John Maynard Keynes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
John Maynard Keynes
Keynes 1933.jpg
John Maynard Keynes, 1933
Født 5. juni 1883
Cambridge, Cambridgeshire
Død 21. april 1946 (62 år)
Tilton, nær Firle, East Sussex
Ektefelle Lidija Lopukhova
Far John Neville Keynes
Mor Florence Ada Keynes
Bror Geoffrey Keynes
Søster Margaret Neville Keynes
Utdannet ved Eton College, King's College
Parti Det liberale parti
Nasjonalitet Storbritannia britisk
Medlem av Kungliga Vetenskapsakademien, British Academy, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser følgesvenn av Order of the Bath, Adam Smith-prisen

John Maynard Keynes, 1. baron Keynes (født 5. juni 1883, død 21. april 1946) var en britisk økonom. Han regnes gjerne som grunnleggeren av makroøkonomien med sitt berømte verk The General Theory of Employment, Interest and Money i 1936.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Keynes ble født i Cambridge, og vokste opp i øvre middelklasse, men kom til ferdes uten problemer i overklassen. Han gikk på de beste skolene og kunne smykke seg med flotte avgangskarakterer. Keynes tok avsluttende eksamen ved Universitetet i Cambridge i 1906 etter å ha fulgt økonomiforelesningene til Alfred Marshall. Han ble nummer 2 av 104 kandidater. Hans far John Neville Keynes var selv en ledende økonom og foreleste i humanistisk fag på Universitetet i Cambridge, og hans mor Florence Ada Keynes hadde også eksamen fra Cambridge, og var en lokal samfunnsreformer. Keynes var den førstefødt og hadde to yngre søsken, Margaret Neville Keynes i 1885 og Geoffrey Keynes i 1887. Broren ble en lege og søsteren giftet seg med psykologen og Nobelprisvinneren Archibald Hill.

Han levde et pompøst liv og var svært rik. Han var svært opptatt av kunst og estetikk. Han fikk bygd et teater i Cambridge og giftet seg med en berømt russisk ballettstjerne, Lydia Lopokova, noe som kan peke på andre av hans interessefelt utenom økonomifaget. Han var åpent biseksuell og hadde en rekke homofile forhold til yngre menn før han giftet seg, blant hans første store forelsker var ved Eton, Dan Macmillan, eldre bror av den framtidige statsminister Harold Macmillan.[1]

Keynes var med i den britiske delegasjonen da Tyskland ble utpekt som den store synderen i Versailles og pålagt å betale enorme summer i krigserstatninger til vinnerne av den første verdenskrig. Keynes var den første til å påpeke denne galskapen. «Dette ville kun føre til en ny krig!!!» ropte han sint ut til de lyttende.[2] Han hadde rett. Han forlot delegasjonen i protest og utgav boken The Economic Consequences of the Peace (1919) der han skrev at krigsskadeerstatningene ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi.

Keynes hevdet at økonomien kunne havne i en varig tilstand av ulikevekt med lav produksjon og arbeidsledighet. Årsakene til dette mente han lå i at den samlede effektive etterspørsel over tid ble for lav til å sikre full kapasitetsutnyttelse og sysselsetting. Keynes tok dermed avstand fra Says lov som mange av hans samtidige økonomer bygde på. De mente at man burde føre en «laissez-faire» politikk, dvs. at staten skulle blande seg så lite som mulig inn i det økonomiske liv.

Keynes anbefalte i stedet en aktiv statlig politikk for å stimulere etterspørselen gjennom blant annet rentesenkende pengepolitikk for å få opp investeringene, økte offentlig utgifter og skattelette for å komme ut av krisen. Dette ville ifølge Keynes også skape ringvirkninger via den såkalte multiplikatoren som gjorde at økonomien etterhvert ville komme tilbake til full kapasitetsutnyttelse og sysselsetting.

På slutten av sitt liv var Keynes sjefforhandler for den engelske regjeringen, først for å sikre nødvendige lån under krigen, og dernest som en sentral deltaker under Bretton Woods i USA i 1944. Han ble adlet som baron Keynes i 1942, en tittel som døde ut med ham da han ikke hadde arvinger.

Økonomiske teorier[rediger | rediger kilde]

Karikatur av David Low, 1934.

Keynes økonomiske teorier var en respons på de økonomiske nedgangstidene under den første verdenskrig, den store depresjonen og den andre verdenskrig. Keynes mente økonomiens helse var for viktig til å bli overlatt til det frie markedet og forslo krisetiltak staten kunne iverksette for å redusere arbeidsledighet og gjenopprette økonomisk vekst.

I korte trekk var teoriene hans at:

  • Økonomisk vekst drives av forbruk (ikke sparing slik Hayek og andre østerrikske økonomer mente).
  • Lavt forbruk gir arbeidsledighet.
  • Økt statlig forbruk kompanserer for redusert forbruk i befolkningen.
  • Økt statlig forbruk i dårlige tider bør gjøres gjennom budsjettunderskudd (det vil si lån), ikke høyere skatter.
  • Staten bør bruke mer penger i dårlige tider, men spare i gode tider.
  • Stabilt prisnivå er viktig, men i en krisesituasjon er inflasjon bedre enn deflasjon. Inflasjon er urettferdig mot sparere og långivere, men deflasjon forårsaker arbeidsledighet.
  • Stabilt prisnivå innad i landet må prioriteres over vekslingskursen mot andre lands valutaer.

Teori om effektiv etterspørsel[rediger | rediger kilde]

Tilbudet av og etterspørselen etter penger, likviditetspreferansen, bestemmes av renten; renten og kapitalens marginaleffektivitet bestemmer investeringsvolumet; og med en gitt konsumetterspørsel bestemmer investeringsvolumet den samlede effektive etterspørselen, som igjen bestemmer samlet produksjon og inntekt.

Multiplikatorteorien[rediger | rediger kilde]

Multiplikatorteorien viste at en viss initial økning i etterspørselen via for eksempel økte investeringer, økte offentlige utgifter eller lavere skatter til slutt ville generere en betydelig høyere samlet etterspørsel, avhengig av hvor stor andel av disponibel inntekt som blir brukt til konsum.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1930-tallet fikk Keynes' syn mer oppslutning blant andre økonomer. «Storhetstiden» for hans teorier kom etter 2. verdenskrig, og varte fram til begynnelsen av 1970-tallet. De fleste økonomer var i denne perioden enige om at man nå hadde funnet et effektivt virkemiddel mot konjunkturnedganger av den typen som man hadde hatt tidligere.

Da amerikanerne bestemte seg for å samle alle verdens stormakter i forbindelse med Bretton Woods-konferansen, var han Storbritannias fremste økonomiske og finansielle representant.

På begynnelsen av 1970-tallet fikk man imidlertid nye typer økonomiske problemer. Blant annet dukket fenomenet stagflasjon opp – en kombinasjon av økende prisstigning og sviktende produksjon. Stagflasjonen kunne ikke oppheves ved hjelp av de tradisjonelle keynesianistiske etterspørselsstimulerende tiltak.

I år 2008 ble Keynes' lære igjen satt på dagsordenen, gjerne formulert som «Keynes comeback» av økonomer og dagspressen, på grunn av den rådende finanskrisen. Mange regjeringer i ulike land deriblant USA, Tyskland, Frankrike, Island og Norge satte inn kraftige støttetiltak for næringslivet i den hensikt å hindre stor økonomisk tilbakegang og/eller kollaps. Allikevel har mange land gått inn i en resesjon eller kommer til å gjøre det.[3] Blant ledende ny-keynesianere regnes blant annet Paul Krugman, mottageren av Nobels minnepris i økonomi 2008.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1913 Indian Currency and Finance
  • 1914 Ludwig von Mises's Theorie des Geldes (EJ)
  • 1915 The Economics of War in Germany (EJ)
  • 1919 The Economic Consequences of the Peace
  • 1921 A Treatise on Probability
  • 1922 The Inflation of Currency as a Method of Taxation (MGCRE)
  • 1922 Revision of the Treaty
  • 1923 A Tract on Monetary Reform
  • 1925 Am I a Liberal? (N&A)
  • 1926 The End of Laissez-Faire
  • 1926 Laissez-Faire and Communism
  • 1930 A Treatise on Money
  • 1930 Economic Possibilities for our Grandchildren
  • 1931 The End of the Gold Standard (Sunday Express)
  • 1931 Essays in Persuasion
  • 1933 An Open Letter to President Roosevelt (New York Times)
  • 1936 The General Theory of Employment, Interest and Money
  • 1940 How to Pay for the War: A radical plan for the Chancellor of the Exchequer

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thorpe, D.R. (2010): Supermac: The Life of Harold Macmillan. Chatto & Windus, s. 27.
  2. ^ Dharwadker, Vinay (2016): Cosmopolitan Geographies: New Locations in Literature and Culture, Routledge, s. 32, fotnote 13
  3. ^ Reinertsen, Maria (13. august 2010): «Fanden spare, sa bestemor og gamle Keynes», Morgenbladet. Sitat: «I finanskriseåret 2008 så det ut som Keynes og Mandeville hadde vunnet politikernes hjerter totalt: USAs President George W. Bush delte ut ekstraordinære skatteletter, Storbritannias statsminister Gordon Brown fikk med seg EU og USA på redningspakker til bankene, og finansminister Kristin Halvorsen snakket innforstått om 'gamle Keynes'. Men sommeren 2010 ser det ut som om gamle Keynes igjen er gått av moten. I en meningsmåling utført av Financial Times og Harris Interactive, presentert 11. juli i år, mener altså et flertall av både amerikanere, briter, franskmenn og tyskere (men de siste var jo alltid så snusfornuftige) at statene gjorde en feil da de pøste på med økonomiske krisepakker i 2008, og at det beste for økonomien nå vil være å kutte statlige utgifter.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]