Bernhard von Bülow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bernhard von Bülow
Bernhard von Bülow
Bernhard von Bülow
Født 3. mai 1849
Q1746231
Død 28. oktober 1929
Roma
Ektefelle prinsesse Maria di Camporeale
Far Bernhard Ernst von Bülow
Yrke Diplomat
Statsborger i Tyskland
Medlem av Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Utmerkelse Ridder av ordenen det gylne skinn, Den sorte ørns orden
Alma mater Université de Lausanne, Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald
Preussens utenriksminister 
1897–1900
Forgjenger Baron Adolf Hermann Marschall von Bieberstein
Etterfølger Theobald von Bethmann-Hollweg
Tysklands utenriksminister
1897–1900
Forgjenger Baron Adolf Marschall von Bieberstein
Etterfølger Baron Oswald von Richthofen
Preussens ministerpresident
1900–1909
Forgjenger Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
Etterfølger Theobald von Bethmann Hollweg
Tysklands kansler
1900–1909
Forgjenger Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst
Etterfølger Theobald von Bethmann Hollweg
Signatur
Unterschrift Bernhard von Bülow.png

Bernhard Heinrich Karl Martin von Bülow (født 3. mai 1849 i Klein-Flottbeck i Altona, Holstein, død 28. oktober 1929 i Roma) var en tysk politiker. Han var sitt lands utenriksminister fra 1897 til 1900 og deretter rikskansler fra 1900 til 1909.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bernhard von Bülow ble født inn i adelsslekten Bülow fra Mecklenburg.[1] Han var sønn av utenriksminister Bernhard Ernst von Bülow.

Hans grandonkel Heinrich von Bülow, var prøyssisk ambassadør i England fra 1827 til 1840, og giftet seg med en datter av Wilhelm von Humboldt.

Bernhard von Bülow var gift med prinsesse Maria Anna Zoë Rosalia di Camporeale, stedatter av den italienske statsminister Marco Minghetti.[1]

Karrière[rediger | rediger kilde]

Bernhard von Bülow tjenestegjorde i sin ungdom som frivillig i den fransk-tyske krig. Etter krigen gikk Bernhard von Bülow inn i diploatiet og ble ambassadesekretær i Paris, St. Petersburg og Bukarest. I 1893 ble han utnevnt til Tysklands ambassadør i Roma.

I 1897 ble han utnevnt som Tysklands utenriksminister. Hans fremste oppgave som utenriksminister var knyttet til den tyske kolonialpolitikken. Tyskland utvidet i denne perioden sine kolonibesittelser, blant annet være von Bülows innsats. Han klarte i 1899 gjennom diplomatiske forhandlinger å innlemme øygruppen Karolinene i det tyske kolonialveldet. For dette ble han utnevnt til greve (Graf).

Keiser Wilhelm II utnevnte i 1900 von Bülow til ny rikskansler. Bülow beholdt kanslerembetet i ni år. Han klarte under vanskelige forhold å holde sammen en regjeringsblokk bestående av konservative og liberale ved en sterk evne til kompromiss og forhandling. Han huskes som kansler best for sin aktive utenrikspolitikk og sitt engasjement for Tysklands kolonialpolitikk; dette engasjementet fortsatte også etter at han fratrådt som kansler. Bülow var en av de drivende kreftene bak Tysklands koloni i Kina (Kiautschou).

I 1905 ble greve von Bülow opphøyd til fyrste (Fürst) for sin innsats, først og fremst for den tyske utenrikspolitikk.

Sommeren 1909 mislyktes von Bülows regjeringskoalisjon med å få igjennom budsjettforslaget i den tyske riksdag. Bülow ble nødt til å fratre, og han forlot rikskanslerposten 14. juli 1909.

Årene 1914–1915 var Bülow på nytt Tysklands ambassadør i Roma, denne gang med det uttalte oppdrag å overtale Italia til å slutte seg til sentralmaktene. Men han mislyktes med dette, og i april 1915 gikk Italia inn i første verdenskrig på de alliertes side. Bülow anså imidlertid at han hadde fått et håpløst oppdrag.

Da Theobald von Bethmann-Hollweg ble nødt til å fratre som rikskansler i juli 1917 var det mange som håpet på at von Bülow igjen skulle få bli rikskansler, men Wilhelm II valgte i stedet Georg Michaelis som ny kansler.

Etter krigen publiserte Bülow sine memoarer i fire tykke bind. Bøkene er et praktverk med mange intressante bilder og faksimiler av dokument, men deres øvrige kildeverdi omdiskutert.

Fyrst Bernhard von Bülow døde 28. oktober 1929, dagen før børskrakket som var innledningen til den store depresjonen.


Forgjenger:
 Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst 
Preussens ministerpresident
Etterfølger:
 Theobald von Bethmann-Hollweg 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Heinrich Otto Meisner (1955). «von Bülow». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 21. juni 2015.