Ettervirkningene av første verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kampene under første verdenskrig endte med våpenhvile klokken 11.00, 11. november 1918. Ettervirkningene av første verdenskrig førte til drastiske politiske, kulturelle og sosiale endringer på tvers av Europa, Asia, Afrika, og til og med i områder utenfor de direkte innblandede. Fire imperier kollapset grunnet krigen, gamle stater ble avskaffet og nye opprettet, grenser ble trukket på ny, internasjonale organisasjoner ble etablert, og mange nye og gamle ideologier fikk fast oppslutning hos folk.

Første verdenskrig hadde også den effekt at den brakte politisk transformasjon til Tyskland og Storbritannia, ved å innføre nesten allmenn stemmerett i disse to europeiske maktene, noe som transformerte dem til store representative demokratier for første gang i historien (se Parlamentsvalget i Storbritannia 1918 og Valget i Tyskland 1919).

Blokaden av Tyskland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Blokaden av Tyskland

Gjennom perioden fra våpenhvilen den 11. november 1918 frem til fredsavtalen med Tysklands signering den 28. juni 1919 opprettholdt de allierte en maritim blokade av Tyskland, en blokade som hadde begynte under krigen. Siden Tyskland var avhengig av importer er det estimert av 523 000 sivile mistet livet.[1] N. P. Howard, av University of Sheffield hevder at ytterligere en kvart million døde av sykdom og sult i den åtte måneder lange perioden etter krigens slutt.[2] Fortsettelsen av blokaden etter kamphandlingene hadde endt, slik forfatter Robert Leckie skrev i Delivered From Evil, gjorde mye for å «pine tyskerne ... og drev dem med fortvilelsens raseri inn i djevelens armer.»[trenger referanse] Vilkårene i fredsavtalen tillot matforsyning til Tyskland, men de allierte krevde at Tyskland selv skulle sørge for den nødvendige shipping. Den tyske regjering måtte dermed ta av sine gullreserver, da de ikke kunne skaffe lån fra USA.[trenger referanse]

Historikeren Sally Marks hevder at mens «allierte krigsskip forble utplassert i tilfelle et nytt utbrudd at kamphandlinger, tilbød de allierte mat og medisin etter våpenhvilen, men Tyskland nektet sine skip å frakte forsyninger». Videre legger Marks frem at på tross av problemene som møtte de allierte fra den tyske regjering så «ankom allierte matforsyninger i allierte skip før kravene lagt frem i Versailles».[3] Denne posisjonen er også støttet av Elisabeth Gläser som merker at en allierte arbeidsgruppe med mål å mate den tyske befolkning ble etablert tidlig i 1919, og innen mai 1919 «[hadde] Tyskland blitt den fremste mottaker av amerikansk og alliert matforsendinger». Gläser hevder videre at i de tidlige måneder i 1919, mens hovedhjelpsinnsatsen ble planlagt sendte Frankrike matforsendinger til Bayern og Rhinland. Hun hevder videre at den tyske regjering forsinket hjelpen ved å nektet å overgi deres handelsflåte til de allierte. Til slutt konkluderer hun med at «suksessen av hjelpeinnsatsen hadde i bunn og grunn frarøvet de [allierte] fra en troverdig trussel for å presse Tyskland til å underskrive Versaillestraktaten.»[4] Derimot medfører det også riktighet at i åtte måneder etter kamphandlingene stanset var blokaden sammenhengende innført, med noen estimater som anslår ytterligere 100000 sivile dødsfall grunnet sult, i tillegg til flere hundre tusen som hadde allerede forekommet. Matforsendinger hadde og vært helt avhengig av alliert godvilje, noe som førte til hvert fall delvis uregelmessighet etter fiendtlighetene.[5][6]

Versaillestraktaten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Versaillestraktaten

Demonstrasjon mot traktaten foran riksdagsbygningen

Etter Fredskonferansen i Paris i 1919, endte signeringen av Versaillestraktaten den 28. juni 1919, mellom Tyskland på en side, og Frankrike, Italia, Storbritannia og andre mindre allierte makter på den andre, krigen mellom alle disse statene. Andre traktater endte krigsforholdet til USA og andre medlemmer av Sentralmaktene. Inkludert i de 440 artikler i Versaillestrraktaten var kravene at Tyskland offisielt aksepterte ansvaret for å ha startet krigen og skulle betale økonomiske erstatninger. Traktaten begrenset drastisk det tyske militærmaskineriet: tyske soldater ble begrenset til 100000 og staten ble hindret i å ha store militærbevæpninger som stridsvogner, krigsskip og ubåter.

Influensaepidemi[rediger | rediger kilde]

Historikere fortsetter å debattere hva slags påvirkning influensaepidemien i 1918 hadde på krigens utfall. Det har blitt hevdet at Sentralmaktene kan ha blitt eksponert for virusbølgen før de allierte. De resulterende tapene kan da ha hatt en større effekt, da de skjedde under krigen, til motsetning av de allierte som led størst tap til pandemien etter våpenhvilen. Da utbredelsen av epidemien ble forstått begrenset de respektive sensurprogrammene til de allierte og Sentralmaktene befolkningenes kunnskap angående den sanne utbredelse av sykdommen. Fordi Spania var nøytral kunne deres media fritt rapportere om epidemien, noe som gav inntrykk at den hadde sitt opphav der. Denne misforståelsen førte til at samtidige rapporter gav det navnet «spanskesyken». Undersøkende arbeid gjort av et britisk team ledet av virologen John Oxford av St Bartholomew's Hospital og Royal London Hospital, identifiserte et stort troppekvarter og hospitalleir i Étaples i Frankrike som nesten utvilsomt sentret av epidemien i 1918. Et betydelig forgjengervirus fantes i fugler, og muterte til griser som ble holdt nær fronten.[7] Det eksakte dødstallet er ukjent, men omtrent 50 millioner mennesker er estimert å ha dødd av influensautbruddet på tvers av hele verden.[8][9] I 2005,\ fant en studie at «Virusstammen av 1918 utviklet seg i fugler, og var lik fugleinfluensaen som i dag har spredd frykt om en ny global pandemi, men som viste seg å være et normalt helbredelig virus som ikke skapte en stor påvirkning på verdens helse.»[10]

Økonomiske og geopolitiske konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Oppløsningen av Det tyske, Det russiske, og Det østerriksk-ungarske keiserriket, samt Det (tidligere) osmanske imperiet førte til at en rekke nye stater ble etablert i Øst-Europa. Internt pleide disse nye statene å ha betydelige etniske minoriteter, som ønsket å forene seg med nabostatene der deres etnisitet var en majoritet. For eksempel hadde Tsjekkoslovakia tyskere, polakker, rutenere og ukrainere, slovaker, og ungarere. Folkeforbundet sponset flere minoritetstraktater i et forsøk på å håndtere problemet, men med Forbundets nedgang på 1930-tallet ble disse traktatene stadig vanskeligere å håndheve. En konsekvens av den storstilte omtegningen av grenser og de politiske endringer i første verdenskrigs kjølvann var et stort antall europeiske flyktninger. Disse og flyktninger av Den russiske borgerkrig førte til opprettelsen av Nansenpasset.

Etniske minoriteter gjort frontenes beliggenhet generelt ustabile. Der frontene hadde forblitt uforandret siden 1918 hadde det ofte vært en fordrivelse eller utkastelse av en etniske gruppe, som sudettyskere. Økonomisk og militært samarbeid mellom disse små statene var minimalt, noe som sikret de beseirede maktene Tyskland og Sovjetunionen en latent kapasitet til å dominere området. I krigens umiddelbare kjølvann drev tap frem et samarbeid mellom Tyskland og Sovjetunionen, men til slutt ville disse to maktene konkurrere om dominans i Øst-Europa.

Revolusjoner[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Revolusjonene i 1917–23

Politiske delinger i Europa i 1919, etter traktatene i Brest-Litovsk og Versailles, og før traktatene i Trianon, Kars, Riga og opprettelsen av Sovjetunionen, Den irske fristat og Republikken Tyrkia

Den russiske revolusjon var muligens den viktigste hendelsen påskyndet av første verdenskrigs savn. En sosialistisk, og ofte utropt kommunistisk revolusjonær bølge sveipte over mange europeiske stater fra 1917 og videre, særlig i Tyskland og Ungarn.

Grunnet Den provisoriske russiske regjerings manglende evne til å avstå territorier beseiret tyske og østerrikske styrker de russiske armeene, og den nye kommunist regjering signerte freden i Brest-Litovsk, mars 1918. I traktaten avstod Russland alle krav på Estland, Finland, Latvia, Litauen, Ukraina, og territoriet til Kongress-Polen, og ansvaret falt på Tyskland og Østerrike-Ungarn å «bestemme den fremtidige status av disse territorier i enighet med deres befolkning.» Senere avstod også Vladimir Lenins regjering traktaten om Polens deling, noe som gjorde det mulig for Polen å gjøre krav på sine grenser av 1772. På tross av dette ble freden i Brest-Litovsk gjort ubrukelig da Tyskland ble beseiret senere i 1918, noe som satt mye av Øst-Europas status under tvil.

Tyskland[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Novemberrevolusjonen

I Tyskland var det en sosialistisk revolusjon som førte til en midlertidig etablering av en rekke kommunistiske politiske systemer i (hovedsakelige urbane) deler av landet, Keiser Vilhelm IIs abdisering, og opprettelsen av Weimarrepublikken.

Den 28. juni 1919 ble Weimarrepublikken tvunget, under trussel om videre allierte fremrykning, til å signerer Versaillestraktaten. Den ensidige avtalen laget av de seirende la hele krigsskylden på Tyskland (et syn som aldri har blitt akseptert av tyske nasjonalister, men argumentert for, blant andre, av den tyske historiker Fritz Fischer.). Tyskland ble påkrevd å betale 132 milliarder mark (ca. 31,5 milliarder dollar, 6,6 milliarder pund) i krigserstatninger, en sum ment for å begrense den tyske økonomis vekst. For å betale krigserstatningene begynte den nye tyske republikken å trykke enorme antall pengesedler – med katastrofale følger. Hyperinflasjon herjet Tyskland mellom 1921 og 1923. I denne perioden ble verdien av fiat-Papiermark i henhold til tidligere vare-Goldmark redusert til én billiondel (én million million) av dens verdi.[11] I desember 1922 erklærte Erstatningkomiteen mislighold, og den 11. januar 1923 okkuperte franske og belgiske tropper Ruhr frem til 1925.

Fredstraktaten krevde at Tyskland permanent skulle redusere størrelsen av sin arme til 100 000 soldater, og ødelegge deres stridsvogner, luftvåpen, og ubåtflåte (hennes hovedskip, fortøyd i Scapa Flow, ble selvsenket av mannskapene, for å forhindre at de falt i allierte hender).

Tyskland så relativt små landområder avstått til Danmark, Tsjekkoslovakia, og Belgia, samt en større del til Frankrike (inkludert den midlertidige franske okkupasjonen av Rhinland) og den største del til det nyetablerte Polen. Tysklands oversjøiske kolonier ble delt mellom en rekke allierte land, hovedsakelig Storbritannia i Afrika, men det var tapet av områder som utgjorde den nye polske stat, inkludert den tyske byen Danzig og separasjonen av Øst-Preussen fra resten av Tyskland som forårsaket størst raseri. Nazipropaganda tok i bruk den generelle oppfatning av avtalen var urettferdig – mange tyskere anerkjente aldri traktaten som gyldig, og gav senere støtte til Adolf Hitler, som var muligens den første nasjonale politiker som både talte mot, og tok affære med traktatens vilkår.

Det russiske keiserrike[rediger | rediger kilde]

Sovjetunionen nøt godt av Tysklands tap, da en av de første vilkårene av våpenhvilen var opphevelsen av freden i Brest-Litovsk. Ved våpenhvilens signering var Russland i en borgerkrig som forårsaket mer enn syv millioner dødsfall, og gjorde store områder av landet ødelagt. Nasjonen som helhet led sosialt og økonomisk. Statens grenseterritorier, Litauen, Latvia og Estland, fikk kortlivet selvstendighet før de ble okkupert igjen av Sovjet i 1940. Finland fikk varig uavhengighet, selv om staten måtte flere ganger krige mot Sovjetunionen angående dets grenser. Armenia, Georgia og Aserbajdsjan ble etablert som selvstendige stater i Kaukasus. Disse statene ble erklært sovjetrepublikker i 1922, og ble senere absorbert inn i Sovjetunionen. Under krigen, derimot, erobret Tyrkia armensk territorium rundt Artvin, Kars og Igdir, og disse territorialtapene ble permanente. Romania fikk Bessarabia fra Russland. Den russiske konsesjonen i Tianjin ble okkupert av kinesere i 1920, og i 1924 gav Sovjet avkall på sine krav på distriktet.

Østerrike-Ungarn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Traktaten i Trianon, Saint-Germain-traktaten

Da krigens gang hadde vendt tydelig mot Sentralmaktene mistet Østerrike-Ungarn sin befolkning tillit i sine allierte land, og selv før våpenhvilen i november hadde radikal nasjonalisme ført til flere uavhengighetserklæringer i Sør-Sentral-Europa etter november 1918. Da den sentrale regjering hadde opphørt å operere i store områder var disse områdene uten en regjering, og mange nye grupper forsøkte å fylle maktvakuumet. I denne perioden led befolkningen av matmangel, og var, for det meste, demoralisert av tapene lidd under krigen. Forskjellige politiske parter, fra ihuga nasjonalister, til sosialdemokrater, til kommunister forsøkte å opprette regjeringer i de forskjellige nasjonaliteters navn. I andre områder grep eksisterende nasjoner som Romania inn i områder de anså som deres. Disse bevegelser skapte de facto-regjeringer som gjorde livet mer komplisert for diplomater, idealister og de vestlige allierte.

De vestlige styrkene skulle offisielt okkupere det eldgamle keiserriket, men hadde sjeldent nok tropper til å gjøre dette effektivt. De måtte håndtere lokale myndigheter som hadde deres egen agenda. Ved fredskonferansen i Paris måtte diplomater forsone disse autoriteter med de konkurrerende krav til nasjonalistene som hadde ønsket hjelp av dem i krigen, strategiske eller politiske ønsker tilhørende de vestlige allierte, og andre agendaer som ønske av å innlemme De fjorten punkters ånd. For eksempel, for å leve ut selvbestemmelsesidealet i De fjorten punkter, skulle tyskere, enten østerriksk eller tysk, få selv bestemme deres fremtid og regjering. Derimot var særlig franskmennene bekymret at et utvidet Tyskland ville være en stor sikkerhetsrisiko. I tillegg gjorde delegasjoner som tsjekkerne og slovenerne sterke krav på visse tysktalende territorier.

Resultatet var avtaler som kompromitterte mange idealer, fornærmet mange allierte, og opprettet en helt ny orden i området. Mange folk håpet at de nye nasjonstatene ville tillate en ny æra av velstand og fred i området, fri for den bitre kranglingen mellom ulike nasjonaliteter, som hadde preget de foregående femti år. Dette viste seg å være optimistisk. Endringer i territorialkonfigurasjon etter første verdenskrig inkluderte:

  • Etableringen av Republikken Tysk-Østerrike og Den ungarske demokratiske republikk, og fjernet all støtte for keiserrikets fortsettelse, og eksildrev Habsburgfamilien permanent.
  • Det nyopprettede Ungarns grenser inkluderte ikke to tredjedeler av områdene som hadde utgjort det tidligere Kongeriket Ungarn, inkludert store områder hvor etniske madjarer var en majoritet. Den nye østerrikske republikken kontrollerte det meste av de hovedsakelig tyskkontrollerte områder, men mistet et utvalg landområder hvor tyskere var en majoritet i det som hadde vært Det østerrikske keiserrike.
Oppdelingen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig

Disse endringene ble anerkjent i, men ikke forårsaket av, Versaillestraktaten. De ble deretter videre utdypet i traktaten i Saint-Germain og traktaten i Trianon.

De nye statene i Øst-Europa hadde som regel alle store nasjonale minoriteter. Millioner av tyskere befant seg i de nyopprettede landene som minoriteter. Mer enn to millioner etniske ungarere befant seg utenfor Ungarn, i Slovakia, Romania og Jugoslavia. Mange av disse nasjonale minoritetene befant seg selv i en dårlig situasjon, da de nye regjeringene ville definere statenes nasjonale karakter, ofte på bekostning av andre nasjonaliteter.

Mellomkrigstiden var hard for områdets jøder. De fleste nasjonalister hadde mistillit til de fordi de ikke var fullt integrert i nasjonale samfunn. I motsetning av den østerriksk-ungarske tiden ble jøder ofte utstøtt og diskriminert. Selv om antisemittisme var utbredt i Habsburgtiden møtte ingen offisiell diskriminering jødene fordi de var, for det meste, trofaste støttespillere av den multinasjonale staten, og monarkiet. Jødene hadde fryktet fremveksten av ildfast nasjonalisme og nasjonstater, fordi mange forutså vanskelighetene det ville føre med seg.

De økonomiske forstyrrelsene skyldt av krigen, og slutten av den østerriksk-ungarske tollunionen skapte store problemer i mange områder. Selv om statene ble opprettet som demokratier etter krigen, falt de én etter én, med unntak av Tsjekkoslovakia, til en form for autoritært styresett. Mange kranglet seg imellom, men var for svake til å konkurrere effektivt. Senere, da Tyskland opprustet, var nasjonstatene i Sør-Sentral-Europa ikke i stand til å motstå angrep, og falt i stor grad under tysk dominans til en mye større grad en det som noensinne hadde eksistert i Østerrike-Ungarn.

Det osmanske riket[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Det osmanske rikets oppdeling, Den tyrkiske uavhengighetskrigen

Ved krigens slutt okkuperte de allierte Konstantinopel (İstanbul) og den osmanske regjering kollapset. Freden i Sèvres, en plan designet av de allierte for å dele opp de gjenværende osmanske territoriene, ble signert 10. august 1920, selv om sultanen aldri ratifiserte den.

Okkupasjonen av Smyrna av Hellas den 18. mai 1919 iverksatt en nasjonalistbevegelse med mål å oppheve traktatens vilkår. Tyrkiske revolusjonære ledet av Mustafa Kemal Atatürk, en vellykket osmansk kommandant, avviste vilkårene godkjent ved Sèvres, og under dekke som Generalinspektør av Den osmanske armé, forlot han Istanbul med destinasjon Samsun, for å organisere de gjenværende osmanske styrkene for å motstå traktatens vilkår. På østfronten gjenvant beseiringen av de armenske styrker i Den tyrkisk-armenske krig og signeringen av freden i Kars med Den russiske S.F.S.R territorier mistet til Armenia og postkeiserlige Russland.[12]

På vestfronten førte de tyrkiske nasjonaliststyrkers voksende styrke til at Hellas, med Storbritannias støtte, invaderte dypt inn i Lilleasia, i et forsøk på å svekke de revolusjonære. I slaget ved Sakarya ble den greske armé beseiret og tvunget til retrett, noe som førte til brenningen av Smyrna, og tilbaketrekningen av greske styrker fra Lilleasia. Med nasjonalistene styrket marsjerte armeen for å ta tilbake Istanbul, noe som førte til Chanak-krisen, hvor den britiske statsminister David Lloyd George ble tvunget til å gå av. Etter den tyrkiske motstandsbevegelsen fikk kontroll over Anatolia og Istanbul ble Sèvrestraktaten etterfulgt av traktaten i Lausanne som formelt endte alle fiendtligheter, og førte til opprettelsen av den moderne tyrkiske republikk. Som et resultat ble Tyrkia den eneste av første verdenskrigs makter som veltet sitt taps vilkår, og forhandlet med de allierte som en likeverdig.[13]

Lausannetraktaten anerkjente formelt de nye folkeforbundsmandatene i Midtøsten, avståelsen av territorier på Den arabiske halvøy, og britisk suverenitet over Kypros. Folkeforbundet ga «Klasse A»-mandatstatus til De franske mandatene Syria og Libanon og Det britiske mandatet Mesopotamia og Palestina, sistnevnte bestående av to autonome regioner: Palestinamandatet og Emiratet Transjordan. Deler av Det osmanske riket på Den arabiske halvøy ble del av det som i dag er Saudi-Arabia, og Jemen. Oppløsningen av Det osmanske riket ble en sentral milepæl i opprettelsen av den moderne Midtøsten, hvorav resultatet har vært vitne til opprettelsen av nye konflikter og fiendtligheter i regionen.[14]

Storbritannia[rediger | rediger kilde]

I Storbritannia hadde krigsfinansieringen en kraftig økonomisk kostnad. Fra å være verdens største oversjøiske investor ble den en av de største skyldnere, med 40% av regjeringens pengebruk gående til renteavbetalinger. Inflasjon mer enn fordoblet seg mellom 1914 og høyden i 1920, mens verdien av Pound Sterling (forbrukerutgifter) falt med 61,2 %. Erstatninger i form av gratis tysk kull svekket lokalindustri, noe som førte til generalstreiken i 1926.

Britiske private investeringer i utlandet ble solgt, og samlet inn 550 millioner pund. Derimot fant også 250 millioner pund i nye investeringer sted under krigen. Det netto finansielle tap var derfor omtrent 300 millioner pund; mindre enn to års investeringer sammenlignet med førkrigsgjennomsnittsraten, og mer enn erstattet innen 1928.[15] Materialtap var «lett»: den mest betydningsfulle var 40 % av den britiske handelsflåten senket av tyske ubåter. Det meste av dette var erstattet innen 1918 og alt rett etter krigens slutt.[16] Militærhistoriker Correlli Barnett har argumentert at «den objektive sannhet er at [første verdenskrig] på ingen måte påførte lammende økonomisk skade på Storbritannia» men at krigen «lammet den britiske psykologi, men ikke på andre måter».[17]

Mindre konkrete endringer var blant annet voksende selvhevdelse fra samveldsnasjoner. Kamper som ved Gallipoli for Australia, og om Vimy Ridge for Canada, førte til økt nasjonal stolthet og en større motvilje mot å være underordnet Storbritannia, noe som førte til voksende diplomatisk selvstendighet på 1920-tallet. Disse slagene ble ofte dekorert i propaganda i disse nasjoner som symbolsk for deres makt under krigen. Lojale dominioner som Newfoundland var dypt disillusjonert av Storbritannias tilsynelatende likegyldighet mot deres soldater, noe som førte til foreningen av Newfoundland og Konføderasjonen Canada.[trenger referanse] Kolonier som India og Nigeria ble også stadig mer bestemt på grunn av deres deltakelse i krigen. Disse statenes befolkning ble økende bevisst på deres egen makt, og Storbritannias skjørhet.

Tegning som spår krigens kjølvann. Henry J. Glintenkamp, først publisert i The Masses i 1914

I Irland økte forsinkelsen i en løsning på hjemmestyreproblemet, delvis skyldt krigen, samt Påskeopprøret i 1916 og et feilslått forsøk på å introdusere verneplikt i Irland, støtten til radikale separatister. Dette førte indirekte til utbruddet av Den irske uavhengighetskrigen i 1919. Opprettelsen av Den irske fristat som fulgte denne konflikten representerte i praksis et territorialtap lik Tyskland opplevde, (og videre, sammenlignet med Tyskland, representerte det et mye større tap i prosent av landets førkrigsterritorium). På tross av dette forble Den irske fristat en dominion innen Det britiske imperiet.

Etter første verdenskrig fikk kvinner stemmerett, da de under krigen måtte fylle jobber tidligere kategorisert som «herrejobber», og viste dermed regjeringen at kvinner ikke var så svake og inkompetent slik det var antatt. Det var også betydelige fremskritt innen medisin og teknologi, da de skadde måtte pleies, og fremveksten av flere nye sykdommer som medisinen måtte håndtere.

USA[rediger | rediger kilde]

Selv desillusjonert av krigen, da det ikke var oppnådd de høye idealer lovt av president Woodrow Wilson, finansierte amerikanske kommersielle interesser Europas gjenoppbygning og reparasjonsinnsats i Tyskland, hvert fall frem til utbruddet av Depresjonen. Amerikansk opinion angående støtte til tyskerne og østerrikerne var delt, slik en korrespondanse mellom Edgar Gott, en direktør i Boeing, og Charles Osner, styreformann i Komiteen for avlastning av nødlidende kvinner og barn i Tyskland og Østerrike, bar vitne om. Gott argumenterte for at støtten først skulle gå til innbyggerne av de statene som hadde lidd ved Sentralmaktenes hender, mens Osner appellerte etter en mer universell bruk av humanitære idealer.[18] Den amerikanske økonomiske innflytelsen førte til at Depresjonen startet en dominoeffekt, noe som dro Europa inn i det også.

Frankrike[rediger | rediger kilde]

Alsace-Lorraine ble returnert til Frankrike, området som hadde blitt avstått til Preussen i 1870 etter Den fransk-prøyssiske krig. Etter fredskonferansen i 1919 var statsminsiter Georges Clemenceaus mål å sikre at Tyskland ikke ville ønske hevn i de følgende år. Til dette formål hadde sjefskommandant for de allierte styrker, feltmarskalk Ferdinand Foch, at Frankrikes fremtidige beskyttelse var at Rhinen skulle utgjøre grensen mellom Frankrike og Tyskland. Basert på historien var han overbevist at Tyskland igjen ville bli en trussel, og, etter å ha hørt at vilkårene i Versaillestraktaten hadde latt Tyskland være betydelig intakt, bemerket han at «dette ikke er fred. Det er en tjue års våpenhvile.»

Ødeleggelsen av fransk territorium skulle betales tilbake av krigserstatninger avtalt ved Versailles. Dette finansielle imperativet dominerte Frankrikes utenrikspolitikk gjennom 1920-tallet, og førte til okkupasjonen av Ruhr i 1923 for å tvinge Tyskland til å betale. Tyskland kunne derimot ikke betale tilbake, og fikk støtte av USA. Dermed ble Dawes-planen forhandlet frem etter president Raymond Poincarés okkupasjon av Ruhr, og deretter Young-planen i 1929.

En annen veldig viktig faktor var deltakelsen av franske kolonitropper, blant annet senegalesiske tirailleurer, og tropper fra Indokina, Nord-Afrika og Madagaskar. Da disse soldatene vendte hjem til sine hjemland, og fortsatte å bli behandlet som annenrangsborgere, ble mange kjernen av uavhengighetsgrupper.

Videre, under krigstilstanden, hadde den franske økonomi blitt noenlunde sentralisert for å omgjøres til en krigsøkonomi, og førte til det første bruddet med den klassiske liberalisme.

Til slutt markerte sosialistenes støtte av nasjonalregjeringen (inkludert Alexandre Millerands nominasjon som krigsminister) et skifte mot Section Française de l'Internationale Ouvrières (SFIO) vending mot sosialdemokrati og deltakelse i «bourgeois-regjeringer», selv om Léon Blum holdt fast ved en sosialistisk retorikk.

Italia[rediger | rediger kilde]

Fiumes innbyggere heier frem D'Annunzio og hans Legionari, september 1919. På det tidspunktet hadde Fiume 22 488 (62 % av befolkningen) italienere av en total befolkning på 35 839.

I 1882 Italia gikk sammen med Det tyske keiserrike og Det østerriksk-ungarske keiserrike og opprettet Trippelalliansen. Derimot var, selv om forholdet til Berlin ble meget vennlig, var alliansen med Wien utelukkende formell, da italienerne var ivrige etter å sikre seg Trentino og Trieste, deler av Østerrike-Ungarn befolket av italienere.

Under første verdenskrig lente Italia seg mot de allierte, i stedet for å bli med Tyskland og Østerrike. Dette kunne hende siden alliansen formelt kun hadde forsvarsprerogativer, og Sentralmaktene var på offensiven. Med London-traktaten tilbød Storbritannia i hemmelighet Trentino og Tirol helt til Brenner, Trieste og Istria, hele Dalmaterkysten bortsett fra Fiume, fullt eierskap over albanske Valona og protektorat over Albania, Antalya i Tyrkia, og en del av det tyrkiske og det tyske koloniveldet, i bytte mot at Italia vendte mot Sentralmaktene.[trenger referanse].

Etter seieren ble Vittorio Orlando, Italias ministerrådspresident, og Sidney Sonnino, utenriksminister, sendt som italienske representanter til Paris med mål om å sikre de lovte territorier og så mye annet land som ulig. Særlig var det sterke meninger om Fiume, som de mente var rettmessig italiensk grunnet dens italienske innbyggere, i samstemmelse med Woodrow Wilsons Fjorten punkter, hvorav det femte heter:

En omjustering av Italias grenser bør rettes langs tydelig synlige nasjonalitetslinjer[trenger referanse].

På tross av dette innså de allierte ved krigens slutt av de hadde gjort motstridende avtaler med andre nasjoner, særlig angående Sentral-Europa og Midtøsten. I møtene mellom De fire store, hvori Orlandos diplomatimakt ble begrenset av hans manglende kunnskap om engelsk, ville de store maktene kun gi Trentino frem til Brenner, dalmaterhavnen Zara, øya Lagosta, og en rekke mindre tyske kolonier. Alle andre territorier ble lovet til andre nasjoner, og stormaktene var urolige til Italias imperiumsambisjoner; særs Wilson var en stor tilhenger av jugoslaviske rettigheter på Dalmatia mot Italia, og på tross av traktaten i London som han ikke anerkjente.[19] Et resultat av dette var at Orlando forlot konferansen i et raseri. Dette var rett og slett til fordel Storbritannia og Frankrike, som delte de osmanske og tyske terrioriene i Afrika mellom seg selv, uten å gi til Italia det som var livet.[20]

I Italia var misnøyen intens: irredentisme (se: irredentismo) gjorde krav på Fiume og Dalmatia som italienske landområder; men skuffelsen var stor i alle italienske samfunnslag, som avlet følelsen at staten hadde deltatt i meningsløs krig uten noen store gevinster. Denne ideen om en «lemlestet seier» (vittoria mutilata) var årsaken bak Impresa di Fiume. Den 12. september 1919 ledet nasjonalistpoeten Gabriele d'Annunzio omtrent 2600 troops fra Den kongelige italienske armé (Granatieri di Sardegna), nasjonalister og irredentister, til å innta byen, noe som tvang frem tilbaketrekningen av de interallierte (amerikanske, britiske og franske) okkupasjonsstyrkene.

Denne hendelsen (og D'Annunzios persona og politiske valg) blir generelt sett på som et uttrykk for den dype uroen som plaget Italia etter krigen, og som til slutt førte til fremveksten av italiensk fascisme.

Kina[rediger | rediger kilde]

Republikken Kina hadde vært en del av de allierte; under krigen hadde staten sent tusener av arbeidere til Frankrike. Ved fredskonferansen i Paris i 1919 hadde den kinesiske delegasjon etterspurt en slutt på de vestlige imperialistiske instutisjoner i Kina, men ble avvist. Kina etterspurte et minstekrav på den formelle gjenopprettingen av dens territorium i Jiaozhou-bukta, som hadde vært under tysk kolonistyre siden 1898. Men de vestlige allierte avviste Kinas krav, og gav heller alle tyske førkrigsterritorier og rettigheter i Kina til Japan. På grunn av dette signerte ikke Versaillestraktaten, og signerte i stedet en separat fred med Tyskland i 1921.

De østerriksk-ungarske og tyske konsesjoner i Tianjin ble underlagt den kinesiske myndighets administrasjon; i 1920 okkuperte de og det russiske området.

De vestlige alliertes betydelige bidrag til Japans territoriale ambisjoner på Kinas bekostning førte til 4. mai-bevegelsen i Kina, en sosial og politisk bevegelse som hadde betydelig innflytelse på etterfølgende kinesisk historie. 4. mai-bevegelsen blir ofte kalt den kinesiske nasjonalismens fødsel, og både Kuomintang og Det kinesiske kommunistparti anser bevegelsen som en viktig periode i deres historie.

Japan[rediger | rediger kilde]

På grunn av avtalen Japan hadde signert med Storbritannia i 1902 var Japan en av de allierte under krigen. Med britisk assistanse angrep japanske styrker Tysklands territorier i Shandong-provinsen i Kina, inkludert den østasiatiske kullbasen til Den keiserlige tyske marine. De tyske styrkene ble beseiret og overga seg til Japan i november 1914. Den japanske marine lykkes også sikre en rekke av Tysklands øyer i Vest-Stillehavet: Marianene, Karolinene og Marshall-øyene.

Ved fredskonferansen i Paris i 1919 fikk Japan alt av Tysklands førkrigsrettigheter i Shandong-provinsen i Kina (på tross av at Kina også var en av de allierte under krigen): direkte eierskap av området i Jiaozhou-bukta, og fordelaktige kommersielle rettigheter i resten av provinsen, samt et mandat over de tyske stillehavsøyene som den japanske marine hadde erobret. I tillegg fikk Japan et permanent sete i Folkeforbundets råd. På tross av dette avviste de vestlige maktene Japans ønske om innlemmelsen av en «raselikhetsklausul» som del av Versaillestraktaten.

Territoriale gevinster og tap[rediger | rediger kilde]

Et kart med etterkrigsgrensene i rødt, overlagt et førkrigskart over Europa.

Stater som fikk, eller gjenvant territorium eller selvstendighet etter første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Merknad: Stater som kun fikk selvstendighet i en kort periode er ikke listet her.

  • Australia: fikk kontrollen over Tysk Ny-Guinea, Bismarck-arkipelet og Nauru
  • Østerrike: splittet fra Det østerriksk-ungarske keiserrike
  • Belgia: fikk området Eupen-Malmedy fra Tyskland
  • Tsjekkoslovakia: splittet fra Det østerriksk-ungarske keiserrike
  • Danzig: selvstendighet fra Det tyske keiserrike
  • Danmark: fikk områder i Sønderjylland
  • Estland: selvstendighet fra Det russiske keiserrike
  • Finland: selvstendighet fra Det russiske keiserrike
  • Frankrike: gjenvant Alsace-Lorraine (tysk: Elsass-Lothringen)
  • Hellas: fikk områder fra Det osmanske rike
  • Ungarn: splittet fra Det østerriksk-ungarske keiserrike
  • Irland: selvstendighet fra Storbritannia (men fortsatt del av Det britiske imperiet)
  • Italia: fikk områder av Østerrike-Ungarn, blant annet Sydtirol.
  • Japan: fikk blant annet deler av Det tyske koloniveldet
  • Latvia: selvstendighet fra Det russiske keiserrike
  • Lithuania: selvstendighet fra Det russiske keiserrike
  • New Zealand: fikk kontroll over Tysk Samoa
  • Polen: gjenopprettet fra Det østerriksk-ungarske, tyske og russiske keiserrike.
  • Portugal
  • Romania
  • Sør-Afrika: fikk kontroll over Sørvest-Afrika
  • Storbritannia: fikk folkeforbundsmandater i Afrika og Midtøsten
  • Jugoslavia, som etterfølgerstaten av Kongeriket Serbia

Nasjoner som mistet territorium eller selvstendighet etter første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Sosiale traumer[rediger | rediger kilde]

Krigens opplevelser i vest er vidt antatt å ha ført til en form for kollektiv nasjonal traume i alle de deltakende stater. 1900-tallets optimisme var fullstendig ødelagt, og de som kjempet ble kjent som «Den tapte generasjon» fordi de aldri kom seg fra deres lidelser. I de følgende år sørget mesteparten av Europa privat og offentlig; minnesmerker ble oppført i tusener av landsbyer og byer.

Så mange britiske menn i gifteklar alder døde eller ble skadet at en jenteskoles studenter ble advart at kun 10 % ville gifte seg.[21][22]:20,245 Folketellingen i Storbritannia i 1921 fant 19 803 022 kvinner og 18 082 220 menn i England og Wales, en differanse på 1,72 million som avispapirene kalte «overskuddet på to millioner».[23]:22–23 I folketellingen av 1921 var det 1209 single kvinner i alderen 25 til 29 per 1000 menn. I 1931 var 50 % fortsatt single, og 35 % av de giftet seg ikke i en alder der de kunne få barn.[24]

Så tidlig som 1923 hadde Stanley Baldwin anerkjent den nye strategiske virkelighet som møtte Storbritannia i en nedrustningstale. Giftgass og luftbombing av sivile var nytt av krigen. Den britiske befolkning hadde ikke, på flere århundrer, måtte ha alvorlig grunn til å frykte en invasjon. Så den nye trusselen om giftgass droppet av fientlige bombefly førte til en grovt overdrevent tanke om de sivile dødsfall som ville skje i en ny krig. Baldwin uttrykket at «bombeflyene alltid vil komme gjennom». Den tradisjonelle britiske maktbalansepolitikken i Europa kunne ikke lenger sikre den britiske befolkningen. Ut av denne frykt kom appeasement-politikken. Det er bemerkelsesverdig at hverken Baldwin eller Neville Chamberlain hadde kjempet i krigen, mens de som var mot appeasement, som Anthony Eden, Harold Macmillan og Winston Churchill, hadde.

En tydelig påminner om generasjonens offer var faktumet at dette var en av de første ganger i historien hvor flere menn hadde dødd i kamp enn i sykdom, noe som hadde vært hovedgrunnen til dødsfall i tidligere kriger. Den russisk-japanske krigen var den første konflikten hvor stridsdødsfall var større enn sykdomsdødsfall, men det hadde vært på en mye mindre skala – mellom kun to nasjoner.

Den sosiale trauma manifesterte seg selv på mange forskjellige måter. Noen hadde avsky til nasjonalisme og det den hadde forårsaket; dermed begynte de å arbeide mot internasjonalistisk verden gjennom organisasjoner som Folkeforbundet. Pasifisme ble stadig mer populært. Andre hadde den motsatte reaksjonen, og følte at kun militærstyrke kunne stoles på for beskyttelse i en kaotisk og inhuman verden, som ikke respekterte hypotetiske tanker om sivilisasjon. En følelse av desillusjonering og kynisme ble tydelig. Nihilisme vokste i popularitet. Mange mente at krigen innvarslet slutten på verden slik de hadde kjent den, blant annet med kapitalismens og imperialismens fall. Kommunistiske og sosialistiske bevegelser rundt om verden fikk økt styrke av denne teorien, og nådde et helt nytt popularitetsnivå. Disse følelsene var mest tydelige i områder som var direkte eller særlig hardt behandlet av krigen, som Sentral-Europa, Russland og Frankrike.

Artister som Otto Dix, George Grosz, Ernst Barlach, og Käthe Kollwitz representerte deres opplevelser, eller de av deres samfunn, i butte malerier eller skulpturer. På lik måte skrev forfattere som Erich Maria Remarque uhyggelige noveller som fortalte om deres opplevelser. Disse verkene hadde en sterk påvirkning på samfunnet, og førte til store kontroverser, og fremhevet motstridende tolkninger av krigen. I Tyskland mente nasjonalister, inkludert nazistene, at dette var degenerert kunst, og undergravde samfunnets samhold, samt vanæret de døde

Ammunisjonsrester[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Jernhøsting

Jernhøsting av første verdenskrigs artilleri ved siden av en åker, med mål om destruering av hæren. 2004, nær Ypres i Belgia

På tvers av områdene hvor kamp- og skyttergravslinjer befant seg, som Champagne-regionen i Frankrike, har store antall ueksplodert ammunisjon forblitt, hvorav noe fortsatt er farlig, og fortsetter å føre til skader og dødsfall på 2000-tallet. Noen blir funnet av gårdsarbeidere så pløyer sine jorder, og har blitt kalt jernhøstingen. Noe av denne ammunisjonen inneholder giftige kjemiske produkter som sennepgass. Opprydning av store slagområder fortsetter, og det antas å fortsette i flere tiår. Lag fjerner, uskadeliggjør eller ødelegger hundrevis av tonn med ueksplodert ammunisjon hvert år i Belgia, Frankrike og Tyskland.

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Menin Gate, i Ypres i Belgia

Krigsminnesmerker[rediger | rediger kilde]

Mange byer i de deltakende land har krigsminnesmerker dedisert til lokale innbyggere som mistet livet. Eksempler er:

Graver dedisert til den ukjente soldat[rediger | rediger kilde]

Amar Jawan Jyoti («Den udødelige soldats flamme») i Delhi i India

TV-dokumentarer[rediger | rediger kilde]

Den første store tv-dokumentaren med tema om krigens historie var BBCs The Great War (1964), lagd i samarbeid med Canadian Broadcasting Corporation, Australian Broadcasting Corporation og Imperial War Museum. Serien består av 26 episoder a la 45 minutter, og brukte ekstensivt arkivbilder samlet fra hele verden, og øyevitneintervjuer. På tross av god mottakelse er noen av programmets konklusjoner omstridt blant historikere.

Andre tv-dokumentarer som er verdt å merke er World War One (1964) av CBS; The First World War (2004), basert på Hew Strachans verker, og The Great War and the Shaping of the 20th Century (1996), vist på PBS.

I 2014 ble en fransk dokumentar med navn Apocalypse la 1ère Guerre mondiale<http://apocalypse.france2.fr/premiere-guerre-mondiale/fr/home> sendt på krigens 100 års markering. Denne dokumentarens engelske versjon ble sendt på amerikansk tv samme år, og het Apocalypse: World War I.<http://www.ahctv.com/tv-shows/apocalypse-wwi/about-apocalypse-wwi.htm> Dokumentaren er fem episoder av én time, og benytter fargede filmsegmenter fra gamle svarthvittbilder.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tyske tap
  2. ^ The Social and Political Consequences of the Allied Food Blockade of Germany, 1918-19, N. P. Howard, University of Sheffield. (PDF)
  3. ^ «Allied food shipments arrived in Allied ships before the charge made at Versailles», kilde: Marks, Sally (1986). «1918 and After: The Postwar Era». The Origins of the Second World War Reconsidered. Boston: Allen & Unwin. s. 19. ISBN 0-04-940084-3. 
  4. ^ Gläser (1998). The Treaty of Versailles: A Reassessment After 75 Years. New York: Cambridge University Press. s. 388–391. ISBN 0-521-62132-1. 
  5. ^ Germany. Gesundheits-Amt. Schaedigung der deutschen Volkskraft durch die feindliche Blockade. Denkschrift des Reichsgesundheitsamtes, Dezember 1918. (Parallel engelsk oversettelse: Injuries inflicted to the German national strength through the enemy blockade. Memorial of the German Board of Public Health, 27 December 1918) [Berlin, Reichsdruckerei,] The report notes on page 17 that the figures for the second half of 1918 were estimated based on the first half of 1918.
  6. ^ "The National Archives: The Blockade of Germany
  7. ^ ^ Connor, Steve, "Flu epidemic traced to Great War transit camp", The Guardian (UK), Saturday, 8 January 2000. Accessed 2009-05-09. Archived 11 May 2009.
  8. ^ NAP
  9. ^ Influenza Report
  10. ^ Brian Handwerk, "Bird Flu" Similar to Deadly 1918 Flu, Gene Study Finds, National Geographic News. 5. oktober 2005
  11. ^ Tabell IV (side 441) av The Economics of Inflation av Costantino Bresciani-Turroni, publisert 1937.
  12. ^ Text of the Treaty of Kars
  13. ^ Countrystudies – Turkey
  14. ^ Fromkin, David (1989). A Peace to End All Peace: Creating the Modern Middle East 1914–1922. New York: H. Holt. s. 565. ISBN 0-8050-0857-8. 
  15. ^ Taylor, A. J. P. (1976). English History, 1914–1945. New York: Oxford University Press. s. 123. ISBN 0-19-821715-3. 
  16. ^ Taylor, A. J. P. (1976). English History, 1914–1945. New York: Oxford University Press. s. 122. ISBN 0-19-821715-3. 
  17. ^ Barnett, Correlli (2002). The Collapse of British Power. London: Pan. s. 424 and 426. ISBN 0-330-49181-4. 
  18. ^ Kuhlman, Erika A., Of Little Comfort. 2012. pp. 120–121.
  19. ^ But perhaps the major hindrance to Italy's aims were the different opinions of Orlando and Sonnino: the first was decided to obtain Fiume and forsake Dalmatia, Sonnino did not mean to abandon Dalmatia and would have willingly left Fiume. This indecision proved fatal for Italy, which did not gain either of the territories.
  20. ^ Jackson, 1938
  21. ^ Cable, Amanda (2007-09-15). «Condemned to be virgins: The two million women robbed by the war». Daily Mail. Hentet 1. mai 2011.
  22. ^ Nicholson, Virginia (2008). Singled Out: How Two Million British Women Survived Without Men After the First World War. Oxford University Press. ISBN 0-19-537822-9.
  23. ^ Nicholson, Virginia (2008). Singled Out: How Two Million British Women Survived Without Men After the First World War. Oxford University Press. ISBN 0-19-537822-9. 
  24. ^ Cable, Amanda (15. september 2007). «Condemned to be virgins: The two million women robbed by the war». Daily Mail. Besøkt 1. mai 2011. 
  25. ^ Kriegerdenkmal auf dem Neroberg

Merknader[rediger | rediger kilde]

  • Referanser til «Izmir» i 1919 endres til Smyrna, som det het frem til 1930

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]