Lee-Enfield

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lee-Enfield
Lee-Enfield
Basisdata
Opphavsland: Storbritannia Storbritannia
Type: Repetergevær
Produsent(er): Royal Small Arms Factory
Innført: 1895
Bruker(e): Storbritannia
Tekniske data
Kaliber: .303 British
Mekanisme: Boltmekanisme
Magasinkapasitet: 10 patroner

Lee-Enfield er en serie med britiske rifler med boltmekanisme. Den vanligste varianten er SMLE - «Short Magazine Lee-Enfield» som ble produsert og brukt under begge verdenskrigene.

Riflen ble designet og produsert hos Royal Small Arms Factory (RSAF) i Enfield, og var standardrifle i den britiske hæren fra 1895 til 1956. Den erstattet den britiske Lee-Metford riflen. Den var også i bruk i flere samveldeland, slik som Australia, Canada og India. Rifla er i kaliber .303 British og har en magasinkapasitet på 10 patroner, som ble ladet ned i magasinet ovenfra i klips på fem. I 1956 ble den erstattet med L1A1 SLR, men den er fortsatt i bruk, sivilt og militært, blant annet hos både regjeringsstyrkene og de maoistiske opprørerne i Nepal og hos Canadian Rangers.

Mekanisme og egenskaper[rediger | rediger kilde]

Fra svartkrutt til røyksvakt krutt[rediger | rediger kilde]

Lee-Enfield arvet sin mekanisme fra sin forgjenger Lee-Metford. Forskjellen på de to geværene var i all hovedsak løpet, som på Lee-Enfield var riflet med dype renner for å bedre kunne tåle slitasjen fra den nye kordittamunisjonen, mens Lee-Metford hadde polygon rifling som egnet seg til de eldre patronene ladet med sammenpresset svartkrutt. Den eldre riflingen hadde vært en fordel med soten som fort bygger seg opp i løpet med svarkrutt, men viste seg å fort bli slitt med den høyere hastigheten i den nye ammunisjonen. En ny rifling bedre tilpasset røyksvakt krutt ble designet ved Enfiled-fabriken, og gav navn til den nye modellen.[1]

Mekanisme[rediger | rediger kilde]

Lee-mekanismen er basert rundt et sluttstykke («bolt») som låses av låseklakker i bakkant (i motsetning til for eksempel Mauseren som har låseklakkene forrerst på sluttstykket). Låseklakkene ligger nær hånden som holder kolben, noe som gir en glatt mekanisme. Bolten er også ganske kort, så skytteren trenger heller ikke å flytte hodet, noe som gjør det mulig å skyte uvanlig hurtig, til en boltrifle å være. I de tidlige modellene Mk.I og II gjorde kombinasjonen av bakre låseklakker og en låsekasse med åpen topp at vedvarende bruk noen ganger førte til at låsekassen kunne slå seg. Med Mk.III ble en bro over låsekassen introdusert for å gjøre det mulig å lade med laderamme. Denne broen var bred nok til å styrke låsekassen tilstrekkelig. Selv om de bakre låseklakkene gjør mekanismen svakere, var den mer enn sterk nok for de relativt milde .303-patronene. Under slaget om Mons i begynnelsen av Første verdenskrig brukte the British Expeditionary Force med stort hell Lee-Enfieldens mulighet for hurtigskyting for å kompensere for mangelen på maskingevær.[2] På tross av den teoretiske svakheten, er Enfielden regnet som en uvanlig sterkt og solid rifle, og den ble brukt av britiske styrker i begge verdenskriger og fram til den ble faset ut til fordel for automatgeværet FN FAL rundt 1960.

Magasinet var en distinkt egenskap ved våpenet som hadde både fordeler og ulemper. Ti skudd gir mulighet for mye høyere skuddtakt enn samtidige designer som stort sett hadde fem skuddsmagasiner. Ulempen var at magasinet stakk ned under våpenet og kom i veien ved liggende skyting. Magasinet var også av tynt gods og kunne bli skadet hvis det dunket borti utrustning eller omgivelsene. De tidlige modelleen hadde også av og til problemer med at .303-patronen kunne låse seg i hverandre. Dette ble løst ved forbedret design på Mk.III*-modellen. Fordelen med ti skudd var stor nok til at det lange magasinet ble beholdt på alle modellene.

Selv om Lee-Enfield var et godt våpen krevde den et godt innstilt maskineri og trente arbeidere å produsere. Under Boerkrigen stiftet britene kjennskap til Mausere, som både var enklere å produsere og hadde ammunisjon som var mer flattskytende. Det ble eksperimentert med en ny 5-skudds rifle basert på på Mauser-mekanismen, men innføringen ble skrinlagt ved starten av første verdenskrig. Under krigen ble den nye modellen produsert som Modell 14 Enfield, men den ble erstattet av Lee-Enfield etter krigen.

Bruk[rediger | rediger kilde]

Kombinasjonen av en velprøvd og velfungerende mekanisme og forbedret ammunisjon gjorde at Lee-Enfield holdt stand som millitærvåpen i mer enn et halvt århundre, mye lenger enn både de foregående og etterfølgende våpentypene i den britiske hæren. Det er produsert over 17 millioner eksemplarer, noe som gjør det til verdens nest mest produserte rifle (etter den russiske Mosin-Nagant M91/30).

Norsk bruk[rediger | rediger kilde]

Lee-Enfield SMLE No.1 Mk III
Lee-Enfield No.4 Mk I

Lee Enfield (både SMLE No. 1 Mk III og No. 4 Mk I) ble tatt i bruk av den norske brigaden i Skottland under krigen og var standardvåpen i hæren og Tysklandsbrigaden frem til 1952 da man gikk over til amerikanske våpen. De ble også sluppet i fallskjermdropp til Milorg under krigen.

Lee-Enfield er fortsatt i bruk som kampvåpen her i hendene til en Mujahedin i 1985.

Modeller[rediger | rediger kilde]

De første modellene var muskettmodeller med full lengde, men ganske snart ble det introdusert nedkortede utgaver for vanlige infanterister, de såkalte «Short Magazine Lee-Enfield» eller SMLE. Disse forble standardlengden på Lee-Enfield-geværene, med Jungel-karabinen fra 1944 som eneste unntak.

Modell I bruk
Magazine Lee-Enfield 1895 – 1926
Charger Loading Lee-Enfield 1906 – 1926
Short Magazine Lee-Enfield Mk I 1904 – 1926
Short Magazine Lee-Enfield Mk II 1906 – 1927
Short Magazine Lee-Enfield Mk III/III* 1907 – idag
Short Magazine Lee-Enfield Mk V 1922 – 1924
Rifle No. 4 Mk I 1941 – idag
Rifle No. 4 Mk I* 1942 – idag
Rifle No 5 Mk I "Junglekarabin" 1944 – idag
Rifle No. 4 Mk 2 1949 – idag
Rifle 7.62mm 2A 1964 – idag
Rifle 7.62mm 2A1 1965 - idag

Modell 1914/US M1917[rediger | rediger kilde]

Enfield P14 og M1917 er ikke med i oversikten. Riflene er bygget på Mauser Gewehr 98, og ikke på Lee mekanismen, og er derfor ikke er en del av Enfield-familien selv om de er designet av RSAF.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. Blair (red.) (1983). Pollard's History of firearms (1. amerikanske utg. utg.). New York: Macmillan. ISBN 0025976303. 
  2. ^ Myatt, F, illustrert av B. Scott, T. Hadler, J. Burn (1994). The illustrated encyclopedia of 19th century firearms : an illustrated history of the development of the world's military firearms during the 19th century. New York: Crescent Books. ISBN 978-0517277867.