Dominion

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Se også: Dominion (kortspill)

Dominion (engelsk ord fra latin; dominium; «velde», «herredømme»)[1][2] er en betegnelse som tidligere ble benyttet om selvstyrte stater i Det britiske samveldet. Betegnelsen ble brukt om britiske kolonier som hadde oppnådd selvstyre under den britiske kronen.

Utvikling og bruk[rediger | rediger kilde]

Betegnelsen dominion ble opprinnelig benyttet som betegnelse for kolonier underlagt den britiske kronen, slik det kom til uttrykk i formuleringen «Dominions beyond the Seas». Etter at flere kolonier fikk utstrakt indre selvstyre fra andre halvdel av 1800-tallet, fikk imidlertid begrepet dominion motsatt betydning av det opprinnelige og ble betegnelsen for en gruppe kolonier med utstrakt indre selvstyre.[3] I forbindelse med imperiekonferansen i 1907 ble det bestemt at betegnelsen dominion skulle benyttes om slike kolonier med selvstyre, da til forskjell fra besittelser som var kronkolonier eller protektorater samt India.[4] I denne forstand omfattet dominionkategorien Australia, Canada, New Zealand, Newfoundland og Kappkolonien, Natal og Transvaal, som fra 1910 var del av Sør-Afrika, og fra 1922 Den irske fristaten.

Første verdenskrig ble et gjennombrudd for dominionene som likeverdige partnere. Dominionene begynte å opptre som selvstendige stater og fire av dem, Australia, Canada, New Zealand og Sør-Afrika, ble etter første verdenskrig med i Folkeforbundet.

I 1923 endte imperiekonferansen med enighet om at dominionene på individuelt grunnlag kunne inngå traktater med andre stater. Imperiekonferansen i 1926 resulterte i Balfour-erklæringen om at Storbritannia og dominionene hadde lik status og ikke var underordnet noen annen, men var forent i en felles troskap til kronen og var fritt sammenknyttet i Det britiske samveldet. Dette ble videre formalisert i Westminster-statutten av 1931.

Utviklingen gikk i ulik retning for dominionene. Irland fikk ny grunnlov i 1937, ble republikk og brøt med Samveldet. Utviklingen i Newfoundland skilte seg også fra den i de øvrige dominionene. Newfoundlands representant fikk ikke undertegne Versaillestraktaten og på grunn av sin størrelse ble landet heller ikke medlem av Folkeforbundet. Landet fortsatte å overlate utenrikspolitikken til den britiske regjeringen og inngikk ikke traktater på egen hånd.[5] Etter økonomiske krisetider og politisk uro opphørte landets selvstyre i 1934, og Newfoundland ble deretter styrt av en guvernør som rapporterte direkte til London. Likevel ble dominionbetegnelsen fortsatt brukt formelt. Newfoundland gikk inn i Canada i 1949.

Etter andre verdenskrig ble dominionbetegnelsen er kort tid benyttet om India, Pakistan og Ceylon som ble selvstendige stater i 1947 og 1948. Betegnelsen var da i ferd med å gå ut av bruk i de eldre dominionene, som i New Zealand, der myndighetene fra 1945 sluttet å benytte tittelen dominion i landets navn.[6]

Betegnelsen dominion gikk generelt ut av bruk fra 1953. Dronningens tittel ble fastsatt slik at betegnelsen «rike» erstattet «dominion», som i alle tilfeller hadde vist til alle britiske besittelser og ikke bare det som fra 1907 ble betegnet som dominioner i snever forstand.[7] Landene som har felles monark omtales etter dette som samvelderiker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «dominion», Bokmålsordboka.
  2. ^ «dominion (n.)», Online Etymology Dictionary.
  3. ^ McIntyre, W. David: Guide to the Contemporary Commonwealth, Palgrave Macmillan, 2001, s. 8.
  4. ^ McIntyre, David: Commonwealth of Nations, University of Minnesota Press, 1977, s. 164.
  5. ^ Gilmore, William C.: «Newfoundland and the League of Nations», The Canadian Yearbook of International Law, årgang XVIII, 1980, s. 201–217.
  6. ^ Townend, Andrew: «The Strange Death of the Realm of New Zealand: The Implications of a New Zealand Republic for the Cook Islands and Niue», Victoria University of Wellington Law Review, bd. 34, nr. 3, 2003, s. 575–576.
  7. ^ de Smith, S.A.: «The Royal Style and Titles», The International and Comparative Law Quarterly, årgang. 2, nr. 2, 1953, s. 267–270.