Sergej Sazonov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sergej Sazonov
Født10. aug. 1860[1]Rediger på Wikidata
Rjazan
Død1. des. 1927[2]Rediger på Wikidata (67 år)
Nice (Den tredje franske republikk)[3]
BeskjeftigelseDiplomat, politiker, minister Rediger på Wikidata
Embete
  • Ambassador of the Russian Empire
  • Medlem av statsrådet i det russiske imperium Rediger på Wikidata
Utdannet vedTsarskoje Selo-gymnaset
EktefelleAnna Borisovna Neidhardt
FarDmitrij Fjodorovitsj Sazonov
MorJermionija Aleksandrovna Frederiks
SøskenNikolay Sazonov
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
GravlagtRussian Orthodox Cemetery in Nice
Utmerkelser
18 oppføringer
Storkorsridder av Order of the Bath (1916)
1. klasse av Sankta Annas orden (1912)
2. klasse av Sankta Annas orden
3. klasse av Sankta Annas orden
Den hvite ørns orden (1916)
1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen (1910)
2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
4. klasse av Sankt Vladimirs orden
2. klasse av Sankt Vladimirs orden
Serafimerordenen
Albrechts-ordenen
Èrdènijn Ochir odon
Storbånd av Den oppadstigende sols orden
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkors av Den røde ørns orden
Storkors av Sankt Gregor den stores orden
Storkors av Æreslegionen
Storkorsridder av Royal Victorian Order

Sergej Dimitrijevitj Sazonov (russisk: Сергей Дмитриевич Сазонов, født 10. august (g.s.: 29. juli) 1860 i guvernementet Rjazan, død 24. desember 1927 i Nice) var en russisk diplomat og politiker. Han var Russlands utenriksminister fra 1910 til 1916.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Russlands krigsmål i første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Sergej Sazonov som utenriksminister

1. august 1914 overrakte den tyske diplomaten Friedrich von Pourtalès den tyske krigserklæringen til Russland ved Sazonov.

I en tidlig seierssikker periode utarbeidet Sazonov den 14. september 1914 et «13-punkts-program», som i mange aspekter kan anses som et motstykke til det Septemberprogramm som den tyske rikskansler Bethmann-Hollweg lot utarbeide.[trenger referanse] Det kalles av og til «12-punkts-programmet» idet det 13. punktet, om krigsskadeserstatning, ikke ble med ved den første offentliggjørelse.

Sazonov så i første rekke for seg at Tyskland og Østerrike-Ungarn måtte avstå territorium, angivelig på basis av nasjonalitetsprinsippet. Russland skulle få annektere nedre løp av Njemen (Memelland) og østlige del av Galicia, og likeså skulle et russiskkontrollert kongerike Polen overta østlige deler av provinsen Posen, (Ober-) Schlesien og Vest-Galicia. Videre var det medtatt de ofte omtalte fikseringspunkter for de allierte krigsmål: Elsaß-Lothringen, kanskje Rhinlandet og Pfalz til Frankrike, en områdetilvekst for Belgia ved Aachen, Schleswig-Holstein tilbake til Danmark og gjenopprettelse av kongeriket Hannover.[4]

Østerrike skulle inngå i et «trippelmonarki», bestående av kongerikene Bøhmen (Böhmen og Mähren (Mähren da utvidet med Slovakia men det kan være at det skyldes en geografisk tabbe[trenger referanse]), kongeriket Ungarn og av Østerrike selv (Alpe-Østerrike). Ungarn måtte komme til en ordning med Romania om Transilvania. Serbia fikk Bosnia-Hercegovina, Dalmatia og Nordalbania; Hellas fikk Søralbania; Bulgaria en del av Makedonia; Storbritannia, Frankrike og Japan de tyske kolonier. Bosporos og Dardanellene var ikke nevnt (offisielt; denne planen ble utarbeidet før Det osmanske rike ble med i krigen). Sazonovs program var den første omfattende krigsmålserklæring fra den russiske regjering og Russland ble dermed den første ententemakt som fremla en liste av krigsmål for sine allierte.[5]

Sazonov selv omtalte allerede i oktober 1914 Østerrike-Ungarn som en «fullstendig anakronisme», og forlangte ettertrykkelig ved utgangen av 1914 at dobbeltmonarkiet skulle oppløses.[6]

Før krigen hadde han advart representanter for tsjekkerne mot å regne med russisk støtte, Men under krigen var han derimot den eneste viktige tsarrussiske politiker som på alvor støttet tsjekkernes uavhengighetsønsker.[7]

Da tyrkerne trådte inn i krigen som sentralmakt ble spørsmålet om stredene mellom Middelhavet og Svartehavet igjen aktualisert. Da advarte Sazonov den 4. mars 1915 Storbritannia og Frankrike mot å kjempe ved Dardanellene uten russisk støtte, og at enhver løsning som ikke innbragte russerne Konstantinopel og Bosporus ville være utilfredsstillende og usikker.[8] Han fremførte som russiske krav Konstantinopel, Svartehavets europeiske kyster frem til Dardanellene, den asiatiske Bosporus-bredden, Marmarahavets øyer, og øyene Imbros og Tenedos.[9] Etter hans påtrykk koblet de vestallierte - som fryktet en russisk separatfred - seg til med Avtale om Konstantinopel og stredene av 4. mars 1915.[10]

I 1919 representerte han den hvite bevegelse ved fredskonferansen i Paris.

Senere oppholdt han seg fast i Frankrike og skrev sine memoarer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118794612, besøkt 16. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Le Journal, www.retronews.fr, tidspunkt 26. desember 1927[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Horst-Günther Linke: Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914-1917. München 1982, ISBN 978-3-7705-2051-0, s. 40f. Og Henryk Batowski: «Pläne zur Teilung der Habsburgermonarchie im Ersten Weltkrieg»'. I: Österreichische Osthefte. Jg. 10, Heft 3 (1968), s. 129-140, her: s. 130.
  5. ^ Horst-Günther Linke: Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914-1917. München 1982, ISBN 978-3-7705-2051-0, s. 237.
  6. ^ Friedrich Stieve (utg.): Iswolski im Weltkriege. Der Diplomatische Schriftwechsel Iswolskis aus den Jahren 1914-1917. Neue Dokumente aus den Geheimakten der russischen Staatsarchive. Im Auftrage des Deutschen Auswärtigen Amtes. Berlin 1925, s. 268 (Wortlaut); og Gifford D. Malone: «War Aims toward Germany». I: Merritt Abrash, Alexander Dallin: Russian Diplomacy and Eastern Europe 1914–1917. New York 1963, S. 124–161, her: s. 143.
  7. ^ Merritt Abrash: «War Aims toward Austria-Hungary: The Czechoslovak Pivot»'. I: Merritt Abrash, Alexander Dallin: Russian Diplomacy and Eastern Europe 1914-1917. New York 1963, s. 78-123, her: s. 85; og Leo Valiani: The End of Austria-Hungary. Secker & Warburg, London 1973, ISBN 0-436-55230-2, s. 82f.
  8. ^ Horst-Günther Linke: Das zaristische Rußland und der Erste Weltkrieg. Diplomatie und Kriegsziele 1914-1917. München 1982, ISBN 978-3-7705-2051-0, s. 239; og A.J.P. Taylor: «The war aims of the Allies in the First World War. I: Essays presented to Sir Lewis Namier. London 1956, s. 475-505, her: s. 482.
  9. ^ Aaron S. Kliemann: Britain's War Aims in the Middle East in 1915. In: The Journal of Contemporary History 3, No 3 (1968), s. 237-251, her: s. 240.
  10. ^ A.J.P. Taylor: «The war aims of the Allies in the First World War». I: Essays presented to Sir Lewis Namier. London 1956, s. 475-505, her: s. 482; og E. Adamov: Die Europäischen Mächte und die Türkei während des Weltkrieges. Band 3: Die Aufteilung der asiatischen Türkei. Nach Geheimdokumenten des ehemaligen Ministeriums für Auswärtige Angelegenheiten. Dresden 1932, s. 65 f. og 135 f.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]