Erich von Falkenhayn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Erich von Falkenhayn
Erich von Falkenhayn.jpg
Erich von Falkenhayn
Født 11. november 1861
Keiserriket Tyskland Burg Belchau ved Graudenz, Vestpreussen
Død 8. april 1922 (60 år)
Keiserriket Tyskland Schloss Lindstedt ved Potsdam
Gravlagt Bornstedt Cemetery
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Jernkorset
Pour le Mérite
Militär-Max-Joseph-Orden
Militär-St.-Heinrichs-Orden
Den sorte ørns orden
Troskap Keiserriket Tyskland Tyskland
Tjenestetid 18801919
Rang Generalfeltmarskalk
Kommandoer Tysklands generalstab
Militære slag Bokseropprøret
Første verdenskrig

Erich Georg Anton von Falkenhayn, (født 11. november 1861 på Burg Belchau ved Graudenz i Vestpreussen, død 8. april 1922 på Schloss Lindstedt ved Potsdam) var en tysk offiser, prøyssisk krigsminister (19131915) og generalstabssjef (19141916).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Adelslekten Falkenhayns familievåpen fra 1605
Preußische Hauptkadettenanstalt i Lichterfelde hvor Falkenhayn var elev 1877 til 1880
Fasaden mot Unter den LindenDet prøyssiske krigsakademiet hvor Falkenhayn var elev 1887-1890

Erich von Falkenhayn kom fra den gamle tyske adelsslekten Falkenhayn, også Falkenhain («Falkelunden») som stammer fra 1200-tallet i bispedømmet Merseburg, men utvidet senere sitt området til Schlesien og Østerrike. Grener av familien eksisterer fortsatt. Erich von Falkenhayn var sønn av Fedor Tassilo von Falkenhayn (født 6. februar 1814 i Nakel, død 20. januar 1896 i Tarnowitz i Schlesien) på godset Belchau og moren var Franziska, født Freiin (baronesse) von Rosenberg (født 26. juni 1826 i Klötzen, død 14. august 1888 i Graudenz).

Da han var 11 år gammel begynte han på den militære videregående skolen (kadettenanstalt) i Culm hvor han tilbrakte tre år før han begynte ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin Lichterfelde. 17. april 1880 gikk han 18 år gammel inn i Oldenburgisches Infanterie-Regiment Nr. 91 som infanterioffiser med graden sekondløytnant. 1. oktober 1887 begynte han ved Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin-Mitte.

Han giftet seg 3. februar 1886 med Ida Selkmann (født 7. juni 1866) i Oldenburg og de fikk tre barn sammen, hvorav datteren Erika Karola Olga von Falkenhayn (født 25. september 1904 i Braunschweig, død i 1974 ), som i 1926 ble gift med den senere motstandsmannen, generalmajor Henning von Tresckow (1901–1944).

21. juli 1890 dro han tilbake til sitt regiment i Oldenburg og ble 21. september 1889 utnevnt til premierløytnant. 22. mars 1891 gikk han inn i den tyske generalstaben i Berlin, hvor han tjenestegjorde i den topografiske seksjonen, og deretter i jernbaneavdelingen. 25. mars 1893 ble han utnevnt til hauptmann. 2. januar 1894 gikk han inn i generalstab til IX. Armee-Korps i Altona. 9. desember 1895 ble han kompanisjef i Infanterie-Regiment «von Borcke» (4. pommerske) nr. 21 i Thorn.

I Kina[rediger | rediger kilde]

Etter bare ni måneders tjeneste som kompanisjef, tok Falkenhayn av «finansielle og karrieremessige grunner» permisjon og gikk inn i en stilling som militærrådgiver i Qing-dynastiets Kina.[1] Dette var et uvanlig karrierevalg for en prøyssisk offiser med så gode karakterer som han hadde, hvor den vanlige hadde vært å søke karriere ved den tyske generalstaben.[2]

Han sto i Kina for etablering av en militær skole etter prøyssisk mønster i Wuchang, uten støtte fra de kinesiske myndighetene. I 1898 flyttet han til området Kiautschou, et 552 km² stort område i provinsen Shandong øst for Jiaozhou-bukten, som Tyskland fra dette tidspunktet forpaktet fra de kinesiske myndighetene. Han ble utnevnt til major 25. mars 1899, uten fast kommando, men tilknyttet den prøyssiske hær som militærattaché.

Da han vendte tilbake til Tyskland var han fra 24. februar 1900 og i en kort tid tilbake til generalstaben i Berlin, og deretter fra slutten av mars samme år var han i fem måneder sjef for generalstaben for XIV. Armee-Korps i Karlsruhe.

Fra 7. september 1900 ble han plassert i generalstaben til overkommandoen for det østasiatiske ekspedisjonskorps (Ostasiatischen Expeditionskorps) og deltok der i å slå ned bokseropprøret.[1] Etter et lengre opphold i Mandsjuria og i Korea vendte han tilbake til Tyskland i 1903.

Falkenhayns innsiktsfulle rapporter fra Kina gjorde at keiser Vilhelm II la merke til ham.[3]

Tilbake i Tyskland[rediger | rediger kilde]

18. oktober 1903 ble Falkenhayn utnevnt til sjef for en bataljon i Braunschweigisches Infanterie-Regiment Nr. 92 i Braunschweig og ble forfremmet til oberstløytnant 15. september 1905. 10. april 1906 vendte han igjen tilbake til generalstaben i Berlin. Et år senere, 22. mars 1907 ble han sjef for generalstaben til XVI. Armee-Korps i Metz, og ble 18. mai 1908 forfremmet til oberst. 27. januar 1911 ble han kommandant for 4. Garde-Regiment zu Fuß i Berlin, men ble allerede 20. februar 1912 sjef for generalstaben ved IV. Armee-Korps i Magdeburg på grunn av personalmangel. Det var i denne posisjonen han ble utnevnt til generalmajor 22. april 1912. Falkenhayn deltok samtidig i organiseringen av øvings- og vurderingsorganisasjonen Kaisermanöver og utmerket seg under den tyske hærens sommermanøver og fikk keiserens gunst.

Prøyssisk krigsminister[rediger | rediger kilde]

Falkenhayn var en kjølig og reservert offiser, som ikke hadde så mange venner blant kolleger.[3] Han gjorde seg imidlertid bemerket og vakte keiser Vilhelm IIs interesse, både fra tiden i Kina og hans nylige innsats under sommermanøveren. Det vakte imidlertid oppsikt da han 8. juli 1913 ble utnevnt til prøyssisk krigsminister. Utnevnelsen var overraskende og han hadde ved dette forbigått en rekke andre eldre generaler, noe som ikke gjorde ham noe mer populær blant kolleger.[3]

I denne posisjoner ble han ansvarlig for gjennomføringen av hærreformen som var vedtatt samme vår og som innebar en sterk militær opprustning av Tyskland. Han fikk en større offentlig oppmerksomhet da han måtte opptre i Riksdagen i forbindelse med Zabernaffæren i årsskiftet 1913/1914 da den 20 år gamle løytnanten Günter Freiherr von Forstner brukte et fornærmende, nedsettende og ulovlig uttrykk om folk fra Alsace overfor en gruppe rekrutter i byen Zabern ved å kalle dem «Wackes», som er et svært nedsettende uttrykk for alsaserer. Det kom til demonstrasjoner blant innbyggerne, noe som utløste en uforholdsmessig sterk militær motaksjon med medfølgende ulovlige arrestasjon. Dette er opphavet til uttrykket zabernisme og betyr misbruk av militær makt eller ulovlige angrep. Falkenhayn ga i denne prosessen et sterkt forsvar for de militære myndighetene i Elsass-Lothringen og imøtegikk kritikken fra det sivile samfunnet.

I løpet av julikrisen i 1914 ble Falkenhayn en nøkkelpersoner i forbindelse med utbruddet av første verdenskrig. Som de fleste militære forventet han ikke at det skulle bli en europeisk krig, og mente at tidspunktet for skuddene i Sarajevo ikke kom på et gunstig tidspunkt. Men han var likevel blant dem som presset keiser Vilhelm II til å erklære krig.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Generalstabssjef[rediger | rediger kilde]

Falkenhayn erstattet Helmuth von Moltke d.y. som generalstabssjef og dermed sjef over Oberste Heeresleitung 14. september 1914, etter slaget ved Marne og etter at Moltkes helse ble for dårlig. Hans første oppgave var å vinne tilbake initiativet på vestfronten og skaffe Tyskland en avgjørende seier. Dette hadde mislyktes ved det første slaget ved Ypres.[3]

Falkenhayn i 1915

Konfrontert med Schlieffenplanens sammenbrudd, prøvde han å utmanøvrere de allierte gjennom kappløpet mot havet, men tyskerne hadde blitt stoppet ved Ypres i Belgia.

Falkenhayn var under første verdenskrig til forskjell fra Paul von Hindenburg overbevist om at krigen skulle vinnes på vestfronten og gikk inn for en militær seier her.[4] Til tross for dette sendte han tropper til østfronten høsten 1914, da han håpet at russerne ville søke en separatfred dersom de ikke ble ydmyket for sterkt.

Erich von Falkenhayn, kronprins Boris av Bulgaria, Hans von Seeckt, Gerhard Tappen, oberst Gantscheff, general Nikola Zjekov, en ukjent, August von Mackensen i Paraćin 6. november 1915 (fra høyre til venstre)

I 1915 innrettet han krigføringen slik at det skulle ryddes opp i situasjonen i øst og Serbia beseires.

Utdypende artikkel: Slaget ved Verdun

I 1916 satset Falkenhayn på at Frankrike skulle forblø gjennom å angripe et punkt som franskmennene skulle forsvare til siste mann. Dette punktet identifiserte han helt riktig som den gamle festningsbyen Verdun. Her iverksatte han en utmattelseskrig gjennom slaget ved Verdun i 1916 som ble en blodig historie for både Frankrike og Tyskland uten at noe avgjørende mål ble nådd.

De store tapene under slaget ved Somme, og sammenbruddet på den østerrikske fronten under Brusilovoffensiven i juni 1916 krevde tyske forsterkninger til Østfronten – som Hindenburg og Ludendorff lenge hadde krevd – kom den tyske militærledelsen i en tvangssituasjon. Moriz von Lyncker overtalte keiseren til å avsette Falkenhayn. Som øverstkommanderende hadde Falkenhayn en rett til å kunne møte keiseren direkte, men han leste situasjonen og intrigen riktig, og søkte avskjed 29. august 1916 som generalstabssjef. Keiseren utnevnte da Hindenburg som ny generalstabssjef.

Romania, Palestina og Russland[rediger | rediger kilde]

Etter å ha blitt fratatt kommandoen over den tyske generalstaben,ble Falkenhayn beordret til å ta kommandoen over den tyske 9. arme i Transilvania, og iverksatte her i august en felles offensiv mot Romania med general August von Mackensen. Falkenhayns stryker inntok den rumenske hovedstaden București på mindre enn fire måneder.

Etter denne suksessen ble Falkenhayn sendt til det osmanske Palestina, hvor han under kampene der imidlertid ikke lyktes med å forhindre at Edmund Allenby på vegne av britene erobret Jerusalem under slaget om byen i perioden 17. november – 30. desember 1917.

I februar 1918 ble Falkenhayn sendt til Hviterussland som kommandant over den tyske 10. arme, og hvor han var da krigen ble avsluttet.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Parken ved Schloss Lindstedt hvor Falkenhayn bodde de siste årene av sitt liv og døde i 1922

I 1919 søkte han avskjed og trakk seg tilbake hvor han skrev en rekke bøker om militær strategi og en selvbiografi.

Familiegodset gikk tapt da dette lå i områder som ble en del av Polen etter første verdenskrig. Falkenhayn forpaktet derfor Schloss Lindstedt ved Potsdam, bygget av Fredrik Vilhelm IV av Preussen i årene 1858 til 1861 og ikke langt fra Sanssouci. Han døde her i 1922. Hans familie bodde siden her fram til 1944, og slottet er idag en del av Stiftung Preußische Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg. Falkenhayn er gravlagt på Bornstedter Friedhof ikke langt unna.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ernst Willi Hansen, Karl-Volker Neugebauer Michael Busch: Das Zeitalter der Weltkriege. 1914 bis 1945. Völker in Waffen (= Grundkurs deutsche Militärgeschichte 2) Verlag Oldenbourg, München 2007, ISBN 978-3-486-58099-0, side 45.
  2. ^ Robert Foley: German Strategy and the Path to Verdun. Erich von Falkenhayn and the Development of Attrition, 1870–1916, ss. 87-88, Cambridge University Press, Cambridge 2005, ISBN 0-521-84193-3 (Cambridge Military Histories)
  3. ^ a b c d Karl Jakob Skarstein: Verdun 1916, Spartacus Forlag, ISBN 97-88243006-90-4
  4. ^ Erich von FalkenhaynStore norske leksikon

Se også[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Helmuth von Moltke d.y. 
Tysklands generalstabssjef
Etterfølger:
 Paul von Hindenburg 
Forgjenger:
 Josias von Heeringen 
Preussens krigsminister
Etterfølger:
 Adolf Wild von Hohenborn