Novemberrevolusjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Novemberrevolusjonen
Bundesarchiv Bild 146-2004-0048, Revolution in Bayern, Gefangener.jpg
Soldater med en fanget revolusjonær
Dato 3. november 1918 - august 1919
Sted Tyskland
Resultat Weimarrepublikken slo ned opprøret
Stridende parter
Tyskland Weimarrepublikken
*Flag of Weimar Republic (war).svg Reichswehr
*Flag of the German Empire.svg Frikorps
*War Ensign of Germany 1903-1918.svg Stahlhelm
Socialist red flag.svg Kommunistische Partei Deutschlands
*Den bayerske sovjetrepublikken
*Spartakusforbundet
* Tyske anarkister
*Lokale kommunistiske grupper

Novemberrevolusjonen var et opprør i Tyskland i 1918 rettet mot statsledelsens ønske om å fortsette første verdenskrig. En bakenforliggende faktor var misnøye med de sosiale forholdene, som hadde forverret seg under krigen. Opprøret først i flåten og så blant arbeiderne utviklet seg til en revolusjon der keiser Wilhelm II måtte abdisere. Det kommunistiske opprøret i Berlin i januar 1919 avsluttet novemberrevolusjonen som ble slått ned av regjeringen utgått av Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD).

Historikk[rediger | rediger kilde]

Revolusjonære soldater med rød fane ved Brandenburger Tor i Berlin i november 1918.
Den forhenværende keiser Wilhelm II (nummer fire fra venstre) på flukt 10. november 1918, på grensa til Nederland der han fikk politisk asyl og levde i eksil til han døde i 1941.

Revolusjonen ble innledet med matrosopprøret i Kiel 3. november 1918. Matrosene gjorde opprør etter at flere ble arrestert etter å ha nektet å delta på et siste krigstokt mot den britiske marinen. De neste fem dagene ble det dannet soldat- og arbeiderråd i mange større tyske byer. Den første av de tyske fyrstene, kongen av Bayern, abdiserte 7. november, og sovjetrepublikken (Rådsrepublikken) Bayern ble offisielt opprettet, under ledelse av det marxistiske USPD, partiet som hadde stått i spissen for krigsmotstanden. To dager etter dette abdiserte også Keiser Wilhelm II og regjeringsmakten i Berlin ble overtatt av en koalisjon mellom det moderate sosialdemokratiske SPD, som til da hadde støttet krigsinnsatsen, og USPD. Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. 1. verdenskrig var dermed over.

USPD ønsket et kommunistisk styre basert på arbeider- og soldatrådene, mens det moderate og sentrumsorienterte SPD ønsket en parlamentarisk republikk. Koalisjonsregjeringen brøt sammen i desember, og SPD overtok regjeringsmakten alene. Det kommunistiske opprøret i Berlin, det såkalte spartakistopprøret i januar 1919, var en reaksjon på dette fra den ytterste venstrefløyen. Dette opprøret ble slått ned av høyreorienterte frikorps på vegne av den sosialdemokratiske regjeringen. USPD beholdt imidlertid makten i Bayern fram til også sovjetrepublikken Bayern ble slått ned av frikorpsene i mai 1919.

I etterkant av Spartakistopprøret ble det holdt valg til en ny grunnlovsgivende forsamling, hvor SPD ble klart største parti, foran USPD. SPD gikk sammen med de mindre borgerlige sentrumspartiene DDP, DVP og Zentrum om å etablere en ny parlamentarisk forfatning. På grunn av urolighetene i Berlin ble forhandlingene lagt til småbyen Weimar, og den nye statsdannelsen fikk derfor kallenavnet Weimarrepublikken. Det var de nye myndighetene i Weimar som også underskrev den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte under 1. verdenskrig, Versaillestraktaten. Weimarkonstitusjonen ble formelt signert i august 1919, og dette regnes av mange som den endelige avslutningen av Novemberrevolusjonen. Andre regner knusingen av Spartakistopprøret som avslutningen av Novemberrevolusjonen.

I propagandaen til nazistene og andre høyreorienterte tyskere, ble det hevdet at Tyskland kunne vunnet krigen om ikke Novemberrevolusjonen hadde kommet. Kommunistene, og dermed jødene, ettersom jøder hadde ledende roller i den kommunistiske bevegelsen, fikk dermed skylden for å ha dolket den tyske nasjonen i ryggen, den såkalte Dolkestøtslegenden. De fleste historikere i dag er imidlertid enige om at Tyskland ville tapt krigen uansett, men at Novemberrevolusjonen framskyndet avslutningen av krigen.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Arbeiter-Verlag, Internationaler (1929). Illustrierte Geschichte der Deutschen Revolution. Internationaler Arbeiter-Verlag, Berlin, 1929. 
  • Baden, Max von (1927). Erinnerungen und Dokumente. DVA, Stuttgart, Berlin und Leipzig 1927. 
  • Bernstein, Eduard (1921). Die deutsche Revolution von 1918/19. Geschichte der Entstehung und ersten Arbeitsperiode der deutschen Republik. (Die deutsche Revolution ihr Ursprung, ihr Verlauf und ihr Werk 1). Verlag für Gesellschaft und Erziehung, Berlin-Fichtenau, 1921. 
  • Dittmann, Wilhelm (1926). Die Marine-Justizmorde von 1917 und die Admirals-Rebellion von 1918. Dargestellt nach amtlichen Geheimakten im Auftrage des Parlamentarischen Untersuchungsausschusses über den Weltkrieg (4. Untersuchungsausschuß). J.H.W. Dietz Nachf, Berlin 1926. 
  • Keil, Wilhelm (1947). Erlebnisse eines Sozialdemokraten. 2. Bd. DVA, Stuttgart 1947. 
  • Matthias, Erich (red) (1969). «Die Regierung der Volksbeauftragten 1918/19.». Quellen zur Geschichte des Parlamentarismus und der politischen Parteien, 1. Reihe, Band 6, Teil 1 und 2. 2 halv-bind, Droste, Düsseldorf 1969. ISBN 978-3-7700-5057-4. 
  • Müller, Richard (1924–1925). Vom Kaiserreich zur Republik. Die Novemberrevolution., Band 1: Ein Beitrag zur Geschichte der revolutionären Arbeiterbewegung während des Weltkrieges, Band 2: Die Novemberrevolution. 2 bind, Malik, Wien 1924–1925. (Nytrykk: Olle & Wolter, Kritische Bibliothek der Arbeiterbewegung, Berlin, 1974). 
  • Zentralrat der sozialistischen Republik Deutschlands (1919). Allgemeiner Kongreß der Arbeiter- und Soldatenräte Deutschlands vom 16. bis 21. Dezember 1918 im Abgeordnetenhause zu Berlin. Stenographische Berichte. Berlin, 1919. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]