Ian Kershaw

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ian Kershaw
Født29. apr. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Oldham
BeskjeftigelseSamtidshistoriker, universitetslærer, skribent, historiker, kommentator Rediger på Wikidata
Akademisk gradPh.d.
Utdannet vedUniversity of Liverpool (–1965) (akademisk grad: bachelorgrad, studieretning: historie)[5]
Merton College (–1969) (akademisk grad: ph.d.)[5]
Counthill School
St Bede's College
EktefelleBetty Kershaw
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avBritish Academy
Royal Historical Society
Utmerkelser
10 oppføringer
Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1994)
Knight Bachelor (2002)
Leipzigs bokpris for europeisk forståelse (2012)
Meyer-Struckmann Prize for Humanities and Social Sciences (2013)
Wolfson History Prize (2001)
Karlsmedaille für europäische Medien (2018)
Fellow of the British Academy
Fellow of the Royal Historical Society
Elizabeth Longford Prize
Medlicott Medal (2004)[6]
Ian Kershaw på Commons

Ian Kershaw (født 29. april 1943 i Oldham, Lancashire i England) er en britisk historiker som spesielt har forsket på og skrevet om det 20 århundres Tyskland, særlig perioden med nasjonalsosialistisk styre, altså Tysklands historie (1933–1945). Kershaw er spesielt kjent for sin massive biografi om Adolf Hitler, som har blitt omtalt som «sobert objektiv».

Kershaw var den ledende støttespilleren for den tyske historikeren Martin Broszat og inntil han gikk av med pensjon, professor ved University of Sheffield. Kershaw har omtalt Broszat som en inspirerende mentor som gjorde mye for å forme hans forståelse for Tyskland under nasjonalsosialismen. Kershaw har bidratt som historisk rådgiver ved flere dokumentarserier produsert av BBC.

Fra rundt 1980 var det med hensyn til årsakene til holocaust en debatt mellom såkalte funksjonalister (som Broszat) og intensjonalister (som Eberhard Jäckel). Ian Kershaw konkluderte med at en syntese av perspektivene er nødvendige for en mer fullstendig forklaring på det tredje riket, men legger selv mest vekt på funksjonalistiske forklaringen. I likhet med den tyske historikeren Hans Mommsen (1930-2015) mener Kershaw at den tyske staten under Hitler var svak, fragmentert og uten et strømlinjeformet apparat som kunne iverksette ordrer:[7][8]

Mommsen summed up: Hitler’s role as a driving force, which with the same inner compulsion drove on to self-destruction, should not be underestimated. On the other hand, it must be recognized that the Dictator was only the extreme exponent of a chain of anti-humanitarian impulses set free by the lapse of all institutional, legal, and moral barriers, and once set in motion, regenerating themselves in magnified form.

Kershaw (2000)[9]

Ifølge Kershaw dikterte ikke Hitler alle aspekter av tysk politikk, og med mulig unntak av militære forhold var Hitler uinteressert i detaljer. Hitler ga sjelden klar og bestemt ordrer. I stedet arbeidet statsapparatet med å tolke og oppfylle Hitlers ønsker («working towards the Führer»). Karakteristisk for en karismatisk leder var Hitlers muntlige utsagn viktigere enn formelle, skriftlige ordrer. Slike «Führerbefehle» (førerordrer) ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller krytptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempel Martin Bormann som tok notater. Statsapparatet i det tredje riket var til dels fragmentert i konkurrerende fraksjoner og med uklare kommandolinjer - et «føydalt anarki» ifølge Kershaw.[10][11]

People second-guessed what he [Hitler] wanted. He didn't need to command everything. People interpret 'getting rid of the Jews' in different ways, and cumulatively that then pushes along the dynamic of the persecution without Hitler having to say 'do this, do that, do the other'.

Ian Kershaw[10]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Bolton Priory Rentals and Ministers; Accounts, 1473–1539, (ed.) (Leeds, 1969)
  • Bolton Priory. The Economy of a Northern Monastery, (Oxford, 1973).
  • «The Persecution of the Jews and German Popular Opinion in the Third Reich» pages 261-289 from Yearbook of the Leo Baeck Institute, Volume 26, 1981.
  • Popular Opinion and Political Dissent in the Third Reich. Bavaria, 1933–45, (Oxford, 1983, rev. 2002), ISBN 0198219229
  • The Nazi Dictatorship. Problems and Perspectives of Interpretation, (London, 1985, 4th ed., 2000) ISBN 0-340-76028-1
  • The 'Hitler Myth'. Image and Reality in the Third Reich (Oxford, 1987, rev. 2001). ISBN 0-19-280206-2
  • Weimar. Why did German Democracy Fail?, (ed.) (London, 1990) ISBN 0-312-04470-4
  • Hitler: A Profile in Power, (London, 1991, rev. 2001)
  • «'Improvised genocide?' The Emergence of the 'Final Solution' in the 'Wargenthau» pages 51–78 from Transactions of the Royal Historical Society, Volume 2, December 1992.
  • «Working Towards the Führer: Reflections on the Nature of the Hitler Dictatorship» pages 103-118 from Contemporary European History, Volume 2, Issue #2, 1993; reprinted on pages 231-252 from The Third Reich edited by Christian Leitz, London: Blackwill, 1999, ISBN 0631207007.
  • Stalinism and Nazism: Dictatorships in Comparison, (ed. with Moshe Lewin) (Cambridge, 1997) ISBN 0-521-56521-9
  • Hitler 1889–1936: Hubris, (London, 1998) ISBN 0-393-32035-9
  • Hitler 1936–1945: Nemesis, (London, 2000) ISBN 0-393-32252-1
  • The Bolton Priory Compotus 1286-1325 (ed. with David Smith) (London, 2001)
  • Making Friends with Hitler: Lord Londonderry and the British Road to War, (London, 2004) ISBN 0-7139-9717-6
  • «Europe's Second Thirty Years War» pages 10–17 from History Today, Volume 55, Issue # 9, September 2005
  • Fateful Choices: Ten Decisions That Changed the World, 1940-1941 (London, 2007) ISBN 1-5942-0123-4
  • Hitler, The Germans, and the Final Solution (Yale, 2008) ISBN 0-3001-2427-9
  • Hitler (one-volume abridgment of Hitler 1889–1936 and Hitler 1936–1945; London, 2008) ISBN 1846140692
  • Luck of the Devil The Story of Operation Valkyrie, (London: Penguin Books, 2009), ISBN 0141040068
  • To hell and back: Europe, 1914-1949. Viking, 2015[12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Munzinger Personen, oppført som Sir Ian Kershaw, Munzinger IBA 00000023451, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 159189, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Ian_Kershaw[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Sir Ian Kershaw, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id kershaw-sir-seit-2002-ian[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b www.cam.ac.uk[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.history.org.uk[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Bessel, R. (2003). Functionalists vs. Intentionalists: The Debate Twenty Years on or Whatever Happened to Functionalism and Intentionalism? German Studies Review, 26(1), 15-20.
  8. ^ Søbye, Espen (4. juli 2016). «Hvordan forklare Holocaust?». Agora (norsk). doi:10.18261/issn1500-1571-2016-01-15. Besøkt 6. januar 2022. «Ian Kershaw (f. 1943) tilhører også den funksjonalistiske siden, selv om han forsøker å forene de to standpunktene. Den tyske historikeren Götz Aly holdes for å ha vært den fremste eksponenten for dette standpunktet, som altså innebærer at antisemittismen spilte en helt ubetydelig rolle som forklaringsfaktor.» 
  9. ^ Kershaw, I. (2000). The Nazi dictatorship: Problems and perspectives of interpretation. Bloomsbury Academic, s. 77-78.
  10. ^ a b Moss, Stephen (17. august 2011). «A life in writing: Ian Kershaw». the Guardian (engelsk). Besøkt 9. november 2018. 
  11. ^ Kershaw, I. (1993). ‘Working Towards the Führer.’Reflections on the Nature of the Hitler Dictatorship. Contemporary European History, 2(2), 103-118.
  12. ^ https://www.theguardian.com/books/2015/oct/30/to-hell-and-back-ian-kershaw-review

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ian_Kershaw&oldid=22314727»