Ungtyrkerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Uungtyrkerflyveblad med slagordet «Lenge leve fedrelandet, lenge leve nasjonen, lenge leve friheten»

Ungtyrkerne (tyrkisk: Jöntürk (éntall), Jöntürkler (flertall) var en patriotisk, konstitusjonell organisasjon, offisielt kjent som «Komiteen for enhet og fremskritt» (tyrkisk: İttihat ve Terakki Cemiyeti, engelsk: Committee of Union and Progress). Ledere for denne organisasjonen startet et opprør mot Sultan Abd-ul-Hamid II. De styrte Det osmanske rike fra 1908 til slutten av 1. verdenskrig november 1918. Ungtyrkerne hadde sin opprinnelse i hemmelige foreninger bestående av progressive studenter og militære kadetter. De tok makten fra en falmende, ottomansk regjering, men begikk store feil. Under 1. verdenskrig allierte de seg med sentralmaktene. Etter at de tapte krigen flyktet alle lederne fra landet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1800-tallet var Det osmanske rike preget av regionale uroligheter, og økonomiske og politiske problemer. Riket hadde over lengre tid gradvis tapt territorium i flere militære konflikter. De krefter som etterstrebet løsninger på problemene ved vestlig inspirerte reformer ble i noen henseender ungtyrkernes forgjengere, mens de reaksjonære krefter som var motstandere av slike reformer iblant ble kalt gammeltyrkere.

En moderne og liberalt innrettet konstitusjon ble utferdiget den 23. desember 1876 av sultan Abd-ul-Hamid II.[1] Denne var blitt utarbeidet av Midhat Pasja, som var blitt storvesir 19. desember 1876. Sultanens hensikt var i første instans å motvirke den europeiske konferanse som på dette tidspunkt fant sted i Konstantinopel, og som hadde stilt vidtrekkende krav om garantier for en bedre forvaltning av riket, som den gang befant seg i en kaotisk tilstand. Bare i 1876 hadde flere opprør brutt ut på Balkan, og to sultaner blitt avsatt.

Den osmanske opposisjons første kongress i Paris, 1902.

Reformvirksomheten kom imidlertid aldri i gang for alvor. Utenlandske inspektørers virksomhet ble lammet av passiv motstand fra det gamle forvaltningsapparatet, og Midhat Pasja ble avsatt allerede 5. februar 1877. Parlamentet ble oppløst 14. februar 1878 og den nye forfatningen opphevet, med det resultat at Det osmanske rikes styre fra 1878 fant tilbake til de gamle spor.

Dette innebar blant annet at forekomsten av favoritter ved sultanens hoff lamslo alle personlige reforminitiativer innen forvaltningen på både sentralt og lokalt nivå.[1]

Allerede fra Midhat Pasjas tid fantes en reforminnrettet ungtyrkisk bevegelse, som imidlertid ble forfulgt av sultanen.[2] Fremfor alt fra 1897 måtte bevegelsens ledende menn (blant andre Murad bej, Ahmed Riza, Midhat Pasjas sønn Ali Haidar og prins Sabah-ed-din) flykte fra landet, noe som er forklaringen på at deler av den ungtyrkiske bevegelse ble utviklet i eksil. I Paris og Genève dannet de komitéer som virket via pressen, framfor alt for at vesterlandske idéer skulle taes i bruk i styret av Tyrkia for å forsøke å motvirke rikets sammenbrudd. Disse komitéer hadde tette forbindelser med underjordiske organisasjoner i Det osmanske rike. Et sentralpunkt for disse ble skapt i 1906 i form av den ungtyrkiske sentralkomitéen i Thessaloniki. I 1907 ble bevegelsen konsolidert ved dannelsen av Komitéen for enhet og fremskritt, som ble bevegelsens enhetlige ledelse.

Den ungtyrkiske revolusjon 1908[rediger | rediger kilde]

Gresk litografi som hyller den gjeninnførte konstitusjon.
Parlamentet, desember 1908

Ungtyrkerne fikk mange tilhengere blant offiserene i Makedonia.[2] I Resna begynte den 8. juli 1908 et opprør ledet av en ung offiser ved navn Ahmed Niyazi Bey, med krav om å gjeninnføre Midhat Pasjas konstitusjon. En annen ung offiser, İsmail Enver, sluttet seg til ham, og de fikk stor støtte i garnisonene rundt om. Dette oppmuntret Komitéen for enhet og fremskritt i Thessaloniki til natten til 23. juli 1908 å proklamere at konstitusjonen fra 1876 var gjeninnført.

Saloniki falt i opprørernes hender uten kamp, og stilt overfor trusselen om at revolusjonsstyrkene skulle marsjere mot Konstantinopel, bestemte sultanen seg for å gi fullstendig etter. Den 22. juli 1908 ble Ferid Pasja erstattet som storvesir av Said Pasja, og gjeninnføringen av konstitusjonen ble proklamert 24. juli, samtidig som valg til parlamentet ble lovet. Ved et dekret av 25. juli avskaffet man sensur og spionvesen, og det ble besluttet å løslate politiske fanger. Med ett slag hadde Tyrkia i og med dette på alvor blitt en konstitusjonelt styrt stat.[2]

Ungtyrkerne ved makten 1908–1912[rediger | rediger kilde]

Ved gjenåpningen av det osmanske parlament den 17. desember 1908 holdt sultan Abdülhamid åpningstalen. I den forklarte han også hvorfor han i 1878 hadde opphevet parlamentet. Det var fordi, sa han, folkets utdannelsesnivå ikke var så godt at man var velberedt til konstitusjonalisme. Så viste han til at det siden var blitt innrettet mange flere skoler, også i rikets fjernere egner, slik at nå var dannelsesnivået langt bedre. Dermed så han seg nå i stand til å se tingene annerledes enn den gang.[3]

Den nye sultan Mehmed V mellom Enver Pasja (t.h.) og Ahmet Niyazi Bey

Abdülhamids bror og etterfølger Mehmed V (1909-1918) ble etter revolusjonen et maktesløst redskap i den ungtyrkiske regjerings hender. I det orientalske spørsmål utviklet seg blant osmanske politikere en frykt for fedrelandets undergang til et syndrom.

En utløsende faktor for ungtyrkernes revolusjon hadde vært den britiske konges møte med den russiske tsar i Reval i juni 1908. Ungtyrkerne trodde at med dette møtet var tiden for rikets enderlige undergang kommet, og dette kunne de forhindre med å innføre det konstitusjonelle system. Men her tok de feil. For rett etter revolusjonen proklamerte Østerrike-Ungarn sin anneksjon av Bosnia-Hercegovina, Bulgaria erklærte seg uavhengig, Kreta forente seg med Grekenland, 1911 inntok Italia Tripolis, og i oktober 1912 begynte Balkankrigen, med sine nye nederlag for osmanerne.

Ungtyrkerne forsølte i begynnelsen av sin maktperiode 1908/09 å innrette en parlamentarisk-konstitusjonell regjering i Det osmanske rike, som også forsøkte å yte rettferd mot medbestemmelses- eller autonomiønskene for de kristne eller ikke-tyrkiske islamske minoriteter i flerfolksriket. Man forsøkte å samarbeide med organiserte representanter for armenerne, albanerne og bulgarerne. Disse bestrebelsene ble møtt med en viss godvilje, særlig fra noen intellektuelle fra disse minoritetene. Et eksempel på det var den armenske publisist og høyskolelærer Diran Kelekian, som i 1908 ble sjefsredaktør for den viktigste konstantinopelitanske dagsavis, Sabah og som universitetsprofessor hadde undervist mange av de ungtyrkiske lederne.

Dette demokratisk-parlamentariske reformforsøk av riket hadde imidlertid ikke særlige resultater. Det skyldtes ikke bare motstand fra konservative i den osmanske elite og i deler av offiserskorpset, men vel så meget at store deler av samfunnet ikke var blitt så modernisert i tankegang som ungtyrkerne hadde forestilt seg. Enda virkere var at mange minoritetsfolk fortsatt higet etter uavhengighet, og at ikke-islamske staters imperialisme trengte seg på i det geopolitiske naboskap. Det var også en rekke ledende ungtyrkere som slett ikke hadde hatt noen sympati for ordninger som innrømmet de nasjonale eller religiøse minoriteter særlig frirom. Slik hadde Østerrike-Ungarn dratt nytte av forvirringen blant osmanerne i 1908 til å formelt annektere Bosnia-Hercegovina. Også tapet av blant annet Bulgaria og Tripolis ble tolket inn i dette skjema.

Slike nederlag og ikke minst Balkankrigen førte til at den ungtyrkiske regjering ble styrtet i midten av 1912.

Fra triumviratet Enver-Cemal-Talâts militærkupp 1913[rediger | rediger kilde]

Ahmed Niyazi Bey myrdes i 1913

Etter Balkankrigen skulle seierherrene dele opp erobringene mellom seg. Allerede mot slutten av 1912 hadde en ambassadørkonferanse i London trådt sammen for å se på en nyordning av Balkanhalvøye; den tok hensyn til Storbrinnias, Frankrikes, Tysklands, Russlands, Østerrike-Ungarns og Italias interesser. Av disse partene var det mest gnisning mellom Russland, Italia og Østerrike-Ungarn. Londonavtalen ble så inngått den 30. mai 1913.

I mens hadde ungtyrkerne den 23. januar 1913 foretatt et militærkupp[4] under ledelse av Enver Pasja.

Den nye konservative regjering hadde ikke annen mulighet enn å akseptere tapet av den viktige by Edirne til Bulgaria. Etter at den sentrale ungtyrkeren storvesir marskalk Mahmud Sjevket Pasja i juni 1913 ble drept av attentatsmenn fra de styrtede liberalere, dannet Enver Pasja sammen med Cemal Pasja og Talat Pasja et «triumvirat», som så regjerte Det osmanske rike diktatorisk frem til 1918. Cemals stilling ble imidlertid svekket etter at han overtok kommandoen over Mesopotamia-hæren mot slutten av 1914. Frem til 1916/17 var han fjørt fra maktsentrumet i Istanbul og tilhørte dermed ikke makthaverne Envers og Talâts indre krets. Slik var det ikke snakk om et ekte «triumvirat»; mindre kjente partiledere spilte dessuten en viktig rolle fra bak kulissene, blant dem Nâzım eller Bahattin Şakir.

Den annen Balkankrig fra 1913 var en krig der det tilsynes overmektige Bulgaria førte mot alle sine tidligere forbundsfeller og dessuten mot Romania. Det osmanske rike utnyttet nå den omstendighet at bulgarernes styrker var travelt opptatt i vest mot gerkerne og serberne, og marsjerte inn i Øst-Trakia, så nå var rømmet av bulgarske styrker. Slik kunne man under Envers kommando sommeren 1913 gjenerobre Edirne. Dette var en viktig prestisjegevinst for det nye regime. I det forholdsvis stabile regjeringskabinett under den nye storvesir prins Said Halim Pasja (juni 1913 til februar 1917) overtok Talât allerede i 1913 innenriksministeriet; Enver og Cemal fulgte i 1914 med overtakelse av krigsministeriet henholdsvis marineministeriet. Talât ble mellom februar 1917 og oktober 1918 selv storvesir, Enver ivaretok i mellomtiden hans ministerier som stedfortreder.

I løpet av disse krigene endret den opprinnelig demokratisk sinnede ungtyrkiske regjering seg til et diktatur. Men staten hadde samtidig mistet viktige provinser til naboer, statsfinansene var ruinert av krigføringen, og likeså den beseirede hæren. Det var også blitt begått massakrer av seierherrene på muslimer som ble drevet på flukt til Lilleasia.

Det ble inngått bilaterale avtaler om befolkningsutveksling. Mens flere ungtyrkere tidligere hadde hatt en halvveis pluralistisk (ung-osmansk) forestilling, trådte nå atadig mer dominerende frem tyrkisk-nasjonalistiske og til og med turko-rasistiske forestillinger frem. Særlig Enver Pasja hadde tanker om opprettelsen av et stortyrkisk «turansk» rike hvori også skulle inngå Aserbajdsjan, Usbekistan og Turkmenistan - det sistnevne område også med østturkestanske områder - det vil si områder i Kina.

Det beseorede osmanske rike hadde imidlertid andre sorger i 1913 som var mer påtrengende: I Lilleasia måtte man hjelpe et stort antall balkanflyktninger. Samtidig var flere kristne minoritetsgrupper blitt svekket ved de forflytninger som gikk i motsatt retning, og de var også blitt svekket ved at store kristne områder nå lå utenfor rikets grenser. Dette gjorde de gjenværendes situasjon mer sårbar, ikke minst grekernes og armenernes. Når utenlandske makter styrket sin interesse for å hegne om disse, ble det på ungtyrkisk side møtt med mistenksomhet.

Ungtyrkerne under første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I november 1914 trådte Det osmanske rike inn i verdenskrigen på de tyskledede Sentralmaktene sin side, mot Trippel-ententen (Storbritannia, Frankrike, Russland) og dens allierte. Etter alvorlige kampnederlag begynte regjeringen å beskylde rikets kristne minoriteter, særlig armenerne, for støtte av eller sympati med den kristne krigsmotstander Russland og dermed for høyforræderi mot Det osmanske rike. Man beskyldte armenerne for å spionere for fienden og for å forberede opprør. Dette kunna muligens være riktig hva gjaldt mindre politiske grupper, men som kollektivanklage mot det armenske folk var det uten saklig grunnlag.

Men med dette som foranledning satte den ungtyrkiske İttihat ve Terakki Cemiyeti-regjeringen i gang det som skulle bli til folkemordet på armenerne. Under tvangsdeportasjoner mot Den syriske ørken ved Deir ez-Zor omkom særlig i 1916 størstedelen av osmanerrikets armenske befolkning av tørst, sult, sykdom eller ved direkte drap. Det er blitt drøftet blant historikere om dette utfall allerede var det som var planen fra ungtyrkisk side, eller om det begynte som en generelt anti-armensk politikk som så eskalerte steg for steg på grunn av en indre dynamikk slik at resultatet like fullt var et folkemord.

Men under enhver omstendighet var det et sterkt ønske på ungtyrkisk ledernivå, å foreta et preventivt anslag for å forebygge fremtidige problemer med de kristne minoriteter.

Armeniangenocidemap.gif

Fra april 1915 ble hundretusener fordrevet fra sine hjem, og deportert til fjernere provinser – særlig til den nordlige del av det som i dag er Syria. Dette ble beskrevet som, og rettferdiggjort på grunnlag av å være krigsbetingede tiltak. Helt fra begynnelsen foregikk det mordaksjoner under disse deportasjonene. Først massehenrettelser av arresterte lederskikkelser og intellektuelle, og deretter systematiske henrettelser av armenere som var innkalt til militærtjeneste. Disse ble først avvæpnet og segregert, og så sammenført til arbeidsbataljoner. Vergeløse kvinner, barn og gamle ble sendt ut på lange fotmarsjer, og ble underveis ofre for overgrep og drap utført av ledsagende tropper eller av angripende kurdere.

At dødsfall bare fant sted som beklagelige bivirkninger av deportasjonene, er altså ikke korrekt.

Det ble forøvet voldtekter og utblyndring av både kvinner og barn, skjønt det også viste seg mulig for mange å finne skånsel ved å bekjenne seg til islam.

Storvesiren og innenriksministeren, Talat Pasja, forordnet riktignok direkte bare deportasjoner. Det ble også gitt formelle befalinger om å beskytte og forsørge de deporterte. Uoffisielt organiserte imidlertid ministeren en mordberedt ungtyrkisk partimilitia, og innsatte svært fanatiske provinsembedsmenn i viktige stillinger (og avsatte målrettet slike som ble betraktet som mer moderate og humane). Dette hadde som effekt å fremdrive en raskere utslettelse av armenerne som problem i de øsligere landsdeler. Som øverstkommanderende i det syriske interneringsområde forsøkte åpenbart Cemal Pasja å verne om de overlevende som nådde frem dit. Men her hersket det åpenbart dobbelte befalsstrukturer som motvirket Cemals offisielle linje.

Den armenske patriark i Istanbul meddelte den tyske ambassade at de provinser som var rammet av deportasjonene var hjem til ca 1,2 millioner armenere. Mesteparten av dem kunne ikke komme seg i sikkerhet og ble derfor ofre for fordrivelser og drap. Derimot ble de 80.000 armenerne i Istanbul – muligens av hensyn til det der nærværende sterkt representerte internasjonale diplomati – ikke deportert; unntaket var et antall av deres ledere og intellektuelle arrestert, deportert og de fleste av dem senere myrdet.

Både den tyske ambassade, og amerikanerne under ambassadør Henry Morgenthau senior, anslo antall dødsofre blant armenerne til mellom 600.000 hhv 800.000 til én million. Fra sitt senere eksil i Tyskland mente Cemal Pasja, at det kunne være 600.000 ofre, og den senere tyrkiske president Kemal Atatürk mente i 1920 overfor en amerikansk diplomat at det kunne dreie seg om 800.000 armenske døde.

Massakrene tok ikke slutt i 1916; det var mange tilfeller på senere tidspunkter. Det tilkom senere også mange som døde i kamp, eller ble drept i hevnaksjoner.

Også andre kristne folkegrupper, som pontusgrekere og assyrere, ble utsatt for massakrer i etter måten stor skala.

Ungtyrkernes skjebne etter nederlaget 1918[rediger | rediger kilde]

Høsten 1918 ble det ungtyrkiske regime styrtet som følge av Sentralmaktenes krigsnederlag, og dermed falt også Det osmanske rike. Først måtte ungtyrkernes tyskvennlige fløy trekke seg - regjeringen under Talât og Enver – den 14. oktober 1918. Den ententevennlige fløy overtok, under den nye storvesir Ahmed Izzet Pasja. Men også denne gruppering måtte trekke seg; allerede den 11. november 1918 måtte den vike, og de liberale som var blitt styrtet i 1913 kom til makt.

I 1919 ble det foretatt et rettsoppgjør. Dette var etter påtrykk fra de seierrike ententemakter som okkuperte Konstantinopel og store deler av riket, og fra den gamle opposisjon mot ungtyrkerherredømmet. Den nye liberale sultansregjering lot militærdomstoler føre sak etter osmansk lov og rett mot ungtyrkiske ledere som hadde bedrevet forfølgelser mot fr kristne minoriteter. Det kom til endel henrettelser, men flere hovedansvarlige - blant dem det tidligere triumvirat – unndro seg sin ilagte dødsdom (de tre ble dømt in absentia) ved å flykte utenlands, særlig til Tyskland. Men de mest fremstående ble likevel innhentet av de armenske organisasjoners hevn:

  • I 1921 ble tidligere innenriksminister og storvesir Talat Pasja myrdet i Berlin,
  • I 1921 ble hans forgjenger som storvesir Said Halim Pasja myrdet i Roma,
  • I 1922 ble den tidligere marineminister Cemal Pasja, som hadde kommet seg til Berlin men nå var reist videre til Tiflis, myrdet av en armensk attentatsmann.

Derimot ble ikke Enver Pasja ikke offer for et slik angrep. Men han dalt i kamp i 1922 i Usbekistan på islamstisk side mot sovjetiske styrker. Slik ble han et offer for sin egen drøm om et tyrkisk/turansk storrike.

De tre ungtyrkiske ledere Enver, Talât og hadde hatt et spent forhold til Mustafa Kemal Pasja, den senere Atatürk, som fra 1920 dominerte i tyrkisk Lilleasia - selv om også han hadde ungtyrkisk bakgrunn. Atatåurk ville ikke assosieres med de hovedansvarlige i folkemordet mot armenerne, og ville ikke se slike folk i sin tyrkiske nasjonalbevegelse.

Enver Pasja hadde dessuten motstandere innen den osmanske hær der mange mente at han hadde begått flere militære feilbeslutninger. Hans stjerne bleknet og sluknet helt etter at Mustafa Kemal 1921/22 beseiret de greske invasjonsstyrker og fordrev dem og hele den greske befolkningsminoritet fra Lilleasia. Andre ungtyrkiske politikere fylket seg raskt om sin nye helt og kunne fortsette sin karriere i den tyrkiske republikk som ble utropt av Atatürk i 1923.

Ettervirkinger av ungtyrkerne i Atatürks republikk fra 1923[rediger | rediger kilde]

Det tidligere ungtyrkiske parti spilte fra 1920 en dominerende rolle ved organiseringen av Atatürks nasjonalbevegelse. Et biktig bærende element bestod av tyrkere som hadde tilegnet seg fordrevne/myrdede armenieres eiendommer og var interessert i å kunne beholde disse. Det var også mulig for slike ungtyrkiske politikere og embedsmann som var anklaget for forbrytelser mot armenere å ble medlemmer i Atatürks bevegelse; flere ble senere ministre. Blant dem var den i krigstiden deportasjonsansvarlige direktør ved det osmanske innenriksministerium, Sükrü Kaya (tidligere: Sükrü eller Sjukri Bey). Han ble ikke bare generalsekretær for Atatürks «republikanske folkeparti», men var også innenriksminister fra 1927 til 1938. Slike folks nøkkelstillinger bidro til å sette bremsene på hva gjaldt ytterligere rettsforfølgelser av krigsforbrytere.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]