Første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Den første verdenskrig)
Hopp til: navigasjon, søk
Første verdenskrig (engelsk: The First World War, tysk: Der Erste Weltkrieg, fransk: Première Guerre mondiale)
WWImontage.jpg
Dato28. juli 191411. november 1918[1]
StedEuropa, Afrika, Midtøsten,
delvis i Kina og på Stillehavet.
ResultatSeier for ententen, unntatt Russland. Slutten på Det tyske rike,
Det russiske keiserdømmet,
Det osmanske riket og
Østerrike-Ungarn. Etablering av mange nye land i Øst-Europa og Sentral-Europa.
Stridende parter
Ententemaktene:
Flag of Russian Empire for private use (1914–1917) 3.svg Russland (til mars 1918)
Frankrike Frankrike
Serbia Serbia
Belgia Belgia
Storbritannia Det britiske imperiet
Japan Japan
Italia Italia (fra 1915)
Romania Romania (fra 1916)
USA USA (fra 1917)
Hellas Hellas(fra 1917)
med flere
Sentralmaktene:
Tyskland Tyskland
Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn
Det osmanske rike Det osmanske rike
Bulgaria Bulgaria (fra 1915)
Kommandanter og ledere
Russland Nikolaj II
Russland Aleksej Brusilov
Russland Aleksandr Kerenskij
Frankrike Clemenceau
Frankrike Joseph Joffre
FrankrikeFerdinand Foch
Storbritannia Herbert H. Asquith
Storbritannia D. Lloyd George
Storbritannia Douglas Haig
Italia Viktor Emmanuel III
Italia Luigi Cadorna
USAWoodrow Wilson
USA John Pershing
Østerrike-Ungarn Frans Josef I
Østerrike-Ungarn Hötzendorf
Tyskland Wilhelm II
Tyskland Falkenhayn
Tyskland Hindenburg
Tyskland Erich Ludendorff
Det osmanske rike Mehmed V
Det osmanske rike İsmail Enver
Det osmanske rike Mustafa Kemal Atatürk
Bulgaria Ferdinand I
Styrker
Russland 12 000 000
Storbritannia 8 841 541
Frankrike 8 660 000
Italia 5 615 140
USA 4 743 826
Romania 1 234 000
Japan 800 000
State Flag of Serbia (1882-1918).svg 707 343
Belgia 380 000
State Flag of Greece (1863-1924 and 1935-1970).svg 250 000
Totalt: 42 959 850[2]
Tyskland 13 250 000
Østerrike-Ungarn 7 800 000
Det osmanske rike 2 998 321
Bulgaria 1 200 000
Totalt: 25 248 321[2]
Tap
Militære tap:
5 421 000[3]
Sårede:
12 800 000[4]
Sivile tap:
Mellom 4-6 millioner[5]
Militære tap:
4 029 000[3]
Sårede:
8 4000 000[4]
Sivile tap:
Mellom 3-5 millioner[5]

Første verdenskrig var en global konflikt, med sentrum i Europa. Den varte fra 28. juli 1914 til 11. november 1918. Mer enn 70 millioner soldater, blant dem rundt 60 millioner europeere, ble mobilisert i løpet av krigen. Over 9 millioner stridende og over 7 millioner sivile ble drept. Den var en av historiens mest omfattende konflikter, og førte til voldsomme endringer i mange av de involverte landene. Krigen omfattet datidens stormakter, gruppert i to stridende allianser: ententemaktene (opprinnelig Frankrike, Russland og Storbritannia) og sentralmaktene (Tyskland og Østerrike-Ungarn). Etter hvert sluttet Japan, Italia og USA seg til ententemaktene, mens Det osmanske rike sluttet seg til sentralmaktene. Begge alliansegrupper forsøkte å mobilisere hele økonomien; særlig bidro kvinner til mye av arbeidet i rustningsfabrikker og ellers i samfunnet, mens mennene var ved fronten.

Krigens direkte årsak var mordet på erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Este i Sarajevo den 28. juni 1914 (skuddene i Sarajevo), utført av den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip. Mordet utløste julikrisen, hvor Østerrike-Ungarn stilte ultimatum overfor Serbia. Krisen utviklet seg ved at Østerrike-Ungarn og andre land mobiliserte. Underliggende grunner for krigen var europeiske stormakters opprustning, og omstridte områder, spesielt på Balkan. En generell usikkerhet mellom de to alliansegruppene, hvor særlig Østerrike-Ungarn og Tyskland fryktet omringing fra den sterkere ententen, var også medvirkende.

Den 28. juli 1914 erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, og invaderte landet. Mens Russland mobiliserte for å hjelpe Serbia, invaderte Tyskland det nøytrale Belgia og Luxembourg, for så å angripe Frankrike. Det førte til at Storbritannia erklærte Tyskland krig. Etter at den tyske fremrykkingen ble stanset i slaget ved Marne i september 1914, utviklet kampene på vestfronten seg til en skyttergrav- og utmattelseskrig. Frem til våren 1918 ble frontlinjene ubetydelig endret (bortsett fra tysk retrett til Hindenburglinjen i februar 1917).

østfronten hadde den russiske hæren fremgang mot de østerriksk-ungarske styrkene, men ble stoppet i slaget ved Tannenberg da de forsøkte å invadere Tyskland. I november 1914 sluttet Det osmanske rike seg til sentralmaktene, og åpnet fronter i Kaukasus, Mesopotamia og Sinaihalvøya. Italia ble en del av ententemaktene i 1915, og kjempet mot Østerrike-Ungarn i slagene ved Isonzo. Bulgaria sluttet seg til sentralmaktene samme år, mens Romania slo seg sammen med ententemaktene i 1916. Fra 1915 massakrerte og deporterte Det osmanske rike et stort antall av sine innbyggere med armensk bakgrunn, i ettertid kjent som folkemordet på armenerne. Etter at Tyskland gjenopptok uinnskrenket ubåtkrig i februar 1917, sluttet USA seg til ententemaktene. Grunnlaget for USAs inntreden var ønsket om å bidra til en bedre fred, med et kollektivt sikkerhetssystem, demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.

Ved februarrevolusjonen ble tsaren tvunget til å abdisere i mars 1917. En påfølgende revolusjon i november førte til at russerne undertegnet freden i Brest-Litovsk, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Det var en massiv tysk seier, og Tyskland kunne konsentrere sine styrker på vestfronten. Etter en tysk våroffensiv på vestfronten i 1918 mislyktes i å tvinge britene ut av krigen, gikk ententemaktene til motangrep i hundredagersoffensiven i august. De tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, så ententestyrkene var overlegne både med hensyn til soldater og materiell, og presset den tyske arméen tilbake. Østerrike-Ungarn undertegnet våpenhvile med Italia den 3. november 1918, og etter utbruddet av novemberrevolusjonen ble Tyskland tvunget til å undertegne våpenhvile den 11. november 1918.

Ved krigens avslutning ble mange nasjoners grenser tegnet om, og flere nasjoner ble igjen selvstendige eller ble opprettet. Det russiske keiserdømmet og Det osmanske riket ble oppløst. Østerrike-Ungarn ble erstattet av en mengde mindre sentraleuropeiske stater. Tyskland ble omformet fra et keiserdømme til en republikk, og dets kolonier ble fordelt blant krigens seierherrer. Under fredskonferansen i Paris i 1919 ble de fire stormaktene (Storbritannia, Frankrike, Italia og USA) enige om vilkår som ble pålagt de tapende nasjonene i en rekke avtaler (se blant annet Versaillestraktaten). Den internasjonale organisasjonen Folkeforbundet ble opprettet for å hindre en tilsvarende konflikt. Med svake eller splittede stater, økonomiske nedgangstider (den store depresjonen) og tysk følelse av å ha blitt ydmyket, som vist ved dolkestøtlegenden, ledet oppgjøret etter første verdenskrig i stedet frem mot den andre verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

«Den svarte flekken», i betydningen Frankrikes svarte flekk. Preussen hadde vunnet den fransk-prøyssiske krig, Tyskland ble samlet og Alsace-Lorraine annektert, men Frankrikes skolebarn skulle ikke glemme tapet av dette området.

Stormakter i verden 1871–1914[rediger | rediger kilde]

Ved avslutningen av Napoleonskrigene i 1815 arbeidet stormaktene for en europeisk maktbalanse. Dannelsen av Den hellige allianse mellom Russland, Østerrike og Preussen må ses som et resultat av dette. Etter 1815 var det i lengre tid fred mellom de europeiske stormaktene.[6]

Den fransk-prøyssiske krigen i 1870–1871 etablerte et nytt Europa. Den tyske seieren over Frankrike og Tysklands samling gjorde Deutsches Reich (landets offisielle tyske navn) til den største makten på kontinentet. Den tyske annekteringen av Alsace-Lorraine skapte en dyp splittelse mellom Tyskland og Frankrike. Den tyske kansleren Otto von Bismarck arbeidet for å holde Russland på Tysklands side. Han ville unngå en krig på to fronter, mot Russland og Frankrike.[7]

I 1914 var det minst to klasser av stormakter i Europa: Storbritannia, Tyskland og Frankrike på den ene siden, og Østerrike-Ungarn, Italia og Russland på den andre. De tre sistnevnte var vesentlig mindre modernisert og industrialisert enn de førstnevnte.[8] Samtlige tre av de sørøstlige statene ønsket mer innflytelse, og landområder på Balkan. Østerrike-Ungarn og Russland hadde knivet om innflytelse på Balkan siden 1870-årene. Otto von Bismarck hadde i 1876 og 1888 advart i Riksdagen mot tysk involvering, og at rivaliseringen kunne starte en krig «fra Moskva til Pyreneene, fra Nordsjøen til Palermo».[9] I nesten 20 år forsøkte Bismarck å sikre freden i Europa ved å opprettholde en ubalanse mellom stormaktene. Dette ble opprinnelig gjort ved ikke å slutte seg til hverken Østerrike-Ungarn eller Russland, slik at de ikke gikk til krig mot hverandre om områder på Balkan. Videre forsøkte Tyskland å hindre at Frankrike fikk allierte, så det ikke kunne utfordre tysk militær overlegenhet.[8]

Russland hadde i 1913 Europas største befolkning, med rundt 170 millioner innbyggere. På tross av manglende modernisering var Russland derfor en militær stormakt, og kunne om nødvendig mobilisere enorme styrker. I 1870 hadde Frankrike den nest største befolkning i Europa (rundt 40 millioner), men Tyskland overtok denne posisjonen og økte sin befolkning med 50 % de neste 40 årene. I samme periode holdt Frankrike seg på samme nivå som før.[10]

Storbritannia var på papiret verdens mektigste imperium, men hadde ikke lenger et økonomisk og industrielt overtak. Tyskland hadde i 1913 gått forbi Storbritannia som Europas ledende industrimakt. Ingen av dem kunne imidlertid måle seg med USA, som hadde vært verdens ledende industrimakt siden slutten av 1800-tallet.[11]

Maktbalanse og alliansesystemer[rediger | rediger kilde]

Tyskland og Østerrike-Ungarn dannet en forsvarsallianse 7. oktober 1879 (dobbeltalliansen). Den ble sett som et middel for å slå tilbake russisk innflytelse på Balkan, fordi Det osmanske rike stadig ble svakere.[12] I 1882 kom Italia inn i alliansen, den ble kjent som trippelalliansen (omtalt som sentralmaktene ved krigsutbruddet i 1914),[13] og ble fornyet i 1912. På tross av store politiske forskjeller gikk Frankrike i 1894 inn i en allianse med Russland.[13] Storbritannia nærmet seg den fransk-russiske alliansen på bakgrunn av mindre formelle avtaler med Frankrike i 1904, og Russland i 1907.[14] Denne alliansen ble kalt trippelententen (vanligvis omtalt kun som ententen). Etter Balkankrigene (1912–1913) var Det osmanske rike ute etter en sterk alliert, og vendte seg mot Tyskland som hadde investert mye i området, blant annet i jernbanen Berlin-Bagdad. Tyskland bisto gjennom den nye alliansen blant annet med militær opplæring og rådgivning, noe som medførte en modernisering av de osmanske militære styrkene.[15] I tillegg hadde Det osmanske rike hatt en rekke kriger mot Russland, og ettersom Russland var alliert med Frankrike og Storbritannia, var det antirussiske alternativet gunstigst.[16][17]

Kolonikappløpet styrket alliansesystemene ytterligere. Storbritannias entente med Frankrike, kom opprinnelig i stand for å løse opp i fransk-britiske tvister om områder i Afrika.[18] Formelt var det aldri snakk om en forpliktende forsvarsallianse fra Storbritannias side i trippelententen, reelt var det britisk-franske samarbeidet likevel ganske forpliktende.[19][20] Tyskland mente at ententen var svak, og at den ville sprekke. De satte den på prøve ved å støtte det franske protektoratet Marokko i dets kamp mot Frankrike i 1905.[21] Men den første Marokkokrisen endte i diplomatisk nederlag for Tyskland, mens ententen kom styrket ut. Også andre tyske fremstøt endte med å styrke ententen. I 1911 blusset det opp en ny Marokkokrise, igjen kom Tyskland tapende ut.[22] Den italiensk-tyrkiske krig om Libya i 1911–1912 bidro til å utløse den første og den andre Balkankrigen i 1912–1913 uten at disse løste maktfordelingen i regionen.

Våpenkappløpet[rediger | rediger kilde]

Tyskland besluttet i i 1898 og 1900 å utvide sin flåte.[23] Ledelsen i London mente at dette truet Storbritannia og det britiske imperiet. For å beskytte og utvide imperiet, var Storbritannia avhengig av å kontrollere verdenshavene gjennom et flåteherredømme. Tysklands flåteopprustning var i direkte konflikt med Storbritannias offisielle politikk og førte til bygging av nye britiske krigsskip.[24]

I 1903 begynte det å gå opp for Storbritannia at Tysklands flåteopprustning kunne true britiske interesser. Som følge av dette vedtok Storbritannia å bygge opp, og konsentrere en stor flåte i Nordsjøen, med base i Skottland.[25] Denne flåten ble ytterligere styrket ved britiske avtaler med Frankrike, Japan og USA, der Storbritannia kunne trekke sin flåte tilbake til Nordsjøen.[22] I 1906 ble slagskipet HMS «Dreadnought» tatt i bruk. I stedet for en blanding av store og mellomstore kanoner, hadde skipet store og endel små kanoner. Med turbin for fremdrift holdt det høyere fart enn foregående slagskip. Det var et så mye bedre skip at tidligere slagskip ble ansett som utdatert.[26][25]

I årene rett før 1914 mente endel europeiske ledere, spesielt i Tyskland og Frankrike at en storkrig i Europa nærmest var uunngåelig.[27] Dette var et resultatet av endringene i maktbalansen og de store militære opprustningene som startet med flåtekappløpet.[28] Tyskland var den største landmilitære makten, og hvis den store krigen var uunngåelig, var det mange tyske offiserer som mente den burde komme raskt. De hadde ikke råd til å vente på resultatene av de store militære opprustningene i Frankrike og Russland.[29] I årene fra 1908 til 1913 økte de europeiske maktenes militære utgifter med 50 %.[30] Fra 1911 var det en kraftig økning av antallet soldater i de kontinentale stormaktenes arméer, i juli 1914 var 3,6 millioner mann i aktiv tjeneste, før selve mobiliseringen begynte.[31] Østerrike-Ungarn var unntaket, de hadde en mobiliserbar styrke rundt halvparten av Tyskland og Frankrike.[32] Andre ledere, spesielt i Storbritannia, mente at Europa var så sammenknyttet økonomisk at en storkrig i praksis var umulig.[33]

Krigsplaner[rediger | rediger kilde]

Kartskisse over Belgia og den nordlige delen av Frankrike, med tysk fremrykking etter Schlieffen-Moltkeplanen og en planlagt fransk motoffensiv

Alle de europeiske maktene hadde utarbeidet krigsplaner før krigsutbruddet. Mens planer for én konkret krig er kjent allerede fra Aleksander den store (356–323 f. Kr), var generelle krigsplaner et produkt av 1800-tallet. Utbygging av jernbaner og etablering av militære stabsskoler la grunnlaget for detaljerte planverk for hvordan kriger kunne utkjempes. Mens stormaktenes krigsplaner var både offensive (angrep) og defensive (forsvar), var de mindre maktenes krigsplaner kun defensive. De mindre landene var avhengig av hva stormaktene gjorde. De ulike lands arméer og marinestyrker la hver sine planer, de ble sjelden samordnet.

Statenes øverste ledelse var ofte ukjent med krigsplanene, og de ulike våpengrenene opererte uten felles plan. Den tyske statsministeren Theobald von Bethmann Hollweg ble således ikke fortalt om landets krigsplan før i desember 1912, selv om planen hadde vært forberedt siden 1905. Tilsvarende ble øverstkommanderende for Italias marine, ikke på forhånd underrettet om hærens beslutning om å gå til krig mot Østerrike-Ungarn. Underretningen kom frem til admiralen samme dag som krigserklæringen ble avgitt.[34][35]

Det tyske keiserrikets krigsplan (ofte omtalt som Schlieffenplanen, mer korrekt Schlieffen-Moltkeplanen)[36][37] forberedte en tofrontskrig, mot Russland i øst og Frankrike i vest. Ved mobilisering skulle fronten mot russerne forsvares med en mindre styrke, mens hovedstyrken angrep franskmennene. Siden festningene langs den franske grensen ble ansett som for sterke til å trenge igjennom, skulle det tyske angrepet gå gjennom det svakere Belgia, og deretter inn i Frankrike fra nord. Etter at Paris var inntatt og Frankrike var slått skulle store deler av de tyske styrkene transporteres østover med jernbane for å avgjøre krigen mot russerne.[38]

Den franske krigsplanen ble forandret fra århundreskiftet, og frem mot 1914. Fra et defensivt forsvar ved grensen, ble planen endret til angrep inn i Tyskland, og gjenerobring av Alsace-Lorraine. Mens en mindre styrke skulle beskytte grensen mot Belgia overfor et mulig angrep fra Tyskland, skulle den franske hovedstyrken angripe Tyskland i øst, og trenge frem mot Rhinen. Bakgrunnen for endringen fra defensiv til offensiv strid, var dels en utvidelse av den franske arméen, dels et ønske om å bidra så sterkt som mulig til å nedkjempe Tyskland, sammen med Frankrikes viktigste allierte, Russland.[39] De fransk-russiske krigsplanene var basert på at krigen ville bli avgjort i løpet av de første seks ukene, derfor var rask innsats av store styrker fra begge land avgjørende.[40]

Den russiske krigsplanen var preget av landets store avstander og at styrkeoppbygging derfor ville ta tid. Tofrontskrig mot Tyskland i vest og Østerrike-Ungarn i sørvest, var også en utfordring. Den russiske arméen ble stadig sterkere frem mot 1914, og i 1910 ble krigsplanen endret fra defensivt forsvar til å skulle angripe Tyskland. Den russiske overkommandoen anså et angrep på Tyskland som nødvendig for å hindre fransk isolasjon ved utbrudd av en krig.[41][42]

Østerrike-Ungarn var den svakeste av de europeiske stormaktene. Det anså seg truet av Serbia, som igjen var støttet av Russland. En konflikt ville derfor også for dem bli en tofrontskrig. Arméen skulle derfor deles i tre, den sterkeste gruppen skulle gå mot Russland i nordøst, en mindre del mot Serbia, mens en tredje gruppe skulle være reserve for begge frontavsnitt.[43]

Britiske krigsplaner skilte seg ut som følge av at Storbritannia var et øyrike, og i motsetning til andre europeiske land var marinen den primære forsvarsgrenen. Landet hadde små stående styrker, og i motsetning til alle andre europeiske land, hadde de ikke verneplikt. Uten å ha avgitt noen formell forpliktelse var landet åpent for å delta med et ekspedisjonskorps (British Expeditionary Force, BEF) på fransk side.[44] Belgias krigsplaner hadde Londontraktaten av 1839 som grunnlag. De belgiske styresmaktene var fast bestemt på å ikke binde seg til noe land, slik at deres egen nøytralitet ikke kunne bestrides av signaturmaktene.[45] De belgiske styrkene skulle konsentreres sentralt i landet, med den befestede havnebyen Antwerpen i ryggen. I denne posisjonen kunne styrkene forsvare seg mot et angrep, enten det kom fra Tyskland, Frankrike eller Storbritannia.[46]

Skuddene i Sarajevo og julikrisen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Skuddene i Sarajevo og Julikrisen

Kartskisse som viser når ulike land ble dratt med i første verdenskrig, sentralmaktene i gult, ententemaktene i grønt.

Striden mellom Serbia og Østerrike-Ungarn tilspisset seg da Østerrike-Ungarn formelt annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908. Dette var et område Østerrike-Ungarn hadde okkupert siden 1878, da de erobret det fra Det osmanske rike.[47] Mange av innbyggerne var serbere, men samlet var bosniere og kroater i flertall.[48] Serbia ønsket å innlemme Bosnia-Hercegovina i en større sør-slavisk stat.

Konfliktnivået var dermed allerede høyt da den østerrikske tronfølgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie besøkte Sarajevo, hovedstaden i Bosnia, den 28. juni 1914. De ble begge myrdet i et politisk attentat, [49] og attentatmannen var Gavrilo Princip, en ung serber.[50] Attentatet skulle gå over i historien under navnet «Skuddene i Sarajevo».

Begivenhetene som fulgte er kjent som «julikrisen». I Tyskland erklærte kansler Theobald von Bethmann Hollweg at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn. Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ville forholde seg nøytralt.[51] Den 23. juli 1914 stilte Østerrike-Ungarn et ultimatum på ti punkter overfor Serbia med frist på 48 timer.[52] Hvis ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger, ville østerrikerne gå inn militært i Serbia. Serbia sendte 24. juli en appell til tsar Nikolaj II, og ba om hjelp da de anså kravene som nedverdigende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at ultimatumet var ydmykende for Serbia, og at Østerrike-Ungarn fremprovoserte en krig. Den 26. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før 30. juli.[53]

Storbritannia ønsket i det lengste å løse krisen diplomatisk, og inviterte 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo, og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt. Samtidig kom de første svake hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike hvis Tyskland angrep. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Da Tyskland 1. august 1914 kom med sin krigserklæring mot Russland, betydde dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike. Det var ikke lenger noe håp om en fredelig løsning.[54]

Da Storbritannia 4. august erklærte krig på ententens side, var den direkte årsak at Tyskland invaderte Belgia som et ledd i invasjonen av Frankrike. Storbritannia hadde i Londontraktaten av 1839 garantert for Belgias uavhengighet. En underliggende og viktigere grunn var en mulig tysk dominans av det kontinentale Europa hvis Frankrike led nederlag.[note 1] Av landene i de to alliansegruppene var det bare Italia som i første omgang holdt seg utenfor krigen.[55][56][57][58][59]

Krigens forløp[rediger | rediger kilde]

1914: invasjon av Frankrike[rediger | rediger kilde]

Hærstyrker i 1914

De fleste soldater og offiserer var sivile som ble mobilisert ved krigsutbrudd, og så fraktet til grenseområdene med jernbane. Tyskland satte opp rundt 11 tusen togsett i mobiliseringsperioden, Frankrike rundt 7 tusen togsett.

Fra grenseområdene forflyttet infanterister (fotsoldater) seg stort sett til fots. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Forsyninger og tyngre utstyr ble for det meste trukket av hester, forholdet hester og soldater var omtrent 1:3. [60]

I 1914 besto en tysk infanteridivisjon av 17 500 soldater og offiserer, og 72 kanoner, en fransk infanteridivisjon 15 000 soldater og offiserer, og 36 kanoner, mens en britisk infanteridivisjon hadde 18 073 soldater og offiserer og 76 kanoner. Alle tre lands divisjoner hadde 24 maskingeværer.

En armé besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to infanteridivisjoner. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).[61]

Uenighet om sentralmaktenes strategi

Sentralmaktenes strategi ved krigens start ble preget av misforståelser. Basert på Schlieffen-Moltkeplanen [note 2] konsentrerte Tyskland først sine styrker for angrep mot Frankrike i vest. En mindre styrke skulle føre oppholdende strid mot Russland i øst.[62] Tyskland hadde lovet å støtte Østerrike-Ungarns invasjon av Serbia, men de to landene hadde en sprikende forståelse av hva dette egentlig medførte.[63][note 3]

Lederne i Østerrike-Ungarn trodde at Tyskland ville bidra til å dekke deres nordlige flanke mot Russland, mens de angrep Serbia. Ledelsen i Tyskland så derimot for seg at mesteparten av de østerriksk-ungarske troppene ble satt inn mot Russland, mens Tyskland tok seg av Frankrike. Denne misforståelsen tvang Østerrike-Ungarn til å avsette mer styrker for fronten mot Russland og mindre mot Serbia, enn hva som var nødvendig for å slå Serbia.[64][65][66][67]

Østerrike-Ungarns mislykkede felttog i Serbia

Østerrike-Ungarn invaderte Serbia og utkjempet slaget om Cer i august 1914. De serbiske styrkene var overlegne i antall, hadde krigserfaring og kjente det vanskelige terrenget. De østerriksk-ungarske styrkene var uerfarne, og ledelsen undervurderte motstanderne.[note 4] I løpet av de neste to ukene ble de østerriksk-ungarske styrkene slått tilbake med store tap, og håpet om en rask seier over Serbia ble knust.[65] Som et resultat måtte Østerrike-Ungarn holde store styrker på den serbiske fronten, noe som svekket keiserdømmets innsats mot Russland. Etter et serbisk motangrep inn i Bosnia-Hercegovina invaderte Østerrike-Ungarn på ny, og slaget om Kolubara ble utkjempet i november-desember 1914. De serbiske styrkene slo nok en gang tilbake invasjonen, og drev i desember 1914 nok en gang de østerriksk-ungarske styrkene ut av Serbia.[68]

Vestfronten
Skisse av krigføringen i Belgia og Frankrike august-september 1914: det tyske angrepet, de alliertes motangrep og stabiliseringen av fronten.

Det tyske hovedangrepet i vest hadde utgangspunkt i byer langs grensen mot Belgia, Luxembourg og Frankrike (som Aachen). Angrepet gikk mot Frankrike, gjennom Belgia og Luxembourg. Totalt utgjorde de tyske styrkene i vest, 78 infanteridivisjoner og 10 kavaleridivisjoner, fordelt på 7 arméer.[69] De første troppene angrep Belgia 4. august 1914, og besto av tre arméer med totalt 16 korps.[70] Tyskerne regnet med at belgierne ville akseptere de tyske styrkenes gjennommarsj, slik det hadde skjedd i Luxembourg. Men de belgiske styrkene motsatte seg invasjonen. Sterke belgiske fort i Liège og Namur forsinket den tyske fremrykkingen.[45]

Mens de tyske styrkene rykket frem gjennom Belgia og Luxembourg i nord, angrep den franske styrken med 1. og 2. armé den 14. august 1914 Tyskland fra nordøst i Frankrike. Målet var å gjenvinne områdene i Alsace-Lorraine, som Frankrike hadde tapt under den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Offensiven startet bra, og byen Mulhouse ble erobret. Kort tid etter gikk imidlertid de tyske 6. og 7. arméer til motangrep, og de franske styrkene ble slått tilbake i slutten av august 1914. De stridende motpartenes styrker ved vestfronten var omtrent like store, men de franske soldatene var dårligere trent og utstyrt enn de tyske.[69]

Den franske øverstkommanderende, general Joseph Joffre, ble nokså sent i august klar over at den tyske hovedstyrken rykket frem gjennom Belgia. Han begynte derfor å omdisponere styrker for å møte det tyske angrepet.[71] Den franske 3. og 4. armé forsøkte 21.–23. august å angripe i slaget om Ardennene, men ble slått tilbake av angripende tyske styrker.[72] Den franske femte armé ble slått og led store tap i slaget om Charleroi 21.–23. august. Etter harde kamper under slaget om Mons 23. august, trakk British Expeditionary Force (BEF) seg tilbake. Beleiringen av Liège ble avsluttet med tysk erobring den 16. august, mens fortene i Namur ble erobret den 24. august. Ved sin seier i det som senere ble kjent som slaget om grensene 21.–24. august, presset de tyske arméene seg inn i Frankrike fra nord.[73][74]

Den 23. august befant de franske og britiske styrkene seg i en sterkt presset situasjon. Dagen etter beordret den franske øverstkommanderende Joseph Joffre en generell retrett, senere kjent som den store retretten. De påfølgende ukene foretok de franske og britiske styrkene en massiv tilbaketrekning og marsjerte sørover, tett fulgt av tyske styrker. Parallelt med retretten ble store franske styrker overført fra den stabiliserte fronten i nordøst.[75] Mens 24 tyske divisjoner sto mot 17 allierte den 23. august, hadde i begynnelsen av september 1914 fronten ved Paris 41 franske og britiske divisjoner, mot 27 tyske.[76] Den tyske fremrykkingen var dårlig koordinert fra generalstaben, med lange forsyningslinjer. I tillegg ble styrken sterkt redusert. Ett korps ble avsatt til å dekke belgiske styrker i Antwerpen og to korps ble sendt til østfronten.[note 5]

Den 5. september ble den fransk-britiske retretten avsluttet, og de tyske styrkene ble angrepet i det som senere ble kjent som slaget ved Marne. Det var en rekke sammenhengende kamper over en frontlinje på om lag 160 km, hvor begge parter angrep og hvor mye av striden var i tysk favør.[77] I tillegg til at de franske styrkene, støttet av britene, i antall var overlegne, hadde den tyske 1. og 2. armé under generaloberstene Kluck og Bülow rykket frem i en retning som gjorde de sårbare for angrep i flanken. Etter råd fra sin etterretningssjef oberstløytnant Richard Hentsch bestemte den tyske generalstabsjef (i praksis øverstkommanderende), generaloberst Helmuth von Moltke at videre fremrykking var for risikabelt, og de tyske styrkene ble beordret til retrett.[78] Det var et strategisk nederlag for Tyskland, planen om en rask seier i vest var uoppnåelig, og landet sto overfor en to-frontskrig som det ikke kunne vinne.[76] Ved den tyske retretten gikk prosentandelen okkupert fransk land ned fra 7,5 % til 4 %, men med de viktige industriområdene i nord og malmfeltene i Lorraine under tysk okkupasjon.[79][note 6]

De tyske styrkene trakk seg tilbake til høydedrag langs elven Aisne som ga gode forsvarsstillinger. Der gravde de skyttergraver for å møte franske angrep. De frigjorde dermed styrker som ble sendt mot nordvest, for å forsøke å omgå de allierte styrkene, det såkalte kappløpet mot havet.[80] Ved den belgiske byen Ieper (fransk: Ypres) utkjempet de stridende det første slaget ved Ypres fra slutten av oktober til slutten av november. Men tross store tap klarte hverken tyskerne eller franskmennene og britene å få noe gjennombrudd.[81] Mot slutten av 1914 var fronten i vest stabilisert fra den engelske kanal til Sveits.[82]

Østfronten
Kartskisse for slaget ved Tannenberg og slaget om Galicia i 1914

Utdypende artikkel: Østfronten (første verdenskrig)

Russland innledet angrepet i øst med to armégrupper mot Østpreussen i Tyskland, og fire mot Galicia i Østerrike-Ungarn.[83] De tyske styrkene var under halvparten av de russiske, og besto av 9 infanteridivisjoner og 12 brigader med Landwehr (garnisonsenheter med menn som var for gamle, eller for dårlig trent for felthæren).[69] Etter innledende motgang i slaget ved Stallupönen og slaget ved Gumbinnen ble den tyske øverstkommanderende skiftet ut til fordel for generalen Paul von Hindenburg og generalen Erich Ludendorff som hans stabssjef. I slaget ved Tannenberg (vanlig betegnelse for en serie kamper mellom 24. og 30. august), og slaget om de masuriske sjøer i begynnelsen av september ble de russiske styrkene slått. De tyske styrkene seiret ved dels å utnytte sin lokalkunnskap om de masuriske sjøer, dels ved å forflytte styrker ved bruk av jernbane (såkalte interne linjer). De var derfor stort sett likeverdige eller overlegne i de enkelte slag.[84][85]

De russiske styrkene hadde også store interne problemer. Koordinering mellom de to armégruppene var nærmest ikke-eksisterende.[86] De russiske tapene var store, men tyskerne tapte også mange mann. Den den tyske seieren var en lokal suksess, men det skjedde intet strategisk gjennombrudd.[87] Generalene Hindenburg og Ludendorff reddet Tyskland fra en russisk invasjon. Det ga dem et renommé som etterhvert etablerte landet som et tilnærmet militærdiktatur.[88]

For Østerrike-Ungarn gikk det verre. Som følge av dårlig planlegging og forvirringen med hensyn til fordeling av tropper mot henholdsvis Serbia og Russland, klarte de ikke å dra fordel av den antatt tregere russiske mobiliseringen.[89] Fordelt på tre arméer hadde Østerrike-Ungarn etter fullført mobilisering og utplassering om lag 37 divisjoner i Galicia, mens Russland hadde 50 divisjoner fordelt på fire arméer som rykket frem fra nord og øst.[66] Hovedstyrken til Østerrike-Ungarn var plassert ved Lemberg (dagens Lviv i Ukraina) og angrep i slutten av august 1914 inn i russisk Polen. Angrepet gikk først med en viss suksess i det som senere ble kjent som slaget om Galicia. De ble deretter påført store tap av fremrykkende russiske styrker. Da trakk de seg tilbake, og oppga Lemberg uten kamp. Østerrike-Ungarn konsentrerte deretter sine styrker ved Przemyśl, og utkjempet beleiringen av Przemyśl. Det var krigens største og lengste beleiring, som endte med russisk erobring i mars 1915. I løpet av 4 måneders krig hadde Østerrike-Ungarn tapt rundt 950 tusen mann, sin status som stormakt, og var helt avhengig av Tyskland.[83][87] [note 7]

I midten av september samlet russerne styrker sør for Warszawa. Planen var å invadere det tyske området Øvre Schlesien, som hadde mye industri og var dårlig forsvart. Tre tyske korps fra Østpreussen ble transportert sør til Kraków. Sammen med østerriksk-ungarske tropper angrep de de russiske styrkene fra månedsskiftet september-oktober, ved å gå over elven Weichsel (dagens Wisła) og kampene fortsatte ut oktober. Begge parter hadde store tap, russerne størst, men de tyske styrkene klarte ikke å stå mot de i antall overlegne russiske og trakk seg i slutten av oktober tilbake over elven Weichsel. Ved avlytting av russiske radiomeldinger ble de tyske styrkene klar over at russerne planla et nytt angrep inn i Tyskland. Tyske styrker ble fraktet med jernbane til Thorn (dagens Toruń) hvor de angrep russiske styrker den 11. november. I løpet av én uke tok tyskerne om lag 130 tusen russiske soldater som fanger, men fikk problemer med forsyninger etterhvert som de nærmet seg Łódź. De russiske forsvarerne hadde tilsvarende fordel av at Łódź var et forsyningsknutepunkt for den russiske hæren i russisk Polen. Etter overføring av ytterligere fire korps fra vestfronten klarte tyskerne å erobre Łódź i begynnelsen av desember. Etter også å ha kjempet mot styrker fra Østerrike-Ungarn først i slaget ved Kraków, og så i slaget ved Limanowa ga de russiske styrkene opp angrepsplanene mot Tyskland, og inntok defensive stillinger vest for Warszawa.[90]

Midtøsten
Frontene mellom osmanske og russiske styrker i Kaukasus, 1914-1916

I slutten av oktober 1914 fremprovoserte osmanske sjøstridskrefter hovedsakelig bestående av to tyske kryssere et brudd med ententemaktene ved å angripe russiske havner ved Svartehavet. Ententemaktene erklærte så Det osmanske rike krig, og det sluttet seg til sentralmaktene.[91] Et forsøk på å oppildne muslimer under britisk, fransk og russisk styre til å kjempe hellig krig fikk så godt som ingen oppslutning.[92]

Dels for å svekke Russland med en tofrontskrig, og dels med bakgrunn i turanisme (ideologi som legger til grunn et felles folkeopphav for de tyrkiske folk) angrep osmanske styrker først i øst, mot russiske styrker i Kaukasus. De osmanske styrkene var dårlig utrustet, og vinteren i fjellområdene var svært hard. Ved årsskiftet 1914–1915 måtte de trekke seg tilbake med store tap. Av en styrke på rundt 150 tusen mann var tapene mellom 80–90 tusen mann.[93][94]

Asia og Stillehavet

Kampene i Asia og Stillehavet under første verdenskrig var hovedsakelig erobringen av de tyske koloniene i Stillehavet og i Kina. Den viktigste og største militære operasjonen var beleiringen av Tsingtao (dagens Qingdao), som i dag er en del av Kina. Japan sluttet seg til ententemaktene og angrep den tyske befestningen med 60 tusen soldater. De tyske styrkene overga seg etter et par måneder, og Japan avsluttet sin aktive innsats med små tap. Sentralt for Japans deltakelse var muligheten for å bruke krigen til å både overta deler av Tysklands kolonier i Asia, utvide sin innflytelse i Kina og få støtte innenlands for opprustning for å avskrekke Russland.[95][96]

Bortsett fra mindre kamper i slaget ved Bita Paka og beleiringen av Toma i Tysk Ny-Guinea, falt alle andre tyske og østerriksk-ungarske besittelser i området uten kamp. Ententemaktenes sjømilitære styrker dominerte Det indiske hav og Stillehavet, de støttet opp under invasjonene av tyske områder og ødela de tyske sjømilitære kreftene i området. I løpet av noen måneder hadde ententemaktene full kontroll i Asia.[97]

Krigen til sjøs
Sjøstridskrefter i 1914-1915

Styrkemessig var ententemaktenes sjøstridskrefter overlegne. De hadde også fordel av å ha brutt tyske koder og visste stort sett hva planer tyske overflatestyrker hadde.

De tyske ubåtene var den største trusselen mot forsyninger til Storbritannia. Deres slagkraft ble de første månedene av krigen begrenset ved at de fulgte folkeretten, og varslet handelsfartøy før de torpederte dem.[98]

Fra februar 1915 erklærte tyskerne uinnskrenket ubåtkrig (ubåtene skjøt torpedoer fra undervannsstilling, uten å varsle handelsfartøyer), en fremgangsmåte som var et brudd på folkeretten, begrunnelsen var ententemaktenes blokade av sentralmaktene.[99]

Ved utbruddet av krigen beholdt det tyske keiserriket sin hovedstyrke av slagskip i tyske havner ved Nordsjøen. Strategien var å binde opp britiske styrker ved trusselen om et mulig utbrudd i Atlanterhavet. Bortsett fra noen få tokt fra tyske overflatefartøy var en relativ beskjeden flåte av ubåter tyskernes mest virkningsfulle våpen. Mens de allierte sjøstridskreftene bidro til blokaden av sentralmaktene, var de tyske ubåtene aktive med å begrense tilførslene til Storbritannia.[98]

Et mindre antall tyske kryssere var ved krigens utbrudd utstasjonert i ulike deler av verden. Noen av dem ble benyttet til å angripe ententemaktenes handelsfartøy. Britiske Royal Navy begynte en systematisk jakt for å spore de opp og senke dem. De tyske fartøyene hadde en viss suksess i de første månedene. Krysseren «Emden» klarte å senke eller overta 15 handelsfartøy, senke en russisk krysser og en fransk jager.

Den tyske hovedstyrken i Øst-Asia utfordret de britiske styrkene. I slaget ved Coronel ble to britiske kryssere senket. Det var det første britiske nederlag til sjøs siden Napoleonskrigene, og den tyske seieren vakte enorm oppmerksomhet i Storbritannia. Da den samme tyske styrken møtte britiske slagkryssere i slaget ved Falklandsøyene, var britene overlegne, og ialt ble seks tyske fartøy senket. Kun krysseren «Dresden» unnslapp, den ble senket av egen besetning i mars 1915 ved Isla Robinson Crusoe vest av Chile.[100][101]

1915: Gallipolli og Isonzo[rediger | rediger kilde]

Vestfronten
Kartskisse over offensiver på vestfronten, 1915–1916

Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Falkeheyn argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.[102][103]

Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen Artois i Frankrike. Den første delen av angrepet gikk bra, etter et artilleribombardement rykket troppene frem. Den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene.[104][105]

Den 22. april gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels for å prøve ut et nytt våpen, stridsgass basert på klor. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen.[106] I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men det stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.[107]

Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i slaget ved Loos 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen (døde, sårede og tilfangetatte). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.[108][109]

Østfronten
Østfronten i 1915 under og etter offensiven ved Gorlice-Tarnow

De tyske styrkene begynte en offensiv ved de Masuriske sjøer i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland.[110] De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i Karpatene var derimot en katastrofe. Generalstabsjef Conrad von Hötzendorf angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicia. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.[111][112]

Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicia for å støtte opp Østerrike-Ungarn. I Gorlice-Tarnow-offensiven som begynte 2. mai fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicia, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og Lemberg ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av det andre slaget om Lemberg. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den polske lommen. Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem som krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen.[113][114][115]

Afrika

Første verdenskrig i Afrika var et resultat av spredning av konflikten fra sentrum til periferi, fra de imperialistiske statene i Europa til koloniene. Over 2 millioner afrikanere deltok (som soldater eller arbeidere) og mer enn ti prosent døde, tapstall som tilsvarer de på vestfronten.[116]

Kampene ble utkjempet rundt de spredte tyske koloniene: Tysk Kamerun (dagens Kamerun), Togoland (deler av det er dagens Togo, mens noe er del av Ghana), Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanzania). Styrkene var hovedsak lokale soldater, samt en del indiske. Særlig Frankrike rekrutterte i tillegg soldater fra Afrika til kampene i Europa.[117] De tyske koloniene var omringet av ententemaktens kolonier, og var avskåret fra forsyninger sjøveien da ententemaktene hadde herredømmet til sjøs. De tyske styrkene på alle frontavsnitt i Afrika led derfor under mangel på forsyninger, særlig våpen og ammunisjon.[118]

Både i Øst-Afrika og i Sørvest-Afrika angrep ententemaktene de tyske koloniene, og nådde sitt viktigste mål etter tre uker, erobring av radiostasjonen i Kamina i Togoland. Med det ble all tysk kommunikasjon med koloniene brutt. Mens britene satset på å kontrollere kysten med sine sjøstridskrefter, var den tyske strategien å trekke inn i landene. Der skulle de holde stand lengst mulig mot en overlegen motstander. Formålet var å binde opp styrker for å forhindre at disse i stedet ble satt inn på vestfronten.[119] Særlig vellykket var denne strategien i Øst-Afrika, hvor de tyske styrkene dels gikk seirende ut av kamper, og dels var de eneste tyske enhetene som lyktes med å flytte kamphandlingene inn på britisk kontrollert territorium. Mens kampene de andre stedene tok slutt relativt tidlig, varte kampene i Øst-Afrika hele krigen.[120]

I Vest-Afrika ble Togoland inntatt av britiske styrker allerede 27. august 1914. Tysk Kamerun (et landområde på størrelse med Tyskland og Frankrike samlet) ble så angrepet både av britiske styrker fra Nigeria og franske fra Fransk Ekvatorial-Afrika. En britisk-fransk flåtestyrke angrep og erobret hovedstaden Douala i september 1914. Selv om ententens styrker var overlegne (ett tusen tyske soldater og tre tusen innfødte, mot ententens 25 tusen) tok erobringen av resten av landet tid. De tyske styrkene forskanset seg i det indre. De holdt ut til februar 1916, da hovedstyrken trakk seg tilbake til det nøytrale området Rio Muni (Spansk Guinea, dagens Ekvatorial-Guinea), og ble internert der.[121]

Tysk Sørvest-Afrika var stort (seks ganger Englands størrelse), men svært tynt befolket. Den tyske garnisonen besto av 3 tusen soldater, supplert av 7 tusen menn blant kolonistene. De britiske styrkene på totalt 60 tusen mann, angrep fra Sør-Afrika i sør, og fra Bechuanaland (dagens Botswana) i øst. Felttoget ble forsinket av et opprør i deler av den sørafrikanske styrken. Det var kun 12 år siden Boerkrigen. Tyskland hadde gitt boerne støtte, og boersoldatene hadde stor sympati for de tyske kolonistene. Først i januar 1915 var opprøret endelig slått ned, og de sørafrikanske styrkene kunne rykke frem. Hovedstaden Windhoek ble erobret i mai. De tyske styrkene var i en håpløs situasjon, og kapitulerte betingelsesløst 9. juli 1915.[121]

I Øst-Afrika vant de tyske styrkene under oberstløytnant Paul von Lettow-Vorbeck mot en overlegen britisk styrke i slaget ved Tanga (en havneby nord i dagens Tanzania) 5. november 1914. Våpnene og ammunisjonen som britene etterlot seg ved flukten, bidro til å støtte von Lettow-Vorbecks styrker i 1915.[122][123] Det var ikke før 1916 at britene fikk etablert en styrke under general Jan Smuts for å slå ut Lettow-Vorbecks styrker. Gjennom 1916 brukte von Lettow-Vorbeck sine innfødte soldater til å bekjempe de større britiske styrkene med oppholdende strid, trakk seg tilbake når overmakten ble for stor, og ødela bruer og jernbanelinjer under retretten.[124]

Midtøsten
Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915

Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige Suezkanalen fra det sørlige Palestina. Angrepet på Suezkanalen ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene.[125]

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom Dardanellene til Bosporus og Konstantinopel (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene minesprengt. Styrken måtte etterhvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.[126][127]

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen Mustafa Kemal (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen Otto Liman von Sanders som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som ANZAC-dagen.[128][129][note 8]

Italia
Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, 1915-1917

Til tross for alliansen de hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet istedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i Irredentisme, det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene Trentino, Sør-Tirol, Istria med havnebyen Trieste og Dalmatia. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.

Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven Isonzo. Deretter utviklet striden seg til en skyttergravskrig, ikke ulik den på vestfronten. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.[130][131]

Balkan

De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner.

Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk August von Mackensen. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til Korfu. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i Thessaloniki i Hellas å unnsette Serbia. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki.[132][133] Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.[134]

1916: slagene ved Verdun og Somme[rediger | rediger kilde]

Vestfronten
Generalene, ufølsomme, blinde - eller begge deler?

Både under og etter krigen ble generalene kritisert for store tap, samtidig som de selv hadde et behagelig liv bak frontlinjene. Historikeren John Keegan hevder at kritikken dels er feil og dels misforstått. Feil fordi forholdsmessig døde en god del flere generaler i første, enn i for eksempel andre verdenskrig. Misforstått fordi styrkene var så store at de måtte styres fra hovedkvarteret et stykke fra frontlinjene.

Mens Wellington og Napoléon under slaget ved Waterloo hadde oversikt over det meste av slagfeltet og ledet styrkene fra frontlinjen, hadde en slik plassering under første verdenskrig gjort at øverstkommanderende mistet oversikten.

Samtidig hadde alle de krigførende landstyrkene det samme problemet med å kontrollere troppene så snart en offensiv ble satt igang eller de ble angrepet. Felttelefonlinjer ble brutt, ordonnanser brukte lang tid på å komme frem, om de ikke ble drept underveis. Særlig den viktige koordineringen mellom artilleri og infanteri ble på denne måten vanskeliggjort.

Det var først med utviklingen av mindre radiosett for fly, artilleri og infanteri at man effektivt kunne kontrollere store troppestyrker. Men slikt utstyr ble ikke utviklet og tatt i bruk før under andre verdenskrig.[135]

Ententemaktene hadde sett hvordan tyskerne flyttet styrker mellom sine frontavsnitt ved bruk av interne linjer. Dette førte til at de for 1916 planla koordinerte offensiver, både på vestfronten, østfronten og i Italia. På vestfronten planla franskmennene og britene en offensiv ved Somme, samtidig som russerne skulle angripe i øst og italienerne mot Østerrike-Ungarn i sør.[136]

Ved årsskiftet 1915/1916 var den tyske generalstabsjefen Falkenhayn overbevist om at Russland var passivisert, og at tiden var inne for å rette et avgjørende slag mot Frankrike. Festningsbyen Verdun ble valgt som mål for det som i ettertid er kjent som slaget ved Verdun. De tyske styrkene gjorde hva de kunne for å skjule forberedelsene til angrep. Tropper og ammunisjon ble forflyttet om natten. Rundt 170 fly ga dem luftherredømme og hindret franske rekognoseringsfly fra å avsløre oppbyggingen. Angrepet begynte 21. februar 1916. Noen historikere (som Hew Strachan) mener målet var å rykke frem så raskt og så langt som mulig. Andre (som John Keegan og David Stevenson) hevder at den tyske strategien var å påføre de franske styrkene størst mulig tap.[note 9]

Etter et voldsomt innledende artilleribombardement hadde de tyske styrkene fremgang, og den 25. februar var Verdun truet. De franske styrkene valgte å forsvare byen, til tross for at de ved å trekke seg noe tilbake kunne fått bedre forsvarsstillinger. Kampene fortsatte gjennom sommeren, men selv om franskmennene hadde enorme tap holdt de Verdun. Samtidig hadde de tyske styrkene også store tap. Slaget om Verdun ble avsluttet i desember 1916. De franske styrkene hadde da tapt rundt 377 tusen (av dem 162 tusen døde) og tyskerne rundt 337 tusen (av dem 143 tusen døde).[137][138]

Slaget ved Somme begynte 1. juli med det til da kraftigste britiske og franske artilleribombardement. De franske styrkene hadde noe fremgang, mens de britiske styrkene ikke klarte å rykke frem. Britene fikk sitt største tap på én dag noensinne, med nær 60 tusen døde og sårede. Noe av årsaken til katastrofen var de svært godt befestede tyske stillingene, de var de sterkeste på vestfronten. En annen grunn var at artilleribeskytningen som gikk foran de angripende styrkene, ikke var presis nok. Den viktigste årsaken til tap av soldater ved Somme (som ved de fleste slag på vestfronten), var at ubeskyttede soldater angrep en sterkt befestet fiendtlig stilling.[139]

Slaget ved Somme fortsatte til november. Fremrykkingen var ubetydelig (3–4 kilometer), men tapene var enorme. Over 400 tusen for britene, rundt 200 tusen for franskmennene, og over 400 tusen for tyskerne.[140][141] I desember 1916 ble den franske generalstabsjefen Joseph Joffre avsatt, grunnet stadig økende misnøye fra regjeringen etterhvert som tapstallene økte ved Verdun. Ny sjef ble general Robert Nivelle.[142]

Østfronten
Brusilovoffensiven, utgangsposisjon og fremrykking 4. juni til 20. september

Det russiske bidraget til den allierte krigsplanen for 1916 var hovedsakelig ment å være en offensiv ved innsjøen Narots, øst av dagens Vilnius. Byen skulle tas tilbake etter å ha blitt erobret av tyskerne året før. De russiske styrkene var overlegne både i soldater og artilleri da de angrep i midten av mars. Angrepet mislyktes, dels grunnet dårlig koordinering av artilleriet. Etter et motangrep i april tok de tyske styrkene tilbake det de hadde tapt. Mens de russiske styrkene mistet over 100 tusen mann, var de tyske tapene på rundt 20 tusen. Den russiske generalstaben, Stavka, var innstilt på et nytt angrep i nord, denne gang gjennom Pripjatmyrene, men kommandantene i nord var nølende. Den russiske generalen ansvarlig for fronten i sør, Aleksej Brusilov, mente derimot at et angrep kunne lykkes, dersom det ble grundig forberedt.

Den 4. juni 1916 begynte russiske styrker Brusilovoffensiven. Selv med en relativt beskjeden overvekt av soldater, klarte de å overraske og bryte igjennom de østerriksk-ungarske linjene. I løpet av den første uken tok de 200 tusen fanger. Den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn ble tvunget til å overføre fire divisjoner fra vestfronten. Den russiske seieren førte til at Erich von Falkenhayn ble avsatt som tysk generalstabsjef, og Paul von Hindenburg overtok stillingen.[143][144]

Italia

Den østerriksk-ungarske øverstkommanderende Conrad von Hötzendorf anså ved årsskiftet 1916 fronten mot Russland som stabilisert. Han flyttet styrker til fronten mot Italia for å gå til offensiv der. Av Østerrike-Ungarns totalt 65 divisjoner i 1916 var 35 ved fronten mot Italia. De holdt stand mot stadige italienske angrep ved Isonzo. I mai 1916 gikk de også til angrep mot byen Asiago, og angrepet gikk i retning av de rike landbruks- og industriområdene på Posletten. Dette ble senere kjent som Trentino-offensiven. Til tross for kraftig artilleribeskytning holdt de italienske styrkene stand. De østerriksk-ungarske styrkenes fremrykkning på 10-15 kilometer, truet ikke den italienske hovedstyrken ved Isonzo med avskjæring. Brusilovoffensiven i juni tvang Østerrike-Ungarn til å flytte styrker til østfronten. De avbrøt Trentino-offensiven, og oppgav endel av områdene de hadde erobret, som følge av mangel på tropper til å holde dem.[145][144]

Balkan

Utdypende artikkel: Makedoniafronten

De russiske styrkenes fremgang under Brusilovoffensiven bidro til å bringe Romania på ententemaktenes side i krigen i 1916. De angrep Transilvania i slutten av august 1916. Dette var en del av Østerrike-Ungarn som Romania lenge hadde ansett å høre til landet. Kort etter ble det satt i gang en felles tysk, østerriksk-ungarsk og bulgarsk offensiv mot Romania. I løpet av et raskt felttog ble 2/3 av landet erobret innen desember 1916. Med hjelp av den russiske hæren ble fronten stabilisert ved Moldova. Ententemaktenes forsøk på et angrep mot Bulgaria fra ThessalonikiMonastiroffensiven – for derved å avlaste Romania, ga ingen videre fremgang. Deltakelsen i krigen ble en katastrofe for Romania. I løpet av noen måneder tapte de rundt 300 tusen mann (om lag halvparten som krigsfanger), og oljeforekomstene i Ploiești kom under tysk kontroll.[146]

Midtøsten

Ved beleiringen av Kut (også kjent som det første slaget om Kut) ble en britisk-indisk styrke som forsøkte å rykke frem mot Bagdad beleiret av osmanske styrker fra begynnelsen av desember 1915. Unnsetningsstyrker forsøkte ialt fire ganger å bryte beleiringen, uten å lykkes. Den britisk-indiske styrken overga seg 29. april 1916.[147] Sammen med nederlaget i invasjonen ved Gallipoli vakte overgivelsen ved Kut sinne mot den britiske regjeringen. Statsminister Herbert Asquith måtte sette ned flere granskningskommisjoner, og de bidro til å ødelegge regjeringens allerede synkende tillit.[148] Russiske styrker presset de osmanske styrkene ved fronten i Kaukasus, og fra februar til august rykket de frem til og inntok Trabzon.[147]

Et osmansk angrep mot Suezkanalen ble endelig stoppet av britiske, australske og newzealandske styrker i august 1916 i slaget ved Romani. Ententestyrkene rykket så frem til grensen mot Palestina ved slutten av året.[149][147] Ententemaktene fikk støtte gjennom det arabiske opprøret som brøt ut i de palestinske områdene i 1916, og varte ut resten av krigen.[94]

Krigen til sjøs

Etter å stort sett ha vært uvirksom siden begynnelsen av krigen, bestemte den tyske marineledelsen i mai 1916 å forsøke å lokke den britiske flåten i en felle. Tyske slagkryssere skulle trekke til seg de britiske slagkrysserne så de kom innenfor rekkevidde av de sterkere (men ikke så raske) tyske slagskipene. Tyske ubåter skulle også benyttes for å forsøke å senke britiske fartøy. I det som senere ble kjent som Jyllandsslaget kjempet rundt 100 tusen mann i 250 skip fra 31. mai til 1. juni. Den tyske flåten hadde minst tap både av mannskap og skip, men den britiske flåten var selv etter tap totalt overlegen, og fortsatte å bidra til blokaden av Tyskland for resten av krigen.[150][151]

Ententemaktenes blokade hadde siden krigsutbruddet vært negativt vurdert i USA. Motstanden økte så mye i 1916 at det truet med et brudd mellom Storbritannia og USA. Kongressen vedtok et byggeprogram for US Navy som truet Royal Navys overlegenhet. I valgkampen brukte president Wilson det at han hadde holdt USA utenfor krigen som et argument for å gi ham fire nye år.[152]

1917: ubåtkrig og USAs inntreden[rediger | rediger kilde]

Vestfronten
Vestfronten i 1917

USAs inntreden i krigen på ententemaktenes side i 1917 ga ingen umiddelbar økning i soldater. Både amerikanerne selv og tyskerne anså at de amerikanske vernepliktige ikke ville være klar i tilstrekkelig antall til å være avgjørende på vestfronten før 1919. At USA ble med var derimot avgjørende for ententemaktenes økonomi. De var svært avhengig av amerikanske leveranser, og ble reddet fra økonomisk krise av USAs inntreden.[153]

I motsetning til ved årsskiftet 1915/1916 hadde ikke ententemaktene en koordinert offensiv for 1917; hverken russerne eller italienerne kunne forplikte seg til større angrep på sine frontavsnitt. Den nye franske øverstkommanderende, general Robert Nivelle, hevdet at det var mulig å trenge gjennom de tyske linjene ved et massivt angrep. I mars 1917 foretok deler av de tyske styrkene en overraskende tilbaketrekning til en ny forsvarsstilling, Hindenburglinjen. De tyske styrkene som ble trukket tilbake, fikk bedre forsvarsstillinger. Forkorting av frontlinjen frigjorde rundt 13 divisjoner, som ble benyttet til en strategisk reserve. Den tyske tilbaketrekningen og manglende russisk offensiv hadde en negativ innvirkning på Nivelles planlagte offensiv.[154]

Nivelleoffensiven ble uansett innledet i midten av april 1917 med over 800 tusen soldater; mot de sto rundt 500 tusen tyske soldater. Britiske, australske og kanadiske tropper begynte offensiven i slaget om Arras, hvor hovedmålet var å trekke tyske styrker vekk fra de franske styrkene som kort etter innledet det andre slaget ved Aisne. Slaget om Arras viste, etter vestfrontens standard, god fremgang for angriperne. I slaget om Vimyhøyden erobret de kanadiske styrkene et viktig høydedrag. Det gikk dårligere med de franske styrkene, selv om de hadde en viss fremgang så uteble Nivelles gjennombrudd. Mot slutten av april ble offensiven avblåst etter store tap, og kort etter tok general Philippe Pétain over som øverstkommanderende. Et resultat av Nivelleoffensiven var sterk økning av mytterier i den franske hæren. Den franske generalstaben under Petain møtte mytteriene dels med krigsrett, mange hundre ble dømt til døden, men de fleste ble benådet. Han valgte også å skrinlegge nye offensiver, samtidig som soldatene fikk mer hvile og flere permisjoner.[155][154]

I slaget ved Messines i mai–juni seiret britiske styrker mot underlegne tyske, og gjenerobret et viktig høydedrag. De britiske styrkene begynte en ny offensiv i månedsskiftet juli/august, da de satte inn rundt 50 divisjoner i slaget ved Passchendaele (også kalt det tredje slaget ved Ypres). Til tross for et innledende bombardement på rundt 4 millioner artillerigranater over to uker, ga angrepet lite fremgang. Begge sider led store tap, men de tyske forsvarerne holdt stand. Da offensiven ble avsluttet i november, hadde britene og deres allierte tapt rundt 275 tusen mann, av de om lag 70 tusen døde. Tyskerne tapte rundt 200 tusen mann, av de om lag 50 tusen døde. Slaget var omstridt på britisk side allerede mens det ble utkjempet. Det har i ettertid nærmest blitt symbolet på meningsløs nedslakting under første verdenskrig.[156][157][158]

Den siste offensiven på vestfronten i 1917 var britenes i slaget ved Cambrai, som begynte 20 november. Angrepet var det første hvor stridsvogner ble brukt i større omfang, og de britiske styrkene hadde endel fremgang de første dagene. Stridsvognene fikk dels tekniske problemer, og brøt sammen, dels ble de ødelagt av tysk artilleri. De tyske styrkene organiserte et motangrep som presset de britiske styrkene tilbake. Britene tapte rundt 45 tusen soldater, omtrent samme tap som de tyske styrkene.[159][160]

Østfronten

Omtrent samtidig som USA kom med i krigen i 1917, fjernet en revolusjon tsarstyret i Russland. I juli 1917 forsøkte de nye styresmaktene å angripe sentralmaktene, i det som senere ble kjent som Kerenskijoffensiven. Etter noe innledende fremgang ble det russiske angrepet slått tilbake og mislyktes, mye grunnet stadig økende oppløsning av de russiske styrkene. Offensiven ble avsluttet etter et par uker.[161] De tyske og østerriks-ungarske styrkene gikk så til motoffensiv og rykket frem opp til 160 km. Med fremrykkingen var Galicia og derved hele Østerrike-Ungarn fritt for russiske tropper. I september gikk tyske styrker til angrep i nord, og etter seier i slaget om Riga ble byen inntatt av tyske styrker.[162]

Balkan

I 1917 ble Hellas med på ententens side.[163] Til tross for at Hellas da var nøytralt, hadde Ententemaktene siden 1915 hatt en større troppestyrke i og rundt byen Thessaloniki. De britiske og franske divisjonene var likevel stort sett uvirksomme. De var sterkt plaget av sykdom, særlig malaria, og hadde ingen større offensiver i 1917.[164]

Italia
Kart over Caporetto-offensiven

De italienske styrkene angrep de østerriksk-ungarske styrkene både i mai og august 1917 (det tiende slaget ved Isonzo og det ellevte slaget ved Isonzo), med begrenset fremgang. I løpet av 27 måneder og elleve slag hadde ikke de italienske styrkene rykket frem mer enn om lag 10 kilometer, og med store tap. I det ellevte slaget tapte de rundt 160 tusen soldater.

Tyske styrker ble høsten 1917 satt inn på dette frontavsnittet for å hjelpe sine østerriksk-ungarske allierte. Etter et kort innledende bombardement ble de italienske styrkene den 24. oktober 1917 drevet på flukt under hva som ble kjent som Caporetto-offensiven. Sentralmaktenes gjennombrudd presset de italienske styrkene tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet, og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. På elleve dager måtte de trekke seg tilbake om lag 130 kilometer. De italienske styrkene brøt sammen, og tapte rundt 700 tusen soldater, av dem kun rundt 40 tusen drepte og sårede. Om lag 280 tusen italienske soldater ble tatt til fange mens rundt 350 tusen soldater deserterte. Caporetto var en stor seier for sentralmaktene, og et tilsvarende nederlag for Italia og ententemaktene. Nederlaget bidro til at ententemaktene fikk et felles krigsråd i Versailles for å koordinere krigsinnsatsen.[165][166][167]

Midtøsten

Etter den britiske styrken ved Kut kapitulerte året før, samlet britene utover høsten 1916 en ny styrke ved Basra. Den britiske offensiven begynte i desember 1916, med totalt 50 tusen mann, størsteparten var soldater fra Britisk India. Styrken rykket langsomt frem mot Bagdad langs elven Tigris, og erobringen av Bagdad fant sted i mars 1917.

I slaget ved Rafah i januar 1917 fikk de britiske styrkene endelig kontroll med Sinaihalvøya, og det var mulig å angripe Palestina. Det første slag om Gaza ble utkjempet mot slutten av mars 1917. De britiske styrkene hadde god fremgang, men frykt for en uoversiktelig situasjon ved mørkets frembrudd gjorde at de ble trukket tilbake og byen forble kontrollert av osmanske styrker. Under et nytt angrep i midten av april, andre slag om Gaza, led de britiske styrkene igjen tap og måtte trekke seg tilbake.[168]

I oktober angrep de britiske styrkene igjen og vant i slaget ved Beersheba. Seieren åpnet for videre britisk fremrykking og fra november ble slaget om Jerusalem utkjempet. Jerusalem, og omliggende områder ble erobret innen utgangen av året.[169]

Krigen til sjøs

Til tross for frykt for USAs reaksjon var det ved årsskiftet 1916-1917 sterke diskusjoner på tysk side om hvorvidt man igjen skulle gå til uinnskrenket krig med ubåter. Dette innebar i så fall at tyskerne torpederte handelsfartøyer fra undervannsstilling, uten å gi varsel. Den tyske marinestaben hevdet i desember 1916 at ved uinnskrenket ubåtkrig ville britenes forsyninger bli stoppet, og krigen ville vinnes innen høsten 1917.[170] Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917. Det førte til at USA brøt de diplomatiske forbindelsene, og sammen med at Zimmermann-telegrammet ble kjent, bidro det til at USA erklærte sentralmaktene krig i april 1917.[171] Det sentrale grunnlaget for at USA ble med i krigen var imidlertid et annet, nemlig ønsket om å kunne bidra til å få en bedre fred, med demokrati og selvbestemmelsesrett for små nasjoner.[172][173]

Den tyske marinestaben hadde anslått at ved å senke rundt 600 tusen tonn i måneden, måtte britene gi seg i løpet av fem måneder. Med 520 tusen tonn i februar, 560 tusen tonn i mars og 860 tusen tonn i april, så det en stund ut som de rundt 100 tyske ubåtene skulle klare å tvinge Storbritannia til å gi opp. Mot slutten av april 1917 iverksatte det britiske admiralitetet bruk av konvoi (handelsskip som seilte sammen, vanligvis under beskyttelse av marinefartøy). Konvoier hadde ikke vært i bruk siden Napoleonskrigene, og motstanden var stor. Den positive effekten for britene ved konvoiering kom raskt, selv om tyske ubåter så sent som i august fremdeles senket 511 tusen tonn. At US Navy etter USAs inntreden i krigen kunne bidra med sine mange jagere var avgjørende for konvoisystemets funksjon.[174] Britene la også 70 tusen sjøminer mellom Skottland og Norge for å stenge tyske ubåter inne i Nordsjøen.[175][172]

1918: mobilitet og tysk nederlag[rediger | rediger kilde]

Taktikk for angrep og tysk sammenbrudd

I 1914 hadde krigen relativt raskt låst seg i en skyttergravskrig med små bevegelser av frontlinjene. I løpet av 1917 og 1918 endret dette seg, først på østfronten og ved fronten i Italia, men våren 1918 ble ny taktikk også tatt i bruk på vestfronten.

Tyskerne utdannet deler av sine styrker til såkalte stormtropper, som godt utstyrt med våpen skulle rykke frem i tet (med maskingeværer, bombe- og flammekastere), mens de under fremrykkingen var beskyttet både i front og på sidene (flankene) av sperreild fra artilleriet.

Ententemaktene utviklet tilsvarende bruk av artilleriet, ga enhetene mer og tyngre våpen, og i tillegg hadde de under fremrykningene ettersommeren og høsten 1918 fordel av overvekt både i antall og materiell.[176]

Mens tyskerne 1. april hadde 98 divisjoner fullt klar for strid, falt antallet til 47 den 1. september, 14 den 4. oktober og 4. den 11. november (dagen for våpenhvile).[177]

Vestfronten

Etter fredstraktaten med Russland (freden i Brest-Litovsk) var undertegnet i mars, kunne Tyskland frigjøre styrker fra østfronten. Rundt 50 divisjoner ble overført til vestfronten. For offensiven i vest hadde tyskerne 192 divisjoner, mot ententens 178. Materielt var tyskerne underlegne, de hadde 3 700 fly mot ententens 4 500 fly, 14 tusen kanoner mot ententens 18 tusen kanoner og 10 stridsvogner mot ententens 800 stridsvogner. For å få et gunstig resultat av krigen, var Tyskland avhengig av å rette et slag mot de franske og britiske styrkene før amerikanske styrker i større antall ankom og ble satt inn.

Den tyske våroffensiven begynte 21. mars 1918. den besto av fire angrep på ulike frontavsnitt, fra 21. mars til 17. juli. Hovedfremstøtet gikk mot de britiske troppene, og planen var å slå de så britene trakk seg ut av krigen.[178][179][180] Etter dette håpet de tyske angriperne at de franske styrkene ville be om våpenhvile. I begynnelsen var den tyske fremgangen stor, de fremre enhetene i den britiske femte armé som dekket det første tyske angrepsfeltet tilnærmet kollapset, og 21 tusen britiske soldater ble tatt til fange første dag. Våroffensiven ga den største endringen av frontlinjene langs vestfronten siden de ble etablert høsten 1914.

Ententemaktene var under sterkt press, og Paris ble beskutt med langtrekkende tyske kanoner. Rundt én million sivile flyktet fra den franske hovedstaden, og den britiske regjeringen diskuterte i begynnelsen av juni om British Expeditionary Force (BEF) måtte evakueres fra Frankrike.[181] Etterhvert som offensiven utviklet seg førte en blanding av lange tyske forsyningslinjer, innbitt motstand fra ententemaktene, og stadig økende tap til at den tyske offensiven ble bremset. Selv om situasjonen fremdeles fremsto som kritisk var faren for et sammenbrudd for ententemaktene reellt sett over i midten av juni. Den tyske offensiven ble endelig avsluttet i juli 1918.[182][183][184]

Etter å ha stoppet de tyske angrepene var ententemaktene klar for offensiv for å presse de tyske styrkene ut av de okkuperte delene av Frankrike og Belgia, og tvinge de til å avslutte krigen. Den 8. august startet det som senere ble kjent som hundredagersoffensiven. Det var en serie offensiver (som Meuse-Argonne-offensiven) mot de tyske styrkene, hvorav den første var slaget om Amiens. I tillegg til overlegenhet i tropper hadde ententemaktene også et stort antall nyutviklede stridsvogner, og deres luftstyrker var overlegne. Gjennom fire års krigføring på vestfronten hadde de utviklet samvirket mellom artilleri og infanteri for å kunne trenge gjennom ved offensiver. Mens de tyske styrkene hadde hatt store tap under våroffensiven, tap de ikke kunne erstatte, og britene og franskmennene også hadde store tap, så kom det fra mai av hver måned over 200 tusen nye amerikanske soldater til Frankrike.[184][185]

I løpet av august, september og oktober ble de tyske styrkene tvunget ut av mesteparten av det nordvestlige Frankrike, tilbake til Hindenburglinjen, og videre, med en stadig dårligere moral som resultat.[186] I slutten av oktober trakk general Ludendorff seg fra generalstaben. Etter Østerrike-Ungarn ved månedskiftet oktober-november inngikk våpenhvileavtale sto Tyskland alene mot Frankrike, Storbritannia og USA i vest. De tyske styrkene fortsatte å kjempe den første uken i november, men den 9. november ble det innledet forhandlinger om våpenhvile. Den tyske keiseren ble tvunget til å abdisere, og han søkte politisk asyl i Nederland.[185] Våpenhvilen som avsluttet første verdenskrig trådte i kraft klokken 11, 11. november 1918.[187]

Østfronten

Utdypende artikkel: Kampene i Kaukasus

De nye russiske makthaverne møtte representanter for sentralmaktene i Brest-Litovsk for fredsforhandlinger ved årsskiftet 1917/1918. De russiske forhandlerne trenerte forhandlingene, og sentralmaktenes forhandlere aksepterte det. De antok at jo lenger forhandlingene dro ut, jo flere russiske soldater ville desertere og dra hjem. Etter flere måneders russisk uthaling stilte sentralmaktene et ultimatum og gikk igjen til angrep i midten av februar 1918. I løpet av knappe to uker under offensiven Operation Faustschlag (også kjent som ellevedagerskrigen) erobret de store russiske områder, uten noen russisk motstand. De russiske forhandlerne ble derved presset til å akseptere sentralmaktenes krav, og undertegnet den 3. mars freden i Brest-Litovsk. Russland som stat var dermed ute av krigen.[188]

Ved den russiske revolusjonen ble det åpnet for uavhengighet for de landområder som ønsket det, og de baltiske statene Estland, Latvia og Litauen ble etablert som satelittstater under Tyskland. I Finland var det uenighet om tilknytningen til Tyskland, og det endte med at den finske borgerkrigen brøt ut i januar 1918. De revolusjonære styrkene (de røde) var størst med rundt 90 tusen mann. Mens den borgerlige styrken (de hvite) kun hadde rundt 40 tusen mann besto de av en kjerne finske frivillige som hadde vært offiserer på tysk side. De hvite var ledet av den anerkjente generalen Carl Gustav Mannerheim. I tillegg gikk en tysk styrke iland på Hangö i april, og inntok Helsinki kort etter. Innen midten av mai 1918 var de røde styrkene slått, russerne trakk sine siste styrker ut, og Finland var selvstendig. Landet måtte gi viktige konsesjoner til Tyskland med hensyn til økonomi, utenrikspolitikk og en tysk prins som regent (Kongeriket Finland).[189]

Mindre konflikter fortsatte, både som endel av borgerkrigen etter revolusjonen, og mot ulike ententemakter. Både sentralmaktene (ved tyskerne og osmanene) og britene var interessert i oljen i Baku i det som idag er Aserbajdsjan. Lokale styrker støttet av britiske soldater kjempet i august og september 1918 mot osmanske styrker. De osmanske styrkene vant kontroll over byen, og i etterkant ble lokale armenere som hadde støttet britene massakrert.[190]

Balkan

Utdypende artikkel: Makedoniafronten

I midten av september 1918 startet ententemaktene en offensiv med den multinasjonale hæren, kalt Orienthæren, fra dens base i Thessaloniki i Nord-Hellas. Sentralmaktene hadde gode forsvarsstillinger, men spesielt de bulgarske styrkene var demoralisert grunnet mangel på forsyninger. De tyske styrkene behandlet Bulgaria mer som et okkupert land enn som en alliert.[191] Denne offensiven, i etterkant kjent som Vardaroffensiven, drev så Bulgaria til å inngå våpenstillstand. Ententestyrkene frigjorde deretter Serbia, og var kommet helt til grensen til Kongedømmet Ungarn i november 1918, da krigen sluttet.[192]

Midtøsten

Under slaget om Megiddo mot slutten av september 1918 kjempet ententestyrker bestående av britiske, indiske, australske og newzealandske soldater mot en osmansk armé ledet av den tyske generalen Liman von Sanders. Ententemaktene seiret med relativt små tap, og det åpnet for erobringen av Damaskus kort etter. Kampene i Midtøsten ble avsluttet ved en våpenhvileavtale i Moudros 30. oktober 1918, noe som medførte at Konstantinopel ble okkupert av britiske og franske styrker, og Det osmanske rike ble delt.[193]

Våpenhvileavtalen ble avløst av en fredsavtale som ble undertegnet 10. august 1920, den såkalte freden i Sèvres. Denne fredsavtalen endret grensene i området i stor grad og Det osmanske riket ble oppløst. Denne fredsavtalen ble imidlertid aldri ratifisert på grunn av den etterfølgende tyrkiske frigjøringskrigen.

Italia

De østerriksk-ungarske styrkene hadde etter Russlands kapitulasjon overført styrker fra østfronten til fronten i Italia, og forsøkte en dobbelt offensiv i juni 1918. De ble raskt stoppet av italienske styrker, støttet av britiske- og franske styrker. Med støtte fra britiske- og franske styrker, gikk Italia til en større motoffensiv i oktober 1918 i det avgjørende slaget ved Vittorio Veneto. De østerriksk-ungarske styrkene holdt først stand. Etter noen dager brøt imidlertid ententestyrkene gjennom da motstanderne deserterte, og bega seg hjemover. Etter seieren ved Vittorio Veneto, tok Italia frem til våpenstillstanden 4. november, tilbake alle de områdene Østerrike-Ungarn hadde okkupert tidligere i krigen.[194][195]

Enkeltsaker[rediger | rediger kilde]

Generelt forløp[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig kan deles inn i tre hovedfaser, som dekker hovedområdene vestfronten og østfronten.

Den første hovedfasen begynte ved krigens utbrudd og varte et par måneder, dvs. omtrent ut september. Krigføringen var preget av mobilitet, og tapene på begge sider var store. Ingen av partene nådde sine mål. I vest klarte ikke tyskerne å tvinge franskmennene til å overgi seg, mens franskmennene klarte ikke å motstå angrepet før de tyske styrkene hadde avansert langt inn i landet, eller ta tilbake okkuperte områder. I øst maktet ikke russiske styrker å invadere Tyskland, de tok deler av Østerrike-Ungarn, men ikke nok til å få dem ut av krigen.

Den andre hovedfasen begynte om lag i oktober 1914 og sluttet rundt mars 1917. Krigføringen var stort sett statisk, og tapene var mindre enn i den første mobile fasen, men allikevel store. Med forsvarerne i skyttergraver var gjennombrudd, med noen få unntak, tilnærmet umulig. Selv om krigføringen særlig på vestfronten, var statisk (bortsett fra den tyske retretten til Hindenburglinjen ble ikke frontlinjen flyttet mer enn om lag 8 km i hver retning før våren 1918). Deretter bygget styrkeforholdet seg opp til fordel for ententemaktene.

Den tredje hovedfasen begynte våren 1917 (Russlands kapitulasjon, USAs inntreden i krigen), og varte frem til krigens slutt. Ved større styrker og bedre samordning av artilleri og infanteri, ble slagene etterhvert mer mobile. Sentralmaktene fikk overtaket i starten, med offensiver i Italia høsten 1917, og fredsavtale med Russland i mars 1918. På vestfronten erobret de under våroffensiven store områder våren og forsommeren 1918. Ententens ressurser var imidlertid for store til at sentralmaktene klarte å slå dem ut, og i juli 1918 gikk ententemaktene på offensiven. Denne (i ettertid kjent som hundredagersoffensiven) vedvarte inntil først Bulgaria, deretter Det osmanske riket, Østerrike-Ungarn, så Tyskland, ga opp i henholdsvis september, oktober og november 1918.[196]

Strategi[rediger | rediger kilde]

1914–1915
Krig i en industriell tidsalder krevde store mengder artillerigranater. Her er den britiske kong Georg V på fabrikkbesøk i 1917.

Den tyske strategien ved krigens start var basert på Schlieffen-Moltkeplanen. Ved oppholdende strid med små styrker skulle Russland bremses i øst, mens hovedstyrken i vest slo ut Frankrike, deretter skulle styrkene sendes til øst for å slå Russland. De tyske styrkene ble stoppet i slaget ved Marne, og etter Helmuth von Molktkes avgang som sjef for generalstaben, tok Erich von Falkenhayn over. Falkenhayn var hovedansvarlig for tysk strategi, i praksis også for de andre landene i sentralmaktene (Østerrike-Ungarn, Tyrkia, og Bulgaria). Falkenhayn trodde ikke at Tyskland kunne vinne en tofrontskrig, og satset på å splitte ententen ved å få Russland til å inngå en separat fredsavtale. Under den østerriksk-ungarske krisen på østfronten vinteren og våren 1914–1915, overførte han nok styrker til at russerne kunne presses tilbake i Gorlice-Tarnow-offensiven, men avviste Paul von Hindenburgs og Erich Ludendorffs forslag om en stor knipetangmanøver for å ikke påføre russerne et fullstendig nederlag.[197]

En grunn til Falkenhayns relative forsiktighet på østfronten var minnet om Napoleons felttog i Russland 1812, en annen var trusselen fra vestfronten. Seieren etter Gorlice-Tarnow-offensiven gjorde ikke russerne mer åpne for å diskutere fred. Tapene i dette slaget var heller ikke så store at det ble tilstrekkelig stille på østfronten til at tyskerne kunne konsentrere seg om vestfronten. Falkenhayns ønske om separat fred med Russland bidrar til å forstå hvorfor han høsten 1915 åpnet for å angripe Serbia. Okkupasjon av Serbia ville, slik han så det, gi sentralmaktene jernbaneforbindelse til Konstantinopel, svekke russisk tro på at de kunne erobre byen, og dermed skape grunnlag for fredsforhandlinger.[198]

Den britiske forsvarsministeren Herbert Kitchener var hovedansvarlig for britisk strategi, etter slaget ved Marne i september 1914 var han tilbakeholdende med å sende flere britiske tropper til Kontinentet. Kitchener mente krigen ville vare til 1917, og ønsket å spare britiske soldater til avgjørende slag da. Gorlice-Tarnow-offensiven fikk Kitchener til å endre mening og de første kontingenter med nye rekrutter ble overført til Frankrike. I Frankrike var øverstkommanderende Joseph Joffre ansvarlig for strategi. Han beordret flere store angrep som fra desember 1914 til november 1915 ga franske tap på nesten en halv million. Strategien bak var dels at han antok at den franske befolkningens moral ville gå ned med et passivt forsvar med tyske styrker på fransk jord; at en stor fransk innsats ville gi en tilsvarende dominerende plass ved fredsforhandlinger var også et viktig moment. Ved det andre slaget om Artois ble det også viktig å hjelpe russerne som da utkjempet Gorlice-Tarnow-offensiven. Et større angrep på vestfronten ville påvirke hvor mye styrker tyskerne kunne sette inn på østfronten.[199] De franske og britiske offensivene våren og sommeren 1915 frigjorde kun ubetydelige områder, og klarte ikke å dra styrker fra Tysklands felttog på østfronten. En plan om et felles russisk, rumensk, serbisk og italiensk angrep på Østerrike-Ungarn våren 1915 mislyktes også. Av ulike politiske grunner angrep ikke de fire landene samlet, men hver for seg og Østerrike-Ungarn sto i mot angrepene, med assistanse fra Tyskland.[200]

Både franskmennene og britene så etter mulige angrepspunkter mot sentralmaktene utenfor vestfronten. Slaget om Gallipoli var et resultat av denne strategiske tankegangen, de fransk-britiske styrkene i Thessaloniki var et annet. Begge operasjonene feilet i å bryte gjennom, og var mer enn byrde enn en hjelp for ententemaktene.[201]

1915–1916

1915 var et dårlig år for ententen, mens det var sentralmaktenes beste år. Under en konferanse ved Joffres hovedkvarter i Château de Chantilly ble det i desember bestemt at ententens strategi for 1916 skulle være koordinerte angrep både på vestfronten, østfronten og italiafronten. Om sentralmaktene angrep en av de skulle alle deltakerne i ententen bistå.[201] Fra desember 1915 tok William Robertson over som sjef for imperiets generalstab, og som ansvarlig for britisk strategi. Robertson var tilhenger av konsentrasjon av britiske styrker mot tyske i Frankrike, om enn det førte til store tap. I begynnelsen av 1916 var det tyskernes strategi i slaget ved Verdun som dominerte krigen. Falkenhayns plan var å presse Frankrike ut av krigen ved å angripe dem de av politiske årsaker ikke kunne trekke seg tilbake, og derved lide for store tap. Selv om de franske styrkene hadde store tap, så var de tyske nesten like store, og de andre ententemaktene bidro til å avlaste ved andre offensiver (slaget ved Somme, Brusilovoffensiven, det sjette slaget ved Isonzo, Monastiroffensiven, og Romanias angrep på Østerrike-Ungarn i Transilvania).[202]

Både den tyske og de fransk-britiske offensivene på vestfronten i 1916 ga svært store tap for begge sider (størst for franskmennene og britene), ga beskjedne resultater, og fikk konsekvenser for lederne. Slaget ved Somme bidro til å avslutte den tyske offensiven ved Verdun og trekke styrker vekk derfra, men stoppet ikke tyskerne fra å sende forsterkninger til østfronten. Falkenhayn måtte gå av som tysk generalstabsjef, det samme skjedde med Joffre i Frankrike. Utviklingen i 1916 ødela Falkenhayns strategi og undergravde ententens. Hindenburg og Ludendorff overtok ledelsen i Tyskland, mens Robert Nivelle fikk stillingen i Frankrike. Hindenburg og Ludendorff tok grep for å løse den umiddelbare krisen (Somme, Brusilovoffensiven og Romanias invasjon), ved tilbaketrekning til Hindenburglinjen og andre tiltak frigjorde de 1,3 millioner mann. Men bortsett fra å satse på uinnskrenket ubåtkrig for å tvinge Storbritannia i kne hadde de ingen strategisk ide om hvordan sentralmaktene med Tyskland i ledelsen skulle vinne krigen.[203]

1916–1917

Ved en ny konferanse om ententens strategi i november 1916 ble det bestemt at man skulle fortsette med det samme i 1917 (hovedinnsats på vestfronten, støttet av Russland og Italia), samtidig som Nivelle lovet et gjennombrudd med nye metoder. Planen møtte stor motstand, både russerne og italienerne meldte ettervinteren 1917 at de måtte utsette angrepene grunnet for få og dårlige styrker. Kort etter brøt den russiske revolusjonen ut, tsaren ble avsatt og Russland var i praksis ute av krigen.[204][205]

Omtrent samtidig med Russlands de facto kapitulasjon erklærte USA krig mot Tyskland. Selv om USA hadde overlegne økonomiske ressurser og mer enn 90 millioner innbyggere så hadde de en ubetydelig hær, det ville ta lang tid å trene opp store styrker som kunne settes inn i Europa. Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson var overbevist om at Tyskland måtte gis en lærepenge, men samtidig at ententen hadde et overtak på sentralmaktene, og at en fred måtte baseres på liberale prinsipper. USAs innledende strategi var derfor kun økonomisk og materiell hjelp til Storbritannia og Frankrike.[206] Under oppbygging og utplassering av sine hærstyrker la USA stor vekt på at den amerikanske ekspedisjonsstyrken American Expeditionary Force (AEF) skulle opptre samlet, som en selvstendig amerikansk styrke, og ikke inngå som deler av britiske og franske styrker.[207]

Den såkalte Nivelleoffensiven startet i april 1917, britene angrep ved Arras, mens det franske angrepet var ved Chemin des Dames. Begge mislyktes, med totale tap for ententen på over 300 tusen soldater. I den franske hæren førte det til passivitet, streiker og i noen tilfeller mytteri. I mai ble Nivelle erstattet med Philippe Pétain, han avsluttet offensiven og med det var den allierte strategien om samordnede angrep på sentralmaktene også undergravd. Etter tre år var begge allianser preget av krigen, de hadde ingen strategi for å vinne, og spørsmålet var om å vinne i det hele hadde noen verdi.[208]

Bortsett fra begrenset italiensk fremgang i det ellevte slaget ved Isonzo var britiske styrker de eneste av ententens som kunne gå på offensiven mot sentralmaktene sommeren og høsten 1917. Britene hadde flere og bedre trente soldater, kanoner, og Haig fortsatte å planlegge for et mulig gjennombrudd. Et angrep ved Ypres, med videre fremrykking, kunne føre til at tyske baser for ubåter og bombefly ble erobret. Deler av den britiske regjering, særlig statsminister David Lloyd George, var skeptisk til planene, med tanke på de store tapene ved Somme, men av en rekke grunner fikk Haig tilslutt godkjent sine planer. Slaget ved Passchendaele (også kjent som det tredje slaget om Ypres) varte fra begynnelsen av august til begynnelsen av november. Det ga store britiske og tyske tap, og målet om gjennombrudd ble ikke nådd.[209]

1917–1918

Etter revolusjonene i Russland var Tyskland og Østerrike-Ungarn først i hovedsak avventende, ved passivitet og fraternisering mellom soldatene håpet sentralmaktene at den russiske forsvarsevnen- og viljen skulle smuldre opp.[210] Sentralmaktene stoppet og slo tilbake Kerenskijoffensiven sommeren 1917, og gikk deretter til offensiv nordover hvor de vant slaget om Riga, hensikten var å bidra til å øke presset på den russiske hovedstaden Petrograd.[211] Caporetto-offensiven i oktober-november 1917 drev italienske styrker tilbake til elven Piave, var en stor seier for sentralmaktene, og stabiliserte fronten i Italia i om lag ett år.[167] De tyske angrepene bidro til å tvinge russerne til å forhandle, og etter freden i Brest-Litovsk i mars 1918 iverksatte dels sentralmaktene sin plan om å dominere Øst-Europa under et dekke av selvstyre,[212] dels overførte store styrker for en avgjørende offensiv og seier i krigen på vestfronten.[188]

Den tyske strategien for vestfronten i 1918 var et angrep mot britiske styrker, som de antok var de svakeste. Britenes ekspedisjonsstyrke (BEF) skulle tvinges til å evakuere til Storbritannia, deretter skulle de tyske styrkene slå franskmennene før amerikanske soldater ankom i stort antall.[213] Ententemaktene på sin side ble ikke enig om en strategi, det skulle koste de dyrt da det tyske angrepet kom i mars 1918. Det underliggende spørsmålet var om en skulle gå til offensiv i Frankrike (noe franskmennene og BEFs sjef Haig støttet), eller i stedet angripe sentralmaktene der de var svakere, som i Midtøsten (noe britenes statsminister Lloyd George ønsket). Mest omstridt var forslaget om en felles strategisk reserve, og derved en øverstkommanderende, i tilfelle et større tysk angrep. Britenes strategi la til grunn at krigen kunne vare inn i 1919, og at de mannskaper man hadde tilgjengelig måtte disponeres for utholdenhet, inntil amerikanske tropper i stort omfang ankom.[214] Det tyske innledende angrepet i våroffensiven hadde stor fremgang, men klarte ikke å erobre viktige kommunikasjonsknutepunkt som Amiens og Arras, splitte de franske og britiske styrkene, eller presse britene til å evakuere BEF tilbake til Storbritannia. Parallelt med at det tyske angrepet var i ferd med å bremses opp samlet ententemaktene seg om Ferdinand Foch som ansvarlig for strategisk ledelse av militære operasjoner.[215]

Ententens militære ledelse (generalene Foch, Haig, Pétain og Pershing) ble i et møte den 24. juli 1918 enig om at vendepunktet var nådd. De hadde overtaket og skulle gå på offensiv inntil sentralmaktene var slått, noe Foch antok tidligst ville skje i 1919.[216]

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Hensikten med angrepet var det samme som noen generaler forfektet (blant de Ludendorff og Hindenburg), at man måtte forberede seg på neste krig. Om overflatefartøyene ble overgitt uten kamp, antok de tyske admiralene at de ville få begrensede midler ved opprustning før neste krig.[217] Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.[218]

Taktikk[rediger | rediger kilde]

Franske maskingeværskyttere under den tyske offensiven våren 1918, soldater med maskingevær kunne oppholde store fiendtlige styrker
Logistikk var svært viktig for krigføringen og jernbaner var det viktigste logistiske elementet på landjorden, her en britisk smalsporet jernbane (600 mm) som frakter granater til en kanon

vestfronten var første verdenskrig i hovedsak (bortsett fra de innledende- og avsluttende månedene) en «stillestående» krig (også kjent som en skyttergravskrig).[219] Med dette menes at den ikke hadde de bevegelige frontene som var vanlig i andre verdenskrig og i de fleste andre kriger. En om lag 760 km lang frontlinje som strakk seg fra den engelske kanal til Sveits beveget seg (bortsett fra tyskernes retrett i februar 1917 til Hindenburglinjen) ikke særlig mer enn 8 km i hver retning. Etter nederlaget i slaget ved Marne begynte de tyske styrkene å grave seg ned, kort etter gjorde ententestyrkene det samme, tett ved de tyske linjene.[220] Krigen på østfronten var mer bevegelig fordi frontlinjen var dobbelt så lang, tynnere bemannet, og kommunikasjonslinjene (jernbane og veier) var dårligere så forsterkninger brukte mer tid på å nå frem.[221]

Årsaken til den statiske krigføringen og skyttergravene under mesteparten av konflikten var dels at den militære taktikken under offensiv ikke hadde tatt innover seg den nye teknologien. Dette medførte at den til en hver tid forsvarende part stort sett hadde en klar fordel.[222][223] Et annet problem som hindret begge siders offensiver var kommunikasjon og kontroll av de store hærstyrkene. Mens hertugen av Wellington kunne se hele slagfeltet og gi ordre direkte under slaget ved Waterloo var styrkene og avstandene så store under første verdenskrig at hovedkvarterene lå langt unna selve slaget. Uten radiokommunikasjon ble kontakten med troppene besørget ved felttelefon, hvor linjene ofte ble brutt ved artillerinedslag, eller gjennom bud som løp frem og tilbake, noe som tok mange timer.[224]

Flere nye våpen ble utviklet for å forsøke å bryte gjennom linjene på vestfronten; flammekastere, stridsvogner og stridsgass. Flammekastere hadde svært begrenset betydning, stridsvogner ga særlig i 1918 en viss støtte for fremrykkende infanteri. Av de tre var stridsgass det mest effektive, men selv det hadde begrenset betydning, og av totale tap under krigen var kun 1,7 % forårsaket av stridsgass.[225][226]

Det viktigste våpenet for både angripere og forsvarere var artilleri, om lag 58 % av alle soldater som ble drept ble truffet av artillerigranater.[227] Et angrep under første verdenskrig ble gjennomført ved at angriperen først satte igang et bombardement med artilleri, ofte med begrenset effekt fordi den forsvarende part da var i tilfluktsrommene. Etter timer med artilleriild stoppet beskytningen opp, tanken var så at infanteri og kavaleri til hest skulle angripe. Artilleriilden hadde ikke klart å drepe fienden, men den hadde rotet opp alt terreng mellom frontlinjene. Dette medførte at hester og infanteri hadde problemer med å rykke frem hurtig. Den forsvarende part hadde imidlertid hatt tid til å gå ut av tilfluktsrommene og å bemanne maskingeværene. Dette nye våpenet gjorde det enkelt å slå tilbake et angrep som ikke inneholdt stridsvogner (som ikke ble tatt i bruk før mot slutten av krigen). Først ved bruk av nok artilleri og riktig bruk (beskytningen fulgte infanteriets fremrykking) var det mulig for et angrep å trenge gjennom, slik sentralmaktene og ententemaktene gjorde med stadig bedre resultat i 1917 og 1918.[228][229]

Den forsvarende parten hadde også en annen fordel. Hvis angriperne klarte å få et lite hull i frontlinjen, hadde ikke angriperne mulighet til å rykke frem på noen annen måte enn til fots. Dette medførte trege og langsomme fremrykninger; angriperne måtte rykke frem over det sønderskutte ingenmannsland, noe som spesielt gjaldt kanoner og annet tyngre materiell. Den forsvarende part hadde et fungerende vei- og jernbanenett helt opp til fronten, slik at man hurtig kunne sette inn nye tropper og slå tilbake offensiven før hullet ble for stort.[223]

Denne mangelen på en fungerende offensiv taktikk medførte at første verdenskrig ble en utmattelseskrig, det vil si at hver side prøvde å vinne ved å få motstanderen til å bruke opp alle sine ressurser; jordbruk, industri, personell. Denne utmattelsesstrategien ga ententemaktene en fordel fordi den hadde mulighet til råvare- og matforsyninger fra det britiske imperiet, i tillegg kunne den britiske marinen blokkere tysk import fra USA og Sør-Amerika. Ententemaktene hadde også en stor fordel i lån fra USA, selv før landet kom med i krigen.[153] Utmattelsesstrategien førte til en meningsløs tilværelse for soldatene; de ble beordret til fremrykkinger som innebar at store frontavsnitt sprang opp fra skyttergravene bare for å bli meiet ned av fiendtlig mitraljøseild.[223]

Menn, medisin og moral[rediger | rediger kilde]

Soldaten nede til venstre har tusenmetersblikk som tyder på posttraumatisk stresslidelse, eller granatsjokk som det ble omtalt som under første verdenskrig.

Tyskland mobiliserte rundt 13 millioner mann under krigen, Russland om lag 15 millioner, Frankrike 8,4 millioner, og Storbritannia (unntatt Samveldet) 5,4 millioner. De to stridende gruppenes styrker økte inntil 1917, deretter stagnerte de og slagkraft i form av mer og kraftigere artilleri kompenserte for manglende soldater. Styrkene var basert på verneplikt, bortsett fra i Storbritannia, hvor det ble innført i 1916, Canada i 1918, mens Australia deltok kun med frivillige.[230]

Bortsett fra den russisk-japanske krig var første verdenskrig den første større konflikt hvor flere soldater døde i kamp, enn ved sykdom. Sanitetstjenesten var best på vestfronten, og på østfronten bedre hos tyske og østerriks-ungarske styrker enn andre land. I Det osmanske rike døde syv ganger så mange soldater av sykdom som av krigshandlinger, tapstallene for ententetroppene ved Thessaloniki, og for styrker i Afrika var høyest for sykdom. For hele krigen ga allikevel krigshandlinger fem ganger så store tap som sykdom. For de som ble skadet betydde den medisinske utviklingen at de fleste kunne vende tilbake til krigstjeneste etter pleie. Total dødlighet (i prosent av alle sårede) var om lag 8 %, tilsvarende tall for Krimkrigen og den amerikanske borgerkrig var 20 % og 13,3 %. Av alle sårede vendte rundt 54 % av franske, 82 % av britiske og 75 % av tyske tilbake til tjeneste. Første verdenskrig var også den første konflikten hvor Posttraumatisk stresslidelse ble diagnostistert for første gang, selv om det sikkert forekom før det. Vanlig betegnelse var granatsjokk (engelsk: shellshock), og behandlingen av den var mindre effektiv enn for fysiske skader.[231]

For både sentralmaktene og ententen var krigens fortsettelse avhengig av at ordre ble fulgt, og at soldatene ikke deserterte, overga seg til fienden uten kamp, eller unnlot å kjempe ved uoffisielle våpenhviler som i julevåpenhvilen på vestfronten i 1914.[232] Allerede i den midtre perioden av krigen (oktober 1914 til april 1917) ble alle tre metoder brukt av involverte styrker, eksempelvis hadde over 300 tusen osmanske soldater desertert frem til november 1917. Den russiske arméen mistet rundt én million mann til krigsfangenskap i 1915, mange av de overga seg raskt. Mens de to sentralmaktene Tyskland og Østerrike-Ungarn hadde omtrent like store styrker på østfronten overga rundt 2 millioner østerriks-ungarske soldater seg, mot kun 167 tusen tyske soldater. På vestfronten var desertering og overgivelse begrenset. Gjennom hele krigen utgjorde tilfangetatte soldater 11,6 % av franske tap, 9 % av tyske og 6,7 % av britiske tap. Dette reflekterte delvis de fastlåste frontlinjene, større forsøk på overgivelse løp høy risiko for å bli oppdaget av militærpolitiet. Mer vanlig var ukeslange uformelle våpenhviler. I den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) er det anslått at inntil en tredjedel av tjenestetiden ved frontlinjen var berørt av uformelle våpenhviler (engelsk: live and let live).[233]

Grunnet størrelsen på slagfelt og involverte styrker var første verdenskrig, mer enn i tidligere konflikter, avhengig av den enkelte soldats motivasjon for å kjempe. Fire forhold ansees som vesentlige for soldatenes kampvilje; materielle forhold, tvangsmidler, gruppesamhold og ideologiske eller patriotiske forhold.

I den første kategorien var det viktig at soldatene ikke var kontinuerlig i faresonen. Britiske soldater på vestfronten skiftet mellom tjeneste i skyttergravene og bak frontlinjene, tilsvarende rutiner hadde de fleste andre krigførende land. Mat var viktig, i tillegg til at det var nødvendig for at soldatene skulle kunne utføre tildels hardt fysisk arbeid, så hadde det en stor sosial funksjon. Kontakt med de hjemme var også svært viktig og store mengder post og pakker ble sendt til soldatene, BEF håndterte daglig 7 tusen sekker med brev. Besøk hjem hadde også stor betydning, og manglende permisjon for å reise hjem var blant de viktigste grunnene nevnt ved mytteriene blant franske soldater i 1917.

Vedrørende den andre kategorien ble soldatenes tilværelse i stor grad forsøkt kontrollert. I tillegg til offiserer og underoffiserer var det også militærpoliti for å pågripe de som eventuelt forsøkte å flykte fra et angrep. Tyske tropper ble noen ganger tvunget til å angripe av offiserer med pistol. I BEF ble antall militærpoliti prosentmessig i forhold til den totale styrken økt med en faktor på ti fra 1914 til 1917. I den italienske hæren ble 750 soldater skutt etter krigsrett, tilsvarende ble 700 franske soldater skutt, 346 britiske og 48 tyske. Tallene synes å bekrefte ordtaket at den beste disiplinen er selvdisiplin.[234]

For gruppesamholdet var kameratskap mellom soldatene viktig, ønsket om å ikke miste ansikt ved å svikte de man tjenestegjorde sammen med i laget, troppen og kompaniet. Underoffiserenes lederskap var også en viktig faktor, i det daglige var det sersjantene og fenrikene som de fleste soldater hadde kontakt med.

Vedrørende ideologiske eller patriotiske forhold synes religion synes å ha betydd lite. Tro på nasjonen var mye viktigere, noe som klart ble vist når den var fraværende. Det store antall østerriksk-ungarske soldater som ble tatt til fange i løpet av krigen kan knyttes til ineffektiv ledelse av arméen. Utover i 1916 og 1917 ble moralen merkbart dårligere i de fleste lands arméer, særlig gjaldt det den russiske, osmanske, østerriksk-ungarske og italienske, men også de franske og britiske styrkene var berørt. Kun de tyske styrkene synes å ha beholdt en eksepsjonell disiplin.[235]

Hjemmefrontenes politikk[rediger | rediger kilde]

Sentralt for å forstå hvordan første verdenskrig kunne utkjempes er støtten krigen fikk fra de ulike lands befolkning. De krigførende statene baserte støtten på patriotisme og ulike offentlige tiltak for å vedlikeholde den. Uten støtte fra de brede lag i befolkningen kunne ikke krigen vært utkjempet, noe hendelsene i Russland i 1917 klart viste.[236]

Krigsbegeistring og anti-krigs demonstrasjoner

Ved utbruddet av krigen viste de ulike lands befolkninger et stort spenn av reaksjoner, fra protest til fornektelse, sjokk, patriotisk begeistring og hysteri. Det var hverken en generell entusiasme for krigen, ei heller var arbeiderklassen og bøndene avvisende overfor krigen og konsekvent imot. Den motsatte påstanden at det ikke var krigsentusiasme er heller ikke korrekt, særlig store deler av borgerskapet og akademikere var positive. I Tyskland reagerte det konservative borgerskapet på ultimatum og krigserklæring med patriotiske parader. Slik var det i bydelen Mitte i Berlin, hvor 30 tusen var samlet 25. juli 1914. I mindre byer, særlig i landlige områder, var stemningen mer trykket. Tilsvarende reaksjoner fremkom i arbeiderkvarterene i de industrielle sentra.

Samtidig var det demonstrasjonstog mot krigen i både Tyskland, Storbritannia og Frankrike. Ifølge det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, var det 288 samlinger og demonstrasjonstog i 160 byer, som i Mitte i Berlin den 28. juli 1914 med over 100 tusen mennesker. Dette skjedde til tross for et forbud fra myndighetene. I Tyskland var vendepunktet til enighet, nyheten om den russiske mobiliseringen 28. juli. Som arbeiderpartier i andre land sluttet de tyske sosialdemokratene opp om myndighetene. Felles for nesten alle de stridende land (Italia var et klart unntak) var at de så konflikten som en forsvarskrig, og som en kamp for ideer, noe befolkningene i stor grad sluttet opp om.[237][238]

Frankrike
Forside av avisen Le Soir om krigsutbruddet og krenkelsen av Belgias nøytralitet

Av stormaktene var Frankrike det landet som hadde størst antall falne soldater, og før krigen brøt ut var det kjent for store politiske splittelser og hyppig skifte av regjering. Til tross for det ble det raskt etablert en nasjonal enhet (i Frankrike kjent som union sacrée).[239] Grunnlaget for samholdet var at de fleste franskmenn anså det tyske angrepet og okkupasjon av fransk territorium som uholdbart. Regjeringen ble utvidet med representanter fra flere politiske partier. Etter å ha stoppet den tyske offensiven i slaget ved Marne hadde general Joseph Joffre stor støtte som øverstkommanderende. Pressen og andre publikasjoner ble sensurert, men ikke hardere enn at den krigskritiske og pasifistiske boken Le Feu (ilden) av Henri Barbusse ble utgitt, den ble en bestselger og vant Goncourtprisen. I 1916 førte økende politisk misnøye med Joffres ledelse av krigføringen til at han i desember ble erstattet av general Robert Nivelle.[236]

Etter Nivelles mislykkede offensiver våren 1917 ble union sacrée utfordret av streiker og mytterier blant soldatene. Bare i Paris-området var rundt 100 tusen i streik i mai–juni, om lag tre-fjerdedeler av de kvinner. Et betent spørsmål ble franske sosialisters deltakelse i den såkalte Stockholmskonferansen,[note 10] en konferanse om krigen foreslått arrangert av krefter fra Den andre internasjonalen. Regjeringen var først åpen for å gi delegatene pass, men snudde og nektet de utreise da øverstkommanderende Philippe Pétain erklærte at han ikke kunne garantere for hærens disiplin om sosialistene reiste til konferansen.[240] I november falt Paul Painlevés regjering, og det antas at president Raymond Poincaré måtte velge mellom Joseph Caillaux som var kjent for å ønske en fredsslutning, og Georges Clemenceau som ønsket å fortsette krigen inntil sentralmaktene var slått. Til tross for personlige motsetninger valgte Poincaré å be Clemenceau danne regjering.[241] Krisen for ententen og Frankrike under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.[242]

Storbritannia

Store politiske splittelser preget også Storbritannia ved første verdenskrigs start. Fremst av problemene var Irish Home Rule movement, men Suffragettenes kamp for kvinnelig stemmerett og omfattende streiker var også utfordringer for styresmaktene. I motsetning til Frankrike var det ingen tyske soldater på britisk jord, men beretninger om tysk opptreden mot sivile i det nøytrale Belgia opprørte mange. De 250 tusen belgiske flyktningene i Storbritannia var også et bevis på hvorfor det var viktig å utkjempe krigen.[243] Den tyske Hochseeflottes beskytning av tre engelske kystbyer i desember 1914 hvor hundrevis av sivile døde, uinnskrenket ubåtkrig, og bruken av stridsgass i slaget ved Ypres våren 1915 viste at Tyskland hverken ville respektere sivile eller krigens lover.

Hvor tungt Storbritannia skulle engasjere seg på kontinentet ble imidlertid vidt diskutert og førte til krise for regjeringen i mai 1915 og desember 1916. I motsetning til i Frankrike førte ikke den nasjonale enigheten umiddelbart til en utvidelse av regjeringen. Som i Frankrike ble pressen sensurert, men av den selv. Sensuren ble praktisert mildere enn i f.eks Tyskland, og en ganske realistisk propagandafilm om slaget ved Somme ble sett av titalls millioner. Parlamentet ga regjeringen vide fullmakter ved Defence of the Realm Act 1914 (forkortet DORA), men i praksis ble den lite brukt og innbyggerne støttet stort sett frivillig opp under nødvendige tiltak. Påskeopprøret i Irland i 1916 var et brudd på den felles fronten, og både selve opprøret og måten det ble slått ned på bidro til at politiske skillelinjer som var glattet over ved krigsutbruddet, igjen markerte seg.[244]

Mellom mars og mai 1917 streiket rundt 200 tusen britiske industriarbeidere, noe som i lys av utviklingen i Russland skremte regjeringen. Så godt som alle kravene ble imøtekommet, og streikene satte en grense for militariseringen av den britiske hjemmefronten. Også i Storbritannia ble spørsmålet om sosialistpartiet kunne og skulle sende delegater til Stockholmskonferansen en stor sak våren og sommeren 1917. Etter å først ha vurdert å la representanter for Labour reise for å beholde deres støtte bestemte regjeringen etterhvert seg for å nekte utreise for delegatene, og satte derved en stopper for hele konferansen.[245] Krisen for ententen og Storbritannia under tyskernes våroffensiv våren og sommeren 1918 førte til en markant økning av støtten til krigføringen og oppslutning om at krigen måtte føres inntil Tyskland var slått.[242]

Tyskland

Ved krigens begynnelse viste også Tyskland mye av den samme enhet som Frankrike og Storbritannia. Myndighetene hevdet overfor befolkningen at Tyskland hadde gått til krig i selvforsvar. Omstendighetene ved krigsutbruddet var såpass uklare at de fleste trodde det, særlig med bakgrunn i opprustningen og omringing av ententen. Den øverste ledelsen med keiser Vilhelm II av Tyskland i spissen hadde også et klart flertall i Riksdagen, og det største opposisjonspartiet, Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) støttet regjeringen. Ved krigsutbruddet eksisterte dermed en tilstand av borgfred (tysk: Burgfriedenspolitik] i landets politiske liv.[246]

I motsetning til Storbritannia ble pressesensuren detaljstyrt av myndighetene, og var mer omfattende. Tapstall ble dekket over og inntil høsten 1918 ble det ikke meldt om nederlag i noe slag, tapet i slaget ved Marne i 1914 ble eksempelvis dekket over som reposisjonering. Etterhvert som påkjenningene fra krigen ble stadig større ble Tyskland polarisert på et nivå dets vestlige fiender ikke ble. Økonomien krympet, arbeiderklassen ble rammet av inflasjon og matmangel, sistnevnte var svært negativt for moralen. Det var ikke hungersnød i Tyskland, men sykdommer knyttet til underernæring. At byrdene med matmangel ikke synes å ha blitt likt fordelt ble og oppfattet særdeles negativt.

Kø for å få brødrasjon i en tysk by, etterhvert som krigen varte gikk mange tyskere sultne

Tyskland skilte seg også ut fra Frankrike og Storbritannia over diskusjon om krigsmål. Grunnlaget for de politiske konfliktene om dette lå ved krigsutbruddet. SPD støttet i 1914 opp om borgfreden[239] med basis i at landet kjempet en forsvarskrig, uten territoriale krav, og håpet at ytterligere demokratisering skulle bli resultatet av deres samarbeid. Andre partier var derimot fast bestemt på at store landområder dels skulle innlemmes i Tyskland, og dels kontrolleres av landet, og at landets autoritære styreform skulle fortsette.[247]

Vinteren 1916/1917 var hard for den tyske befolkningen, med mangel på både mat og kull for fyring. I april 1917 demonstrerte rundt 200 tusen arbeidere, minst halvparten av de kvinner, mot den dårlige gjennomføringen av matvareforsyninger. Det sosialdemokratiske partiet SPD kom i en vanskelig posisjon med sin støtte til regjeringen, da en del av partiet brøt ut og dannet USPD til venstre for det. Kansler Theobald von Bethmann Hollweg anså at det var nødvendig for styresmaktene å gi innrømmelser og fikk keiseren til å love utvidet stemmerett i et påskebudskap. Dette utspillet provoserte Ludendorff, som deretter fikk gjennom en skjerpelse av de tyske krigskrav.[248] I juli 1917 vedtok riksdagen en fredsresolusjon med 212 stemmer for og 126 mot. Som en reaksjon på det ble Deutsche Vaterlandspartei med støtte av generalstaben og forretningsfolk opprettet i september.[249]

Tyske arbeidere i Berlin gikk ut i streik vinteren 1918. I løpet av noen dager spredte streiken seg rundt i landet, og om lag 500 tusen arbeidere la ned arbeidet bare i Berlin. Det var en mer politisk streik enn den i Wien, og ble støttet først av USPD, så SPD. Arbeiderne hadde ikke lønnskrav men krevde fred uten anneksjoner eller krigserstatninger, utvidelse av stemmeretten, bedre mat, frigivelse av politiske fanger og en slutt på arméens utvidede fullmakter. I motsetning til i Wien gikk ikke de tyske myndighetene i forhandlinger med de streikende, men brøt opp streikemøter med makt, arresterte ledere, satte fabrikker under militær kontroll og tvang 50 tusen streikende soldater inn i arméen.[250]

Mot slutten av oktober 1918 planla den tyske marinen et siste utfall med overflatefartøyer, selv om krigen i praksis var tapt. Da titusenvis av gaster og fyrbøtere fikk nyss om at de skulle dø i et siste selvmordsangrep tok de saken i egne hender, gjorde mytteri, og bidro til å avslutte krigen ved å utløse novemberrevolusjonen.[218]

Østerrike-Ungarn
Propagandaplakat for sivile til å tegne seg for krigslån

Dobbeltmonarkiet var mer autoritært enn Storbritannia, Frankrike og Tyskland, befolkningen hadde også mindre egenmobilisering rundt krigen. Forskjellene mellom Østerrike og Ungarn var også store, sistnevnte var mer liberalt og stort sett forsatte sivile myndigheter sitt virke. Unntaket var serbiskdominerte deler av Ungarn hvor det ble erklært unntakstilstand, og mange ble internert. I landområdene kontrollert av Østerrike ble det innført unntakstilstand, unntatt for de tyske og tsjekkiske områdene. Sensur ble innført i hele Østerrike-Ungarn. Utviklingen av krigen ble raskt negativ for landet, med store tap av soldater og deler av det okkupert. Uten det samlende momentet en forsvarskrig ga, og med en rekke ulike etniske grupper ble store grupper av befolkningen tidlig negativ til både krigen og styresmaktene. At matforsyninger etterhvert ble svært begrenset, spesielt i Østerrike og Wien, var en ytterligere negativ faktor som bidro til å undergrave samholdet og moralen. I Tsjekkia vokste det frem en nasjonal uavhengighetsbevegelse, og etterhvert var det kun undertrykking som holdt Østerrike-Ungarn sammen.[251]

Etter keiser Frans Josef Is død i november 1916 tok Karl I over. Han forsøkte intern liberalisering for å demme opp mot misnøyen som krigstidens prøvelser hadde utløst. Fanger ble satt fri, sensuren mildere og riksrådet (tysk Reichsrat) ble innkalt. Disse velmente utspillene økte imidlertid bare problemene, nasjonale minoriteter som før krigsårenes undertrykking hadde større selvbestemmelse som mål, var nå tilhengere av full uavhengighet. Reallønningene sank til under halvparten av førkrigsnivå, matmangelen i byene var kritisk, og i mai 1917 gikk over 40 tusen metallarbeidere i området ved Wien ut i streik. Kravene var valg av formenn, komiteer for administrasjon av matrasjonene, og fred. Karl sendte ut fredsfølere gjennom en slektning, men de ble avvist av ententemaktene, det samme skjedde med hans utenriksminister Ottokar Czernins fredsutkast overfor tyskerne.[248] I januar 1918 kunngjorde myndighetene kutt i rasjonene av brød og mel, det utløste en generalstreik for fred hvor rundt 750 tusen arbeidere i Wien-området deltok. De streikendes krav var bedre rasjoner, en slutt på den militære disiplinen i fabrikkene og en rask fremforhandlet fredsavtale ved forhandlingene i Brest-Litovsk. Myndighetene ga etter for arbeidernes krav, og streiken bidro til at Ukrainas krav ved fredsforhandlingene ble akseptert, noe som igjen undergravde Østerrike-Ungarn.[252]

Italia
Demonstrasjonstog for italiensk deltakelse i krigen, Bologna 1914

Unikt for Italia blant de europeiske stormaktene var at landet kom senere med i krigen, og det valgte selv å gå til krig sommeren 1915 etter å ha fått tilbud fra både sentralmaktene og ententen. Overfor befolkningen hadde ikke styresmaktene forsvarskrig å vise til når tapene ble store og fremgangen minimal. Den italienske statsministeren Antonio Salandra utvidet ikke regjeringens plattform, men baserte seg på de politiske grupperingene som støttet landets erobringskrig. Til tross for pave Benedikt XVs åpne beklagelse av Italias erobringskrig var de fleste katolikker positive til krigen. Salandras regjering falt under krisen ved Trentino-offensiven i mai 1916, hvor styrker fra Østerrike-Ungarn gikk til motangrep inn på italiensk territorium. En samlingsregjering ble dannet under den konservative Paolo Boselli.

Det italienske sosialistpartiet stilte seg nøytralt til landets krigsinnsats under slagordet «Hverken støtte eller sabotasje». Etterhvert ble landet stadig mer preget av at det var ledet inn i krigen av landets aggressive elite, med begrenset støtte fra en befolkning nylig samlet til ett land, og hvor den nasjonale bevissthet var dårlig utviklet. Regjeringen styrte stort sett med dekret, og forsvaret hadde vide fullmakter, de sto blant annet for sensuren og drift av rustningsfabrikker. I 1916 utviklet det seg merkbar misnøye blant befolkningen, med streiker og demonstrasjoner, mange av de ledet av kvinner.[253]

Utover i 1917 ble situasjonen i Italia stadig mer tilspisset. Paven kom med en fredsuttalelse hvor han beklaget den meningsløse nedslaktingen, den autoritære øverstkommanderende Cadorna bidro til å polarisere stemningen og førte til økende krav om politisk kontroll med hæren. I hundrevis av italienske småbyer var det uroligheter. I august var det store protester i Torini, bakgrunnen var brødmangel. Da politiet mistet kontroll over situasjonen ble det satt inn militære som skjøt på demonstrantene, etter fem dager var 35 demonstranter drept. I oktober 1917 begynte Østerrike-Ungarn og Tyskland Caporetto-offensiven, ved at italienske styrker ble drevet langt tilbake bidro den til å samle landet mot inntrengerne.[254]

Russland

Ved krigsutbruddet var det stor støtte for krigen blant den russiske befolkningen, det var bare ytre venstre (med blant andre Bolsjevikene) som protesterte. Den russisk-ortodokse kirken og de fleste av de ledende intellektuelle støttet også styresmaktene. I 1914 ble det produsert mye propaganda i form av postkort, aviser, film og teateroppsetninger for å støtte opp befolkningens patriotisme, det meste laget av privatpersoner. Ved den store retretten i 1915 forsvant det meste av den spontane støtten til krigen, med inntil 6 millioner interne flyktninger. Opinionen ble etterhvert delt i de som var for og de som var mot krigen, og begge grupper var negativ til tsar Nikolaj IIs ledelse av krigføringen. Tsaren ignorerte regjeringen og statsdumaens råd, blant annet ved å innsette seg selv som øverstkommanderende i september 1915 etter han hadde avsatt storhertug Nikolaj. Med tsaren ved fronten var hans hustru, dronning Alexandra fri til å blande seg inn i statsforvaltningen, med råd fra Grigorij Rasputin, noe som sterkt undergravde regimets legitimitet. Utover i 1916 hadde plakater, film og opptredener krigens prøvelser som emne, og streikene økte. Det ble arrangert en rekke demonstrasjonstog mot økende priser, mange av de ledet av soldatki (soldathustruer). Vinteren 1916/1917 sto Russland overfor en mer akutt krise enn noen av de andre krigførende landene.[255]

Demonstrasjon i Petrograd i mars 1917

Opprøret i Russland begynte 8. mars 1917 (iht. gammel russisk kalender, 23. februar). Tusener av kvinner demonstrerte i Petrograd (dagens St. Petersburg) mot matmangel i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen. I stedet for å slå ned opprøret sluttet garnisonen i Petrograd seg til opprørerne den 12. mars. Den 12.–13. mars ble det dannet to separate maktsenter, Petrograd Sovjet, ledet av revolusjonære, og den provisoriske regjeringen bestående av representanter fra statsdumaen. Etter press fra statsdumaen og arméen abdiserte tsar Nikolaj II den 15. mars og Russland ble en republikk. Dagen før, den 14. mars utstedte Petrograd Sovjet den såkalte ordre nummer 1, som erklærte at i alle politiske spørsmål var arméen underlagt Petrograd Sovjet. Den provisoriske regjeringen mislikte ordre nummer 1, men anså det umulig å ikke akseptere den. Ordren hadde en negativ effekt på arméen, og deserteringer økte.[256]

USA

Deler av president Woodrow Wilsons valgkampanje høsten 1916 fokuserte på at han hadde holdt USA utenfor krigen. Før årsskiftet 1916/1917 var det lite som tydet på at USA skulle gå med på ententemaktenes side; det var ingen stemning for krig i opinionen, i kongressen eller hos presidenten. Den amerikanske opinionen endret sin holdning til deltakelse i verdenskrigen ved Tysklands erklæring av uinnskrenket ubåtkrig fra 1. februar 1917, og offentliggjøringen av det såkalte Zimmermann-telegrammet i slutten av februar.[257]

Krigsmål[rediger | rediger kilde]

De ulike krigførende land hadde i større og mindre grad mål for krigen, men krigsmålene var ikke statiske. Etterhvert som krigshandlingene gikk dårligere eller bedre, ble målene endret. For begge stridende grupper medførte de stadig større tap på slagmarken at kravene til oppgjør etter krigens slutt ble skjerpet, noe annet anså opinionen ikke som akseptabelt.[258]

For Tyskland var i følge det tyske krigsrådets møte av 8. desember 1912 krigsmålet å utkjempe den uunngåelige krigen mot ententemaktene på et passende tidspunkt. Den tyske militære ledelsen anså at maktbalansen i Europa var under endring i tysk disfavør. Etter krigsutbruddet i 1914 og erobringene i vest, ble anneksjon av landområder i Vest- og Øst-Europa lagt til. Dette var for å sikre Tyskland hegemoni i Europa, som antydet i septemberprogrammet i 1914. Erobringskravene, som etterhvert stod i motstrid til den militære situasjonen, ble et avgjørende hinder for fredsforhandlinger.[259][260]

Østerrike-Ungarn hevdet å kjempe for sine interesser på Balkan, og for sin eksistens. I motsetning til datidens nasjonalistiske tendens, var Østerrike-Ungarn knyttet til en universell idé om keiserriket, og derved en multietnisk stat. Østerrike-Ungarns offisielle krigsmål var derfor basert på å opprettholde sin eksistens og styrking av sin posisjon som en stormakt. Dette skulle skje også gjennom anneksjon av landområder. Østerrike-Ungarn ønsket å annektere Serbia, Montenegro og Romania, eller, i stedet for sistnevnte, den russiske delen av Polen.[261][262]

Frankrikes viktigste krigsmål var å få tilbake Alsace-Lorraine, som de måtte avstå til Tyskland etter nederlaget i den fransk-prøyssiske krig i 1871.[263] Høsten 1915 kom flere franske krigsmål frem. Det dreide seg både om undertrykking av Tyskland ved anneksjon eller nøytralisering av Rhinland, og om økonomisk og militær anneksjon av Belgia og Luxembourg.[264] Ifølge regjeringen Briands program i november 1916, burde Frankrike minst få tilbake grensene fra 1790 og derved Alsace-Lorraine og Saarland. I stedet for en permanent okkupasjon av Rhinland ble etableringen av to nøytrale, uavhengige bufferstater under fransk beskyttelse foretrukket. I denne planen skulle Belgia få beholde sin uavhengighet, i motsetning til hva den franske generalstaben ønsket.[265][266]

Russland så seg som den naturlige beskytteren av pan-slaviske drømmer på Balkan. Etter at Det ottomanske rike kom med i krigen, håpte Russland å erobre Konstantinopel og stredet ut mot Middelhavet. De russiske krigsmålene inkluderte også Galicia og Øst-Preussen. I et program på 13 punkter fra 14. september 1914, så den russiske utenriksminister Sergej Sazonov for seg anneksjon av tyske områder. De ville annektere de nedre områdene av elven Nemunas (tysk: Memel) Memelland, og den østre delen av Galicia. I tillegg ville de ta den østlige delen av provinsen Posen, Øvre Schlesien og den vestre delen av Galicia.[267][268]

Ved krigsutbruddet forlangte Storbritannia gjenopprettelsen av selvstendigheten til de mindre europeiske statene, i særlig grad Belgia som hadde blitt angrepet av sentralmaktene. Tysklands invasjon av Belgia hadde gitt Storbritannia grunn til å delta i krigen.[269] Målet med frigjøringen av Belgia var oppskriften for ødeleggelsen av prøyssisk militarisme.[270] Den 20. mars 1917 beskrev den britiske statsminister David Lloyd George elimineringen av reaksjonære militærregjeringer og etablering av demokratisk valgte regjeringer som mål for krigen. Dette skulle bidra til etablering av internasjonal fred. Etterhvert fremkom også britiske ønsker om overtakelse av tyske kolonier og arabiske deler av Det ottomanske rike.[271] Russlands kapitulasjon og (i mindre grad) Frankrikes anneksjonsplaner, forstyrret det britiske konseptet for europeisk maktbalanse, selv med seier for ententemaktene. I øst burde en buffersone bli etablert, med stater avhengig av Frankrike og Storbritannia, som en motvekt til Tyskland. Under den interallierte økonomiske konferansen i Paris i juni 1917, ble det forhandlet, ikke minst på britisk initiativ, om en økonomisk etterkrigsorden hvor den tyske posisjonen i verdenshandelen skulle undertrykkes. Storbritannia var også spesielt interessert i ødeleggelse av Det osmanske rike og deling av de arabiske områdene.[272] Sykes-Picot-avtalen av 16. mai 1916 regulerte britiske og franske interesser i Midtøsten. Storbritannia skulle okkupere den sørlige delen av Mesopotamia, mens Palestina skulle administreres internasjonalt.[273] Storbritannia insisterte videre på at den tyske flåten skulle overgi seg i britisk havn, noe som også skjedde.[274][275]

Italias krigsmål var hovedsakelig anneksjon av italienskspråklige områder under Østerrike-Ungarn, dvs. såkalt irredentisme. Da Russland aksepterte Italias ønske om også å annektere slaviske områder, og derved etablere Adriaterhavet som et mare nostro, ble det inngått en hemmelig avtale mellom de allierte om dette i London, i april 1915.[276]

USAs krigsmål ble formulert i Wilsons 14 punkter av 8. januar 1918. De inneholdt fullstendig gjenopprettelse av Belgias selvstendighet, tilbakelevering av Alsace-Lorraine og etablering av Italias grenser langs språkgrenser. Østerrike-Ungarn skulle fortsatt eksistere som stat, men landets nasjoner skulle få utvikle seg fritt. Den Tyrkiske delen av Det osmanske rike ble gitt selvstendighet, men uten inklusjon av andre nasjonaliteter, og stredet mellom Middelhavet og Svartehavet (Bosporos og Dardanellene) skulle holdes åpent. Det ble også krevd en uavhengig polsk stat. I oktober 1918 supplerte og utvidet amerikanerne Wilsons 14 punkter. Italia skulle få Syd-Tirol og et protektorat over Albania. Alle slaviske folk styrt av Tyskland og Østerrike-Ungarn skulle frigjøres, og delingen av Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike ble anerkjent.[277]

Krigsøkonomien[rediger | rediger kilde]

Britiske kvinner i fabrikk for artillerigranater
Tysk plakat for å få innbyggerne til å kjøpe krigsobligasjoner, teksten er «Hjelp oss å vinne - kjøp krigsobligasjoner»
Reklame for krigslån, fra den franske banken Crédit Lyonnais

De sentrale problemene med krigsøkonomien for alle krigførende land var reguleringen av forholdet mellom staten og næringslivet; unngå streiker, utvidelse av rustningsproduksjonen, sikring av befolkningens konsumpsjon og finansiering av krigen. Det økonomiske potensiale for sentralmaktene og ententemaktene var ulikt allerede ved utbruddet av krigen. Sentralmaktene hadde bare 46 % av befolkningen og 61 % av produksjon av ententen.[278]

Ved utbruddet av krigen ble det handlet i samsvar med militær mobilisering og en kort krig. Eksport av viktige produkter ble forbudt, matvareimport ble forsøkt sikret og det ble satt maksimumspriser på noen varer. De fleste av de krigførende lands økonomier var før krigsutbruddet basert på gullstandarden, den ble vanskelig å videreføre. Den såkalte ammunisjonskrisen de krigførende landene opplevde vinteren 1914/1915 var et resultat av utfordringene ved omlegging til krigsøkonomi. Bakgrunnen for begrepet total krig som Ludendorff argumenterte for i 1935, og som senere ble tatt opp av nasjonalsosialistene kan spores tilbake til krigsøkonomien under første verdenskrig.[278]

Overgangen til krigsøkonomi ble motvirket av krigsrelaterte begrensninger. Frankrike mistet endel av sitt industrielle potensiale grunnet Tysklands okkupasjon av den nordøstlige delen av landet. Russlands industri var ikke fullt utviklet og stort sett avskåret fra de andre ententemaktene da innseilingene til Svartehavet og Østersjøen var stengt eller sterkt begrenset. Storbritannias utenrikshandel ble kun virkelig truet av tyske ubåter i første halvdel av 1917. USA på sin side måtte ikke mobilisere økonomien på samme måte som de krigførende landene i Europa. I de krigførende statene økte det offentliges andel av økonomien kraftig, fra 17 % til 70 % i Tyskland, fra 13 % til 48 % i Storbritannia og fra 1,4 % til 22 % i USA.[278]

Bortsett fra rustningsindustrien så gikk industriproduksjonen ned i mange av de krigførende landene. Den totale industrielle produksjonen i Tyskland falt til nesten halvparten av hva det var ved krigsutbruddet. I Storbritannia var nedgangen svakere, mens det knapt var noen nedgang i USA. Landbruksproduksjonen sank også i de fleste krigførende land, igjen unntatt Storbritannia og USA. En flaskehals i overgangen til krigsøkonomi var tilgang til råmaterialer, dels grunnet sjøblokade (sentralmaktene og Russland ble berørt), dels grunnet okkuperte områder, som i Frankrike hvor mange av kullgruvene lå i det okkuperte området i nord. En annen flaskehals, spesielt for sentralmaktene og Frankrike, kom av konkurransen om arbeidskraft mellom forsvaret som trengte soldater, og industrien som behøvde fagarbeidere.[278]

For å unngå streiker ble disiplin og samarbeid anvendt på ulike måter. I Østerrike-Ungarn ble arbeidere i rustningsfabrikker pålagt å holde seg til arbeidsplassen og var underlagt militær kontroll og lovgivning. I Tyskland var det ingen militarisering av arbeidsforholdet, men en lov av desember 1916 påla arbeidstjeneste, mens reguleringer av arbeidslivet var avhengig av fagforeningenes godkjennelse. I Frankrike ble arbeidere som var fritatt for tjeneste i forsvaret, underlagt styring av forsvaret, i henhold til en lov av august 1915. I Storbritannia ble streikeretten og rustningsarbeideres bevegelsesfrihet begrenset. Det var ingen tilsvarende begrensninger i USA, selv om en lov av mai 1917 for å bygge opp forsvaret også kunne brukes for å styre arbeidere til rustningsindustrien.[278]

Til tross for de mange arbeidere som tjenestegjorde som soldater gikk antallet arbeidere i krigsøkonomien knapt ned, og i noen tilfelle økte den. Ved masseproduksjon og bruk av samlebånd ble det mulig å øke krigsproduksjonen betraktelig. I Tyskland økte antall ansatte i rustningsindustrien med 44 %, mens sivil industriproduksjon sank med 40 %. I varierende grad ble krigsfanger, arbeidere som ble beordret og fremmedarbeidere (mest fra koloniene) brukt. Samtidig ble kvinner og unge brukt, antallet kvinner som arbeidet i Storbritannia økte med 23 % og i Tyskland med 17 %.[278]

Privat forbruk som var viktig for moralen på hjemmefronten, ble underordnet krigsøkonomien i alle krigførende land. Systemene for å distribuere de knappe godene rimelig rettferdig, eller i det minste gi inntrykk av det, varierte fra land til land. USA hadde knapt noen restriksjoner, og Storbritannia administrerte også tilbudet rimelig bra. Men selv der gikk privatforbruket ned med om lag 20 %, mellom 1913 og 1918. I Frankrike ble ernæringen av befolkningen relativt godt ivaretatt, i samarbeide med de andre ententemaktene. Sentralmaktene hadde imidlertid omfattende problemer, ikke bare grunnet sjøblokaden, men også på grunn av statskontrollen med næringslivet fra 1914. Forsyningsproblemene, og ikke minst manglende rettferdighet ved distribusjon av mat, undergravde myndighetenes autoritet, og førte til uro. Det samme var tilfelle i Russland. Forsøk på å favorisere forbrukerne i byene og industriarbeiderne virket dårlig, var inkonsistente og manglet tvangsmidler. Tsarregimet delte seg i forsyningsregioner, etter at bøndenes forsyninger til byene ble redusert.[278]

Utgiftene til å føre krigen økte dramatisk for det offentlige. I Storbritannia var det siste krigsbudsjettet 562 % høyere enn det første, i Tyskland var det 505 %, i Frankrike 448 % og i Russland (inntil 1916) var det 315 % høyere. Den totale kostnaden for krigen var rundt 209 milliarder dollar (justert for inflasjon til prisnivå for 1913, var kostnaden 82 milliarder dollar). Samtidig var det billigere å tape krigen, sammenliknet med utgiftene som var nødvendig for å vinne den. Ententemaktene bevilget i alt 147 milliarder dollar til krigføringen, mens sentralmaktene bevilget 62 milliarder dollar.[278]

De krigførende landene finansierte krigen med skatter, obligasjoner og økt utstedelse av mynter og sedler. Offentlig sektor ble finansiert ved kortsiktig gjeld gjennom sentralbankene. Etter at pengene hadde sirkulert gjennom økonomien, ble deler av dem inndratt ved skatter og obligasjoner. Skatteøkninger ble av ulike grunner kun brukt i begrenset omfang. I Tyskland berodde dette på enighet (borgfred), og forøvrig var skattesystemene mindre effektive. De krigførende statene baserte seg primært på lån (krigsobligasjoner). Tanken var at motstanderen skulle betale dem i form av krigserstatninger etter at krigen var vunnet. Særlig ententemaktene sto i gjeld til andre stater, mest av alt USA. Total gjeld mellom ententelandene var ca. 16,4 milliarder.[278]

Etter at krigen var over hadde Tyskland en gjeld på 156 milliarder mark (i 1914 var den på 5,4 milliarder mark), Storbritannias gjeld var på 5,8 milliarder pund (i 1914 var den på 0,6 milliarder pund). Den franske offentlige gjelden økte med 130 milliarder franc, og USAs offentlige gjeld økte med 24 milliarder dollar. Pengemengden i Storbritannia hadde økt med 111 %, mens den i Tyskland hadde økt med 285 %, noe som la grunnlaget for den tyske inflasjonen (hyperinflasjonen i Weimarrepublikken) inntil 1923.[278]

Skyttergravskrig[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Skyttergravskrig

Skyttergrav ved Somme, opprinnelig tysk, da bildet ble tatt var den erobret av britene.

Skyttergravskrig og stillingskrig ansees som typisk og bestemmende for første verdenskrig, krigføring langs permanente, befestede frontlinjer. Skyttergravskrigen var kun karakteristisk for den rundt 700 kilometer lange vestlige frontlinjen mellom november 1914 og mars 1918, men tidvis og for situasjonen på østfronten og ved fronten i Italia. Alle stormaktene hadde forberedt seg for en bevegelig krig i sine planer inntil 1914. Ettter Schlieffen-Moltkeplanen mislyktes og kappløpet mot havet endte uavgjort, gravde de stridende arméene seg ned. Grunnlaget for befestningen av frontlinjen var den militærtekniske utviklingen som favoriserte forsvareren. I tillegg kom tap av kontroll av store hærstyrker og den relative styrkebalansen.[279]

I januar 1915 beordret den tyske overkommandoen at frontlinjen på vestfronten måtte utvides i dybden så de kunne motstå angrep fra overlegne styrker. Stridserfaringene ledet til at hovedstyrken ble flyttet bakover til en andre linje, med tilfluktsrom. Fra 1916 introduserte de stridende partene tre linjer i mange områder. For å lykkes måtte angripende styrker planlegge nøye og ha lokal overlegenhet. I et angrep ble fiendens stillinger først kraftig beskutt med artilleri. I tillegg ble det brukt stridsgass, miner (underjordiske sprengladninger i tunneler), etterhvert også stridsvogner, granatkastere og maskinpistoler. Håndgranaten fikk en renessanse, mens bajonetten nesten mistet sin betydning, i de trange skyttergravene var feltspader ofte et bedre våpen. Mot slutten av krigen endret den tyske arméen sin taktikk og brukte i våroffensiven i 1918 såkalte stormtropper, godt utstyrte elitesoldater som rykket frem i front og forsøkte å ødelegge fiendens bakre infrastruktur med infiltrasjonstaktikk.[279]

Hverdagslivet til soldatene i skyttergravene ble preget av lange faser med inaktivitet, og hard kamp for overlevelse. Resultatet var at skyttergravene ofte var svært forseggjort, samtidig var soldatene utsatt for alvorlige krigsnevroser, eller inntil da ukjente angstreaksjoner som søvnredsel, at man sovnet og ble angrepet.[279]

Stridsgass[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Giftgass i første verdenskrig

Rekke med britiske soldater skadet ved angrep med giftgass på vestfronten i 1918

Den 22. april 1915 ble inntil 5 tusen ententesoldater drept eller skadet av et tysk gassangrep med klor ved Ypres, denne datoen regnes som startpunkt for moderne masseødeleggelsvåpen. Det var første tilfelle hvor gass ble brukt i stor målestokk, og endret ideen om krig som en ridderlig kamp. Introduksjon av gass var også mer omstridt enn andre våpen. De tyske offiserene ble overrasket over suksessen, og klarte ikke å utnytte den grunnet manglende reserver, i tillegg ble også angriperne påvirket av gassen. Ententemaktene anså bruken av dødelig gass som et klart brudd på Haagkonvensjonen om landkrigføring, og som et ytterligere bevis for hvor barbarisk tysk krigføring var. Selv om kjemiske våpen ikke var ukjent hadde til da kun irriterende gasser (som tåregass) blitt brukt, men de var tilsvarende mindre effektive.

Problemet med å trenge gjennom ved offensiver, den fastlåste skyttergravskrigen, og ammunisjonskrisen grunnet mangel på salpeter, samtidig som tysk kjemisk industri hadde ubrukt kapasitet ledet til å bruke gass som våpen. Selv om deler av det tyske offiserskorpset var skeptisk ble bruken av gass ansett som et nødvendig onde. Den 31. mai 1915 angrep tyske styrker ved Bolimów på østfronten, hvor fosgengass ble brukt for første gang. Den 25. september 1915 var den første gangen britiske styrker brukte stridsgass i større skala, i slaget om Loos.[280]

De første gassmaskene ble tatt i bruk høsten 1915. De krigførende partene brukte etterhvert gassfylte granater, for å være mindre avhengige av gunstig vindretning. I juli 1917 ved Nieuwpoort ble det for første gang brukt gass som trengte gjennom filteret i gassmasken. Samtidig, eller kort etter, begynte bruken av irriterende gass sammen med giftgass. Den første gjorde at soldatene tok av seg maskene. Rett etter Nieuwpoort ble det ved Ypres brukt en ny gass, sennepsgass, som var etsende ved hudkontakt. I tillegg til å skade personell bandt sennepsgassen opp store ressurser for å ta hånd om sårede.[280]

Totalt ble det brukt rundt 112 tusen tonn med giftgass i første verdenskrig, av det 52 tusen tonn fra Tyskland. Nøyaktig antall forgiftet av stridsgass og døde er vanskelig å angi. Mange av soldatene døde etter lengre sykeleie. For vestfronten anslås rundt 500 tusen sårede og om lag 20 tusen døde.[280] For hele krigen anslås tap etter gassangrep til rundt 1,2 millioner soldater, av de om lag 90 tusen døde.[281]

Luftkrig[rediger | rediger kilde]

Luftkrig, oljemaleri av Michael Zeno Diemer (1867–1939)
Film med amerikanske piloter, blant de Eddie Rickenbacker, i luften under første verdenskrig
Det tunge tyske bombeflyet Gotha G.IV i luften, det ble blant annet brukt til å bombe London

Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200–300 enkle fly tilgjengelig og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering.[282] Da den britiske ekspedisjonsstyrken British Expeditionary Force (BEF) ankom Frankrike i august 1914 hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra Royal Flying Corps (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle slaget ved Marne.

Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved flyfotografi, og da stillingskrigen begynte ble fly også brukt for koordinering av artilleri.[283] Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken.[284] Den viktigste funksjonen for flyene var etterhvert å bistå artilleriet.[285]

Den franske flypioneren Roland Garros var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet, for å beskytte propellbladene forsterket han de med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen Anthony Fokker en synkroniseringsmekanisme for sitt Fokker E.III. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var Max Immelmann og Oswald Boelcke.[286] Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.[287]

Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over Liège i Belgia av et tysk luftskip 6. august 1914, et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over Antwerpen. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Etter det ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med Gotha G.IV bombefly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip og bombefly 1400 britiske sivile og skadet nesten 5 000.[288] Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved Bodensjøen. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.[289]

Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. Sjøfly som kun hadde blitt benyttet for rekognosering ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av hangarskip ble benyttet, og både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip for det. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.

Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som Nieuport 11. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere, Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917 ble Jasta 11 ledet av Manfred von Richthofen. Med sine flygere bidro han til blodige april,[290] hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.

Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2–3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, franskmennene tapte rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap.[291]

Sjøkrig og blokade[rediger | rediger kilde]

Maleri av senkingen av RMS «Lusitania», tap av amerikanske passasjerer hadde stor effekt for USAs holdning til Tyskland
Den tyske krysseren SMS «Blücher» i ferd med å synke under Jyllandsslaget

Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende rolle. Jyllandsslaget i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen.[151] Ved utgangen av krigen viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.

De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i Nordsjøen (Atlanterhavet hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i Østersjøen, Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i Middelhavet (bortsett fra Adriaterhavet), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i Svartehavet, mens det igjen kontrollerte Bosporosstredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra.[292] Unntaket var Skandinavia og Nederland; Sverige eksporterte jernmalm, Norge nikkel og kobber, mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet Norsk Hydro i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for nitrat til sprengstoffproduksjon.[293]

Mens blokaden av Tyskland ved Royal Navys avstenging av Nordsjøen bidro til å utarme sentralmaktene, bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen[note 11] og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag.[293] Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side.[91] Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.[101] Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med ubåt som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt.[294] Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Tysk uinnskrenket ubåtkrig bidro til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag.[172][170]

I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, mytteriene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske novemberrevolusjonen.[218]

Propaganda[rediger | rediger kilde]

Anti-tysk propagandaplakat fra første verdenskrig, tysk soldat marsjerer med barn på bajonetten

Under første verdenskrig ble propaganda brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler.

I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side.

En tidlig hendelse i krigen som ble brukt av propaganda fra begge sider var brannen i biblioteket i Louvain (flamsk ((Leuven]]) i Belgia i august 1914. Ledende britiske vitenskapsmenn kom ut med en erklæring hvor de fastholdt at brannen med overlegg var startet av tyske soldater. Tyske vitenskapsmenn kom med en mot-uttalelse, som forsøkte å rettferdiggjøre krigen som en kamp for kultur og en forsvarskrig. Andre velkjente propagandakampanjer var den påståtte korsfestelsen av nonner i Belgia, eller påstått avhugging av barnehender av tyske soldater i Belgia.

Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under julikrisen i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og aggressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.[295]

Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (arméen og befolkningen) stemplet. Bruken av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker av ententemaktene ble dels fordømt som et brudd på kultur eller amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fiendens kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.[296]

Våpenteknisk utvikling[rediger | rediger kilde]

Britisk Mark IV stridsvogn, den ble produsert i over ett tusen eksemplarer

Første verdenskrig endret våpenteknologi på mange måter. For infanterister ga krigen det endelige gjennombrudd for kamuflasje og stålhjelmer. Soldatenes rifler var stort sett likeverdige, kun den britiske Lee-Enfield hadde et overtak med stor skuddhastighet og førte særlig i Flandern til store tyske tap. Skyttergravskrigen førte til en renessanse for håndgranaten, hvorav kun sentralmaktene hadde nok antall ved krigens utbrudd. Maskingeværet ble ytterligere utviklet, fra tyngre (MG08, 30–40 kg), til lette transportable modeller (MG 08/15, ca. 14 kg), og den første virkelige maskinpistol, MP18, ble tatt i bruk sammen med ny infanteritaktikk (stormtropper).[297]

Maskingeværer og etterhvert stridsvogner bidro til å gjøre det opprinnelige kavaleriet avleggs (soldater på hest). Det mistet sin status og ble kun brukt for perifere oppdrag og spesielle områder, som deler av østfronten og Midtøsten.[298] Fra den første, moderat suksessfulle stridsvognen Mark I, utviklet ententemaktene den forbedrede Mark IV og Renault FT-17, forløperen for dagens stridsvogner. Tyskland utviklet og produserte knapt noe nstridsvogner. 20 tyske A7V mot 1 220 Mark IV, 2 700 Renault FT og omlag 2 000 andre pansrede kjøretøy viser også ententemaktenes materielle overlegenhet det siste krigsåret.

Artilleriets begrensning ledet til utviklingen av bombefly. Tungt tysk artilleri som tykke Bertha som hadde suksess mot festninger ved innledningen av krigen hadde en rekke svakheter (begrenset bevegelighet, høy slitasje, moderat nøyaktighet).[299] Den teknisk avanserte Pariskanonen (tysk: Paris-Geschütz) hadde ingen militær verdi grunnet liten nøyaktighet og var kun et terrorvåpen mot sivile mål. Den lette og portable franske Canon de 75 revolusjonerte artilleriet før krigen og viste i begynnelsen av første verdenskrig sin kapasitet mot tyske angrep, men ble etterhvert for lett for stillings- og skyttergravskrig. Forholdstallet mellom lette og tunge kanoner skiftet i løpet av stillingskrigen fra 11:2 i begynnelsen til 9:7 mot slutten av krigen.[300]

Fra improvisasjon ble det første standardiserte jagerflyet utviklet (Fokker E.I). Det ble også utviklet bombefly, som det britiske Handley Page Type O og det tyske Gotha G.I, som etterhvert erstattet tyske luftskip. Første verdenskrig var også begynnelsen for flyradio, noe som ga flyrekognosering nye muligheter.

Undervannsbåten ble i beste fall ansett som et støttevåpen før krigen, men ble det viktigste offensive våpenet i sjøkrigen. Storbritannias overlegne etterretning ved Room 40 var et stort hinder for bruken av den tyske slagskipsflåten, og etter Jyllandsslaget oppga tyskerne helt offensive operasjoner. Tilsvarende var Royal Navy forsiktig i bruk av sin slagskipsflåte grunnet trusselen fra tyske undervannsbåter.

Bortsett fra mobilisering av alle reserver i krigsøkonomien ble den industrielle krigen preget av avstandsvåpens dominans: artilleri forårsaket om lag 75 % av alle skader, infanterivåpen rundt 16 %, håndgranater mellom 1–2 % og giftgass nesten 1,7 %. Tradisjonelle våpen som sabel og bajonett forårsaket kun 0,1 % av skadene. I motsetning til tidligere kriger døde mindre enn en tiendel av tyske, en sjettedel av østerriksk-ungarske og en femtedel av franske soldater på grunn av sykdom.[226]

Fronterfaringer[rediger | rediger kilde]

Tyske stormtropper angriper under første verdenskrig, med stålhjelmer, ekstra utrustning og trening er det den nye soldaten

Med store slag og omfattende bruk av tungt materiell brakte første verdenskrig en markert endring i synet på soldater og på deres selvforståelse. Før krigen var den generelle ideen om krig fremdeles preget av slag hvor soldaten modig og ridderlig skulle beseire fienden. De fleste tyskeres forståelse av krig hang igjen fra den fransk-prøyssiske krig som ble avsluttet i 1871. Tilsvarende ble krigen sett som en åpen, ærlig kamp hvor deltakerne fikk utløp for sin eventyrlyst og sitt heltemot. Erfaringene og kravene fra stillingskrigen ødela disse forestillingene. Krigen ga soldatene den ødeleggende erfaringen av fullstendig degradering av individet til et forsvarsløst objekt utsatt for en upersonlig industriell krigsmaskin.[301]

Sentralt var den nesten uopphørlige artilleribeskytning, som førte til over halvparten av ofrene for krigen. Soldatens eneste reaksjon overfor dette våpnet var å vente nesten hjelpeløs på nedslaget som kom med tilsynelatende ukontrollerbar styrke: «Krigsmaskinen synes å ha blitt allmektig og påførte sine avgjørelser på de som deltok i dens fordekte bevegelser.».[302] Tilsvarende oppsto bildet av en ny soldat. Den stemningsfyllte, spontane og lojale ungdom forsvant og ble erstattet av soldaten fra Verdun, en veltrent, kald, aggressiv, isolert og godt teknisk utstyrt lederfigur. Stålhjelmen var symbolet på soldaten, det representerte det moderne, tekniske og funksjonelle ved krigen.[303]

Paradoksalt bidro skyttergravkrigens statiske natur til at krigshandlinger ble redusert så lenge som soldatene på begge sider vedlikeholdt status quo, som vanligvis var tilfelle bortsett fra store offensiver. For å bryte opp denne statiske situasjonen benyttet kommandantene spesialister, på den britiske siden særlig skarpskyttere, mens på tysk og østerriksk-ungarsk side ble stormtropper benyttet. Disse elitestyrkene hadde høy individuell motivasjon for å kjempe, noe som for vanlige tropper var upopulært. Disse spesialstyrkene ble sett som lovbrytere i en empatisk forstand: «Det er derfor ingen tilfeldighet at de tyske stormtroppene og de italienske eliteenhetene (Arditi) har en direkte linje til fascistenes estetisering av voldsbruk i mellomkrigstiden.»,[304] noe som kan underbygges av psykologiske og kulturelle studier.[305]

Diplomati[rediger | rediger kilde]

De to stridende gruppene, ententen og sentralmaktene, brukte diplomati og propaganda for å støtte opp under egen side, eller undergrave motparten. Stort sett fokuserte krigstidens diplomati på fem saker: propagandakampanjer; definering eller omdefinering av krigsmålene, som ble hardere jo lenger krigen pågikk; lokke nøytrale land inn i striden (Det ottomanske rike, Italia, Bulgaria og Romania) ved å tilby landområder; og støtte til nasjonale minoriteter innenfor fiendens område. Nøytrale land la frem flere fredsforslag, men ingen av de fikk noe særlig støtte.[306][307] Det viktigste fredsforslaget kom fra USAs president Woodrow Wilson i desember 1916, men det ble avvist av begge de stridende alliansene.[172]

Våren 1917 forsøkte Østerrike-Ungarns nye keiser Karl å sende ut fredsfølere gjennom en slektning, prins Sixtus av Bourbon-Parma, men de ble avvist av ententemaktene. Hans utenriksminister Ottokar Czernin prøvde å få tyskerne til å vurdere å redusere sine krigsmål. Han argumenterte med at Østerrike-Ungarn var så nedkjørt at en revolusjon, tilsvarende den som nylig hadde skjedd i Russland også kunne skje i Wien, men dette ble avvist av tyskerne.[248] Etter å ha overtatt som tysk utenriksminister i august 1917 forsøkte Richard von Kühlmann å se om det var mulig å oppnå separatfred med en av ententemaktene, og slik splitte de. Da det mislyktes erklærte han i oktober i riksdagen at Tyskland aldri ville oppgi Alsace-Lorraine. Etter at den britiske statsministeren David Lloyd George erklærte at Storbritannia ikke ville gi opp før Frankrike hadde fått tilbake sine tapte områder, var døren lukket for en forhandlingsfred i vest.[308]

I november 1917 sendte den britiske utenriksministeren Arthur Balfour et åpent brev til bankieren Walter Rothschild, senere kjent som Balfourerklæringen. I brevet ga den britiske regjeringen sin støtte til et «nasjonalt hjem for den jødiske befolkningen». Erklæringen ble vedtatt etter uker med debatt i regjeringen. Bakgrunnen for at brevet ble sendt var dels at Storbritannia var i posisjon til å gi et løfte, siden de var i ferd med å erobre Jerusalem. Viktigere var effekten det var påtenkt overfor USA. I tillegg ble det antatt at jødiske innvandrere ville være pro-britiske og derved støtte Storbritannias imperialistiske ambisjoner i Midtøsten.[309]

Kartskisse over områder dominert av sentralmaktene etter fredsavtalen i Brest-Litovsk, den røde linjen angir frontlinjen ved sentralmaktenes offensiv etter forhandlingsbruddet i februar

Den 3. desember 1917 begynte forhandlinger om våpenhvile mellom sentralmaktene og representantene for Russlands bolsjevikstyre i Brest-Litovsk (dagens Brest i Hviterussland). De russiske forhandlernes situasjon var at de ikke kunne forsvare landet, mens sentralmaktenes forhandlere ønsket å avslutte krigen i øst så de kunne konsentrere seg om vestfronten. Russerne krevde en tre måneders våpenhvile, sentralmaktene gikk med på én måned, automatisk forlenget, den kunne sies opp med én ukes frist. Fredsforhandlinger begynte 22. desember, Tyskland ble presentert av utenriksminister Richard von Kühlmann, Østerrike-Ungarn av utenriksminister Ottokar Czernin mens Adolf Ioffe ledet den russiske delegasjonen. Ved forhandlingsstart sto partene langt fra hverandre, den russiske delegasjonen krevde en fred uten anneksjoner, og respekt for nasjoners selvbestemmelsesrett, de håpet snarlige revolusjoner skulle støtte de i forhandlingene. Sentralmaktene fremsto relativt velvillige ved forhandlingenes start, men avviste tilbaketrekning fra russiske områder de hadde okkupert. I begynnelsen av januar 1918 tok Lev Trotskij over som russisk forhandlingsleder, hans ønsket å dra ut forhandlingene så lenge som mulig så revolusjonær propaganda fikk tid til å virke utenfor Russland. I januar sluttet representanter for Ukraina seg til forhandlingene.[188][310]

Forhandlingene i Brest-Litovsk påvirket befolkningene i begge alliansene mens de pågikk. Den 8. januar 1918 kunngjorde USAs president sine 14 punkter. Utspillet var både innenriks- og utenrikspolitisk, og det tok særlig sikte på å møte utfordringen fra det nye sovjetstyret i Russland. Punktene var derfor også rettet mot opposisjonen i sentralmaktene, og venstresiden i ententemaktene. Flere av punktene var i motstrid til krav fra britiske, franske og italienske styresmakter, og mottakelsen ble deretter. Den største umiddelbare effekten fikk punktene overfor sentralmaktene.[311]

Etter en pause i forhandlingene fra den 18. januar diskuterte bolsjevikene som ledet Russland sentralmaktenes forslag. Vladimir Lenin gikk inn for å godta sentralmaktenes krav da han anså Russlands posisjon som svært svak. Trotskijs forslag om hverken fred eller krig som en avvisning av sentralmaktenes krav var imidlertid det som ble vedtatt. Målet var å fryse situasjonen, mens revolusjonær propaganda fortsatte mot sentralmaktenes soldater for å vinne deres støtte. Den 9. februar sluttet sentralmaktene fred med representanter for Ukraina, blant betingelsene var store kornforsyninger til sentralmaktene, mens den nye staten fikk overdratt et område rundt det som i dag er Chełm i Polen (Guvernementet Kholm). Østerrike-Ungarn anså avtalen som svært viktig da landet var på kanten av opprør grunnet matmangel, men avståelsen av områdene ved Chełm viste seg raskt å være en stor diplomatisk feil, ved å underbygge polsk nasjonalisme bidro den til å bryte opp keiserdømmet. Dagen etter, den 10. februar avbrøt Trotskij forhandlingene.[188][310]

Sentralmaktenes styrker gikk til offensiv den 17. februar, uten noen fungerende russisk hær erobret de raskt enorme områder. Bolsjevikene ga etter og aksepterte de harde tyske kravene. I praksis førte det til tysk dominans fra Arktis til Svartehavet, og Russland mistet om lag en tredjedel av sin befolkning. Formelt utvidet hverken Østerrike-Ungarn eller Tyskland sitt territorium, mens reelt ble en rekke tyskdominerte bufferstater etablert langs Russlands vestlige grense. Avtalen ble undertegnet den 3. mars. Fredsavtalen i Brest-Litovsk styrket begge de krigførende alliansenes vilje til fortsatt krigføring; sentralmaktene fordi de ikke lenger utkjempet en tofrontskrig, ententemaktene fordi avtalen viste hva de hadde i vente fra sentralmaktene, om de ga opp.[188][310]

Indisk deltakelse i ententen[rediger | rediger kilde]

Indiske soldater ankommer Marseille i september 1914 for å kjempe mot tyskerne på vestfronten

Ved utbruddet av krigen forsøkte Tyskland å bruke indisk nasjonalisme og pan-islamisme til sin fordel. De forsøkte å få til opprør mot britisk styre i Britisk India, og sendte en delegasjon til Afghanistan som oppfordret landet å delta på sentralmaktenes side. Til tross for britenes bekymring om et opprør i India førte krigsutbruddet til enestående utbrudd av lojalitet og støtte til Storbritannia.[312][313]

Indiske politiske ledere fra Indian National Congress, og andre grupper var ivrige etter å støtte Storbritannias krigsinnsats, da de trodde at det ville fremme selvstyre etter krigen, slik de andre «hvite» koloniene (Canada, Australia, New Zealand og Sør-Afrika) allerede hadde fått.[314]

Ved utbruddet av krigen var den indiske arméen tallmessig større enn den britiske arméen. Rundt 1,3 millioner indiske soldater og arbeidere tjenestegjorde i Europa, Afrika og Midtøsten, mens den sentrale indiske regjeringen og fyrstestatene sendte store forsyninger med mat, penger og ammunisjon. Totalt 140 000 mann tjenestegjorde på vestfronten og nesten 700 000 i Midtøsten. Tapstallene for indiske soldater under første verdenskrig var totalt 47 746 drept og 65 126 såret..[315] Prøvelsene under krigen, så vel som den britiske regjeringens manglende oppfølging av hva mange indere oppfattet som et løfte om selvstyre etter krigen, brakte misnøye og bidro til at kampen for full uavhengighet fikk støtte.[314]

Kvinners innsats og rolle[rediger | rediger kilde]

En kvinnelig arbeider bruker en maskin (såkalt dreiebenk) på et skipsverft i Storbritannia

Under første verdenskrig var tjeneste ved fronten så godt som utelukkende forbeholdt menn. Kvinner spilte imidlertid en avgjørende, om enn lite synlig, rolle for begge de krigførende blokkene. Landbruket var lite mekanisert, og mobilisering av mange mannlige jorbruksarbeidere som soldater var negativt for matproduksjonen. Mange kvinner tok derfor arbeid i jordbruket, som tidligere var forbeholdt menn. Det var også stor mangel på industriarbeidere, og millioner av kvinner arbeidet med maskiner på fabrikker, og i transportsektoren, blant annet som lokomotivførere. Forsyningssituasjonen på sentralmaktenes side var grunnet ententens blokade vanskelig, og det ga mange kvinner en ekstra byrde. Mye tid ble brukt i køståing, ofte med magert resultat. I Russland trakk mange soldathustruer (såkalte soldatki) og flyktninger inn til byene for å søke mat og arbeid, de bidro til protester mot krigen, først fra et økonomisk grunnlag, etterhvert også et politisk.[316]

Kvinner var imidlertid ikke førstevalget for industrien, de forsøkte først å dekke behovet for arbeidere ved menn som enten var for unge, eller for gamle til å gjøre militærtjeneste. Først da disse gruppene ikke var tilstrekkelig ble det fra 1915 i stadig større grad rekruttert kvinner til fabrikkarbeide som før kun hadde blitt utført av menn. For det bestående samfunnet var kvinnenes innsats et tveegget sverd; nødvendig for krigsinnsatsen, men samtidig en potensielt farlig undergraving av tradisjonelle kjønnsroller i arbeidslivet. Kvinner som arbeidet i tidligere mannsdominerte stillinger i fabrikker kunne tjene to til tre ganger mer enn i tradisjonelle kvinneyrker.[317]

Arbeidsforholdene i den tyske krigsindustrien var ikke forenlige med kvinnenes tradisjonelle rolle som husmor og mor. Arbeidstidsbestemmelsene ble opphevet allerede ved krigens start, og arbeidsdagen kunne være fra 10 til 12 timer. Arbeidet med våpen og ammunisjon kunne medføre direkte kontakt med livsfarlige stoffer, ikke sjelden med døden til følge. Da den tyske hærledelsen i 1916 således foreslo en alminnelig verneplikt for kvinner, ble dette avslått av regjeringen, da kvinnenes tradisjonelle oppgaver i samfunnet ellers sto i fare for å bli forsømt.[318]

I Russland utgjorde kvinnene over 40 % av arbeidsstyrken i industrien i 1917. I Frankrike var en tredjedel av arbeidere i rustningsindustrien kvinner. I Storbritannia arbeidet over 5 millioner kvinner i ulike industrisektorer i 1918, men det var kun én million flere kvinnelige sysselsatte enn ved utbruddet av krigen. Det var et skifte som var synlig i mange av de krigførende landene, at kvinnes yrkesdeltakelse ikke nødvendigvis økte voldsomt, men at de fikk innpass på arbeidsplasser de før krigen var utestengt fra. I Tyskland økte voksne kvinners relative deltakelse som arbeidskraft i industrien med 52 % fra 1913 til 1918.[319] En annen konsekvens av kvinners overgang til industriarbeidsplasser var i USA, hvor svarte kvinner gikk fra gårdsarbeid, til å overta stillinger hvite kvinner hadde hatt før krigen.[317]

Grunnet mange sårede soldater var behovet for sykepleiere stort, og en rekke kvinner meldte seg til pleieoppgaver, både bak og ved frontlinjene. Endel kvinner tjenestegjorde også som leger ved fronten. Selv om sanitetspersonellet ikke var stridende, var de ikke skånet for krigshandlinger.[320]

I Tyskland endret krigen det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret. Da mennene reiste til fronten, overtok kvinnene nye posisjoner i samfunnet. Behovet ble varig, da mennene i et stort antall, vendte forkrøplet og hjelpeløse hjem. Likevel hevet sterke antifeministiske stemmer seg mot grunnleggende endringer. General Hindenburg skrev i oktober 1916 til rikskansler Bethmann Hollweg, og ba om at det ble satt en stopper for kvinnenes krav om likestilling i alle yrker.[321] Det underliggende synspunkt var at når soldatene ved fronten risikerte sine liv, var det nettopp for å forsvare det tradisjonelle samfunnet. Feminismen ble tolket i lys av dolkestøtslegendens forklaring på krigens utfall. Påstanden var at soldatene ved fronten ble dolket i ryggen av noen der hjemme. De eneste som kunne bringe Tyskland videre etter krigen, ble det hevdet, var mennene ved fronten.[322]

Verdenskrigens betydning for tyske kvinner, ble i en viss utstrekning bestemt av deres sosiale tilhørighet. Enkelte kvinner, særlig de fra borgerskapet og med utdannelse, fikk delta på nye samfunnsområder. Noen oppnådde til og med ledende stillinger.[323] For arbeiderkvinnene medførte krigen først og fremst dobbeltarbeid og forverrede kår. Barna ble overlatt til seg selv mens kvinnene var i arbeid, og de fattige arbeiderkvinnene manglet penger til å handle på svartebørsen. Kvinnenes og ungdommens protest ble imidlertid en del av antikrigsbevegelsen i 1917/1918, som til slutt førte til keiserrikets fall.[324]

Fasiten for de tyske kvinnene etter første verdenskrig, var likevel at den hadde ført til en større og varig representasjon i arbeidslivet utenfor hjemmet. Holdningene til kvinner i arbeidslivet var også endret på en måte som ikke kunne gjøres om.[325]

Under krigen ble det diskutert hvordan kvinners innsats burde anerkjennes. Mangelen på kvinners stemmerett, og at de måtte få delta på lik linje med menn ble et sentralt politisk krav i flere land. Før krigen brøt ut var det knapt noen kvinner som hadde stemmerett. Etter fredsslutningen fikk kvinner i en rekke land anledning til å stemme, mye av bakgrunnen for at kvinner derved fikk større politisk innflytelse var deres innsats i krigsårene.[326]

Krigsforbrytelser[rediger | rediger kilde]

Det canadiske hospitalskipet «Llandovery Castle», ententemaktene anså senkingen som en krigsforbrytelse

En rekke hendelser under første verdenskrig kan betegnes som krigsforbrytelser, det vil si brudd på internasjonalt anerkjente lover på det tidspunktet hendelsen fant sted. Både sentralmaktene og entententemaktene utførte handlinger som ansees som krigsforbrytelser, men knapt noen ble dømt for det.[327][328]

Baralonghendelsen

Den 19. august 1915 ble den tyske ubåten «U-27» senket av det britiske Q-skipet HMS «Baralong», og alle tyske overlevende ble skutt uten noen rettssak av «Baralong»s besetning etter ordre fra skipssjefen Godfrey Herbert. Mordene ble rapporter til media av amerikanske borgere som var om bord på «Nicosia», et britisk lastefartøy med krigsforsyninger, som ble stoppet av «U-27» kun minutter før hendelsen.[329]

Torpederingen av HMHS «Llandovery Castle»

Det kanadiske hospitalskipet HMHS «Llandovery Castle» ble torpedert av den tyske ubåten SM «U-86» til tross for internasjonal anerkjent lov. Kun 24 av totalt 258 av medisinsk stab, pasienter og besetning, overlevde. Overlevende rapporterte at ubåten gikk til overflaten og seilte på livbåter, og brukte maskingeværer på overlevende i sjøen. Ubåtens skipssjef, Helmut Patzig, ble anklaget for krigsforbrytelser etter krigen, men unngikk rettforfølgelse ved å flykte til fristaden Danzig hvor tysk lov ikke var gjeldende.[330]

Bruk av kjemiske våpen

Utdypende artikkel: Giftgass i første verdenskrig

Den første vellykkede bruken av giftgass fant sted ved det andre slaget ved Ypres 22. april til 25. mai 1915. Gass ble deretter brukt av alle de krigførende nasjonene under første verdenskrig. Det er anslått at kjemiske våpen forårsaket totalt 1,2 millioner tap (døde og sårede).[281] Britenes tap omfattet rundt 180 tusen grunnet kjemiske våpen og de forårsaket om lag en tredjedel av amerikanske tap. Den russiske arméen anslås å ha tapt rundt 500 tusen mann ved kjemiske våpen under første verdenskrig.[331] Bruken av kjemiske våpen var et klart brudd med Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 som forbød bruk av slike våpen.[332][333]

Virkningen av giftgass var ikke begrenset til de stridende. Sivile var utsatt for gass da vinden blåste gassen til bebodde områder, og de fikk sjelden noe forhåndsvarsel. Sivile hadde som regel heller ikke tilgang til gassmasker. Mellom 100 til 260 tusen sivile ble utsatt for giftgass under krigen og titusener av de døde, enten under eller etter krigen, av skadene giftgassen hadde forårsaket. Hærførere på begge sider visste at giftgass ville skade sivile, men fortsatte allikevel å bruke de. Den britiske feltmarskalken Douglas Haig skrev i sin dagbok: «Mine offiserer og jeg var klar over at slike våpen ville skade kvinner og barn i nærliggende byer, da sterke vinder var vanlig ved fronten. Men siden våpenet skulle brukes mot fienden, var ingen av oss særlig bekymret.».[334][335][336][337]

Etnisk rensing og folkemord

Utdypende artikkel: Folkemordet på armenerne

Den etniske rensningen av Det osmanske rikes armenske innbyggere, inkludert massedeportasjon og massakrer under første verdenskrig ansees som folkemord.[338] De osmanske styrkene utførte organiserte og systematiske massakrer på den armenske befolkningen, og brukte eksempler på armensk motstand for å rettferdiggjøre ytterlige utryddelser.[339] Tidlig i 1915 meldte endel armenere seg som frivillige til tjeneste i russiske styrker og den osmanske regjeringen brukte dette som et påskudd for å utstede en lov om deportasjon. Den åpnet for å deportere armenere fra de østlige provinsene av Det osmanske rike til Syria. Armenerne ble med hensikt marsjert til de døde og endel ble angrepet av osmanske bander.[340][341]

Det nøyaktige antallet døde er ukjent, men The International Association of Genocide Scholars (IAGS) anslår at 1,5 millioner armenere døde.[338][342] Tyrkiske styresmakter har benektet at det fant sted et folkemord, og hevder at de som døde var offer for rivalisering mellom folkegrupper, hungersnød eller sykdom, disse påstandene avvises av de fleste historikere.[343] Tilsvarende ble andre etniske grupper angrepet av Det osmanske rike i denne perioden, blant de assyrere og grekere, og noen eksperter anser disse hendelsene å tilhøre samme politikk for utryddelser.[344][345][346]

Russland

Etter den russiske revolusjon og under den russiske borgerkrigen ble mellom 60 til 200 tusen sivile jøder myrdet, de fleste i det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, stort sett dagens Ukraina.[347]

Tyske styrker i Belgia

De tyske invasjonsstyrkene anså all motstand, som sabotasje av jernbanelinjer, som illegal og umoralsk, de skjøt belgiere som utførte slike handlinger og brant bygninger som hevn. I tillegg antok de at de fleste sivile var potensielle franktirører, og tok derfor gisler fra befolkningen, noen ganger ble gislene drept. Den tyske arméen henrettet over 6500 belgiske og franske sivile mellom august og november 1914. Ofte skjedde det i tilfeldige henrettelser av grupper av sivile beordret av tyske offiserer på lavere nivå. Den tyske arméen ødela mellom 15-20 tusen bygninger, mest kjent var universitetsbiblioteket i Leuven (fransk: Louvain), og skapte en bølge av flyktninger på rundt én million mennesker. Over halvparten av tyske regimenter i Belgia var involvert i større hendelser.[348] Tusener av belgiske arbeidere ble sendt til Tyskland for å arbeide i fabrikker. Britisk propaganda dramatiserte «voldtekten av Belgia», og det fikk mye oppmerksomhet i USA, mens tyskerne hevdet at det både var i henhold til krigens lover og grunnet franktirører som under den fransk-prøyssiske krig i 1870.[349]

Krigsfanger[rediger | rediger kilde]

Tyske krigsfanger i en fransk fangeleir mot slutten av første verdenskrig
Østerrikske krigsfanger i Russland under første verdenskrig

Mellom 8-9 millioner soldater overga seg og ble holdt i krigsfangeleirer under første verdenskrig.[350] Alle de krigførende landene hadde undertegnet Haag-konvensjonene av 1899 og 1907 vedrørende behandling av krigsfanger, og overlevelsesraten var generelt mye høyere enn for soldater ved fronten.[351] At enkeltsoldater overgav seg var uvanlig, det vanlige var at større avdelinger sammen la ned våpnene. Ved beleiringen av Maubeuge var det rundt 40 tusen franske soldater som overgav seg, i slaget om Galicia tok de russiske styrkene mellom 100 til 120 tusen østerriks-ungarske fanger, ved Brusilovoffensiven overgav mellom 325 og 415 tusen tyske og østerriks-ungarske soldater seg, og ved slaget ved Tannenberg kapitulerte om lag 90 tusen russiske soldater.

Mellom 25–31 % av tap Russland hadde under første verdenskrig (prosentandel av de tatt til fange, såret eller drept) var krigsfanger. Tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 32 %, for Italia var det 26 %, for Frankrike 12 %, for Tyskland 9 %, og for Storbritannia 7 %. Totalt var rundt 1,4 millioner mann fra ententemaktene krigsfanger (ikke inkludert Russland, som tapte mellom 2,5–3,5 millioner mann til krigsfangenskap). Av sentralmaktenes soldater ble rundt 3,3 millioner mann krigsfanger, flesteparten overgav seg til russiske styrker.[352] Tyskland holdt om lag 2,5 millioner krigsfanger, Russland holdt mellom 2,2–2,9 millioner, mens Frankrike og Storbritannia holdt rundt 720 tusen. USA holdt 48 tusen krigsfanger. For soldatene var overgivelsen det farligste, hvor de noen ganger ble skutt etter å ha lagt ned våpnene. Så snart fangene nådde en fangeleir var forholdene i Vest- og Sentral-Europa generelt tilfredsstillende, dels takket være Den internasjonale Røde Kors-komiteen og inspeksjon av nøytrale nasjoner. Forholdene i Russland var elendige, det var vanlig at krigsfangene sultet, mellom 15–20 % av fangene i Russland døde. I Tyskland var tilgangen til mat også begrenset, men kun rundt 5 % av fangene døde.[353][354][355]

Det osmanske rike behandlet også krigsfanger dårlig.[356] Etter det britiske nederlaget ved beleiringen av Kut i 1916 ble rundt 12 tusen britiske soldater krigsfanger, av de døde 4 250 i fangenskap.[357] Selv om mange var i dårlig forfatning da de ble tatt til fange, ble de tvunget til å marsjere 1100 kilometer til Anatolia.[358] De overlevende ble deretter tvunget til å bygge en jernbane gjennom Taurusfjellene.

Mens soldatene til den seirende ententen raskt ble sendt hjem fra sentralmaktene, var det samme ikke tilfelle for soldater fra de tapende sentralmaktene. Mange ble holdt som tvangsarbeidere i Frankrike frem til 1920, og ble kun frigitt etter mange henvendelser til det allierte krigsrådet (engelsk: Supreme War Council) fra Røde Kors.[359] Tyske fanger ble fremdeles holdt i Russland så sent som i 1924.[360]

Våpenhvilen[rediger | rediger kilde]

Forsiden av New York Times den 11. november 1918
Skisse over ententens okkupasjonsstyrker i Rhinland etter første verdenskrig

Så sent som i september 1918 forventet både ententemaktene og Tyskland (som på dette tidspunktet i praksis dominerte sentralmaktene) at kampene ville fortsette. Den tyske regjeringen og generalstaben (ved Paul von Hindenburg og Erich Ludendorff) anså at en ny seier i vest var nødvendig for å bedre forhandlingsposisjonen, og at hæren kunne holde ut ved seig defensiv kamp.[361]

Situasjonen ble brått endret den 28. september ved nyheten om Bulgarias bønn til ententemaktene om våpenhvile. Ludendorff fikk et sammenbrudd og krevde at Tyskland umiddelbart måtte be om våpenhvile med basis i president Wilsons 14 punkter. Ludendorff anså de 14 punktene som såpass vage at Tyskland kunne endre de til sin fordel, og om ententens krav var urimelige kunne de tyske styrkene fortsette å kjempe etter å ha styrket seg under våpenhvilen. Ententens press langs vestfronten var det underliggende problemet som tvang Ludendorff og Hindenburg til å innse at Tyskland var i ferd med å bli slått, antall soldater gikk drastisk ned (grunnet tap, sykdom, tilfangetatte og deserteringer), det samme gjorde kampviljen. Ludendorff la skylden for sammenbruddet på de tyske politikerne, særlig venstresiden, og anså at ved våpenhvileforhandlinger kunne de selv overta det problemet han mente de hadde ansvaret for. Utenriksminister Paul von Hintze var enig med Ludendorff og Hindenburg at våpenhvile måtte inngås. Etter en omdannelse av regjeringen ble det sendt et telegram til USAs president Woodrow Wilson den 4. oktober hvor den tyske regjering erklærte at den ønsket umiddelbar våpenhvile og fredsforhandlinger basert på hans 14 punkter.[361][362]

Det tyske ønsket om våpenhvile var ett av mange forsøk på å splitte ententemaktene, ved å rette det til USA håpet de å unngå antatt strengere krav fra Storbritannia og Frankrike.[363] Fra 4. til 23. oktober utvekslet Tyskland og USA en rekke forslag i offentlighet, mens kampene fortsatte og de andre deltakerne i ententen var på sidelinjen. Ved utvekslingen av krav til våpenhvilen tok USAs president Wilson rollen som både krigførende og forhandler, da han etter å ha forhandlet en avtale med tyskerne vendte seg til Storbritannia, Frankrike og Italia for å få deres aksept. Av flere grunner (ikke minst økt krigsvilje i USA) skjerpet Wilson etterhvert kravene til våpenhvile, noe som førte til at den tyske generalstaben endret standpunkt og ønsket å fortsette krigen. Det ble en åpen konflikt mellom regjeringen som holdt fast ved at våpenhvile var nødvendig, og generalstaben. Resultatet ble at Ludendorff gikk av 26. oktober, og generalstaben mistet sitt veto over tysk politikk.[364]

Paradoksalt nok hadde USA (som var landet som kom sist inn i krigen) nå en dialog med tyskerne, mens Storbritannia, Frankrike og Italia som hadde kjempet lengst og tapt mest, sto på sidelinjen. Diskusjon mellom USA og de tre foregikk ved to konferanser i Paris (den siste og avgjørende fra 29. oktober til 4. november). Selv om både regjeringene i Storbritannia og Frankrike var fortørnet over USAs alenegang, var de åpne for våpenhvile, om betingelsene var gode nok. I tillegg til evakuering av alt okkupert område ønsket Frankrike å få tilbake Alsace-Lorraine, de ville også at tyske styrker skulle trekke seg tilbake til øst for elven Rhinen og ha en okkupasjonsstyrke i Rhinland.[365]

Britene stilte mindre harde krav enn franskmennene, de var imponert over tysk motstand og så for seg at en for streng våpenhvile kunne bidra til fortsatt tysk kamp. Grunnet reduksjon i egne styrker anså de også at franskmennene og amerikanerne var i ferd med å få en sterkere posisjon i krigføringen, som igjen ville gi de en bedre posisjon under selve fredsforhandlingene, følgelig var en rask våpenhvile en fordel. Ententens konferanse i månedsskiftet førte til at Storbritannia, Frankrike og Italia godtok Wilsons 14 punkter som grunnlag for våpenhvile og de kommende fredsforhandlingene, men med viktige forbehold som førte til at kravene var vesentlig skjerpet. Av kravene som ble stilt var i tillegg til tysk retrett til øst for Rhinen, også overlevering av store mengder våpen (artilleri, maskingevær, internering av krigsskip) og tysk tilbaketrekning i øst til grensen av 1914. Mens det opprinnelige tyske utspillet delvis gikk ut fra at de 14 punktene kunne endres i deres favør, ble det motsatte resultatet av ententemaktenes forhandlinger i Paris.[365]

Mens dialogen og diskusjonene om våpenhvile pågikk ble over en halv million soldater drept eller såret, storparten på vestfronten, og ententemaktenes offensiv fortsatte. Etter Bulgarias og Det osmanske rikes kapitulasjon, og utover i oktober den akselererende oppløsningen av Østerrike-Ungarn samt novemberrevolusjonen fra 3. november, så den tyske regjeringen ingen annen mulighet enn å akseptere ententens krav til våpenhvile. Keiser Vilhelm II nektet først å akseptere regjeringens beslutning, men den 9. november ble han overbevist av generalstaben at videre kamp var umulig og at han måtte abdisere. Dagen etter dro Vilhelm over grensen til Nederland og søkte politisk asyl, mens kampene på vestfronten sluttet den 11. november, klokken 11.[187]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Døde, sårede og materielle tap[rediger | rediger kilde]

Rundt 9 millioner soldater ble drept i første verdenskrig og det antas at minst 6 millioner sivile døde som en følge av krigen. Særlig blant soldatene var mange av de som døde unge, i tillegg til familie og venners sorg betydde det tapt arbeidskraft for de berørte landene.[366] Totalt reduksjon i befolkningen i Europa som følge av krigen og den påfølgende influensaepidemien spanskesyken (som antas å ha slått ekstra hardt ut pga. svekkede befolkninger) kan ha vært opp mot 60 millioner mennesker.[note 13]

Rundt 7 millioner soldater ble skadet for livet og om lag 15 millioner ble alvorlig skadet. Tyskland mistet 15 % av sin mannlige befolkning, Østerrike-Ungarn mistet 17 % og Frankrike 10,5 %.[367] I Tyskland var det rundt 474 tusen flere sivile døde enn i fredstid, anslått å skyldes matmangel og feil ernæring, som igjen ledet til dårligere motstandsdyktighet mot sykdom.[368] Ved krigens slutt hadde hungersnød ført til om lag 500 tusen døde i østlige deler av Det osmanske rike, av de mellom 100 og 200 tusen dødsfall i det som i dag er Libanon.[369] Rundt 5 millioner døde i hungersnøden i Russland 1921–1922.[370] I 1922 var det mellom 4,5 og 7 millioner hjemløse barn i Sovjetunionen (Russland), etter årene med krig, revolusjon, borgerkrig og hungersnød.[371] Under og etter krigen etablerte de ulike krigførende statene medisinsk hjelp i form av blant annet proteser for å bistå soldater som hadde blitt mistet armer eller ben.[372]

Militære døde (i millioner mennesker)[373]
Land Døde Totalt antall soldater Prosent
Tyskland 2,00 13,25 15 %
Østerrike-Ungarn 1,50 07,80 19 %
Det osmanske rike 0,60 03,00 20 %
Bulgaria 0,10 01,20 08 %
Russland 1,85 12,00 15 %
Frankrike 1,30 08,10 16 %
Det britiske imperiet 0,85 07,00 12 %
Italia 0,68 05,00 14 %
Romania 0,34 01,20 28 %
Serbia 0,13 00,70 19 %
USA 0,21 04,74 04 %
Totalt 9,56 63,99 15 %

Fredsavtaler og nye stater[rediger | rediger kilde]

Okkupasjon av Rhinland var en del av vilkårene de seirende ententemaktene påla Tyskland. Her er franske soldater ved Deutsches Eck i 1929
Noen av de franske okkupasjonstroppene var fra koloniene og noen av soldatene fikk barn med lokale kvinner. Barna ble omtalt som Rhinlandsbastarder og ble etterhvert tvangssterilisert. Den originale rasistiske billedbeskrivelsen er som følger: «En etterlatenskap etter okkupasjonen av Rhinland av fargede franskmenn. Over 600 av disse ulykkelige bastardene lever i Rhinland. Et levende symbol på det tristeste forræderi mot den hvite rase»

Krigen ble avsluttet på alle fronter i løpet av 1918. Sentralmaktene vant på østfronten, noe som gikk tydelig frem ved freden i Brest-Litovsk (Russland trakk seg ut) og freden i București (Romania trakk seg ut) fra første halvdel av 1918, mens de allierte vant på alle de andre frontene og vant krigen totalt sett. Traktatene fra Brest-Litovsk og București ble da kansellert, men de nye statene som Brest-Litovsk-traktaten ga liv til, ble ikke fjernet av den grunn. Det oppstod dermed mange nye stater i Sentral- og Øst-Europa, alle fra de fire tidligere keiserdømmene, inkludert fra områder som tidligere tilhørte det russiske imperiet. I kronologisk rekkefølge blir det da:

Av land og regimer som forsvant som følge av disse fredsavtalene går de fire keiserdømmene igjen på nytt: Samtlige av dem ble oppløst, og endte opp som republikker, noe de har vært for all ettertid. Det ble også noen navneskifter:

  • Tyskland het fremdeles «Det tyske riket» (frem til 1945), men ble ikke lenger omtalt som «Keiserriket Tyskland», men som Weimarrepublikken
  • Østerrike var en skygge av det gamle imperiet og kalte seg «Republikken Østerrike»
  • Russland ble styrt av bolsjevikene fra oktober 1917. Det het offisielt Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, ofte bare omtalt som «Sovjet-Russland», og ble i 1922 den viktigste delrepublikken i det Sovjetunionen ble opprettet. Hovedstaden ble også flyttet fra Petrograd til Moskva.
  • Osmanrikets etterfølger i dets kjerneområde Anatolia kalte seg fra 1923 for Tyrkia, og var en republikk fremfor et sultanat som dets forgjenger var. Ved våpenstillstanden i Mudros 30. oktober 1918 måtte Det osmanske riket trekke seg tilbake fra alle sine besittelser utenfor Anatolia. Det måtte godta alliert okkupasjon av hovedstaden Konstantinopel, og byen İzmir (Smyrna). Som vilkår for fred måtte osmanene godta en oppdeling av riket ved Sèvres-traktaten av 10. august 1920. Ifølge denne skulle Italia og Hellas få overta store deler av Anatolias kyst, Armenias selvstendighet skulle anerkjennes, og hele Midtøsten skulle deles mellom Storbritannia og Frankrike.

Det eneste selvstendige landet (ikke medregnet kolonier) som forsvant etter krigen var Montenegro som gikk inn i Kongeriket av serbere, kroater og slovenere.

Kolonibytter[rediger | rediger kilde]

I henhold til Versaillestraktaten artikkel 22 skulle Tyskland miste alle sine kolonier, og aldri få dem igjen. Disse var beliggende i Afrika, Stillehavet og Kina. Formelt var det da Folkeforbundet som delte ut områdene som mandatområder, men alle områdene gikk til seiersmaktene. Det britiske imperiet og Frankrike fikk mye i Afrika, mens de tidligere tyske koloniene Stillehavet og Kina gikk til Japan nord for ekvator, og til det britiske imperiet sør for ekvator.

Afrika
Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Østafrika Tanganyika Tanzania Storbritannia
Tysk Østafrika Ruanda-Urundi Rwanda og Burundi Belgia
Tysk Østafrika Kionga-triangelet Mosambik Portugal
Tysk Sørvest-Afrika Sørvest-Afrika Namibia Sør-Afrika
Kamerun Fransk Kamerun Kamerun Frankrike
Kamerun Britisk Kamerun Kamerun og Nigeria Storbritannia
Togoland Britisk Togoland Ghana Storbritannia
Togoland Fransk Togoland Togo Frankrike
Stillehavet og Kina
Tysk navn (del av) Nytt navn I dag (del av) Mandatstyrer
Tysk Ny-Guinea: Keiser Wilhelms land Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Australia
Tysk Ny-Guinea: Bismarckøyene Papua Ny-Guinea Papua Ny-Guinea Australia
Tysk Ny-Guinea: Nauru Nauru Nauru Australia, New Zealand og Storbritannia
Tysk Ny-Guinea: Karolinene Karolinene Mikronesiaføderasjonen og Palau Japan
Tysk Ny-Guinea: Marianene Marianene Nord-Marianene og Guam Japan
Tysk Ny-Guinea: Marshalløyene Marshalløyene Marshalløyene Japan
Tysk Samoa Samoa Samoa New Zealand
Kiautschou Jiaozhou Kina Japan

Krigene etter krigen[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig ansees avsluttet i 1918, men stridighetene den hadde utløst var ikke over, i årene etter døde over 4 millioner i et titalls konflikter knyttet til den. Mens kampene i Vest-Europa stort sett ble avsluttet ved våpenhvilen 11. november, fortsatte stridighetene i øst, fra Estland og Sovjet i nord, til Latvia, Litauen, Polen, Ukraina, Tyskland, Østerrike, Ungarn, landene på Balkan, Tyrkia og Midtøsten. Der selve første verdenskrig ble utkjempet med regulære hærer, ble konfliktene som fulgte ofte utkjempet av militser og mange var borgerkriger eller opprør. Den dominerende konflikten var den russiske borgerkrigen, den var usedvanlig hensynsløs og rammet i stor grad sivile. I tillegg ble jødene av mange sett som ansvarlige for revolusjonen og over 100 tusen ble myrdet i pogromer i Russland og Ukraina. Krigen og den påfølgende borgerkrigen la også grunnlaget for hungersnøden i Russland 1921–1922, hvor rundt 5 millioner døde. Blant de viktigste årsakene til konfliktene var revolusjonære stemninger, både i Sovjet og andre land, og reaksjoner mot det, og nye staters problemer med å bli enige om grenser.[376]

Av europeiske land som kjempet for å definere sine grenser var Polen særlig utsatt. Etter det fikk selvstendighet ved det polske opprøret (desember 1918 – juni 1919) utkjempet landet i årene 1918–1921 fire kriger; den polsk-sovjetiske krig (februar 1919 til mars 1921), den polsk-tsjekkoslovakiske krigen i januar 1919, den polsk-litauiske krig (1919–1920), og den polsk-ukrainske krigen (november 1918 – juli 1919).[377] Sørøst i Europa var den gresk-tyrkiske krigen 1919–1922 den dominerende konflikten. Et nasjonalistisk dominert Hellas forsøkte ved en invasjon av Tyrkia å utvide sitt territorium. Det endte med totalt gresk nederlag og en av de største utvekslingene av befolkninger før andre verdenskrig. Rundt 2 millioner mennesker (om lag 0,9 millioner grekere i Tyrkia og 0,4 millioner muslimer i Hellas) ble tvangsforflyttet til henholdsvis Hellas og Tyrkia.[378]

Krigsminner[rediger | rediger kilde]

Krigens generelle betydning[rediger | rediger kilde]

Den første verdenskrig omtales som en epokegjørende terskel, en banebrytende katastrofe og et politisk-kulturelt endringsrom, som ble ledsaget av en de-legitimering av gamle og muliggjøring av nye samfunnsformer. Krigen førte til en endring i internasjonale relasjoner, fremveksten av Sovjetunionens og USAs dominans, og reduksjonen av Europa som en dominerende verdensdel. Det er en utbredt enighet i forskningen om at første verdenskrig – som den amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan sa – politisk var den «opprinnelige katastrofen i det 20. århundre». Det var en hendelse som påvirket Europas videre historie: oktoberrevolusjonen, stalinisme, fascisme, nazisme, og til slutt den andre verdenskrig er utenkelig uten sjokket fra første verdenskrig. Noen historikere oppsummerer årene fra 1914 til 1945 som den andre tredveårskrigen og beskriver tiden med verdenskrig som katastrofeperioden i tysk historie.

Krigen er også sett på som en politisk, økonomisk og strukturell kollaps av det tidligere Europa: «Med dette mener vi svikt i funksjonaliteten til stormaktenes system, svikt i deres utenrikspolitiske samspill, som var basis for deres internasjonale betydning. Noen ser denne feilen allerede ved krigsutbruddet, andre ser feilen som Europas manglende evne til å avslutte krigen innen rimelig tid og uten ekstern hjelp.».[379] I 1913 sto Europa for 43 prosent av verdens produksjon, ti år senere, i 1923, var andelen redusert til 34 prosent. Videre nevnes de alvorlige innenlandske, sosiale og (ytterligere) økonomiske konsekvenser, og «åndelige» og sosialkulturelle endringer. Krigen ødela eller endret eksisterende sosiale normer og regler, og politiske konsepter. Man er imidlertid uenige om hvorvidt krigen åpnet for helt nye utviklinger eller bare intensiverte allerede eksisterende.[380]

Med første verdenskrig ble ifølge mange forskere en æra avsluttet. Det lange 1800-tallet, som det ofte kalles, som begynte med den franske revolusjonen (1789), og ofte omtales som den «borgerlige tidsalder». Andre forskere betviler dette, og hevder krigen bare var en innadvendt pause i en epoke den drev, i stedet for å forstyrre forandringsprosessene som oppsto i det nittende århundre. Krigen i denne konteksten tilskrives funksjonen til en katalysator, som forsterket allerede igangsatt utvikling, eller bidro til gjennombrudd. For eksempel var viktige ideer, kunststrømmer og momenter av det moderne massesamfunnet tilstede allerede før 1914.[380]

Diskusjonen om skyld[rediger | rediger kilde]

Som følge av forutsetningen i Versaillestraktaten, om at Det tyske keiserrike alene var skyld i at krigen brøt ut, oppsto det under Weimarrepublikken i årene etter første verdenskrig, en omfattende publisering av unnskyldende (apologetiske) skrifter, som forsvar mot «løgnen om krigens skyld» (Kriegsschuldlüge). Forsøket som ble gjort i august 1919 i Riksdagen, ved opprettelsen av det parlamentariske undersøkelsesutvalget (parlamentarischen Untersuchungsausschusses) for å utpeke de ansvarlige for krigens utbrudd, varighet og nederlag, slo feil. Seiersmaktenes historikere holdt overveiende fast at Tyskland alene måtte bære skylden for krigens utbrudd. Historikere i de seirende statene holdt seg i mellomkrigstiden stort sett til at krigen skyldtes Det tyske keiserrike og dets allierte Østerrike-Ungarn.

Perioden etter nazistenes maktovertakelse i Tyskland fra 1933 ga et avbrudd i seriøs historisk forskning i Tyskland og en isolasjon av historieforskning i de seirende statene. Etter andre verdenskrig var den britiske statsminister David Lloyd Georges syn at Europa hadde «glidd inn i krigen» alminnelig akseptert. I 1960-årene ble denne vurderingen utfordret av den tyske historikeren Fritz Fischer. Han startet en årelang diskusjon med en artikkel i det tyske fagtidsskriftet Historische Zeitschrift i 1959 og forsatte i 1962 med utgivelse av boken Griff nach der Weltmacht, hvor i følge ham, «ledelsen av det tyske keiserriket hadde en betydelig del av ansvaret for utbruddet av krigen».[381] I den påfølgende opphetede diskusjonen, omtalt som Fischer-kontroversen (tysk Fischer-Kontroverse), som etterhvert og ble en del av tysk historie, skjerpet han sin teori om det tyske keiserrikets skyld for krigen.[382]

Senere vurderinger går ut på at tysk politikk i julikrisen, var en strategi med stor risiko, som «bevisst aksepterte muligheten for en storkrig, uten nødvendigvis et ønske om å utløse den.».[383] De nødvendige forbedringer av egne posisjoner skulle forfølges med «hjelp av en politikk for begrenset offensiv med aksept av en kalkulert risiko». Begrepene begrenset offensiv og kalkulert risiko er imidlertid ikke nok, i følge historikeren Jürgen Angelow, for å gi en full beskrivelse av «det uansvarlige og bunnløse» ved den tyske posisjonen. På den andre siden beskriver yngre historikere risikovillighet som «en dristig politikk med ukalkulert risiko, hvor man beveger seg på kanten av avgrunnen.».[384] Den australske historikeren Christopher Clark står på sin side for en retning innen forskningen om utbruddet av første verdenskrig hvor den sees som et «resultat av en felles politisk kultur» i Europa, med basis i en felles frykt. Clark ønsker ikke å imøtegå Fritz Fishers resultater. Den britiske historikeren Ian Kershaw nevner Tyskland, Østerrike-Ungarn og Russland som de hovedansvarlige for krigen, med «Tyskland i den avgjørende rollen». I følge den tyske historikeren Annika Mombauer var Russland og Frankrike, etter innledende forsøk på megling, positive til en kommende krig, etter den ble sett som uunngåelig. «Til sist var det regjeringene i Berlin og Wien som åpnet for krigen, fordi de avgjørende steg ble tatt umiddelbart etter attentatet.».[385]

I dag er det enighet blant forskere at utbruddet av krigen i 1914 var «en av de mest komplekse hendelsene i moderne historie», og følgelig fortsetter diskusjonen om årsaken til utbruddet av første verdenskrig.[386]

Minnesteder[rediger | rediger kilde]

Etter krigen ble tusener av krigskirkegårder og minnesmerker etablert i land som hadde deltatt. Falne som hadde blitt begravet provisorisk, ble etterhvert flyttet til permanente gravsteder av organisasjoner som Storbritannias Commonwealth War Graves Commission, USAs the American Battle Monuments Commission, Tysklands Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge, og Frankrikes Le Souvenir français. Et av de mest kjente minnestedene for krigen er ved Verdun. Fort de Douaumont, Fort Vaux, Douaumont Ossuaire og andre minnesmerker etter slaget ved Verdun danner et omfattende kompleks. Den 22. september 1984 dannet minnesmerket bakgrunnen for den tyske forbundskansleren Helmut Kohl og den franske presidenten François Mitterrand, da de hånd i hånd markerte minnet om ofrene for krigene mellom Frankrike og Tyskland.[387]

Det franske minnestedet Anneau de la Mémoire ble åpnet 11. november 2014 ved den store franske militære kirkegården Nécropole nationale de Notre-Dame-de-Lorette, i Ablain-Saint-Nazaire.[388] I tillegg til Douaumont og Notre Dame de Lorette er Mémorial des batailles de la Marne ved Dormans og minnesmerket ved Hartmannswillerkopf blant de fire franske nasjonale monumentene til minne om første verdenskrig.[389]

Gravlunden Deutscher Soldatenfriedhof Vladslo i Belgia er hovedsakelig kjent for de to skulpturene «Sørgende foreldre» av Käthe Kollwitz. Deutscher Soldatenfriedhof Langemark er knyttet til myten om Langemarck (tysk: Mythos von Langemarck, en myte om tapene ved slaget, skapt av den tyske generalstaben i 1914). Ved Ieper (fransk og engelsk: Ypres, tysk: Ypern) er det flere minnesteder, særlig for soldater fra Storbritannia. Ved Menin Gate blir hver kveld klokken 20 hornsignalet «The Last Post» spilt. I området ved Beaumont-Hamel Newfoundland Memorial (fransk: Mémorial terre-neuvien de Beaumont-Hamel) og Canadian National Vimy Memorial (fransk: Le Mémorial national du Canada à Vimy) er slagfeltet bevart slik det var, og skyttergravene og krater etter artillerinedslag er fremdeles synlige. Minnestedet Clairière de l'Armistice i Compiègne, hvor våpenhvilen ble undertegnet 11. november 1918, peker mot forbindelsen mellom de to tyske angrepskrigene i det tyvende århundre.

Italias sentrale militære kirkegård og minnesmerke for første verdenskrig, Sacrario militare di Redipuglia, ligger ved der slagene ved Isonzo ble utkjempet. Det er også en større kirkegård og minnesmerke ved fjellet Monte Grappa, Sacrario militare del monte Grappa.

Under Weimarrepublikken (1918–1933) var det ikke mulig å komme til enighet om et sentralt minnested for de falne under første verdenskrig. I 1935 erklærte Adolf Hitler at Tannenbergminnesmerket (tysk: Tannenberg-Denkmal) skulle ha denne funksjonen. Æreshallen som ble innviet i Luitpoldhain i Nuremberg i 1930 ble et samlingspunkt for nazistene og brukt under de såkalte rikspartidagene, en sentral del av partiets ideologi.[390] Fra 1931 til 1945 var Neue Wache i Berlin Kenotaf (minnested) for de falne i krigen. Etter 1993 er det Forbundsrepublikken Tysklands sentrale minnested for ofrene for krig og tyranni. Den tyske hærens minnested (tysk: Ehrenmal des Deutschen Heeres) er siden 1972 plassert ved festningen Ehrenbreitstein i Koblenz, marinen har Marineminnesmerket i Laboe (tysk: Marine-Ehrenmal Laboe), og minnested for alle døde etter ubåtkrigføring (tysk: U-Boot-Ehrenmal Möltenort) er ved Heikendorf i Kiel.

I Frankrike og Storbritannia ble nasjonale minnesteder ofte gjennomført anlagt, som den ukjente soldats grav under Triumfbuen i Paris. Denne nye typen monumenter var også beregnet på å minne de mange uidentifiserte og tapte soldatene, enten alt for ødelagt til å kunne identifiseres, eller aldri funnet. I en rekke land ble slike minnesmerker etablert, men ikke i mellomkrigstidens Tyskland, hvor konservative- og nasjonalistgrupper anså slike som for pasifistiske. Minnesmerker som ikke idealiserte soldatens liv og død ble ofte angrepet i Tyskland og fjernet i nazi-tiden (1933–1945), som arbeidene til Ernst Barlach. Ofrene etter første verdenskrig var årsaken til at en minnesdag (tysk: Volkstrauertag) ble innført i Tyskland i 1926. I Tyskland og Frankrike ble en rekke minnesmerker reist, særlig i mindre byer, hvor alle ofrene ble navngitt. I større byer var det mindre vanlig at navnene ble oppgitt, som ved krigsminnet i München og Heilbronn.[391]

I de tidligere britiske Dominion, som Canada, Australia og New Zealand har de sentrale minnesmerkene nasjonal betydning, da de ser deltakelsen i første verdenskrig som et viktig steg i etableringen av nasjonen. Australias Avenue of Honour, Shrine of Remembrance og Australian War Memorial; Canadas National War Memorial; New Zealands World War One Memorial i Wellington, og Bridge of Remembrance i Christchurch. I Storbritannia, særlig i London, er det også et antall mindre og større minnesteder. Symbolsk viktig er graven til en ukjent soldat i Westminster Abbey, «i kongers midte, siden han tjente sin Gud og sitt fedreland vel», som inskripsjonen beskriver. I Samveldet av nasjoner og i Frankrike markeres fremdeles 11. november, og i Australia, New Zealand og Tonga ANZAC-dagen den 25. april, til minne om slaget om Gallipoli.

Museer[rediger | rediger kilde]

Bare i Europa er det mer enn 750 museer med første verdenskrig som tema.[392] Det militærhistoriske museum i Wien (tysk: Heeresgeschichtliches Museum) viser i tillegg til mange andre gjenstander, bilen som den østerriksk-ungarske tronfølgeren satt i da han ble myrdet. En stor samling knyttet til første verdenskrig kan besees i Imperial War Museum i London.[393] Viktige samlinger eller enkeltgjenstander vises også i Musée de l'Armée i Paris, i det nasjonale militærmuseum (rumensk: Muzeul Militar Național) i București, og ved Bundeswehrs militærhistoriske museum (tysk: Militärhistorisches Museum der Bundeswehr) i Dresden. Bayerns armémuseum (tysk: Bayerisches Armeemuseum) i Ingolstadt har den største permanente utstillingen om første verdenskrig i Tyskland.[394]

Museer som kun har utstillinger om første verdenskrig finnes hovedsakelig i den nordlige delen av Frankrike, spesielt museet om den store krigen (fransk: Historial de la Grande Guerre), Péronne i departementet Somme.[395] Et annet viktig museum dedikert til første verdenskrig er Musée de la Grande Guerre du Pays de Meaux, nær elven Marne og knyttet til slaget om Marne. Den 10. november 2017 åpnet den franske presidenten Emmanuel Macron og den tyske presidenten Frank-Walter Steinmeier det første felles tysk-franske museet om første verdenskrig ved Hartmannswillerkopf.[396]

Verdun-minnesmerket (fransk: Mémorial de Verdun) og In Flanders Fields Museum ved Ieper tilbyr også fremragende presentasjoner. I Heuvelland nær Ieper har man restaurert et tysk skyttergravsystem etter arkeologiske utgravinger og gjort det tilgjengelig for besøkende.[397] Krigsmuseet i Rovereto bør også nevnes (italiensk: Museo storico italiano della guerra), en del av et nettverk av museer om første verdenskrig i Italia (italiensk: Rete Trentino Grande Guerra).[398] og Kobarid-museet (slovensk: Kobariški Muzej) i dagens Slovenia, knyttet til kampene ved Isonzo.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Karl Kraus, en nådeløs kritiker av første verdenskrig

Den første verdenskrig hadde en stor innflytelse på litteraturen. I Tyskland var en av de mest markante dikterne August Stramm, han var reserveoffiser, tjenestegjorde ved invasjonen av Frankrike og ble drept på østfronten i 1915.[399] I den engelsktalende verden var diktet «In Flanders Fields» av av den canadiske legen og oberstløytnanten John McCrae vel kjent. Av de britiske krigspoetene er Wilfred Owen med «Dulce et Decorum est», og Laurence Binyon «For the Fallen» også verdt å nevne.

Romanen, neglisjert av de tyske ekspresjonistene ble igjen en foretrukket litteraturgenre under første verdenskrig, da årsakene og konsekvensene av denne epokegjørende hendelsen krevde en episk dimensjon.[400] Fremveksten av Dadaismen kan sees i sammenheng med krigen.[401] Av kjente tyske utgivelser er Ernst Jüngers In Stahlgewittern, og Walter Flex Der Wanderer zwischen beiden Welten (en av de mest solgte tyske bøker noensinne), begge med en nasjonalistisk og krigsforherligende undertone.[402] Erich Maria Remarques Intet nytt fra Vestfronten (tysk: Im Westen nichts Neues) ansees derimot som en anti-krigs roman. I tillegg til at den ble utgitt på en rekke språk i store opplag, har den også flere ganger blitt filmatisert, og den første versjonen produsert i USA i 1930 vant to Oscar.[403] Blant tyskspråklige dramatiske verk knyttet til krigen er Karl Kraus' Menneskehetens siste dager (tysk: Die letzten Tage der Menschheit) og Bertolt Brechts Trommer om natten (tysk: Trommeln in der Nacht).[404]

Billedkunst og skulpturer[rediger | rediger kilde]

Die Namenlosen

Inntil første verdenskrig var billedkunstnere og skulptører generelt lite interesserte vitner til krig. I første verdenskrig tjenestegjorde en rekke kunstnere som soldater. Mange av verkene fikk liten oppmerksomhet etter krigens slutt, og med unntak av Otto Dix, distanserte mange seg fra sine krigsarbeider. Kunstnere som Max Beckmann og Fernand Léger prøvde ikke engang å stille de ut, men gikk videre til andre tema etter de ble demobilisert. Av kjente verk er «Sturmtruppe geht unter Gas», (Otto Dix, 1924), «Gassed» (John Singer Sargent, 1918), og «Din Namenlosen» (Albin Egger-Lienz 1916), og «Selbstbildnis als Soldat» (Ernst Ludwig Kirchner 1915).

I denne krigen brøt europeiske avant-garde kunstnere med normene som hadde styrt malerier av slag. De søkte nye veier for å hanskes med den grusomme virkeligheten: kubisme, futurisme, ekspresjonisme, og abstrakt kunst: «Tiden for heroisk realisme og patriotiske allegorier var endelig over. Detonasjonen av prosjektiler, artilleriets allmektighet, den totale krigen kunne ikke lenger imiteres, men måtte oversettes. Brutte linjer og klare farger var nødvendig, ikke for å vise detaljer i slagene, men for å beskrive deres inhumane kraft.».[405]

I Tyskland satte første verdenskrig en brå slutt for historisme og jugendstil i arkitekturen, ornamenter ble ikke lenger ansett som nødvendig, passende eller lønnsomt. Slik brakte krigen også et gjennombrudd for moderniteten og utsagnet «Form følger funksjon», så vel som synet fremmet av Adolf Loos i pamfletten Ornament und Verbrechen (1908) at bruk av ornamenter og dekorasjon var overflødig. For skulpturer til minnesteder over krigen ble en rekke nyskapende verk skapt. Fra dagens perspektiv bør særlig «Sørgende foreldre» (tysk: «Trauerndes Elternpaar») av Käthe Kollwitz nevnes.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig ansees ikke som et avgjørende skille for musikken, siden vendepunktet med atonal musikk kom i 1908–1909. Musikk spiller nesten ingen rolle i samtidige skildringer av krigen. I komposisjonshistorie har imidlertid første verdenskrig en betydning, kunstmusikk tok stilling, og i enda større grad militærmusikk og populærmusikk i form av soldatsanger. Blant de mest spilte var «Argonnerwaldlied» og «Wildgänse rauschen durch die Nacht» i Tyskland, «It's a Long Way to Tipperary», og «Colonel Bogey March» i Storbritannia, mens i Russland og andre land i Øst-Europa var marsjen «Farvel til en slavisk kvinne» svært populær.

Blant populære patriotiske tyske sanger var «Die Wacht am Rhein». Hver tysk soldat hadde med seg en feltsangbok som inneholdt blant annet sangen «Vi samles for å be» (tysk: «Wir treten zum Beten»). Salmer i krig var noen ganger et paradoks, som «Nå takker alle Gud» (tysk: «Nun danket alle Gott») og «Vår Gud han er så fast en borg» (tysk: «Ein feste Burg ist unser Gott»), som kampsanger for det prøyssisk-protestantiske Tyskland.

Bruken av musikk for krigsformål var ikke nytt for første verdenskrig, og i de krigførende land var komponister, tekstforfattere og utgivere raske med å produsere krigsforherligende, nasjonal musikk. Stykker av komponister tilhørende fiendtlige nasjoner ble ofte fjernet fra konsertprogram, særlig i begynnelsen av krigen.[406] Musikken ga kulturformer ved fronten, hvor krigens daglige rutine kunne fortrenges. Under julevåpenhvilen i 1914 var musikk en brobygger mellom skyttergravene. Felles synging av sanger med samme melodi som «Glade jul» (tysk: «Stille Nacht, heilige Nacht»), og «Gud sign vår konge god» (engelsk: «God Save the King»), (tysk: «Heil dir im Siegerkranz») åpnet for den spontane våpenhvilen.[407]

Kjente komposisjoner som er knyttet til første verdenskrig er Edward Elgars «Carillon», Claude Debussys «Berceuse héroïque», Igor Stravinskys «Souvenir d'une marche boche», og Vincent d'Indys La légende de Saint Christophe. Sanger om den første verdenskrigs tragedier ble blant annet skrevet av: Franz Schreker, Franz Léhar, Charles Ives, Erich Wolfgang Korngold, Richard Strauss, Lili Boulanger, Giacomo Puccini, Hanns Eisler og Paul Hindemith.[408]

Film og fjernsyn[rediger | rediger kilde]

Annonse for filmen The Battle of the Somme

Første verdenskrig ga materiale til et stort antall filmer. Den britiske semi-dokumentaren The Battle of the Somme, som ble produsert som en propagandafilm, ble sett av 20 millioner i Storbritannia i løpet av seks uker, en rekord som kun ble slått av Star Wars 60 år etter. I 2005 ble filmen tatt inn i UNESCOs Verdens dokumentarv.[409] Blant de best kjente filmene er Intet nytt fra Vestfronten, utgitt i 1930, basert på romanen med samme navn av Erich Maria Remarque, antikrigsfilmen Paths of Glory av Stanley Kubrick fra 1957 og Lawrence of Arabia fra 1962.[410] Krigen var også populær i filmer som ble produsert som nazi-propaganda i mellomkrigstiden.[411]

Blant filmer med anti-krigstema kan nevnes Johnny Got His Gun, en amerikansk film om en krigsinvalid. Den amerikanske filmen Afrikadronningen hvor Humphrey Bogart og Katharine Hepburn har hovedrollene utspilte seg i Øst-Afrika under første verdenskrig. Filmen ble innlemmet i USAs National Film Registry i 1994. Charlie Chaplins kjente satire Diktatoren har også første verdenskrig som utgangspunkt.

Den britiske komedieserien Blackadder Goes Forth hadde komikeren Rowan Atkinson som kaptein Edmund Blackadder, han tjenestegjorde i den britiske hæren i Frankrike under første verdenskrig. Serien var sterkt kritisk til britiske generalers ledelse, på linje med «løver ledet av esler», og har vunnet en rekke priser, den er blant annet inkludert i 100 beste britiske TV-programmer. Andre sesong av den anerkjente TV-serien Downton Abbey har handling knyttet til blant annet slaget ved Somme og spanskesyken.

Historien om historien[rediger | rediger kilde]

Historien om første verdenskrig er ikke statisk. Så langt (dvs. 2017) synes det å ha vært fire perioder, knyttet til generasjoner, vedrørende historisk beskrivelse av første verdenskrig. Den første perioden omfattet de som enten deltok i krigen eller levde da, og kan angis fra utbruddet i 1914 til 1939. Blant historikere i denne gruppen kan nevnes italieneren Luigi Albertini (1871–1941) og franskmannen Pierre Renouvin (1893–1974). I hovedsak hadde de et militært og politisk perspektiv på konflikten.

Den andre gruppen vokste frem i 1960-årene og hadde fokus på samfunnshistorie. Tysk historiografi hadde frem til 1960-årene ikke benyttet seg av samfunnsfagene i historieforståelsen, og i stedet kjørt en strengt realhistorisk tolkning. Dette forandret seg med en yngre generasjon historikere som ikke var bundet av tidligere tradisjoner. Og mens det i Frankrike var vanligere med Annales-skolen som vektla førmoderne og ofte apolitisk historie, var tysk historie i 1960-årene opptatt av å forstå hvordan de to verdenskrigene kunne ha startet.[412]

Den første som brøt med tradisjonell historieskriving på dette feltet, var Fritz Fischer (1908–1999). Fischer konkluderte med at den tyske regjeringen hadde tatt en kalkulert risiko med en krig for å komme fienden i forkjøpet. For Fischer var det klart at press fra fagforeninger, næringsliv og andre maktfaktorer var med på å presse frem denne reaksjonen. Flere tyske historikere fulgte etter i en forståeleshorisont der industrialisering og flåtekappløp – og etter hvert krig – var gjort også for å forhindre demokratisering og modernitet.[412] De tyske historikerne som støttet opp om dette synet befant seg mellom forgjengerne på den mer konservative historieforståelsen og samtidig, marxistisk historieforståelse, og plasserte seg like langt fra begge leire. For dem var sammfunnsfaglige hensyn viktige uansett hvilken retning den tok dem.[412]

Denne andre gruppen besto også av Marc Ferro (1924–), om enn han også klassifiseres mer som en annales-historiker som ser på de lange linjer.[413] Ferros analyse av første verdenskrig var bare delvis på linje med den tyske retningen. For Ferro var en sammfunnsfaglig vinkling vesentlig for å forstå krigen, men han valgte å ikke fordele ansvar mer til den ene siden enn til den andre.[414] Britiske John Terraine (1921–2003) var en militærhistoriker som fokuserte mindre på Tysklands skyld og mer på at Storbritannias generaler hadde fått et ufortjent dårlig rykte.[415] Den andre perioden kan derfor fremstå som tyskfiendtlig, og særlig tysk historiskriving fra denne perioden ble kritisert for å være for enkel i og med at mye av det som de kritiserte den tyske regjeringen for, også kunne brukes til å kritisere alle stormaktenes regjeringer.[412]

Den tredje perioden begynner fra slutten av 1970-årene og la vekt på kulturhistorie og ofrene for krigen. Av sentrale historikere der er amerikanske Paul Fussell (1924–2012), Eric Leed (1942–) og britiske John Keegan (1934–2012). Den fjerde og så langt siste perioden er transnasjonal og undersøker krigen fra et globalt perspektiv.[416]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The vital point was not the invasion, but that Germany was the invader, and the British government and much of the public saw German domination of Western Europe as dangerous», oversettelse: «Det sentrale var ikke invasjonen, men at Tyskland sto bak, og den britiske regjeringen og mange av publikum så tysk dominans over Vest-Europa som farlig.». Se Stevenson 2012, s. 33
  2. ^ Ifølge historikeren Hew Strachan er det feil å si at det tyske angrepet fulgte Schlieffenplanen. De tyske planene ble revidert hvert år, og Schlieffens opprinnelige plan hadde vært gjennom en rekke revisjoner da krigen brøt ut i 1914. Se Strachan 2013, s. 44-45
  3. ^ «Den store fordelen ved denne planen var at den syntes å gi et svar på hvordan Tyskland kunne vinne krigen i Europa. Den østerriks-ungarske arméen måtte holde ut mot russerne inntil Frankrike var slått. Problemet var at østerrikerne ble ikke informert, og at den østerriks-ungarske generalstabsjefen, Conrad von Hötzendorf, utviklet sin egen plan.», se Strachan 2014, s. 30
  4. ^ Den serbiske generalen Radomir Putnik hadde erfaring fra en rekke kriger på Balkan, mens den østerriksk-ungarske generalen Oskar Potiorek var uten krigserfaring. Som britene nedvurderte osmanene, så de østerriksk-ungarske generalene på serberne som en gjeng amatører som trengte å få en oppvisning i hvordan vesten førte krig. Se Stone 1998, s. 79
  5. ^ Mens de franske og britiske styrkene kunne trekke seg tilbake i eget område, med intakte jernbanelinjer, måtte de tyske styrkene rykke frem til fots. Klucks armé marsjerte om lag 500 km på én måned. Generalstabsjef Moltkes beslutning om å overføre to korps til østfronten ble mye diskutert og kritisert i etterkant, da det bidro til å svekke angrepsstyrken uten å ha noen avgjørende effekt i øst. Se Stevenson 2012, s. 54-55
  6. ^ Om den tyske retretten var nødvendig har vært diskutert mye i etterkant, historikeren David Stevenson mener etterretningssjefen oberstløytnant Hentsch, generaloberst Bülow som kommanderte 1. armé og generaloberst Moltke som sjef for generalstaben var i overkant forsiktige, se Stevenson 2012, s. 58-60 Andre historikere, som John Keegan og Hew Strachan mener tyskerne hadde forstrukket seg, var for få, og ville lidd nederlag om de ikke hadde trukket seg tilbake, se Strachan 2013, s. 56-58 og Keegan 1998, s. 117-122
  7. ^ Årsakene til Østerrike-Ungarns problemer på slagmarken var flere. Med en større befolkning enn Frankrike, hadde de om lag halvparten i antall soldater. Med keiserdømmets kompliserte styringstruktur var det i årene før krigsutbruddet, ikke mulig å få økt bevilgningene til forsvaret i vesentlig grad. Da krigen brøt ut hadde de begrensede styrkene dårlig utstyr, ble dårlig ledet av arrogante og ofte inkompetente generaler som stadig engasjerte styrkene i slag mot større styrker. Rustningsindustrien fungerte dårlig, så etterforsyningen av våpen og ammunisjon var begrenset. Se Stone 1998, s. 71-72, 122-126
  8. ^ Historikeren David Stevenson hevder at planen om å angripe den osmanske hovedstaden Konstantinopel fra sjøsiden, var basert på strategi som ikke holdt. Dels var osmanerne mer utholdende enn hva ententemaktene håpet, dels hadde britene og franskmennene selv problemer med å produsere nok granater og kunne uansett ikke sendt store partier til russerne om stredet ved Bosporos ble åpnet. Britisk prestisje som imperium bidro også til det mislykkede angrepet på Dardanellene, og førte til at operasjonen ble avsluttet senere enn den burde vært. I tillegg undervurderte admiralitetet hvor vanskelig det var å fjerne minefelt og slå ut batterier på land med skipsartilleri. Invasjonen var dårlig koordinert, overraskelsesmomentet ble avslørt og for små styrker ble satt inn. Som en av de drivende bak operasjonen fikk Winston Churchill i etterkant avskjed som marineminister. Se Stevenson 2012, s. 117-121, 125
  9. ^ Ifølge historikeren John Keegan var Erich von Falkenhayns mål å erobre høydene ved Meuse, i håp om at franskmennene ville sette inn sine strategiske reserver og få så store tap at de måtte trekke seg ut av krigen, «Hvis franskmennene ga opp kampen ville de miste Verdun, hvis de holdt ut ville de miste arméen.», Keegan 1998, s. 279. Historikeren Hew Strachan hevder at denne strategien var noe Erich von Falkenhayn kom med i sine memoarer etter krigen, og at det ikke er noe som tyder på at dette var planen. Ordrene fra den tyske 5. armé var å rykke frem så raskt og så langt som mulig, følgelig hadde tyskerne også omtrent like store tap som franskmennene. Tapene ble relativt sett et større problem for Tyskland enn for Frankrike, Strachan 2013, s. 188.
  10. ^ Forslaget om en konferanse for sosialistpartier i Stockholm kom fra sekretariatet til Den andre internasjonalen. Det ble støttet av russiske sosialister, tanken var å fremme de russiske sosialistenes krav om en fred uten erobringer eller krigserstatninger. Selv om myndighetene i Tyskland og Østerrike-Ungarn var negative til de russiske sosialistenes krav, så var de åpne for å la sine respektive lands sosialistpartier sende delegater. Ententemaktenes regjeringer var derimot sterkt negative, både Frankrike, Storbritannia og USA nektet sosialistpartiene å sende delegater. Stockholmskonferansen må sees i lys av krigstretthet i begge de to krigførende blokkene etter tre års krig, og den nye situasjonen som hadde oppstått etter tsaren var avsatt i Russland i mars 1917. Se Stevenson 2012, s. 346-347 og Strachan 2014, s. 232-233
  11. ^ I praksis var det den danske marinen som sperret Øresund, Storebælt og Lillebælt ved å minelegge de, men bakgrunnen var at de fryktet at tyskerne ville gripe inn og gjøre det, om de ikke gjorde det selv. Se Stevenson 2012, s. 245
  12. ^ Fotografiet viser en torpedering av en tysk ubåt og mange av de var nok brudd på internasjonal lov. Denne torpederingen var imidlertid neppe det, det var «U-35», skipssjefen var sannsynligvis Lothar von Arnauld de la Perière, og han var meget nøye med å følge de såkalte prisereglene.
  13. ^ «Including estimates of babies never conceived because their fathers were mobilized (possibly 3.6 million in Austria-Hungary, over 3 million in Germany, 1.5 million each in France and Italy, and over 0.7 million in Britain), as well as those who died in Russia's civil war and in the influenza pandemic, the total population deficit in Europe between 1914 and 1921 may have exceeded 60 million.».
    Oversettelse: «Inkludert anslag over spebarn som aldri ble unnfanget fordi deres fedre var ved fronten (muligens 3,6 millioner i Østerrike-Ungarn, over 3 millioner i Tyskland, 1,5 millioner i Frankrike og Italia, og over 0,7 millioner i Storbritannia), så vel som de som døde i den russiske borgerkrigen og i influensaepidemien, kan det totale befolkningsunderskuddet i Europa mellom 1914 og 1921 ha vært over 60 millioner.». Se Stevenson 2012, s. 544

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keegan 1998, s. 6, 60
  2. ^ a b Tucker, Spencer C; Roberts, Priscilla Mary (2005). Encyclopedia of World War I, s. 273. Santa Barbara: ABC-Clio. ISBN 1-85109-420-2.
  3. ^ a b Stevenson 2012, s. 544
  4. ^ a b «War Losses», fra International Encyclopedia of the First World War (Største tall er valgt, og de er avrundet til nærmeste 100 tusen
  5. ^ a b «Twentieth Century Atlas - Death Tolls», avrundet summering
  6. ^ Kershaw (2016). Storbritannia. s. 12. 
  7. ^ Keegan 1998, s. 29
  8. ^ a b Willmott 2008, side 10
  9. ^ Ludwig, Emil (1927), side 73
  10. ^ Willmott 2008, side 17
  11. ^ Willmott 2008, side 10
  12. ^ Willmott, H.P. (2003): World War I, New York: Dorling Kindersley, ISBN 0-7894-9627-5, OCLC 52541937, s. 15
  13. ^ a b Clark 2012, s. 121-123
  14. ^ Ferguson 1998, s. 53, 60
  15. ^ Ferguson 1998, s. 143, 147-148
  16. ^ Side 544-545, R.R. Palmer, Joel Colton: A History of the Modern World, McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995
  17. ^ Stevenson 2012, s. 109
  18. ^ Strachan 2013, s. 36
  19. ^ Keegan 1998, s. 39-45
  20. ^ Clark 2012, s. 212-213
  21. ^ Strachan 2013, s. 37
  22. ^ a b Strachan 2013, s. 39-40
  23. ^ Stevenson 2012, s. 18
  24. ^ Keegan 1998, s. 19
  25. ^ a b Stevenson 2012, s. 19
  26. ^ Side 468–69 76, Robert K. Massie: Dreadnought, Pimlico, London, 2004 (første utgivelse 1991)
  27. ^ Strachan 2013, s. 42
  28. ^ Keegan 1998, s. 18-22
  29. ^ Ferguson 1998, s. 96-100
  30. ^ Fromkin 2004, s. 94
  31. ^ Strachan 2014, s. 14
  32. ^ Strachan 2013, s. 12
  33. ^ Keegan 1998, s. 10-12
  34. ^ Keegan 1998, s. 24-28
  35. ^ Keegan 1998, s. 46
  36. ^ David Stevenson, professor i historie (25. november 2014). «The Military History of the First World War: An Overview and Analysis» (Video fra YouTube, fra 6:25 i videoen). Gresham College. Besøkt 16. november 2017. «If you want to call it something you ought to call it the German war plan or the Schlieffen-Moltke-plan.

    Oversettelse: Hvis du vil kalle det noe bør du kalle det den tyske krigsplanen eller Schlieffen-Moltke-planen.»
      linjeskift-tegn i |sitat= på plass 113 (hjelp)
  37. ^ Stevenson 2012, s. 22
  38. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  39. ^ Keegan 1998, s. 37-40
  40. ^ Stone 1998, s. 45
  41. ^ Keegan 1998, s. 39-41
  42. ^ Stone 1998, s. 33
  43. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  44. ^ Keegan 1998, s. 44-45
  45. ^ a b Keegan 1998, s. 77-81
  46. ^ Strachan 2013, s. 48
  47. ^ Clark 2012, s. 33-34
  48. ^ I 1878 var det 43 % serbere, 33 % bosniere og om lag 20 % kroater, Clark 2012, s. 25
  49. ^ Clark 2012, s. 374-375
  50. ^ Keegan 1998, s. 48-50
  51. ^ Clark 2012, s. 415
  52. ^ Clark 2012, s. 457-459
  53. ^ Keegan 1998, s. 51-58
  54. ^ Keegan 1998, s. 67-68
  55. ^ Taylor 1998, s. 80–93
  56. ^ Djokić 2003, s. 24
  57. ^ Evans 2004, s. 12
  58. ^ Martel 2003, s. xii ff
  59. ^ Keegan 1998, s. 59-70
  60. ^ Keegan 1998, s. 73-76
  61. ^ Stevenson 2012, s. xvii
  62. ^ Keegan 1998, s. 28-36
  63. ^ Keegan 1998, s. 42-43
  64. ^ Keegan 1998, s. 60, 64, 151-152
  65. ^ a b Strachan 2013, s. 23-27
  66. ^ a b Stone 1998, s. 70-76
  67. ^ Stevenson 2012, s. 69-71
  68. ^ Keegan 1998, s. 151-154
  69. ^ a b c Stevenson 2012, s. 50-51
  70. ^ Strachan 2014, s. 40
  71. ^ Keegan 1998, s. 94-100
  72. ^ Keegan 1998, s. 87-94
  73. ^ Keegan 1998, s. 87
  74. ^ Strachan 2013, s. 51-52
  75. ^ Keegan 1998, s. 100-112
  76. ^ a b Strachan 2013, s. 55-58
  77. ^ Stevenson 2012, s. 57
  78. ^ Keegan 1998, s. 112-122
  79. ^ Stevenson 2012, s. 60
  80. ^ Keegan 1998, s. 122-127
  81. ^ Keegan 1998, s. 129-136
  82. ^ Keegan 1998, s. 136
  83. ^ a b Strachan 2013, s. 28-30
  84. ^ Stone 1998, s. 59-68
  85. ^ Stevenson 2012, s. 66-68
  86. ^ Stone 1998, s. 58, 62
  87. ^ a b Strachan 2014, s. 48-49
  88. ^ Strachan 2013, s. 134-137
  89. ^ Stone 1998, s. 76-80
  90. ^ Stevenson 2012, s. 77-79
  91. ^ a b Stevenson 2012, s. 109-110
  92. ^ Strachan 2013, s. 99-101
  93. ^ Strachan 2013, s. 109-111
  94. ^ a b Keegan 1998, s. 221-223
  95. ^ Keegan 1998, s. 205-206
  96. ^ Stevenson 2012, s. 108
  97. ^ Strachan 2013, s. 72-73
  98. ^ a b Keegan 1998, s. 263-265
  99. ^ Stevenson 2012, s. 247
  100. ^ Keegan 1998, s. 212-215
  101. ^ a b Strachan 2013, s. 75-80
  102. ^ Keegan 1998, s. 187-190
  103. ^ Strachan 2013, s. 140-141
  104. ^ Strachan 2013, s. 176-177
  105. ^ Keegan 1998, s. 193-197
  106. ^ Keegan 1998, s. 197-198
  107. ^ Keegan 1998, s. 199
  108. ^ Keegan 1998, s. 200-203
  109. ^ Strachan 2013, s. 180-181
  110. ^ Stone 1998, s. 116-119
  111. ^ Keegan 1998, s. 172-174
  112. ^ Stone 1998, s. 113-114
  113. ^ Strachan 2013, s. 109-111
  114. ^ Keegan 1998, s. 229-233
  115. ^ Stone 1998, s. 128-142
  116. ^ Strachan 2013, s. 67-69
  117. ^ Strachan 2014, s. 95-96
  118. ^ Strachan 2014, s. 92-93
  119. ^ Strachan 2013, s. 81, 84
  120. ^ Strachan 2013, s. 92-93
  121. ^ a b Keegan 1998, s. 206-208
  122. ^ Strachan 2013, s. 84-85
  123. ^ Keegan 1998, s. 210-211
  124. ^ Keegan 1998, s. 299-300
  125. ^ Keegan 1998, s. 219-221
  126. ^ Keegan 1998, s. 236-239
  127. ^ Strachan 2013, s. 115-119
  128. ^ Keegan 1998, s. 240-248
  129. ^ Strachan 2013, s. 119-123
  130. ^ Keegan 1998, s. 226-228
  131. ^ Strachan 2013, s. 151-155
  132. ^ Keegan 1998, s. 250-255
  133. ^ Keegan 1998, s. 156-160
  134. ^ Stevenson 2012, s. 160-161
  135. ^ Keegan 1998, s. 309-316
  136. ^ Strachan 2013, s. 184, 190
  137. ^ Keegan 1998, s. 277-286
  138. ^ Strachan 2013, s. 184-190
  139. ^ Keegan 1998, s. 289-293
  140. ^ Strachan 2013, s. 190-195
  141. ^ Keegan 1998, s. 289-295
  142. ^ Keegan 1998, s. 311, 321
  143. ^ Keegan 1998, s. 302-306
  144. ^ a b Strachan 2013, s. 190
  145. ^ Keegan 1998, s. 301-302
  146. ^ Keegan 1998, s. 306-308
  147. ^ a b c Keegan 1998, s. 300-301
  148. ^ Stevenson 2012, s. 121-122
  149. ^ «Sinai campaign Page 4 – Battle of Romani». (Ministry for Culture and Heritage, New Zealand. 20. desember 2012. Besøkt 24. september 2017. 
  150. ^ Keegan 1998, s. 269-274
  151. ^ a b Strachan 2013, s. 210-214
  152. ^ Strachan 2014, s. 130-131
  153. ^ a b Strachan 2013, s. 227-230
  154. ^ a b Strachan 2013, s. 243-248
  155. ^ Keegan 1998, s. 322-329
  156. ^ Keegan 1998, s. 360-368
  157. ^ Strachan 2013, s. 250-254
  158. ^ Stevenson 2012, s. 331-336
  159. ^ Strachan 2013, s. 313-314
  160. ^ Keegan 1998, s. 369-371
  161. ^ Strachan 2013, s. 261
  162. ^ Stevenson 2012, s. 326
  163. ^ Keegan 1998, s. 308
  164. ^ Strachan 2013, s. 321-323
  165. ^ Strachan 2013, s. 256-258, 305
  166. ^ Keegan 1998, s. 346-350
  167. ^ a b Stevenson 2012, s. 377-381
  168. ^ Keegan 1998, s. 414-415
  169. ^ Strachan 2013, s. 283-285
  170. ^ a b Stevenson 2012, s. 255-262
  171. ^ Stevenson 2012, s. 312-317
  172. ^ a b c d Strachan 2013, s. 222-227
  173. ^ Strachan 2014, s. 238-239
  174. ^ Stevenson 2012, s. 362
  175. ^ Keegan 1998, s. 351-355
  176. ^ Stevenson 2012, s. 375-377, 400-401
  177. ^ Stevenson 2012, s. 375-377, 482
  178. ^ Strachan 2014, s. 258
  179. ^ Stevenson 2012, s. 402
  180. ^ Strachan 2013, s. 293
  181. ^ Stevenson 2012, s. 418, 421
  182. ^ Keegan 1998, s. 392-409
  183. ^ Strachan 2013, s. 306-314
  184. ^ a b Stevenson 2012, s. 408-420
  185. ^ a b Keegan 1998, s. 416-419
  186. ^ Keegan 1998, s. 410-414
  187. ^ a b Stevenson 2012, s. 481-498
  188. ^ a b c d e f Stevenson 2012, s. 384-397
  189. ^ Keegan 1998, s. 378-380
  190. ^ Keegan 1998, s. 384-385
  191. ^ Strachan 2014, s. 75-79
  192. ^ Strachan 2013, s. 321-323
  193. ^ Strachan 2014, s. 90-91
  194. ^ Keegan 1998, s. 415-416
  195. ^ Strachan 2013, s. 323-324
  196. ^ Stevenson 2012, s. 99-103, 179
  197. ^ Stevenson 2012, s. 152-153
  198. ^ Stevenson 2012, s. 155
  199. ^ Stevenson 2012, s. 156-157
  200. ^ Stevenson 2012, s. 158
  201. ^ a b Stevenson 2012, s. 160-161
  202. ^ Stevenson 2012, s. 162-168
  203. ^ Stevenson 2012, s. 171-173
  204. ^ Stevenson 2012, s. 173-174
  205. ^ Stone 1998, s. 282
  206. ^ Stevenson 2012, s. 315, 318
  207. ^ Stevenson 2012, s. 367-368, 441
  208. ^ Stevenson 2012, s. 176-178
  209. ^ Stevenson 2012, s. 330-337
  210. ^ Stevenson 2012, s. 325
  211. ^ Stevenson 2012, s. 325-326
  212. ^ Stevenson 2012, s. 395
  213. ^ Stevenson 2012, s. 371, 398, 402
  214. ^ Stevenson 2012, s. 403-406
  215. ^ Stevenson 2012, s. 411-412
  216. ^ Stevenson 2012, s. 424-425
  217. ^ Stevenson 2012, s. 398, 392
  218. ^ a b c Stevenson 2012, s. 492-495
  219. ^ Stevenson 2012, s. 99
  220. ^ Stevenson 2012, s. 179-180
  221. ^ Stone 1998, s. 93-95
  222. ^ Raudzens 1990, s. 424
  223. ^ a b c Keegan 1998, s. 195-196
  224. ^ Keegan 1998, s. 312-314
  225. ^ Stevenson 2012, s. 186-190
  226. ^ a b Benjamin Ziemann: Soldaten. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 157.
  227. ^ Stevenson 2012, s. 184-185
  228. ^ Strachan 2014, s. 184, 190
  229. ^ Stevenson 2012, s. 183
  230. ^ Stevenson 2012, s. 198-204
  231. ^ Stevenson 2012, s. 207-209
  232. ^ Stevenson 2012, s. 210-211
  233. ^ Stevenson 2012, s. 210
  234. ^ Stevenson 2012, s. 211-214
  235. ^ Stevenson 2012, s. 214-218
  236. ^ a b Stevenson 2012, s. 263-268
  237. ^ Hew Strachan (28. april 2004). «Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok The First World War ». C-Span. Besøkt 12. desember 2017. «...for all the countries, when they went to war in 1914, this was essentially a war of national self defence. Oversettelse: ...for alle landene, når de ble med i krigen i 1914, var det en nasjonal forsvarskrig. (fra 19:00 til 19:10)» 
  238. ^ Hew Strachan (28. april 2004). «Foredrag hvor forfatteren snakker om sin bok The First World War ». C-Span. Besøkt 12. desember 2017. «And what I find still amazing of this war is that it becomes very very quickly a war for big ideas. Oversettelse: Og hva jeg synes er forbløffende ved denne krigen er at den svært raskt blir en krig for store ideer. (fra 21:03 til 21:12)» 
  239. ^ a b Gerd Krumeich (11. oktober 2016). «Burgfrieden/Union sacrée». International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 23. desember 2017. 
  240. ^ Stevenson 2012, s. 348-349
  241. ^ Stevenson 2012, s. 360-361
  242. ^ a b Stevenson 2012, s. 459-460
  243. ^ Denise Winterman (15. september 2014). «World War One: How 250,000 Belgian refugees didn't leave a trace». BBC News Magazine. Besøkt 22. desember 2017. «The refugees were initially greeted with open arms. The government used their plight to encouraged anti-German sentiment and public support for the war. "Contact with the Belgian refugees acted as a good reminder of why the First World War was a war worth fighting," says Sheffield.
    Oversettelse: Flyktningene ble i begynnelsen mottatt med åpne armer. Regjeringen brukte deres skjebne for å oppmuntre anti-tyske følelser og almenhetens støtte for krigen. «Kontakt med de belgiske flyktningene fungerte som en god påminnelse om hvorfor første verdenskrig var verd å utkjempe,» sa Sheffied.»
     
  244. ^ Stevenson 2012, s. 268-276
  245. ^ Stevenson 2012, s. 349-350
  246. ^ Andreas Mix. «Der "Burgfrieden" 1914». www.dhm.de (tysk). Stiftung Deutsches Historisches Museum. Besøkt 27. desember 2017. 
  247. ^ Stevenson 2012, s. 276-281
  248. ^ a b c Stevenson 2012, s. 341-345
  249. ^ Stevenson 2012, s. 354, 358
  250. ^ Stevenson 2012, s. 388-389
  251. ^ Stevenson 2012, s. 282-284
  252. ^ Stevenson 2012, s. 387-388
  253. ^ Stevenson 2012, s. 285-286
  254. ^ Stevenson 2012, s. 359-360
  255. ^ Stevenson 2012, s. 286-289
  256. ^ Stevenson 2012, s. 302-309
  257. ^ Stevenson 2012, s. 311-312
  258. ^ Stevenson 2012, s. 135, 140, 150-151, 291-292
  259. ^ Fritz Fischer: Deutsche Kriegsziele. Revolutionierung und Separatfrieden im Osten 1914–18. I: Fritz Fischer: Der Erste Weltkrieg und das deutsche Geschichtsbild. Beiträge zur Bewältigung eines historischen Tabus. Düsseldorf 1977, s. 153 (først publisert i: Historische Zeitschrift 188 (1959), s. 473–518); Wolfgang J. Mommsen: Das Zeitalter des Imperialismus. Frankfurt am Main 1969 (= Fischer Weltgeschichte; Band 28), s. 302 f.; Ulrich Cartarius (Hrsg.): Deutschland im Ersten Weltkrieg. Texte und Dokumente 1914–1918. München 1982, s. 181 f. (Dok. Nr. 126); og Gunther Mai: Das Ende des Kaiserreichs. Politik und Kriegführung im Ersten Weltkrieg. München 1997, ISBN 3-423-04510-8, s. 199–203; Peter Graf Kielmansegg: Deutschland und der Erste Weltkrieg. Frankfurt am Main 1968, s. 213.
  260. ^ Stevenson 2012, s. 129-137
  261. ^ Samuel R. Williamson, Jr: Austria-Hungary and the Origins of the First World War. Houndmills/Basingstoke/Hampshire/London 1991, s. 211; Imre Gonda: Verfall der Kaiserreiche in Mitteleuropa. Der Zweibund in den letzten Kriegsjahren (1916–1918). Budapest 1977, ISBN 963-05-1084-7, s. 344; Wolfdieter Bihl: Die österreichisch-ungarischen Kriegsziele 1918. I: Richard Georg Plaschka, Karlheinz Mack: Die Auflösung des Habsburgerreiches. Zusammenbruch und Neuorientierung im Donauraum. Wien 1970, s. 119.
  262. ^ Stevenson 2012, s. 128-129, 135
  263. ^ David Stevenson: French war aims against Germany 1914–1919. New York 1982, s. 12.
  264. ^ Georges-Henri Soutou: Übermut auf allen Seiten. Die Kriegsziele Frankreichs im Ersten Weltkrieg. I: Dokumente. Zeitschrift für den deutsch-französischen Dialog. Jg. 43 (1987), Heft 4, s. 286 f.
  265. ^ David Stevenson: French war aims against Germany 1914–1919. New York 1982, s. 42–48.; Pierre Renouvin: Die Kriegsziele der französischen Regierung 1914–1918. I: Geschichte in Wissenschaft und Unterricht. Jg. 17 (1966), Heft 3, s. 135; og Friedrich Stieve (Hrsg.): Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes. Berlin 1925, s. 213 (Wortlaut).
  266. ^ Stevenson 2012, s. 141-144
  267. ^ Horst-Günther Linke: Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914–1917. München 1982, ISBN 3-7705-2051-3, s. 40 f. og s. 237; Henryk Batowski: Pläne zur Teilung der Habsburgermonarchie im Ersten Weltkrieg. I: Österreichische Osthefte. Jg. 10 (1968), Heft 3, s. 130.
  268. ^ Stevenson 2012, s. 137-141
  269. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 666 f.; Victor H. Rothwell: British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918. Oxford 1971, s. 18.
  270. ^ David French: British strategy and war aims 1914–16. London 1986, ISBN 0-04-942197-2, s. 22, 83.
  271. ^ Victor H. Rothwell: British War Aims and Peace Diplomacy 1914–1918. Oxford 1971, s. 71, 145–149; og W. B. Fest: British War Aims and German Peace Feelers During the First World War (December 1916–November 1918). I: The Historical Journal. 15, 1972, s. 293; Harry Hanak: Great Britain and Austria-Hungary during the First World War. A Study in the Formation of Public Opinion. London/New York/Toronto 1962, s. 205.
  272. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 666 f.
  273. ^ Keith Robbins: The First World War. Oxford/New York 1984, ISBN 0-19-289149-9, s. 112.
  274. ^ Jürgen Mirow: Der Seekrieg 1914–1918 in Umrissen. Göttingen 1976, ISBN 3-7881-1682-X, s. 158.
  275. ^ Stevenson 2012, s. 145-148
  276. ^ Friedrich Stieve (Hrsg.): Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914–1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes. Berlin 1925, s. 191ff. Londonavtalen
  277. ^ Jürgen Möckelmann: Das Deutschlandbild in den USA 1914–1918 und die Kriegszielpolitik Wilsons. Hamburg 1964, s. 147 ff.; David French: Allies, Rivals and Enemies: British Strategy and War Aims during the First World War. I: John Turner (Hrsg.): Britain and the First World War. London 1988, ISBN 0-04-445108-3, s. 33.
  278. ^ a b c d e f g h i j Hans-Peter Ullmann: Kriegswirtschaft. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 220 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 553, 627, 646 f., 797 f.; Becker, Krumeich: Der große Krieg. Deutschland und Frankreich 1914–1918. 2010, s. 147 ff.
  279. ^ a b c Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 542, 577 f., 703 f., 721 f., 820 ff., 864 ff.; David Stevenson: 1914–1918. Der Erste Weltkrieg. Patmos Verlag, Mannheim 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, s. 220 ff.; Keegan: Der Erste Weltkrieg. Eine europäische Tragödie. 2001, s. 251 ff.; Birger Stichelbaut, Piet Chielens: The Great War Seen from the Air: In Flanders Fields 1914–1918. Brüssel 2013, ISBN 978-94-6230-026-2, s. 56 f., 64 f., 72 f., 80 f., 90 f., 104 f., 112 f., 120 f., 136 f., 144 f. (Entwicklung des Stellungssystems in Luftaufnahmen).
  280. ^ a b c Dieter Martinetz: Der Gaskrieg 1914/18. Entwicklung, Herstellung und Einsatz chemischer Kampfstoffe. Das Zusammenwirken von militärischer Führung, Wissenschaft und Industrie. Bernard & Graefe Verlag, Bonn 1996, ISBN 3-7637-5952-2, S. 9 ff., 53 ff., 76 ff.; Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, S. 519 ff., 727; David Stevenson: 1914–1918. Der Erste Weltkrieg. Aus dem Englischen Harald Eckhardt u. Ursula Vones-Liebenstein, Düsseldorf 2006, ISBN 3-538-07214-0. Zweite Auflage. Düsseldorf 2010, ISBN 978-3-491-96274-3, S. 229 ff.
  281. ^ a b Duffy, Michael (7. november 2017). «Weapons of War - Poison Gas». firstworldwar.com. Besøkt 25. oktober 2009. 
  282. ^ Strachan 2014, s. 266
  283. ^ Strachan 2014, s. 267
  284. ^ Heidi J.S. Tworek (8. oktober 2014). «Wireless Telegraphy». 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 12. november 2017. 
  285. ^ Stevenson 2012, s. 190-191
  286. ^ Strachan 2014, s. 268
  287. ^ Mark Wells (31. mars 2016). «Aircraft, Fighter and Pursuit». 1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World. Besøkt 12. november 2017. 
  288. ^ Stevenson 2012, s. 321
  289. ^ Ari Unikoski (22. august 2009). «The War in the Air - Bombers: Germany, Zeppelins». firstworldwar.com. Besøkt 12. november 2017. 
  290. ^ Strachan 2014, s. 270
  291. ^ Strachan 2014, s. 270-275
  292. ^ David Stevenson: Seekrieg und Blockade. I: Ders.: 1914–1918. Der Erste Weltkrieg. Düsseldorf 2006, s. 296 f; Michael Salewski: Seekrieg. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 829 f.
  293. ^ a b Stevenson 2012, s. 245-249
  294. ^ Stevenson 2012, s. 255-257
  295. ^ Martin Schramm: Das Deutschlandbild in der britischen Presse 1912–1919. Berlin 2007, s. 510.
  296. ^ Vgl. z. B. Brigitte Hamann: Der Erste Weltkrieg. Wahrheit und Lüge in Bildern und Texten. Piper, München 2004; J. M. Winter: Propaganda and the Mobilziation of Consent. I: Hew Strachan (Hrsg.): World War I – A History. Oxford 1998, s. 216–226.
  297. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 542, 573 ff., 575 ff., 753.
  298. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 610.
  299. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 440 f.
  300. ^ Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 344 f.
  301. ^ Helmut Fries: Deutsche Schriftsteller im Ersten Weltkrieg. I: Michalka: Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse. 1997, s. 840.
  302. ^ Bernd Hüppauf: Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“. I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): „Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 78.
  303. ^ Bernd Hüppauf: Schlachtenmythen und die Konstruktion des „Neuen Menschen“. I: Gerhard Hirschfeld, Gerd Krumeich, Irina Renz (Hrsg.): „Keiner fühlt sich hier mehr als Mensch…“ Erlebnis und Wirkung des Ersten Weltkrieges. Essen 1993, ISBN 3-596-13096-4, s. 81 ff.
  304. ^ Benjamin Ziemann: Soldaten. In: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 158.
  305. ^ Klaus Theweleit: Männerphantasien. 2. Männerkörper – zur Psychoanalyse des weißen Terrors . Rowohlt Verlag, Reinbek bei Hamburg 1980, ISBN 3-499-18331-5, s. 176 ff.
  306. ^ David Stevenson, The First World War and International Politics (1988).
  307. ^ See * Carnegie Endowment for International Peace. Official Statements of War Aims and Peace Proposals: December 1916 to November 1918, edited by James Brown Scott. (1921) 515pp online free
  308. ^ Stevenson 2012, s. 356-357
  309. ^ Stevenson 2012, s. 366
  310. ^ a b c d Zeman 1971, s. 250-259, 266-273, 276-277, 285-286
  311. ^ Stevenson 2012, s. 390-392
  312. ^ Brown 1994, s. 197–198
  313. ^ Brown 1994, s. 201–203
  314. ^ a b Shashi Tharoor (2. juli 2016). «Why the Indian soldiers of WW1 were forgotten». BBC. Besøkt 25. november 2017. «India was wracked by high taxation to support the war and the high inflation accompanying it, while the disruption of trade caused by the conflict led to widespread economic losses - all this while the country was also reeling from a raging influenza epidemic that took many lives. But nationalists widely understood from British statements that at the end of the war India would receive the Dominion Status hitherto reserved for the "White Commonwealth".
    Oversettelse: India ble hardt presset ved høy skattlegging for å støtte krigen og høy inflasjon som fulgte, mens brudd på handelsforbindelser grunnet konflikten førte til omfattende økonomiske tap - alt dette mens landet også ble utsatt for en influensaepidemi som tok mange liv. Men nasjonalisten forsto fra britiske uttalelser at ved slutten av krigen ville India få status som Dominion, noe som til da var reservert for det «hvite samveldet».»
     
  315. ^ «Participants from the Indian subcontinent in the First World War». Memorial Gates Trust. Besøkt 12. desember 2008. 
  316. ^ Strachan 2014, s. 151-153
  317. ^ a b Strachan 2014, s. 154-155
  318. ^ Wolfgang Kruse. «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse | bpb». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 25. desember 2017. «Als die Oberste Heeresleitung deshalb 1916 eine weibliche Dienstpflicht forderte, lehnte die Reichsregierung dieses Ansinnen ab, weil sie dadurch die traditionelle Rolle als Hausfrau und Mutter gefährdet sah.» 
  319. ^ Wolfgang Kruse (6. mai 2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 25. desember 2017. «Se tabell» 
  320. ^ Strachan 2014, s. 156
  321. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Es wäre gut, wenn diese Tatsache auch öffentlich deutlich zum Ausdruck gebracht würde und der weiblichen Agitation auf Gleichstellung in allen Berufen, und damit natürlich auch in politischer Beziehung, ein Riegel vorgeschoben würde. Ich stimme Eurer Exzellenz auch vollkommen zu, daß eine weibliche Dienstpflicht eine verfehlte Maßnahme ist.» 
  322. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse, Der antifeministische Diskurs». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Denn die Legende vom "Dolchstoß" der Heimat in den Rücken der "im Felde unbesiegten" Fronttruppen verfestigte noch einmal die Vorstellung, dass nur die Männer der Front geeignet waren, das Schicksal Deutschlands zu bestimmen.» 
  323. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Einigen Frauen gelang es sogar, Führungstätigkeiten zu übernehmen, insbesondere gebildeten Frauen aus der bürgerlichen Frauenbewegung, die in den Militärbehörden Tätigkeiten in der Organisation der Sozialfürsorge für berufstätige Mütter übernahmen und dabei teilweise in Offiziersränge aufstiegen.» 
  324. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Die lange vereinzelten, aber vielfältigen sozialen Proteste von Arbeiterfrauen und Jugendlichen wurden zunehmend zu einem integralen Bestandteil der proletarischen Antikriegsbewegungen der Jahre 1917/18, die schließlich zum Sturz des Kaiserreichs führten.» 
  325. ^ Wolfgang Kruse (2013). «Frauenarbeit und Geschlechterverhältnisse». Bundeszentrale für politische bildung. Besøkt 26. desember 2017. «Doch so berechtigt es ist, die kriegsbedingten Verwerfungen und Gegentendenzen zur weiblichen Emanzipation hervorzuheben, bleibt doch festzuhalten, dass die Kriegsmobilisierung der Frauen im Ersten Weltkrieg zu strukturellen und bewusstseinsmäßigen Veränderungen der Geschlechterverhältnisse geführt hat, die nicht auf allen Ebenen revidiert werden konnten.» 
  326. ^ Strachan 2014, s. 161-162
  327. ^ «Atrocities». International Encyclopedia of the First World War. 24. januar 2017. Besøkt 18. november 2017. 
  328. ^ Gerd Hankel (21. oktober 2016). «Leipzig War Crimes Trials». 1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 20. november 2017. 
  329. ^ Halpern, Paul G. (1994). A Naval History of World War I. Routledge, p. 301; ISBN 1-85728-498-4
  330. ^ Davies, J D (2013). Britannia's Dragon: A Naval History of Wales. History Press Limited. s. 158. ISBN 978-0-7524-9410-4. 
  331. ^ Schneider, Barry R. (28 February 1999). Future War and Counterproliferation: US Military Responses to NBC. Praeger, p. 84; ISBN 0-275-96278-4
  332. ^ Taylor, Telford (1. november 1993). The Anatomy of the Nuremberg Trials: A Personal Memoir. Little, Brown and Company. ISBN 0-316-83400-9. 
  333. ^ Graham, Thomas; Lavera, Damien J. (Mai 2003). Cornerstones of Security: Arms Control Treaties in the Nuclear Era. University of Washington Press. s. 7–9. ISBN 0-295-98296-9. 
  334. ^ Haber, L. F. (20. februar 1986). The Poisonous Cloud: Chemical Warfare in the First World War. Clarendon Press. s. 106–108. ISBN 0-19-858142-4. 
  335. ^ Vilensky, Joel A. (20. februar 1986). Dew of Death: The Story of Lewisite, America's World War I Weapon of Mass destruction. Indiana University Press. s. 78–80. ISBN 0-253-34612-6. 
  336. ^ Ellison, D. Hank (24. august 2007). Handbook of Chemical and Biological Warfare Agents, Second Edition. CRC Press. s. 567–570. ISBN 0-8493-1434-8. 
  337. ^ Boot, Max (16. august 2007). War Made New: Weapons, Warriors, and the Making of the Modern World. Gotham. s. 245–250. ISBN 1-59240-315-8. 
  338. ^ a b International Association of Genocide Scholars (13. juni 2005). «Open Letter to the Prime Minister of Turkey Recep Tayyip Erdoğan». Genocide Watch (via archive.org). Arkivert fra originalen 6. oktober 2007. 
  339. ^ Vartparonian, Paul Leverkuehn (2008). A German officer during the Armenian genocide: a biography of Max von Scheubner-Richter. oversatt av Alasdair Lean; med et forord av Jorge og med en historisk introduksjon av Hilmar. London: Taderon Press for the Gomidas Institute. ISBN 1-903656-81-8. 
  340. ^ Ferguson 2006, s. 177
  341. ^ Stevenson 2012, s. 115-116
  342. ^ «International Association Of Genocide Scholars» (PDF). Besøkt 12. mars 2013. 
  343. ^ Fromkin 1989, s. 212–215
  344. ^ International Association of Genocide Scholars. «Resolution on genocides committed by the Ottoman empire» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 22. april 2008. 
  345. ^ Gaunt, David (2006). Massacres, Resistance, Protectors: Muslim-Christian Relations in Eastern Anatolia during World War I. Piscataway, New Jersey: Gorgias Press. 
  346. ^ Schaller, Dominik J; Zimmerer, Jürgen (2008). «Late Ottoman genocides: the dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish population and extermination policies – introduction». Journal of Genocide Research. 10 (1): 7–14. doi:10.1080/14623520801950820. 
  347. ^ «Pogroms». Encyclopaedia Judaica. Jewish Virtual Library. Besøkt 17. november 2009. 
  348. ^ Horne & Kramer 2001, ch 1–2, esp. p. 76
  349. ^ The claim of franc-tireurs in Belgium has been rejected: Horne & Kramer 2001, ch 3–4
  350. ^ Heather Jones (8. oktober 2014). «Prisoners of War». 1914-1918 Online: International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 20. november 2017. 
  351. ^ Phillimore & Bellot 1919, s. 4–64
  352. ^ Ferguson 1999, s. 368–9
  353. ^ Speed 1990
  354. ^ Ferguson 1999, Chapter 13
  355. ^ Morton 1992
  356. ^ Bass 2002, s. 107
  357. ^ «The Mesopotamia campaign». British National Archives. Besøkt 10. mars 2007. 
  358. ^ «Prisoners of Turkey: Men of Kut Driven along like beasts». Stolen Years: Australian Prisoners of War. Australian War Memorial. Arkivert fra originalen 8. januar 2009. Besøkt 10. desember 2008. 
  359. ^ «ICRC in WWI: overview of activities». Icrc.org. Arkivert fra originalen 19. juli 2010. Besøkt 15. juni 2010. 
  360. ^ «GERMANY: Notes, Sep. 1, 1924». Time. 1. september 1924. Besøkt 15. juni 2010. 
  361. ^ a b Stevenson 2012, s. 466-467
  362. ^ Stevenson 2012, s. 468-471
  363. ^ Stevenson 2012, s. 472-473
  364. ^ Stevenson 2012, s. 472-476
  365. ^ a b Stevenson 2012, s. 476-481
  366. ^ Stevenson 2012, s. 544
  367. ^ Kitchen 2000, s. 22
  368. ^ Howard, N.P. (1993). The Social and Political Consequences of the Allied Food Blockade of Germany, 1918–19 (PDF). German History. 11. s. 161–88.  table p 166, with 271,000 excess deaths in 1918 and 71,000 in the first half of 1919 while the blockade was still in effect.
  369. ^ Rym Ghazal (14. april 2015). «Lebanon’s dark days of hunger: The Great Famine of 1915-18». The National. Besøkt 21. desember 2017. «This marked the beginning of a period that is now often just a footnote in the history books: the Great Famine of 1915-18, which left an estimated 500,000 people dead. With a lack of accurate data, estimates range from 100,000 to 200,000 deaths in Mount Lebanon alone. At this time, the population of Lebanon was estimated at about 400,000, meaning that half its people died. At 250,000, the American Red Cross estimated an even higher death toll.
    Oversettelse: Dette markerte begynnelsen av en periode som nå vanligvis kun er en fotnote i historiebøkene: den store hungersnøden i 1915-1918, som etterlot seg antatt 500 000 døde. Med mangel på presise data, varierer anslag mellom 100 000 til 200 000 døde i Mount Lebanon alene. På denne tiden var befolkningen i Libanon anslått til rundt 400 000, noe som betyr at halvparten døde. Med 250 000 døde hadde det amerikanske Røde Kors et enda høyere anslag.»
     
  370. ^ «Famine in Russia, 1921-1922», fra Modern Records Centre, University Library, University of Warwick
  371. ^ Ball 1996, s. 16, 211
  372. ^ Julie Anderson (3. august 2017). «Mutilation and Disfiguration». International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 21. desember 2017. 
  373. ^ Spencer Tucker (Hrsg.): The Encyclopedia of World War I. A Political, Social and Military History. ABC-Clio, Santa Barbara 2005, ISBN 1-85109-420-2, s. 273.
  374. ^ Stevenson 2012, s. 519
  375. ^ Stevenson 2012, s. 525
  376. ^ Strachan 2014, s. 304-308
  377. ^ Strachan 2014, s. 313-314
  378. ^ Strachan 2014, s. 315-316
  379. ^ Ernst Schulin: Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts I: Michalka: Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse. 1997, s. 224.
  380. ^ a b Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, S. 197 f.; Ernst Schulin: Die Urkatastrophe des zwanzigsten Jahrhunderts I: Michalka: Der Erste Weltkrieg. Wirkung – Wahrnehmung – Analyse. 1997, s. 3 ff. Franz Bauer: Das „lange“ 19. Jahrhundert: Profil einer Epoche. Stuttgart 2004, ISBN 3-15-017043-5, s. 13, 88.
  381. ^ Fritz Fischer: Griff nach der Weltmacht. Die Kriegszielpolitik des kaiserlichen Deutschland 1914/1918. Droste, Düsseldorf 1961, s. 97.
  382. ^ Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, s. 192 ff.
  383. ^ Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, s. 194.
  384. ^ Jürgen Angelow: Der Weg in die Urkatastrophe. Der Zerfall des alten Europa 1900–1914. be.bra, Berlin 2010, ISBN 978-3-89809-402-3, s. 27.
  385. ^ Annika Mombauer: Diplomatie und Kriegsausbruch. I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): Enzyklopädie Erster Weltkrieg. 2014, s. 1019.
  386. ^ Schöllgen, Kießling: Das Zeitalter des Imperialismus. 2009, s. 195; Clark: Die Schlafwandler: Wie Europa in den Ersten Weltkrieg zog. 2013, s. 716 f.; Ian Kershaw: Höllensturz. Europa 1914–1949. Deutsche Verlags-Anstalt, München 2016, ISBN 978-3-421-04722-9, s. 43 ff., (Zitat S. 44).
  387. ^ Gerd Krumeich, Antonine Prost: Verdun 1916. Die Schlacht und ihr Mythos aus deutsch-französischer Sicht. Aus dem Französischen von Ursula Böhme. Klartext Verlag, Essen 2016, ISBN 978-3-8375-1570-1, s. 164 ff.; Kurt Fischer, Stephan Klink: Spurensuche bei Verdun. Ein Führer über die Schlachtfelder. Bernhard & Graefe Verlag, Bonn 2005, ISBN 3-7637-6203-5, S. 50 ff.
  388. ^ Ursula Welter: Freund und Feind an einem Ort verewigt. Deutschlandfunk vom 11. November 2014.
  389. ^ Website Gedenkstätte Hartmannwillerkopf: Das Nationaldenkmal Hartmanswillerkopf. Abruf: 11. November 2017.
  390. ^ Michael Diefenbacher, Rudolf Endres (Hrsg.): Stadtlexikon Nürnberg. W. Tümmels Verlag, Nürnberg 2000, ISBN 3-921590-69-8, s. 235, 658 f.
  391. ^ Gerhard Henke-Bockschatz: Der Erste Weltkrieg. Eine kurze Geschichte. Reclam, Stuttgart 2014, ISBN 978-3-15-010974-8, s. 245 ff.
  392. ^ Sébastian Harvouet, Luc Braeuer, Marc Braeuer: 1914-1918. 750 Musées. Guide Europe. Batz-sur-Mer 2013, ISBN 978-2-9533841-8-5.
  393. ^ Paul Cornish: The First World War Galleries. Imperial War Museum, London 2014, ISBN 978-1-904897-86-6.
  394. ^ Bayerisches Armeemuseum: Das Museum des Ersten Weltkrieges. Reduit Tilly Ingolstadt. (Flyer); Dieter Storz: Der Große Krieg. 100 Objekte aus dem Bayerischen Armeemuseum. Klartext, Essen 2014, ISBN 978-3-8375-1174-1 (Katalog zur Dauerausstellung).
  395. ^ Historial de la Grande Guerre Péronne - Thiepval Arkivert 25. september 2015 hos Wayback Machine..
  396. ^ Website Südwestrundfunk: Hartmannsweilerkopf im Elsass. Steinmeier und Macron eröffnen Gedenkstätte. Abgerufen am 11. November 2017.
  397. ^ Heuvelland.be: Bayernwald Schützengräben; The Great War 1914–1918: Bayernwald German Trenches, Wijtschate
  398. ^ Rete Trentino Grande Guerre (Hrsg.): Die Museen und der Erste Weltkrieg im Trentino. Rovereto 2014; (Trentino Grande Guerra),
  399. ^ Ralf Schnell: Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, s. 81.
  400. ^ Kurt Rothmann: Kleine Geschichte der deutschen Literatur. Reclam, Stuttgart 2009, ISBN 978-3-15-010707-2, S. 264.
  401. ^ Ralf Schnell: Geschichte der deutschen Lyrik. Band 5: Von der Jahrhundertwende bis zum Ende des Zweiten Weltkriegs. Reclam, Stuttgart 2013, ISBN 978-3-15-018892-7, S. 86 ff.; Gerd Krumeich: Der Erste Weltkrieg. Die 101 wichtigsten Fragen. Verlag C.H. Beck, München 2014, ISBN 978-3-406-65941-6, s. 107.
  402. ^ Kindlers Literatur Lexikon. Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 4781 (Band 4), 4835 f. (Band 4), 10137 (Band 7).
  403. ^ Thomas Schneider (8. oktober 2014). «All Quiet on the Western Front (novel)». International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 14. desember 2014. 
  404. ^ Kindlers Literatur Lexikon. Zweiburgen Verlag, Weinheim 1981, s. 5631 ff. (Band 4), 9597 f. (Band 7).
  405. ^ Mémorial de Caen: Die Farbe der Tränen. Der Erste Weltkrieg aus der Sicht der Maler. Caen 1998; Bernd Küster (Hrsg.): Der Erste Weltkrieg und die Kunst. Merlin-Verlag, Gifkendorf 2014, ISBN 978-3-87536-266-4, s. 28 ff.
  406. ^ Akeo Okada (8. oktober 2014). «Music». International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 13. desember 2017. 
  407. ^ Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg. 2013, s. 10.
  408. ^ Stefan Hanheide: Wahrnehmungen von Kriegstragik im Kunstlied während des Ersten Weltkrieges. I: Hanheide, Helms, Glunz, Schneider (Hrsg.): Musik bezieht Stellung. Funktionalisierung der Musik im Ersten Weltkrieg. 2013, s. 307 ff.
  409. ^ Imperial War Museum, Arte, Absolut Medien (Hrsg.): Die Schlacht an der Somme. Absolut Medien, Berlin 2011. ISBN 978-3-89848-539-5. DVD und Begleitheft, restaurierte Fassung von: The Battle of the Somme (R: Geoffrey H. Malins, J.B. McDowell, GBR 1916).
  410. ^ Steven Jay Schneider (Hrsg.): 101 Kriegsfilme. Edition Olms, Zürich 2009, ISBN 978-3-283-01165-9, s. 13 ff., 33 ff., 129 ff., 161 ff.
  411. ^ Günter Helmes (Hrsg.): "Der Angriff muss fortgesetzt werden, koste es, was es wolle." Eine Musterung filmischer Inszenierungen des Ersten Weltkriegs. Mit Hinweisen auf literarische Thematisierungen. In: Diana Schweitzer, Nadine Garling (Hrsg.): "... so blickt der Krieg in allen Enden hindurch". Die Hansestadt Lübeck im Kriegsalltag 1914-1918. Schmidt-Römhild, Lübeck 2016, ISBN 978-3-7950-0495-8, S. 219-260
  412. ^ a b c d Side 65-77, Georg G. Iggers: Historiography in the Twentieth Century From Scientific Objectivity to the Postmodern Challenge, Wesleyan University Press, Hannover, New Hampshire, 1997
  413. ^ Side 62, Iggers
  414. ^ Wolfgang J. Mommsen: «Society and War: Two New Analyses of the First World War» - Side 530 i The Journal of Modern History, The University of Chicago, Chicago, 1975
  415. ^ Obituary: John Terraine - Independent, 23. januar 2003
  416. ^ Jay Winter (11. november 2014). «Historiography 1918-Today». International Encyclopedia of the First World War. Besøkt 17. desember 2017. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Clark, Christopher (2012), The Sleepwalkers : How Europe Went to War in 1914, Penguin, ISBN 978-0-141-02782-1
  • Djokić, Dejan (2003), Yugoslavism : histories of a failed idea, 1918–1992, London: Hurst
  • Ferguson, Niall (1998), The Pity of War, London, Penguin, ISBN 978-0-1402-7523-0
  • Keegan, John (1998), The First World War, Vintage Books, ISBN 978-0-375-70045-3
  • Kershaw, Ian (2015), To Hell And Back, Penguin, ISBN 978-0-141-98043-0
  • Martel, Gordon (2003), The Origins of the First World War, Pearson Longman, Harlow
  • Raudzens, George (Oktober 1990), «War-Winning Weapons: The Measurement of Technological Determinism in Military History», The Journal of Military History (Society for Military History) 54 (4): 403–434
  • Stevenson, David (2012), 1914-1918 The History of the First World War, Penguin, ISBN 9780718197957
  • Stone, Norman (1998), The Eastern Front 1914 - 1917, Penguin, ISBN 9780140267259
  • Strachan, Hew (2013), The First World War, Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
  • Strachan, Hew - redaktør (2014), The Oxford Illustrated History of the First World War, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-966338-5
  • Taylor, Alan John Percivale (1998), The First World War and its aftermath, 1914–1919, London: Folio Society
  • Zeman, Z.A.B. (1971), The Gentlemen Negotiators : A Diplomatic History of World War I, The Macmillan Company, New York

Foredrag (video)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]