Hopp til innhold

Sosialdarwinisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Sosialdarwinisme betegner forsøk på å avlede normative utsagn om menneskelige samfunn fra evolusjonsbiologiens faktiske funn. Begrepet refererer ikke til noen konkret teori eller ideologi, men til flere forskjellige, og er derfor flertydig. I videst forstand kan sosialdarwinisme brukes synonymt med biologisme; vanligvis betegner det ulike – og til dels gjensidig uforenlige – ideologiske strømninger på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Selve begrepet er villedende, fordi få av disse strømningene var darwinistiske.

Sosialdarwinismens begrepshistorie

[rediger | rediger kilde]

Sosialdarwinisme har ikke blitt brukt som egenbetegnelse, men nesten utelukkende som en nedsettende fremmedbetegnelse, dvs. om teorier som brukeren av begrepet ville distansere seg fra.[1] Hva slags teorier dette var, varierte sterkt gjennom 1800- og 1900-tallet.[2] Den første forekomsten er dokumentert i 1877[3].

En annen tidlig bruk forefinnes i en artikkel fra 1879 av Eduard Oscar Schmidt in Popular Science. Allerede året etter, altså i 1880, benyttet Émile Gautier det som et begrep med et anarkistisk skrift Le darwinisme social (Paris). I Italia kommer det igjen i 1882 i Giuseppe Vadalà-Papale med skriftet Darwinismo naturale e darwinismo sociale.[4]

Men frem til 1930-årene ble begrepet brukt sjelden, og hovedsakelig om imperialistiske og militaristiske ideologier.[2]

Dette endra seg da Talcott Parsons i 1932 begynte å omdefinere sosialdarwinisme til å betegne enhver biologisk forklaring av samfunnsfenomener.[5] Dette ble antagelig gjort i et forsøk på å opprette sosiologi som et selvstendig fag uten bånd til nabovitenskapene, men ramma vitenskapelige biologiske forklaringer like mye som ideologisk (mis)bruk av disse. En ytterligere betydningsforskyvning skjedde med utbruddet av andre verdenskrig og nasjonalsosialismens rasebiologiske propaganda, som førte til at sosialdarwinisme i økende grad ble brukt om fascistiske og rasistiske ideologier.[2]

Den viktigste enkelthendelsen i sosialdarwinismens begrepshistorie var Richard Hofstadters bok Social Darwinism in American Thought (1944).[6] Hofstadter videreførte på den ene sida Parsons’ kampanje mot biologi i samfunnsvitenskapene, men fremheva på den andre sida laissez-faire-liberalister som arketypiske sosialdarwinister. Hofstadter var også den første som fremstilte eugenikken som en form for sosialdarwinisme. Det er hovedsakelig Hofstadters definisjon som preger dagens forståelse av sosialdarwinisme, men den har smelta sammen med de eldre betydningene. Senere bidrag har, om mulig, utvida begrepet enda mer,[7] noe som kulminerte i påstanden om at «darwinismen er sosial»[8].

Sosialdarwinismens idéhistorie

[rediger | rediger kilde]

Den begrepshistoriske gjennomgangen viser at det er vanskelig å peke på personer som var entydige tilhengere eller spredere av sosialdarwinistisk tankegods. Det har antagelig aldri eksistert en eneste person som oppfyller alle «kravene» som i tidens løp har blitt fremsatt (militarist, imperialist, liberalist, rasist, biologist, eugeniker m.m.), men veldig mange som oppfyller noen av dem.

Vanligvis nevnes den britiske filosofen Herbert Spencer og den amerikanske sosiologen William Graham Sumner som sosialdarwinismens kronvitner. Men disse ble ikke assosiert med sosialdarwinismen før i 1940-årene. Begge var laissez-faire-liberalister, men motstandere av imperialisme og militarisme. Derimot har flere militaristiske og rasistiske sosiologer (f.eks. Lester Frank Ward) blitt fremhevet som motstandere av sosialdarwinismen – åpenbart utelukkende fordi de var anti-laissez-fairister.[9] Det er også ironisk at Talcott Parsons, som begynte å utvide sosialdarwinisme-begrepet i 1930-årene for å diskreditere bruk av vitenskapelige biologiske tilnærminger til samfunnsspørsmål, selv ble rammet av et enda videre sosialdarwinismebegrep i 1980-årene.[7]

Biologistiske tenke- og argumentasjonsmønstre var veldig utbredt i siste halvdel av 1800- og første halvdel av 1900-tallet, og de var minst like vanlig på den politiske venstresida (blant sosialdemokrater, sosialister, anarkister, feminister og pasifister) som på den politiske høyresida.[10] Likevel er det stort sett bare de sistnevnte som har blitt betegna som sosialdarwinistisk. Mange av disse tolka Spencers begrep survival of the fittest som om den rettferdiggjorde den sterkestes rett.

Spencers verdenssyn tilsa at samfunnet ville utvikle seg mot et rettferdig sluttstadium, og at statlig inngripen derfor bør reduseres til et minimum. Han mente likevel at de rike hadde en moralsk forpliktelse til å hjelpe de fattige, heller enn å la dem sulte ihjel. Sumner på sin side forsvarte laissez-faire-kapitalismen ved å benytte fraser som «kampen om tilværelsen». Det har blitt påstått at slike holdninger var nokså populære i århundreskiftets USA (Gilded Age), men både omfanget og den angivelige forankringa i darwinismen har nok vært betydelig overdrevet.[11]

Eugenikken har ofte blitt fremstilt som et spesialtilfelle av sosialdarwinismen, men disse to strømningene var i realiteten nokså ubeslektet. Eugenikken var bredt akseptert, i alt fra velferdsstater til diktaturer og på tvers av politisk partitilhørighet, og ble begrunnet på mange ulike måter, hvorav biolog(ist)iske bare var én måte.[12] Det fantes enkelte sosialdarwinistiske eugenikere, men i sine mest rendyrkede former var de to ideologiene uforenlige: Eugenikere satte nasjonens interesse over enkeltindividets og anså naturlig seleksjon for utilstrekkelig. En typisk liberalistisk sosialdarwinist var uenig i begge deler.[13]

Likeledes har fascistiske ideologier ofte blitt knyttet til sosialdarwinisme, spesielt den tyske nasjonalsosialismen. Det skyldtes propagandaens biologiserende språk, som var rik på metaforer som kampen for tilværelsen.

Sosial«darwinismen» og darwinismen

[rediger | rediger kilde]

Begrepet sosial-darwinisme, slik det har blitt brukt gjennom mesteparten av dets historie, er i grunnen en selvmotsigelse. Darwinisme betegner Charles Darwins teori om at evolusjon foregår ved bl.a. naturlig seleksjon (inkludert senere versjoner av denne teorien), er altså navnet på en vitenskap, ikke en ideologi. De biologiske teoriene som de såkalte sosial-«darwinister» bygga sine argumenter på, var imidlertid ikke spesifikt darwinistiske og for en stor del sågar anti-darwinistiske.[14]

Selve ordet sosialdarwinisme kan være villedende dersom man da tror at fenomenet utspringer fra hans evolusjonslære eller uvegerlig henger sammen med den. En slik sosialpolitisk anvendelse av darwinismen er ikke noen tvingende konsekvens av evolusjonsteorien, selv om Darwin faktisk selv hadde beveget seg i den retning i 1871 i verket (The descent of man, and selection in relation to sex), som er gjengitt i referansene, med markering av visse formuleringer.[15] Der fremholdt han også at de svakere samfunnsborgere hadde overlevet tidens kopperepidemi ved vaksineringer, men at slike tiltak som bevarer de svake var feilrettede ved at de fører til en degenerasjon av arten menneske i det lange løp.[16]

Et fellestrekk for de fleste sosialdarwinister – uansett ideologisk tilhørighet – var en forestilling om at samfunnet evolverte ifølge visse lovmessigheter frem til et bestemt mål. Hva dette målet var, var det sterk uenighet om mellom de ulike grupperingene som har blitt betegna som sosialdarwinistisk. Uansett er forestillinga om en naturgitt samfunnsordning ikke en darwinistisk evolusjon, men en teleologisk (målretta) utvikling. Sosial«darwinister» trodde på samfunnets evolusjon, og siden Darwin var navnet som var mest i vinden på slutten av 1800-tallet når det gjaldt evolusjon, forsynte man seg av hans begrepsforråd. Teorien hans hadde folk flest ikke satt seg inn i – eller tok sågar eksplisitt avstand fra den.[1]

Darwin selv kan betegnes som sosialdarwinist bare i den forstand at han var tilhenger av fri konkurranse og av positiv eugenikk. Han var derimot motstander av rasisme, imperialisme, militarisme og negativ eugenikk.[17]

Herbert Spencer betegna seg aldri som darwinist og var overbevist om at evolusjon var identisk med fremskritt. Det har derfor blitt foreslått at «sosial-spencerisme», «sosial-lamarckisme» eller «bio-malthusianisme» hadde vært mer treffende betegnelser for 1800-tallet biologistiske strømninger enn sosial-«darwinisme».

Likevel vil man også finne enkeltpersoner som var darwinister og sosialdarwinister samtidig. Et eksempel er darwinismens popularisator fremfor noen, den tyske zoologen Ernst Haeckel. Han var rasist og tilhenger av eugenikk, og har derfor blitt betegna som sosialdarwinist og som bindeledd mellom darwinismen og nasjonalsosialismen.[18] Samtidig var han både jødevenn og pasifist,[19] og skriftene hans ble forbudt av nasjonalsosialistene[20] – noe som i det minste relativiserer Haeckels kategorisering som sosialdarwinist.

Nasjonalsosialismen var på sin side tuftet på en utprega og eksplisitt anti-darwinistisk ideologi,[21] men har likevel blitt assosiert med sosialdarwinismen på grunn av at propogandaen benytta seg av et svært biologiserende språk. Denne språkbruken var imidlertid mye mer inspirert av genetikk, medisin og økologi enn av evolusjonsbiologi. Og selv om både Darwin og nazistene refererte til Thomas Malthusstruggle for existence og Spencers survival of the fittest, tolka de begrepene grunnleggende forskjellig.[1] Det fantes også enkeltpersoner som var overbeviste nasjonalsosialister og kunne forene dette med støtte til darwinismen, men disse var verken sentrale i nazipartiet eller i biologifaget.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Sandvik, H. (2013). «Hvor sosial er darwinismen?». Naturen. 137: 13–24. 
  2. ^ a b c Hodgson, G.M. (2004). «Social Darwinism in anglophone academic journals: a contribution to the history of the term». Journal of Historical Sociology. 17: 428–463. doi:10.1111/j.1467-6443.2004.00239.x. 
  3. ^ Fisher, J. (1877). «The history of landholding in Ireland». Transactions of the Royal Historical Society. 5: 228–326. 
  4. ^ D. C. Bellomy: “Social Darwinism” Revisited. I: Perspectives in American History. Vol. 1, 1984, s. 1–129.
  5. ^ Parsons, T. (1932). «Economics and sociology: Marshall in relation to the thought of his time». Quarterly Journal of Economics. 46: 316–347. 
  6. ^ Hofstadter, R. (1944). Social Darwinism in American Thought, 1860–1915. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. 
  7. ^ a b Jones, G. (1980). Social Darwinism and English Thought. Brighton: Harvester. 
  8. ^ Young, R.M. (1985). «Darwinism is social». I Kohn, D. The Darwinian Heritage. Princeton: Princeton University Press. s. 609–638. 
  9. ^ Leonard, T.C. (2009). «Origins of the myth of social Darwinism: The ambiguous legacy of Richard Hofstadter's Social Darwinism in American Thought». Journal of Economic Behavior and Organization. 71: 37–51. doi:10.1016/j.jebo.2007.11.004. 
  10. ^ Beck, N. (2009). «The "Origin" and political thought: from liberalism to Marxism». I M. Ruse og R.J. Richards. The Cambridge Companion to the "Origin of Species". New York: Cambridge University Press. s. 295-313. 
  11. ^ Bannister, R.C. (2000). Social Darwinism: Science and Myth in Anglo-American Social Thought (2 utg.). Philadelphia: Temple University Press. 
  12. ^ Bashford, A., og Levine, P., red. (2012). The Oxford Handbook of the History of Eugenics. Oxford: Oxford University Press. 
  13. ^ Leonard, T.C. (2005). «Mistaking eugenics for social Darwinism: why eugenics is missing from the history of American economics». History of Political Economy. 37 (Supplement): 200–233. 
  14. ^ Bowler, P.J. (1983). The Eclipse of Darwinism: Anti-Darwinian Evolution Theories in the Decades around 1900. Baltimore & London: Johns Hopkins University Press. 
  15. ^ «The great break in the organic chain between man and his nearest allies, which cannot be bridged over by any extinct or living species, has often been advanced as a grave objection to the belief that man is descended from some lower form; but this objection will not appear of much weight to those who, convinced by general reasons, believe in the general principle of evolution. Breaks incessantly occur in all parts of the series, some being wide, sharp and defined, others less so in various degrees; as between the orang and its nearest allies—between the Tarsius and the other Lemuridæ—between the elephant and in a more striking manner between the Ornithorhynchus or Echidna, and other mammals. But all these breaks depend merely on the number of related forms that have become extinct. At some future point, not distant as measured by centuries, the civilised races of man will almost certainly exterminate and replace the savage races throughout the world. At the same time the anthropomorphous apes, as Professor Schaaffhausen has remarked, will no doubt be exterminated. The break will then be rendered wider, for it will intervene between man in a more civilised state, as we may hope, than the Caucasian, and some ape as low as a baboon, instead of as at present between the negro or Australian and the gorilla». Fra The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex - s. 200–201.
  16. ^ «There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domestic animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but excepting in the case of man himself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed.». Fra The Descent of Man, and Selection in Relation to Sex - s. 168.
  17. ^ Sandvik, H. (2012). «Darwin og ismene. Var Darwin ideolog?». Naturen. 136: 265–306. 
  18. ^ Gasman, D. (1998). Haeckel’s Monism and the Birth of Fascist Ideology. New York: Lang. 
  19. ^ Richards, R.J. (2007). «Ernst Haeckel's alleged anti-semitism and contributions to Nazi biology». Biological Theory. 2: 97–103. 
  20. ^ Staatliche Landesfachstelle für Volksbüchereiwesen (1935). «Richtlinien für die Bestandsprüfung in den Volksbüchereien Sachsens». Bücherei. 2: 279–280. 
  21. ^ Richards, R.J. (2013). Was Hitler a Darwinian?. Chicago: University of Chicago Press. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Primærlitteratur

[rediger | rediger kilde]

Sekundærlitteratur

[rediger | rediger kilde]