Kavaleri

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fransk tungt kavaleri, såkalte kyrassérer iført brystpanser og blanke fjærhjelmer, i Paris august 1914

For bandet se Kavaleriet

Kavaleri er en våpenart underlagt en armé. I utgangspunktet var kavaleristene soldater som var oppsatt på og kjempet fra hester, dromedarer, elefanter eller lignende og gjorde bruk av de fordeler dette gav med hensyn til rask forflytning, evne til å bære tunge våpen, og psykologisk effekt på fiendens soldater. Betegnelsen har i tillegg blitt brukt om soldater som benyttet seg av sykler (såkalte «hjulryttere»).

Etter 2. verdenskrig ble imidlertid hesten faset ut, og stridsvogner, andre panserkjøretøyer og i noen tilfeller helikoptre overtok. Soldater som forflyttet seg til hest, men kjempet til fots ble tradisjonelt kalt dragoner, et uttrykk som i dag brukes i den norske hæren om menige kavalerister.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Antikken[rediger | rediger kilde]

Hetittisk stridsvogn

Før jernalderen bestod kavaleri i stor grad av hestetrukne stridsvogner. Datidens hester var forholdsvis små og kunne ikke bære tungt rustede soldater.

Stridsvognenes opprinnelse var Sintashta-Petrovka-kulturen i Sentral-Asia, og de ble spredd med nomadiske eller semi-nomadiske indoiranere. De ble raskt tatt i bruk som både militær teknologi av avanserte kulturer, og som seremonielle objekter av faraoene i det egyptiske kongeriket og av Assyriske og Babylonske kongelige.

Kavaleritaktikkene ble også utviklet av eurasiske steppefolk. Stridsvognen ble utdatert da perserne ble slått av Aleksander den store, men ble lenge brukt i seremonier, for eksempel for å bære seirende generaler i romerske triumfer. De første stridsvognene var bemannet med to soldater, en som førte vognen og en bueskytter.

Kavaleri hadde en relativt liten rolle i Antikkens Hellas og den romerske republikk – begge sivilisasjonene baserte hærene sine på store mengder tungt rustet infanteri. Kavaleri under den romerske republikken bestod av de høyerestående landeierne. Senere under det romerske keiserriket ble sarmatere innleid som kavaleri ettersom kavaleriet spilte en større og større rolle i hæren.

Tungt pansret ridder og hest fra 1500- eller 1600-tallet

Gjennom middelalderen ble hester avlet større og større. Mens en hest under folkevandringstiden kunne bære en lett rustet bueskytter og en hest fra 1200-tallet kunne bære en soldat med ringbrynje, kunne en hest på 1400-tallet bære en ridder med full stålrustning, i tillegg til pansring som beskyttet hesten selv. Dette førte til at kavaleritaktikkene endret seg fra små, raske trefninger til middelalderens store kavalerianfall basert på hestenes store bevegelseskraft.

Dominans og tilbakegang[rediger | rediger kilde]

Da den romerske infrastrukturen forfalt ble det vanskeligere å forflytte store infanteristyrker. I løpet av det andre og tredje århundret ble kavaleriets rolle på slagmarken mer og mer dominerende, delvis muliggjort av at det på den tiden ble avlet fram større og sterkere hester. En annen betydelig nyvinning var overgangen fra den enkle romerske salen til en skytisk modell med salknapp og salrygg.

Nye pansrede katafrakter ble plassert ut i Øst-Europa og det nære Midtøsten, spesielt Persia. Rollen deres var å være hovedtyngden av arméene, i motsetning til da kavaleriet tidligere ble henvist til flankene.

Da stigbøylen ble innført kunne kavaleriet bli enda tyngre. En større vekt kunne bæres i salen, og sjansen for å bli slått ut av salen i kamp ble sterkt redusert. I angrepet kunne en lanse holdes fast i stedet for å holdes over hodet, noe som ga mye større kraft i anslaget. Det tyngste kavaleriet dukket opp i Vest-Europa, hvor kavaleriet ofret mye av mobiliteten sin til fordel for et kraftig angrep.

Riddere hadde en dominerende militær rolle inntil økt befolkning og politiske endringer bragte tilbake infanteriet. Tekniske nyvinninger gjorde infanteriet mer effektivt. Blant annet kunne disiplinerte pikenerer og langbueskyttere holde stand mot et kavaleriangrep hvis de holdt formasjonen sin og fienden prøvde et stormangrep.

Konsentrasjoner av engelske langbueskyttere vant over fransk kavaleri ved Crécy, Poitiers og Agincourt. Ved Gisors (1188), Bannockburn (1314) og Laupen (1339) holdt fotsoldater stand mot kavaleriet.

Nok en spiker i kisten for kavaleriet var utviklingen av prosjektilvåpen som var enklere å bruke, slik som armbrøsten. En sterk hær på 1400-tallet kunne være 50% kavaleri, men på 1520-tallet hadde dette tallet sunket til under 25%. Riddertittelen ble etterhvert knyttet til landeiendommer og sosiale posisjoner.

Fra 1550-tallet ble også skytevåpen tilgjengelige, og dette gjorde at infanteriet kunne gi effektiv ild uten å måtte trene i årevis. Store hærer kunne settes opp raskere enn før.

Arkebuserer og senere musketterer, spanske tercio og senere avdelinger gjorde definitivt kavaleriet til støtteavdeling, selv om pistolen ble lansert for å bringe kavaleriet tilbake, sammen med nye taktikker.

Kavaleriet hadde fremdeles en rolle å spille, selv om det bare var å stå i mot fiendtlige kavaleri. Å angripe infanteri i formasjon var lite produktivt, men det hendte at flankeangrep eller angrep på bakre avdelinger lyktes.

Kavaleri var viktig ved slaget ved Blenheim i 1704, slaget ved Rossbach i 1757 og slaget ved Friedland i 1807. Selv om infanteri i formasjon var usårlige for kavaleriangrep, så var samlet infanteri et godt mål for artilleriet, og så snart formasjonene var brutt opp kunne kavaleriet settes inn for å forfølge restene av avdelingen. Det var ikke før håndvåpen ble mer presise at kavaleriet ble mindre viktig i denne rollen også.

Innen 1800-tallet hadde europeisk kavaleri falt inn i fire hovedkategorier:

Forskjellige nasjoner hadde også sine egne måter å gjøre ting på. Frankrike hadde sine chasseurs à cheval; Tyskland hadde Jäger zu Pferd og Russland hadde kosakkene. Storbritannia hadde ingen kyrasserer (andre enn Household Cavalry), men hadde regimenter av typen Dragoon Guards, som var klassifisert som tungt kavaleri. Den amerikanske hæren hadde nesten bare dragoner, og keisertidens Japan hadde kavaleri kledd som husarer, men som slåss som dragoner.

Disse styrkene lyktes i kolonikriger, hvor moderne våpen manglet og marsjerende infanteri og artilleri var lite effektivt mot lokale opprørere. Kavaleriet viste seg fleksibelt og hadde rask respons og var effektivt i mange felttog. Noen ganger brukte lokale styrker også kavaleri mot kolonimakten, slik som samoriene i Vestafrika, shamilene i Kaukasus eller boerne i Sørafrika.

I den amerikanske borgerkrigen ble ikke vanlig kavaleri brukt mye, men hadde en rolle som del av flankebeskyttelse og i å skaffe forsyninger og å speide.

Asia[rediger | rediger kilde]

I Øst-Europa, Russland og ut på steppene var kavaleri viktig mye lenger, og dominerte slagmarken til tidlig på 1600-tallet på grunn av større avstander og bedre taktikker. Hunere, mongoler og kosakker er eksempler på ridende folkeslag som hadde suksess i militære konflikter med Vesten, på grunn av bedre strategisk og taktisk mobilitet.

Etter nederlagene tok vestlige kavaleristyrker straks opp Østens taktikker. Et av de mest kjente eksemplene er Gustav II Adolf av Sverige. Etter hvert som europeiske nasjonalstater ble mer etablerte, ble det vanlig å rekruttere folkeslag fra grenseområde inn i den nasjonale hæren. For eksempel var kosakk-regimenter en viktig del av den russiske tsarens styrker fram til revolusjonen, og noen tjenestegjorde også i den Røde armé.

Kavaleriets tilbakegang[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1900-tallet gjorde moderne kjøretøyer hesten overflødig. Mobilitet og pansring ble forbedret, og kjøretøyer som for eksempel stridsvogner utgjorde kjernen av en hærs mobile slagkraft. Denne trenden ble forsterket av innføringen av maskingeværet, et våpen som raskt kunne bryte opp en kavaleriformasjon. Hester ble henvist til kløvtren, med noen få unntak (se tachanka).

I Norge ble kavaleriavdelinger trent med hester også etter 2. verdenskrig – også etter 1950.

Kavaleriet ble umoderne på slagmarken i løpet av første verdenskrig. Kavaleristyrker ble slaktet ned, uten at de klarte å få til noen strategiske gjennombrudd på vestfronten. På andre fronter, og spesielt i Midtøsten, fylte kavaleriet fremdeles noen roller.

Det siste store kavalerislaget var slaget ved Komarów i 1920. På 1920-tallet og 1930-tallet gjorde de fleste industrialiserte nasjoner om kavaleristyrkene sine til motorisert eller mekanisert infanteri. De siste kavaleriangrep i moderne tid skjedde under andre verdenskrig. Kavaleri har blitt brukt til en viss grad etterpå, spesielt i geriljakrigføring i steder med dårlig infrastruktur, men har som regel steget av for å slåss.

Kavaleriet hadde en liten renessanse under andre verdenskrig. Sovjetunionen, Italia, Tyskland og USA hadde kavaleriavdelinger. Sovjetunionen hadde også kombinerte mekaniserte og hesteavdelinger.

Kavaleriets tradisjoner og avdelingsnavn ble ofte arvet av senere pansrede og luftbårne avdelinger. I den britiske hæren fikk pansrede regimenter (bortsett fra Royal Tank Regiment) en av fire titler: Hussarer, lansere, dragoner eller yeomanry.

I Canadas hær har et antall av stående og mobiliseringsstyrker kavalerirøtter. Dette inkluderer The Governor General's Horse Guards, Lord Strathcona's Horse, Royal Canadian Dragoons og South Alberta Light Horse. Flere divisjoner i den amerikanske hæren har cavalry i navnet på grunn av deres røtter tilbake til hestekavaleriet. I dag er de som regel pansrede styrker, med unntaket av det som kalles air cavalry, luftmobilt infanteri med helikoptre.

Sosial status[rediger | rediger kilde]

Fra sivilisasjonens begynnelse til 1900-tallet hadde eierskap av tunge kavalerihester vært et tegn på rikdom blant bofaste folkeslag. En kavalerihest innebærer store kostnader i avl, trening, fôring og utstyr, og er ikke spesielt nyttig i husholdningen.

På grunn av dette ble kavaleriet ofte koblet med høy sosial status. Dette var mest tydelig i føydale samfunn, hvor en føydalherre var ventet å gå i krigen til hest og bringe med bønder som fotfolk. Hvis føydalherren og undersåttene hans kom i konflikt med hverandre, stilte bøndene svakt mot pansrede riddere.

I senere nasjonale hærer forble ofte tjeneste i kavaleriet et tegn på høy sosial status, med unntak av avdelinger i «villmarken», slik som kosakkene. Som et eksempel er det fremdeles sannsynlig at en offiser fra det britiske Household Cavalry har gått på dyre privatskoler og har en privilegert bakgrunn.

Lett og tungt kavaleri[rediger | rediger kilde]

Historisk sett ble kavaleri inndelt i lett og tungt kavaleri. Forskjellen lå i hvor tungt pansret soldatene var, og dermed hvor sterke hestene deres måtte være for å kunne bære dem.

Tidlig lett kavaleri ble hovedsakelig brukt som speidere og for å forfølge tilbaketrekkende infanteri. Tungt kavaleri som de bysantinske katafraktene ble brukt som sjokktropper – de red rett på fiendens hovedstyrke og avgjorde i mange tilfeller kampenes utfall.

Da skytevåpen ble tatt i bruk ble pansret kavaleri til hest utdatert, og forskjellen mellom lett og tungt kavaleri lå kun i treningen deres – enten til rekognosering og lett kamp, eller til nærkamp.

Etter at pansrede kjøretøyer erstattet hester i kavaleriet har utviklingen i stor grad fulgt de samme linjene. Pansrede biler og lette stridsvogner har tatt over rekognoseringsrollen, mens middelstunge og tunge stridsvogner er de avgjørende sjokktroppene.

Trivia[rediger | rediger kilde]

Sankt Georg er kavaleriets skytshelgen, og feires hvert år den 23. april.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]