Den østerriksk-ungarske hær under første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Denne artikkelen beskriver den østerriksk-ungarske hæren ved krigsutbruddet og under første verdenskrig (1914–1918) og deres aktiviteter under krigen. Den offisielle, men omstendelige tittelen på den østerriksk-ungarske hæren er Kaiserliche und Königliche Armee (Den keiserlige og kongelige hær), forkortet til K.u.K. Dette kom av dobbeltmonarkiets natur som et tysk keiserdømme i Østerrike og et kongedømme i det selvstyrte Ungarn siden 1867.

Østerrike-Ungarn deltok på samtlige fire fronter i Europa under første verdenskrig: På Balkanfronten (første verdenskrig), østfronten (første verdenskrig) og Italiafronten (første verdenskrig) var de direkte involvert fra første øyeblikk siden kampene foregikk i deres grensetrakter, mens man fra 1918 hjalp Keiserriket Tysklandvestfronten (første verdenskrig) etter man (som del av Sentralmaktene) hadde vunnet på østfronten. Før krigens avslutning i november 1918 ble det likevel klart at man hadde tapt både Italiafronten og Balkanfronten.

Den østerriksk-ungarske hæren i 1914[rediger | rediger kilde]

Blant de større europeiske armeene var den østerriksk-ungarske ansett som den minste på målestokken ettersom Østerrike-Ungarn hadde lite industrielle ressurser for å forsørge militæret med moderne utstyr, selv om de hadde valgt de beste kvalitetsproduktene. Den østerrikske produksjonen av artillerigranater overgikk aldri mer enn én million stykker per år, mens den russiske krigsindustrien produserte allerede i 1916 over fire millioner stykker. Det var vanskelig å integrere moderne teknologi i de væpnede styrkene som opplevde forsyningsproblemer med et underutviklet logistisk apparat til rådighet. Transportsystemet, som besto av jernbanenettverk, var ikke godt utbygd i sammenligning med de andre stormaktene med unntak av Russland. Den militære jernbanevirksomheten var til sammenligning med den sivile tre ganger langsommere mellom Wien og San ettersom det var mangel på tilgjengelige vognkapasitet. Man hadde ikke det nødvendige industrielle grunnlaget for å føre en moderne krig, som trakk i langdrag etter de første sammenstøtene. Transportsystemet hadde ikke nok materiell ifølge militærets erfaringer.

De østerriksk-ungarske troppene bar i seg alvorlige svakheter som skyldes de interne forholdene i dobbeltmonarkiet som en multietnisk stat med flere nasjonaliteter. Offiserene var med få unntak stort sett rekruttert fra de tyske og ungarske nasjonalitetene, med den følge at tysk og dels ungarsk ble brukt som kommandospråk overfor de utskrevne soldatene som kom fra de underordnede nasjonalitetene, i tillegg til tyskerne og ungarerne. Den enkelte ikke-tyskspråklige soldaten ble lært opp til å forstå bare rundt hundre ord for å kunne opprettholde tjenesten så godt som mulig. Selvsagt hadde det ikke en positiv innvirkning på troppenes kohesjon og moral, spesielt ikke når man var i krig med forskjellige fiender ettersom soldatene hadde språklige og kulturelle forbindelser til disse. Før krigen i 1911 var 72 % av offiserene i infanteriet, 67 % i kavaleriet og 88 % i artillerivåpenet tyskspråklige.

Forsøk på nødvendige reformer var ikke seriøst vurdert av den østerriksk-ungarske overkommandoen til tross for at man hadde forstått nødvendigheten med slike reformer.

Personlig utstyr[rediger | rediger kilde]

Etter krigsutbruddet begynte de første problemene i forsyningssystemet, som ikke var forberedt på å utruste et større antall menn enn hva som var teoretisk mulig i forveien. Masseproduksjonen av personlige utstyr som støvler, uniform, lue og annet skulle vise seg å være utilstrekkelig og ble aldri helt løst i løpet av krigen. Den totale mengden av uniformer i 1914 var regnet på 1 000 000 mann, teoretisk sett skulle felleshæren være i stand til å mønstre 1 300 000 offiserer og menige ved mobiliseringen. Den blågrå feltuniformen som var innført som uniformkodeks fra 1909, var bare produsert i 700 000 eksemplarer. Det var ikke nok støvler for de utskrevne troppene, og kommandantene var våren 1915 tvunget til å kjøpe støvler for sine soldater på det åpne sivile markedet. Det var ikke ofte man klarte å dekke behovet for hver enkelt soldat.

For militsen Landwehr i Østerrike og Honved i Ungarn som separate nasjonale hærer i tillegg til den profesjonelle felleshæren, var situasjonen for det personlige utstyret prekært etter hvert som man hadde sett seg tvunget til å hente militsstyrkene til skyttergravene på grunn av de høye tapene man hadde i løpet av krigen. Disse mennene, som hadde sine egne blå uniformer, fant seg av og til i den situasjonen å slåss i sivile klær, men med et svart og gult armbånd som sitt merke. Den nye uniformen i feltgrå farge, lik den som ble båret av deres tyske allierte, ble innført i 1916 som fellesuniform for samtidige tropper i Østerrike-Ungarn. Den lokale militsen i Tirol og de østerrikske grenseområdene ved den italienske krigserklæringen i mai 1915 klarte ikke å kle opp alle i uniformer, og mange steder var man nødt til å marsjere ut i sivile klær.

Strategi og planlegging[rediger | rediger kilde]

Da krigen startet i juli 1914, led k.u.k-hæren ikke bare av mangel på materielle ressurser, men også den uforholdsmessige mangelfulle strategiske og taktiske tilnærmingen, i forhold til potensielle motstandere for soldatene som ville bli påført unødvendige menneskelige og materielle tap. Militært sett hadde ikke den militære ledelsen lært de strategiske og taktiske leksene fra krigene etter 1866, og hadde deltatt i meget liten grad i væpnede konflikter. Istedenfor hadde man latt seg påvirke av holdninger utspredt fra de andre europeiske militærmaktene som dels overskygget viktige observasjoner av begivenhetene fra den russisk-japanske krigen 1904-05 og Balkankrigene 1912-13. Størst mulig konsentrering av styrkene skulle innlede aggressive operasjoner, ifølge den taktiske doktrinen nedskrevet av stabssjefen Franz Graf Conrad von Hötzendorf i hans brosjyre «Exerzierreglement für die Fußtruppen» (Drill for infanteriet) og håndboken «Zum Studium der Taktik» (For studie av taktikk). Den grunnleggende ideen i den taktiske doktrinen var en versjon av det tyske «Offensive und Angriff» (Offensiv og angripe) for å gripe og beholde initiativet med offensive handlinger – for enhver pris. Som sett allerede i det første krigsåret fulgte dette til uakseptable tunge tap for de involverte styrkene, som måtte konfrontere meget sterke motstandere som forlengst hadde tilpasset seg en moderne krigføring.

Den østerriksk-ungarske overkommandoen hadde i forveien utarbeidet to forskjellige strategiske planer som skulle anvendes ved et krigsutbrudd med Serbia eller med Russland og Serbia. I tilfelle krig med Serbia som ville ha støtte fra det mindre nabolandet Montenegro, skulle «Plan B» iverksettes, om en krig med Russland skulle oppstå som et resultat av den østerriksk-serbiske konflikten, ville overkommandoen begynne med den andre strategiplanen, «Plan R» om en tofrontskrig. For å kunne forbinde disse to strategiplanene, var man nødt til å utarbeide en mobiliseringsplan som delte k.u.k.-hæren inn i tre strategiske enheter- «A-Staffel» på ti korps i tilfelle krig mot Russland med mesteparten av de om lag 32 infanteridivisjonene og de ni kavaleridivisjonene, «B-staffel» på tolv divisjoner i fire korps for krig mot Serbia og «Minimalgruppe Balkan» på tre korps skulle være sikringsgruppe mot Serbia både i Plan B og Plan R. Om Plan R ble tatt i bruk, ville troppene i A-Staffel og B-Staffel sendes til Galicia mot den russiske fronten. Minimalgruppe Balkan skulle bare sikre grensene mot Serbia og Montenegro.

Selv om man var innforstått med militæralliansen om gjensidig støtte mellom Serbia og Russland, reagerte overkommandoen med delvis mobilisering av troppene i B-Staffel som respons på nyheten om den serbiske mobiliseringen 25. juli. Etter krigserklæringen var overrakt den serbiske regjeringen, som avslo ultimatumet fra Wien som ble framlagt etter attentatet i Sarajevo 28. juni 1914, bestemte man at Plan B skulle begynne. Mobiliseringsplanen ble satt i gang, men etter at det russiske imperiet kunngjorde sin mobilisering den 30. juli, innså man at de hadde forhastet seg. Det var ikke mulig å bruke strategiplanen Plan R i sin opprinnelige form, først måtte mobiliseringen i tråd med Plan B sluttføres, og bare styrkene i A-Staffel kunne konsentreres i Galicia.

Kongedømmet Italia som hadde inngått en formell forsvarsallianse med Tyskland og Østerrike-Ungarn, unnlot å involvere seg i stormaktsspillet og erklærte seg nøytralt sommeren 1914. Men sterke krefter i det italienske kongeriket, tilhengere av Irredentisme om en samling av samtidige kulturelle og historiske områder som tilhørte den italienske kultursfæren, presset sterkt på at man skulle ha territorielle krav overfor Østerrike-Ungarn. Man var villig til å forhandle om grensejusteringer, men bare om de italiensk-befolkede regionene som Trentino. De moderate irredentistene i Italia forsøkte å tilfredsstille ambisjonene, men ble dyttet til side av de ekstreme kreftene representert av poeten Gabrielle d`Annunzio som presset sterkt på for en blodig krig for «den italienske stoltheten». Likevel hadde ikke overkommandoen på dette tidspunktet betraktet Italia som en trussel med sterke festningsverk som beskyttet sine grenser i vest.

Mobiliseringen[rediger | rediger kilde]

Den 31. juli 1914 underskrev den østerrikske keiseren Franz Josef ordren for en generell mobilisering av de væpnede styrker i dobbeltmonarkiet i følgende oppdeling:

  • Fellesarmeen
  • Kaiserlich Königliche Landwehr
  • Königliche Ungarische Landwehr/Honved
  • Den østerrikske marine

Styrkesammensetning:

  • 25 000 offiserer (leger, veterinærer og kontorpersonell ikke inkludert)
  • 410 000 underoffiserer
  • 87 000 hester
  • 1200 feltskyts (beleiringsskyts og festningsskyts ikke inkludert)

Inkludert i rullene er disse såkalte «gagisten», 36 000 yrkessoldater ansatt for langtjeneste.

Den reelle styrken som har var tilgjengelige for militæret har blitt regnet ut til 3,35 millioner menn i stridsberedt tilstand som kan mobiliseres i krigstid, fredstidsstyrken for k.u.k.-hæren var imidlertid på 450 000 offiserer og menige.

Krigsstyrken i 1914:

  • 1 094 infanteribataljoner
  • 15 luftbårne kompanier for fly, ballong og luftskip
  • 6 sykkelkompanier
  • 88 Landwehr militsdivisjoner
  • 425 kavaleriskvadroner
  • 8 ingeniørdivisjoner
  • 483 artilleribatterier
  • Kompanier for beskyttelse av kommunikasjon deriblant bruer
  • 224 festningsartillerikompanier
  • 155 ingeniørkompanier

Bare de aktive troppene i det østerriksk-ungarske militæret hadde den blågrå uniformen, resten var fortsatt delvis kledt i blå uniformer av eldre dato før 1909, spesielt landwehr-milits og honved-tropper. Den vanlige infanterisoldaten i k.u.k.-hæren var kledt i en blågrå uniform som kalles «Marschadjustierung», men var senere ansett for å være for lys, og deretter erstattet med en ny feldgrau (feltgrå) uniform etter samme modell som den tyske uniformen fra 1916. Hodeplagget var en infanteri-lue som var adoptert annetsteds. Kavaleristene og artillerister hadde fargerike uniformer i begynnelsen på krigen, deriblant blanke rytterhjelmer. I senere tid dekket man til hjelmene for å ikke eksponere seg overfor fiendtlige oppmerksomhet. Grå farge var mest foretrukket.

Den allmenne tilslutningen i befolkningen over hele dobbeltmonarkiet gjorde skam på de fleste pessimistiske spådommene som kom fra underliggende krefter som ønsket separatisme fra det tyske eller ungarske overherredømmet. Tsjekkere, bosnjaker, kroater og italiensk-talende lot seg uten innvendinger innrulleres i militæret.

1914[rediger | rediger kilde]

Den russiske fronten[rediger | rediger kilde]

Den østerrikske overkommandoen besluttet å angripe nordover ut fra Galicia inn i Polen i retning Warszawa og Brest-Litovsk for å avlaste de tyske allierte i Øst-Preussen. Man ønsket også å hemme den russiske mobiliseringen og dermed komme et russisk angrep i forkjøpet. Conrad von Hötzendorf var innforstått med at han ville ha for liten styrke til å hanskes med russerne, og opprinnelig gikk han med på å lansere Plan B i troen på at den russiske militærmakten vil reagere langsomt slik at man kunne ta seg av serberne og avvente russerne ved Karpatene. Dette skulle vise seg å være en feilvurdering. Dessuten hadde man ikke utvidet jernbanenettverket i dobbeltmonarkiet forbi Karpatene, slik at de fleste soldatene måtte marsjere fra stasjonene over 16 mil mot den russiske grensen.

De første større krigshandlingene i Galicia skjedde ikke før midten av august, og den 21. august var de to første armeene klare for den planlagte offensiven, general Dunkl med 1. Armé og general Auffenberg med 4. Armé. De rykket nordover og klarte å tvinge tilbake to russiske arméer under slagene ved Krasnik og Komarov på den vestlige delen av den russiske fronten. Den første armé, som hadde vunnet over IV Armé ved Krasnik, ble støttet av den fjerde armé på sin høyre flanke. De overrumplet den russiske V Armé og skulle møte den første armé ved Komarov. Et gigantisk sammenstøt begynte å manifestere seg på de vide slettene i det sørlige Polen og Galicia der begge partene kolliderte med hverandre. Russerne hadde sluttført sin mobilisering tidligere enn beregnet, og startet en hovedoffensiv med VII Armé, III Armé og V Armé fra øst til vest mot den østlige delen av fronten. Den tredje armé under ledelse av Zloczov kunne ikke holde stand, og måtte retirere etter forgjeves angrep mot de overlegne russiske styrker som hadde et større overtak i artilleri og maskingevær. Den andre arméen som kom til fra sør, klarte ikke å redde situasjonen og Lemberg måtte evakueres den 3. september.

Etter å ha innsett alvoret i øst, ble den fjerde armé beordret østover for å støtte de tredje og andre arméene som skulle gå til motangrep. Den samme dagen som Lemberg falt, vant russerne det viktige Slaget ved Rava Ruska. Enorme tap ble resultatet av storslagene der to offensivene mer eller mindre hadde kollidert med hverandre, k.u.k.-hæren hadde meget betydelige tap. 2. Jägerregimentet fra Tyrol mistet 80 % av sine soldater under ett eneste slag den 7. september. Russerne klarte ikke å knuse den fjerde arméen med både V Armé og III Armé, men tvang dem på flukt.

Slaget om Galicia fra 21. august til 11. september som så 500 000 østerriksk-ungarske soldater mot 750 000 russiske soldater, sluttet med et nederlag for Conrad von Hötzendorf. Det ble beordret retrett til foten av Karpatene og utkanten av Kraków langt vestpå, dermed overga man hele den østerriksk-ungarske Galicia til russerne. Tapene for k.u.k.-hæren var meget stor, mellom 350 000 og 400 000 var drept, skadet og tatt til fange mot et russisk tap på omtrent 250 000 døde, sårede og fanger.

I midten av september hadde k.u.k.-hæren forlatt store deler av Galicia, men russerne i sin forfølgelse klarte ikke å utnytte seieren ved å angripe den strategiske viktige Kraków 160 km vestover på grunn av dårlig regnvær, forsyningsproblemer og den befestede byen Przemysl som Stavka følte burde først erobres før man kunne gå videre. Den sørvestlige frontens øverstkommandant Ivanov, som hadde startet beleiringen av Przemysl, trakk seg tilbake for å konfrontere den tyske trusselen fra Schlesien ved Katowice-Kraków området og samtidig forberede seg på en russisk fremrykking gjennom den vestlige Polen. De russiske IX, IV, V og II arméer ble trukket sammen i nord mens VIII og III arméer forble i Galicia. Dette ble utnyttet av sentralmaktene som startet den første offensiven mot Warszawa den 29. september med 9. tyske armé, senere støttet av den første arméen og den fjerde arméen fra 4. oktober som brøt seg inn i det åpne vestlige Polen. Samtidige hadde Conrad von Hötzendorf lansert en offensiv med den andre arméen inn i Galicia for å unnsette Przemysl. Beleiringstrenet, den russiske XI armé, ble tvunget vekk den 10. oktober.

Men den første offensiven mot Warszawa ble stoppet av tyskerne som hadde fått rede på Stavkas intensjoner om å slå til mot den niende armés åpne venstre flanke med styrker fra minst fire arméer, dermed måtte Ludendorff beordre retrett ut av det vestlige Polen. Conrad von Hötzendorf var ikke villig til å slå følge med den tyske retretten fra 18. oktober, og tok an russerne på egen hånd langs floden Wisla ved Ivangorod. Den første arméen ble slått på retrett med et tap på 50 000 mann. K.u.k.-hæren var nødt til å oppgi sine landevinninger i Galicia inkludert byen Przemysl, som på nytt ble beleiret under russiske motangrep fra nordøst langs elven San. For å dekke den tyske retretten helt tilbake til Øst-Preussen, ble den andre arméen i de neste ukene flyttet til Schlesien. Den østerriksk-ungarske hæren var tilbake på sin opprinnelige startlinje i begynnelsen på november 1914. Deres eneste suksess i oktober var i sørøst fra Karpatene frem til den rumensk-russiske grensen og byen Czernowitz som tidligere var oppgitt.

De hardt pressede østerriksk-ungarske armeene på den russiske fronten var reddet av den tyske offensiven, men også av den russiske stabens vegring og beslutningsproblemer. Den russiske kommandoen på sørvestfronten insisterte på at det planlagte hovedfremstøtet skulle gjøres mot den svakeste fienden i vestlige Galicia, men planen om å angripe Schlesien var allerede fattet og fire armeer var allerede i den vestlige Polen. Istedenfor å ta en avgjørelse valgte Stavka et kompromiss om å tillate offensiver mot begge fiendene. Men i virkeligheten dømte dette kompromisset begge offensivene til å ende opp i fiasko. Tyskerne hadde ikke oppgitt sine intensjoner om å ta Warszawa, og startet den andre offensiven mot Warszawa den 11. november fra Poznań i den sørvestlige delen av Øst-Preussen i retning Łódź og Kodno.

Mot sør rykket russerne fra den 1. november langs en bred front fra Łódź i vest til Przemysl i øst. 4. november vant Ivanov et slag ved Jaroslaw og rykket over elven San, avbrøt kontakten mellom k.u.k.-hæren og den beleirede garnisonen i Przemysl. Bare en uke senere nådde Nida-elven ikke langt fra Kraków. Men den første offensiven mot Warszawa nådde Łódź og Kutno, og fremrykningen av de russiske IX, IV og V arméer mot Kraków og Schlesien ble stoppet den 16. november. Knapt fire dager senere nådde Ivanovs tropper fra III Armé Tarnow i vest og Gorlice i øst. Conrad von Hötzendorf benyttet anledningen til å starte en motoffensiv den 18. november fra Kraków, i de neste ti dagene sloss begge parter foran Kraków og Katowice. Russerne vendte V armé om mot sør for å eliminere den andre armé fra 25. november, men det ble tatt en viktig avgjørelse av k.u.k.-hæren om å flytte de fleste styrkene til sørøst. I de siste dagene i november rykket den fjerde armé over til offensiven og tvang seg fram til byene Lapanow og Limanowa ved foten av Karpatene der de angrep den utsatte høyre flanke til den russiske III Armé. Fra den 1. til den 13. desember ble et vinterslag utkjempet under det såkalte Slaget ved Lipanowa.

Dette slaget var den første strategiske seieren, for ikke bare var trusselen mot Kraków eliminert, den russiske VIII Armé var nødt til å stoppe felttoget mot passene gjennom Karpatene inn på Ungarns sletter. Nederlaget og andre tilbakeslag mot k.u.k.-hæren hadde stoppet Ivanovs offensiv. Conrad von Hötzendorf forsøkte nå å bryte gjennom til Przemysl med den tredje arméen i midten av desember fra passene i Karpatene, men klarte ikke å komme videre mot Brusilov som kommanderte den russiske VIII Arméen. Ved julen den 24. desember klarte Brusilov for en andre gang å ta tilbake noen av passene oppe i Karpatene, dermed startet det som senere ble kjent som «Karpatenwinter» oppe i de kalde og ugjestmilde fjellene.

Kavalerislaget[rediger | rediger kilde]

Det sannsynligvis siste klassiske kavalerislaget i verdenshistorien fant sted den 21. august øst for Zloczower rundt byen Jaroslawice. Her møtte den russiske 10. kavaleridivisjon som besto av husarregimentet (Ingermanlandhusarene), 10. lansenérregimentet (Odessa lansenér), 4. kosakkregimentet (Orenburg kosakkene) og 10. dragonregimentet (Novgorod dragoner) den østerriksk-ungarske 4. k.u.k.-kavaleridivisjon. Den fjerde kavaleridivisjonen besto av 9. og 15. dragonregimenter og 1. og 9. lansenérregimenter. Den russiske III armé rykket fra Lutsk inn i Galicia under en skjerm av kavaleristyrker i fronten og på flankene.

På den venstre flanken nådde russerne byen Wolczkowce øst for Zborov for å angripe en jernbanestasjon i den neste byen som het Jaroslawice. Der hadde en kavaleridivisjon oppdaget de ankommende russiske kavaleristene og gikk deretter umiddelbart til angrep. Hele dagen sloss kavaleristene med blankt stål og pistolskudd i en gammeldags demonstrasjon av et kavalerisammenstøt. Det russiske angrepet ble stoppet og tvunget tilbake helt til store infanteristyrker dukket opp. Ved synet av de russiske infanteristene som med sin ildkraft var uangripelige for kavaleri, valgte den fjerde kavaleridivisjonen å slå retrett.

Balkanfronten[rediger | rediger kilde]

De første skuddene i krigen kom bare timer etter krigserklæringen, med et angrep fra kanonbåter på den brede floden Donau mot den serbiske hovedstaden Beograd, der militære mål ble bombardert med liten virkning. K.u.k.-hæren hadde ikke noen merkbar overlegenhet overfor det serbiske militæret som visste at nasjonens overlevelse sto på spill, og dermed konsentrerte disse mesteparten av sine styrker i tre arméer i den nordlige delen av landet. Den serbiske strategiplanen som i utgangspunktet var defensiv, tok sikte på å hindre angrep over elvene Sava og Drina fra vest. En serie avledningsmanøver over Donau ble iverksatt mellom 29. juli og 11. august for å avlede serberne fra sørvest.

Kommandanten for k.u.k-styrkene fra B-Staffel, general Oskar Potjorek, begynte å planlegge invasjonen av Serbia, og overrakt sin plan til Conrad von Hötzendorf den 4. august. Han ønsket å sende den femte armé over Drina mellom elven Sava og grensen mot Montenegro, deretter skulle den sjette armé komme etter som flankesikring til sør. Den første offensiven mot Serbia skulle bryte seg gjennom ved Jadar og ta den viktige Valjevo dypt inn i Serbia. Men den serbiske kommandanten, marskalk Putnik, så gjennom Potjoreks forsøk på avledningsmanøvrene og valgt et forsvar i dybde mot et angrep fra vest.

Så snart østerriksk-ungarske soldater hadde tatt seg inn i Serbia den 12. august, skulle Putnik konsentrere 1. serbiske armé fra nordøst og 2. serbiske armé fra sørøst på flankene av den femte k.u.k.-armé langs elven Jadar. Den sjette armé kunne ikke unnsette sine kamerater i femte armé i nordøst, som i fjellterrenget ikke hadde kontakt mellom flankene. Slaget ved Jadar sluttet med et smertelig nederlag i dagene mellom 17. og 19. august, bare to dager senere var de siste østerriksk-ungarske troppene fordrevet fra serbisk jord. Den første offensiven kostet Potjorek 40 000 drepte, sårede og fanger samt et anselig utbytte av krigsmateriell inkludert kanoner og ammunisjon.

Men til tross for nederlaget ønsket ikke k.u.k.-hæren å gi opp, og planleggingen av en ny offensiv begynte hos Potjoreks stab. Resultatet ble den andre offensiven mot Serbia fra 8. september med den femte armé, blant annet som respons på et kort serbisk angrep inn i Bosnia. Slagplanen for det nye angrepet over Drina var det samme som den forrige, bare flyttet litt nordover for Jadar-området, dette gang med samtidige fremstøt langs elven som i begynnelsen forvirret serberne. Det serbiske forsvaret kunne ikke ta noe sjanse på å tillate dypere inntrengning i eget land, så de forsøkte å stoppe offensiven under et ti dager langt slag som var kostbart for begge sider. Serberne måtte trekke seg tilbake til en ny forsvarslinje ved Kolubra-elven, dermed var en seks uker lang skyttergravskrig startet.

Dette var serberne i virkeligheten dårlig forberedt på overfor k.u.k.-hæren som hadde mer ammunisjon og flere våpen enn motparten. Bedre ble det ikke av vinterens ankomst med regn og deretter snø, de første stillingene lå utsatt til mot elvene Sava og Drina slik at skyttergravene ble gradvis fylt med regnvann og vann fra elvene. Putnik måtte den 1. november trekke sine styrker tilbake til høyere land ved fjellet Tzer. Potjorek benyttet fra den 5. november anledningen til å starte den tredje offensiven mot Serbia med de to arméene som tvang seg dypere inn i landet Serbia, men kom ut for svært vanskelig terreng og forsyningsproblemer. Putnik hadde klokt nok trukket seg over Kolubra-elven og overlatt byen Valjevo i 15. november til Potjorek. Vinterværet, som stadig ble våtere og våtere, gjorde ikke offensiven behageligere for de østerriksk-ungarske soldatene som nådde Beograd den 2. desember. Dessuten gjorde de serbiske soldatene meget sterk motstand fra den 21. november. De erfarne serberne nektet å bli trukket inn i bataljer etter fiendens valg. Etter hvert som Potjoreks styrker avanserte videre, ble de sinket ned av været og tilstandene på vegene som ble omgjort til gjørmestier.

Øst for den oversvømte elven Kolubra startet Putnik den serbiske motoffensiven med tre arméer den 3. desember med stor aggresjon, og rammet de østerriksk-ungarske femte og sjette arméer med stor styrke som for øvrig var forsterket med fransk ammunisjon. Den 1. serbiske armé presset seg mellom de første to korpsene i den femte armé mens den 3. serbiske armé også gjorde likedan med de andre to korpsene. 8. desember forsøkt serberne å svinge rundt de østerriksk-ungarske styrkenes sørlige flanke for å kutte av deres forbindelser tilbake til elven Drina. Offiserene som så trusselen, beordret retrett tilbake over Drina, og i det samme slaget oppga alle sine erobringer til da. Serberne tok tilbake Beograd den 15. til 16. desember. Under slaget hadde Potjorek et tap på minst 60 000 døde og sårede samt 41 538 fanger.

Resultatet av de tre offensivene i 1914 mot Serbia, var et ettertrykkelig nederlag for Potjorek som mistet jobben som kommandant for Balkanfronten. Han var kjent som en pragmatiske, men nevrotisk mann med gode forbindelser til det keiserlige hoffet, men hadde ingen krigserfaring i motsetning til seierherren Putnik. 277 000 drepte, sårede og savnede av de totalt 450 000 soldatene som hadde deltatt i felttogene mot den serbiske hæren, som hadde mistet ca. 170 000 døde, sårede og savnede av totalt 400 000 soldater.

Overgrep mot sivile[rediger | rediger kilde]

I de østerriksk-ungarske provinsene Galicia og Bosnia hadde hæren anholdt et stort antall av den lokale sivilbefolkningen, mistenkt for å være spioner. En del ble dessuten henrettet uten rettssak av de tysk- og ungarskspråklige offiserene, som hadde en sterk tro på avskrekkende avstraffelse og represalier mot sivilbefolkning «for å holde dem på plass». Det finnes ikke presise tall over antall henrettelser og drepte som var utsatt for militærets maktbruk, anslagene varierer fra 11 400 til 60 000. Den østerrikske historikeren Hans Hautmann er av den meningen at krigen i 1914 til 1918 hadde sett 30 000 beboere i Øst-Galicia og Bukovina og like mange serbere under okkupasjonen av Serbia henrettet. De var gjort til mål på grunn av deres etniske tilhørighet av mistenksomme offiserer som var raske med å reagere mot ethvert tegn på ulydighet og oppvigleri.

Noe av det samme mønsteret gjentok seg under massakrene i begynnelsen på krigen i Serbia. Massehenrettelser og vidtrekkende massemord på vergeløse innbyggerne som i den serbiske byen Sabac den 17. august, tyder på planlagte overgrep utført ved ordre fra overordnet befal. De lokale kommandantene i k.u.k.-hæren under de tre offensivene mot Serbia antok de serbiske sivilister som «upålitelige elementer» i samarbeid med den serbiske hæren med frank-tiraljør-virksomhet som f.eks. sabotasje, anslag med dødelige midler og spionasje. Britiske R.W. Seton-Watson regnet ut at opptil 2 000 serbiske sivile var drept av soldater i k.u.k-hæren, noen av disse under den største grusomhet. Den serbiske regjeringen bad etter krigens slutt en sveitser om å granske påstandene om antall drepte under overgrepene, og man kom fram til 1 253 døde og 554 savnede.

I den østerrikske provinsen Bosnia overtok militæret den faktiske kontrollen, og startet en rekke arrestasjoner av suspekte og politiske aktive som hadde kjempet med fredelige midler for separatisme. Man fryktet femtekolonnevirksomhet. Mellom 3 300 og 5 500 bosniske borgere ble anholdt og internert i leirer for resten av krigen. Mellom 700 og 2 200 skulle ha omkommet i interneringsleirene. Etter en massearrestasjon mot den lokale «Narodna Odbrana bevegelsen» i Banja Luka i 1916 ble 16 dømt til døden og 86 til straffarbeid ut av tilsammen 156 som var arrestert.

De østerriksk-ungarske offiserene forsvarte sine overgrep ved å påberope seg «Kriegsnotwehrrecht» (selvforsvar i krigstid) selv om det har blitt trukket i tvil av utenforstående observatører, og deres regelverk, «Dienstreglement», hadde bestemmelser som spesifikt tillot represalier, gisseltaking, unntakstilstand og summarisk rettssak eller henrettelse uten rettssak som beskrevet i seksjon 61 av regelboken. Ved den minste mistanke om sivil motstand, aktive som passive, skulle ekstrem vold brukes for å slå ned ethvert tilløp til sivilt oppvigleri eller ulydighet. Egon Erwin Kisch som senere ble journalist, sloss som soldat mot Serbia der han opplevde henrettelser av fem sivile tilsynelatende uten årsak. De var blitt anklaget uten bevis som komitadji, serbiske gerilja.

Utgangen av året 1914[rediger | rediger kilde]

Ifølge offisiell statistikk hadde det østerriksk-ungarske militæret siden krigsutbruddet et tap på totalt 1 268 696 døde, sårede og savnede fram til den 1. januar 1915. Bare 863 000 mann var tilgjengelige som erstatning for k.u.k.-hæren som i ettertiden hadde bare 30 til 40 % av full styrke i sine enheter. Tilsammen var 3 350 000 menn mobilisert i løpet av året 1914, og bare 2 082 000 var tilbake i de østerriksk-ungarske styrkene ved 1. januar 1915. K.u.k-offiserskorpset var spesielt hardt rammet, med et tap på 25 000 døde, sårede og savnede eller nesten 50 % av samtidige offiserer.

1915[rediger | rediger kilde]

Den russiske fronten[rediger | rediger kilde]

Da året 1915 opprant, begynte Conrad von Hötzendorf sine forberedelser på en offensiv oppe i Karpatene mot de russiske stillingene. Målet med vinterfelttogene oppe i de ugjestemilde og kalde fjellene, som dannet en barriere mellom de ungarske slettene i sørvest og Galicia i nordøst, var å avlaste og unnsette den østerrikske garnisonen i Przemysl som bare hadde forsyninger nok for noen måneder inn i det nye året. Men partene oppe i Karpatene var omtrent like sterke, og i snødekt terreng med trange fjellpass, der ingen kunne sikre seg noen effektiv, taktisk fordel midt i den ubarmhjertige kulden. Soldatene på begge sider fikk merke hvordan en karpatenwinter egentlig var med snøstorm, fryktelig kulde og formålsløshet som tæret kraftig på stridsmoralen. Slaget om Karpatene, som startet den 23. januar 1915 med den første østerriksk-ungarske offensiven dels med tysk assistanse, var den første verdenskrigens verste vinterslag med enorme lidelser for soldatene i mange uker fram til snøen smeltet i mars-april 1915.

En styrke på førtien infanteridivisjoner og elleve kavaleridivisjoner delt i 3. Armé under ledelse av Boroevic i vestre Karpatene, den tysk-østerrikske Südarmee under ledelse av Linsingen og armégruppen «Pflanker-Baltin», startet den første offensiven med et angrep på Uzhok-passet med femte korps og sjuende korps av den tredje arméen. Tilsammen 175 000 mann ble satt inn i offensiven først med den tredje arméen, tre dager senere gikk Südarmee (Sørarmeen) til angrep i østre Karpatene mot Vereczke- og Wyszkow-passene. Etter å ha gjort fremgang under de første innledende angrepene, klarte ikke de østerrikske styrkene å komme videre oppe i fjellene og mellom høydene i streng kulde med snø og regn om side, det var ikke tilstrekkelige styrke for å slå seg gjennom de russiske forsvarsstillingene som lå nærmere deres egne forsyningslinjer. Russerne gikk gang på gang til motangrep, til dels under bitre snøstorm, og klarte i begynnelsen av februar å gjenvinne det tapte. Femte korpset som hadde vært spydspissen mot Uzdok-passet, opprinnelig besto av 23 160 mann, ved 6. februar var tapet på 16 600 soldater, de fleste av frostskader, 24. infanteridivisjon mistet 175 mann til frostskader i løpet av én dag.

Konklusjonen av den første offensiven kunne beskrives som «en grusom dårskap» for Conrad som hadde sløst bort 89 000 soldater alene i den tredje arméen som bare kunne ha tretti tusen som erstatning for tapene. Sørarméen var noe heldigere med et tap på over 10 000 soldater, men den fjerde arméen som skulle støtte de to andre arméer, kom for sent inn i slagmarken ved 10. februar og klarte ikke å gjenvinne initiativet fra russerne. Forholdene var skrekkelig for østerriksk-ungarske troppene, som opplevde streng kulde, stiftende vær med snø og regn, dårlige sikte og ufremkommelig terreng med både snødekte og isdekte bakker. Det var endog ikke mulig å lage skyttergraver.

Conrad lot seg ikke avfeies av nederlaget som den første offensiven var blitt, mindre taktiske fremstøter ble fremdeles lansert mens forberedelser på en ny offensiv pågikk fram til 17. februar, da hadde han overførte forsterkningene ment for tredje armé til Böhn-Ermoli som kommanderte den andre arméen mot Dukla- og Lupkow passene i vestre Karpatene. Den andre offensiven kom ut for de samme utfordringer som den første, og tapene sammen med de topografiske forholdene midt under vinteren også antok de samme dimensjoner som i tredje armé, bare i de første fem dager av måneden mars var 40 000 soldater rammet av frostskader.

I begynnelsen på mars hadde vinterkrigen oppe i Karpatene utløst vantrivsel hos hundretusener av soldater på begge sider, med apati og likegyldighet som spredte seg gjennom rekkene etter hvert som tusener falt bort, de fleste av frostskader, sykdommer og sammenbrudd – hver dag. Russerne som hadde tatt initiativet, etter hvert presset tilbake stillingene langs Karpatene i retning vestover, og kom nærmere den ungarske sletten mens vinteren nærmet seg slutten. En tredje offensiv som skulle stoppe russernes angrepene, ble startet den 14. mars med det femte korpset som spydspiss for den andre arméen støttet av tredje armé, også i hensikten om å slå seg gjennom til Przemysl og unnsette garnisonen.

Men som med de to første offensivene ble den tredje offensiven også stoppet med stor tap av russerne som under beleiringen av Przemysl hadde nådde fram til ringen rundt byen og kunne sette hele området under ild av tyngre skyts. Dette tvunget garnisonen på 120 000 mann til å overgi seg den 22. mars. Allerede to dager før dette hadde Ivanov startet en offensiv med tretti divisjoner avdelt til russiske VIII, XI og IX arméer samt «Dnestr-gruppen» fra nord til sør langs fronten. Den tredje k.u.k arméen ble utsatt for mesteparten av kraften bak den russiske offensiven sammen med den høyre fløyen av den andre arméen mellom Lupkov og Uzhok passene.

Den russiske offensiven fra 20. mars truet med å bryte opp forsvarsstillingene som allerede i forveien var bemannet med utmattede og dårlige utstyrte soldater som måtte gang på gang marsjerte fram og tilbake for å støtte de meste truede posisjoner mot russiske angrep. For en gangs skyld var terrenget til hjelp for forsvarerne, men situasjonen ved 4. april var blitt meget kritisk for Østerrike-Ungarn. Tyske forsterkninger ble sendt til Karpatene, og fra 6. april støttet russerne på det nye korpset kalt Beskidenkorps i Karpatene. Ivanov ved 10. april stoppet offensiven for å kunne forberede en ny offensiv ved vårens ankomsten.

Forvarslet av konsekvensene fra Karpaterslaget som hadde utmattet den østerriksk-ungarske hærens kapasiteten med et tap på 800 000 menn, de fleste av frostskader og sykdommer enda andelen omkomne under strid var ikke særskilt høy i k.u.k-enhetene, startet tyskerne en strategisk unnsetningsoperasjon i sør. Først var mindre styrker avdelt som et egne korps til sørarméen, deretter ble den nye 11. tyske armé flyttet til Kraków der den sluttet seg til sektoren foran Gorlice i sør og Tarnow i nord, mellom den fjerde armé i nord og tredje armé i sør. Den nye armékommandanten, Mackensen, klarte sammen med sin stab å forflytte og forberede arméen på kort varsel for et gjennombrudd i den russiske sørvestfrontens høyre fløy som var tappet for styrker overført til Karpatene.

Slaget ved Gorlice-Tarnow startet med ett meget intenst og presist bombardement i fire timer med over 700 000 granater den 1. mai, og innen 24 timer hadde Mackensen brutt gjennom de russiske linjene. I løpet av en uke hadde den tyske ellevte arméen slått seg gjennom til vestsiden av San-elven sammen med fjerde og tredje k.u.k. arméer, 130 km fra utgangslinjen. En kombinasjon av artilleristyrke, bedre trente styrker og god organisasjon samt dyktig ledelse som satset på maksimal kraft ved direkte konfrontasjon, skapt et gap gjennom seksjonen som III. russiske armé hadde ansvaret for, og satt de russiske styrkene konsentrert i Karpatene under trussel.

Som et resultat av gjennombruddet og den fornyende offensiven av Conrad med sørarméen og andre arméen langs Karpatene, måtte den russiske fronten sør for Wisla på retrett etter 11. mai, men ikke før et motangrep ved Dukla-passet med 24. korps mot Mackensens høyre flanke, som ble stoppet i et blodig slag den 8. mai. Fra nord kunne Mackensen gå til angrep og rulle opp III. og VIII. arméers stillinger langs Karpatene, men i sør klarte ikke Conrad å oppnå den samme effektiviteten som i nord, i Bukovina hadde russerne i IX. armé vunnet en seier over den syvende arméen og stoppet sørarméens angrepene over Dnjestr.

Den tyske øverstkommanderende for de tyske styrkene, Falkenhayn, hadde en plan om å presse vekk den russiske krigsmakten fra alliansens territorium, og forsøkt etter best evne å gjennomføre planen tross ulempene man hadde med den østerriksk-ungarske hæren. Mackensen skulle dermed leder storoffensiven fra langs San-elven etter 12. mai, for å frigjøre store territorialer med sitt nærvær på de russiske utplasseringene i nord og sør. Russerne startet «den store retretten» etter tapet av Przemysl som ble gjenvunnet den 3. juni av de allierte, og som sluttet med tapet av hele Galicia ved 22. juni, med unntak av Bukovina sammen med byen Tarnopol langt mot sørøst. Retretten stoppet ikke før hele Polen var oppgitt til den tysk-østerrikske fremrykningen den 25. september, da hadde Falkenhayn avblåste alle offensive felttog i øst. Hans strategiske plan bar frukter.

Men fremrykningene gjennom Galicia og Polen etter gjennombruddet ved Gorlice-Tarnow som reddet Østerrike-Ungarn fra den kritiske situasjonen man hadde kommet i etter Karpaterslaget, var ikke uten en pris. Tross til dels skremmende stor tap i en målestokk som ville ha knekket andre hærer, var ikke den russiske motstandsevnen eller deres kampånden svekket, og man hadde holdt seg i god orden gjennom prøvelsene. K.u.k. hæren mistet flere hundretusener under stridighetene fram til september, alene ved Rovno hadde man et tap på 300 000 døde, sårede og fanger i september etter Conrad atter en gang ønsket å fortsette fremrykningen. Denne siste fremrykningen i sør som tvunget tyskerne til å intervenere ved å erobre Lutsk for å stabilisere situasjonen, kalles «Herbstsau». Under denne offensiven som startet under kodenavnet «Den svarte-gule offensiven» fra 31. august inn i Vestre Ukraina, hadde 500 000 soldater under ledelse av Conrad, men bare 200 000 var tilbake ved 25. september, alene i den fjerde arméen var 49 000 soldater forsvunnet, bare 2 000 drepte og 7 000 sårede under strid.

Den italienske fronten[rediger | rediger kilde]

Italia erklærte krig mot Østerrike-Ungarn 23. mai etter å ha sluttet seg til ententemaktene som med London-traktaten i april 1915 var lovet kontrollen over store østerrikske landområder. Det var likevel en meget stor ambisiøs oppgave med tanke på de topografiske forholdene mellom landene, grensen passerte mellom høye fjell med få kommunikasjoner gjennom et landskap som favoriserte forsvareren. Det var bare to aktuelle områder hvor et italiensk angrep gjennom de østerriksk-ungarske forsvarslinjene var mulig, først i nord gjennom Trentino fra Gardasjøen og Asiago, deretter i øst via Isonzo-dalen i De julianske alpene. Det var ikke mulig å krysse passene i Trentino som var på østerrikske hender, så det planlagte hovedfremstøtet måtte føres tvers over Isonzo mot Slovenia, Trieste og Istria.

Sentralmaktene var klar over Italias forhandlinger med ententemaktene som konkluderes i den hemmelige London-traktaten underskrevet av partene 26. april, og idet den italienske krigserklæringen kom, var østerrikerne klare. Tilsammen bare syv divisjoner, hvorav fem infanteridivisjoner, to reserveskvadroner av kavaleri og 39 000 standschützen militsmedlemmer, var tilgjengelige for den østerrikske forsvarsevnen mot den italienske grensen, men var sterkt overlegne med hensyn til artilleri og maskingeværer. Mobiliseringen av den lokale forsvarsmilitsen gjorde det mulig for den regulære k.u.k. hæren å konsentrere seg om forsvarslinjene mens militsen besatte alle strategiske beliggenheter bak linjene.

Den italienske øverstkommanderende Cadorna i begynnelsen gjennomførte de første forberedelsene, men dette tok tid og de første innledende operasjonene var rettet mot Sør-Tyrol langs de karintiske alpene, Dolomittene og oppe i Trentino for å ta mindre posisjoner over grensen. Først i begynnelsen på juni fant de første trefninger sted i øst langs Isonzo-dalen, og allerede i starten tok italienske alpetropper det viktige Monte Negro fjellet oppe i de julianske alpene. Med store forhåpninger startet Cadorna hovedfremrykningen den 23. juni, som allerede under det innledende artilleribombardementet ødela det historiske viktige Sveta Gora-klosteret.

Det første Isonzo-slaget som startet med den italienske 3. armé i den nedre delen av Isonzo-dalen, var om forsvarspostene foran byen Gorizia i nordøst og det nakne Carso-platået i sørøst, som ledet til Trieste i sør. Mens den italienske 2. armé rykket mot Tolmino fra Monte Negro i den øvre delen av dalen, kom Cadorna med hans 3. armé ut for meget intenst motstand fra østerrikerne som tvunget italienerne tilbake. I løpet av slaget fram til 7. juli falt 15 000 italienere som bare hadde minimale vinninger, mot 10 000 østerrikere. Under storslaget klarte 115 000 østerrikere å stoppe over 225 000 italienere.

Cadorna nektet å ta skylden for den blodige fadesen, og avskjediget 27 generaler som reaksjoner på utfallet av hovedfremrykningen som hadde kjørt seg fast langs Isonzo-elven. Det andre slaget om Isonzo begynte 18. juli med et nytt fremstøt mot Monte San Michele som lå på en skråning i Carso-platået, med styrker fra begge arméer som støttet mot den østerrikske femte armé som hadde fått en ny kommandant, Svetozar von Bojna Boroevic, som vant seg sine soldatenes lojalitet og som skulle utmerke seg for sin aggressive forsvarsevnen. Ethvert tap av stilling og utposter skulle øyeblikkelig gjenerobres. Kampene på Carso-platået ble meget kostbart for begge sider, østerrikerne led stor tap under italiensk artillerisperreild mens italienerne gang på gang ble meiet ned av nedgravde maskingeværer.

Det ene storslag etter det andre avløste hverandre langs Isonzo-dalen i løpet av året, det andre slaget ble avsluttet 3. august etter begge parter hadde oppbrukt mesteparten av ammunisjonen, med 43 000 italienere og 46 000 østerrikere som falne. Det tredje slaget begynte den 18. oktober med en artilleristorm som varte i tre dager, fra over 1 300 skyts, deretter gikk italienerne framover i hensikten om å ta Gorizia (Götz), men klarte ikke å bryte seg gjennom med et tap på 67 000 falne mot østerriksk tap på 40 000 falne ved 3. november. En uke senere startet Cadorna for fjerde gang en offensiv, det fjerde slaget om Isonzo langs hele fronten, som sluttet 2. desember 1915.

I alle fire storslagene om Isonzo i løpet av krigen er det oppgitt at tallet på drepte og sårede italienske soldater var opptil 230 000 mot de østerrikske tallene på omkring 165 000 døde, sårede og savnede. I det siste storslaget var 25 000 østerrikere falt mot over 49 000 italienere.

Balkanfronten[rediger | rediger kilde]

I de første månedene av 1915 rådet stillstanden mellom østerrikerne og ungarerne på den ene siden og serberne på den andre siden, mens Østerrike-Ungarn utkjempet slagene på den russiske fronten og avventet Italias reaksjoner, var Serbia utmattet etter den store kraftpresentasjonen, hjemsøkt av alvorlige epidemier som tyfus. Dette ble åpenbart i høsten 1915, da hadde den tyske øverstkommanderende Falkenhayn fattet en beslutning om å eliminere Serbia for å opprettholde forbindelser med Det osmanske riket som hadde sluttet seg til sentralmaktene. Tyskerne hadde forlengst forstått at de måtte ta føringen på vegne av Østerrike-Ungarn. Conrad og hans stab var kommet i en birolle overfor Serbia. Nederlaget ved Rovno i september 1915 gjort dem ute av stand til å spille en ledende rolle, og Falkenhayn overførte den tyske 11. armé til elvene Donau og Sava.

Over 300 000 menn i den tyske ellevte armé og den østerriksk-ungarske tredje armé sto under Mackensens kommando, som hadde alle fordeler med hensyn til posisjon, tidspunkt og antall med bedre kvalitet over sine soldatene og våpnene. Mot dette hadde serberne bare 200 000 menn som forresten var spredt i nord og nordvest langs elvene Donau, Sava og Drina i 1. og 3. arméer, og i sørøst og øst med 2. armé og Timok-arméen mot den bulgarske grensen. Tyskerne hadde invitert bulgarerne over på sin side, ettersom Bulgaria var bitre rivaler med Serbia.

Mackensen startet angrepet på Serbia fra den 6. oktober først med artilleri, deretter begynte de tysk-østerrikske styrker å krysse elvene fra nord langs en bred front, mindre enn tre dager senere ble den serbiske hovedstaden erobret. I de første ti dagene sloss serberne hardnakket mot Mackensens troppene, men bulgarerne startet invasjonen 11. oktober med 1. bulgarske armé som innledet et fremstøt mot Nis og Morava-dalen for å gi direkte assistanse til deres allierte i nord. Den serbiske hæren ble tvunget sørover av angrepene fra nord og trusselen mot deres kommunikasjoner langs Morava, og etterhvert som Mackensen avanserte oppover dalen mot Nis, trukket serberne seg oppe i fjellene.

Mens tyskerne forfulgte de slagne serbiske styrkene på betryggende avstand ettersom man ikke ønsket å gjøre et utfall langt mot sør, rykket den bulgarske 2. armé rett mot Kumanova og deretter Skopje, slik at serberne måtte innledet en retrett gjennom fjellene i november til desember 1915 fra Kosovo-sletten over Albania til Adriaterhavet. Etter den serbiske hæren var overmannet og tvunget på flukt, kom Serbia under okkupasjon av Østerrike-Ungarn og Bulgaria.

Under forfølgelsen av den serbiske hæren kom den østerrikske tredje armé fram til Kosovo-sletten, men kom ut for meget sterk montenegrinsk motstand ettersom montenegrinerne ville ikke evakuerte deres land som serberne hadde gjort. Etter å ha nådde Skopje 22. oktober, tok Conrad på nytt kontrollen over sine styrkene og invaderte Montenegro i strid med Falkenhayn og Mackensen. Det kom til flere sammenstøt mellom den montenegrinske «Sanjak-arméen» og østerrikerne fram til 10. januar 1916. Montenegro måtte kapitulerte den 25. januar 1916.

Utgangen av året 1915[rediger | rediger kilde]

Basil Liddell Hart, den kjente historikeren av første verdenskrig, beskrevet Conrad von Hötzendorf som «denne mannen som sjonglerte med arméer, og ødela disse». Etter ett og et halvt års krig hadde Østerrike-Ungarn gjennomgått en fryktelig tapping av sine mannlige ressurser, som i effekten utslettet hele den østerriksk-ungarske hærens karakter fra fredstiden. Ifølge offisiell statistikk hadde det østerriksk-ungarske militæret den 1. januar 1916 et tap på 387 260 døde, 1 000 926 sårede, 883 751 syke og 918 021 savnede. Tilsammen et tap på totalt 3 189 950 døde, sårede og savnede.

På papiret i mars 1916 besto den østerriksk-ungarske hæren av 2,3 millioner menn sammen med 700 000 hester, 4500 skyts og 3000 mitraljøser. Men i virkeligheten var den aktive hæren med stridsdyktige soldater knapt mindre enn 900 000 menn. Mange syke og sårede vendte tilbake til tjenesten, men fremdeles var 2,1 millioner menn ugjenkallelig tapt. Ett år senere var over 75 prosent av alle stridsdyktige menn i hele imperiet innkalt til militær tjeneste. Men det var storslagene under ledelse av Conrad som hadde ødelagt stridskapasiteten. K.u.k.-hæren hadde opphørt å eksistere som et regulært militærvesen, erstatningene kunne ikke oppfylle de eldre kravene man tidligere hadde stilt overfor befalet og soldatene.

Året 1915 var ikke en mindre påkjenning for soldatene i k.u.k.-hæren som hadde et tap på 2 118 000 døde, sårede og savnede, inkludert 775 000 som var tatt til fange av russerne.

1916[rediger | rediger kilde]

Den russiske fronten[rediger | rediger kilde]

Etter «den svarte-gule offensiven» i august-september 1915 ved Rovno hadde en sammenhengende linje fra grensen mot Romania ved Dnjestr i sør til Rigabukten like vest for byen Riga i en rett linje, oppstått mellom sentralmaktene og Russland. Begge parter begynte med å grave seg ned i forposter og skyttergraver i løpet av høsten og vinteren, slik at man omsider hadde fått østfrontens egne svar på den store krigens skyttergravskrigføringen. De tyske arméene var konsentrert mot nordfronten og dels nordvestfronten i nord helt til de store Pripjatmyrene ved Pinsk, mens de østerriksk-ungarske arméene var konsentrert mot sørvestfronten mellom Pinsk i nord og Dnjestr i sør, med første og andre armé samt Sørarméen fra nord til sør.

Det første slaget som del av en skyttergravskrig startet 27. desember 1915 med frontale angrep for å bryte gjennom de østerrikske linjene, av den russiske VII armé nord for Dnjestr. Denne «juleoffensiven» fortsatte fram til 15. januar 1916, da ble de russiske angrepene stoppet av Ivanov. Til tross for at den første forsvarslinjen var brutt, klarte østerrikerne å holde stand og kunne yte meget effektiv motstand, dels hjulpet av snøstorm og vinterens virkninger. Mellom 50 000 og 150 000 soldater i begge sider falt under kampene.

Det skulle være den siste offensiven for øverstkommanderende Ivanov i sørvestfronten, som ble erstattet 30. mars av general Aleksej Brusilov som var armékommandant for den russiske VIII armé som gjorde et respektverdig innsats gjennom året 1915 som ellers var et smertelig år for det russiske militæret. Tsaren som hadde utnevnte den yngre og aggressive generalen til den nye posten, for en gangs skyld hadde gjort det riktig. Brusilov i april under konferansen for den planlagte storoffensiven i sommeren erklærte at hans sørvestfronten vil gå til angrep på egne hånd uten forsterkninger. Dette angrepet startet den 4. juni 1916.

Brusilovoffensiven kom som et stort sjokk på Østerrike-Ungarn, som hadde konsentrerte seg på den italienske fronten for et avgjørende storangrep fra Trentino under kodenavnet «strafexpedition» (straffekspedisjon), som startet den 15. mai 1916, og under forberedelsene hadde Conrad neglisjerte den russiske fronten. Til forskjell fra ententemaktenes offiserene som trodde på et gjennombrudd på et trangt frontavsnitt, gikk Brusilov til angrep på bred front for å bryte gjennom på et stort antall utvalgte punkter langs linjen. Virkningen var voldsomt. I bare tre dager brøt den fjerde arméen sammen, og over 200 000 ble tatt til fange langs hele fronten. De tre østerriksk-ungarske arméer, den fjerde, første og andre, tilsammen hadde 620 000 menn.

Igjen måtte tyskerne intervenerte for å redde situasjonen etter russerne hadde slått gjennom til foten av Karpatene, men klarte ikke å redde byen Lutsk som ble erobret av Brusilov, som nesten hadde stoppet opp 16. juni. Svakheten med hans taktikk var logistikk, for det var ikke mulig å understøtte hans menn over en viss avstand. Likevel var «Slaget ved Lutsk» den største katastrofen i hele den østerriksk-ungarske militærhistorien, det var bare 28 000 menn i den fjerde arméen som opprinnelige hadde 117 800 menn, og først i august var Brusilov-offensiven stanset.

Den militære katastrofen på den russiske fronten ble åpenbart, offisielt var tapstallene på 475 138 døde, sårede og savnede, men kampene som hadde startet den 4. juni, fortsatte fram til november med over 300 000 andre falne. 750 000 av den aktive k.u.k.-hæren på 900 000 stridsdyktige menn var gått tapt. Opptil 380 000 var tatt til fange, alene den 17. juni ble 1 500 tatt til fange av russerne som bare hadde én såret mann. Den gamle hæren fra sommeren 1914 var blitt avløst av en ny hær som ikke lenge kunne utkjempe en total krig, allerede i våren 1915 var den beskrevet som hær av landstürm (reserve) og militsmedlemmer.

Den italienske fronten[rediger | rediger kilde]

Allerede i desember 1915 ønsket Conrad å knuse Italia med full kraft, og startet de første forberedelsene på den planlagte storoffensiven som skulle begynne i Trentino ned på de italienske slettene fra Lavarone-Folgaria platået som fremdeles var i italienske hender. Hans strategiske plan var et omringningsslag mot hovedparten av de italienske styrkene som fremdeles var konsentrert mot Isonzo.

Den italienske øverstkommanderende Cadorna gjenstartet angrepene mot øst med det femte slaget om Isonzo, som varte fra 11. til 16. mars med begrensede resultater der over fire tusener falt i mindre taktiske sammenstøt. Men italienerne ble raskt varslet om det forestående angrepet som vil skje i en rolig sektor der den italienske I armé holdt til, og gjorde seig motstand siden starten mot de østerriksk-ungarske styrkene som fant seg sterkt hemmet av det vanskelige fjellandskapet om vinteren.

Den såkalte «Asiago-offensiven» som ble åpnet den 15. mai med den tredje og ellevte armé, dermed kom ut for større utfordringer enn hva man hadde regnet med. Italienerne startet en tilbaketrekning til en ny forsvarslinje vekk fra Asiago og Arsiero, slik at de kunne få forsterkninger fra italienske V armé. Italienerne bad om assistanse, og dette kom med Brusilov-offensiven som startet den 4. juni i Galicia, men ikke før retretten hadde startet 20. mai. Etter forsterkningene hadde kommet fram, var offensiven i realiteten stoppet. Angrepene stoppet 12. juni, selv om offensiven stanset offisielt den 26. juni.

De østerriksk-ungarske styrkene mistet 86 000 døde, sårede og savnede mot italienernes tapstallene på 147 000 døde, sårede og savnede. Offensiven som kunne ha slått Italia ut av krigen, hadde strandet på grunn av vanskelige fremkommelighet, forsyningsproblemer og kunnskapen om at italienerne lettere kunne få forsyninger og forsterkninger i deres forsvaret. Dessuten var denne offensiven sammen med Brusilov-offensiven ansett som en katastrofe sett med tyske øyne, og som skulle bli skjebnesvangre for k.u.k. -hæren.

Det østerriksk-ungarske forsvaret langs Isonzo var svekket etter at tropper var enten overført til Trentino eller til Galicia, og dette fulgt til resultater for Cadorna som åpnet det sjette slaget om Isonzo den 6. august med 22 divisjoner rettet mot den befestede byen Gorizio (Götz) som ble tatt, og deretter ble mesteparten av Carsofjellene ryddet. Over 51 000 italienerne falt mot 41 000 østerrikerne.

Oppmuntret av suksessen i august startet Cadorna det syvende slaget om Isonzo, som raste fra 14. til 18. september uten synlige resultater utover det voksende tapstallet, deretter det åttende slaget fra 10. til 12. oktober, siden det niende slaget fra 31. oktober til 4. november før vinteren satt et stopp på større operasjoner. I disse tre slagene mistet Cadorna over 80 000 døde og sårede mot østerriksk tap på 73 000 døde og sårede. Det eneste resultatet av året 1916 for den italienske hæren var utmattelse med et tap på over 230 000 døde, sårede og savnede.

Balkanfronten[rediger | rediger kilde]

Etter erobringen av Montenegro i desember 1915 til januar 1916, etablerte østerriksk-ungarske tropper fra den tredje arméen seg i Kosovo-sletten og midte Albania. De italienske styrkene hadde kommet over Otrantostredet for å stoppe østerrikerne fra å underlegge seg hele landet, og delte Albania langs en linje fra Adriaterhavet til den makedonske fronten mot byen Salonika i Hellas. Det kom ikke til større operasjoner mellom østerrikerne og italienerne i Albania i året 1916, men i nordre og midte Albania hadde det østerriksk-ungarske 19. korpset slått seg ned med en egne albansk styrke kalt Albanische Legion, «albanske legionærer».

Den rumenske fronten[rediger | rediger kilde]

Den rumenske regjeringen erklærte krig mot sentralmaktene den 27. august etter å ha vært nøytralt i to år, og sluttet seg til ententemaktene med en hær på 623 000 soldater i tjuetre infanteridivisjoner og to kavaleridivisjoner, delt i fire arméer – første, andre og fjerde arméer fra vest til nordøst langs de transilvanske alper mellom Romania og Transilvania med den tredje armé i reserve langs floden Donau og på Dobrudsja mot Svartehavet.

Mot dette hadde Conrad bare den første arméen på 30 000 soldater under ledelse av general Arthur Arz von Straussenberg, som klarte å opprettholde forsvaret med en kombinasjon av seig motstand og lokale retretter på et terreng som gav forsvareren store fordeler. Til tross for en numerisk overmakt med 369 000 soldater klarte ikke rumenerne å bryte seg ut på de transilvanske slettene før østerrikerne og tyskerne hadde samlet sterke styrker som svar på den rumenske trusselen. I bare tre uker var over 200 000 soldater, halvparten tyske, overført til Transilvania, og i Bulgaria hadde Mackensen dannet den bulgarsk-ottomanske «Donau-arméen», som allerede den 1. september innledet de første operasjoner mot nord.

Det ble åpenbart at den rumenske hæren hadde ikke fulgt med resten av den militære utviklingen etter krigsutbruddet i 1914, og dette tok sentralmaktene stor fordel av under forsvaret av Transilvania. Etter Mackensen med sin «Mackensen armégruppe» (bulgarsk 3. armé, tyske 52. korps og ottomanske 15. korps) hadde tatt initiativet og tvunget seg inn i Dobrudsja, startet den østerriksk-tyske niende armé under ledelse av Falkenhayn sin offensiv mot Vulcan-passet som leder til Valakia vest i den rumenske staten. De østerrikske styrkene ble nå ledet av tysk befal og deretter bestyret som tyske enheter på feltet.

Etter å ha slått tilbake den innledende offensiven i Transilvania, startet sentralmaktene motoffensiven i to retninger fra 18. september, og klarte å bryte gjennom i november etter flere ukers strid med rumenerne som etter hvert ble mer og mer desperat etter å ha kommet i defensiven. Etter Valakia og Dobrudsja var tatt og ryddet av de allierte, kollapset det rumenske forsvaret slik hovedstaden București falt den 6. desember, og restene av militærvesenet ble forfulgt helt til Moldavia mellom elvene Sereth, Prut og fjellene der Karpatene sluttet mot de transilvanske alper. Russisk militærhjelp kunne ikke berge situasjonen for rumenerne som mistet over 240 000 menn og nesten 300 000 rifler.

Den rumenske fronten smeltet sammen med den russiske fronten etter tapet av mesteparten av landet Romania som deretter ble underlagt okkupasjon av sentralmaktene som hadde oppnådd kontroll over olje- og kornproduserende regioner.

Utgangen av året 1916[rediger | rediger kilde]

De store katastrofene i sommeren 1916 som kunne ha sluttet med forferdelse om rumenerne hadde erklært krig bare seks uker før, reduserte den østerriksk-ungarske hærens selvrespekten og anseelsen i øyne på sine allierte, spesielt tyskerne, som forlangte direkte representasjon i AOK generalstaben for k.u.k-hæren. De østerriksk-ungarske styrkene i østfronten ble dels eller helt underlagt tysk kommando som hjelpetropper med tysk befal, Conrad hadde mistet kontrollen over hæren, bare på den italienske fronten var man fremdeles noenlunde selvstendig.

Conrad von Hötzendorf som først hadde tilbudt seg å resignere bare for å få avslag av keiser Frans Josef som døde den 21. november, ble oppsagt som øverstkommanderende på ordre av arvtageren Karl I og degradert til stabssjef. Senere skulle Conrad med den nye rangen generalfeltmarskalk overta ansvaret for Trentino-sektoren i den italienske fronten fra mars 1917.

1917[rediger | rediger kilde]

I det tredje krigsåret hadde den østerriksk-ungarske hæren sett strukturelle forvandlinger, for ikke bare var den store krigen en total konflikt med massemobilisering, det var også en industriell storkonflikt med massiv utnyttelse av ressurser, i tråd med den teknologiske utviklingen i krigen. I 1914 var over 37 prosent av arbeidsstokken innenfor jern og 28 prosent innenfor stål, innkalt til k.u.k. troppene, som et resultat falt produksjonen med 73 prosent i løpet av året 1915. 400 000 soldater måtte tilbake til deres arbeidsplasser i krigsindustrien. Bedre ble dette ikke av det desperate behovet for arbeidskraft innenfor landbruket hver høst, opptil 800 000 soldater ble fritatt for tjeneste i landbruket, som ikke klarte å opprettholde den årlige produksjonen fra fredstiden.

Den eldre hæren var forlengst forsvunnet, erstattet av reservestyrker, innkalte rekrutter, militsmedlemmer og stridsdyktige menn hentet annetsteds. Oberstløytnant Gustav Zieritz beskrevet de nye troppene som «eldre, underernærte og altfor unge» med utilstrekkelig opplæring, som dessuten ikke kunne trenes ettersom disse var også viktig for landbruket og krigsindustrien i store deler av året. Til tross for dette fikk troppene bedre utstyr enn før, og nytt våpen kom til feltet inkludert nytt artilleri. I den første halvdelen av året 1916 kom 1400 skyts til styrkene som i nyttåret kunne ha 4018 skyts, fordelt i 804 batterier.

Tysk assistanse var meget vitalt i krigsindustrien, spesielt innenfor flyvåpenet i Østerrike-Ungarn. Stridshjelm av stål ble tatt i bruk av soldatene, som for meste fikk tyskproduserte stålhjelmer (1,4 million stykker) fra tyske fabrikker. Den blågrå uniformen for de aktive troppene ble erstattet med nye feldgrau (feltgrå) uniformen, som var av den samme modell som den tyske uniformen fra året 1916. Ikke bare skulle troppene få det samme utstyret og den samme uniformen som tyskerne, de fikk også overtatt taktiske ideer og treningsprosedyrer innenfor skyttergravskrigføring og offensive operasjoner.

Den russiske fronten[rediger | rediger kilde]

Etter den rumenske fronten hadde smeltet sammen med den russiske fronten, så det ikke ut om det skulle komme et oppgjør om utfallet av kampene mellom sentralmaktene som hadde 139 divisjoner og ententemaktene Russland og Romania med 129 divisjoner. Hva begge parter ikke visste, var at det nærmet seg et sammenbrudd i de berørte sivilsamfunnene som ikke lenge maktet å utholde krigens påkjenninger, eldre svakheter som var ikke reparert før krigsutbruddet, skulle dermed bli meget fatalt. Av de tre imperier som sloss i østfronten var Russland den mest utsatte for et sammenbrudd, som kom i våren 1917 etter flere måneder med interne uroligheter, allerede i høsten 1916 var krigstretthet hos soldatene og sivilistene merkbart.

Det var ikke stille langs frontlinjene, flere mindre og større sammenstøt fant sted uten at den russiske forsvarsevnen ble svekket, i Galicia og Karpatene lanserte østerrikske styrker mindre fremstøter som ble slått tilbake med mindre gevinster, som Slaget ved Zborov 16. til 17. april da giftgass var brukt på russerne. Men intet storoffensiv var startet av sentralmaktene som inntok en vent-og-se innstilling. Den såkalte provisoriske regjeringen som tok makten etter februarrevolusjonen, forsikret sine allierte om at de ville fortsette krigen, og krigsminister Aleksandr Kerenskij åpnet den planlagte storoffensiven den 29. juni med sørvestfronten i Galicia.

Offensiven som i ettertiden fikk navnet etter krigsministeren, Kerenskij-offensiven, i begynnelsen var en suksess ettersom østerrikerne og tyskerne hadde brukt østfronten som hvilested for deres enhetene som trengte hvile vekk fra de andre fronter. Det tyske dybdeforsvaret i nord holdt stand med heftig motstand som stoppet de russiske angrepene, men i sør ble østerrikerne og ungarerne slått tilbake sør for Dnjestr, slik at den russiske VIII armé kunne innta byen Halicz (Galitsj) den 12. juli etter tolv dager. Deretter kom den tyske motoffensiven fra 19. juli, som slo tilbake russerne fra deres vinninger i Galicia, og presset dem østover. Den russiske hæren mistet sin samorden og kohesjon, og gikk i oppløsning inn i en mobb uten sentral ledelse ved begynnelsen på august.

Etter Kerenskij-offensiven var knust 3. august, hadde sentralmaktene gjenerobret alle territorialer som tidligere var okkupert av russerne helt tilbake til 1914, det var ikke lenge én russisk soldat som sto på østerriksk-ungarsk grunn. Etter å ha oppnådde dette, ble alle offensive operasjoner fra Galicia stoppet til fordel for frontavsnittet ved Riga i nord og den sørlige fronten mot Romania.

Sentralmaktene 6. august startet en felles tysk-østerriksk offensiv inn i Moldavia med tyske niende armé og den første armé langs mot Maraseti og Oituz. De rumenske forsvarerne fra I og II rumenske arméer sloss meget intenst, og klarte å stoppe offensiven ved 20. august, men ikke uten stor tap.

I resten av året hersket stillstand mellom stillingene langs den lange frontlinjen fra nord til sør mellom Baltikum og Romania, kun avbrutt av mindre trefninger. De russiske forsvarerne holdt stand i deres skyttergravene, men bak dem hadde anarki brutt ut, og politiske uro hadde oppstått. Dette skulle slutte med ett kupp av bolsjevikene om natten til 7. november i Petrograd, som styrte regjeringen til fordel for en regjering av bolsjevikene. Det nye regimet den 26. november ba om våpenhvile, og dette sluttet med en avtale om våpenstillstand i Brest-Litovsk den 15. desember for en måned.

Den italienske fronten[rediger | rediger kilde]

Se Caporetto-offensiven

Utgangen av året 1917[rediger | rediger kilde]

1918[rediger | rediger kilde]

Den italienske fronten[rediger | rediger kilde]

Balkanfronten[rediger | rediger kilde]

Utgangen av året 1918[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]