Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Felttoget i Mesopotamia
Konflikt: Første verdenskrig
Maude in Baghdad.jpg
De britiske strykene rykker inn i Bagdad i mars 1917
Dato 6. november 1914 - 14. november 1918
Sted Mesopotamia i dagen Irak
Resultat Alliert seier
Stridende parter
Storbritannia Det britiske imperiet
*Storbritannia Storbritannia
*Australia Australia
*British Raj Red Ensign.svg Britisk India
*New Zealand New Zealand
Flag of Kuwait (1909-1915).svg Kuwait (1914)[1][2][3]
Tyrkia Det osmanske rike
Tyskland Tyskland
Kommandanter og ledere
Storbritannia John Nixon
Storbritannia Percy Lake
Storbritannia Frederick Maude
Storbritannia Charles Townshend
Flag of Kuwait (1909-1915).svg Mubarak Al-Sabah
Tyrkia Süleyman Askerî Bey
Tyskland Müşir Goltz Pasja
Tyrkia Nureddin Pasja
Tyrkia Halil Kut
Tyrkia Kâzım Karabekir
Tyrkia Ali İhsan Sâbis
Styrker
350 000[4]–410, 00+[5] 100 000
Tap
Antatt rundt 92 000 Ukjent
N-Mesopotamia and Syria english.svg
Felttoget i Mesopotamia
Landgangen ved Fao  • Basra  • Qurna  • Shaiba  • Es Sinn  • Ktesifon  • Kut1  • Slaget om Sheikh Sa'ad  • Wadi  • Hanna  • Dujaila  • Kut2 • Bagdad  • Samarra  • Ramadi  • Khan al Baghdadi  • Sharqat

Felttoget i Mesopotamia under første verdenskrig var en rekke med kamper som ble utkjempet i Mesopotamia mellom styrker fra Det britiske imperiet og Sentralmaktene, hovedsakelige fra Det osmanske rike. Kampene ble ikke stoppet 31. oktober 1918 som forutsatt i våpenhvileavtalen i Moudos da general Alexander Cobbe ikke ble stående i sine daværende posisjoner, men rykket 14. november 1918 inn i Mosul til tross for tyrkiske protester.[6]

Felttoget ble igangsatt av Det britiske imperiet mot Det osmanske rike hovedsakelig for å sikre den britiske oljetilførselen fra området.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ententemaktene[rediger | rediger kilde]

Området ble erobret av Det osmanske rike tidlig på 1500-tallet, men de lyktes aldri å få full kontroll dette. Osmanerne hadde lommer av militære støttepunkter gjennom lokale herskere og sikret slik osmansk kontroll gjennom Mesopotamia (dagens Irak). Tidlig på 1800-tallet kom det reformer, de såkalte Tanzimatreformer fra 1839 som reorganiserte Det osmanske rike. Videre ble arbeidet på Bagdadbanen påbegynt i 1888, og i 1915 var det bare fire gjenstående strekninger hvor banen ikke var fullført, slik at reisetiden fra Istanbul til Bagdad var redusert til 21 dager. Dette bidro til sterkere osmansk kontroll over området.

Anglo-Persian Oil Company satt på eksklusive rettigheter til petroleumsutvinning gjennom avtale med Qajar-dynastiet i Perserriket, bortsett fra provinsene Azerbaijan, Gilan, Mazandaran, Asdrabad, og Khorasan.[7] Før krigen brøt ut i 1914 hadde den britiske regjeringen kontrakt med selskapet for levering av olje til den britiske marine.[7] Også Kuwait var en viktig strategisk faktor for britene.

Sentralmaktene[rediger | rediger kilde]

For sentralmaktene var det tilsvarende var det et viktig strategisk mål for både Det osmanske rike, og særlig for Tyskland, å hindre russisk adgang til oljeressursene rundt Det kaspiske hav.[7] Som allierte med Tyskland, ønsket Det osmanske rike å redusere ententemaktenes innflytelse i denne regionen, men også av andre grunner. Den osmanske krigsminister, Enver Pasja, hevdet at dersom russerne ble slått i viktige persiske byer, ville dette kunne åpne veien til Aserbajdsjan, til Sentral-Asia og til India for tyrkerne. Enver Pasja så for seg et utvidet samarbeid med de nylig etablerte nasjonalistisk orienterte statene dersom disse kunne bli fjernet fra vestlig innflytelse. Enver Pasjas prosjekt var i strid med den vestlige oppfatningen at striden sto mellom en del stormakter om kolonier og innflytelse i Asia. Enver Pasja politiske tenkning baserte seg å den forutsetning at ingen av de vestlige kolonimaktene hadde tilstrekkelige ressurser til å ta den utmattelsen en verdenskrig innebar og slik ville kunne opprettholde deres direkte styre over sine asiatiske kolonier. Selv om nasjonalistiske bevegelser rundt i de ulike koloniene førte til politisk opprør i praktisk talt alle koloniene i løpet av første verdenskrig og den etterfølgende mellomkrigstiden, ble det ikke i disse periodene den avkoloniseringen som Enver Pasja så for seg. Imidlertid videreførte Enver Pasja denne politiske tenkningen også etter oppløsningen av Det osmanske rike av de seirende ententemaktene og fram til sin død 4. august 1922.

Opersjonsområdet[rediger | rediger kilde]

Operasjonsområdet for felttoget i Mesopotamia var begrenset til de områdene som fikk vann fra elvene Eufrat og Tigris. Hovedutfordringen var å sikre logistikk og troppeforflytninger gjennom de våtmarkene og ørkenen som omsluttet kampområdet.

Rett etter at krigen i Europa brøt ut, sendte britene en militær styrke for å beskytte Abadan. I Abadan var en av verdens største oljeraffinerier. Den britiske operasjonelle planleggingen inkluderte ilandsettelse av styrker i Shatt al-Arab.

En annen grunn til at britene satset i Mesopotamia, særlig for politikere som Austen Chamberlain (Indiaminister) og tidligere visekonge i India, lord Curzon, var å opprettholde den britiske anseelse og posisjon overfor den indiske muslimske opinionen og ble innledningsvis ledet av det britiske India Office og den britiske hæren i Britisk India med lite assistanse fra War Office.[8]

Kampene[rediger | rediger kilde]

1914[rediger | rediger kilde]

Kampene i området begynte med den britiske landgangen ved Fao og erobringen av den osmanske befestningen der i begynnelsen av november. 21. november rykket de britiske styrkene inn i Basra og okkuperte området videre nordover. Den osmanske hovedstyrken, under kommando av Khalil Pasja lå rundt 440 km lenger nordvest rundt Bagdad. De gjorde bare mindre forsøk på å true de britiske styrkene.

1915[rediger | rediger kilde]

2. januar 1915 anmodet den osmanske kommandanten Süleyman Askerî Bey den osmanske overkommandoen om forsterkninger, men de måtte prioritere områder som Gallipoli, Kaukasus og Palestina. Süleyman Askerî Bey sendte brev til arabiske sjeiker i et forsøk på å organisere dem i kampen mot britene, og ønsket å gjenerobre Shatt al-Arab-området for enhver pris.

12. april angrep Süleyman Askerî byen Shaiba i det som senere skulle få navnet slaget om Shaiba. Han hadde rundt 4 000 regulere soldater til disposisjon og rundt 14 000 irregulære arabiske soldater. Angrepet startet tidlig om morgenen, men styrkene som var stilt til disposisjon av de arabiske sjeikene ga ingen resultater. Imidlertid klarte det osmanske infanteriet å iverksette en rekke angrep mot den forsterkede britiske leiren og de britiske fortifikasjonene og lyktes etter hvert å unngå og gå forbi disse. Da det britiske kavaleriet og infanteriet gikk til motangrep, trakk Süleyman Askerî sine styrker tilbake. Den følgende dagen gikk britene til angrep på hans defensive stillinger og slo de osmanske stillingene som tapte 2 400 mann, som enten ble drept, såret eller tatt til fange, i tillegg til to artilleristillinger som gikk tapt.[9] Tilbaketrekningen endte rundt 80 km opp langs elven ved Hamisiye. Süleyman Askerî ble såret ved Shaiba, og skuffet og nedtrykt etter nederlagene skjøt han seg selv på sykehuset i Bagdad[10] Til erstatning ble oberst Nureddin utnevnt til ny kommandant for dette området 20. april 1915. Nureddin var en av få offiserer som fikk en høy kommando uten å ha formell krigsskoleutdanning, men hadde en utstrakt kamperfaring.[11]

Enver Pasja var bekymret for muligheten av at britene inntok Bagdad, og han erkjente farene med å undervurdere viktigheten av kampene i Mesopotamia. Han beordret 35. divisjon og Mehmet Fazıl Pasja å vende tilbake til deres tidligere posisjoner i Mosul. Den osmanske 38. divisjon ble reetablert og den sjette osmanske arme ble opprettet 5. oktober 1915 under ledelse av den 72 år gamle tyske generalfeltmarskalk Colmar von der Goltz. Goltz var en kjent militær historiker som hadde skrevet en rekke klassiskere i faget militære operasjoner. Han hadde også tilbrakt mange år som militær rådgiver i Det osmanske rike. Han var imidlertid på dette tidspunktet i Trakia og hadde kommandoen over den osmanske første arme og kunne ikke komme til området før etter en viss tid. Oberst Nureddin fortsatte derfor som øverstkommanderende for en tid.[11]

22. november 1915 utkjempet Townshend og Nureddin slaget om Ktesifon, en by rundt 40 km sør for Bagdad. Kampene varte i fem dager, men endte uten noen klar vinner da begge parter trakk seg ut fra kampområdet. Townshend mente at en full tilbaketrekning var nødvendig, mens Nureddin så at britene trakk seg tilbake og avbrøt sitt eget tilbaketog og forfulgte i stedet britene.[12] Townshend trakk sine styrker tilbake i god orden til til byen Kut-al-Amara, hvor han stoppet og forsterket sine posisjoner. Nureddin fulgte etter med sine styrker og forsøkte å omringe de britiske styrkene.[13] De utslitte britiske styrkene ble tvunget til å forsvare sine posisjoner og forsvarslinjer i Kut-al-Amara. Tilbaketrekningen var fullført 3. desember og Nureddin omringet britene i Kut-al-Amara og sendte andre styrker ned elven for å stoppe britiske unnsetningsstyrker.

Felthovedkvarteret til den osmanske sjette arme

7. desember ble beleiringen av Kut innledet. For osmanerne første dette til at den sjette arme ble bundet her fra å delta i andre operasjoner. For britene ble forsvaret av Kut stående i forhold til en tilbaketrekning til Basra siden Kut var isolert. Kut kunne ble forsvart av britene men de kunne ikke sende inn hye forsyninger. Goltz bisto de osmanske styrkene i å bygge defensive posisjoner rundt byen og Nureddin Pasja måtte overlevere kommandoen til Goltz. Ytterligere defensive posisjoner ble etablert av osmanerne for å forhindre britiske unnsetningsstyrker i å komme fra Basra.

1916[rediger | rediger kilde]

20. januar erstattet Enver Pasja Nureddin Pasja med oberst Halil Kut. De britiske styrkene fikk bare inn små forsyninger luftveien til de beleirede styrkene i Kut. Halil Kut tvang slik de britiske styrkene til å velge mellom utsulting eller overgivelse, selv om de britiske styrkene i mellomtiden prøvde å heve beleiringen.

Mellom januar og mars 1916, prøvde britene med en rekke angrep for å få brutt beleiringen. disse angrepene var slaget om Sheikh Sa'ad, slaget om Wadi, slaget om Hanna og slaget om Dujaila. Denne rekken av britiske forsøk på å bryte omringningen lyktes imidlertid ikke, til tross for store kostnader. I februar ble det etter hvert mangel på matt og håp om å kunne bryte beleiringen, samtidig som sykdom spredte seg raskt uten at disse kunne få behandling.

19. april døde generalfeltmarskalk Goltz av kolera. 24. april mislyktes et forsøk på å forsyne byen elveveien, og etter dette var det ingen ytterligere muligheter til å få forsyninger inn i Kut. Etter gjentatte forsøk på å bryte igjennom, angrep osmanerne byen. I stedet for å vente på forsterkninger, overga Townshend byen 29. april 1916 og den gjenværende britiske styrken på 13 164 mann måtte gå i osmansk krigsfangenskap.[14]

I juli 1916 ble Frederick Stanley Maude sjef for tredje armekorps i Mesopotamia og i september samme år år øverste sjef for de britiske styrkene under felttoget i Mesopotamia. Han reorganiserte de britiske styrkene etter nederlaget ved Kut og gjenopptakelse offensiven mot Det osmanske rike. De fleste av de nye soldatene ble rekruttert i Britisk India og sendt sjøveien til Basra. Mens disse var under opplæring, fikk Maude bygget en feltjernbane fra Basra og videre nordover.

Det ble 18. september 1916 gitt ordre til videre britisk avansement i Mesopotamia fra politisk hold, som lord Curzon og Austen Chamberlain, mot ønskene til lederen av generalstaben William Robertson. Basil Liddell Hart[15] hevdet senere at Maude åpenbart, bevisst eller ubevisst, ignorerte sin hemmelige ordre fra Robertson om å ikke forsøke å innta Bagdad.[16] Robertson endret oppfatning da det så ut til at russerne ville kunne rykke fram til Mosul, og slik fjerne den tyrkiske trusselen mot Mesopotamia, og autoriserte Maudes angrep på Bagdad i desember 1916.[17]

1917[rediger | rediger kilde]

General Maudes gjenerobring av Kut

13. desember 1916 startet Maudes styrke på rundt 50 000 mann en fremrykning nordover. Foran dem sto en osmansk styrke på anslagsvis 25 000 mann under kommando av Halil Kut som hadde stått for avslutningen av beleiringen av Kut etter at den tyske rådgiveren Colmar von der Goltz døde av flekktyfus to uker tidligere. Kut ble gjenerobret 24. februar og Bagdad ble gjenerobret 11. mars. Maude gjorde deretter Bagdad til til britisk støttepunkt i den videre krigføringen, etter å ha sikret området gjennom Samarra-offensiven i mars og april. Han ble samme år utnevnt til generalløytnant.

Høsten 1917 slo han de osmanske styrkene i slaget om Ramadi og inntok Tikrit 6. november 1917. Her pådro han seg imidlertid kolera og døde kort tid etter, ved et tilfelle i det samme huset i Bagdad som Colmar von der Goltz døde i 19 måneder tidligere.

Maude er kjent for den såkalte Bagdad-proklamasjonen, «Proclamation of Baghdad» som han han utstedte uken etter erobringen av byen. Her understreket han blant annet at de britiske styrkene kom som frigjørere, og ikke som erobrerne eller som fiender.[18]

Maude ble erstattet av general William Marshall, som stoppet operasjonene for en vinterpause.

1918[rediger | rediger kilde]

Britene når Lille Zab-elven, 120 km på to dager

Britene gjenopptok sin offensiv senet i februar 1918, og erobret Hīt og Khan al Baghdadi i mars, og Kifri i april. For resten av 1918 måtte britene flytte styrker til kampene i Sinai og Palestina for å gi støtte til styrkene under slaget om Megiddo, 19. september til 1. oktober. General Marshall flyttet også noen styrker østover for å støtte general Lionel Dunstervilles operasjoner i Persia i løpet av sommeren 1918. Hans store hær var for øvrig ganske inaktive.[19] Ytterligere framgang i Mesopotamia var ikke etterspurt.

Forhandlingene om våpenhvilevilkårene mellom de allierte og Det osmanske rike begynte tidlig i oktober. General Marshall fulgte sine instruksjoner fra War Office om at det var ønskelig å sikre seg mest mulig av områdene rundt Tigris før kampene ble avsluttet[6] og gikk i gang med en siste offensiv. General Alexander Cobbe hadde kommandoen over en britisk styrke som reiste ut fra Bagdad 23. oktober 1918, og i løpet av to dager la den bak seg 120 km og nådde fram til Lille Zab-elven hvor de forventet å møte den osmanske sjette arme under kommando av Ismail Hakki Bey. De utkjempet slaget om Sharqat, hvor omtrent hele den osmanske ble tatt til fange.

Våpenhvile[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Våpenhvilen i Moudros

30. oktober 1918 ble våpenhvileavtalen i Moudros inngått hvor begge parter aksepterte å bli stående i sine daværende posisjoner. Den britiske øverstkommanderende general William Marshall aksepterte samme dag overgivelsen fra Khalil Pasja og den osmanske sjette arme. Imidlertid rykket general Alexander Cobbe 14. november 1918 inn i Mosul til tross for tyrkiske protester.[6]

Kommandanter[rediger | rediger kilde]

Virkninger[rediger | rediger kilde]

De gamle osmanske vilayeter i mandatområdet

Med de britisk/indiske styrkene som allerede kontrollerte området, importerte britene tjenestemenn fra Britisk India som hadde kunnskap og erfaring i å administrere en koloni. Den århundrelange maktbalansen i regionen var rystet ved at osmanerne var kastet ut av regionen, og araberne i området håpet at dette ville innebære en større selvstendighet enn hva de hadde hatt under osmanerne og hadde av den grunn deltatt i kampene mot osmanerne sammen med de britiske styrkene. De ble imidlertid skuffet ved opprettelsen av det britiske Mesopotamiamandatet

Dette var et mandatområde over Mesopotamia fastsatt av Folkeforbundet og med Storbritannia som administrasjonsmakt. Området var et klasse A-mandat. Det ble overgitt til Storbritannia etter at Det osmanske rike ble delt opp av Sèvrestraktaten i 1919.

Det osmanske parlamentet aksepterte i hovedsak avståelsen av regionen, bortsett fra synet på Mosul. De erklærte den såkalte Misak-ı Milli, som hevdet at Mosul-vilayet var en del av det tyrkiske kjerneområdet, basert på felles hisorie, kultur, moralkoder og lovgivning.

Britene fryktet at dersom Mustafa Kemal Atatürk skulle lyktes i å etablere stabilitet og etablere Republikken Tyrkia, ville han kunne rette oppmerksomheten mot Mosul og trenge videre inn i Mesopotamia, hvor han kunne få lokal støtte. Det britiske utenriksdepartementet prøvde å hevde at det ikke fantes olje i Mosulområdet. 23. januar 1923 hevdet lord Curzon at eksistensen av olje i området kun var hypotetisk.[6] Imidlertid, ifølge Armstrong, ville britene ha tilgang på olje, og Mosul og kurderne var nøkkelen til dette.[20]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Slot 2005, s. 406
  2. ^ Slot 2005, s. 407
  3. ^ Slot 2005, s. 409
  4. ^ Erickson 2007, side154.
  5. ^ A naval history of World War I, Paul G. Halpern, Routledge, 1995, ISBN 1-85728-498-4, side 132.
  6. ^ a b c d Peter Sluglett: «The Primacy of Oil in Britain’s Iraq Policy», i boken Britain in Iraq: 1914–1932, London: Ithaca Press, 1976, ss. 103–116
  7. ^ a b c The Encyclopedia Americana, 1920, bind 28, s.403
  8. ^ Woodward, 1998, side 113
  9. ^ A.J. Barker, The First Iraq War, 1914–1918; Britain's Mespotamian Campaign (Enigma Books, New York, 2009), ss. 51–54
  10. ^ Edward J. Erickson: Ordered to Die: A history of the Ottoman Army in the First World War (Greenwood Press, Wesport, CT 2001), side 110.
  11. ^ a b Edward J. Erickson: Ottoman Army Effectiveness in World War I: a comparative study (Routledge, New York, 2007), side 75.
  12. ^ Edward J. Erickson: Ottoman Army Effectiveness in World War I: a comparative study (Routledge, New York, 2007), sidene 76 og 77.
  13. ^ Edward J. Erickson: Ottoman Army Effectiveness in World War I: a comparative study (Routledge, New York, 2007), side 80.
  14. ^ Barker, A.J. (2009). The First Iraq War, 1914–18. Enigma Books. s. 233. 
  15. ^ Liddell Hart 1930, s269
  16. ^ Woodward, 1998, ss. 118-9
  17. ^ Woodward, 1998, ss. 122, 167
  18. ^ The proclamation of Baghdad, sir Stanley Maude, Harper's Magazine
  19. ^ Cyril Falls: The Great War s. 329
  20. ^ Harold Courtenay Armstrong Gray Wolf: Mustafa Kemal: An Intimate Study of a Dictator, side225

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • F.J.Moberley The Campaign in Mesopotamia(4 vols, 1923–27, HMSO, official history)
  • A. J. Barker (1967) The Neglected War. Faber and Faber.
  • A. J. Barker (2009) The First Iraq War, 1914–1918: Britain's Mesopotamian Campaign. New York: Enigma Books. ISBN 978-1-929631-86-5. (published in 1967 in Britain as The Neglected War)
  • Mesopotamia Campaign – from The Long, Long Trail nettside.
  • [1]Mesopotamia Campaign, fra The Commonwealth War Graves Commission newsletter.
  • Strachan, Hew (2003). The First World War, ss 123–125. Viking (utgitt av Penguin Group)
  • Fromkin, David (1989). A Peace to End All Peace. Avon Books.
  • U.S. Military Academy kart fra kamphandlingene området i 1915
  • U.S. Military Academy kart over beleiringen av Kut
  • Esposito, Vincent (red.) (1959). The West Point Atlas of American Wars – Vol. 2; kart 53. Frederick Praeger Press.
  • Briton Cooper Busch (1971) Britain, India, and the Arabs 1914–1921. University of California Press.
  • Wilcox, Ron (2006) Battles on the Tigris. Pen and Sword Military
  • Woodward, David R. Field Marshal Sir William Robertson, Westport Connecticut & London: Praeger, 1998, ISBN 0-275-95422-6
  • Cato, Conrad. The Navy in Mesopotamia, 1914–1917. London: Constable & Co., 1917.
  • E.O.Mousley The Secrets of a Kuttite: An Authentic Story of Kut, Adventures in Captivity and Stamboul Intrigue (1922; John Lane, The Bodley Head, London & New York)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]