Det britiske imperiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det britiske imperiet
Det britiske imperiets Flagg Det britiske imperiets riksvåpen
Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto: Dieu et mon droit

(Fransk: Gud og min rett)

Nasjonalsang: God Save the King/Queen
1492 Det britiske imperiets vekst
Offisielt språk Engelsk
Religion Kristendom
Styreform Konstitusjonelt monarki
Monarker
 -1685-1689
 -1689-1694
 -1689-1702
 -1702-1714
 -1714-1727
 -1727-1760
 -1760-1820
 -1820-1830
 -1830-1837
 -1837-1901
 -1901-1910
 -1910-1917
 -1917-1936
 -1936-1952
 -1952-

Jakob II av England
Maria II av England
Vilhelm III av England
Anne
Georg I
Georg II
Georg III
Georg IV av Storbritannia
Vilhelm IV av Storbritannia
Victoria av Storbritannia
Edvard VII av Storbritannia
Georg V av Storbritannia
Edward VIII av Storbritannia
Georg VI av Storbritannia
Elisabeth II
Areal 1/3 av jordas overflate på det meste
Befolkning 500 millioner mennesker på det meste
Valuta Pund sterling
Det britiske imperiet anno 1897 er angitt i rødt på kartet. Rød var den tradisjonelle fargen som ble benyttet for å vise imperiet på kart.

Det britiske imperiet var det største imperiet i verdenshistorien, og verdens mektigste stormakt på 1700- og 1800-tallet. Imperiet var et produkt av europeisk kolonialisme som startet med spanske og portugisiske ekspedisjoner mot blant annet India og Amerika på slutten av det 15. århundre. I 1921 omfattet imperiet om lag 458 millioner mennesker, noe som utgjorde omtrent en fjerdedel av verdens befolkning. Imperiet dekket nesten 37 millioner kvadratkilometer, rundt 35 prosent av verdens totale landområde. Dog var den britiske kontrollen begrenset til kystområder og koloniale maktsentre. Den britiske kultur og politikk, samt britenes språk ble spredd over store deler av verden som et resultat av imperiets utbredelse, og var en viktig faktor i hvorvidt engelsk ble et verdensspråk.

Det meste av imperiet ble oppløst i kjølvannet av den andre verdenskrig, og nesten alle territoriene som tidligere var britiske kolonier ble selvstendige. Mange av disse nye nasjonene meldte seg inn i Samveldet av nasjoner, (the Commonwealth) som var en organisasjon for stater som tidligere var en del av imperiet.

I imperiets storhetstid ble det sagt: «Solen går aldri ned over det britiske imperium.», fordi den enorme geografiske spredningen av kolonier forsikret om at solen alltid skinte på en del av imperiet.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet Det britiske imperiet var ofte i bruk etter 1685, som for eksempel John Oldmixon: British Empire in America, Containing the History of the Discovery, Settlement, Progress and Present State of All the British Colonies, on the Continent and Islands of America (London, 1708).

Bakgrunn: Det engelske imperiet[rediger | rediger kilde]

Det oversjøiske imperiets vekst[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for Storbritannias oversjøiske imperie var den maritime pionerpolitikken til kong Henrik VII, som regjerte fra 1485 til 1509. Han bygde videre på de kommersielle kontaktene innenfor ullhandelen som vokste frem blant annet under den forrige regenten, kong Rikard III. Henrik VII etablerte det moderne engelske handelsflåtesystemet, som støttet opp under engelsk skipsbygging og sjøfart. Handelsflåten la også grunnlaget for merkantile institusjoner som senere skulle spille en betydningsfull rolle, slik som Massachusetts Bay Company og British East India Company. Kong Henriks finansielle reformer skapte en solidere statlig økonomi, som hjalp til å finansiere utviklingen av handelsflåten. Under Kong Henrik ble også byggingen av den første engelske tørrdokk i Portsmouth samt forbedringer på Englands lille marine gjennomført. I 1496 og 1497 støttet kong Henrik reisene til italieneren Giovanni Caboto engelsk: John Cabot. Reiser som resulterte i etableringen av den første oversjøiske engelske koloni, en fiskeribosetning på Newfoundland som Cabot på Henriks vegne gjorde krav på.

Henrik VIII og veksten av den britiske marinen[rediger | rediger kilde]

Kong Henrik VIII grunnla på sett og vis den engelske moderne marine, selv om planene for å gjøre det ble lagt i hans fars regjeringstid. Marinen ble gradvis utvidet for å beskytte den engelske handelen og åpne nye ruter. Antallet krigsskip ble tredoblet og det første store fartøyet med tunge kanoner med lang rekkevidde ble konstruert. Henrik VIII initierte også marinens formelle, sentraliserte administrasjon, bygde nye havner og opprettet nettverket av varder og fyrlykter som forenklet kystnavigasjonen for engelske og andre handelsflåter.

Irland[rediger | rediger kilde]

Koloniseringspolitikken for Irland ble etablert rundt 1550. Det resulterte i opprettelsen av såkalte plantations særlig i nordøstlige områder. Ulster (omtrent dagens Nord-Irland ble britisk koloni i 1610 etter en niårig krig (15951603). Ulster utgjorde deretter en "mal" for den videre utvidelsen av imperiet. Flere av dem som var involvert i etableringen av kolonien var også involvert i den tidlige koloniseringen av Nordamerika, som for eksempel Humphrey Gilbert, Walter Raleigh, Francis Drake og Ralph Lane.

Elisabethperioden[rediger | rediger kilde]

Den spanske armadas tap malt i 1796 av Philippe-Jacques de Loutherbourg.

I Tudordronningen Elizabeth Is regjeringstid seilte Sir Francis Drake jorden rundt i årene fra 1577 til 1580. Han var den andre som seilte jorden rundt etter Ferdinand Magellans ekspedisjon.

I 1579 gikk Drake i land i det nordlige California, som han gjorde krav på for den engelske tronen. Han kalte stedet for Nova Albion (Nye Albion, Albion var en gammel betegnelse på England eller Storbritannia). I senere kart er Nova Albion markert nord for Nye Spania. Etter Drakes jordomseiling økte Englands interesse for områder utenfor Europa. John Dee var en eksponent for dette, og han lanserte uttrykket «Det britiske imperiet». Han var ekspert i navigasjon og ble oppsøkt av mange av Englands tidlige oppdagelsesreisende både før og etter deres ekspedisjoner. Han var fra Wales, og hans bruk av begrepet «britisk» passet godt med det walisiske opphavet til Elizabeths Tudorslekt. Hans idé om imperium kommer imidlertid fra Dantes bok Monarchia.

Humphrey Gilbert fulgte opp Cabots opprinnelige krav da han seilte til Newfoundland i 1583 og erklærte det som en engelsk koloni den 5. august i St. John. Sir Walter Raleigh etablerte den første kolonien i Virginia i 1587Roanoke-øya. Gilberts bosetning på Newfoundland og Roanokekolonien varte imidlertid kun en kort periode og ble forlatt på grunn av matmangel, sykdom, dårlig ledelse og alvorlige sammenstøt med de lokale stammene.

I Elisabeth-perioden ble Henrik VIIIs marine utvidet, det ble satset på britiske atlanterhavsekspedisjoner og handelen, spesielt med Nederland og den Hanseatiske liga ble styrket. I 1588 ble Den spanske armada beseiret av den britiske marine i Den engelske kanal. Denne seieren over datidens fremste sjømakt satt den britiske marinen på kartet for alvor og Spanias posisjon i Atlanterhavsområdet ble gradvis svekket.

Stuart-perioden[rediger | rediger kilde]

I 1604 forhandlet Kong James I av England fram Londonavtalen som avsluttet krigen med Spania, og den første permanente engelske bosettingen ble etablert i 1607 i Jamestown, Virginia. Samtidig ble styret av Storbritannia gradvis samordnet. I 1707 kom unionsloven som slo sammen det engelske parlamentet og det skotske parlamentet i Westminster til å bli det britiske parlamentet.

Skotsk styre[rediger | rediger kilde]

Før Skottlands union med England var det flere forsøk på å etablere et skotsk oversjøisk imperium med bosettinger i Nord- og Sør-Amerika. Den mest kjente av disse var den katastrofale Dariénplanen som forsøkte å etablere en bosettingskoloni og handelssted i Panama for å fremme handelen mellom Skottland og det fjerne østen.

Etter unionen med England skaffet mange skotter seg posisjoner som adminstratorer, leger, advokater og lærere, spesielt i Canada, Jamaica, India, Australia og New Zealand. Utviklingen i Skottland i «den skotske opplysningstiden» førte til fremgang for imperiet. Skottene bosatte seg over hele riket og etablerte sine egne bosettinger, eksempelvis som Dunedin på New Zealand.

Kolonisering av Nord-Amerika og Australasia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Britisk kolonisering av Amerika, Kolonitidens Amerika

Jamestownkolonistene som var ledet av kaptein John Smith overlevde de harde prøvelsene den første vinteren i 1607, og la grunnlaget for Englands første permanente, oversjøiske bosetting. Kolonialriket begynte derfor å ta form tidlig på 1600-tallet med engelsk bosetting av de østlige koloniene i Nord-Amerika. De sørlige delene av disse ble senere til USAs første stater. Dessuten foregikk det en kolonisering av noen av de karibiske øyene, som Jamaica og Barbados.

Disse sukkerproduserende koloniene i Karibien, hvor slaveri ble basis for økonomien, var i begynnelsen Englands økonomisk viktigste kolonier. De amerikanske koloniene hvor det ble produsert tobakk, bomull og ris i sør og maritimt materiell og pels i nord hadde ikke så stor økonomisk betydning. De hadde derimot store områder med godt landbruksland der mange engelske immigranter slo seg ned.

Englands amerikanske imperium ekspanderte gradvis ved hjelp av kriger og kolonisering. England fikk kontroll over New Amsterdam (senere New York) etter den andre engelsk-hollandske krig (1663–1667). Den voksende amerikanske kolonien trengte mer jordbruksareal og ekspanderte hele tiden vestover.

I løpet av syvårskrigen slo britene franskmennene ved Abrahamslettene og tok hele Ny-Frankrike i 1760. Dette ga britene kontroll over hele det østlige Nord-Amerika.

Koloniseringen av Australia startet som fengselskoloni fra 1788. New Zealand kom under den britiske kronen fra 1840 og sammen gjorde dette store områder tilgjengelige for britisk innvandring. Grunnlaget for Storbritannias krav på hele det australske kontinentet ble lagt da Matthew Flinders seilte rundt det i 1803 og med det beviste at koloniene New Holland og New South Wales var del av samme landmasse. Koloniene i Australia ble senere selvstyrte og ble lukrative eksportører av ull og gull.

Frihandel og «uformelt imperium»[rediger | rediger kilde]

Det gamle britiske kolonisystemet begynte å forfalle på 1700-tallet. I den lange perioden med whigenes dominans i britisk politisk liv (171462) ble imperiet mindre viktig. Storbritannias forsøk på å styrke sitt monopol på handel med koloniene i Nord-Amerika førte til den amerikanske uavhengighetskrigen (177583), og resulterte i at de mistet sine mest folkerike kolonier.

Denne perioden blir også omtalt som slutten på det «første britiske imperium» for å markere skiftet fra britisk ekspansjon på det amerikanske kontinentet på 1600- og 1700-tallet til det «andre britiske imperium» i Asia og senere Afrika på 1700- og 1800-tallet. Tapet av de tretten koloniene i Amerika viste at koloniene ikke nødvendigvis var så fordelaktige økonomisk sett, siden Storbritannia fortsatt kunne profittere på handel med dem uten å betale for forsvar og administrasjon.

Merkantilismen, den økonomiske doktrinen om konkurranse mellom nasjoner for å samle så mye rikdom som mulig og som karakteriserte første periode av kolonitiden, ble nå erstattet av laissez-faire, den økonomiske liberalismen til Adam Smith og hans etterfølgere, som Richard Cobden.

Britene lærte av tapet av kontroll i Nord-Amerika at det kan være noe å tjene på handel selv om man ikke styrer en koloni. Dette førte til at det i 1840- og 1850-årene ble opprettet selvstyrende kolonier med hvit bosetting i Canada og Australasia, som ble sett på som utposter for hjemlandet. Irland ble behandlet annerledes på grunn av sin geografiske nærhet, med innlemmelse i Det forente kongerike Storbritannia og Irland i 1801. Dette skjedde i stor grad som en konsekvens av det irske opprøret mot britisk styre i 1798.

I 1807 gjorde Storbritannia slavehandel ulovlig, og forsøkte å påtvinge prinsippet på andre nasjoner. På midten av 1800-tallet hadde Storbritannia i all hovedsak utryddet verdens slavehandel. Slaveri i seg selv ble avskaffet i de britiske koloniene i 1824, men fenomenet med kontraktstjeneste og reelt slaveri fortsatte helt til 1920.

Slutten på det gamle koloni- og slavesystemet ble etterfulgt av innføringen av frihandel, som kulminerte med opphevelsen av kornforordningene og navigasjonsforordningene i 1840-årene. Frihandel åpnet det britiske markedet for fri konkurranse, og stimulerte handel med andre land i midten av 1800-tallet.

Noen argumenterer at frihandel kom frem som et resultat av Storbritannias økonomiske posisjon og var ikke tilknyttet noen virkelig filosofisk overbevisning. På tross av det tidligere tapet av 13 av Storbritannias Nordamerikanske kolonier gjorde den endelige seieren i Europa over Napoleons Frankrike i 1815 nasjonen til den mest innflytelsesrike internasjonale maktfaktor. Mens den industrielle revolusjonen startet tidligere i Storbritannia enn i andre europeiske land og gav landet økonomisk lederskap, dominerte Royal Navy på alle hav. Ingen andre europeiske stormakter forfulgte med like stor konsekvens drømmen om et verdensomspennende rike. Storbritannia utvidet sin økonomiske og politiske innflytelse i hele det "uformelle imperiet" gjennom kombinasjonen av frihandel og strategisk fortrinnsrett.

Mellom Wienerkongressen i 1815 og den fransk-prøyssiske krig i 1870 var Storbritannia verdens ledende industrielle maktfaktor med over 30% av den globale industriproduksjon i 1870. Som "verdens fabrikk" kunne Storbritannia produsere ferdige produkter så effektivt og billig at de kunne underby tilsvarende lokalproduserte varer i fremmede markeder. Under stabile politiske forhold i spesielle oversjøiske markeder kunne Storbritannia ha økonomisk fremgang gjennom frihandel alene uten å ha formell styring med handelspartnerne. Det amerikanske kontinentet, spesielt Argentina og USA, ble sett på å være godt innenfor det britiske handelsimperium på grunn av de begrensninger som ble satt av Monroe-doktrinen som hindret europeiske nasjoner i å ta formell kontroll over land i området.

Det britiske ostindiske kompani[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det britisk-ostindiske kompani

Det britiske Ostindiske kompani (eng. British East India Company) var arkitekten bak innlemmelsen av det indiske subkontinentet i Det britiske imperiet. Subkontinentet ble det imperiets største inntektskilde sammen med etableringen av Hongkong, Singapore, Ceylon og Britisk Malaya.

Det britiske Ostindiske kompani startet som et aksjeselskap av handelsmenn og investorer i London. De ble tildelt et Royal Charter av Elizabeth I i 1600, for at de skulle ha særlige handelsprivilegier i India. The Honourable East India Company fikk monopol på all handel med det østindiske området. Selskapet utviklet seg fra å være et kommersielt handelsselskap til å bli et selskap som faktisk regjerte India. Det fikk styrende og militære tilleggsfunksjoner med kontroll over en stor privat hær av lokale indiskættede soldater, såkalte sepoys. East Asian Company var trolig den viktigste faktor i britenes asiatiske suksee. Selskapet regnes som verdens første multinasjonale foretak. Deres territorier ble overtatt av den britiske kronen i 1858 etter det indiske mytteriet (Sepoy-opprøret).

På det tidspunktet var Det indiske subkontinentet et lappeteppe av mange kongedømmer, og det eksisterte ingen politisk enhet med navnet India. Det var britiske og europeiske idéer som gjorde at tanken om India som et samlet land oppstod. Inntil britene opprettet India som en administrativ enhet var ikke ordet India mer enn en samlebetegnelse på halvøya sør for Himalaya.

Selskapet interesserte seg også for områder langs ruten mellom Storbritannia og India. Så tidlig som i 1620 forsøkte selskapet å legge krav på Table Mountain-området på sørspissen av Sørafrika, senere okkuperte de St. Helena. Selskapet etablerte Hongkong og Singapore, og den ansatte Kaptein Kidd for å bekjempe piratvirksomhet. Den kultiverte produksjonen av te i India. Selskapets produkter var grunnlaget for Teselskapet i Boston (startskuddet for den amerikanske uavhengighetskrigen) i kolonitidens Amerika.

I 1615 instruerte Jakob I Thomas Roe til å besøke Mughalkongen Jahangir, som regjerte over storparten av det indiske subkontinentet samt deler av Afghanistan. Målet med oppdraget var å få til en kommersiell avtale som ville gi selskapet enerett til bosetting og å bygge fabrikker i Surat og andre områder. Som motytelse tilbød selskapet kongen varer og rariteter fra det europeiske markedet. Oppdraget var meget vellykket og Jahangir sendte et brev til kongen via Roe. Det britiske Ostindiske kompani dominerte nå handelen på hele det indiske subkontinent. I 1634 utvidet Mughalkongen Shah Jahan sin gjestfrihet overfor de engelske handelsfolkene til også å gjelde regionen Bengal, som hadde verdens største tekstilindustri. På den tiden ga Mughalkongen totalt fritak fra skatt på handel. Dette ga selskapet en klar kommersiell fordel i den indiske handelen. Med selskapets store inntekter bygde de sine egne militære styrker fra og med 1680-årene, hvor soldatene i hovedsak ble hentet fra den lokale befolkningen. Hæren besto av indiske sepoys under kommando av britiske offiserer.

Utvidelse[rediger | rediger kilde]

Robert Clives seier ved slaget ved Plassey etablerte selskapet som en militær i tillegg til en kommersiell maktfaktor.

Mughalimperiet forfalt og delte seg i mindre stater kontrollert av lokale regenter i stadig konflikt med hverandre. I denne situasjonen utvidet selskapet sine territorier. I 1757 kom selskapet i konflikt med Nawaben av Bengal, Siraj Ud Daulah. Under Robert Clives kommando slo selskapets tropper og deres lokale allierte Nawaben den 23. juni 1757 i slaget ved Plassey. Denne seieren, som resulterte i okkupasjonen av Bengal, markerte begynnelsen på britisk styre i India og etablerte det britiske Ostindiske selskapet som en militær i tillegg til en kommersiell makt. Rikdommen fra Bengals skattkammer tillot selskapet å styrke sin militære makt og gjorde det mulig å okkupere de fleste deler av India.

Kompaniet fulgte opp med en rekke slag med lokale indiske regenter. De vanskeligste av disse var de fire engelsk-mysoriske slagene (mellom 1766 og 1799) mot det sydindiske kongedømmet Mysore, styrt av Hyder Ali og senere hans sønn Tipu Sultan (Tigeren fra Mysore) som utviklet bruken av raketter i krig. Mysore ble ikke slått før i det 4. engelsk-mysoriske slaget av britiske styrker med hjelp av styrker fra Mysores nabostater. På grunn av dette er Hyder Ali og spesielt Tipu Sultan husket i India som legendariske regenter. Etter å ha fått tak i musorenes raketteknologi brukte britene den i mange andre senere kriger og konflikter. Det var dog et antall stater i India som selskapet ikke kunne beseire med militærmakt, hovedsakelig i nord. Likevel økte selskapets tilstedeværelse stadig også der til tross for mange interne konflikter og tvilsomme tilbud om beskyttelse mot hverandre. Selskapets strategi bestod i aggressiv handling, trusler og diplomati hvis man anså det som en bedre vei. Målet var å forhindre at de lokale regentene samlet seg mot selskapet. I 1850 styrte selskapet over det meste av det indiske subkontinentet og selskapet fungerte nå mer som en nasjonal administrasjon enn som et handelshus.

Selskapet var også ansvarlig for den ulovlige opiumshandelen med Kina mot Qing-keiserens vilje. Denne smuglervirksomheten førte til opiumskrigene mellom 1834 og 1860. Som et resultat av selskapets seier i den første opiumskrigen ble Hongkong etablert. Selskapet hadde flere kriger og konflikter med omkringliggende asiatiske land. Den vanskeligste var trolig de tre anglo-afghanske krigene mellom 1839 og 1919 mot Afghanistan, som de ikke lyktes å beseire.

Kollaps[rediger | rediger kilde]

Selskapets styre opphørte nøyaktig 100 år etter seieren ved Plassey, da det indiske mytteriet (Sepoy-opprøret) startet i 1857. Selskapets indiske sepoyer startet et væpnet opprør mot sine britiske overordnede etter en periode med politisk uro utløst av flere hendelser: En av de viktigste var at selskapet introduserte Modell 1853 Enfield riflen. Papirhylsene som inneholdt kruttet var smurt inn med animalsk fett og måtte bites åpen før kruttet kunne helles inn i riflemunningen. Å spise kufett var forbudt for hindusoldater og grisefett var forbudt for muslimske soldater. Selv om selskapet insisterte på at verken kufett eller grisefett ble benyttet, døde ikke ryktene, og mange sepoyer nektet å bruke våpenet. En annen hendelse var henrettelsen av den indiske sepoyen Mangal Pandey. Han ble hengt for å ha angrepet og skadet sin britiske overordnede, trolig på grunn av introduksjonen av Enfieldriflen. Opprøret gjorde slutt på det britiske ostindiske selskaps regime i India, og førte isteden til 90 år med direkte britisk styre av det indiske subkontinent, etter at selskapet var oppløst og administrasjonen av subkontinentet ble overtatt av den britiske regjering. Perioden med direkte britisk styre er kjent som British Raj, regionene som nå er kjent som India, Pakistan, Bangladesh og Myanmar var den gang Britisk India.

Sammenbruddet av Pax Britannica[rediger | rediger kilde]

Som det første land som ble industrialisert hadde Storbritannia muligheten til å hente råvarer fra hele verden og selge industriprodukter tilbake. Dette endret seg gradvis i løpet av 1800-tallet ettersom andre makter også ble industrialisert, og begynte å interessere seg for kontroll av markeder og råvarer. I 1870-årene begynte de britiske produsentene å erfare en reell konkurranse fra andre land.

Industrialiseringen skjedde raskt i Tyskland og USA. Dette gav dem mulighet til å overta hegemoniet fra de «gamle» britiske og franske økonomiene. I 1870 hadde tysk tekstil- og metallindustri gått forbi de britiske i organisering og teknisk effektivitet og utkonkurrerte britiske produsenter til og med på hjemmemarkedet. Ved århundreskiftet eksporterte tysk jernindustri til Storbritannia, det tidligere «verdens verksted».

Men «usynlig eksport» (bank, forsikring og shippingtjenester) ga Storbritannia fortsatt inntekter til Storbritannia. Landets andel av verdenshandelen falt fra en fjerdedel i 1880 til en sjettedel i 1913. Storbritannia tapte ikke bare i konkurransen med nylig industrialiserte land, men også i konkurranse med mindre utviklede land og de tapte også markeder i handelsområder som de tidligere totalt dominerte, som India, Kina, Latin-Amerika og Afrikas kystområder.

En lang periode med fall i priser og nedgang i forretningsvirksomheten økte presset på myndighetene til å støtte industri hjemme. Det førte til at mange land i Europa beveget seg bort fra frihandel (Tyskland i 1879 og Frankrike i 1881).

Resultatet av begrensningene i både eksportmuligheter og på de innenlandske markedene førte til at oversjøiske markeder knyttet til hjemlandet ble beskyttet med imperiale skattebarrierer. Dette ga eksportmarkeder uten utenlandsk konkurranse, som samtidig kunne levere billige råvarer til Storbritannia. Storbritannia fortsatte dog å følge frihandelsprinsippene frem til 1932.

Storbritannia og den nye imperialismen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den nye imperialismen

Politikken og ideologien bak europeisk kolonisering mellom 1870-årene og utbruddet av 1. verdenskrig i 1914 er ofte betegnet som «den nye imperialismen». Perioden utmerker seg med en jakt uten like på det som har blitt kalt «imperium for imperiums del», aggressiv konkurranse om oversjøiske territoriale anskaffelser, og introduksjon av doktriner om rasemessig overlegenhet som fratok befolkningen i koloniene retten til å styre seg selv.

I løpet av denne perioden la Europas makter nesten 23 000 000m² til sine oversjøiske kolonier. Frem til 1880-årene var store deler av Afrika fremdeles ikke okkupert av vestlige makter, og verdensdelen ble det primære målet for den nye imperialismens ekspansjon. Også i andre deler av verden ekspanderte kolonimaktene, spesielt i Sørøst-Asia og på den østlige kysten av Asia. Også Japan ønsket å ekspandere, og jaktet på territorier.

Storbritannias marsj inn i den nye imperiumsepoken er ofte datert til 1875, da den konservative regjeringen til Benjamin Disraeli kjøpte den gjeldstyngede egyptiske regenten Isma'il Pashas aksjer i Suezkanalen. Målet var å sikre kontroll over denne strategiske vannveien, en skipsrute mellom Storbritannia og India som hadde blitt åpnet seks år tidligere under Keiser Napoleon III. Felles anglo-fransk finansiell kontroll over Egypt opphørte i og med den britiske okkupasjonen i 1882.

Frykten for den russiske århundrelange ekspansjonen sydover var en tilleggsfaktor i den britiske planen. I 1878 tok Storbritannia kontroll over Kypros, som en base for motstand mot russiske angrep på Det osmanske rike etter Krimkrigen og invasjonen av Afghanistan, for å forhindre økt russisk innflytelse der. Storbritannia førte tre blodige og mislykkede kampanjer inn i Afghanistan, der de møtte en voldsom motstand. Den første anglo-afghanske krigen førte til et av de mest dramatiske nederlag for det viktorianske militæret da en hel britisk armé ble utslettet av russisk-utstyrte afghanske Pashtun-stammefolk under retretten fra Kabul i 1842. Den andre anglo-afghanske krigen førte til det uventede totale britiske nederlaget ved Maiwand i 1880, angrepet på Kabul, og britisk retrett til India. Den tredje anglo-afghanske krigen i 1919 førte til en stammereisning mot det utslitte britiske militæret, som var på hælene etter den første verdenskrig, og britene ble drevet ut for godt fra den nye afghanske staten. Det «store spillet» i det indre Asia sluttet med en blodig britisk ekspedisjon mot Tibet.

På samme tid inntok noen sterke industri-lobbyister og offentlige ledere i Storbritannia, senere representert av Joseph Chamberlain, det synspunkt at et formelt imperium var nødvendig for å hindre Storbritannias relative tilbakegang i verdens markeder. I løpet av 1890-årene tok Storbritannia i bruk den nye politikken, og Chamberlain sto frem som en leder i kappløpet for de tropiske afrikanske territoriene.

Storbritannias tilpasning til ny-imperialismen kan bli sett på som en søken etter nye markeder eller investeringsmuligheter for overskuddskapital, eller primært som et strategisk forsøk på å beskytte eksisterende handelsforhold, og dermed forhindre at oversjøiske markeder ble slukt av lukkede imperiale handelsblokker fra rivaliserende makter. Det at Chamberlains skattereformkampanje på 1900-tallet for imperial beskyttelse feilet, illustrerer styrken til frihandelsfølelsen også når man står ovenfor tap av internasjonale markedsandeler. Historikere har argumentert med at Storbritannias tilpasning til ny-imperialismen mer var en effekt av dets relative tilbakegang i verden, enn av egen styrke.

Britisk kolonipolitikk[rediger | rediger kilde]

Britisk kolonipolitikk var i stor grad drevet frem av Storbritannias handelsinteresser. Mens bosettingsøkonomien utviklet infrastrukturen for å støtte opp under balansert utvikling, var noen tropiske afrikanske territorier kun eksportører av råvarer. Den britiske politikken gjorde mange utviklings-økonomier farlig avhengige av en enkel råvare, eksportert til Storbritannia eller andre britiske bosetninger. Manipulering av konflikter mellom etniske, religiøse og rasemessige identiteter slik at man kunne holde befolkningen i koloniene opptatt med disse motsetningene isteden for å samle seg mot kolonimakten, den klassiske «splitt og hersk»-strategien, fremkaller fremdeles problemer i områder som Irland, India, Zimbabwe, Sudan og Uganda.

Storbritannia og kappløpet om Afrika[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kappløpet om Afrika

I 1875 var de to viktigste europeiske afrikanske områder fransk-kontrollerte Algerie og den britisk-kontrollerte Kapp-kolonien. I 1914 var det bare Etiopia og republikken Liberia som forble utenfor formell europeisk kontroll. Omformingen fra et «uformelt imperium» av kontroll gjennom økonomisk dominans til direkte kontroll tok form ved kappløpet om områder mellom europeiske nasjoner. Storbritannia ble med og etablerte sitt eget afrikanske imperium for å beholde maktbalansen.

Ettersom den franske, belgiske og portugisiske aktiviteten i den nedre Kongoelv-regionen truet med å undergrave frihandelsvirksomhet i det tropiske Afrika, forsøkte Berlin-kongressen i 1878 å regulere kampen mellom maktene ved å definere «effektiv okkupasjon» som kriteriet for internasjonal anerkjenning av territoriale krav, en formulering som nødvendiggjorde rutinemessig bruk av militære styrker mot innfødte selvstendige stater og folk.

Storbritannias militære okkupasjon av Egypt i 1882, utløst av usikkerheten rundt Suezkanalen, førte til kontroll over Nildalen og til invasjonen av nabostaten Sudan konfrontasjon med den franske militære ekspedisjonen ved Fashoda i september 1899.

I 1899 fullførte Storbritannia okkupasjon av dagens Sør-Afrika. Dette hadde startet med annekteringen av Kappkolonien i 1806 og fortsatte med erobringen av boerrepublikkene på slutten av 1800-tallet etter en andre boerkrig. Cecil Rhodes var pioneren for britisk ekspansjon nordover i Afrika med sitt privateide British South Africa Company. Rhodes ekspanderte inn i landområdet nord for Sør-Afrika, og etablerte Rhodesia. Rhodes hadde en drøm om å knytte Cape Town sammen med Alexandria med jernbane gjennom et britisk Afrika som dekket kontinentet fra nord til sør. Det ledet til hans selskaps påtrykk på staten for videre ekspansjon inn i Afrika.

Den britiske økningen av territorier i Sør- og Øst-Afrika gjorde at Rhodes og Alfred Milner, den britiske høykommissær for Sør-Afrika, ivret for å få til et «Kapp til Kairo» imperium koblet sammen ved hjelp av jernbane. Tysklands okkupasjon av Tanganyika hindret realiseringen av dette inntil slutten av første verdenskrig. I 1903 kommuniserte «All Red Line»-telegrafsystemet med alle delene av imperiet.

Storbritannia, som var en sterk forsvarer av frihandel, hadde i 1914 det største oversjøiske imperium, ikke bare på grunn av sin lange tilstedeværelse i India, men også på grunn av at de hadde vunnet «kappløpet om Afrika». Mellom 1885 og 1914 hadde Storbritannia nesten 30 % av Afrikas befolkning under sin kontroll, sammenlignet med 15 % for Frankrike, 9 % for Tyskland og 7 % for Belgia og 1 % for Italia. Nigeria alene stod for en befolkning på 15 millioner, som var mer enn hele det franske Vest-Afrika eller hele Tysklands koloniale imperium.

Hjemmestyre i kolonier med hvite bosettere[rediger | rediger kilde]

Påvirkningen fra den første verdenskrigen[rediger | rediger kilde]

Kart som viser det britiske imperiet anno 1921 i rød farge.

Slutten på britisk styre i Irland[rediger | rediger kilde]

Avkolonisering og forfall[rediger | rediger kilde]

Imperiet idag[rediger | rediger kilde]

I dag er det bare smuler igjen av det store imperiet som en gang hersket over det meste av verden, i 1981 forsvant begrepet kronkolonier og ble i 2002 erstattet med oversjøiske territorier. I dag består det britiske imperiet av et antall øyer, bortsett fra Gibraltar som er på den iberiske halvøy (se Britisk oversjøisk territorium). Områdene er fortsatt årsak til konflikter, dette har spesielt gjeldt Falklandsøyene som i 1982 ble angrepet av Argentina (Falklandskrigen). Falklandskrigen er den siste krigen Storbritannia har utkjempet uten hjelp fra noe annet land.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Denne artikkel er i all hovedsak basert på artikkelen i den engelske wikipediaen. Angitte referanser er de samme som for denne.

Oversikter[rediger | rediger kilde]

  • Bryant, Arthur. The History of Britain and the British Peoples, 3 vols. (London, 1984–90).
  • Ferguson, Niall. Empire: The Rise and Demise of the British World Order and the Lessons for Global Powers (2002),
  • Hyam, Ronald. Britain's Imperial Century, : A Study of Empire and Expansion (Macmillan, 1993).
  • James, Lawrence. The Rise and Fall of the British Empire (St. Martin's Griffin, 1997).
  • Judd, Denis. Empire: The British Imperial Experience, From 1765 to the Present (London, 1996).
  • Lloyd; T. O. The British Empire, Oxford University Press, 1996
  • Louis, William. Roger (general editor), The Oxford History of the British Empire, 5 vols. (Oxford, 1998–99).
  • Marshall, P. J. (ed.), The Cambridge Illustrated History of the British Empire (Cambridge, 1996).
  • Olson, James S. and Robert S. Shadle; Historical Dictionary of the British Empire 1996
  • Rose, J. Holland, A. P. Newton and E. A. Benians (gen. eds.), The Cambridge History of the British Empire, 9 vols. (Cambridge, 1929–61).
  • Simon C. Smith. British Imperialism Cambridge University Press, 1998. brief

Spesialiserte studier[rediger | rediger kilde]

  • Andrews, Kenneth R., Trade, Plunder and Settlement: Maritime Enterprise and the Genesis of the British Empire, 1480–1630 (Cambridge, 1984).
  • David Armitage; The Ideological Origins of the British Empire Cambridge University Press, 2000.
  • Armitage, David, 'Greater Britain: A Useful Category of Historical Analysis?' American Historical Review, ), 427–45.
  • Armitage, David (ed.), Theories of Empire, 1450–1800 (Aldershot, 1998).
  • Charles A. Barone, Marxist Thought on Imperialism: Survey and Critique (London: Macmillan, 1985)
  • Bernard Bailyn and Philip D. Morgan (eds.), Strangers within the Realm: Cultural Margins of the First British Empire (Chapel Hill, 1991)
  • Barker, Sir Ernest, The Ideas and Ideals of the British Empire (Cambridge, 1941).
  • W. Baumgart, Imperialism: The Idea and Reality of British and French Colonial Expansion, (Oxford University Press, 1982)
  • C. A. Bayly, Imperial Meridian: The British Empire and the World, (Longman, 1989).
  • Bennett, George (ed.), The Concept of Empire: Burke to Attlee, 1774–1947 (London, 1953).
  • J. M. Blaut, The Colonizers' Model of the World, London 1993
  • Elleke Boehmer; ed. Empire Writing: An Anthology of Colonial Literature, Oxford University Press, 1998
  • Patrick Brantlinger, Rule of Darkness: British Literature and Imperialism, (Ithaca: Cornell University Press, 1988).
  • Chris Brooks and Peter Faulkner (eds.), The White Man's Burdens: An Anthology of British Poetry of the Empire (Exeter UP, 1996).
  • Constantine, Stephen. "British Emigration to the Empire-commonwealth since 1880: from Overseas Settlement to Diaspora?" Journal of Imperial and Commonwealth History [Great Britain] (2): 16-35. Issn:
  • Philip Darby, The Three Faces of Imperialism: British and American Approaches to Asia and Africa, (Yale University Press, 1987
  • Michael W. Doyle, Empires (Cornell UP, 1986).
  • Elliott, J.H., Empires of the Atlantic World: Britain and Spain in America (New Haven: Yale University Press, 2006).
  • Gould, Eliga H., The Persistence of Empire: British Political Culture in the Age of the American Revolution (Chapel Hill: University of North Carolina Press, 2000).
  • Harlow, V. T., The Founding of the Second British Empire, 1763–1793, 2 vols. (London, 1952–64).
  • Heinlein, Frank. British Government Policy and Decolonisation, : Scrutinising the Officiial Mind Routledge, 2002.
  • Hyam, Ronald. Empire and Sexuality: The British Experience (Manchester UP, 1990).
  • Edward Ingram. The British Empire as a World Power (2001)
  • Lawrence James, The Rise and Fall of the British Empire (Abacus, 1994).
  • Robert Johnson. British Imperialism Palgrave Macmillan, 2003. historiography
  • Kennedy, Paul, The Rise and Fall of British Naval Mastery (London, 1976).
  • Kenny, Kevin, ed. Ireland and the British Empire Oxford U. Press 2004.
  • Knorr, Klaus E., British Colonial Theories 1570–1850 Toronto, 1944).
  • Levine, Philippa, ed. Gender and Empire Oxford U. Press, 2004.
  • McDevitt, Patrick F. May the Best Man Win: Sport, Masculinity, and Nationalism in Great Britain and the Empire, Palgrave Macmillan, 2004.
  • Mehta, Uday Singh, Liberalism and Empire: A Study in Nineteenth-Century British Liberal Thought (Chicago, 1999).
  • Morgan, Philip D. and Hawkins, Sean, ed. Black Experience and the Empire Oxford U. Press, 2004.
  • Jan Morris, The Spectacle of Empire: Style, Effect and Pax Britannica (Faber, 1982).
  • Pocock, J. G. A., 'The Limits and Divisions of British History: In Search of the Unknown Subject', American Historical Review, ), 311–36.
  • Porter, Andrew. Religion Versus Empire?: British Protestant Missionaries and Overseas Expansion, Manchester U. Press 2004
  • Potter, Simon J. News and the British World: The Emergence of an Imperial Press System. Clarendon, 2003
  • Rüger, Jan. "Nation, Empire and Navy: Identity Politics in the United Kingdom " Past & Present 2004 (185): 159-187. Issn:
  • Spurr, David. The Rhetoric of Empire: Colonial Discourse in Journalism, Travel Writing and Imperial Administration (Duke UP, 1993).
  • Joanna Trollope, Britannia's Daughters: Women of the British Empire (Hutchinson, 1983).
  • Wilson, Kathleen, ed. A New Imperial History: Culture, Identity and Modernity in Britain and the Empire, Cambridge U. Press 2004.

Se også[rediger | rediger kilde]