Stanley Kubrick

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stanley Kubrick
KubrickForLook (cropped).jpg
Født26. juli 1928[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
BronxRediger på Wikidata
Død7. mars 1999[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (70 år)
Childwickbury ManorRediger på Wikidata
Gravlagt Childwickbury ManorRediger på Wikidata
Ektefelle Ruth Sobotka (1954–1957), Christiane Kubrick (1958–1999)Rediger på Wikidata
Barn Vivian KubrickRediger på Wikidata
Utdannet ved City College of New YorkRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
9 oppføringer
Filmregissør, filmfotograf, fotograf, filmprodusent, manusforfatter, filmklipper, kameramann, ansvarlig produsent, sjakkspillerRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Writers Guild of America WestRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
BAFTA Academy Fellowship Award (2000), Oscar for beste visuelle effekter (1968), Gulløven for livsverk (1997), Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (2014), kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1995)[5], National Board of Review Award for Best Film, BAFTA for beste regiRediger på Wikidata
Aktive år1951–1999
IMDbIMDb
Signatur
Stanley Kubricks signatur
Stanley Kubrick på Commons

Stanley Kubrick (født 26. juli 1928 i The Bronx i New York City i USA, død 7. mars 1999 i Harpenden i Hertfordshire i England) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og fotograf. Han er kjent for filmer som 2001: en romodyssé, A Clockwork Orange, Ondskapens hotell og Full Metal Jacket. Han er ansett for å være blant de mest innovative og innflytelsesrike filmskaperne i det 20. århundre. Kubrick laget filmer i en rekke sjangre og stiler der hver ny film var helt ulik den forrige. Han omtales som en perfeksjonist som laget relativt få filmer i sin lange karriere. Han arbeidet først i USA før han slo seg ned i England hvor han ble værende resten av livet.[6][7]

Kubrick døde seks dager etter at den endelige versjonen av Eyes Wide Shut ble vist for Tom Cruise, Nicole Kidman og to toppsjefer i Warner Bros..[8][9][10]

Han avsluttet utdanningen med svake karakterer fra high school. Han ble filmskaper etter å ha arbeidet fem år som fotograf for et fotomagasinet Look. Kubrick var selvlært som fotograf og filmskaper. Han var kjent for sine høye kvalitetskrav og møysommelige arbeidsform.[7][11] Alle Kubricks spillefilmer siden 1956 er basert på publiserte verk. Noen er til dels kjente verk som Lolita og A Clockwork Orange (Anthony Burgess, 1962). Alle hans filmer, inkludert de tidlige lavbudsjettproduksjonene, ble laget med sikte på bred distribusjon gjennom de ledende filmselskapene i Hollywood. Etter 1955 ble produksjonene (unntatt Lolita) også finansiert av de store selskapene. Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film. Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere. I fire tilfeller samarbeidet om manus med forfatterne av det litterære forelegget blant annet Vladimir Nabokov.[12][11]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Stanley som barn sammen med faren Jack.
Kubrick som fotograf for Look sammen med showgirl Rosemary Williams i speilet, 1949.
Foto: Stanley Kubrick

Familie[rediger | rediger kilde]

Kubrick vokste opp i en kosmopolitisk middelklasse. Faren var lege.[13] Hersh Kubrik, hans oldefar, var en skredder som sammen med kone og barn utvandret til USA fra Probuzna i det østlige Galicia i 1899 (da en del av det habsburgske Østerrike). De fikk flere barn etter at hadde slått seg ned på Manhattan. Deres eldste sønn, Elias, giftet seg med Rosa Spiegelblatt fra Bucuresti, Romania. Jacob Kubrik, sønn av Rosa og Elias, født i New York, giftet seg med Gertrude Perveler fra Galicia. Faren Jacob (1902-1985) var også kjent som Jack eller Jacques. Martin Perveler, Stanley Kubricks onkel, spilte en viktig filmskaperens tidlige karriere. Familiene Kubrik og Perveler var del av en stor utvandringsbølge fra Galicia på den tiden, omkring 1 million, hvorav en fjerdedel jøder, utvandret, hovedsakelig til USA. I mellomkrigstiden var det tiltagende antisemittisme i USA. Stanley Kubrick uttalte selv i et intervju at han ikke fikk noen form for religiøs oppdragelse (no, not at all). Foreldrene Jacob og Gertrude ble gift ved en jødisk seremoni. Stanley hadde aldri noen bar mitzvah og han ble ikke begravet i en jødisk seremoni. Stanley Kubrick hadde planer om en å lage en film om holocaust og samlet i mange år materiale og drev forberedende undersøkelser med sikte på en slik film.[14] Størstedelen av de nær 600.000 jødene i det østlige Galicia ble drept under Holocaust.[15]

Han vokste opp med hovedsakelig jødiske venner. Hans engelsklærer på Taft High School, Aaron Traister, var født i Minsk og av jødisk familie. Kubrick laget en fotoreportasje om Traister for tidsskriftet Look i 1946.[14]

Ifølge Geoffrey Cocks hadde Kubrick et ambivalent forhold til Tyskland. Dette hadde dels med Tysklands historie på 1900-tallet og dels med hans familieforhold å gjøre. Kubricks tredje kone, Christiane Harlan, møtte han under innspilling av Paths of Glory i Tyskland i 1957. Kubrick selv lærte seg ikke tysk.[14](s50, 55) Veit Harlan, propagandafilmprodusent for Joseph Goebbels og nazistene, var Christianes onkel. «Stanley and I came from such different, such grotesquely opposite backgrounds» (Stanley og jeg kom fra ulike, så grotesk motsatte bakgrunner) uttalte hun. Onkelens historie forsterket hennes og Stanleys skepsis til mektige personer og personer som tørster etter makt, uttalte hun til The Guardian.[16] Hennes bror, Jan Harlan, arbeidet som produsent (executive producer) for Kubrick.[17] Kubrick vurderte å lage en film om Nazi-Tyskland fra Veit Harlans perspektiv og de to møttes. Veit Harlan kjente ikke til Kubrick fordi han ikke brydde seg om utenlandsk film. Veit Harlan ble etter krigen stilt for retten to ganger for sitt bidrag til naziregimet. Tiltalen omhandlet den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss og forbrytelser mot menneskeheten. Han ble frikjent i begge tilfeller.[18][19] Christiane Kubrick og Jan Harlan medvirket i dokumentar om onkelens virksomhet for naziregimet.[20][21]

I begynnelsen av 1960-årene bosatte han seg i Hertfordshire, England sammen med familien og forble der resten av livet. Han holdte media stort sett på avstand og ga noen få intervjuer.[22]

Unge år[rediger | rediger kilde]

Han var en ivrig sjakkspiller som ung og konkurrerte som halvprofesjonell. Han spilte trommer i skolekorpset.[23]

Faren sendte ham 12 år gammel til en onkel i Pasadena, California, fordi faren håpet at Stanelys svake skoleprestasjoner ville forbedres ved et opphold i California.[14](s23) Etter krigen så han mye avantgardefilm og europeisk film i New York, blant annet på Museum of Modern Art. I løpet av de ti årene før han flyttet til Los Angeles 1955 opparbeidet han, blant annet ved å se en stor mengde film, preferanse for visse regissører, stiler og filmer. På Museum of Modern Art kunne han se alt fra tidlig film til samtidsfilm blant annet av D.W. Griffith, Charlie Chaplin, Erich von Stroheim, Ernst Lubitsch, Carl Th. Dreyer, Roberto Rossellini, Akira Kurosawa og Robert Bresson.[14](s50-52)

Kubrick hadde som ung en mangfoldig filmsmak, men han var selv særlig påvirket av den visuelle eksperimenteringen i tysk eskpresjonistisk film. Den tyske ekspresjonisme vokste frem i stumfilmperioden etter første verdenskrig og brukte ofte sterkt stilisert og fantasifull scenografi, lyssetting og kostymer. Den første var Caligaris kabinett (1919) som med forvridde vinkler reflekterte det indre opprøret hos personene. Kubrick mente selv at filmens ekspressive potensial og effekt på underbevisstheten gikk tapt ved overgang til lydfilm. Kubricks arbeid som filmskaper er også påvirket av Neue Sachlichkeit i tysk film. Kubrick var særlig inspirert av Fritz Lang, Georg Wilhelm Pabst og Max Ophüls. I 1948 møtte Kubrick George Grosz som hadde flyktet fra nazistene i Tyskland.[14](s50-52)

Fotograf for Look[rediger | rediger kilde]

Kubricks Graflex-kamera med belg.
«Pendlere på jernbanestasjon» (Kubrick, 1949).
«Kvinne med barn på seng» (Kubrick, 1949)

Kubrick fikk et Graflex-kamera med belg til 13-årsdagen. Han begynte å selge fotografier 16 år gammel og straks etter krigen ble han en vellykket fotograf. Knapt 17 år gammel forsto han betydningen av fotografiets uttrykk og form. Han fotograferte en sørgmodig og nedtrykt avisselger ved siden av avisoppslaget «Roosevelt dead» og solgte det til magasinet Look som publiserte bildet i juni 1945. Kubrick hadde da instruert avisselgeren nøye om hvordan han skulle posere for fotografen. Look var etter Life et ledende fotomagasin i USA og begge var preget av fotojournalistikk snarere enn tradisjonelle reportasjer.[24][25]

Han arbeidet fem år for Look og tok mange titusen fotografier. Han fotograferte overalt i New York: venterom i hos tannlegen, hos frisøren, på undergrunnsbanen, i kjøpesentre, på gaten, veddeløpsbanen, sirkus og boksekamper. For eksempel en fotoreportasje om en skopusser besto av serie på 250 bilder og satt etter hverandre fremstår de som en dokumentar. Stilen var direkte, klar og litt kjølig distansert. Det er bevart noen fotografier der Kubrick selv er med i speilbilder. Allerede som tenåring ble han kjent for sin omstendelige og målbevisste arbeidsform. Look trykket i 1948 en liten notis om fotografen som på oppdrag ved Columbia University hadde forbløffet professorene ved å kommandere dem rundt. Som fotoreportert brukte han først et standard 35 millimeter og senere et mellomformatkamera.[24][25]

Den første tiden fotograferte han med lite dybdeskarphet, senere brukte han mer dybde og uttrykksfulle perspektiver. Han brukte også dramatiske skygger og harde kontraster som i fotoreportasjen fra Michigan University. Kubricks arbeidsform lignet på Robert Capas og Henri Cartier-Bresson.[26][24][25]

I 1948 møtte Kubrick maleren George Grosz som hadde flyktet fra nazistene i Tyskland. Kubrick tok et kjent foto for Look av Grosz sittende på en pinnestol på Fifth Avenue i New York.[14](s50-52) Redaktøren for Look skrev på en lapp til Kubrick: «I think you just took the picture of the year … George Grosz parked on a Chair in the middle of the Fifth Avenue traffic (With a NO PARKING sign alongside) is IT!». Kubricks mor tok vare på lappen i en minnebok.[26] Fotografiet av Grosz viste Kubricks talent og stil som fotograf: Vidvinkelobjektivet fanger gatebildet og leder blikket langs gatens og husrekkenes perspektivlinjer dypt innover. Kubricks filmer har et stort antall slike bilder.[24] I 1948 reiste han til Portugal sammen med et ektepar fra New York og laget der en fotoreportasje blant annet fra den lille byen Nazaré.[27][26](s121-122)

I Look var det svært vanlig med en serie fotografier av en person i aktivitet, noe som minner om film og som kan tyde på at fotografene tenkte og arbeidet nesten som filmfotografer. Bildeseriene hadde ofte forklarende tekst som i tegneserie eller fortellerstemme i film. Fotografene, inkludert Kubrick, brukte til dels et «maskingeværkamera» som var et modifisert filmkamera med rask lukker brukt særlig til å fotografere sportsbegivenheter.[26](s125)

Kubrick sluttet hos Look i 1951. I 1951 laget han den korte dokumentaren, Day of the Fight, om bokseren Walter Cartier.[26](s122-124)

Filmskaper[rediger | rediger kilde]

Trailer for The Killing (1956), Kubricks gjennombrudd som regissør av spillefilm.

Kubricks tidlige virke og læretid som filmskaper varte til om lag 1955 da han gikk fra fotojournalistikk og kortfilm til spillefilm. Den andre fasen i karrieren var det kommersielle gjennombruddet i samarbeid med produsenten James B. Harris til 1962 i partnerskapet Harris-Kubrick Pictures. Harris' oppgave var særlig å skaffe finansiering til Kubricks prosjekter. Harris arbeidet senere på egen hånd som produsent og regissør. I den siste fasen var han en ledende og uavhengig filmskaper i amerikansk film og var produsent, regissør og til dels manusforfatter. I alt laget han fire korte dokumentarfilmer og 13 spillefilmer samt bøker og artikler om si filmproduksjon. Blant annet publiserte han en bildebok fra A Clockwork Orange. I omfang var det meste av hans produksjon til 1964, mens han de siste 20 årene av karrieren bare produserte tre filmer. Kubrick søkte bredt og stadig etter historier han kunne lage film av og han brukte nesten bare publiserte verker i stedet for å bestille helte ferske manus skrevet spesielt til film. Med unntak av de svært dyre produksjonene 2001 og Barry Lyndon, var Kubricks produksjoner bare middels kostbare i den siste fasen av karrieren der han arbeidet med profilerte filmstjerner. Kubricks kommersielle suksess gjorde at han kunne arbeide relativt langsomt med prosjektene sine. Han brukte mange år på forarbeid, utvikling av manus, fotografering og klipping på de syv filmene han produserte etter 1964. For eksempel begynte forarbeidet til Eyes Wide Shut på slutten av 1960-tallet. Kubrick hadde ambisjoner om å nå et størst mulig publikum, noe som passet godt med Hollywoods kommersielle orientering.[12]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fra Paths of Glory, Kirk Douglas til høyre, Adolphe Menjou til venstre. Douglas bidro til finansiering av filmen og sørget for at Kubrick var regissørs for Spartacus.
Sterling Hayden (til venstre) som general Jack D. Ripper og Peter Sellers som Mandrake i Dr. Strangelove (1964). Sellers hadde tre sentrale roller i filmen. Hayden medvirket også The Killing (1956).
Jack Nicholson var tiltenkt tittelrollen i filmen om Napoleon. Kubrick gjenbrukte noe av forarbeidet til Barry Lyndon med Ryan O'Neal i tittelrollen. Nicholson medvirket i den etterfølgende filmen Ondskapens hotell

Kubrick laget tre kortfilmer på tidlig på 1950-tallet. Day of the Fight og Flying Padre (begge 1951) ble distribuert til kinoene av RKO. Den første langfilmen var anitkrigsfilmen Fear and Desire (1953) og ble laget med svært lite budsjett og de store selskapene avviste å distribuere den. Kubrick lånte penger fra venner og slektninger for å lage filmen. I disse tidlige lavbudsjett produksjonen medvirket ofte venner og bekjente mens Kubrick gjorde mesteparten av arbeidet bak kamera. På den tiden medvirket Kubrick som regiassistent på fjernsynsserien Mr. Lincoln. I 1952 laget han en kort dokumentarfilm om World Assembly of Youth for USAs utenriksdepartement. The Seafarers (1953) er en dokumentarfilm på 30 minutter laget for fagforeningen Seafarers International Union of North America. Langfilmen Killer's Kiss (sort/hvitt, 1955) var privat finansiert. Den har et lite troverdig plot, men svært god fotografering ifølge Bjørkly.[12][28]

Gjennombrudd[rediger | rediger kilde]

Gjennombruddet var gangsterfilmen The Killing (1956) som ble filmet i sort/hvitt, film noir-stil. Filmen var laget på lite budsjett finansiert av United Artists og James B. Harris sammen med faren. Filmen var en kommersiell fiasko og Harris-Kubrick inngikk da kontrakt med Bryna Productions (Kirk Douglas' selskap) om å lage fem filmer. Med denne kontrakten fikk de stjernen Kirk Douglas med i den neste filmen. Kubrick fikk da tilgang til Hollywoods produksjonsapparat og større budsjett til sin neste film : Ærens vei (engelsk: Paths of Glory; sort/hvitt, United Artists, 1957) omhandler en lite ærerik fransk manøver under første verdenskrig og filmen var lenge forbudt i Frankrike. Ærens vei var Kubricks første verk som særegen filmkunstner. Clint Eastwood kalte det en stor antikrigsfilm og filmen var også kontroversiell i USA på grunn av antikrigsperspektivet. Kirk Douglas hadde hovedrollen i Ærens vei og den omtales som en av Douglas' best. Douglas bidro til finansiering av filmen. Dette var første gangen Kubrick arbeidet med en stor stjerne og det opprinnelige manuset ble skrevet om slik at hovedpersonen fremstilt av Douglas ble løftet frem. Paths of Glory var ingen kommersiell suksess og Kubrick skulle etter dette være innleid regissør for Pennebaker (Marlon Brandos produksjonsselskap).[12][28][7][29][11]

I Spartacus (1960) hadde Kirk Douglas igjen hovedrollen og Douglas medvirket også som produsent. Spartacus hadde mange stjerner, svært stort budsjett og regnes som Kubricks minst personlige verk. Spartacus ble en stor kommersiell suksess og ble godt mottatt av kritikerne, noe som styrket Kubricks status i Hollywood. Den ble tildelt fire Oscar blant annet til Peter Ustinov for beste mannlige birolle. Spartacus ble produsert for Universal av Douglas' filmselskap Bryna Productions og ikke av Kubrick-Harris Pictures. Douglas insisterte på Kubrick som regissør i stedet for Anthony Mann som opprinnelig tenkt. Douglas løste etter dette Kubrick fra kontrakten med Bryna Productions og de to samarbeidet ikke mer. Etter skuffelsen over Hollywood i forbindelse med Spartacus flyttet han til England for godt.[30][12][28][31][11]

Etter Spartacus[rediger | rediger kilde]

Jan Harlan (født 1937 i Tyskland, foto fra 2015) var Stanley Kubricks svoger og administrerte produksjonen av flere av Kubricks filmer.

Lolita (1962) var et krevende prosjekt på grunn av det sensitive temaet (romanen var en skandale i sin tid) og på grunn av Vladimir Nabokovs språklige form som var vanskelig å overføre til en rettlinjet filmfortelling: Nabokovs første utkast til manus ville ha gitt en film på 7 timer. Lolita var Kubricks første film produsert i Storbritannia. Den ble laget sammen med det kanadiske selskapet Seven Arts for MGM, og var en kommersiell og kunstnerisk suksess. Nabokov ble nominert til Oscar for manuset og James Mason ble nominert til BAFTA for beste skuespiller. Kubrick selv ble nominert til beste regissør ved Golden Globe og ved Filmfestivalen i Venezia. Fra og med Lolita ble Kubricks filmer mer kompliserte.[12][28]

Kubrick gjorde stor suksess med krigssatiren Dr. Strangelove (1964). Undertittelen ..or how I learned to stop worrying and love the bomb signaliserte at det var en satire. Den paranoide generalen i filmen heter Jack D. Ripper og en av figurene fremstilt av Peter Sellers heter Captain Mandrak. Dr. Strangelove fanget opp den politiske atmosfære under den kalde krigen. Kubrick skal selv ha vært oppriktig redd for atomkrig. Dr. Strangelove er Roman Polanskis favoritt blant Kubricks filmer. Francis Ford Coppola har uttalt at filmen viser at Kubrick både var en viktig stilskaper og en original tenker. Planen var at Kubrick og Harris skulle lage Dr. Strangelove, men partnerskapet ble oppløst og Kubrick laget den alene.[32][12][11]

2001 - en romodysse ble dårlig mottatt av kritikerne, men populær blant det yngre publikum og omtales som et kulturelt generasjonsskifte. 2001 ble en kultfilm og i ungdomskulturen på den tiden fremholdt som «den ultimate trip». Filmens abstrakte og formelle preg var typisk for Kubricks oppfatning at film skulle være mer som musikk enn som skjønnlitteratur, tema og innhold var underordnet stemninger og følelser.[11][33] 2001 reflekterer en slags religiøsitet uten gud og en hovedpersonene i filmen er en datamaskin som er mer menneskelig enn menneskene. Filmen er krevende, ambisiøs og ukonvensjonell: Det er fire løst sammensatt historier og mangler en klassisk dramatisk struktur. Den representerte noe nytt med sin innslag av fantasi og kombinasjon av bilder og musikk. Bare 1/4 av filmen har replikker. Den har innslag satire ved kontrasten mellom romfarernes trivielle oppgaver og verdensrommets poesi. Alain Resnais uttalte at Kubrick fikk tilskueren til å føle at 2001 var en dokumentar.[34]

A Clockwork Orange er basert på Anthony Burgess roman og tematiserer det ondes problem. Hovedpersonen Alex er også filmens fortellerstemme og klarer å få tilskuerens sympati. Reaksjonen på filmen var sprikende og den ble bredt debattert i Norge. Som i 2001 og Barry Lyndon har klassisk musikk en fremtredende plass. A Clockwork Orange var en relativt billig produksjon og den første produsert for Warner. Det var en kommersiell suksess tross estetiseringen av vold og overgrep.[35][11]

Barry Lyndon (1975) er basert på William Makepeace Thackerays nesten glemte roman. Kubrick forenklet Thackerays fortelling og gjorde den om til en skjebnefortelling.[36] Et særtrekk er at bildekomposisjonen er inspirert av store representasjonsverker fra 1700-tallet. Opptakene er langsomme og velkomponerte.[37][38] Mottakelsen blant kritikerne i samtiden var blandet, den regnes ikke som en kommersiell suksess og har langsomt fått større anerkjennelse i ettertid.[39][40][41][42][43][44] Barry Lyndon omtales som Kubricks mest oversette verk. Den ble straks anerkjent for sin innovative tekniske overlegenhet og visuelle eleganse. Karakterenes sosiale og psykologiske situasjon fremstilles med fotografiske virkemidler.[11]

The Shining (1980; norsk tittel: Ondskapens hotell; basert på Stephen Kings roman) begynner som en skrekkfilm og får preg av psykologisk thriller med komiske aspekter. Som forgjengeren utmerker den seg i komposisjon og foto.[45] Det var til da Kubricks mest kommersielt anlagte film, men ulik tradisjonelle skrekkfilmer med sin lengde (142 minutter), rytme og minimalt med vold. Bruken av den da nye teknologien steadicam gir en urovekkende følelse. Filmen ble opprinnelig dårlig mottatt.[11]

I 1977 var Kubrick innom Pinewood studio der Bond-filmen The Spy Who Loved Me ble produsert. Ken Adam var ansvarlig for scenografi og ba Kubrick komme for å gi ham råd i hemmelighet. Etter Barry Lyndon hadde Adam bestemt seg for aldri mer å jobbe for Kubrick.[46]

Full Metal Jacket (1987; basert på The Short-Timers, 1979 av Gustav Hasford) var Kubricks bidrag til serien av Vietnam-filmer. Kubrick viste her tydelig frem dehumaniseringen forbundet med krig. Etter dette lanserte han ikke ny film på tolv år og strevet på den tiden blant annet med prosjekter som ikke ble realisert.[11][12]

Kubrick overførte Arthur Schnitzlers Traumnovelle (1926) til Eyes Wide Shut. Kubrick var fascinert av Schnitzlers roman og hadde siden 1950-tallet tenkt på å lage film av den etter at han møtte Peter Schnitzler, forfatterens barnebarn, under innspillingen av Spartacus. Peter Schnitzler ga Kubrick blant annet kopi av bestefarens dagbøker. Warner annonserte på 1970-tallet at Kubrick skulle lage film av romanen. Kubrick døde før premieren på Eyes Wide Shut. I stedet for seksuell thriller (som Basic Instinct) fikk publikum en langsom, komplisert og drømmeaktig fortelling om undertrykkelse og kompromissene som følger med ekteskap. Anmeldelsene var stort seg negative, særlig når det gjaldt Tom Cruises skuespill. Noen mente at Cruises svake skuespill var regissørens feil.[12][11]

Urealiserte prosjekter[rediger | rediger kilde]

Innspillingsplan for Napoleon, en film det ikke ble noe av.

Kubrick var konstant på utkikk etter gode historier han kunne omarbeide til filmmanus og arbeidet løpende med flere ideer hvorav de fleste ikke ble realisert. Han arbeidet intensivt over flere med tre prosjekter som ikke ble noe av: «Supertoys/A.I.», «Wartime Lies/Aryan Papers» og og «Napoleon».[12]

Fra tidlig 1980-tallet arbeidet han i flere år med et filmprosjekt basert på novellen «Supertoys Last All Summer Long» (1969) av Brian Aldiss. I Kubrick-arkivet er det et manus av William Kotzwinkle fra 1989 med tittelen «NANNI» (A og I er uthevet i manuset). Han bestemte seg for tittelen «A.I.» i 1993. Kotzwinkle hadde også skrevet manus til Spielbergs E.T.. A.I.: kunstig intelligens ble filmatisert av Steven Spielberg året etter at Kubrick døde. Kubrick hadde diskutert A.I. med Spielberg over flere år.[12]

På 1960-tallet utarbeidet Kubrick manus for en film om Napoleon. I 2013 ble det meldt at Kubricks venn Spielberg skulle fullføre prosjektet som en kort fjernsynsserie. Mye av forarbeidet i Napoleon-prosjektet ble brukt i Barry Lyndon i stedet og Kubrick hadde trolig planlagt at filmen om Napoleon ville sett ut omtrent som Barry Lyndon.[47] Forarbeidet til Napoleon pågikk over flere og Kubrick opparbeidet med hjelp fra assistenter blant annet en stor katalog bestående av 25.000 kort med opplysninger, hvert kort var 10-12 cm stort, og hadde informasjon om nesten hver dag eneste dag i Napoleons liv. Manus var på 800 sider og han hadde utarbeidet detaljer om kostymer, fotografert innspillingssteder og gjort det meste klart til å sette i gang innspilling. Jack Nicholson var utpekt til tittelrollen og 30.000 rumenske infanterister skulle fremstille Napoleons hær. I mellomtiden laget Sergej Bondartsjuk Waterloo med Rod Steiger i hovedrollen. Det var en kommersiell fiasko og MGM skrinla Kubricks prosjekt.[48][7][49] «Napoleon» var det eneste prosjektet han ikke fikk finansiert etter 1964.[12]

På begynnelsen av 1990-tallet arbeidet han med planer om en film (arbeidstittel Aryan Papers) basert på romanen Wartime Lies (1991) av Louis Begley. Romanen omhandler hendelser relatert til holocaust under andre verdenskrig og var motivert av Kubricks langvarige interesse for temaet.[12] Han ga opp dette prosjektet etter Spielberg lanserte Schindlers liste. Kubricks kone var glad for at han ga opp holocaust-filmen fordi det gjorde ham svært deprimert å arbeide med stoffet.[7]

Marlon Brando (foran på gardintrappen) regisserer innspillingen av One-Eyed Jacks som Kubrick opprinnelig skulle regissere.

Andre prosjekter[rediger | rediger kilde]

I 2018 kom et forsvunnet manus, Burning Secret, for dagen. Det er basert på novellen Brennendes Geheimnis av Stefan Zweig og skal være så gjennomarbeidet at det kan settes i produksjon. Manuset er datert 24. oktober 1956, et tidspunkt da Kubrick var relativt ukjent.[50] Kubrick vurderte verk opprinnelig publisert på tysk blant annet av Arthur Schnitzler (i tillegg til den som ble filmatisert som Eyes Wide Shut). Han vurderte også verk av Stefan Zweig, Richard Wagner og Hans Helmut Kirst. Kubricks urealiserte prosjekter omhandler ofte mannlige hovedpersoner deres voldelige eller kriminelle atferd samt dysfunksjonelle heteroseksuelle relasjoner. Midt på 1950-tallet arbeidet han med Zweigs novelle og Natural Child (av Calder Willingham) og disse ledet til interesse for Nabokovs Lolita.[12]

Kubrick og kameraten Alexander Singer arbeidet ideer til filmprosjekter på slutten av 1940-tallet da de knapt hadde fylt 20 år. De arbeidet blant annet med filmmanus basert på Homers Iliaden. I partnerskapet med James B. Harris arbeidet Kubrick med omkring 20 film- og fjernsynsprosjekter som ikke ble realisert. Planer om å lage film av Lionel Whites roman The Snatchers ble straks avvist i henhold til Motion Picture Production Code (Hollywoods selvsensurordning) på grunn av at filmen omhandlet kidnapping som var et uakseptabelt tema. Også Killer's Kiss og The Killing var gjenstand for denne sensurordningen, men ble godkjent etter endringer i manus og noe redigering. Flere av Kubricks prosjekter stanget mot Hollywoods sensurregler samtidig som disse ble forsiktig myket opp på den tiden.[12]

På slutten av 1950-tallet arbeidet Kubrick og den amerikanske krigsveteranen Richard Adams med manus til filmprosjektet «The German Lieutenant». Kubrick hadde blinket ut Orson Welles og Alan Ladd til hovedrollene, og han hadde søkt i gang leting etter innspillingssteder i Tyskland da prosjektet ble avblåst på grunn av innspilling av Spartacus. Jack Palance kjøpte manuset uten å lage filmen. I 1958 ble Kubrick engasjert av Marlon Brando til å bearbeide manus basert på The Authentic Death of Hendry Jones (Charles Neider, 1956) og regissere filmen. Kubrick arbeidet på prosjektet i seks måneder inntil han to uker før innspilling trakk seg eller ble sparket. Calder Willingham ble på Kubricks anbefaling satt til å fullføre manus. Willingham hadde skrevet manus til Ærens vei og arbeidet senere på blant annet Spartacus og The Graduate (norsk: Manndomsprøven). Brando endte med å regissere filmen selv og den ble lansert med Kubricks tittel One-Eyed Jacks.[12][49]

Særtrekk og anseelse[rediger | rediger kilde]

Kubrick regnes som en intellektuell filmskaper, men har nesten ikke skrevet noe selv og hans egne refleksjoner kommer derfor frem i noen få intervjuer. Kubrick ønsket å fortelle med bilder og drømte om film nesten uten ord. Mange av hans filmer har historier om vekst og fall.[51] I A Clockwork Orange (1971) lot Kubrcik og Anthony Burgess hovedpersonen Alex være forteller.[52] I Barry Lyndon er fortelleren en anonym tredjeperson med uklar relasjon til figurene i handlingen.[53] I et intervju med Playboy i 1968 svarte han på spørsmålet om den dypere meningen med 2001: «Hvor høyt hadde vi verdsatt Mona Lisa hvis Leonardo hadde skrevet nederst på lerretet: "Damen smiler så vidt fordi hun har råtne tenner" eller "fordi hun skjuler en hemmelighet for sin elskede"?»[54]

Sue Lyon i Lolita.

Kubricks spillefilmer er basert på publiserte verk. Det litterære forelegget spenner fra 1800- til 1900-tallet, men hovedsakelig relevant nylige amerikanske eller britiske utgivelser. Noen er moderne klassikere som Lolita og A Clockwork Orange (Anthony Burgess, 1962). Foreleggene er amerikanske, britiske og europeiske, og alle er skrevet på engelsk med ett unntak. Dr. Strangelove er basert på Two Hours to Doom (Peter Bryant, 1958, som Red Alert i USA) som han tilpasset til den siste utviklingen i den kalde krigen. Arthur C. Clarkes novelle «The Sentinel» (1951) ble utgangspunkt for Clarkes manus til 2001. Stephen Kings The Shining (1977) ble til manus for Ondskapens hotell. Manus til Full Metal Jacket er basert på The Short-Timers (1979) av Gustav Hasford. Kubrick overførte Arthur Schnitzlers Traumnovelle fra 1920-tallets Wien til New York på 1990 for filmen Eyes Wide Shut.[12][11]

Med unntak av Spartacus hadde han selv kontroll over produksjonen fra ide til ferdig film. Kubrick er oppført som manusforfatter for de fleste spillefilmene, og i praksis hadde han samarbeidet nært med andre forfattere. I fire tilfeller samarbeidet om manus med forfatterne av det litterære forelegget blant andre Vladimir Nabokov. Kubrick brukte skriveprosessen til å prøve ut ideer og endringer fra forelegget, og i en del tilfeller gikk han tilbake til tekst i originalen. I 1962 arbeidet Kubrick sammen med Peter Bryant (også kjent som Peter George) på manus til Dr. Strangelove og de fant da på å lage en helt ny historie med humoristisk tone og mange seksuelle referanser. Sommeren 1962 gikk Kubrick tilbake til sin opprinnelige ide og laget et manus som lå nær forelegget, hvorpå han ombestemte seg igjen og tok inn flere elementer fra den humoristiske historien han hadde arbeidet med. Manus til Dr. Strangelove ble videreutviklet mens innspillingen pågikk og den endelige historien var klar bare noen uker før filmen hadde premiere. Tematisk omfatter historiene krig eller militæret, ekteskap, science fiction og kriminalitet. Voldelig handling er vanlig og alle hovedpersoner er menn. Det er ofte mannspregede miljøer som beskrives, for eksempel i Ærens vei der en unge jente som tvinges til å opptre for soldatene er den eneste kvinnen. Noen av filmene tematiserer relasjonen mellom mor og barn, blant annet Barry Lyndon og The Shining.[12]

Kubrick er kjent for musikk på lydsporet, for eksempel Beethovens 9. symfoni i A Clockwork Orange og musikk av Händel og Schubert i Barry Lyndon.[52][55][56] I 2001 brukte han wienervals i en sjanger assosiert med modernistisk musikk: Det var et uvanlig grep å la et romskip snurre i verdensrommet til en Strauss-vals. I A Clockwork Orange brukte Kubrick også musikk av Rossini, Henry Purcell og Edward Elgar samt «Singing in the Rain» av Freed og Brown - på en måte som Jon-Roar Bjørkvold kaller en tilsynelatende smakløs lapskaus.[57] Kubrick satte særlig pris på klassikerne i musikkhistorien, men brukte også moderne musikk av Ligeti, Penderecki og Bartok.[58]

Kubrick la vekt på en realisme i den konkrete fremstillingen også i absurde historier som Dr. Strangelove og overnaturlige som The Shining. Han uttalte at de faktisk og praktiske detaljene skulle være nøyaktig og riktig gjengitt for overbevise tilskueren for slik å gjøre tilskueren mer mottakelig for de spekulative og visjonære aspektene ved historien. Kubrick poengterte at også i fantastiske historier må alt fremstå så realistisk og alminnelig som mulig for å være troverdig. Kubrick henvist blant annet til at Kafkas historier er allegoriske og fantastiske, mens Kafkas skriftlige stil er enkel og rett frem nesten journalistisk.[26](s130) Ifølge Anstein Bjørkly laget Kubrick oversiktlige filmer til tross for at plottet ofte er løsrevet fra hovedpersonenes motivasjon: Det er lett for tilskueren å holde overblikket over hvor man til enhver tid er i fortellingen. Den fransk regissøren Alain Resnais uttalte at Kubricks filmer er preget av et stramt grep og at den ferdige filmen ikke var resultat av medarbeidernes samlede anstrengelse, men av den eneveldige keisers ambisjoner. Resnais kalte Kubricks arbeidsform «napoleonisme».[59] De formelle sidene ved Kubricks filmer minner om den britiske regissøren Ken Russell som var Kubricks samtidige og som begynte karrieren som dokumentarfotograf.[11]

Vurderingen av Kubrick som filmkunstner er blandet. For noen var han en udiskutabel ener. Andre vurderte filmene hans som pretensiøse, kjølige, langsomme og kunstige. Kubricks filmer er til dels preget mer av visjoner og ideer som tema enn av menneskelig drama. Kubrick vektla det vanskelige og overfladiske ved menneskelige relasjoner. Den ledende amerikanske filmkritikeren Pauline Kael var skeptisk til Kubricks filmer og mente han strebet etter å bevise at han kunne vri og vrenge på en sjanger bedre enn alle andre. Federico Fellini hadde stor sans for Kubrick og sendt et gratulasjonstelegram etter å ha sett 2001.[60] Mike Leigh mener Kubrick var en stor humorist. Kubricks er særlig humoristisk når han beskriver blind rasjonalitet som i Dr. Strangelove og A Clockwork Orange. Tvetydighet og paradokser er gjennomgangstemaer i Kubricks filmer: Alex i A Clockwork Orange elsker klassisk musikk og er samtidig en primitiv voldsutøver; Full Metal Jacket kan sees som en antikrigsfilm (Kubrick avskydde krigføringen i Vietnam) samtidig som den viser en fascinasjon for krig og militærvesen. Kubrick var fascinert av store menn som Napoleon og mente at militær voldsbruk var nødvendig for eksempel overfor Hitler-Tyskland.[61] Kunstig intelligens, maskulin vold og krig var gjennomgående tema i Kubricks filmer.[11]

Kubrick fremhevet selv at han var påvirket av Vsevolod Pudovkin og Sergej Eisenstein. De lange elegante kamerabevegelsen lærte Kubrick særlig av Max Ophüls. I 1963 listet Kubrick opp sine favorittfilmer: Øverst var I Vitelloni (Dagdriverne, Fellini), deretter Smultronstället (Bergmann) og Citizen Kane (Wells). Andre favoritter var Sierra Madres skatt (Huston), City Lights (Chaplin), Henry V (Olivier) og La Notte (Antonioni).[62]

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Kubrick i traileren til Dr. Strangelove
Produksjonsnotater til 2001 «Dawn of Man»

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Kubrick har en særskilt status i filmhistorien ved siden av få andre. Filmhistorikeren Peter Wollen vurderte i 1972 Kubrick som auteur. Da A Clockwork Orange ble lansert i 1971 hadde han oppnådd en status som overgikk hans samtidige i «New Hollywood» (den amerikanske bølgen der regissørene snarere enn produksjonsselskapet hadde kontrollen med Bonnie and Clyde og The Graduate som tidlig eksempler). Etter dette lanserte Kubrick filmene med sitt eget navn over filmens tittel for å vise at det var hans eget personlige verk. Kubricks filmer bredt sjelden bredt og ubetinget godt mottatt, og det gikk ofte mange år før de oppnådde anerkjennelse. 2001, A Clockwork Orange og Full Metal Jacket var kommersielle suksesser. Kubrick ble stadig beskyldt for å være misantrop fordi karakterene mangler dybde og fordi han syntes å være mest interesserte i intellektuelle øvelser og formell struktur enn i ekte mennesker. Kubrick selv avviste kritikken med at det er et skille mellom liv og kunst og «You don't have to make Frank Capra movies to like people.» Kubrick vokste opp og virket i et situasjon preget av modernisme og særlig fra og med 2001 var han særlig opptatt av form og av dekonstruksjon av klassisk fortellerstil som preget Hollywood. Kubrick var tidlig ute til å utnytte tekniske nyvinninger filmatisk, blant annet spesielt lyssterke objektiver og steadicam. Han samarbeidet med Cinema Products Corporation om utvikling av nye kameraer. Kubricks vekt på filmens formelle trekk og hans tematisering av dehumanisering ga ham omdømme som kald, intellektuell og menneskefiendtlig. I motsetning til dette hevder filmteoretikeren Robert Kolker at Kubricks filmer var nøye utformet for å skape distanse til publikum for å skape en bestemt følelsesmessig og intellektuell reaksjoner. Kubricks formelle presisjon har frembragt bilder som har blitt ikoniske kulturuttrykk.[11]

Kubrick kjøpte Childwickbury Manor, Hertfordshire, i 1978. Der bodde og arbeidet han resten av livet, og samlet et omfattende arkiv om sitt virke inkludert urealiserte prosjekter. Han ble gravlagt på tomten.[48]

De siste årene unngikk han media noe som ga han rykte for å være en einstøing (ufortjent ifølge familien). Fordi han hadde holdt seg unna media kunne han gå på butikken uten å bli gjenkjent. Kubrick kastet aldri noe av det materialet han opparbeidet i forbindelse med forarbeid og gjennomføring av filmproduksjon.[7] University of the Arts London har et eget arkiv over det store materiale han etterlot seg. Arkivet ble tilgjengelig for forskning fra 2007.[12][63]

Jan Harlan, Kubricks svoger og assistent, laget dokumentaren A Life in Pictures (2001) om Kubricks liv og virke.[7]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119101579
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Stanley Kubrick, kubrick-stanley
  4. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Stanley Kubrick, 00000009825
  5. ^ https://www.siv.archives-nationales.culture.gouv.fr/siv/rechercheconsultation/consultation/ir/pdfIR.action?irId=FRAN_IR_026438, 23. apr. 2019
  6. ^ Kvalitetsfilm på kino. Oslo: Norsk kino- og filmfond. 1988. 
  7. ^ a b c d e f g Pulver, Andrew (26. april 2019). «Stanley Kubrick: film's obsessive genius rendered more human». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. februar 2020. 
  8. ^ «In 'Eyes Wide Shut' Stanley Kubrick captured horrors of Jeffrey Epstein era». Newsweek (engelsk). 12. juli 2019. Besøkt 30. desember 2019. «Kubrick's 1999 death of a heart attack, just six days after screening a completed Eyes Wide Shut, left an opening for a conspiracy narrative to grow in the cracks of the movie's ambiguities.» 
  9. ^ «Eyes Wide Shut: 20 years on, Stanley Kubrick’s most notorious film is still shrouded in mystery». The Independent (engelsk). 1. september 2019. Besøkt 31. desember 2019. 
  10. ^ «'He finished with his life less than a week after he finished with his movie'». The Guardian (engelsk). 9. mars 1999. ISSN 0261-3077. Besøkt 30. desember 2019. «The polyester suits behind the American movie industry will not be the first to see the finished film. That privilege came on Tuesday last week, to an audience of just four. In the screening room at Warner's New York headquarters on Fifth Avenue were the company's two co-chairmen, Terry Semel and Robert Daley, and the film's two co-stars, Tom Cruise and Nicole Kidman.» 
  11. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Fenwick, James; Hunter, I. Q.; Pezzotta, Elisa (4. desember 2017). «Stanley Kubrick: A Retrospective. Introduction». Cinergie – Il Cinema e le altre Arti. 12 (engelsk). 6: 1–7. ISSN 2280-9481. doi:10.6092/issn.2280-9481/7341. Besøkt 13. juni 2020. 
  12. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s Krämer, Peter (28. juni 2017). «Stanley Kubrick: Known and Unknown». Historical Journal of Film, Radio and Television. «Based on extensive archival research and a wide range of secondary sources, this essay offers a systematic survey of Kubrick’s unrealised projects, with regards to three distinctive phases in his career: the formative years up to 1955, his partnership with producer James B. Harris from 1955 to 1962, and his work as one of Hollywood’s leading producer-writer-directors after 1962. In a career spanning just over half a century, Stanley Kubrick took numerous pictures for Look magazine, made 4 documentary shorts and 13 feature films, and published a range of articles and books connected to his film-making. The vast majority of the work Kubrick presented to the public, including all of his photographs, articles and documentaries as well as seven of his features, came out within the first 20 years of his career,» 
  13. ^ Bjørkly 2000, s. 14
  14. ^ a b c d e f g Cocks, Geoffrey (2004). The Wolf at the Door: Stanley Kubrick, History, & the Holocaust. New York: Peter Lang. 
  15. ^ Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  16. ^ Ronson, Jon (18. august 2010). «After Stanley Kubrick». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. desember 2019. «There were some things I always felt nervous asking her about, like anything to do with her uncle Veit Harlan, but tonight over dinner – Paths of Glory making her nostalgic for the early days, I think – she brings the subject up herself. "Stanley and I came from such different, such grotesquely opposite backgrounds," she says. "I think it gave us an extra something. I had an appalling, catastrophic background for someone like Stanley."» 
  17. ^ Bradshaw, Peter (29. november 2019). «Eyes Wide Shut review – chilling secrecy, quaintly soft-porn sex». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. desember 2019. 
  18. ^ Noack, F. (2016). Veit Harlan: The Life and Work of a Nazi Filmmaker. University Press of Kentucky.
  19. ^ Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 20. mars 2020. «Veit Harlan had been twice tried and acquitted in Germany for having made Jud Süss, first for aiding the Nazis and then again, a year later, for crimes against humanity. Jud Süss had clearly left a singular impression; not even Leni Riefenstahl had been put on trial for filmmaking.» 
  20. ^ «Opfergang and Veit Harlan’s sexual subversions | Bradlands | Sight & Sound». British Film Institute (engelsk). 19 December 2016. Besøkt 20. mars 2020. «What makes this more than just a random reference is the fact that Kubrick was married to Harlan’s niece, Christiane Harlan, and once considered directing a film about the making of Jew Suss. (Christiane relates a story about an awkward meeting between Kubrick and her uncle in Felix Moeller’s documentary Harlan: Im Schatten von Jud Süß.)»  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  21. ^ «HARLAN IM SCHATTEN VON JUD SÜSS (2009)». BFI (engelsk). Besøkt 20. mars 2020. 
  22. ^ Bjørkly 2000, s. 16
  23. ^ Bjørkly 2000, s. 17
  24. ^ a b c d Kreitling, Holger (12. juni 2018). «Fotografie-Meisterwerke: Stanley Kubricks fantastische Karriere – als Teenager». Die Welt. Besøkt 17. desember 2019. «Das für Kubrick-Verehrer vielleicht umwerfendste Foto ist von 1948, es zeigt den Maler George Grosz, der auf einem Stuhl zwischen Passanten auf der Fifth Avenue sitzt. Eine leichte Weitwinkeloptik: Der Fluchtpunkt ist tief im Bild, die Linien des Bürgersteigs und der Häuser führen aus dem Foto heraus. In Kubricks Filmen gibt es Hunderte von genau diesen Blicken mit einem enormen Sog in die Tiefe.» 
  25. ^ a b c Macdonald, Fiona. «Stanley Kubrick: Photos taken as a teenager». www.bbc.com (engelsk). Besøkt 17. desember 2019. 
  26. ^ a b c d e f Mather, Philippe (2013). Stanley Kubrick at Look Magazine: Authorship and Genre in Photojournalism. Bristol: Intellect books. 
  27. ^ https://www.loc.gov/item/lmc2000009107/PP/
  28. ^ a b c d Bjørkly 2000, s. 17-19
  29. ^ Jeakle, Will (6. februar 2020). «How Kirk Douglas Made A Better World War I Film Than ‘1917’». Forbes (engelsk). Besøkt 18. februar 2020. «Paths of Glory might be aptly renamed Kirk Douglas Against The World—a reasonable title for many of his great roles. From 1960’s Spartacus (also directed by Kubrick) to 1951’s Ace In The Hole (a masterpiece by Billy Wilder). Douglas appears to be a cynic, unwilling to go along with the self-serving political nature of those in charge. In reality, Douglas shows the system itself to be the cynic, while his idealistic devotion to truth makes him the doomed hero.» 
  30. ^ Thomson, David (6. februar 2020). «Kirk Douglas obituary». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 20. februar 2020. «But Spartacus stands as a revealing portrait of a kind of naive Hollywood liberalism, pro-slave in all its sentiments, yet unerringly Roman at heart. For Douglas was by then an aristocrat who had no interest in giving up all he had won (except by charitable contribution). The picture was a commercial hit, but it won only one significant Oscar – best supporting actor for Peter Ustinov as the cynical slave-trader.» 
  31. ^ Sims, David (6. februar 2020). «Kirk Douglas Was a Movie Star Ahead of His Time». The Atlantic (engelsk). Besøkt 8. februar 2020. «Douglas insisted on hiring Kubrick for Spartacus (dismissing his initial choice, Anthony Mann), a swords-and-sandals epic filled with trenchant criticism of slavery and political corruption.» 
  32. ^ Bjørkly 2000, s. 19-20
  33. ^ Haug, Harald (1996). Film: industri og kunst. Strømmen: Mediefabrikken i Akershus. 
  34. ^ Bjørkly 2000, s. 20-21
  35. ^ Bjørkly 2000, s. 21-22
  36. ^ Bjørkly 2000, s. 23
  37. ^ Wiggen, Carlos: 'Et blikk fra elektronikkens verden på 1700-tallet.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.131. Oslo: Aschehoug.
  38. ^ Pezzotta, Elisa (4. desember 2017). «Slowness and Time Expansion in Long Takes: 2001: A Spacey Odyssey , Barry Lyndon , and Eyes Wide Shut». Cinergie – Il Cinema e le altre Arti. 12 (engelsk). 6: 41–52. ISSN 2280-9481. doi:10.6092/issn.2280-9481/7340. Besøkt 23. november 2019. 
  39. ^ Feldmann, Hans (1976). «Kubrick and His Discontents». Film Quarterly. 1. 30: 12–19. ISSN 0015-1386. doi:10.2307/1211680. Besøkt 18. november 2019. 
  40. ^ Gilbey, Ryan (14. juli 2016). «Stanley Kubrick’s Barry Lyndon: ‘It puts a spell on people’». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 16. november 2019. 
  41. ^ «Kubrick in Ireland: the making of Barry Lyndon». Independent.ie (engelsk). Besøkt 16. november 2019. «In the spring of 1973, a movie circus arrived in Ireland - the like of which had surely never been seen before. The great Stanley Kubrick, maker of such instant 1960s classics as Dr. Strangelove and 2001: A Space Odyssey, had come here to shoot a typically ambitious period drama based on a story by William Makepeace Thackeray. He would spend almost a year touring the great houses and castles of south-east.» 
  42. ^ Pramaggiore, M. (2014). Making Time in Stanley Kubrick's Barry Lyndon: Art, History, and Empire. Bloomsbury Publishing USA.
  43. ^ «Barry Lyndon». Central Cinema (engelsk). Besøkt 21. desember 2019. 
  44. ^ Rosenstone, Robert A. (2013). A Companion to the Historical Film. John Wiley & sons. 
  45. ^ Bjørkly 2000, s. 25
  46. ^ Dowd, Vincent (16. august 2013). «The 'adventure' of working with Kubrick». BBC News (engelsk). Besøkt 6. februar 2020. «In 1977, designing the Bond film The Spy Who Loved Me, Sir Ken had built a vast set at Pinewood studios. It included a supertanker which was proving hard to light. "So I called Stanley up and asked him down to Pinewood to give me ideas. At first he said I was out of my mind but eventually he agreed to come on a Sunday when only security were around. "He spent three or four hours with me telling me how he would light the stage. And of course the whole thing being in secret appealed to Stanley's sense of drama. But I knew we would never work together again. And Stanley didn't ask - he'd been so scared when he saw what happened to me half way through Barry Lyndon."» 
  47. ^ «Todd McCarthy: The 7 Directors Who Should Make Spielberg's 'Napoleon'». The Hollywood Reporter (engelsk). 7. mars 2013. Besøkt 7. desember 2019. «On the other hand, Kubrick's script is a great blueprint for a potentially incredible film; after reading it, I urgently want to see it on the screen. All the essays in the Taschen volume correctly stress that the published screenplay would have been revised through more drafts and then during production; Kubrick estimated that the script he wrote probably would result in a film of about 200 minutes, though he also spoke of making a two-part, six-hour film.» 
  48. ^ a b Ronson, Jon (27. mars 2004). «Citizen Kubrick». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. februar 2020. «The good news," wrote Nicholas Wapshott in the Times in 1997, bemoaning the ever-lengthening gaps between his films, "is that Kubrick is a hoarder ... There is an extensive archive of material at his home in Childwick Bury. When that is eventually opened, we may get close to understanding the tangled brain which brought to life HAL, the [Clockwork Orange] Droogs and Jack Torrance.» 
  49. ^ a b «Unmade Kubrick: 10 essential films». British Film Institute (engelsk). 22. mai 2019. Besøkt 20. februar 2020. 
  50. ^ Alberge, Dalya (15. juli 2018). «Lost Stanley Kubrick screenplay, Burning Secret, is found 60 years on». the Guardian (engelsk). Besøkt 16. juli 2018. 
  51. ^ Filmkunstnere om film: fra Louis Lumière til Peter Greenaway. Oslo: Oktober. 1995. ISBN 8270947148. 
  52. ^ a b Braaten, Lars Thomas (1984). Filmfortelling og subjektivitet. Stavanger: Universitetsforl. ISBN 8200070832. 
  53. ^ Ciment, Michel: 'Samtale med Stanley Kubrick om Barry Lyndon.' I Arnstein Bjørkly (red.) Kubrick - overblikk og labyring, s.117. Oslo: Aschehoug.
  54. ^ Bjørkly 2000, s. 12-13
  55. ^ Lash, D. (2017). Distance Listening: Musical Anachronism in Stanley Kubrick’s Barry Lyndon. Cinergie–Il Cinema e le altre Arti, 6(12), 83-93. https://cinergie.unibo.it/article/view/7348
  56. ^ Rasmussen, Randy (2005). Stanley Kubrick: Seven Films Analyzed. Jefferson: McFarland. 
  57. ^ Bjørkvold, Jon-Roar (1996). Fra Akropolis til Hollywood: filmmusikk i retorikkens lys. Oslo: Freidig. ISBN 8299169402. 
  58. ^ Filmkunstnere om film: fra Louis Lumière til Peter Greenaway. Oslo: Oktober. 1995. ISBN 8270947148. 
  59. ^ Bjørkly 2000, s. 12
  60. ^ Bjørkly 2000, s. 9-11
  61. ^ Bjørkly 2000, s. 13-16
  62. ^ Bjørkly 2000, s. 11
  63. ^ Alberge, Dalya (12. juli 2019). «Newly found Stanley Kubrick script ideas focus on marital strife». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 8. februar 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

V • D • R
Filmskaperen Stanley Kubrick
1950-tallet
1960-tallet
1970-tallet
1980-tallet
1990-tallet
Kortfilmer
Relaterte artikler
Eksterne baser (Autoritetsdata)

Store norske leksikon · BIBSYS · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · LIBRIS · SUDOC · ULAN · NLA · NDL · NKC · ICCU · BNE

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stanley_Kubrick&oldid=20575800»