Ferdinand Foch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ferdinand Foch
Ferdinand Foch by Melcy, 1921.png
Født2. oktober 1851
Tarbes
Død20. mars 1929 (77 år)
Paris
Gravlagt Invalidekirken
Utdannet ved École Polytechnique
Beskjeftigelse Militærperson
Nasjonalitet Frankrike
Medlem av Académie française (1918–), Det franske vitenskapsakademiet, Académie de Stanislas, American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
23 oppføringer
Storkors av Æreslegionen, Croix de guerre 1914–1918, storkorsridder av Order of the Bath, storkors av Alaouite-ordenen, Distinguished Service Order, Den hvite ørns orden, Godfather promotion of Special Military School of Saint-Cyr, 3. klasse av Bjørnedreperordenen, Médaille militaire, storbånd av Leopoldsordenen, storkors av Ordenen Virtuti Militari, Officier des Palmes académiques, Order of Merit, Army Distinguished Service Medal, storkors av Frelserens orden, Den hvite ørns orden, Tapperhetskorset, storkors av Ordenen Polonia Restituta, Order of Rama, Frihetskorset (Estland), 2. klasse av Sankt Georgsordenen, æresdoktor ved université Laval (1921), 4. klasse av Sankt Georgsordenen

Ferdinand Foch (født 2. oktober 1851 i Tarbes, død 20. mars 1929 i Paris) var en fransk offiser. Under første verdenskrig ble han sjef for de ententemaktenes styrker. Foch var en mann med enorm energi og intellektuell skarphet men ble betraktet feilaktig som talsmann for «angrep for enhver pris»-skolen.[trenger referanse]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Foch ble født i Tarbes. Faren var embedsmann. Han fikk sine skoleår først i Tarbes, og så i Rodez og deretter ved jesuittenes skoler i Saint-Étienne og Metz.

Den 5. november 1883 giftet han sg med Julie Bienvenüe (1860–1950). De fikk fire barnm Marie Foch (1885–1972), Anne Foch (1887–1981), den i 1888 fødte og 11 dager etter døde Eugène Jules Germain Foch, og Germain Jules Louis Foch (1889–1914), som falt få dager etter utbruddeet av første verdenskrig.

Tidlig militær karriere[rediger | rediger kilde]

Foch sluttet seg til den franske hær i 1870 som infanterist. Han deltok i den fransk-prussiske krigen. I 1871 ble han opptatt ved det franske militærakademiet og ble artillerioffiser i 1873.

Foch vant tidlig inntreden i generalstaben og var 1895–1903 lærere i tillempet taktikk ved École supérieure de guerre og 1907–1911 sjef for denne høyskole. Han ble oberst og regimentsjef i 1903. Han gav ut boken Des Principes de la Guerre («Krigens prinsipper») i 1903 og De la Conduite de la Guerre i 1904.

Foch ble brigadegeneral i 1907 samt divisjonsgeneral i 1911. I 1912 ble Foch sjef for VIII armekorps.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Fochs jernbanevogn
Den tyske delegasjon fremfor Ferdinand Foch, 11. november 1918. Bak bordet, fra høyre: Franskmennene general Maxime Weygand og marskalk Ferdinand Foch (stående), de britiske marineoffiserene Rosslyn Wemyss, George Hope og Jack Marriott.
Foran står tyskerne: Statssekretær Matthias Erzberger, generalmajor Detlof von Winterfeldt, Alfred von Oberndorff fra Auswärtiges Amt og Kapitän zur See Ernst Vanselow.

I starten av første verdenskrig var han sjef for det franske XXX-korpset.[1]

Foch fikk umiddelbart før Marne-slaget i september 1914 befal over den nydannede 9. armé, som ble satt inn mellom 4. og 5, armé i frontlinjens midte og klarte den 9. september ved Fère-Champenoise og Saint-Gond å stanse tyskernes fremrykking. Etter å i oktober samme år sammen med den britiske armé i Flandern fremgangsrikt ha motstått tyskernes angrep ble Foch i juni 1915 sjef for nordlige armégruppe og ledet denne under Sommeoffensiven. I 1916 ble han utnevnt til marskalk av Frankrike.

Foch, som i oktober 1916 nådde pensjonsalderen og av de styrende i Frankrike på grunn av sin alder og kanskje også sina pro-kirkelige klerikale oppfatninger ikke ble ansett å burde komme i betraktning for generalstabssjefsposten,[trenger referanse] ble istedet satt til sjef for Bureau d'études des grandes questions interalliées. Hans karriere syntes dermed å ha funnet sitt sluttpunkt, ikke minst ettersom Joseph Joffre ble avsatt den 15. desember 1916

Men den 15. mai 1917 ble han likevel kalt den nå ledige befatningen som generalstabssjef etter Philippe Pétain,[1] etter fisaskoen med Nivelles offensin.

I 1918 ble han de facto alle de alliertes øverste befalhaver i alt uten til navnet, noe som hadde Douglas Haigs støtte. Foch stoppet den tyske fremrykningen under storoffensiven våren 1918 ved det andre slaget ved Marne i juli 1918. I juli 1918 ble Foch gjort til feltmarskalk, og det var han som dikterte tyskerne betingelsene for våpenstillstandsavtalen i november 1918.[2]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter våpenstillstandens inntreden var Foch ordførende i våpenstillstandskommisjonen og motsatte seg under fredsforhandlingene alle lettelser for Tyskland. I 1919 ble han medlem av Conseil supérieur de guerre og arbeidet med støtte fra Raymond Poincaré med å gjennomdrive en bestående okkupasjon av vestre Rhinbredd, og som teknisk militær rådgiver til de allierte regjeringer krevde han Tysklands så godt som fullstendige avvæpning. Han var under hele sin gjenstående livstid en bestemt motstander av enhver ettergivenhet overfor Tyskland og forsøkte i det lengste å hindre okkupasjonsområdets utrømming.[trenger referanse]

Han kritiserte Versaillestraktaten for å være for mild overfor tyskerne og uttalte: «Dette er ikke en fred. Det er en 20 års våpenhvile[3] Tiden skulle gi ham rett, skjønt blant grunnene til dette var kanskje vel så meget fredens harde, ikke for milde, vilkår.

I mellomkrigstiden tjenestegjorde han for den polske hæren i den polsk-sovjetiske krigen.

Etter at Foch den 20. mars 1929 døde ble han bisatt under store høytideligheter i Invalidedomen ved siden av Henri de la Tour d'Auvergne de Turenne og fikk dermed den siste ledige plassen i denne bygningen.[1]

Det franske hangarskipet FS «Foch» var oppkalt etter ham.

Verker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Svensk uppslagsbok, Malmö 1932
  2. ^ Thompson, Julian, 1916 Verdun och Somme.
  3. ^ Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 11), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32462-0

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Doughty, Robert A. Pyrrhic Victory: French Strategy and Operations in the Great War (Harvard U.P. 2005)
  • Greenhalgh, Elizabeth. Foch in Command. The Forging of a First World War General (Cambridge University Press, 2011); 550 pp. online review in H-FRANCE
  • Greenhalgh, Elizabeth. Victory Through Coalition. Britain and France During the First World War (2005)
  • Harris, J.P. Douglas Haig and the First World War. Cambridge, Cambridge University Press, 2008. ISBN 978-0-521-89802-7
  • Holmes, Richard (2004). The Little Field Marshal: A Life of Sir John French. Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-297-84614-0. 
  • Jeffery, Keith (2006). Field Marshal Sir Henry Wilson: A Political Soldier. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-820358-2. 
  • King, Jere Clemens. Foch versus Clemenceau (Harvard University Press, 1960)
  • Neiberg, Michael S. Foch: Supreme Allied Commander in the Great War (Brassey's Inc., 2003), short popular biography
  • Philpott, W. (2009). Bloody Victory: The Sacrifice on the Somme and the Making of the Twentieth Century (1st utg.). London: Little, Brown. ISBN 978-1-4087-0108-9. 
  • Woodward, David R. Field Marshal Sir William Robertson Westport Connecticut & London: Praeger, 1998, ISBN 0-275-95422-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Ferdinand Foch – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons

Wikiquote Wikiquote: Ferdinand Foch – sitater