Max Planck

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Max Planck
Max Planck.png
Max Plancks signatur
Født Karl Ernst Ludwig Marx Planck
23. april 1858
Kiel
Død 4. oktober 1947 (89 år)
Göttingen, Niedersachsen, Tyskland
Begravet Q2327123
Far Q106490
Bror Hugo Planck
Barn Erwin Planck
Yrke teoretisk fysiker, universitetsprofessor, Geheimeråd
Parti Deutsche Volkspartei
Statsborger Tysk
Religion Den evangelisk-lutherske kirke
Medlem av Deutsche Physikalische Gesellschaft
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Accademia Nazionale dei Lincei
Royal Society
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Det saksiske vitenskapsakademiet
Det ungarske vitenskapsakademiet
Det pavelige vitenskapsakademi
Det russiske vitenskapsakademi
Sovjetunionens Vitenskapsakademi
Kungliga Vetenskapsakademien
Utmerkelse Nobelprisen i fysikk, Q876062, Max Planck-medaljen, Goetheprisen, Pour le Mérite, Copleymedaljen, Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste
Alma mater Ludwig-Maximilians-Universität München
Religion Luthersk[1]
Institusjoner Universitetet i Kiel
Universitetet i Berlin
University of Göttingen
Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft
Fagfelt Fysikk
Akademisk veileder Alexander von Brill
Doktorgrads-
studenter
Gustav Ludwig Hertz
Max von Laue
Max Abraham
Walther Bothe
Kjent for Plancks konstant
Plancks postulat
Plancks strålingslov

Han er far til Erwin Planck, som ble henrettet av Gestapo i 1945 for sin deltakelse i 20. juli-attentatet.
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1918

Max Karl Ernst Ludwig Planck (født 23. april 1858 i Kiel, død 4. oktober 1947 i Göttingen) var en tysk fysiker. Han regnes som grunnleggeren av kvantefysikken. Det var hans arbeid med dette som gav ham Nobelprisen i fysikk i 1918. Han har også gitt navn til Plancks konstant, en mye brukt fysisk konstant som karakteriserer et kvant eller en liten størrelse i kvantemekanikken.

Max Plancks kvanteteorie revolusjonerte den menneskelige forståelsen av atomer og subatomære prosesser, akkurat som Albert Einsteins relativitetsteori revolusjonerte forståelsen av tid og rom. Til sammen utgjør arbeidet til disse to de grunnleggende teoriene i det tjuende århundrets fysikk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Max Plancks signatur da han var ti år gammel.

Planck ble født inn i en akademisk familie. Både hans bestefar og oldefar hadde vært professorer i teologi ved Universitetet i Göttingen. Hans far, Johann Julius Wilhelm Planck, var professor i jus i Kiel. Han ble døpt Karl Ernst Ludwig Marx Planck, men allerede i 10-årsalderen begynte han å underskrive med navnet Max, navnet han skulle fortsette å bruke resten av livet.[2]

Planck var det sjette barnet i søskenflokken, som også bestod av to søsken fra farens tidligere ekteskap. Et av hans tidligste minner var da prøyssiske og østerrikske tropper marsjerte inn i Kiel under den andre slesvigske krig i 1864. Tre år senere flyttet familien til München, der Planck begynte på Königliches Maximiliansgymnasium. Der traff han læreren Hermann Müller, en matematiker som i tillegg til å undervise ham i matematikk også underviste ham i astronomi og mekanikk. Det var også Müller som først lærte Planck om energiprinsippet.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Max Planck i 1878.

Planck hadde et stort talent for musikk og behersket piano, orgel og cello. Utover det komponerte han også sanger og operaer. Hans valg falt likevel på de teoretiske studiene og da i særdeleshet fysikk.

Den tyske fysikeren og matematikeren Philipp von Jolly frarådet Planck å begi seg inn på fysikken idet han mente at «innen dette området er nesten alt allerede oppdaget, det gjenstår bare å fylle inn noen små hull».[3] Planck svarte at han ikke hadde noe ønske om å oppdage nye ting, han var bare ute etter å forstå det grunnleggende innen faget. Han begynte dermed å studere fysikk ved Universitetet i München da han var 16 år gammel.

Veiledet av Jolly gjorde han der sine første og eneste eksperimenter i sin vitenskapelige karrière, som bestod i å undersøke diffusjonen av væske fra oppvarmet platina. Kort tid etter gikk han over til teoretisk fysikk.

I 1877 dro Planck til Berlin og studerte der et år under de berømte fysikerne Hermann von Helmholtz og Gustav Kirchhoff og matematikeren Karl Weierstrass. Planck skrev at Helmholtz aldri var helt forberedt, snakket sakte, gjorde gjentatte feilberegninger og kjedet sine tilhørere, mens han anså at Kirchhoffs forelesninger var godt forberedte, om enn monotone. Til tross for dette kom Planck til å bli en nær venn av Helmholtz. Han gjennomførte sine studier i hovedsak gjennom egenstudier av Rudolf Clausius skrifter, noe som inspirerte ham til å velge termodynamikk som sitt hovedemne.

I oktober 1878 avla Planck sin eksamen og disputerte i 1879 med en avhandling om termodynamikkens andre hovedsetning. Han underviste en kortere periode i matematik og fysikk ved sin tidligere skole i München, før han i juni 1880 presenterte han sin habilitasjonsavhandling (Likevekstilstanden hos isotropiske legemer ved ulike temperaturer).

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

I påvente av en akademisk ansettelse underviste Planck uten å få lønn i München. I april 1885 ble han så tilbudt et professorat ved Universitetet i Kiel. Der fortsatte han sin forskning innen entropi, med spesielt fokus på anvendelsen av dette innen fysikalsk kjemi. Han beholdt denne stillingen i fire år til han ble ansatt ved Universitetet i Berlin i hvor han overtok stillingen etter Gustav Kirchhoff.

I de følgende årene ble han meget opptatt med å utforske egenskapene ved varmestrålingen fra sorte legemer. I 1900 fant han en helt ny lov for energispekteret til denne strålingen som i dag kalles for Plancks strålingslov. Her hadde han vært nødt til å innføre en ny, fundamental konstant som han kalte for virkningskvantet. Denne Plancks konstant inngår nå i alle kvantemekaniske beregninger. Som et sekundært resultat innførte han begrepet Planck-tid som er den minste tidsenhet som gir mening.

Selv om hans formel for energispekteret for den sorte strålingen var i overensstemmelse med alle målinger og observasjoner, ble den likevel de første årene ganske kjølig mottatt. Den som viste størst interesse, var Albert Einstein som brukte den til å vise at strålingen besto av fotoner. Planck selv var i mange år ganske skeptisk til utviklingen av kvantefysikken, og ga ingen videre bidrag. Derimot var han en av de aller første som tok interessse i Einstein spesielle relativitetsteori da den ble lansert i 1905, og han bidro til å gjøre den kjent.

I 1913 ble han rektor ved Humboldt-Universität zu Berlin. Han fikk Nobelprisen i fysikk i 1918 for oppdagelsen av energikvantet som senere resulterte i etableringen av moderne kvantemekanikk. Fra 1930 til 1937 var Planck leder for Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (KWG).

Familie[rediger | rediger kilde]

I mars 1887 giftet Planck seg med Marie Merck (1861–1909), som var søster til en av hans skolekamerater. De var bosatt i Kiel og fikk etterhvert fire barn: Karl (1888–1916), tvillingene Emma (1889–1919) og Grete (1889–1917) og Erwin (1893–1945). Siden flyttet de til en villa i Berlin-Grunewald, med adressen Wangenheimstrasse 21. Her møttes velkjente vitenskapsfolk som Lise Meitner, Otto Hahn og Albert Einstein. Teologen Adolf von Harnack bodde i nabolaget og ble en nær venn.

Etter år med lykkelig familieliv slo katastrofen ned. I juli 1909 døde Marie, muligvis av tuberkulose. I mars 1911 giftet Planck seg igjen med Marga von Hoesslin (1882–1948), og i desember samme år ble deres sønn Hermann født. Men i første verdenskrig ble eldstesønnen Karl drept ved Verdun, mens Erwin satt i fangenskap hos franskmennene. Grete døde i barselseng i 1917. Tvillingsøsteren Emma dro for å ta seg av den nyfødte, og giftet seg senere med sin søsters enkemann. To år senere døde også hun i en fødsel. Begge spedbarn overlevde og ble oppkalt etter sine mødre.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1944 mistet Planck alt – sitt hjem og et helt livs vitenskapelig arbeid – i et bombeangrep. Han hadde prøvd å redde jødiske forskere fra nazi-myndighetenes grusomheter. I stedet ble hans gjenlevende sønn Erwin, som stod ham nær, arrestert og dømt til døden. På tross av at han ba om benådning i et brev han skrev direkte til Hitler, ble sønnen henrettet ved hengning 23. januar 1945 for medvirkning til 20. juli-attentatet mot Hitler.[4]

Max-Planck-Gesellschaft[rediger | rediger kilde]

Etter Plancks død 4. oktober 1947 ble KWG omdøpt til Max-Planck-Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften (MPG).

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The dilemmas of an upright man: Max Planck and the fortunes of German science. J. L. Heilbron. Harvard University Press, 2000. ISBN 0674004396. p.183.
  2. ^ Pressemelding of the Max Planck-selskapet om Max Plancks navn.
  3. ^ Lightman, Alan P. (2005). The discoveries: great breakthroughs in twentieth-century science, including the original papers. Toronto: Alfred A. Knopf Canada. s. 8. ISBN 0-676-97789-8. 
  4. ^ Bill Bryson: En kort historie om nesten alt, forlaget Gyldendal, Oslo 2005, ISBN 82-05-33391-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Max Planck – bilder, video eller lyd