endte med en skyttergravskrig ikke ulik den på vestfronten.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Terrenget i Afrika var ikke alltid tilpasset utstyret

Første verdenskrig i Afrika var hovedsakelig de kampene som ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene på dette kontinentet, nemlig Tysk Kamerun, Togoland, Tysk Sørvest-Afrika og Tysk Øst-Afrika. Siden Tyskland hadde kommet så sent inn i koloniseringen, var ikke deres kolonier i seg selv så attraktive for de allierte, men de fryktet tysk ekspansjon fra disse inn mot de alliertes kolonier.

Kampene i Afrika ble i hovedsak utkjempet av lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa. De tyske koloniene var omringet av de alliertes kolonier og de var dessuten avskåret fra forsyninger sjøveien da de allierte hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.

Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep Ententemaktene de tyske koloniene, mens den tyske strategien var å holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander, og slik binde opp flest mulig av deres styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten. Særlig vellykket var denne strategien i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kampen og var de eneste tyske enhetene som lyktes med å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Mens kampene de andre stedene tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen, og de tyske styrkene kapitulerte formelt aldri, men meldte seg for de britiske myndighetene i Nord-Rhodesia først 23. november 1918 da de av britene ble underrettet om våpenhvileavtalen i Europa.

Se også: Slaget ved Tanga

I Vest-Afrika var det kamper mellom de tyske styrkene i Togoland og Tysk Kamerun mot både de britiske styrkene i Ghana og de franske i Fransk Vest-Afrika. Togoland ble inntatt av britiske styrker 25. august 1914. Tyskerne rykket inn fra Tysk Kamerun i Den demokratiske republikken Kongo og okkuperte store områder. Britene innledet et motangrep fra Nigeria, men ble slått tilbake av de tyske styrkene.

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Felttoget i Mesopotamia
Landgangen ved Fao  • Basra  • Qurna  • Shaiba  • Es Sinn  • Ktesifon  • Kut1  • Slaget om Sheikh Sa'ad  • Wadi  • Hanna  • Dujaila  • Kut2 • Bagdad  • Samarra  • Ramadi  • Khan al Baghdadi  • Sharqat

Etter Balkankrigene var Det osmanske riket ute etter en sterk alliert, og vendte seg mot Tyskland som hadde investert mye i området, blant annet gjennom jernbanen Berlin-Bagdad. Tyskland bisto gjennom den nye alliansen blant annet med militær opplæring og rådgivning, noe som medførte en modernisering av de militære styrkene og utvikling av en offiserstand.

Da første verdenskrig brøt ut, håpet osmanene å kunne gjenopprette de tapte posisjonene, særlig på Balkan og i Nord-Afrika. I hele Midtøsten-området ble det spesielt Storbritannia og Russland som deltok i stridighetene for de allierte mot Det osmanske riket med tysk militær støtte. For britene ble det viktig å trygge oljeforsyningen fra områder, særlig til sine marinefartøyer, og gikk derfor til militære aksjoner mot Mesopotamia og Persia.

Kampene i dette området brøt ut 29. oktober 1914 og varte fram til slutten av oktober 1918. Kampene ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker og Det osmanske rike ble delt.

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.

Krigen i Midtøsten omfattet det mest vidstrakte området i første verdenskrig, og omfattet fire hovedområder:

Det var også mindre kamphandlinger andre steder, som i det sørlige Arabia og Aden.

Krigens forløp - 1916[rediger | rediger kilde]

Balkan[rediger | rediger kilde]

Diplomatiinnsats fra de allierte klarte å bringe Romania på deres side i krigen i 1916, men dette ble etter hvert katastrofalt for rumenerne. Kort tid etter de hadde involvert seg i krigen, ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot dem som hadde erobret 2/3 av landet i et hurtigfelttog som endte i desember 1916. Likevel klarte den rumenske og russiske hæren å stabilisere fronten og holde stand ved Moldavia.

Midtøsten[rediger | rediger kilde]

Videre fikk de allierte støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen med støtte fra Den demokratiske republikken Armenia som ble opprettet etter den russiske revolusjon, som en følge av folkemordet på armenerne.

Krigens forløp - 1917[rediger | rediger kilde]

Østfronten[rediger | rediger kilde]

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. De nye russiske makthaverne sluttet fred med Tyskland, og Russland var dermed ute av krigen.

Balkan[rediger | rediger kilde]

I 1917 ble Hellas med på alliert side. I 1918 startet de allierte en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren som hadde base i Nord-Hellas. Denne offensiven drev så Bulgaria til å søke fredssamtaler, gjenerobret Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.

Italia[rediger | rediger kilde]

I 1917 gikk Tyskland inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte og italienerne ble under Caporetto-offensiven drevet tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Italia med alliert støtte gikk imidlertid til en større motoffensiv mot slutten av 1918 og vant det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto, også kalt Italias Verdun. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia fram til fredsslutningen 4. november tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.

Krigens forløp - 1918[rediger | rediger kilde]

Balkan[rediger | rediger kilde]

I 1918 startet de allierte en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren som hadde base i Nord-Hellas. Denne offensiven drev så Bulgaria til å søke fredssamtaler, gjenerobret Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.

Deltagende land[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig
Deltakere

Ententemaktene

• Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Det russiske keiserdømmet
• Frankrike Frankrike
• Storbritannia Det britiske imperiet
 • Australia Australia
 • Canada Canada
 • Flag of Imperial India.svg Britisk India
 • Dominion of Newfoundland Red Ensign.svg Newfoundland
 • New Zealand New Zealand
 • Sør-Afrika Sør-Afrika
 • Storbritannia Storbritannia
• Belgia Belgia
• State Flag of Serbia (1882-1918).svg Serbia
• Flag of the Kingdom of Montenegro.svg Montenegro
• Flag of Japan.svg Japan
• Flag of Italy (1861-1946).svg Italia (fra 1915)
• Flag of Portugal.svg Portugal (fra 1916)
• Flag of Romania.png Romania (fra 1916)
• Flag of the United States (1912-1959).svg USA (fra 1917)
• Flag of Greece (1822-1978).svg Hellas (fra 1917)
• Flag of Brazil.svg Brasil (fra 1917)
• Flag of Armenia.svg D.R. Armenia (opprettet i 1918)

Sentralmaktene

• Flag of the German Empire.svg Keiserriket Tyskland
• Flag of Austria-Hungary (1869-1918).svg Østerrike-Ungarn
• Flag of the Ottoman Empire.svg Det osmanske riket
• Flag of Bulgaria.svg Bulgaria (fra 1915)


Trippelententen (Ententemaktene, de allierte)[rediger | rediger kilde]

  • Italia (gikk over fra Trippelalliansen til Ententen i 1915)
  • USA (kom inn i krigen i 1917 etter at Tyskland torpederte skip (både sivile og militære) i Atlanterhavet)
  • Serbia
  • Marokko
  • Brasil (kom inn i krigen etter at Tyskland torpederte sivile skip i Atlanterhavet)

Trippelalliansen (sentralmaktene)[rediger | rediger kilde]

  • Bulgaria (var nøytral i begynnelsen)
  • Tyskland
  • Det osmanske riket (var nøytral i begynnelsen)
  • Italia (Nektet å delta da krigen brøt ut fordi formålet for alliansen var forsvar, ikke angrep, så de holdt seg nøytrale helt til de gikk over til Ententen i 1915, grunnet tilbud om landområder i Østerrike-Ungarn, langs kysten av Tyrkia, og tyskeide kolonier i Afrika)
  • Østerrike-Ungarn

Nøytrale land[rediger | rediger kilde]

Krigens mål[rediger | rediger kilde]

Ideologi spiller ofte en stor rolle under krig; Soldatene oppildnes til å slåss for verdier og idealer som de tror på. Da den første verdenskrig brøt ut, var det en ideologi som spilte hovedrollen: Nasjonalismen. Soldatene sloss for å forsvare fedrelandet, for å vise nasjonens styrke eller for å erobre områder som statslederne mente burde tilhøre nasjonen. For øvrig var det en gjengs oppfatning at vinneren i en krig hadde krav på belønning, landevinninger eller penger. Taperen skulle unngjelde. Bare sosialistene i de krigførende landene tok avstand fra en slik tankegang. De var motstandere av både nasjonalisme og krig.

Gjennom 1800-tallet hadde liberalisme og demokrati vunnet fram i Europa. Idealer som folkestyre, frie valg, konkurrerende partier, parlamentarisme og en fri presse sto stadig sterkere. Men det var likevel ikke slike idealer statslederne appellerte til da krigen brøt ut. For de allierte var det vanskelig å danne en samlet ideologisk front for demokratiet så lenge det autoritære tsarstyret i Russland sto på deres side.

I løpet av 1917-1918 endret krigen karakter, og de ideologiske skillelinjene ble skarpere. Etter at Russland trakk seg ut av krigen, kunne de allierte tydeligere hevde at de gikk inn for folkestyre. Da USA gikk med i krigen, erklærte den amerikanske presidenten Woodrow Wilson at amerikanerne sloss for demokratiet. Han formulerte i 14 punkter en rekke ideelle mål for de alliertes krigføring. De gikk blant annet ut på at seierherrene ikke skulle herske over nye områder bare i kraft av at de hadde vunnet krigen. Prinsippet om nasjonal selvbestemmelsesrett måtte gjelde. I noen tilfeller burde nasjoner få sin egen stat, i andre tilfeller styre seg selv innenfor rammen av en stat. Når kolonispørsmål skulle avgjøres, burde den lokale befolkningens interesser telle med. Wilson ville også at alle statene skulle gå sammen i en internasjonal organisasjon som skulle sikre verdensfreden, Folkeforbundet.

Generelt forløp[rediger | rediger kilde]

Irske soldater ved Somme, 1916

Første verdenskrig var, iallefall på vestfronten, en stillestående krig (første verdenskrig er også kjent som en skyttergravskrig). Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. Krigen på østfronten bølget fram og tilbake, mens den på vestfronten utviklet seg til en fastlåst skyttergravskrig. På alle fronter var det enorme tap fordi generalene stadig gav ordre om masseangrep mot piggtråd og mitraljøser. I alle stater overtok kvinner mye av det sivile arbeidet, og statsapparatet styrket sin stilling.

Vestfronten (fronten mellom Tyskland og Frankrike) var ekstremt statisk. Den eneste perioden fronten hadde store bevegelser var i den innledende fasen da Tyskland angrep gjennom Belgia og Nederland (den såkalte Schlieffen-planen). Disse tyske framrykkingene sommeren 1914 var relativt store, og en stund så det ut som om at Paris var truet. Franskmennene klarte imidlertid å stoppe framrykkingen i august 1914, og fra da av frøs fronten til og ble kjennetegnet av skyttergravskrig og tanken om det store gjennombruddet – et gjennombrudd som aldri kom. En viktig årsak til at den tyske framrykkingen stoppet opp, var at den var for hurtig, og at forsyningene dermed ikke greide å holde følge.

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.[55][56] Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvartene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.[57]

Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at den angripende part først satte igang en enorm bombardering med artilleri av fronten. Denne bombarderingen hadde liten effekt fordi den forsvarende part da var trygg i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men den hadde rotet opp alt terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke fram hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt god tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne mitraljøsene. Dette nye våpenet gjorde det meget enkelt å slå tilbake et angrep som ikke inneholdt stridsvogner (som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen).

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke fram på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme framrykkinger; angriperne måtte jo rykke fram over det sønderskutte ingenmannsland, noe som spesielt gjaldt kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at man hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.[56]

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga Trippelententen en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til framrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.[56]

Fredsavtaler og nye stater[rediger | rediger kilde]

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble da kansellert, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i sentral- og Øst-Europa etter krigen, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte det russiske imperiet. I kronologisk rekkefølge blir det da:

Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for all ettertid. Det ble også noen navneskifter:

  • Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble naturlignok ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men nå som Weimarrepublikken
  • Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike»
  • Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917 og het offisielt Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», som i 1922 ble den viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
  • Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia og godta alliert okkupasjon av hovedstaden Istanbul og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste selvstendige landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.

Kolonibytter[rediger | rediger kilde]

I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier, og aldri få dem igjen. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina før krigen. Formelt var det da Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator.

Afrika[rediger | rediger kilde]

Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Østafrika Tanganyika Tanzania Storbritannia
Tysk Østafrika Ruanda-Urundi Rwanda og Burundi Belgia
Tysk Østafrika Kionga-triangelet Mosambik Portugal
Tysk Sydvest-Afrika Sydvest-Afrika Namibia Sør-Afrika
Kamerun Fransk Kamerun Kamerun Frankrike
Kamerun Britisk Kamerun Kamerun og Nigeria Storbritannia
Togoland Britisk Togoland Ghana Storbritannia
Togoland Fransk Togoland Togo Frankrike

Stillehavet og Kina[rediger | rediger kilde]

Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Ny-Guinea: Keiser Wilhelms land Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Bismarckøyene Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Britiske imperiet: Australia
Tysk Ny-Guinea: Nauru Nauru Nauru Britiske imperiet: Australia, New Zealand og Storbritannia
Tysk Ny-Guinea: Karolinene Karolinene Mikronesiaføderasjonen og Palau Japan
Tysk Ny-Guinea: Marianene Marianene Nord-Marianene og Guam Japan
Tysk Ny-Guinea: Marshalløyene Marshalløyene Marshalløyene Japan
Tysk Samoa Samoa Samoa Britiske imperiet: New Zealand
Kiautschou Jiaozhou Kina Japan

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keegan 1998, s. 6, 60
  2. ^ Kershaw (2016). Storbritannia. s. 12. 
  3. ^ Willmott, H.P. (2003): World War I, New York: Dorling Kindersley, ISBN 0-7894-9627-5, OCLC 52541937, s. 15
  4. ^ a b Clark 2012, s. 121-123
  5. ^ Keegan 1998, s. 39-45
  6. ^ Clark 2012, s. 212-213
  7. ^ a b Strachan 2013, s. 39-40
  8. ^ Keegan 1998, s. 19
  9. ^ Strachan 2013, s. 42
  10. ^ Keegan 1998, s. 18-22
  11. ^ Fromkin 2004, s. 94
  12. ^ Strachan 2013, s. 12
  13. ^ Keegan 1998, s. 10-12
  14. ^ Keegan 1998, s. 24-28
  15. ^ Keegan 1998, s. 46
  16. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  17. ^ Keegan 1998, s. 37-40
  18. ^ Keegan 1998, s. 39-41
  19. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  20. ^ Keegan 1998, s. 44-45
  21. ^ a b Keegan 1998, s. 77-81
  22. ^ Strachan 2013, s. 48
  23. ^ Clark 2012, s. 33-34
  24. ^ I 1878 var det 43 % serbere, 33 % bosniere og om lag 20 % kroater, Clark 2012, s. 25
  25. ^ Clark 2012, s. 374-375
  26. ^ Keegan 1998, s. 48-50
  27. ^ Clark 2012, s. 415
  28. ^ Clark 2012, s. 457-459
  29. ^ Keegan 1998, s. 51-58
  30. ^ Keegan 1998, s. 67-68
  31. ^ Taylor 1998, s. 80–93
  32. ^ Djokić 2003, s. 24
  33. ^ Evans 2004, s. 12
  34. ^ Martel 2003, s. xii ff
  35. ^ Keegan 1998, s. 59-70
  36. ^ Keegan 1998, s. 73-76
  37. ^ Ifølge Hew Strachan er det feil å si at det tyske angrepet fulgte Schlieffenplanen. De tyske planene ble revidert hvert år og Schlieffens opprinnelige plan hadde vært gjennom en rekke revisjoner da krigen brøt ut i 1914. Se Strachan 2013, s. 44-45
  38. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  39. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  40. ^ Keegan 1998, s. 60, 64, 151-152
  41. ^ a b Strachan 2013, s. 23-27
  42. ^ Keegan 1998, s. 151-154
  43. ^ Keegan 1998, s. 87-94
  44. ^ Keegan 1998, s. 87
  45. ^ Strachan 2013, s. 51-52
  46. ^ Keegan 1998, s. 94-100
  47. ^ Keegan 1998, s. 100-112
  48. ^ a b Strachan 2013, s. 55-58
  49. ^ Keegan 1998, s. 112-122
  50. ^ Keegan 1998, s. 122-127
  51. ^ Keegan 1998, s. 129-136
  52. ^ Keegan 1998, s. 136
  53. ^ a b Strachan 2013, s. 28-30
  54. ^ Strachan 2013, s. 134-137
  55. ^ Raudzens 1990, s. 424
  56. ^ a b c Keegan 1998, s. 195-196
  57. ^ Keegan 1998, s. 312-314

Kilder[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
  • Djokić, Dejan (2003), Yugoslavism : histories of a failed idea, 1918–1992, London: Hurst
  • Ferguson, Niall (1998), The Pity of War, London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
  • Keegan, John (1998), The First World War, Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
  • Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
  • Martel, Gordon (2003), The Origins of the First World War, Pearson Longman, Harlow
  • Raudzens, George (October 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», The Journal of Military History (Society for Military History) 54 (4): 403–434
  • Strachan, Hew (2013), The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
  • Taylor, Alan John Percivale (1998), The First World War and its aftermath, 1914–1919, London: Folio Society

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]