Maskingevær

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Britisk Brengun

Maskingevær er et helautomatisk skytevåpen som kan avfyre skudd i rask rekkefølge uten at operatøren trenger å ta ladegrep eller trykke inn avtrekkeren på nytt for hvert skudd.

I motsetning til automatgeværer og maskinpistoler er maskingevær ment for å avgi lengre byger, gjerne kontinuerlige. Maskingevær kan monteres på kjøretøy og avfyres derfra, eller de kan bæres av fotsoldaten under forflytning og typisk settes på en to-fot i stillinger. Man kan videre dele maskingevær inn i to typer – magasinmatede og beltematede, førstnevnte er gjerne i bruk på lette maskingevær, belter brukes gjerne på middels tunge og tunge maskingevær. En mitraljøse (fransk: mitrailleuse) er det norske forsvarets betegnelse på et tungt maskingevær, normalt montert på stativ. Denne norske bruken av mitraljøse avviker fra de fleste andre land der maskingevær (ty) og mitraljøse (fr) oppfattes som synonymer. Engelsktalende land har en lignende distinksjon som den norske med light machine gun og heavy machine gun. Mitraljøsen er ment brukt til å skyte lange byger nedholdende ild.

Maskingevær skilles fra maskinkanoner som har kaliber fra 20 mm og oppover og prosjektiler med sprengstoff, og maskinpistoler som skyter pistolammunisjon.

Mekanismer[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere typer repetermekanismer for maskingevær:

Et Nordenfelt maskingevær med 10 løp og sveivemekansime

.

Mekaniske maskingevær[rediger | rediger kilde]

De første maskingeværene hadde mekanismer som var var drevet av en ekstern kraftkilde, ofte i form av en håndsveiv. Den mest vellykkede og mest kjente av de mekaniske mekanismene er uten tvil gatlingmekansimen, der en krans av løp rundt en sentral akse ble dreid rundt med sveiv. Det fantes imidlertid andre, mindre praktiske mekanismer. Montigny mitraljøse ble brukt under den fransk-prøyssiske krig i 1870. besto av en rekke løp med et felles sluttstykke i form av en jernplate med patroner. Mekanismen avfyrte et og et løp. Gardner- og Nordenfelt maskingevær var også begge orgelbøsser med mekaniske repetermekanisme.

Moderne mekaniske maskingevær bygger på Gatlings system og har kjedemekanisme, der en elektrisk motor driver våpenet i stedet for håndkraft. Slike våpen kan ha en ekstrem høy skuddtakt, og er ofte brukt om bord på marienfartøyer til beskyttelse mot torpedoer og raketter. De fleste moderne jagerfly og angrepsfly er utstyrt med roterende kanoner som også har mekanisk drevne mekanismer.

Rekyldreve maskingevær[rediger | rediger kilde]

Den store revolusjonen i maskingevær kom med røyksvake ammunisjon som gjorde det mulig med rekylmekanisme. Hiram Maxims maksingevær var den første mekanismen, og skuddtakten var adskillig høyere enn for de tidligere mekanisme maskingeværene. Slike maskingevær ble første gang brukt i krig under den første matabelekrigen i 1893. Under slaget ved Shangani ble 1 600 matabeler drept mot 4 briter. Våpenet gjorde så stort inntrykk at flere av høvdingene begikk selvmord etterpå.[1] Forskjellige rekyldrevne varianter av Maxims mekanisme ble utbredt på begynnelsen av 1900-tallet og endret fullstendig måten krig ble ført på, særlig på vestfronten under første verdenskrig. Rekyldrevne maskingevær var vanlige fram til etter andre verdenskrig.

Gassdreve maskingevær[rediger | rediger kilde]

Maskingevær med gassmekanisme dukket opp i opptakten til første verdneskrig. Disse var i utgangspunktet laget for mindre og letter maskingevær som soldatene kunne frakte med seg under angrep. En av de første var det franske Hotchkiss maskingevær som hadde et gasstempel under løpet.[2] Enda lettere våpen, som Lewis maskingevær brukt av britene og Browning automatrifle som ble utviklet for den amerikanske hæren la grunnlaget for nyere maskingevær produsert etter andre verdenskrig, slik som FN Minimi og Ultimax.

Skuddtakt og varme[rediger | rediger kilde]

MG08 (tysk kopi av maxim maskingevær) med vannkjøling. Slangen fra kjølekappen går til en lerretbøtte

Flere løp[rediger | rediger kilde]

Den høye skuddtakten til maskingevær gjør at løpene fort kan gå varme og selv det beste stål vil bøye seg. De første mekaniske maskingeværene som Gatling- og Gardner maskingevær hadde flere løp og relativt lav skuddtakt. En av fordelene med denne konstruksjonen, er at det er flere løp som bytter på å avfyre skudd og hvert løp får således mer tid til å avkjøles mellom hvert skudd.[3]

Vannkjøling[rediger | rediger kilde]

Innføringen av rekyldrevne maskingevær maxim maskingevær førte til at skuddtakten økte og alle skudd gikk gjennom et enkelt løp. For at løpet ikke skulle brenne opp, hadde det en omliggende kappe som var fylt med vann. Så lenge kappen ble etterfylt med vann, ville den aldri stige over 100 grader, vel innenfor tåletemperaturen til stålet.[4] Ved å lede dampen fra kjølekappen ned i en vanntank, kunne vannet gjenvinnes (viktig i tørre strøk) og dampen fra kjølekappen avslørte ikke posisjonen til maskingeværet.[5] Vannkappen gjorde imidlertid maskingeværene tunge, og de fleste varianter av maxim maskingevær var bygget for å skyte fra en fast posisjon.

Luftkjøling[rediger | rediger kilde]

På begynnelsen av 1900-tallet ble det klart at det var behov for lettere, mer mobile maskingevær. Under første verdenskrig ble lette maskingevær uten vannkjøling vanlige. Disse var luftkjølte, og hadde forskjellige innretninger. Lewis maskingevær hadde et rør rundt løpet, som gjorde at munningsflammen trakk luft gjennom, mens Hotchkiss M1914 hadde ekstra tungt løp og kjøleribber i messing på løpet.[6][7] Luftkjøling er mindre effektiv enn vannkjøling, og lette maskingevær er ikke egnet for forsvarsposisjoner som krever vedvarende ildgiving.

Løpsbytte[rediger | rediger kilde]

En løsning på kjøleproblemet var å bytte løpet når de ble for varmt. Allerede de tidlige vannavkjølte maskingeværene byttet løp. Vickers MG kunne skyte sammenhengende en hel dag så lenge den hadde kjølevann og byttet løp for hvert 10 000ende skudd.[5] I løpet av andre verdenskrig ble bytting av løp som eneste måte å kjøle løpet på vanlig, og er i dag nesten enerådende.

Lette og tunge maskingevær[rediger | rediger kilde]

Man deler gjerne maskingevær inn i lette, middels og tunge. Lette maskingevær er f.eks FN Minimi som er et enmannsvåpen, middelstunge er f.eks MG-3 som er et lagsvåpen (to mann som betjener våpenet, skytter og mg-toer). Tunge maskingevær kalles for mitraljøse og er normalt fastmontert eller står på stativ (f.eks M2 Browning maskingevær). De første tunge maskingevær var enten tunge manuelle mekaniske gatlingvåpen eller rekylopererte og vannkjølte modeller slik som Maxim maskingeværet. Tillegg var den luftavkjølte Hotchkiss M1914 blant de tidligste. Rundt første verdenskrig kom en rekke lettere våpen til bruk for infanteri, og utviklingen tok senere to forskjellige veier. Vannkjølte maskingevær var vanlige til ut på 1960-tallet. Etter det overtok luftkjølte våpen.

Maskingevær i Norge[rediger | rediger kilde]

Det vanlige maskingeværet i den norske hæren er det tyske MG-3. På infanterinivå blir det delvis byttet ut med belgiske FN Minimi, også brukt av KJK og MJK/FSK-HJK. Et annet maskingevær i bruk av Forsvaret er FN MAG (sekundærbevæpning på Leopard 2 kjøpt inn fra Nederland).

12,7 mm tungt maskingevær på trefot (M2 Browning maskingevær)

Mitraljøser i bruk i det norske forsvaret i dag er M2 Browning mitraljøse i kaliber 12,7 x 99 mm NATO. Våpenet er modifisert i forhold til originalvåpenet ved at løpet kan skiftes ut uten pipejustering (såkalt hurtig pipeskift (HPS) samt at avfyring skjer med sluttstykket i bakre stilling (åpen bolt). I tillegg benyttes MG-3 i kaliber 7,62 x 51 mm NATO som mitraljøse montert på forskjellige kjøretøy. Forsvaret benytter ikke lenger MG3 på stativ (MITR-3).

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Huard, P.R. (5/11-2014). «Maxim’s Machine Gun Slaughtered Hundreds of Thousands of People». War is Boring. Besøkt 16. september 2015. 
  2. ^ An Instructor (29 March 2012). Complete Guide to the Hotchkiss Machine Gun. Andrews UK Limited. s. 9-10. ISBN 978-1-78151-265-4. 
  3. ^ «The Gatling Gun». Shotgun's Home of the American Civil War. 4/6-2005. Besøkt 11. september 2015. 
  4. ^ Major Longstaff, F.V. & Hilliard Atteridge, A. (1917). The Book of the Machine Gun 1917. London: Hugh Rees. s. 106-107. ISBN 9781843425595. Besøkt 10. september 2015. 
  5. ^ a b «Vickers.303 caliber machine gun (Great Britain)». World guns. Besøkt 10. september 2015. 
  6. ^ «Lewis Automatic Machine Gun Air - cooled, Gas-operated Model 1916». All World Wars. Besøkt 10. september 2015. 
  7. ^ «Hotchkiss Mle 1914». Historical Firearms. 
Commons Commons: Machine guns – bilder, video eller lyd

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]