Frans Josef I av Østerrike-Ungarn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Frans Josef I
Keiser av Østerrike-Ungarn
Frans Josef I av Østerrike-Ungarn
Valgspråk «Viribus Unitis» - «Forent med styrke»
Regjeringstid 2. desember 1848 -
21. november 1916
Født 18. august 1830
Schönbrunn slott, Østerrike-Ungarn
Død 21. november 1916 (86 år)
Schönbrunn slott
Foreldre Franz Karl av Østerrike og Sophie av Bayern
Ektefelle Elisabeth av Bayern
Barn Se egen liste

Frans Josef I av Østerrike (også kjent som I. Ferenc József av Ungarn, født 18. august 1830Schönbrunn slott i Wien, død 21. november 1916 samme sted) var keiser av Østerrike (18481916) og konge av Ungarn (18671916).

Han besteg tronen i Østerrike etter at hans onkel, Ferdinand I av Østerrike, abdiserte som følge av uroligheter i 1848. Hans far hadde frasagt seg retten til tronen tidligere. Frans Josef ble beseiret i krigen mot Sardinia i 1859 og mot Prøyssen i 1866. Tapene var med på å frembringe forfatningsreformen Ausgleich i 1867, noe som blant annet innebar at det ungarske kongedømmet ble gjenopprettet i union med Østerrike. Med 68 år på tronen er Frans Josef den monarken som har regjert i lengst tid som myndig i verdenshistorien.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av erkehertug Franz Karl av Østerrike og prinsesse Sophie av Bayern, og barnebarn av keiser Frans II. Hans undervisning ble ledet av grev H. Bombelles, og han viste tidlig en sjelden språkferdighet, så at han lærte seg alle rikets hovedspråk. Da han som keiserens fullmektige i oktober 1847 deltok i erkehertug Stefans innsettelse som palatin i Ungarn, vakte han oppsikt ved sin tale på ungarsk.[1]

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

I april 1848 ble han sendt til Radetzkys hær i Italia, og viste flere ganger uforferdet mot. Etter at keiserhuset i oktober samme år var flyktet til Olmütz for oppstanden i Wien, gjenopptok man tanken om å la Franz Joseph avløse sin onkel Ferdinand som keiser, og den 2. desember ble planen utført, slik at man kunne få en hersker som ikke var bundet ved forgjengerens løfter til de forskjellige folkeslag.[1]

Hans første rådgivere var fyrst Felix Schwarzenberg og grev Stadion, som ville gjennomføre en konstitusjonell helstat med likestilling for alle folkeslag og tidssvarende omdannelse av forvaltning og rettspleie, men uten aktelse for landenes historiske rettigheter. En fellesforfatning på dette grunnlag ble utstedt 4. mars 1849, og snart etter gav seieren ved Novara fred i Italia og gjenopprettet Østerrikes makt her, mens et møte i Warszawa med keiser Nikolaj I gav Franz Joseph en russisk hjælpehær til å undertrykke Ungarns frihetskamp.

Franz Joseph I, malt av Eduard Klieber, 1851

Men disse seirer førte regjeringen inn på et strengt militærregimente, og snart oppgav man alle planer om politisk frihet og om oppfyllelse av nasjonalitetenes ønsker. I 1851 ble de frisinnede ministre fjernet, og fra 1. januar 1852 ble eneveldet gjeninnført; et strengt sentraliserings- og fortyskningssystem ble regeringens program. I 1855 gav konkordatet den katolske kirke ikke bare utstrakt selvstendighet, men også store forrettigheter fremfor andre trossamfunn og viktig innflytelse i staten. Josef IIs politikk overfor kirken ble således oppgitt for at keiseren kunne vinne kirkens støtte overfor sine folk.[1]

Svekket maktstilling[rediger | rediger kilde]

Utad hadde Østerrike vist sin makt ved å gjenopprette forbundsdagen i Tyskland i 1850, pånøde Danmark Helstaten i 1852 og verge Montenegro mot tyrkerne, og under Krimkrigen 1853—56 syntes det også å holde avgjørelsen i sin hånd som megler mellom Russland og Vestmaktene. Men i virkeligheten hadde dets uklare holdning stilt det alene i Europa. Dette viste seg klart under krigen 1859, som Franz Joseph selv fremskyndet ved sitt hårdnakkede krav om Sardinias avvæpning. Etter nederlaget ved Solferino, der han nær var blitt tatt til fange, traff han i Villafranca personlig avtale med Napoleon III om fred imot Lombardias avståelse. Hans håp om å redde sine forbundsfellers herredømme i Midt-Italia strandet derimot på innbyggernes motstand.

Nå fulgte en rekke år da det ene politiske forsøk fulgte etter det annet, men alle mislyktes. Først i 1859,grep man til materielle fremskritt (næringsfrihet, jødenes likestilling), men folkestemningen ble like så lite forsonet ved det som ved amnestiet i 1857.[1]

Franz Joseph, 1865

Nå ble det gjort tilløp til en føderalistisk statsordning (Oktoberdiplomet 1860) med gjenopprettelse av de enkelte lands historiske rettigheter, men skrittet ble ikke gjort fullt ut og vakte bare desto sterkere krav. Deretter ble i februar 1861 konngjort en konstitusjonell helstat med avgjort overvekt for tyskheten, men derimot reiste ungarerne en så hårdnakket motstand at til sist hele forfatningslivet stanset i 1865.[2]

Ikke bedre gikk det utad. Forgjeves prøvde han at styrke sin stilling i Tyskland ved å knytte forbund med mellomstatene, og skjønt fyrstemøtet i Frankfurt i august 1863 syntes å love ham en fornyelse av den tyske keisermakt, var Preussens motstand sterk nok til å gjøre det helt fruktesløst.

Han lot seg deretter trekke med til krigen mot Danmark i 1864, men gavnet derved alene Preussen uten å oppnå varit forbund med denne gamle medbeiler. Møtet i Gastein i august 1865 med kong Vilhelm I avgjorde foreløpig tvisten om Elbhertugdømmenes fremtidige stilling, men den brøt snart ut igjen og førte i 1866 til en krig både med Preussen og Italia, fordi Franz Joseph hårdnakket hadde vegret seg fra å avstå Venezia, skjønt dets besittelse ikke lengre var holdbar. Krigen ble et enda større nederlag enn 1859 og medførte tapet både av Venezia og av stillingen i Tyskland.[2]

Personalunionen[rediger | rediger kilde]

Nå erkente han endelig nødvendigheten av å føye ungarernes krav om monarkiets tvedeling og å gjennomføre det konstitusjonelle system også i Østerrike (Ausgleich). Den 8. juni 1867 ble han kronet han i Budapest til Ungarns konge og skjenket den vanlige kroningsgave, 100.000 gylden, til understøttelse for enker og barn etter falne deltagere i den ungarske frihetskamp. Senere måtte han også bøye seg for dets parlamentariske statsskikk og godkjenne dets stilling som selvstendig rike.

Franz Josef I, 1873

I Østerrike helte han i de første 12 år etter 1867 fortrinnsvis til tyskerne, men under hans barndomsvenn grev Taaffes styre, 1879—93, nådde de slaviske folkeslag lengre frem mot nasjonal likestilling. Likeledes ble konkordatet oppgitt i 1871 som følge av kunngjørelsen av pavens ufeilbarhet.[2]

Alliansepolitikk[rediger | rediger kilde]

Utad svaiet hans politikk betydelig. Møtet i Salzburg i august 1867 med Napoleon III bebudet en tilnærmelse til Frankrike (Franz Joseph deltog også i 1869 sammen med keiserinde Eugenie ved Suezkanalens åpning). Da krigen i 1870 utbrøt, holdt han seg imidlertid tilbake, og i 1871 kom i Gastein en utsoning i stand med den tyske keiser, hvorpå i september 1872 i Berlin ble inngått trekeiserforbundet mellom de tre østlige stormakters herskere, altså en tilbakevenden til forholdene 1830—47. I 1873 mottok han i Wien besøk av kong Victor Emanuel II av Italia og gjengjeldte det følgende år i Venezia, hvor han ble hedret med megen hjertelighet av sine tidligere undersåtter. Da trekeiserforbundets inderlighet kjølnet under Den russisk-tyrkiske krig (1877-1878) og særlig ved den påfølgende tilknytning av Bosnia og Herzegovina til Østerrike-Ungarn, sluttede han i 1883 et ny tremaktsforbund med Tyskland og Italien, og dette dannet inntil 1915 grunnlaget for monarkiets holdning.[2]

To drapsforsøk[rediger | rediger kilde]

Den 18. februar 1853 blev han ved et mordforsøk i Wien såret med et knivstikk av en ungarer ved navn Libenyi, og den 17. august 1882 ville en italiener av tysk byrd, Oberdank, drepe ham i Triest med Orsinibomber, men ble fengslet i tide.[3]

Franz Josef I, 1905

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Fra tidlig tid øvet han stor personlig innflytelse på monarkiets styre og etterstrebet med klokskap og måtehold å løse den vanskelige oppgave å opprettholde likevekten dels mellom Østerrike og Ungarn, dels mellom de innbyrdes stridende folkeslag. Han kunne imidlertid ikke unngå mer enn én gang å måtte ta overordentlige skritt for å holde det sammensatte regjeringsmaskineri igang, særlig i Østerrike ved fastsettelsen av finansloven 1902 og 1904, men også i Ungarn 1905—06 ved et års tid å styre utenfor loven. Også lyktes det ham først i 1907, etter ti års fruktesløse forhandlinger, å oppnå fornyelse av den økonomiske forbindelse mellom Østerrike og Ungarn samt forhøyelse av dettes årlige tilskudd til fellesutgiftene.

Hårdnakket vegret han seg for å løsne hærens enhet og innrømme ungarsk kommandospråk for de ungarske avdelinger, idet han sterkt hevdet det tyske begrep «krigsherre». Mens han i 1905 gav støtet til at innførelsen av alminnelig valgrett kom til alvorlig drøftelse i Østerrike (den ble innført av riksrådets underhus 1907), strebet han forgjeves å tilveiebringe en utsoning mellom tyskere og tsjekkere i Böhmen, men gav til kjenne at han var villig til å gjøre større innrømmelser til de slaviske folks nasjonale krav, end det hittil hadde vært mulig å oppnå.[2]

Mange jubileer[rediger | rediger kilde]

Det falt også i hans lodd å ha en lengre regjeringstid (68 år) enn noen samtidig fyrste. Mens hans første jubileum i 1873 for 25 års regjering ble feiret med stor høytidelighet, minnet det annet i 1888 etter hans eget uttrykkelige ønske kun ved grunnleggelsen av mange milde stiftelser, og ved det tredje i 1898 bortfalt alle festligheter på grund av keiserinne Elisabeths mord knapt tre måneder før. Dessuten kunne han i mai 1896 åpne Ungarns tusenårsfest og i april 1898 feire halvhundreårsdagen for dets statsordnings omdannelse, samt juni 1907 40-årsdagen for sin kongekroning, samt endelig i desember 1908 sitt eget 60-års regjeringsjubileum. Mange av Europas fyrster gjestet ham i løpet av dette år, alle de tyske fyrster med keiser Vilhelm i spissen 7. maj, og den danske konge Frederik VIII på selve høytidsdagen.[2]

Fornyet imperialisme[rediger | rediger kilde]

Franz Josef I, 1913

Knapt to måneder før, i oktober 1908, overrasket han verden ved å kunngjøre Bosnias innlemmelse i monarkiet, uten nærmere å fastsette dets statsrettlige stilling. Denne egenmektige tilsidesettelse av Berlintraktaten av 1878 vakte vel straks uvilje hos flere regjeringer og syntes en tid åt skulle fremkalle krig med Serbia, men ble godkjent i april 1909 av alle stormaktene, etter at et forlik var kommet i stand med Tyrkia.

Enda større var imidlertid overraskelsen da Franz Joseph i juli 1914 — etter at den østerrikske tronfølger Franz Ferdinand var blitt myrdet av serbiske fanatikere (skuddene i Sarajevo) — stilte de videstgående krav til den serbiske regjering, uten minste hensyn til dens statsrettslige selvstendighet, omtrent i likhet med hans opptreden overfor Sardinia i 1859, og derved gav støtet til første verdenskrig, hvis endelige utgang han ikke opplevde.[2]

Familie[rediger | rediger kilde]

Franz Joseph ektet den 24. april 1854 Elisabeth av Bayern, datter av hertug Maximilian av Bayern[2] (født 24. desember 1837, død 10. september 1898 - drept ved knivstikk). Han hadde med henne

  1. Sofie, (født 5. mars 1855, død 29. mai 1857)
  2. Gisela av Østerrike, (født 12. juli 1856, døf 27. juli 1932 - gift 1873 med prins Leopold av Bayern, bror til den senere konge)
  3. Rudolf av Østerrike, tronfølger, (født 21. august 1858, død 30. januar 1889)
  4. Marie Valerie av Østerrike, (fødy 22. april 1868, død 6. september 1924, gift 1890 med erkehertug Franz Salvator av den toskanske linje.[3])

I 1889 døde tronfølgeren Rudolf under den begivenheten som går under navnet Mayerlingdramaet og på en tur til Genève i 1898 ble keiserinne Elisabeth myrdet av en italiensk anarkist. Etter at sønnen døde overtok erkehertug Franz Ferdinand, keiserens nevø, som arving til tronen.

Død[rediger | rediger kilde]

FranzJosephTotenbett.jpg

Under første verdenskrig døde den 86 år gamle keiseren på Schönbrunn slott i Wien. Etter Frans Josefs død overtok hans grand-grandnevø erkehertug Karl tronen. I 1918 ble monarkiet avskaffet.

Titler[rediger | rediger kilde]

Coat of Arms of Emperor Franz Joseph I.svg

Hans keiserlige og apostoliske majestet, Frans Josef I; Av Guds nåde, keiser av Østerrike, konge av Ungarn og Böhmen.

Konge av Lombardia-Venetia, av Dalmatia, Kroatia, Slavonia, Lodomeria og Illyria; konge av Jerusalem etc., erkehertug av Østerrike; storhertug av Toscana og Kraków, hertug av Lorraine, of Salzburg, Steiermark, Kärnten, Krain og av Bukovina; storfyrste av Transilvania; markgreve av Mähren; hertug av Øvre og nedre Schlesien, av Modena, Parma, Piacenza og Guastalla, av Auschwitz (Oświęcim) og Zator, av Teschen (Cieszyn/Český Těšín), Friuli, Ragusa (Dubrovnik) og Zara (Zadar); fyrstlig greve av Habsburg og Tyrol, av Kyburg, Gorizia og Gradisca; fyrste av Trent (Trento) og Brixen; markgreve av Øvre og Nedre Lausitz og i Istria; greve av Hohenems, Feldkirch, Bregenz, Sonnenberg, etc.; herre av Trieste, av Cattaro (Kotor), og i Wendish Mark; Storvojvode av Vojvodedømmet Serbia etc.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anton Graf Bossi-Fedrigotti: Kaiser Franz Joseph I. und seine Zeit. Ringier, Zürich 1978, ISBN 3-85859-087-8.
  • Franz Herre: Kaiser Franz Joseph von Österreich. Sein Leben – seine Zeit. Kiepenheuer & Witsch, Köln 1992, ISBN 3-462-02197-4.
  • Alan Palmer: Franz Joseph I. Kaiser von Österreich und König von Ungarn. List, München 1995, ISBN 3-471-78431-4.
  • Gabriele Praschl-Bichler (Hrsg.): Das Familienalbum von Kaiser Franz Joseph und Elisabeth. Ueberreuter, Wien 1995, ISBN 3-8000-3578-2.
  • Eberhard Straub: Drei letzte Kaiser. Siedler, Berlin 1998, ISBN 3-88680-565-4.
  • Christian Dickinger: Franz Joseph I. Die Entmythisierung. Ueberreuter, Wien 2002, ISBN 3-8000-3858-7.
  • Friedrich Weissensteiner: Die österreichischen Kaiser. Franz I., Ferdinand I., Franz Joseph I., Karl I. Ueberreuter, Wien 2003, ISBN 3-8000-3913-3.
  • John van der Kiste: Franz Josef I. Kaiser von Österreich. Magnus-Verlag, Essen 2005, ISBN 3-88400-437-9.
  • Katrin Unterreiner: Kaiser Franz Joseph 1830–1916. Mythos und Wahrheit. Brandstätter, Wien 2006, ISBN 3-902510-43-9.
  • Leopold Decloedt: Imago Imperatoris: Franz Joseph I in der österreichischen Belletristik der Zwischenkriegszeit. Wien 1995, ISBN 3-205-98301-7.
  • Martina Winkelhofer: Viribus unitis. Der Kaiser und sein Hof. Ein neues Franz Joseph Bild. Amalthea Signum, Wien 2008, ISBN 978-3-85002-650-5.
  • Lothar Höbelt: Franz Joseph I. Der Kaiser und sein Reich. Eine politische Geschichte. Böhlau, Wien 2009, ISBN 978-3-205-78316-9.
  • Michaela und Karl Vocelka: Franz Joseph I. Kaiser von Österreich und König von Ungarn. C.H. Beck, München 2015, ISBN 978-3-406-68286-5.
  • Christoph Schmetterer: Kaiser Franz Josephs I.. Böhlau, Wien-Köln-Weimar 2015, ISBN 978-3-205-20279-0.
  • Werner Telesko, Stefan Schmidl: Der verklärte Herrscher: Leben, Tod und Nachleben Kaiser Franz Josephs I. in seinen Repräsentationen, Praesens, Wien 2016, ISBN 978-3-70690-877-1.

Leksikonartikler

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Salmonsen, s. 808
  2. ^ a b c d e f g h Salmonsen, s. 809
  3. ^ a b Salmonsen, s. 810

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Franz Joseph I of Austria – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons