Stanley Kubrick

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stanley Kubrick
Kubrick on the set of Barry Lyndon (1975 publicity photo).jpg
FødtStanley Kubrick
26. juli 1928[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Bronx[5], New York[6][7]Rediger på Wikidata
Død7. mars 1999[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Harpenden, Hertfordshire i Storbritannia
Gravlagt Childwickbury Manor[8]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
12 oppføringer
Filmregissør, filmfotograf, fotograf[6], filmprodusent, manusforfatter[6][7], filmklipper, kameramann, ansvarlig produsent, sjakkspiller, scenograf[4], regissør[6][7], producer[6]Rediger på Wikidata
Utdannet ved City College of New York, William Howard Taft High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Ruth Sobotka (1954–1957)[6], Christiane Kubrick (1958–1999)Rediger på Wikidata
Barn Vivian KubrickRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Writers Guild of America WestRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
BAFTA Academy Fellowship Award (2000), Oscar for beste visuelle effekter (1968), Gulløven for livsverk (1997), Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (2014), kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1995)[9], National Board of Review Award for Best Film, BAFTA for beste regiRediger på Wikidata
Aktive år1951–1999
Nettstedhttp://www.kubrickfilms.com
IMDbIMDb
Signatur
Stanley Kubricks signatur
Stanley Kubrick på Commons

Stanley Kubrick (1928-1999) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han laget 13 spillefilmer og er blant annet kjent for 2001: en romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. Han er ansett for å være blant de ledende filmskapere på 1900-tallet. Kubrick laget filmer i mange sjangre og stiler der hver ny film var helt ulik den forrige og filmene brøt ofte konvensjonene. Han omtales som en perfeksjonist som laget relativt få gjennomarbeidete filmer i sin lange karriere. Filmene hans ble tilsammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi.

Kubrick vokste opp i et jødisk miljø i New York og var selvlært som fotograf og filmskaper. Han arbeidet begynte i tenårene som fotograf og laget fotoreportasjer for fotomagasinet Look. Han arbeidet først i USA før han etter misnøye med filmindustrien der slo seg ned i England hvor han ble værende resten av livet. Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut var klar for kino.

Alle Kubricks spillefilmer siden 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film, og noen er til dels kjente verk som Lolita. Alle hans filmer ble laget med sikte på bred distribusjon og etter 1955 ble produksjonene finansiert av de store filmselskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over alle ledd i produksjonen fra ide til ferdig film. Han hadde omdømme som perfeksjonist med en omstendelig arbeidsform der han selv gjorde et omfattende forarbeid som strakk seg over år eller i noen tilfeller tiår.

Tematisk omhandler filmene blant annet krig og militærvesen, ekteskap og familierelasjoner, science fiction, vold og kriminalitet. Filmene har et kjølig, distansert preg med innslag av svart humor, og Kubrick hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Filmene er kjent for både realisme i fremstilling og tydelige formelle trekk. Filmene er særlig kjent for nyskapende og gjennomarbeidet foto, og for bruk av musikk og levende bilder som helhet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Stanley som barn sammen med faren Jack.

Liv og familie[rediger | rediger kilde]

Stanley Kubrick ble født 26. juli 1928 i New York City[10] og vokste opp i en sekulær jødisk middelklassefamilie i New York. Oldefaren kom til USA i 1899 som innvandrer fra Probuzna i det østlige Galicja (da en del av det habsburgske Østerrike, tilhører nå Ukraina). Faren Jacob (1902-1985) var lege. Moren Gertrude Perveler kom fra Galicja.[11][12][13]

Kubricks slekt var del av en stor utvandringsbølge fra Galicia på den tiden, omkring 1 million, hvorav en fjerdedel jøder, utvandret særlig til USA. I mellomkrigstiden var det tiltagende antisemittisme i USA. Stanley Kubrick vokste opp i det jødiske strøket i Bronx, der han ikke fikk noen form for religiøs oppdragelse og ikke noen bar mitzvah. Han hadde planer om en å lage en film om holocaust og samlet i mange år materiale og drev forberedende undersøkelser med sikte på en slik film.[12][13] Størstedelen av de nær 600 000 jødene i det østlige Galicia ble drept under Holocaust.[14]

Kubricks andre hustru var Ruth Sobotka (1925-1967) som hadde flyktet fra Østerrike sammen med familien i 1938 etter Anschluss. Sobotka var ballettdanser, skuespiller, kostymedesigner og maler. De ble gift i 1955 og skilt i 1957. Sobotka medvirket i som ballerinaen Iris i Killer's Kiss (1954) og som scenograf/art director i Spillet er tapt. Sobotka hadde hadde stor innflytelse på Kubrick på denne tiden og tipset ham blant annet om Traumnovelle av Arthur Schnitzler. Kubrick skal ha sett tydelige likheter mellom sitt forhold til Sobotka og hovedpersonen i Traumnovelle (realisert som filmen Eyes Wide Shut i 1999).[13][15][16][17][18]

Kubrick møtte sin tredje kone, Christiane Susanne Harlan (født 1932 i Tyskland), under innspilling av Ærens vei i Tyskland i 1957. Hun hadde en mindre rolle i filmen. Ifølge historieprofessor Geoffrey Cocks hadde Kubrick et ambivalent forhold til Tyskland. Dette hadde dels med Tysklands historie på 1900-tallet og dels med hans familieforhold å gjøre. Kubrick selv lærte seg ikke tysk. Christianes far Fritz Harlan var medlem av NSDAP og arbeidet ved det tyske teateret i Haag under den tyske okkupasjonen. Teateret var et ledd i nazistenes utbredelse av tysk kultur i Europa. Farens leilighet i Haag tilhørte jøder som var deportert til Auschwitz.[13][12](s50, 55)

Christianes onkel Veit Harlan var propagandafilmprodusent for Joseph Goebbels og nazistene, særlig kjent for den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss. Stanley og jeg kom fra ulike, så grotesk motsatte bakgrunner, uttalte hun.[a] Onkelens historie forsterket hennes og Stanleys skepsis til personer som tørster etter makt.[19] Jan Harlan, Christianes bror, arbeidet som produsent (executive producer) for Kubrick.[20]

Kubrick vurderte å lage en film om Nazi-Tyskland fra Veit Harlans perspektiv og de to møttes. Kubrick var fascinert av Veit Harlans «pakt med djevelen» og den snikende, hverdagslige og banale ondskapen. Kubrick ga opp prosjektet fordi han ikke fikk til et godt manus.[21][22] Christiane Kubrick og Jan Harlan medvirket i en dokumentar om onkelens virksomhet for naziregimet.[23][24]

I begynnelsen av 1960-årene bosatte han seg i Hertfordshire, England sammen med familien og forble der resten av livet. Han holdte media stort sett på avstand og ga noen få intervjuer.[25] Han døde i Hertfordshire og ble gravlagt på godset sitt der.[19]

Unge år[rediger | rediger kilde]

Kubrick som fotograf for Look sammen med showgirl Rosemary Williams i speilet, 1949.
Foto: Stanley Kubrick

Faren sendte ham 12 år gammel til en onkel i Pasadena, California, fordi faren håpet at Stanelys svake skoleprestasjoner ville forbedres ved et opphold i California.[12] Han avsluttet utdanningen i 1946 med svake karakterer fra high school og hadde ikke mulighet til å kunne komme inn på college.[26] Han ble filmskaper etter å ha arbeidet fem år som fotograf for et fotomagasinet Look. Kubrick var selvlært som fotograf og filmskaper.[27][28] Han var en ivrig sjakkspiller som ung, konkurrerte som halvprofesjonell og som pengelens fikk han en kjærkommen liten ekstrainntekt ved sjakkspill i parker på Manhatten.[29][30] På fine sommerdager kunne Kubrick tilbringe 12 timer om dagen ved de utendørs sjakkbordene. Sjakk forble en av hans store interesser og gjenspeiles i flere filmer.[26]

Han fortalte som voksen at han så store mengder film på den lokale kinoen, opptil åtte spillefilmer i uken. En stor del av disse var ordinære, masseproduserte filmer fra Hollywood. Kubrick syntes mange av filmene var skikkelig dårlige og ble overbevist om at dersom han prøvde seg som filmregissør ville han neppe lage noe dårligere selv.[31]:22

Etter krigen så han mye avantgardefilm og utenlandsk film i New York, blant annet på Museum of Modern Art. I løpet av de ti årene før han flyttet til Los Angeles i 1955 opparbeidet han, blant annet ved å se en stor mengde film, preferanse for visse regissører, stiler og filmer. På Museum of Modern Art kunne han se alt fra tidlig film til samtidsfilm blant annet av D.W. Griffith, Charlie Chaplin, Erich von Stroheim, Ernst Lubitsch, Carl Th. Dreyer, Roberto Rossellini, Akira Kurosawa og Robert Bresson.[12](s50-52)

Kubrick hadde som ung en mangfoldig filmsmak, men han var selv særlig påvirket av den visuelle eksperimenteringen i tysk eskpresjonistisk film. Den tyske ekspresjonismen vokste frem i stumfilmperioden etter første verdenskrig og brukte ofte sterkt stilisert og fantasifull scenografi, lyssetting og kostymer. Den første var Caligaris kabinett (1919) som med forvridde vinkler i scenografien reflekterte det indre opprøret hos personene. Kubrick mente selv at filmens ekspressive potensial og effekt på underbevisstheten gikk tapt ved overgang til lydfilm. Kubricks arbeid som filmskaper er også påvirket av Neue Sachlichkeit i tysk film. Kubrick var særlig inspirert av Fritz Lang, Georg Wilhelm Pabst og Max Ophüls hvor han satte sistnevnte høyest.[32][12](s50-52) Fritz Lang var, blant annet i M, i sin tur inspirert av George Grosz' groteske karikaturer.[33] Kubrick mente Sergej Eisensteins fotografering og redigering utmerket seg, men avviste Eisensteins film som bare form uten innhold. Kubrick poengterte i et intervju at filmskaping henter mye fra andre kunstarter som skjønnlitteratur og teater, mens klipping og redigering er unikt for film.[31]

Fotograf for Look[rediger | rediger kilde]

Kubricks Graflex-kamera med belg.
«Pendlere på jernbanestasjon» (Kubrick, 1949).
«Kvinne med barn på seng» (Kubrick, 1949)

Faren var en ivrig amatørfotograf og ga et Graflex-kamera med belg til 13-årsdagen. Han begynte å selge fotografier 16 år gammel og straks etter krigen ble han en vellykket fotograf. Knapt 17 år gammel forsto han betydningen av fotografiets uttrykk og form. Han fotograferte en sørgmodig og nedtrykt avisselger ved siden av avisoppslaget «Roosevelt dead» og solgte det til magasinet Look som publiserte bildet i juni 1945. Kubrick hadde da instruert avisselgeren nøye om hvordan han skulle posere for fotografen. Look var etter Life et ledende fotomagasin i USA og begge var preget av fotojournalistikk snarere enn tradisjonelle reportasjer. Look handlet mer om nærbilder av livet og var åpne for å dokumentere sosiale problemer i samtidens USA, mens Life handlet mer om nyheter og store begivenheter på grunnlag av langt større stab og internasjonale korrespondenter.[34][35][36] Look ble etablert i 1937 og hadde omtrent 60 ansatte hvorav 10 fotografer og 10 skribenter. I Look var den vanlige arbeidsformen av fotograf og skribent var ute på oppdrag sammen, og arbeidet sammen om å sette sammen en serie fotografier til en historie. Utgiveren Mike Cowles var republikaner med liberale ideer.[31]

Kubrick ble våren 1946 ansatt som fotolærling i Look og ble fullverdig medlem av redaksjonen i januar 1947. I Look hadde fotografene og fotoredaktøren mye større medvirkning i redigeringen av magasiner. Look kom ut med to nummer i måneden. Kubrick vurderte våren 1945 å selge sine første fotografier til tabloidavisen New York Daily News i stedet. Arthur Rothstein var Kubricks sjef og hadde trolig stor innflytelse på Kubricks utvikling blant annet ved oppdragene Kubrick ble tildelt. Rothstein var på den tiden en av USAs fremste fotojournalister og ble berømt på 1930-tallet da han under den store depresjonen dokumenterte den vanskelige situasjonen for landbruksbefolkningen særlig i Alabama og Oklahoma. Look ga ut sin egen lærebok i fotojournalistikk The Technique of the Picture Story i 1945 som Kubrick trolig var kjent med.[31]

Kubrick fortalte senere at arbeidet i Look var en viktig læretid der han ble fortrolig med fotografering og der han fikk hurtig opplæring om hvordan ting skjer i den virkelige verden. I Look viste han sitt talent for oppstilte foto og lærte seg også den diskret, naturalistiske fotograferingen i fotojournalistikk. Den dokumentariske realismen han vektla som filmregissør ble trolig lært på denne tiden.[31]

Han arbeidet fem år for Look og tok mange titusen fotografier. Han fotograferte overalt i New York: venterom hos tannlegen, hos frisøren, på undergrunnsbanen, i kjøpesentre, på gaten, veddeløpsbanen, sirkus og boksekamper. For eksempel besto en fotoreportasje om en skopusser av en serie på 250 bilder: satt etter hverandre fremstår de som en dokumentar. Stilen var direkte, klar og litt kjølig distansert. Det er bevart noen fotografier der Kubrick selv er med i speilbilder. Allerede som tenåring ble han kjent for sin omstendelige og målbevisste arbeidsform: Han forbløffet professorene ved Columbia University ved å kommandere dem rundt til en fotoreportasje.[34][35][37] Kubrick laget en fotohistorie «The Teacher puts 'Ham' in Hamlet» om engelsklæreren sin fra high school med sitat fra Shakespeares skuespill som bildetekst. Kubrick brukte kontraster i sin fotoreportasjer for eksempel et velstående par som spiser middag sammenstilt med en utligger som spiser brød.[31]

Som fotoreporter brukte han først et standard 35 millimeter-kamera og senere et mellomformatkamera. Den første tiden fotograferte han med lite dybdeskarphet, senere brukte han mer dybde og uttrykksfulle perspektiver. Han brukte også dramatiske skygger og harde kontraster. Kubricks arbeidsform lignet på Robert Capas og Henri Cartier-Bresson.[37][34][35][38] Kubricks stil kan minne om film noir med et anstrøk av kynisme og diskret humor.[39] Kubrick ble påvirket av og arbeidet samtidig med en løst definert «New York school» innenfor fotografering som var humanistisk orientert og preget av tøff stil. Til denne uformelle gruppen hørte blant andre Diane Arbus og «Weegee» (pseudonym for Arthur Fellig, 1899-1968). Senere ansatte Kubrick Weegee i arbeidet med Dr. Strangelove og foto av tvillingen i Ondskapens hotell var inspirert av Arbus' arbeid.[33]

I 1948 møtte Kubrick maleren George Grosz som hadde flyktet fra nazistene i Tyskland. Kubrick tok et kjent foto for Look av Grosz sittende på en pinnestol på Fifth Avenue i New York.[12](s50-52) Redaktøren kommenterte: «I think you just took the picture of the year … George Grosz parked on a Chair in the middle of the Fifth Avenue traffic (With a NO PARKING sign alongside) is IT!».[38] Fotografiet av Grosz viste Kubricks talent og stil som fotograf: Vidvinkelobjektivet fanger gatebildet og leder blikket langs gatens og husrekkenes perspektivlinjer dypt innover. Kubricks filmer har et stort antall slike bilder.[34] I 1948 reiste han til Portugal sammen med et ektepar fra New York og laget der en fotoreportasje blant annet fra den lille byen Nazaré.[38](s121-122)[40]

I Look var det svært vanlig med en serie fotografier av en person i aktivitet, noe som minner om film og som kan tyde på at fotografene tenkte og arbeidet nesten som filmfotografer. Bildeseriene hadde ofte forklarende tekst som i tegneserie eller fortellerstemme i film. Fotografene, inkludert Kubrick, brukte til dels et «maskingeværkamera» som var et modifisert filmkamera med rask lukker brukt særlig til å fotografere sportsbegivenheter.[38](s125) Financial Times skriver at Kubricks metode med å lage fotoreportasjonene som stillbilder fra en filmscene viser hans begrensing som fotograf og noen av hans ferdigheter som regissør. Ifølge Financial Times glimter noen av reportasjene til med det brilliante og Kubricks kjølige observerende stil som filmregissør finnes i hans fotoreportasjer. Kubrick var en dyktig men konvensjonell fotograf og ble overgått av en del andre fotografer som drev virtuost gatefoto på den tiden.[41][42]

Kubrick sluttet hos Look i 1951. En av de siste fotoreportasjene for Look var om bokserne Walter Cartier og Rocky Graziano. Fotoreportasjen ble storyboard for den korte dokumentaren Day of the Fight (1951) om Cartier. Cartier var en fotogen lovende bokser og Kubricks reportasje gikk over syv sider med 22 foto fra privatlivet, boksetrening og til slutt en kamp.[43][31][38](s122-124)

Filmskaper[rediger | rediger kilde]

Trailer for Spillet er tapt (The Killing, 1956), Kubricks gjennombrudd som regissør av spillefilm.

Kubricks tidlige virke og læretid som filmskaper varte til om lag 1955 da han gikk fra fotojournalistikk og kortfilm til spillefilm. Den andre fasen i karrieren var det kommersielle gjennombruddet i samarbeid med produsenten James B. Harris til 1962 i partnerskapet Harris-Kubrick Pictures. Harris' oppgave var særlig å skaffe finansiering til Kubricks prosjekter. Harris arbeidet senere på egen hånd som produsent og regissør. I den siste fasen var han en ledende og uavhengig filmskaper i amerikansk film og var produsent, regissør og til dels manusforfatter. I alt laget han fire korte dokumentarfilmer og 13 spillefilmer. Blant annet publiserte han en bildebok fra produksjonen av A Clockwork Orange. I omfang var det meste av hans produksjon til 1964, mens han de siste 20 årene av karrieren bare produserte tre filmer.[44]

Kubrick søkte bredt og stadig etter historier han kunne lage film av og han brukte nesten bare bøker i stedet for å bestille ferske manus skrevet spesielt for film. Med unntak av de svært dyre produksjonene 2001 og Barry Lyndon, var Kubricks produksjoner bare middels kostbare i den siste fasen av karrieren der han arbeidet med profilerte filmstjerner. Kubricks kommersielle suksess gjorde at han kunne arbeide relativt langsomt med prosjektene sine. Han brukte mange år på forarbeid, utvikling av manus, fotografering og klipping på de syv filmene han produserte etter 1964. For eksempel begynte forarbeidet til Eyes Wide Shut på slutten av 1960-tallet. Kubrick hadde ambisjoner om å nå et størst mulig publikum, noe som passet godt med Hollywoods kommersielle orientering.[44]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlige arbeider[rediger | rediger kilde]

Fotomodell og senere forfatter Chris Chase (1924-2013) (også kjent som Irene Kane og Irene Greengard) medvirket i Killer's Kiss.[45]

Kubrick laget tre kortfilmer på tidlig på 1950-tallet. Day of the Fight (12 minutter) og Flying Padre (9 minutter) (begge 1951) ble distribuert til kinoene av RKO. Kubrick laget Day of the Fight om bokseren Walter Cartier med grundig forarbeid: Han tilbragte tid sammen med Cartiers tvillingbror Vincent og boksetreneren. Han tilbragte tid hjemme hos brødrene for å bli kjent med deres daglige rutine. Boksekampen ble filmet med to kamera og den ferdige filmen er preget av livlig klipping og pen fotografering som skiller den fra datidens filmavis. Day of the Fight kostet ham 3900 dollar og han solgte den til RKO med noen hundre dollar tap. Flying Padre er ni minutter lang og handler om en katolsk prest som hadde så mange og spredte menigheter å se til i New Mexico at han reiste runsdt i et småfly. Filmen preges av elegant fotografering og hadde som Day of the Fight unkonvensjonell fortellerstemme.[33][46][13][31][26]

Den første langfilmen (65 minutter) var anitkrigsfilmen Fear and Desire (1953) og ble laget med svært lite budsjett og de store selskapene avviste å distribuere den. Filmen ble laget med egne penger vunnet i sjakkspill og penger lånt fra venner og slektninger. Tyske uniformer, tyske våpen og landskap viser at handlingen foregår i Europa under andre verdenskrig, selv om det ifølge fortellerstemmen foregår «utenfor historien». Fear and Desire fikk middels kritikk og blir beskrevet som amatørmessig, men Kubrick ble anerkjent for sitt naturlige talent som regissør. I disse tidlige billige produksjonen medvirket ofte venner og bekjente foran kamera mens Kubrick gjorde mesteparten av arbeidet bak kamera. På den tiden medvirket Kubrick som regiassistent på fjernsynsserien Mr. Lincoln. I 1952 laget han en kort dokumentarfilm om World Assembly of Youth for USAs utenriksdepartement. The Seafarers (1953) er en dokumentarfilm på 30 minutter laget for fagforeningen Seafarers International Union of North America. Langfilmen Killer's Kiss (sort/hvitt, 67 minutter, 1955) var privat finansiert og var inspirert av tysk ekspresjonisme og amerikansk film noir. Den har et lite troverdig plot, men svært god fotografering ifølge Anstein Bjørkly.[33][44][46][47][48][13] Generelt regnes disse tidligere arbeidene som umodne.[31]

Gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Fra Paths of Glory, Kirk Douglas til høyre, Adolphe Menjou til venstre. Douglas bidro til finansiering av filmen og sørget for at Kubrick var regissørs for Spartacus.

Gjennombruddet var den relativt tradisjonelle gangsterfilmen Spillet er tapt (The Killing, 1956) som ble filmet i sort/hvitt, film noir-stil. Filmen var laget på lite budsjett finansiert av United Artists og James B. Harris sammen med faren. Spillet er tapt skiller seg fra inspirasjonskilden Asfaltjungelen (1950) med en rekke «karnevalske» eller groteske figurer og bilder.[44][49][50][33] Arnstein Bjørkly mener dette er en av beste noir-filmene som er laget.[51]

Filmen var en kommersiell fiasko og Harris-Kubrick inngikk da kontrakt med Bryna Productions (Kirk Douglas' selskap) om å lage fem filmer. Kubrick fikk da tilgang til Hollywoods produksjonsapparat, stjernen Douglas og større budsjett til sin neste film: Ærens vei (engelsk: Paths of Glory; 1957) omhandler en lite ærerik fransk manøver under første verdenskrig og filmen var lenge forbudt i Frankrike. Clint Eastwood kalte det en stor antikrigsfilm og filmen var kontroversiell i USA på grunn av antikrigsperspektivet.[44][49][50] Ærens vei var radikal i USA dominert av verdensbilde fra Mccarthyismen og John Wayne.[51]

Ærens vei var Kubricks første verk som særegen filmkunstner. Douglas hadde hovedrollen og den omtales som en av Douglas' best. Dette var første gangen Kubrick arbeidet med en stor stjerne og det opprinnelige manuset ble skrevet om slik at hovedpersonen fremstilt av Douglas ble løftet frem. Paths of Glory var ingen kommersiell suksess og Kubrick skulle etter dette være innleid regissør for Pennebaker (Marlon Brandos produksjonsselskap).[44][46][27][28][52]

Spartacus (1960) hadde igjen Douglas i hovedrollen og Douglas var også produsent. Spartacus hadde mange stjerner, svært stort budsjett og regnes som Kubricks minst personlige verk. Spartacus ble en stor kommersiell suksess, ble nominert til seks og tildelt fire Oscar og ble godt mottatt av kritikerne, noe som styrket Kubricks status i Hollywood. Spartacus ble produsert for Universal av Douglas' filmselskap Bryna Productions og ikke av Kubrick-Harris Pictures. Douglas løste etter dette Kubrick fra kontrakten med Bryna Productions og de to samarbeidet ikke mer. Etter skuffelsen over Hollywood i forbindelse med Spartacus flyttet han til England for godt.[44][49][46][28][50]

Etter Spartacus[rediger | rediger kilde]

Sterling Hayden (til venstre) som general Jack D. Ripper og Peter Sellers som Mandrake i Dr. Strangelove (1964). Sellers hadde tre sentrale roller i filmen. Hayden medvirket også Spillet er tapt (1956).
Jack Nicholson var tiltenkt tittelrollen i filmen om Napoleon og medvirket i Ondskapens hotell

Lolita (1962) var et krevende prosjekt på grunn av det sensitive temaet (romanen var en skandale i sin tid) og på grunn av Vladimir Nabokovs språklige form som var vanskelig å overføre til en rettlinjet filmfortelling: Nabokovs første utkast til manus ville ha gitt en film på 7 timer. Lolita var Kubricks første film produsert i Storbritannia. Den ble laget sammen med det kanadiske selskapet Seven Arts for MGM, og var en kommersiell og kunstnerisk suksess. Nabokov ble nominert til Oscar for manuset og James Mason ble nominert til BAFTA for beste skuespiller. Kubrick selv ble nominert til beste regissør ved Golden Globe og ved Filmfestivalen i Venezia.[44][46]

Kubrick gjorde stor suksess med Dr. Strangelove (1964) der undertittelen ..or how I learned to stop worrying and love the bomb signaliserte at det var en satire. Dr. Strangelove fanget opp den politiske atmosfære under den kalde krigen og Kubrick selv skal ha vært oppriktig redd for atomkrig. Francis Ford Coppola har uttalt at filmen viser at Kubrick både var en viktig stilskaper og en original tenker. Planen var at Kubrick og Harris skulle lage Dr. Strangelove, men partnerskapet ble oppløst og Kubrick laget den alene.[53][28][44][54][55]

Fra og med Lolita ble Kubricks filmer mer kompliserte og tvetydige: Fra å lage gode genrefilmer ble han mer filosofisk og pretensiøs.[56][44][46] Særlig etter Dr. Strangelove ble dialogen mindre viktig og filmene preget av stilistisk eksperimentering.[33][56] Den kommersielle suksessen med Lolita, Spartacus og Dr. Strangelove ga Kubrick frihet til å velge tema og styre filmprosjektene.[32]

2001 - en romodysse ble først dårlig mottatt av kritikerne, men populær blant det yngre publikum og omtales som et kulturelt generasjonsskifte. Filmens abstrakte og formelle preg var typisk for Kubricks oppfatning at film skulle være mer som musikk enn som skjønnlitteratur; tema og innhold skulle være underordnet stemninger og følelser.[28][57] Hovedpersonen i 2001 er en datamaskin som er mer menneskelig enn austronautene. Den representerte noe nytt med sin kombinasjon av bilder og musikk. Bare 1/4 av filmen har replikker. Alain Resnais uttalte at Kubrick fikk tilskueren til å føle at 2001 var en dokumentar.[58][59][60]

A Clockwork Orange (1971) er basert på Anthony Burgess roman og tematiserer det ondes problem, er pessimistisk og uten sympatiske karakterer. Reaksjonen på filmen var sprikende og den ble bredt debattert i Norge. Som i 2001 og Barry Lyndon har klassisk musikk en fremtredende plass. A Clockwork Orange var en relativt billig produksjon og den første produsert for Warner. Det var en kommersiell suksess tross estetiseringen av vold og overgrep.[61][28][62] Filmen ble beskyldt for å glorifisere vold og trukket fra visning i Storbritannia etter rapporter om at den hadde inspirert voldsepisoder som etterlignet filmen.[32]

Barry Lyndon (1975) er basert på William Makepeace Thackerays nesten glemte roman som Kubrick forenklet.[63] Et særtrekk er at bildekomposisjonen er inspirert av store representasjonsverker fra 1700-tallet med langsomme og velkomponerte opptak. Filmen består mer av en serie tablåer enn av en tydelig fortelling.[64][65] Mottakelsen blant kritikerne i samtiden var blandet og den regnes ikke som en kommersiell suksess. Den ble tildelt fire Oscar og var nominert til syv, og er den mest prisbelønte av Kubricks filmer.[66][67][68][69][70][71] Barry Lyndon omtales som Kubricks mest oversette verk og har langsomt fått større anerkjennelse i ettertid. Den kostbare produksjonen ble straks anerkjent for sin nyskapende tekniske overlegenhet og visuelle eleganse, mens hovedpersonenes skuespille ansees som mislykket. Karakterenes sosiale og psykologiske situasjon fremstilles istedet med fotografiske virkemidler.[28][32] Kubricks engelsklærer fra gymnaset konstaterte tilfreds at Kubrick med denne filmen hadde oppfylt sin uvanlig stor litterære ambisjoner.[72]

The Shining (1980; norsk tittel: Ondskapens hotell; basert på Stephen Kings roman) begynner som en skrekkfilm og får preg av psykologisk thriller med komiske aspekter. Det var til da Kubricks mest kommersielt anlagte film, men ulik tradisjonelle skrekkfilmer med sin lengde (142 minutter), rytme og minimalt med vold. Som forgjengeren utmerker den seg i komposisjon og foto. Bruken av den da nye teknologien steadicam gir en urovekkende følelse. Filmen ble opprinnelig dårlig mottatt.[73][28]

Full Metal Jacket (1987; basert på The Short-Timers, 1979 av Gustav Hasford) var Kubricks bidrag til serien av Vietnam-filmer. Det var særlig Apokalypse nå! (1979) den ble sammenlignet med. Kubrick viste her tydelig frem dehumaniseringen forbundet med krig. Etter dette lanserte han ikke ny film på tolv år og strevet på den tiden blant annet med prosjekter som ikke ble realisert.[28][44][74]

Kubrick var fascinert av Arthur Schnitzlers Traumnovelle og hadde siden 1950-tallet tenkt på å lage film som ble hans siste Eyes Wide Shut (1999). Filmselskapet Warner annonserte på 1970-tallet at Kubrick skulle lage film av romanen. I stedet for en seksuell thriller (som Basic Instinct) fikk publikum en langsom, komplisert og drømmeaktig fortelling om undertrykkelse og kompromissene som følger med ekteskap. Anmeldelsene var stort seg negative, særlig når det gjaldt Tom Cruises svake skuespill som kan ha vært regissørens feil.[28][44] Noen kritikere vurderer den som typisk for Kubricks kunstige, kalde og distanserte skildring av mennesker, andre som overraskende humanistisk.[75]

Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut]] ble vist for Tom Cruise, Nicole Kidman og toppsjefene i Warner Bros.[76][77][78]

Urealiserte prosjekter[rediger | rediger kilde]

Innspillingsplan for Napoleon, en film det ikke ble noe av.
Nederlandske Johanna ter Steege (født 1961) var tiltenkt hovedrollene i Kubricks holocaustfilm.

Kubrick var konstant på utkikk etter gode historier han kunne omarbeide til filmmanus og arbeidet løpende med flere ideer hvorav de fleste ikke ble realisert. Han arbeidet intensivt over flere år med særlig tre prosjekter som ikke ble noe av: «Supertoys/A.I.», «Wartime Lies/Aryan Papers» og «Napoleon».[44] Til sammen var det over 20 prosjekter som ikke ble realisert.[79]

A.I.[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig 1980-tallet arbeidet han i flere år med et filmprosjekt basert på novellen «Supertoys Last All Summer Long» (1969) av Brian Aldiss. Kubrick kjøpte filmrettene i 1982 og arbeidet til å begynne med sammen med Aldiss på et filmmanus senere sammen med romanforfatterne Ian Watson og Sara Maitland. Aldiss' novelle var i utgangspunktet på bare ti sider. Med hjelp fra kunstneren Chris Baker laget Kubrick 1500 tegninger av scener i den tiltenkte filmen.[79] I Kubrick-arkivet er det et manus av William Kotzwinkle fra 1989 med tittelen «NANNI» (A og I er uthevet i manuset). Han bestemte seg for tittelen «A.I.» i 1993. Kotzwinkle hadde også skrevet manus til Spielbergs E.T.. Kubrick diskuterte A.I. med sin venn Steven Spielberg over flere år (fra 1984) og det endte med at A.I.: kunstig intelligens ble filmatisert av Spielberg året etter at Kubrick døde.[44] Spielberg brukte deler manus utarbeidet av Kubrick og baserte scenografien til dels på Bakers tegninger. Den ferdige filmen begynner med en stadfesting at det er en Spielberg/Kubrick-produksjon.[79]

Napoleon[rediger | rediger kilde]

På 1960-tallet utarbeidet Kubrick manus for en film om Napoleon.[80] Forarbeidet til Napoleon pågikk over flere år. Kubrick opparbeidet med hjelp fra assistenter blant annet en stor katalog bestående av 25 000 kort med opplysninger, hvert kort var 10–12 cm stort, og hadde informasjon om praktisk talt hver eneste dag i Napoleons liv. Kubrick-arkivet inneholder 18.000 bøker og dokumenter om Napoleon. Manus var på 800 sider og han hadde utarbeidet detaljer om kostymer, fotografert innspillingssteder og gjort det meste klart til å sette i gang innspilling. Jack Nicholson var utpekt til tittelrollen og 30 000 rumenske infanterister skulle fremstille Napoleons hær. I mellomtiden laget Sergej Bondartsjuk Waterloo med Rod Steiger i hovedrollen. Bondartsjuks film var en kommersiell fiasko og MGM skrinla Kubricks prosjekt.[27][81][82][83] Mye av forarbeidet i Napoleon-prosjektet ble brukt i Barry Lyndon i stedet og Kubrick hadde trolig planlagt at filmen om Napoleon ville sett ut omtrent som Barry Lyndon.[80]

«Napoleon» var det eneste prosjektet han ikke fikk finansiert etter 1964.[44] Taschen har gitt ut boken Stanley Kubrick's Napoleon: The Greatest Movie Never Made (2009) om prosjektet.[84] I 2013 ble det meldt at Kubricks venn Spielberg skulle fullføre prosjektet som en kort fjernsynsserie.[80]

Holocaust[rediger | rediger kilde]

I 1962 avslo Kubrick tilbud å regissere en film om holocaust basert på romanen The Pawnbroker (1961) av Edward Lewis Wallant. Karel Reisz og Franco Zeffirelli avslo tilsvarende forespørsel, og filmen ble deretter spilt inn i USA av Sidney Lumet. I 1975 leste han Raul Hilbergs The Destruction of the European Jews (1961) og Isaac Bashevis Singer avslo Kubricks forespørsel om hjelp til å skrive filmmanus om holocaust. Senere foreslo Hilberg selv Adam Czerniakóws dagbok fra Warszawagettoen som grunnlag for en film. Kubrick var redd dette ville fremstå antisemittisk fordi Czerniakow iverksatte nazistenes ordrer.[85][13] På 1980-tallet lette han gjennom et stort antall romaner om holocaust som mulig grunnlag for en film.[79]

På begynnelsen av 1990-tallet arbeidet han med planer om en film (arbeidstittel «Aryan Papers») basert på romanen Wartime Lies (1991) av Louis Begley. Romanen omhandler hendelser relatert til holocaust under andre verdenskrig og var motivert av Kubricks langvarige interesse for temaet. Hovedpersonen i Begleys roman kom fra Ternopil i Galicja, like ved byen Kubrick-slekten forlot da de utvandret.[44] Kubrick hadde detaljerte planer for innspillingen inkludert innspillingssteder og skuespillere (Johanna ter Steege og Joseph Mazzello i sentrale roller).[86] Kubrick fotograferte selv ter Steege i tidsriktige antrekk og han besøkte Brno som han planla skulle forestille Warszawa under krigen.[87] Han ga opp dette prosjektet få uker før innspilling etter at Spielberg lanserte Schindlers liste. Kubricks kone var glad for at han ga opp holocaust-filmen fordi det gjorde ham svært deprimert å arbeide med stoffet.[88][27] Trolig var det også personlig et vanskelig stoff å arbeide med for Kubrick.[13]

Marlon Brando (foran på gardintrappen) regisserer innspillingen av One-Eyed Jacks som Kubrick opprinnelig skulle regissere.

Andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

I 2018 kom et forsvunnet manus, Burning Secret, for dagen. Det er basert på kortromanen Brennendes Geheimnis av Stefan Zweig og skal være så gjennomarbeidet at det kan settes i produksjon. Manuset er datert 24. oktober 1956, et tidspunkt da Kubrick var relativt ukjent.[89] Kubrick vurderte flere verk opprinnelig publisert på tysk blant annet av Arthur Schnitzler (i tillegg til den som ble filmatisert som Eyes Wide Shut) samt verk av Stefan Zweig, Richard Wagner og Hans Hellmut Kirst. Kubricks urealiserte prosjekter omhandler ofte mannlige hovedpersoner og deres voldelige eller kriminelle atferd samt dysfunksjonelle heteroseksuelle relasjoner. Midt på 1950-tallet arbeidet han med Zweigs novelle og Natural Child (av Calder Willingham) og disse ledet til interesse for Nabokovs Lolita.[44]

Kubrick og kameraten Alexander Singer arbeidet med ideer til filmprosjekter på slutten av 1940-tallet da de knapt hadde fylt 20 år. De arbeidet blant annet med filmmanus basert på Homers Iliaden. I partnerskapet med James B. Harris arbeidet Kubrick med omkring 20 film- og fjernsynsprosjekter som ikke ble realisert. Planer om å lage film av Lionel Whites roman The Snatchers ble straks avvist i henhold til Motion Picture Production Code (Hollywoods selvsensurordning) på grunn av at filmen omhandlet kidnapping som var et uakseptabelt tema. Også Killer's Kiss og Spillet er tapt var gjenstand for denne sensurordningen, men ble godkjent etter endringer i manus og noe redigering. Flere av Kubricks prosjekter stanget mot Hollywoods sensurregler samtidig som disse ble forsiktig myket opp på den tiden.[44]

På slutten av 1950-tallet arbeidet Kubrick og den amerikanske krigsveteranen Richard Adams med manus til filmprosjektet «The German Lieutenant». Kubrick hadde blinket ut Orson Welles og Alan Ladd til hovedrollene, og han hadde satt i gang leting etter innspillingssteder i Tyskland da prosjektet ble avblåst på grunn av innspilling av Spartacus. Jack Palance kjøpte manuset uten å lage filmen. I 1958 ble Kubrick engasjert av Marlon Brando til å bearbeide manus basert på The Authentic Death of Hendry Jones (Charles Neider, 1956) og regissere filmen. Kubrick arbeidet på prosjektet i seks måneder inntil han to uker før innspilling trakk seg eller ble sparket. Brando endte med å regissere filmen selv og den ble lansert med Kubricks tittel One-Eyed Jacks. Calder Willingham ble på Kubricks anbefaling satt til å fullføre manus. Willingham hadde skrevet manus til Ærens vei og arbeidet senere på blant annet Spartacus og The Graduate (norsk: Manndomsprøven).[44][82]

På slutten av 1950-tallet forsøkte Kubrick sammen med Kirk Douglas å få rettighetene til å filme Doktor Zhivago av Boris Pasternak. Kubrick skrev til Pasternak i januar 1959 noen måneder etter at Pasternak fikk nobelprisen i litteratur. Manuskriptet hadde blitt smuglet ut og ble utgitt i Italia i 1957. Douglas håpte på tillatelse til å gjøre innspillingen i Sovjetunionen. Doctor Zhivago i David Leans regi kom i 1965.[90]

Særtrekk[rediger | rediger kilde]

Kubrick i traileren til Dr. Strangelove

Kubrick laget filmer basert på romaner eller noveller i en rekke sjangre og stiler der hver ny film var helt ulik den forrige. Alle hans filmer, inkludert de tidlige lavbudsjettproduksjonene, ble laget med sikte på bred distribusjon gjennom de ledende filmselskapene i Hollywood. Etter 1955 ble produksjonene (unntatt Lolita) også finansiert av de store selskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film.[91][27][92][93][44] Han hadde omdømme som perfeksjonist med en omstendelig arbeidsform. Filmene hans ble til sammen tildelt åtte Oscar, men ingen for beste regi. Filmene hans er særlig kjent for elegant fotografering og bruk av musikk.[32][44][47][33]

I A Clockwork Orange (1971) lot Kubrick og Anthony Burgess hovedpersonen Alex være forteller.[62] I Barry Lyndon er fortelleren en anonym tredjeperson med uklar relasjon til figurene i handlingen.[94] I et intervju med Playboy i 1968 svarte han på spørsmålet om den dypere meningen med 2001: «Hvor høyt hadde vi verdsatt Mona Lisa hvis Leonardo hadde skrevet nederst på lerretet: "Damen smiler så vidt fordi hun har råtne tenner" eller "fordi hun skjuler en hemmelighet for sin elskede"?»[95]

Vanlig trekk i Kubricks filmer er tilskuerens distansering fra historien og bruk av ironi. Fragmentert fortellerstruktur er også vanlig sammen med veksling mellom stilnivåer. Tydelig bruk av rytme og hastighet som stilistisk element er typisk for hans filmer.[75] Kubrick siterte eller kopierte seg selv: I Lolita henvises det sarkastisk til Spartacus, i A Clockwork Orange kan man i platebutikken se plateomslaget for soundtrack til 2001, Bullingdon i Barry Lyndon er antrukket nesten som Alex i A Clockwork Orange, indoktrineringen av av rekruttene i første del av Full Metal Jacket minner om indoktrineringen av Alex i siste del av A Clockwork Orange (men med motsatt hensikt).[96]

Kubrick mente at dialogen hadde fått for mye plass etter innføring av lydfilm og hadde ambisjon om å lage ordløse filmer. I 2001 er det dialog i bare en tredjedel av filmen, mens i A Clockwork Orange og Barry Lyndon er fortellerstemmen tydelig.[97]

Tema og genre[rediger | rediger kilde]

Tematisk omhandler filmene krig og militærvesen, ekteskap og familierelasjoner, science fiction, vold og kriminalitet. Dr. Strangelove, 2001 og A Clockwork Orange er forlengelser av samtidens situasjon til den nære tenkte fremtid og kan regnes som science fiction. Relasjonen mellom menneske og maskin er sentralt i 2001 (datamaskinen HAL fremstår like menneskelig som austronautene) samt i Dr. Strangelove (den sovjetiske «dommedagsmaskinen»).[79]

Voldelig handling er vanlig og alle hovedpersoner er menn. Det er ofte mannspregede miljøer som beskrives, for eksempel i Ærens vei der en unge jente som tvinges til å opptre for soldatene er den eneste kvinnen. Full Metal Jacket er til dels dokumentarisk i fremstillingen av rekruttskolen og tittelen er en metafor for soldater med et hardt ytre. Noen av filmene tematiserer relasjonen mellom mor og barn, blant annet Lolita, Barry Lyndon og Ondskapens hotell samt Spartacus. Filmene har et kjølig preg med innslag av satire og svart humor, og han hadde en viss interesse for det uvanlige og bisarre. Personene har ofte alvorlig karakterbrist, er kriminelle eller er groteske av utseende eller atferd.[32][44][47][33][98] Opprør av ulike former er et gjennomgangstema i filmene som ofte beskriver en verden der menneskene er styrt av krefter utenfor seg selv, ifølge biografien av professor David Mikics ved University of Houston.[99] Kunstig intelligens, maskulin vold og krig var gjennomgående tema i Kubricks filmer.[28] Han var tilbakeholden med å beskrive kjærlighet.[100] Kubrick fjernet rutinemessige jødiske karakterer fra manus fordi han siktet filmene inn mot et kristelig amerikansk publikum.[13]

Tvetydighet og paradokser er gjennomgangstemaer i Kubricks filmer: Alex i A Clockwork Orange elsker klassisk musikk og er samtidig en primitiv voldsutøver; Full Metal Jacket kan sees som en antikrigsfilm (Kubrick avskydde krigføringen i Vietnam) samtidig som den viser en fascinasjon for krig og militærvesen. Kubrick var fascinert av store menn som Napoleon og mente at militær voldsbruk var nødvendig for eksempel overfor Hitler-Tyskland. I 2001 er datamaskinen HAL det mest menneskelige med egenskaper som omtanke, sjalusi og kanskje galskap.[100] I A Clockwork Orange manipulerer Kubrick tilskueren til å få sympati med forbryteren, mens i Barry Lyndon manipuleres tilskueren til å like den opportunistiske Barry og mislike hans kuede unge stesønn.[101]

Kubrick laget i sin karrière filmer i flere genre og hver film kan som regel plasseres i en genre (med mulig unntak for Eyes Wide Shut). Særlig fra og med 2001 brøt han samtidig genrekonvensjonene.[75] Et fellestrekk for Kubricks filmer er tematisering av eksistensielle spørsmål, og at hovedpersonene er sammensatte og mer anti-helter, enn helter. Etter Spartacus (1961) hadde Kubrick full kontroll over alle ledd av filmproduksjonen.[102]

Kubrick var tidlig ute til å utnytte tekniske nyvinninger filmatisk, blant annet spesielt lyssterke objektiver og steadicam. Han samarbeidet med Cinema Products Corporation om utvikling av nye kameraer. Kubricks vekt på filmens formelle trekk og hans tematisering av dehumanisering ga ham omdømme som kald, intellektuell og menneskefiendtlig. I motsetning til dette hevder filmteoretikeren Robert Kolker at Kubricks filmer var nøye utformet for å skape distanse til publikum for å skape en bestemt følelsesmessig og intellektuell reaksjoner.[28] Til og med Dr. Strangelove (med unntak av Spartacus) filmet Kubrick i svart-hvitt.[72]

Kubrick regnes som en intellektuell filmskaper, men har nesten ikke skrevet noe selv og hans egne refleksjoner kommer derfor frem i noen få intervjuer. Kubrick ønsket å fortelle med bilder og drømte om film nesten uten ord som han mente var trivielle sammenlignet med bilder. Dialog og til dels skuespill har liten plass i mange av hans filmer. Dialogen har ofte et ukonvensjonelt eller absurd preg ved at dialogen er langsom og hver replikk får lik vekt, noe som virker fremmedgjørende på tilskueren. Mange av hans filmer har historier om vekst og fall, ofte med et pessimistisk syn på menneskeheten. Filmene hans regnes for å være følelsesmessige kjølige eller kalde. En av de vanligste kritikken mot Kubricks filmer er mangel på dybde i karakteren og deres utvikling gjennom filmen slik konvensjonen er i modern film og litteratur.[b][13][59][103][33]

Foto[rediger | rediger kilde]

Kubricks fotostil var ofte preget av store kontraster («hardt lys») kombinert med dybdeskarphet og bilder med god oppløsning. Kubrick brukte ofte vidvinkelobjektiv og lange tagninger omtrent på samme måte som Orson Welles for å skape en dynamisk og til dels overdrevet romfølelse. Som Welles og Max Ophüls hadde Kubrick gode ferdigheter i bruk av bevegelig kamera. I tracking shots følger Kubricks kamera aktørene fra siden mens kamera passerer gjenstander i forgrunnen eller kamera følger aktørene i bevegelsesretningen. I tillegg brukte han håndholdt kamera ofte i underlige vinkler og i forbindelse med voldshandlinger; Kubrick brukte en karakteristisk veksling mellom rigide tracking shots og løst kamera.[33] Baklengs tracking shot (der personene følges forfra) er et dramatiserende virkemiddel brukt i flere filmer. Forlengs tracking der personene beveger seg innover i landskapet var et vanlig virkemiddel. Langsom forflytting av kamera bakover (eller langsom baklengs zoom) slik at perspektivet utvides er et karakteristisk virkemiddel særlig i Barry Lyndon. Hurtig zoom mot ansikter er virkemiddel han brukt gjentatte ganger. Nærbilder av oppsperrede eller forvridde ansikter er vanlig.[75]

Litterære forelegg[rediger | rediger kilde]

Sue Lyon i Lolita.

Alle Kubricks spillefilmer siden 1956 er basert på romaner og noveller, ikke på manus skrevet spesielt for film. De litterære foreleggene spenner fra 1800- til 1900-tallet, men hovedsakelig nylige amerikanske eller britiske utgivelser. Noen er moderne klassikere som Lolita og A Clockwork Orange (Anthony Burgess, 1962) og med ett unntak er all bøkene opprinnelig skrevet på engelsk. Dr. Strangelove er basert på Two Hours to Doom (Peter Bryant, 1958, som Red Alert i USA) som han tilpasset til den siste utviklingen i den kalde krigen. Arthur C. Clarkes novelle «The Sentinel» (1951) ble utgangspunkt for Clarkes manus til 2001. Stephen Kings The Shining (1977) ble til manus for Ondskapens hotell som i tillegg var inspirert av Franz Kafkas Slottet. Kafka var Kubricks favorittforfatter. Manus til Full Metal Jacket er basert på The Short-Timers (1979) av Gustav Hasford. Kubrick overførte Arthur Schnitzlers Traumnovelle fra 1920-tallets Wien til New York på 1990 for filmen Eyes Wide Shut.[28][44][13]

Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere. I fire tilfeller samarbeidet han om manus med forfatterne av det litterære forelegget, blant andre Vladimir Nabokov. Han bearbeidet og tilpasset forelegget slik at det ofte avvek betydelig fra originalen. For eksempel ordleken i romanen Lolita er det lite igjen av i filmen Lolita. Kubrick innrømmet selv at filmen ikke fanget magien i Nabokovs bok: «Lolita er et godt eksempel på at stor litteratur rett og slett ikke blir stor film.»[c] I Ondskapens hotell fikk Kubrick mer ut av ideen en Stephen King i forelegget.[104] Hos Burgess er utformingen av en egen dialekt en viktig del av romanen, mens i filmen A Clockwork Orange er dette underordnet.[47][59] Manuset til Barry Lyndon avvek vesentlig fra hovedtrekk i William Makepeace Thackerays pratsomme roman og med inspirasjon fra Thackerays neste roman Vanity Fair ble filmen kunstnerisk mer interessant enn forelegget.[105] Filmen førte til fornyet interesse for Thackerays roman som ble utgitt i flere utgaver.[63]

Både i Full Metal Jacket og 2001 er det sprang eller hull i historien, mens sprangene i førstnevnte også finnes i det litterære forelegget beskriver Arthur C. Clarkes roman overgangen fra steinalder til romalder i 2001. I flere av Kubricks filmer har plottene symmetrier og geometri som ikke nødvendigvis finnes i foreleggene. For eksempel i A Clockwork Orange speiler slutten av filmen begynnelsen. Slike symmetrier kan gi inntrykk av at karakterene er passive og fanget. Forvirrende geometrier eller labyrinter finnes for eksempel i Ondskapens hotell (hotellets endeløse korridorer og labyrinten utenfor), Full Metal Jacket (brakkene i rekruttskolen og ruinene i krigssonen).[106]

Mens Clarkes roman forsyner leseren med tekniske detaljer er Kubricks film en poetisk fremstilling av romferden. I Stephen Kings roman er hendelsene klart overnaturlige i tråd med skrekksjangerens konvensjoner, mens i Kubricks Ondskapens hotell gjør den drømmeaktige fremstillingen det uklart om hendelsene er overnaturlige.[106]

I et intervju fortalte Kubrick at hans tidlige filmer fulgte en dialogdrevet konvensjon omtrent som teaterstykker. Kubrick mente at jo mer «cinematisk» en film er desto kjedeligere og mindre ordrike vil manus være. For eksempel beskriver manus til Barry Lyndon en scene med en enkelt setning: «Barry Lyndon duellerer med stesønnen». Duellscenen varer i seks minutter, vises i realtid og er en av de mest interessante i moderne film.[56]

Kontroll over produksjonen[rediger | rediger kilde]

Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film. Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere. I fire tilfeller samarbeidet om manus med forfatterne av det litterære forelegget blant andre Vladimir Nabokov. Kubrick brukte skriveprosessen til å prøve ut ideer og endringer fra forelegget, og i en del tilfeller gikk han tilbake til tekst i originalen.[44] I 1962 arbeidet Kubrick sammen med Peter Bryant (også kjent som Peter George) på manus til Dr. Strangelove og de fant da på å lage en helt ny historie med humoristisk tone og mange seksuelle referanser. Sommeren 1962 gikk Kubrick tilbake til sin opprinnelige ide og laget et manus som lå nær forelegget, hvorpå han ombestemte seg igjen og tok inn flere elementer fra den humoristiske historien han hadde arbeidet med. Manus til Dr. Strangelove ble videreutviklet mens innspillingen pågikk og den endelige historien var klar bare noen uker før filmen hadde premiere.[44]

Kubricks tendens til perfeksjonisme gjorde ofte produksjonen omstendelig og tidkrevende. Særlig de senere filmene og de urealiserte prosjektene ble det gjort et tidkrevende forarbeid med hensyn til alle detaljer før innspillingen kunne begynne. I noen tilfeller skal han ha filmet en scene 100 ganger før han var fornøyd.[32][81] Til Ondskapens hotell brukte han 1,3 millioner fot med råfilm, som tilsvarer 1 % av den ferdige filmen, mens det vanlige på den tiden var 10-20 %.[107] I forarbeidet til Eyes Wide Shut fotograferte Kubricks assistenter flere hundre dører i London. Dørscenen i den endelige filmen varer bare noen sekunder.[108]

De færreste filmregissører er involvert i teksting og dubbing av filmene til andre språk. Kubrick involverte seg i oversettelser av filmene. Kubrick behersket stort sett bare engelsk og fikk fremmedspråklige versjoner oversatt tilbake til engelsk slik at han hadde kontroll. Han arbeidet i denne forbindelse sammen med utvalgte oversettere, dubberegissører og han godkjente til dels selv stemmeskuespillerne som sto for dubbingen blant annet til spansk. For eksempel ved dubbing av Full Metal Jacket til japansk oppdaget Kubrick at det grove språket forsvant fra manus og han forlangte da en ny oversettelse som Kubrick selv godkjente linje for linje.[109] Edgar Reitz hadde tilsyn med dubbingen av Eyes Wide Shut til tysk.[110]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Kubrick er kjent for musikk på lydsporet, for eksempel Beethovens 9. symfoni i A Clockwork Orange og musikk av Händel og Schubert i Barry Lyndon.[62][111][112] I 2001 brukte han wienervals i en sjanger assosiert med modernistisk musikk: Det var et uvanlig grep å la et romskip snurre i verdensrommet til en Strauss-vals. Bruken av musikk gir filmene til dels et koreografert eller operaktig preg. I A Clockwork Orange brukte Kubrick også musikk av Rossini, Henry Purcell og Edward Elgar samt «Singing in the Rain» av Freed og Brown - på en måte som Jon-Roar Bjørkvold kaller en tilsynelatende smakløs lapskaus.[110][113] Pomp and Circumstance Marches av Elgar akkompagnerer innenriksministerens besøk i fengselet og Purcells Music for the Funeral of Queen Mary innleder filmen.[114]

Kubrick brukte gjerne ferdigkomponert musikk og satte særlig pris på klassikerne i musikkhistorien, men brukte også moderne musikk av Ligeti, Penderecki og Bartok.[115][103][116] Musikken er ofte fremtredende og overdøver i noen tilfeller tale og annen lyd. Til Barry Lyndon brukte han epokeriktig musikk og bestilte et stort antall ferdige innspillinger som han hørte gjennom.[117][111] Musikken til de første filmene ble laget av Gerald Fried (født 1928) og Fried laget tradisjonell tematisk filmmusikk med ledemotiv. De to ble etterhvert uenig om bruk av originalt komponert musikk eller eksisterende komposisjoner. Etter Ærens vei satset Kubrick mer på eksisterende musikk, men samarbeidet gjerne med komponister som forsto hans visjoner og aksepterte at han arbeidet med musikk på samme måte som han arbeidet med bilder. For den modne Kubrick var musikk mye mer enn stemningsskaper eller overgang mellom scener, musikk var et viktig formelement i fortellingen. I A Clockwork Orange er Beethovens niende symfoni i originalt arrangement knyttet til Alex' egen voldsbruk, mens den elektroniske musikken er knyttet til den volden Alex blir utsatt for. I Barry Lyndon er ulike musikkstiler knyttet til faser eller situasjoner i Barrys liv. I Eyes Wide Shut knyttes avbrudd i musikken til forstyrrelser i hovedpersonens liv. Kubrick lot ofte musikken være uendret og klippet i sluttproduksjonen filmen for å passe til musikken - noe som ofte skaper en følelse av at filmen er koreografert og skaper distanse mellom tilskueren de ubehagelige hendelsene i filmen.[118]

Realisme og formalisme[rediger | rediger kilde]

Produksjonsnotater til 2001 «Dawn of Man»

Kubrick la vekt på en realisme i den konkrete fremstillingen også i absurde historier som Dr. Strangelove og overnaturlige som Ondskapens hotell. Han uttalte at de faktisk og praktiske detaljene skulle være nøyaktig og riktig gjengitt for slik å gjøre tilskueren mer mottakelig for de spekulative og visjonære aspektene ved historien. Kubrick poengterte at også i fantastiske historier må alt fremstå så realistisk og alminnelig som mulig for å være troverdig. Kubrick henvist blant annet til at Kafkas historier er allegoriske og fantastiske, mens Kafkas skriftlige stil er enkel og rett frem nesten journalistisk.[38](s130) For eksempel søker Full Metal Jacket å gi et overbevisende bilde av de konkrete sidene ved militæret.[33] Den fransk regissøren Alain Resnais uttalte at Kubrick med 2001 klarte å få tilskueren til oppleve filmen som en dokumentar; når Kubrick hadde fremstilt romreisen som virkelig lykkes han å få tilskueren til å akseptere overgang til det imaginære.[119]

Ifølge Anstein Bjørkly laget Kubrick oversiktlige filmer til tross for at plottet ofte er løsrevet fra hovedpersonenes motivasjon: Det er lett for tilskueren å holde overblikket over hvor man til enhver tid er i fortellingen. Alain Resnais uttalte at Kubricks filmer er preget av et stramt grep og at den ferdige filmen ikke var resultat av medarbeidernes samlede anstrengelse, men av den eneveldige keisers ambisjoner. Resnais kalte Kubricks arbeidsform «napoleonisme».[120] For eksempel er Barry Lyndon preget av en tydelig formell oppbygging med symmetrier og gjentakelser.[121][122] Full Metal Jacket har to klart adskilte deler med innslag av symmetri og gjentakelse. Fremrykningene i andre del fremstår koreograferte med uklart skille mellom film og krigsrealitet. Resnais var særlig imponert over denne filmen som han mente var den mest abstrakte og kunstferdige av Kubricks filmer, der særlig andre del har stram som en arkitekttegning og Kubrick økonomiserte med virkemidlene (få personer på ett sted).[74] De formelle sidene ved Kubricks filmer minner om den britiske regissøren Ken Russell som var Kubricks samtidige og som begynte karrieren som dokumentarfotograf.[28]

Kunstnerisk vurdering[rediger | rediger kilde]

Kubrick kjøpte Childwickbury Manor, Hertfordshire, i 1978. Der bodde og arbeidet han resten av livet, godset hadde arbeidsrom for redigering og lydlegging av film. Han samlet et omfattende arkiv om sitt virke inkludert urealiserte prosjekter. Han ble gravlagt på tomten.[123][81]

Vurderingen av Kubrick som filmkunstner er blandet. For noen var han en udiskutabel ener. Andre vurderte filmene hans som pretensiøse, kjølige, langsomme og kunstige. Kubricks filmer er til dels preget mer av visjoner og ideer som tema enn av menneskelig drama. Kubrick vektla det vanskelige og overfladiske ved menneskelige relasjoner. Den ledende amerikanske filmkritikeren Pauline Kael var skeptisk til Kubricks filmer og mente han strebet etter å bevise at han kunne vri og vrenge på en sjanger bedre enn alle andre. Federico Fellini hadde stor sans for Kubrick og sendt et gratulasjonstelegram etter å ha sett 2001.[124] New York Times kritiker skrev etter Barry Lyndon at dårlig mottakelse antakelig skyldes at Kubricks filmer brøt med konvensjoner og dermed med tilskuernes forventning om hvordan en film skal være.[56]

Mike Leigh mener Kubrick var en stor humorist. Kubricks er særlig humoristisk når han beskriver blind rasjonalitet som i Dr. Strangelove og A Clockwork Orange.[100]

Thomas Allen Nelson skrev i år 2000, at Kubrick fra og med 2001: En romodyssé, fremstår som komplett filmkunstner med beherskelse av språk, bilder og musikk under ett.[125]

Kubrick fremhevet selv at han var påvirket av Vsevolod Pudovkin og Sergej Eisenstein. De lange elegante kamerabevegelsen lærte Kubrick særlig av Max Ophüls. I 1963 listet Kubrick opp sine favorittfilmer: Øverst var I Vitelloni (Dagdriverne, Fellini), deretter Smultronstället (Bergmann) og Citizen Kane (Orson Welles). Andre favoritter var Sierra Madres skatt (John Huston), City Lights (Chaplin), Henry V (Olivier) og La Notte (Antonioni). Arnstein Bjørkly skriver at Kubrick var preget av europeisk kunstfilm samtidig som han bygget på Hollywoods historiefortelling og markedsorientering. Ifølge Bjørkly arbeidet Kubrick med en generals eller arkitekts overblikk over helheten. Kubrick var like radikal i brudd med konvensjonen som sine samtidige på 1960-1970-tallet, men han inkluderte lite av dagliglivets spontanitet og tilfeldigheter.[126]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Jan Harlan (født 1937 i Tyskland, foto fra 2015) var Stanley Kubricks svoger og administrerte produksjonen av flere av Kubricks filmer.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Steven Spielberg var en venn av Kubrick og de samarbeidet blant annet om A.I.: kunstig intelligens
Foto: Forsvarsdepartementet (USA), 1999

Kubrick er ansett for å være blant de ledende filmskapere på 1900-tallet og har en særskilt status i filmhistorien ved siden av få andre. Antallet publikasjoner om Kubrick og hans filmer er på høyde med publikasjoner om Alfred Hitchcock, Orson Welles og Charlie Chaplin. Forskning på filmene har vært sett på tema som ensomhet, eksistensialisme, jødiskhet, historie og politikk samt Kubricks ambisjoner og arbeidsmetoder.[127][92][93][44][110] Kubricks tidlige virke som fotograf i Look har vært lite vektlagt i ettertidens studier og dokumentasjonsarbeid.[31]:7

Filmhistorikeren Peter Wollen vurderte i 1972 Kubrick som auteur. Da A Clockwork Orange ble lansert i 1971 hadde han oppnådd en status som overgikk hans samtidige i «New Hollywood». New Hollywood også kjent som den amerikanske bølgen der regissørene snarere enn produksjonsselskapet hadde kontrollen med Bonnie and Clyde og The Graduate som tidlige eksempler. Etter dette lanserte Kubrick filmene med sitt eget navn over filmens tittel for å vise at det var hans eget personlige verk. Kubricks filmer ble sjelden bredt og ubetinget godt mottatt, og det gikk ofte mange år før de oppnådde anerkjennelse. Ondskapens hotell tjente inn 65 millioner dollar i USA og ble regnet som suksess på den tiden.[92] 2001, A Clockwork Orange og Full Metal Jacket var kommersielle suksesser. Kubricks ungdomsarbeider som fotograf i Look anerkjennes for godt håndverk.[99]

Kubrick ble stadig beskyldt for å være misantrop fordi karakterene mangler dybde og fordi han syntes å være mest interesserte i intellektuelle øvelser og formell struktur enn i ekte mennesker. Filmene har blitt beskrevet som pretensiøse, overkontrollerte, langsomme, kunstige, inhumane, blodfattige og kalde. Pauline Kael mente at Kubrick forsøkte å bevise at han kunne vri og vrenge på en kjent filmsjanger bedre enn alle andre. Susan Sontag mente at filmene hans var nærmest fascistiske i måten enkeltmennesket ble underkastet de store kreftene.[93][127] Kubrick selv avviste kritikken med at det er et skille mellom liv og kunst og «You don't have to make Frank Capra movies to like people.» Kubrick vokste opp og virket i et situasjon preget av modernisme og særlig fra og med 2001 var han særlig opptatt av form og av dekonstruksjon av klassisk fortellerstil som preget Hollywood.[128][59]

Kubricks formelle presisjon har frembragt bilder som har blitt ikoniske kulturuttrykk.[28] Kubrick avsto stort sett fra å kommentere tolkningen av filmene. I intervju med filmkritikeren Michel Ciment forklarte Kubrick at A Clockwork Orange omhandler spørsmålet om menneskets frie vilje og at hovedpersonen Alex representerte det ubevisste, mennesket i sin naturlige tilstand.[110]

2001, Dr. Strangelove, A Clockwork Orange og Spartacus er på American Film Institutes liste over det 100 viktigste amerikanske spillefilmene (henholdsvis 15., 39., 70. og 81. plass i 2007).[129] Boken 1001 filmer du må se før du dør nevner av alle ti av Kubricks filmer etter gjennombruddet fra og med Ærens vei til og med Eyes Wide Shut.[130] Newsweeks anmelder mener at Barry Lyndon, Dr. Strangelove og Spillet er tapt er Kubricks beste, med Spillet er tapt som favoritt.[59] The Guardian rangerer 2001, Dr. Strangelove og Barry Lyndon som de tre beste, med Eyes Wide Shut og Spartacus rangert blant hans svakeste.[131] The Independent plasserer Eyes Wide Shut nesten nederst, med 2001, Dr. Strangelove og Ærens vei som de tre beste.[132] Dr. Strangelove er Roman Polanskis favoritt blant Kubricks filmer. Den amerikanske filmkritikeren Pauline Kael likte ikke Kubricks filmer og kunne ikke fordra hans «arktiske holdning» (engelsk: arctic spirits). Om 2001 skrev hun: «It’s a bad, bad sign when a movie director begins to think of himself as a mythmaker.»[33][133][134][54] Kael kalte A Clockwork Orange for pornografisk fordi den dehumaniserte ofrene og skapte sympati for gjerningsmannens egne lidelser.[135][136]

De siste 20 årene unngikk han media og holdt seg stort sett på godset sitt utenfor London. Dette ga ham rykte for å være en eksentrisk einstøing - ufortjent ifølge familien som avviser at Kubrick var nevrotisk. Vennen Steven Spielberg uttalte at Kubrick privat ikke var en einstøing, han var sosial og godmodig ifølge Spielberg og holdt kontakt med folk over hele verden i sitt virke. Kirk Douglas kalte en gang Kubrick for a cold bastard (a kald drittsekk). Kubrick omtales som eksentrisk og hans frykt for blant annet ulykker gjorde at han unngikk å reise. Noen hevder at han ikke hadde flyskrekk og ganske enkelt foretrakk å være hjemme. Vietnamkrigen ble fremstilt i et nedlagt gassverk i London slik at Kubrick kunne bo hjemme under innspillingen av Full Metal Jacket. Ondskapens hotell ble innspilt i på Elstree Studio i Hertfordshire. Fordi han hadde holdt seg unna media og det ikke fantes ferske foto av ham, kunne han gå på butikken uten å bli gjenkjent. I England utga en mann seg for å være Kubrick og det gikk flere måneder før han ble avslørt.[137][32][138][139][140] Eyes Wide Shut ble innspilt i London og New Yorks Greenwich Village ble gjenskapt i Londons East End.[108]

Selv om filmene et skeptisk eller realistisk syn på verden, var ikke Kubrick personlig kynisk eller menneskefiendtlig skriver Cocks.[13] Den amerikanske krigskorrespondenten Michael Herr, som medvirket til manus for Full Metal Jacket, skrev i 2000 den korte biografien Kubrick. Herr skriver at Kubrick privat var omgjengelig og livlig med en sær form for humor, og avviser oppfatningen av Kubrick som kald.[33] Da filmene hans hadde premiere i England skal han ha gått rundt til kinoene i London for å sjekke at lyd og bilde var perfekt, og kunne skjelle ut kinomaskinisten inntil han var fornøyd.[92] I 1977 var Kubrick innom Pinewood studio der Bond-filmen The Spy Who Loved Me ble produsert. Ken Adam var ansvarlig for scenografi og ba Kubrick komme for å gi ham råd i hemmelighet. Etter Barry Lyndon hadde Adam bestemt seg for aldri mer å jobbe for Kubrick fordi det var for utmattende blant annet på grunn av Kubrick var kravstor og perfeksjonistisk.[141] Michael Fitzgerald, irsk professor i psykiatri, har konkludert med at Kubrick trolig hadde asperger syndrom.[142][143][144]

Dokumentasjon[rediger | rediger kilde]

Coen-brødrene omtales som Kubricks viktigste arvtakere (fot fra Cannes, 2012).

Kubrick kastet aldri noe av det materialet han opparbeidet i forbindelse med forarbeid og gjennomføring av filmproduksjon. Privatarkivet omfatter også hans materiale fra hans tid som fotograf i magasinet Look. Etter hans død leide familien enn arkivar som brukt åtte måneder på å gjennomgå og ordne materialet.[138][145][27][92][139] Brev fra fansen er bevart og Kubrick selv ordnet den store mengden fanbrev alfabetisk etter avsenderens bosted. På godset i Hertfordshire var det ett rom bare med materiale innsamlet som forarbeid til den urealiserte filmen om Napoleon. Kubrick var ikke fornøyd med arkivboksene som var tilgjengelig på markedet og fikk derfor produsert 400 bokser etter eget design.[146] Hans privatarkiv finnes nå ved University of the Arts London. Arkivet er bare tilgjengelig for UALs studenter og ansatte.[147][44][148] Arkivet fyller 800 hyllemeter.[149]

Jan Harlan, Kubricks svoger og assistent, laget dokumentaren A Life in Pictures (2001) om Kubricks liv og virke.[27] I samarbeid med familien ga Taschen ut The Stanley Kubrick Archives (2005) basert Kubricks etterlatte arkiv.[150]

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Han regnes som en av de mest innovative filmskaperne på 1900-tallet.[151][27][152][28][93]

Coen-brødrene omtales som de tydeligste arvtakerne etter Kubrick og Kubrikc er en av de filmskaperne med en tydelig innflytelse på deres arbeid. Coen-brødrene stadige bestrebelser på å gjøre noe nytt i hver film sammenlignes med Kubricks sjangerskifter. Joel Coen setter særlig pris på Kubricks svarte humor som i Dr. Strangelove. Barton Fink er inspirert blant annet av Ondskapens hotell. Coen-brødrene har vært kritisert for å produsere meningstomme filmer med dyktig håndtverk, og har i likhet med Kubrick avstått fra kommentere meningen i filmene de lager. I likhet med Kubrick har Coen-brødrene jødisk bakgrunn og det antas at de ved slik å stå utenfor det overveiende kristelige USA får et eget distansert, ironisk blikk på verden. I likhet i Kubrick slutter Coen-brødrenes filmer ofte tvetydig og etterlater rom for tolkning.[153][110]

Ridley Scott var inspirert av Barry Lyndon med sin debut Duell. Scott har som Kubrick arbeidet med flere genre Gladiator (Spartacus) og Alien (2001). James Cameron, som beundrer Kubrick, kopierte tydelig 2001 i Aliens (1986). Den koreograferte begynnelsen på Melancholia av Lars von Trier er tydelig inspirert av romskipenes «ballet» i 2001. Danny Boyle siterer i Sunshine tydelig 2001 visuelt. Gaspar Noé har 2001 som sin favorittfilm og har forsøkt å gjenskape den psykedeliske reisen i flere av sine filmer. Steven Soderbergh gjorde med The Return of W. De Rijk (2015) en fullstendig omredigering av 2001. Martin Scorsese er tydelig om sin beundring av Kubricks arbeid.[110] Det visuelt storslåtte og spesialeffektene i 2001 la grunnlaget for George Lucas' Star Wars.[32]

Kurbicks bruk av musikk har inspirert andre filmskapere blant andre Terrence Malick. Kubricks filmer særlig 2001 og The Shining har inspirert produsenter av kino- og fjernsynsreklame.[110]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Stanley and I came from such different, such grotesquely opposite backgrounds»[19]
  2. ^ Romanforfatter Calder Willingham skrev Kubricks største mangel i regien av Paths of Glory (1957) var hans «near psychopathic indifference to and coldness toward the human beings in the story. . . . [H]e doesn’t like people much; they interest him mainly when they do unspeakably hideous things or when their idiocy is so malignant as to be horrifyingly amusing.»[33]
  3. ^ «Lolita is a major example of how there are great books that just don't make great films»[47][59]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009825, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person ID 12895, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Los Angeles Times, uttrykt i referansen som Born in the Bronx in 1928, www.latimes.com, utgitt 8. mars 1999, besøkt 10. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11856739X, verkets språk tysk, besøkt 31. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, verkets språk italiensk, Archivio Storico Ricordi person ID 12895, besøkt 31. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Encyclopædia Britannica[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.siv.archives-nationales.culture.gouv.fr, besøkt 23. april 2019[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Stanley Kubrick | Biography, Movies, & Awards». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 21. mars 2021. 
  11. ^ Bjørkly 2000, s. 14
  12. ^ a b c d e f g Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang. 
  13. ^ a b c d e f g h i j k l Cocks, Geoffrey (2010). «A Quality of Obsession Considerably Further East: The Holocaust in the Cinema of Stanley Kubrick». Shofar. 4. 28: 72–85. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.28.4.72. Besøkt 11. mars 2021. 
  14. ^ Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  15. ^ «Newly found Stanley Kubrick script ideas focus on marital strife». the Guardian (engelsk). 12. juli 2019. Besøkt 14. mars 2021. «“Sobotka, who he was married to when he’s developing these screenplays, had a very formative influence on him. But we don’t know so much about it or her. Things weren’t going well with her in Los Angeles. He went off to Germany to make Paths of Glory in 1957, and met one of its actresses, Christiane, who became his third and final wife.”» 
  16. ^ Rechcigl Jr, M. (2019). Notable American Women with Czechoslovak Roots: A Bibliography, Bio-Bibliographies, Historiography and Genealogy. AuthorHouse.
  17. ^ Mikics, D. (2020). Stanley Kubrick: American Filmmaker. Yale University Press.
  18. ^ Kolker, R. P., & Abrams, N. (2019). Eyes Wide Shut: Stanley Kubrick and the Making of His Final Film. Oxford University Press.
  19. ^ a b c Ronson, Jon (18. august 2010). «After Stanley Kubrick». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. desember 2019. «There were some things I always felt nervous asking her about, like anything to do with her uncle Veit Harlan, but tonight over dinner – Paths of Glory making her nostalgic for the early days, I think – she brings the subject up herself. "Stanley and I came from such different, such grotesquely opposite backgrounds," she says. "I think it gave us an extra something. I had an appalling, catastrophic background for someone like Stanley."» 
  20. ^ Bradshaw, Peter (29. november 2019). «Eyes Wide Shut review – chilling secrecy, quaintly soft-porn sex». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. desember 2019. 
  21. ^ Noack, F. (2016). Veit Harlan: The Life and Work of a Nazi Filmmaker. University Press of Kentucky.
  22. ^ Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 20. mars 2020. «Veit Harlan had been twice tried and acquitted in Germany for having made Jud Süss, first for aiding the Nazis and then again, a year later, for crimes against humanity. Jud Süss had clearly left a singular impression; not even Leni Riefenstahl had been put on trial for filmmaking.» 
  23. ^ «Opfergang and Veit Harlan’s sexual subversions | Bradlands | Sight & Sound». British Film Institute (engelsk). 19. desember 2016. Besøkt 20. mars 2020. «What makes this more than just a random reference is the fact that Kubrick was married to Harlan’s niece, Christiane Harlan, and once considered directing a film about the making of Jew Suss. (Christiane relates a story about an awkward meeting between Kubrick and her uncle in Felix Moeller’s documentary Harlan: Im Schatten von Jud Süß.)» 
  24. ^ «HARLAN IM SCHATTEN VON JUD SÜSS (2009)». BFI (engelsk). Besøkt 20. mars 2020. 
  25. ^ Bjørkly 2000, s. 16
  26. ^ a b c Bernstein, Jeremy (4. november 1966). «Stanley Kubrick: The Master». The New Yorker (engelsk). Besøkt 8. mai 2021. 
  27. ^ a b c d e f g h Pulver, Andrew (26. april 2019). «Stanley Kubrick: film's obsessive genius rendered more human». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. februar 2020. 
  28. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Fenwick, James; Hunter, I. Q.; Pezzotta, Elisa (4. desember 2017). «Stanley Kubrick: A Retrospective. Introduction». Cinergie – Il Cinema e le altre Arti. 12 (engelsk). 6: 1–7. ISSN 2280-9481. doi:10.6092/issn.2280-9481/7341. Besøkt 13. juni 2020. 
  29. ^ Garner, Dwight (10. august 2020). «‘Stanley Kubrick,’ a Brisk New Biography of a Major Talent». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. mai 2021. 
  30. ^ Bjørkly 2000, s. 17-23
  31. ^ a b c d e f g h i j Rhodes, G. D. (2015). Stanley Kubrick: essays on his films and legacy. McFarland.
  32. ^ a b c d e f g h i Holden, Stephen (8. mars 1999). «Stanley Kubrick, Film Director With a Bleak Vision, Dies at 70 (Published 1999)». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 11. mars 2021. 
  33. ^ a b c d e f g h i j k l m n Naremore, James (1. september 2006). «Stanley Kubrick and the Aesthetics of the Grotesque». Film Quarterly. 1 (engelsk). 60: 4–14. ISSN 0015-1386. doi:10.1525/fq.2006.60.1.4. Besøkt 10. mars 2021. 
  34. ^ a b c d Kreitling, Holger (12. juni 2018). «Fotografie-Meisterwerke: Stanley Kubricks fantastische Karriere – als Teenager». Die Welt. Besøkt 17. desember 2019. «Das für Kubrick-Verehrer vielleicht umwerfendste Foto ist von 1948, es zeigt den Maler George Grosz, der auf einem Stuhl zwischen Passanten auf der Fifth Avenue sitzt. Eine leichte Weitwinkeloptik: Der Fluchtpunkt ist tief im Bild, die Linien des Bürgersteigs und der Häuser führen aus dem Foto heraus. In Kubricks Filmen gibt es Hunderte von genau diesen Blicken mit einem enormen Sog in die Tiefe.» 
  35. ^ a b c Macdonald, Fiona. «Stanley Kubrick: Photos taken as a teenager». www.bbc.com (engelsk). Besøkt 17. desember 2019. 
  36. ^ «Life on the street: Stanley Kubrick's early photographs of New York». The Guardian (engelsk). 14. mai 2018. ISSN 0261-3077. Besøkt 12. mars 2021. «While there, he specialised in slice-of-life picture essays that reported on the highs and lows of New York City and its inhabitants» 
  37. ^ a b «Portrait of Stanley Kubrick as a young photojournalist - The Boston Globe». BostonGlobe.com (engelsk). 9. august 2018. Besøkt 12. mars 2021. 
  38. ^ a b c d e f Mather, Philippe (2013). Stanley Kubrick at Look Magazine: Authorship and Genre in Photojournalism. Bristol: Intellect books. 
  39. ^ «The first glimpse of Kubrick’s genius». www.cnn.com (engelsk). Besøkt 12. mars 2021. «“There's quite a lot of drama there, there's a kind of film-noir quality to a lot of the pictures,” said Reuel Golden, who co-edited the recently published book “Through a Different Lens: Stanley Kubrick Photographs.”» 
  40. ^ https://www.loc.gov/item/lmc2000009107/PP/
  41. ^ «Portrait of Stanley Kubrick as a young hack». Financial Times. 22. mai 2018. Besøkt 12. mars 2021. 
  42. ^ Meyers, William (7. august 2018). «‘Through A Different Lens: Stanley Kubrick Photographs’ Review: Before the Pictures Moved». Wall Street Journal (engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 12. mars 2021. 
  43. ^ Dickerman, Kenneth. «Perspective | Stanley Kubrick’s little-known life as a still photographer». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 12. mars 2021. 
  44. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y z æ Krämer, Peter (28. juni 2017). «Stanley Kubrick: Known and Unknown». Historical Journal of Film, Radio and Television. «Based on extensive archival research and a wide range of secondary sources, this essay offers a systematic survey of Kubrick’s unrealised projects, with regards to three distinctive phases in his career: the formative years up to 1955, his partnership with producer James B. Harris from 1955 to 1962, and his work as one of Hollywood’s leading producer-writer-directors after 1962. In a career spanning just over half a century, Stanley Kubrick took numerous pictures for Look magazine, made 4 documentary shorts and 13 feature films, and published a range of articles and books connected to his film-making. The vast majority of the work Kubrick presented to the public, including all of his photographs, articles and documentaries as well as seven of his features, came out within the first 20 years of his career,» 
  45. ^ «Irene Kane, Star of Kubrick's 'Killer's Kiss,' Dies». The Hollywood Reporter (engelsk). 3. november 2013. Besøkt 27. mars 2021. 
  46. ^ a b c d e f Bjørkly 2000, s. 17-19
  47. ^ a b c d e «Obituary: Stanley Kubrick». The Independent (engelsk). 22. oktober 2011. Besøkt 10. mars 2021. 
  48. ^ Fredheim, Bjørn (2000). Frå ABC til http: mediekunnskap for den vidaregåande skolen. Kristiansand: Høyskoleforl. ISBN 8276341586. 
  49. ^ a b c Thomson, David (6. februar 2020). «Kirk Douglas obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 20. februar 2020. «The picture was a commercial hit, but it won only one significant Oscar – best supporting actor for Peter Ustinov as the cynical slave-trader.» 
  50. ^ a b c Sims, David (6. februar 2020). «Kirk Douglas Was a Movie Star Ahead of His Time». The Atlantic (engelsk). Besøkt 8. februar 2020. «Douglas insisted on hiring Kubrick for Spartacus (dismissing his initial choice, Anthony Mann)...» 
  51. ^ a b Bjørkly 2000, s. 18
  52. ^ Jeakle, Will (6. februar 2020). «How Kirk Douglas Made A Better World War I Film Than ‘1917’». Forbes (engelsk). Besøkt 18. februar 2020. 
  53. ^ Bjørkly 2000, s. 19-20
  54. ^ a b Denby, David. «The Half-Century Anniversary of “Dr. Strangelove”». The New Yorker (engelsk). Besøkt 14. mars 2021. 
  55. ^ Goodchild, Peter (1. april 2004). «Meet the real Dr Strangelove». the Guardian (engelsk). Besøkt 14. mars 2021. «Teller was seen as the embodiment of Dr Strangelove, the eponymous scientist in Stanley Kubrick's classic black comedy, and though he hated the association, it seemed appropriate enough.» 
  56. ^ a b c d John Hofsess (11. januar 1976). «How I Learned To Stop Worrying And Love 'Barry Lyndon'». New York Times. Besøkt 28. mars 2021. 
  57. ^ Haug, Harald (1996). Film: industri og kunst. Strømmen: Mediefabrikken i Akershus. 
  58. ^ Bjørkly 2000, s. 20-21
  59. ^ a b c d e f EDT (14. april 2005). «Chasing Kubrick». Newsweek (engelsk). Besøkt 10. mars 2021. «You don't have to make Frank Capra movies to like people. Capra presents a view of life as we all wish it really were., But I think you can still present a darker picture of life without disliking the human race. And I think Frank Capra movies are wonderful. And I wish life were like most any one of them. And I wish everybody were like Jimmy Stewart. But they're not.» 
  60. ^ Ebert, Roger. «Stanley Kubrick 1928-1998 | Interviews | Roger Ebert». https://www.rogerebert.com/ (engelsk). Besøkt 27. mars 2021.  Ekstern lenke i |verk= (hjelp)
  61. ^ Bjørkly 2000, s. 21-22
  62. ^ a b c Braaten, Lars Thomas (1984). Filmfortelling og subjektivitet. Stavanger: Universitetsforl. ISBN 8200070832. 
  63. ^ a b Bjørkly 2000, s. 23
  64. ^ Wiggen, Carlos: 'Et blikk fra elektronikkens verden på 1700-tallet.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.131. Oslo: Aschehoug.
  65. ^ Pezzotta, Elisa (4. desember 2017). «Slowness and Time Expansion in Long Takes: 2001: A Spacey Odyssey , Barry Lyndon , and Eyes Wide Shut». Cinergie – Il Cinema e le altre Arti. 12 (engelsk). 6: 41–52. ISSN 2280-9481. doi:10.6092/issn.2280-9481/7340. Besøkt 23. november 2019. 
  66. ^ Feldmann, Hans (1976). «Kubrick and His Discontents». Film Quarterly. 1. 30: 12–19. ISSN 0015-1386. doi:10.2307/1211680. Besøkt 18. november 2019. 
  67. ^ Gilbey, Ryan (14. juli 2016). «Stanley Kubrick’s Barry Lyndon: ‘It puts a spell on people’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. november 2019. 
  68. ^ «Kubrick in Ireland: the making of Barry Lyndon». Independent.ie (engelsk). Besøkt 16. november 2019. «In the spring of 1973, a movie circus arrived in Ireland - the like of which had surely never been seen before. The great Stanley Kubrick, maker of such instant 1960s classics as Dr. Strangelove and 2001: A Space Odyssey, had come here to shoot a typically ambitious period drama based on a story by William Makepeace Thackeray. He would spend almost a year touring the great houses and castles of south-east.» 
  69. ^ Pramaggiore, M. (2014). Making Time in Stanley Kubrick's Barry Lyndon: Art, History, and Empire. Bloomsbury Publishing USA.
  70. ^ «Barry Lyndon». Central Cinema (engelsk). Arkivert fra originalen 21. desember 2019. Besøkt 21. desember 2019. 
  71. ^ Rosenstone, Robert A. (2013). A Companion to the Historical Film. John Wiley & sons. 
  72. ^ a b Bjørkly 2000, s. 17
  73. ^ Bjørkly 2000, s. 25
  74. ^ a b Bjørkly 2000, s. 27
  75. ^ a b c d Bjørkly 2000, s. 28
  76. ^ «In 'Eyes Wide Shut' Stanley Kubrick captured horrors of Jeffrey Epstein era». Newsweek (engelsk). 12. juli 2019. Besøkt 30. desember 2019. «Kubrick's 1999 death of a heart attack, just six days after screening a completed Eyes Wide Shut, left an opening for a conspiracy narrative to grow in the cracks of the movie's ambiguities.» 
  77. ^ «Eyes Wide Shut: 20 years on, Stanley Kubrick’s most notorious film is still shrouded in mystery». The Independent (engelsk). 1. september 2019. Besøkt 31. desember 2019. 
  78. ^ «'He finished with his life less than a week after he finished with his movie'». The Guardian (engelsk). 9. mars 1999. ISSN 0261-3077. Besøkt 30. desember 2019. «TIn the screening room at Warner's New York headquarters on Fifth Avenue were the company's two co-chairmen, Terry Semel and Robert Daley, and the film's two co-stars, Tom Cruise and Nicole Kidman.» 
  79. ^ a b c d e Krämer, Peter (24. august 2015). «Adaptation as Exploration: Stanley Kubrick, Literature, and A.I. Artificial Intelligence». Adaptation. 3. 8: 372–382. ISSN 1755-0637. doi:10.1093/adaptation/apv021. Besøkt 19. april 2021. 
  80. ^ a b c «Todd McCarthy: The 7 Directors Who Should Make Spielberg's 'Napoleon'». The Hollywood Reporter (engelsk). 7. mars 2013. Besøkt 7. desember 2019. «On the other hand, Kubrick's script is a great blueprint for a potentially incredible film; after reading it, I urgently want to see it on the screen. All the essays in the Taschen volume correctly stress that the published screenplay would have been revised through more drafts and then during production; Kubrick estimated that the script he wrote probably would result in a film of about 200 minutes, though he also spoke of making a two-part, six-hour film.» 
  81. ^ a b c Ronson, Jon (27. mars 2004). «Citizen Kubrick». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. februar 2020. «The good news," wrote Nicholas Wapshott in the Times in 1997, bemoaning the ever-lengthening gaps between his films, "is that Kubrick is a hoarder ... There is an extensive archive of material at his home in Childwick Bury. When that is eventually opened, we may get close to understanding the tangled brain which brought to life HAL, the [Clockwork Orange] Droogs and Jack Torrance.» 
  82. ^ a b «Unmade Kubrick: 10 essential films». British Film Institute (engelsk). 22. mai 2019. Besøkt 20. februar 2020. 
  83. ^ Landler, Mark (1. juni 2004). «One Kubrick Mystery Is Finally Solved». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 8. mai 2021. 
  84. ^ «Gossip, scandal and forgotten stars: 10 of the best books about film». the Guardian (engelsk). 11. desember 2020. Besøkt 10. mars 2021. «Stanley Kubrick’s Napoleon Edited by Alison Castle Kubrick famously tried and failed to get a biopic of Napoleon off the ground in the late 60s and early 70s; Jack Nicholson and Blow-Up’s David Hemmings were variously in the frame. This doorstop-sized Taschen book is a compendium of Kubrick’s exhaustive research for the project, from script notes to costume designs. It’s a real eye-opener.» 
  85. ^ Leff, Leonard J. (1996). «Hollywood and the Holocaust: Remembering "The Pawnbroker"». American Jewish History. 4. 84: 353–376. ISSN 0164-0178. Besøkt 13. mars 2021. 
  86. ^ «Unmade Kubrick: 10 essential films». British Film Institute (engelsk). Besøkt 19. april 2021. 
  87. ^ «Stanley Kubrick Holocaust film to be told in art work». the Guardian (engelsk). 3. januar 2009. Besøkt 19. april 2021. 
  88. ^ «Jane and Louise Wilson: Unfolding the Aryan Papers, Talbot Rice». The Independent (engelsk). 23. oktober 2011. Besøkt 19. april 2021. 
  89. ^ Alberge, Dalya (15. juli 2018). «Lost Stanley Kubrick screenplay, Burning Secret, is found 60 years on». the Guardian (engelsk). Besøkt 16. juli 2018. 
  90. ^ «Stanley Kubrick and Kirk Douglas wanted Doctor Zhivago movie rights». the Guardian (engelsk). 9. november 2020. Besøkt 11. mars 2021. «James Fenwick, a British film historian, has discovered that two of cinema’s most revered film-makers – Hollywood star Kirk Douglas and director Stanley Kubrick – had tried in vain to acquire the movie rights earlier, in the late 1950s.» 
  91. ^ Kvalitetsfilm på kino. Oslo: Norsk kino- og filmfond. 1988. 
  92. ^ a b c d e «Stanley Kubrick, Film Giant, Dies at 70». Los Angeles Times (engelsk). 8. mars 1999. Besøkt 10. mars 2021. «While the importance and great achievement of Kubrick’s work was universally acknowledged, the movies themselves could sometimes be hard to like. Visually stunning and technically perfect, some of them also struck critics as emotionally distant and cold.» 
  93. ^ a b c d Klady, Richard Natale,Leonard; Natale, Richard; Klady, Leonard (8. mars 1999). «Stanley Kubrick dies». Variety (engelsk). Besøkt 10. mars 2021. «Stanley Kubrick, the brilliant, eccentric and ground-breaking director of such classic films as “The Killing,” “Paths of Glory,” “Dr. Strangelove,” “2001: A Space Odyssey” and “A Clockwork Orange,” died Sunday of a heart attack at his home in Hertfordshire, north of London. He was 70.» 
  94. ^ Ciment, Michel: 'Samtale med Stanley Kubrick om Barry Lyndon.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyrint, s.117. Oslo: Aschehoug.
  95. ^ Bjørkly 2000, s. 12-13
  96. ^ Bjørkly 2000, s. 29
  97. ^ Bjørkly 2000, s. 31
  98. ^ «Barry Lyndon: why it’s time to reassess Kubrick’s ‘coffee-table’ movie». the Guardian (engelsk). 25. juli 2016. Besøkt 28. mars 2021. 
  99. ^ a b Ryan, Tom (14. januar 2021). «Eyes wide open at Stanley Kubrick, a giant of the cinema». The Sydney Morning Herald (engelsk). Besøkt 10. mars 2021. 
  100. ^ a b c Bjørkly 2000, s. 13-16
  101. ^ Bjørkly 2000, s. 22-23
  102. ^ Løchen, Kalle: 'I sympatiens grenseland.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyrint, s. 107. Oslo: Aschehoug, 2000.
  103. ^ a b Filmkunstnere om film: fra Louis Lumière til Peter Greenaway. Oslo: Oktober. 1995. ISBN 8270947148. 
  104. ^ Bjørkly 2000, s. 26
  105. ^ Bledsoe, Robert (1977). «Kubrick's "Vanity Fair"». Rocky Mountain Review of Language and Literature. 2. 31: 96–99. ISSN 0361-1299. doi:10.2307/1346959. Besøkt 28. mars 2021. 
  106. ^ a b Fenwick, James (1. desember 2015). «Stanley Kubrick: Adapting the Sublime». Adaptation. 3 (engelsk). 8: 383–390. ISSN 1755-0637. doi:10.1093/adaptation/apv015. Besøkt 10. mars 2021. 
  107. ^ NRK (13. november 2001). «En verdifull boks med filmhistorie.». NRK. Besøkt 11. mars 2021. 
  108. ^ a b CNN, Jacopo Prisco (26. april 2019). «Why Stanley Kubrick was a design genius». CNN (engelsk). Besøkt 8. mai 2021. 
  109. ^ Zanotti, Serenella (4. mars 2019). «Investigating the genesis of translated films: a view from the Stanley Kubrick Archive». Perspectives. 2. 27: 201–217. ISSN 0907-676X. doi:10.1080/0907676X.2018.1490784. Besøkt 10. mars 2021. 
  110. ^ a b c d e f g Szaniawski, Jeremi (2020). After Kubrick: A Filmmaker’s Legacy. New York: Bloomsbury Academic. ISBN 9781501347641. 
  111. ^ a b Lash, D. (2017). Distance Listening: Musical Anachronism in Stanley Kubrick’s Barry Lyndon. Cinergie–Il Cinema e le altre Arti, 6(12), 83-93. https://cinergie.unibo.it/article/view/7348
  112. ^ Rasmussen, Randy (2005). Stanley Kubrick: Seven Films Analyzed. Jefferson: McFarland. 
  113. ^ Bjørkvold, Jon-Roar (1996). Fra Akropolis til Hollywood: filmmusikk i retorikkens lys. Oslo: Freidig. ISBN 8299169402. 
  114. ^ Bjørkly 2000, s. 22
  115. ^ Meyers, Randall (1994). Film music: fundamentals of the language. [Oslo]: Ad notam Gyldendal. ISBN 8241702655. 
  116. ^ Panhoff, Trygve (1976). Filmspråket: bilde og lyd. Oslo: NKS-Forlaget. ISBN 8250805437. 
  117. ^ Ciment, Michel: 'Samtale med Stanley Kubrick om Barry Lyndon.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyrint, s.117. Oslo: Aschehoug.
  118. ^ Getman, Jessica L. (2014). «Review of Listening to Stanley Kubrick: The Music in His Films». Notes. 1. 71: 93–95. ISSN 0027-4380. Besøkt 10. april 2021. 
  119. ^ Bjørkly 2000, s. 21
  120. ^ Bjørkly 2000, s. 12
  121. ^ SPIEGEL, ALAN (1977). «Kubrick's Barry Lyndon». Salmagundi. 38/39: 194–208. ISSN 0036-3529. Besøkt 24. november 2019. 
  122. ^ Rosenstone, Robert A. (2013). A Companion to the Historical Film. John Wiley & sons.
  123. ^ https://www.rogerebert.com/interviews/stanley-kubrick-1928-1998
  124. ^ Bjørkly 2000, s. 9-11
  125. ^ Nelson, Thomas Allen (2000). Kubrick - inside a film artist's maze. Bloomington/Indianapolis: Indiana University Press.
  126. ^ Bjørkly 2000, s. 11
  127. ^ a b Bjørkly 2000, s. 9
  128. ^ «CANDIDLY KUBRICK». chicagotribune.com (engelsk). 21. juni 1987. Besøkt 10. mars 2021. 
  129. ^ https://www.afi.com/afis-100-years-100-movies-10th-anniversary-edition/
  130. ^ Schneider, Steven Jay: 1001 filmer du må se før du dør, Orion, 2004.
  131. ^ Pulver, Andrew (4. april 2019). «Stanley Kubrick's best films – ranked!». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 11. mars 2021. 
  132. ^ «Stanley Kubrick's films ranked - from worst to best». The Independent (engelsk). 17. mars 2019. Besøkt 11. mars 2021. «Kubrick’s 13 films make for a challenging, thought-provoking body of work that stands in comparison with any of the giants of cinema, and he was responsible for so many iconic images – think of the aerial tracking shots over no-mans land in Paths of Glory, Major Kong riding the nuclear bomb in Dr Strangelove, the space station docking in Space Odyssey to the strains of “The Blue Danube”, and so many more.» 
  133. ^ «The eccentric life and uncanny artistry of Stanley Kubrick». The Independent (engelsk). 12. august 2020. Besøkt 11. mars 2021. 
  134. ^ «The warrior critic: in praise of Pauline Kael». the Guardian (engelsk). 13. juni 2019. Besøkt 11. mars 2021. 
  135. ^ «In Defense of 'Joker' and Its Repulsive Violence». The Hollywood Reporter (engelsk). 16. september 2019. Besøkt 11. mars 2021. 
  136. ^ Kellow, B. (2012). Pauline Kael: A life in the dark. Penguin.
  137. ^ «Citizen Kubrick». the Guardian (engelsk). 27. mars 2004. Besøkt 11. mars 2021. «According to rumours, he was passing his time being terrified of germs and refusing to let his chauffeur drive over 30mph.» 
  138. ^ a b O'Hagan, Sean (17. april 2005). «Christiane Kubrick: 'I flinch at those stories about crazy Stanley'». The Observer (engelsk). ISSN 0029-7712. Besøkt 10. mars 2021. 
  139. ^ a b Ouding, Diane (12. august 1973). «Some of the Best People Are Afraid of Flying (Published 1973)». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 10. mars 2021. 
  140. ^ «Searching for Shelley Duvall: The Reclusive Icon on Fleeing Hollywood and the Scars of Making 'The Shining'». The Hollywood Reporter (engelsk). 11. februar 2021. Besøkt 10. mars 2021. 
  141. ^ Dowd, Vincent (16. august 2013). «The 'adventure' of working with Kubrick». BBC News (engelsk). Besøkt 6. februar 2020. «He spent three or four hours with me telling me how he would light the stage. And of course the whole thing being in secret appealed to Stanley's sense of drama. But I knew we would never work together again. And Stanley didn't ask - he'd been so scared when he saw what happened to me half way through Barry Lyndon.» 
  142. ^ Lyons, V., & Fitzgerald, M. (2005). Asperger syndrome: A gift or a curse?. Nova Publishers.
  143. ^ Michael Fitzgerald (2008). «Asperger's Disorder | Taylor & Francis Group». Taylor & Francis (engelsk). doi:10.3109/9780849383649. Besøkt 19. mai 2021. 
  144. ^ Belek, Ben (24. april 2020). «Autism as heredity, autism as heritage». Medicine Anthropology Theory. 1 (engelsk). 7. ISSN 2405-691X. doi:10.17157/mat.7.1.758. Besøkt 19. mai 2021. 
  145. ^ «'Full Metal Jacket' app, starring Matthew Modine». EW.com (engelsk). 7. august 2012. Besøkt 10. mars 2021. 
  146. ^ «Citizen Kubrick». the Guardian (engelsk). 27. mars 2004. Besøkt 11. mars 2021. 
  147. ^ The Stanley Kubrick Archive; University of the Arts London, Special Collections and Archives
  148. ^ Alberge, Dalya (12. juli 2019). «Newly found Stanley Kubrick script ideas focus on marital strife». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. februar 2020. 
  149. ^ Fenwick, James; Hunter, I. Q.; Pezzotta, Elisa (3. juli 2017). «The Stanley Kubrick Archive: A Dossier of New Research». Historical Journal of Film, Radio and Television. 3. 37: 367–372. ISSN 0143-9685. doi:10.1080/01439685.2017.1342329. Besøkt 11. mars 2021. «The catalog introduction online testifies to the sheer size of the Archive, which is stored on over 800 linear metres of shelving.» 
  150. ^ Graydon, Danny; Graydon, Danny (24. juli 2005). «The Stanley Kubrick Archives». Variety (engelsk). Besøkt 10. mars 2021. «It's unusual that a book on a film director should actually evoke its subject's oeuvre, but this long-awaited and much-anticipated debut trawl through legendary auteur Kubrick's extraordinarily vast archives impressively does just that. Like Kubrick's films, it's immense -- it weighs 14 pounds and comes in its own carrying case -- imperious, sumptuous, marvellously detailed, consistently fascinating and captivating to look at, ultimately leaving all previous books on the man firmly under its (considerable) shadow.» 
  151. ^ Kvalitetsfilm på kino. Oslo: Norsk kino- og filmfond. 1988. 
  152. ^ «Stanley Kubrick obituary». the Guardian (engelsk). 8. mars 1999. Besøkt 10. mars 2021. 
  153. ^ Hill, R. F. (2020). Kubrick's Inheritors: Aesthetics, Independence, and Philosophy in the Films of Joel and Ethan Coen. After Kubrick: A Filmmaker's Legacy, edited by Jeremi Szaniawski, Bloomsbury, 67-85.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stanley_Kubrick&oldid=21605374»