Den irske borgerkrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Den irske borgerkrig ble utkjempet mellom 28. juni 1922 og 24. mai 1923 mellom motstandere og tilhengere av den anglo-irske traktat. Traktaten ble undertegnet 6. desember 1921, og nøyaktig et år senere ble Den irske fristaten opprettet som følge av traktaten. Motstanderne protesterte spesielt mot det fortsatte konstitusjonelle båndet til Storbritannia, men også mot at seks grevskap i Ulster var løsrevet fra resten av Irland som provinsen Nord-Irland.

Borgerkrigen fulgte tett på den irske uavhengighetskrig og krevde flere menneskeliv enn denne. Som borgerkriger oftest gjør, etterlot den også dype motsetninger i befolkningen, som fortsatt kan være synlige i irsk politikk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Traktaten[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Den anglo-irske traktat.

Den anglo-irske traktat ble forhandlet frem for å få en slutt på den irske uavhengighetskrigen, som ble utkjempet fra 1919 til 1921. Traktaten åpnet for en selvstyrt irsk stat, med status som dominion under Det britiske imperiet. Den britiske monarken skulle, som konge av Irland, være statsoverhode. Medlemmene av det irske parlamentet, Oireachtas, måtte avlegge en troskapsed til Fristaten og til kongen av Irland.

Eden ble sterkt kritisert av mange republikanere. De protesterte også mot at Irland ikke skulle være en republikk, men en «fristat» underlagt Det britiske imperiet. Spørsmålet om Irlands deling kom også opp, men hadde en langt mindre betydning enn det skulle få senere. De fleste republikanere mente at Nord-Irland ikke ville bli en enhet som ville klare seg politisk og økonomisk, slik at landsdelen raskt ville bli innlemmet i et samlet Irland. Det var også problemer med Treaty Ports, irske havner som var kontrollert av Royal Navy av hensyn til Storbritannias nasjonale sikkerhet.

Michael Collins argumenterte for at traktaten gav «frihet til å oppnå frihet», og således var et steg på veien mot en suveren irsk republikk. Han skulle få rett i dette, ettersom fristaten faktisk utviklet seg til en uavhengig republikk, men i 1922 mente traktatmotstanderne at traktaten ikke var veien å gå, og at inngåelsen av den var et svik.

Splittelse[rediger | rediger kilde]

Splittelsen i den nasjonalistiske bevegelsen som fulgte traktaten hadde et sterkt personlig preg. Motpartene hadde vært nære venner og kolleger under uavhengighetskrigen, og dette gjorde uenigheten om traktaten spesielt bitter. Michael Collins følte at Eamon de Valera hadde sendt ham til England for å forhandle fordi han dermed selv ville kunne distansere seg fra avtalen. Collins var derfor svært skuffet da de Valera nektet å stå ved avtalen han hadde sendt forhandlere med alle fullmakter for å undertegne. De Valera var på sin side rasende over at forhandlerne hadde signert uten å konsultere Dáil Éireann, selv om de hadde fått alle fullmakter og således ikke trengte å reise tilbake for konsultasjoner.

Dáil Éireann ratifiserte avtalen med 64 mot 57 stemmer den 7. januar 1922. En provisorisk regjering ble opprettet, med Collins som statsminister, for at traktaten skulle kunne tre i kraft i henhold til vilkårene.

De Valera gikk av som Dáils president og tok med seg traktatmotstanderne i Sinn Féin ut av Dáil. Han hevdet at Dáil ikke kunne ratifisere traktaten, ettersom de da brøt sin ed til Den irske republikk. Han forsøkte å forhandle frem et kompromiss, hvor Fristaten hadde «ytre assosiasjon» til Samveldet, uten å være medlem. Flertallet av offiserene i IRA var også motstandere, og i mars 1922 gjorde de vedtak om at ratifiseringen i Dáil var ugyldig. Traktatmotstanderne i IRA opprettet sin egen hærledelse, som de regnet som landets virkelige regjering. Tilhengerne innenfor IRA ble innlemmet i Irish Army, Fristatens offisielle hærstyrke.

Begge sider ønsket å unngå borgerkrig. Collins opprettet en gjenforeningskomité som skulle samle IRA og inngikk et valgsamarbeid med de Valera med tanke på å opprette en koalisjonsregjering. Han forsøkte også å utforme en republikansk grunnlov som var akseptabel for traktatmotstanderne. IRA-ledere som Liam Lynch var villige til å akseptere dette, men grunnlovsutkastet ble stoppet av britisk veto fordi det stred mot traktaten. Collins måtte akseptere dette, og valgsamarbeidet brøt sammen. Dermed stilte to partier som begge kalte seg Sinn Féin til valg; traktattilhengerne fikk 239 193 stemmer mens motstanderne fikk 133 864. I tillegg fikk de andre partiene, som alle støttet traktaten, 247 226 stemmer. Det var altså helt klart at velgerne støttet traktaten og opprettelsen av Fristaten.

Michael Collins og Arthur Griffith ledet arbeidet med å opprette Fristaten. Collins organiserte National Army, som han baserte på en kjerne av traktattilhengere i IRA, og en ny politistyrke. Bruken av IRA som kjerne i den nye hæren fikk en negativ virkning for Fristaten, fordi det i områder hvor IRA var traktatmotstandere ble mulig for dem å ta over britiske brakker og våpen. Innen sommeren 1922 hadde dermed traktatmotstanderne kontroll over deler av landet, spesielt Munster og områder på vestkysten.

Krigens gang[rediger | rediger kilde]

Kamper i Dublin[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Slaget om Dublin

Traktatmotstandere forskanset seg i Four Courts i Dublin.

I april 1922 tok traktatmotstandere i IRA, ledet av Rory O'Connor, kontroll over Four Courts i Dublin. De ønsket å utløse en væpnet konflikt med britene, som så skulle forene de to fraksjonene mot en felles fiende. Men for dem som ønsket å holde opprettelsen av Fristaten på sporet, slik at traktaten kunne tre i kraft fra 6. desember 1922, var okkupasjonen i Dublin en provokasjon som måtte slås ned av irene selv, og ikke av britene. Arthur Griffith ønsket å bruke makt med en gang, men Collins holdt lenge igjen for å unngå full borgerkrig.

Ironisk nok var det en handling Collins selv beordret som gjorde det nødvendig å gripe inn mot IRA. 22. juni 1922 ble den pensjonerte britiske generalen Henry Hughes Wilson skutt ned og drept i Belgravia i London. Britene mente det var IRA som stod bak og krevde at Collins tok affære mot okkupantene i Four Courts, ellers ville de selv gjøre det. For Collins var det viktig å ikke gi britene et påskudd til å sette inn styrker i Irland, og han ble dermed tvunget til å angripe. Det britene ikke visste, var at det var Collins selv som hadde beordret drapet på Wilson, som represalie etter angrep mot katolikker i Nord-Irland.

27. juni kidnappet IRA-soldatene i Four Courts en general i Irish Army, J.J. O'Connell. Dermed var begeret fullt, og Collins fikk låne to kanoner av britene for å angripe bygningen. Regjeringen utnevnte så Collins til øverstkommanderende for hæren. Angrepet på Four Courts hadde ikke vært den første skuddvekslingen mellom fraksjonene, men den representerte begynnelsen på full borgerkrig, ettersom tidligere sammenstøt hadde vært små trefninger som ikke gjorde en fredelig løsning umulig.

Angrepet på Four Courts begynte den 28. juni, og bombardementet varte i to dager. Den britiske generalen Nevil Macready gav Collins bare 200 av de 10 000 skuddene han hadde, men mot IRA-soldatene som bare hadde lette håndvåpen var dette mer enn nok. Den 30. juni ble bygningen stormet, og IRA overgav seg. Det var mindre gatekamper i Dublin frem til 5. juli, og deretter fulgte den ukelange okkupasjonen av O'Connell Street. Sammenlagt falt 65 soldater, og 28 ble såret. Blant de døde var Cathal Brugha, en av republikanernes viktigste ledere. Omkring 500 republikanere ble tatt til fange. Man antar at godt over 250 sivile ble drept eller såret.

Da kampene i Dublin endte hadde Irish Army og Fristatens regjering full kontroll over hovedstaden, mens traktatmotstanderne var spredd sør og vest i landet.

Motpartene[rediger | rediger kilde]

Utbruddet av borgerkrig tvang medlemmer av begge fraksjoner til å velge side. Tilhengere av traktaten ble kjent som pro-treaty, Fristatshæren eller National Army (sistnevnte var det første offisielle navnet på Irish Army). Motstanderne ble kjent som anti-treaty, Irregulars eller republikanere, og refererte fortsatt til seg selv som IRA. Motstanderne hevdet at de forsvarte Den irske republikk som var blitt proklamert i 1916 under påskeopprøret og så formelt, om enn illegalt, opprettet av Det første Dáil. De Valera overlot lederskapet av traktatmotstanderne til militære ledere som Liam Lynch, og deltok selv som vanlig IRA-frivillig.

Da borgerkrigen brøt ut, hadde traktatmotstanderne i IRA omkring 15 000 mann, mens tilhengerne hadde omkring 7000. På papiret hadde IRA i begynnelsen hele 72 000 mann, men de fleste av dem var blitt rekruttert under våpenhvilen og kjempet verken i uavhengighetskrigen eller borgerkrigen. Selv om motstanderne hadde et stort overtall i antall soldater, manglet de en effektiv kommandostruktur, en klar strategi og våpen. Ved krigsutbruddet hadde de bare 6780 rifler og noen få maskingeværer. Mange av soldatene utstyrte seg med hagler, som er lite egnet til regulær krigføring. De klarte også å erobre noen britiske pansrede kjøretøy under den britiske hærens evakuering. Som følge av våpenmangelen hadde traktatmotstanderne gjennom hele krigen en defensiv strategi.

Fristatens hær ble raskt bygget opp etter krigsutbruddet. Selv om kjernen av erfarne IRA-soldater var liten, fikk de britisk artilleri og britiske fly, panserbiler, maskingeværer, håndvåpen og ammunisjon. I august 1922 hadde de 14 000 mann, mot slutten av året 38 000 og ved krigens slutt 55 000 mann og 3500 offiserer, langt mer enn det Fristaten ville trenge i fredstid. Eliten i hæren, Dublin Guard, var rekruttert fra Dublins Active Service Unit, eliten i IRAs Dublinbrigade, som Collins hadde hatt kommandoen over under uavhengighetskrigen. Han tok også med seg sin spesialstyrke av snikmordere inn i hæren. Denne enheten var innblandet i flere overgrep mot traktatmotstandere mot slutten av krigen. De fleste av soldatene i Fristatshæren var traktattilhengere, men en ikke ubetydelig andel av dem var også arbeidsløse veteraner fra første verdenskrig (de hadde da gjort tjeneste i British Army). Britiske offiserer ble også rekruttert for å tilføre teknisk ekspertise. Republikanerne gjorde et stort propagandanummer ut av dette britiske innslaget, men det er klart at flertallet av soldatene var uten krigserfaring og hadde meldt seg frivillig for å kjempe for Fristaten.

Fristaten tar flere byer[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Fristatsoffensiven

Etter at kampene i Dublin stilnet spredde konflikten seg utover landet. Traktatmotstanderne kontrollerte Cork, Limerick og Waterford, som inngikk i det de kalte Munster Republic. Men uten tyngre våpen og pansrede enheter var de ute av stand til å føre konvensjonell krig. Liam Lynch kunne dermed ikke utnytte den fordelen det var å kontrollere dette territoriet ved krigens start og måtte følge en defensiv strategi. Hans håp var at Munsterrepublikken kunne holde ut lenge nok til at britene ville reforhandle traktaten.

Fristaten kunne lett innta de større byene i løpet av juli og august 1922. Collins, Richard Mulcahy og Eoin O'Duffy planla en landsomfattende offensiv med en kombinasjon av land- og sjøbårne styrker mot Cork og Kerry i sør og Mayo i vest. Limerick falt 20. juli, Waterford samme dag og Cork 10. august. Nok en sjøbåren ekspedisjon mot Mayo førte til at også dette området kom under Fristatens kontroll. Mens republikanerne forsvarte seg kraftig flere steder, hadde de ingen mulighet til å stå imot regulære styrker med artilleri og panser.

Etter at de større byene var tatt, fulgte en periode med geriljakrig i grevskapene Cork og Kerry i sør, Wexford i øst og Sligo og Mayo i vest. Det var også sporadiske kamper ved Dundalk, hvor Frank Aiken ledet den 4. nordlige divisjon av IRA.

Først etter åtte måneder med sporadisk krigføring endte borgerkrigen. Denne perioden var særlig preget av snikmord og henrettelser. Michael Collins ble drept i et bakhold i Béal na mBláth i august 1922. Hans død førte til ytterligere bitterhet blant Fristatens ledere, og bidro antagelig til å styrke en voldsspiral. Arthur Griffith døde av naturlige årsaker bare ti dager før mordet på Collins, og Fristaten ble deretter ledet av W.T. Cosgrave, mens Richard Mulcahy var kommandant for Fristatshæren.

I oktober 1922 opprettet de Valera og andre traktatmotstandere en egen republikansk regjering. Men de hadde da ikke kontroll over noe sammenhengende territorium, og praktisk talt ingen støtte utenfor egne rekker. IRA så også bort fra dette, ettersom de regnet sine egne militære ledere som republikkens virkelige regjering.

Overgrep, henrettelser og krigens slutt[rediger | rediger kilde]

Minneplakett over de første IRA-medlemmene som ble henrettet i Kilmainham fengsel.

I den siste fasen av borgerkrigen var det en serie av overgrep og henrettelser som førte til en varig bitterhet i irsk politikk. Fristaten begynte den 17. november 1922 å henrette fanger. De første var fire IRA-soldater som ble skutt. Deretter fulgte henrettelsen av forfatteren og traktatforhandleren Robert Erskine Childers den 24. november. Alt i alt utførte Fristaten 77 offisielle henrettelser under krigen.

Traktatmotstanderne svarte først med mordet på parlamentsmedlemmet Sean Hales. Fristaten henrettet en uke senere, den 7. desember 1922, fire fremstående republikanere som hadde vært fengslet siden krigen startet: Rory O'Connor, Liam Mellows, Richard Barett og Joe McKelvey. Fristatshæren begynte også med ekstrajudisielle henrettelser av krigsfanger, spesielt i Kerry, hvor kampene var spesielt harde. Det verste eksempelet fant sted i Ballyseedy, hvor ni republikanske fanger ble bundet til en landmine, som så ble utløst. De overlevende ble så skutt med maskingevær.

Den katolske kirke støttet Fristaten og nektet IRA-medlemmene som kjempet mot traktaten adgang til sakramentene. 10. oktober 1922 utstedte de irske katolske biskopene en formell uttalelse hvor de beskrev traktatmotstandernes kamp som systematisk mord og snikmord mot de nasjonale styrker, foretatt uten noen legitim autoritet. IRA-soldatene ble satt under interdikt. I et strengt katolsk land som Irland var i 1920-årene, påvirket dette befolkningens syn på traktatmotstanderne sterkt.

Mangelen på støtte i befolkningen, Fristatens beinharde innstilling og manglende vilje til å kjempe videre førte tilslutt til traktatmotstanderne sammenbrudd. I februar 1923 overgav Liam Deasy seg og oppfordret andre republikanere til å gjøre det samme. Etterhvert som konflikten sakte men sikkert ebbet ut, oppfordret de Valera IRAs ledelse til å be om våpenhvile, noe den nektet å gjøre. Flere historikere mener at en hendelse som bidro til å få slutt på krigen, var Liam Lynchs død. Han falt i en mindre trefning i Knockmealdown-fjellene den 10. april, og dermed tok den mer pragmatiske Frank Aiken over som øverstkommanderende for IRA. 30. april erklærte Aiken våpenhvile på vegne av traktatmotstandernes styrker, og 24. mai beordret han dem til å dumpe våpnene sine fremfor å overgi dem eller fortsette en kamp de ikke kunne vinne. Flere tusen IRA-medlemmer, inkludert de Valera, ble arrestert i ukene som fulgte.