Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington
Sir Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington.png
Født 1. mai 1769
Dublin
Død 14. sep. 1852
Walmer Castle
hjerneslag
Far Garret Wesley
Bror William Wellesley-Pole, Henry Wellesley, Richard Wellesley, 1. marki Wellesley
Søster Anne Smith
Parti Tory, Det konservative parti
Statsborger i Storbritannia
Medlem av Royal Society, Akademie gemeinnütziger Wissenschaften
Utmerkelse Ridder av den Hellige Ånds orden, Ridder av Sankt Mikaels orden, Ridder av ordenen det gylne skinn, Fellow of the Royal Society, Storkors av den militære Maria Teresia-ordenen, Den sorte ørns orden, Knight Grand Cross of the Order of the Bath, Den militære Wilhelmsordenen
Alma mater Eton College

Arthur Wellesley, første hertug av Wellington (født 1. mai 1769 i Dublin, død 14. september 1852Walmer Castle ved Deal i Kent i England) var britisk militær, politiker og diplomat; oberst 1796, feltmarskalk 1813, ambassadør i Paris 1814, statsminister 1828-30, utenriksminister 1834-35. Han ledet den allierte arméen i slaget ved Waterloo i 1815, der Napoléon Bonaparte led sitt endelige nederlag.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Artut Wellesley var sønn av Garett Wesley, 1. earl av Mornington, og Elizabeth Sale. Han studerte ved Eton College, i Brussel og ved en krigsskole i Angers i Frakrike.

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Wellesley ble i 1787 offiser ved det 73. infanteriregiment. Han var 1787–1793 adjutant hos lordløytnanten på Irland, 1790–1795 representent i det irske parlament, og klarte ved kjøp og forbindelser allerede i 1793 å skaffe seg oberstløytnants fullmakt ved det 33.e regiment. Deretter detok han 17941795 i krigen i Holland.

Arthur Wellesley i slaget vid Assaye i er maleri av J.C.Stadler. Slaget var en viktig seier i hans karriere og han påpekte senere at det var hans størsta seire.[1]

I India[rediger | rediger kilde]

I 1796 ble Arthur Wellesley sendt med sitt regiment til Britisk India. Etter å i 1799 ha bidratt effektivt ved storningen av Seringapatam, ble han utnevnt av generalguvernør i India, hans bror Richard Colley Wellesley, til øverstkommanderende i Mysore og la som sådan for dagen stor både militær og politisk begavelse.

I 1802 ble han utnevnt han til generalmajor og deltog i krigen mot marattene 18031804 som britisk politisk og militær kommissar for Marathariket og Decca og brakte krigen mot marattene til et for engelskmennene gunstig opphør, ved blant annet seirer ved Assaye 23. september og Argaum 29. november 1803. Wellesly ledet i 1804 fredsforhandlingene med marattstatene. Etter felttogets slutt ble han belønnet med knight-verdighet.

Han forlot India våren 1805.

Napoleonskrigene[rediger | rediger kilde]

Portrett malt av Francisco Goya 1812–14.

Ved Lord Cathcarts ekspedisjon til Hannover i 1805 førte Wellesley en brigade.

Han ble innvalgt i 1806 i det britiske underhus og fulgte i 1807 som sekretær lordløytnanten, hertugen av Richmond, til Irland og deltok som divisjonssjef i aksjonen mot København, hvorved han utmerket seg i slaget i Køge bukt 29. august og dessuten ledet forhandlingene om Københavns kapitulasjon.

I Portugal og Spania[rediger | rediger kilde]

I 1808 ble han sendt med 9 000 mann til den pyreneiske halvøy for å bekjempe franskmennene, og der ble han den førende kraft i motstanden mot dem. Han fikk derigjennom et verdensry. Hans fremrykning fra Portugal mot Jean-Andoche Junot i 1808 og seirene i slagene ved Roliça og Vimeiro 17. og 21. august, hans innfall i Spania i 1809, hans seier i slaget ved Talavera 27.–28. juli, som ble belønnet med utnevnelser til peer og titlene viscount Wellington av Talavera og baron Douro, og hans dyktig gjennomførte tilbaketog til Portugal, innrettelsen av den befestede stillingen ved Torres Vedras, der han fra oktober 1810 til mars 1811 trosset alle de tallmessig langt overlegne franskmennenes angrep, hans nye innfall i Spania i 1811, hans kraftige angrepsbevegelser i 1812, erobringen av Ciudad Rodrigo (19. januar), seierrn vrd Salamanca (22. juli) og erobrinhen av Madrid (12. august), de nye angrepåsbevegelser 1813, hvorpå fulgte den lysende seier ved Vitoria (21. juni) samt franskmennenes utdrivelse fra Spania, seieren ved Toulouse (10.–11. april 1814) – alle disse begivenheter var vitnesbyrd om Wellingtons evne til planlegging og gjennomføre strategisk og taktisk lederskap.

Hans armé var ofte mindre enn motstanderens, og ofte hadde han å kjempe med politiske problemer og med mistro fra spanjolene, sine egne høyere offiserer og politiske kretser i hjemlandet, men han overvant alle hindre som hopet seg over ham.

I England ble han i 1812 utnevnt til earl (etter Ciudad Rodrigo) og markgreve samt i 1814 (ved hjemkomsten) til hertug av Wellington. Også Portugal og Spanien hedret ham:. Han ble opphøyd til greve av Vimeiro i 1811, markhgreve av Torres Vedras og hertug av Vitoria og av Ciudad Eodrigo og grande av Spania, alt i 1812, samt markgreve av Douro i 1814. Britisk feltmarskalk ble han i 1813 etter å ha dervet de franske arméene ut av Spania.

Krigets siste fase og avslutning[rediger | rediger kilde]

Efter Napoleons fall og fredsslutningen i 1814 ble han i juli ambassadør i Paris og etterfulgte i februar 1815 Lord Castlereagh som Englands representant ved Wienerkongressen, skjønt uten å der spille noen mer fremtredende rolle.

Etter Napoleons tilbakekomst (mars 1815) fikk han befal over den av 35 000 engelskmenn og 60 000 nederlendanske og tyske kontingenter sammensatte armé, som ble satt sammen i Nederlandene og som skulle kjempe mot franskmennene i samvirke med den preussiske armé under Gebhard Leberecht von Blücher. Napoleon hadde nesten klart å sprenge fra hverandre de alt for meget utspredte engelske og preussiske arméer, men ved Wellingtons ro og hans styrkers gode egenskaper klarte hans armé hå holde stand ved Waterloo (18. juni 1815) frem til preussere nådde frem til slagmarken, hvorved det franske bnederlag ble beseglet.

Deretter rykket han inn i Paris, og vedm forhandlinger med Joseph Fouché fikk han uten motstand Ludvig XVIII gjeninnsatt på tronen.

Angående fredsvilkårene sluttet han seg til Russlands oppfatning om at Frankrike ikke skulle tvinges til alt for store territorielle avtredelser (Preussen krevde Elsass-Lothringen). Han ble deretter i oktober kommandant for den okkupasjonsarmé som for fem år skulle underholdes i Frankrike. Men på kongressen i Aachen i 1818 tiltrådte han forslaget om okkupasjonens umiddelbare opphør, selv om han med dette personlig gikk glipp av en kraftig minkelse av innflytelse og innkomster.

Politiker og ambassadør[rediger | rediger kilde]

Etter gjenkomsten til England inntok han som generalfelttøymester en plass i kabinettet, men spilte der ingen betydelig rolle. Da Castlereagh døde ble Wellington i 1822 sendt til å ta hans plass ved kongressen i Verona, der han motsatte seg Russlands forslag at Europas makter skulle utferdige en erklæring mot den spanske konstitusjon, og mot planen å sende en russisk intervensjonsarmé til Spania. Han var uenig med George Canning vedrørende anerkjennelsen av de spanskamerikanske republikker, men støttet hans plan å i forening med Russland å intervenere til fordel for grekerne i deras kamp mot tyrkerne. Han påtok seg i denne hensikt i 1826 en ekstraordinær sendeferd til Russland, der han imidlertid ikke klarte å utrette meget.

I 1827 ble han utnevnt til øverstkommanderende for arméen, og gikk i april samme år ut av ministeriet, da Caning ble dets sjef.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Hertugen av Wellingtons heraldiske våpen.

Etter ministeriet Goderichs fall i januar 1828 fikk han i oppgave å danne et ministerium, og som dets leder gjennomførte han i 1829 i forening med Robert Peel katolikkenes emancipation, selv om han tisligfere hadde motsatt seg denne av Whigs-partiet foreslåtte tiltak. Katolikkenes emancipation var det wellingtonske kabinettets storverk; i øvrig var hans ministertid ikke merket av mange bemerkelsesverdigheter.

Den bestemthet med vilken Wellington erklærte seg mot parlamentsreformen, som mange den gang gikk så ivrig inn for i England, brakte hans kabinett til fall den 15. november 1830. Han ble selv så upopulær at han på Waterloo-dagen i 1831 ble truet av Londons pøbel.

Senere virke i toppolitikken[rediger | rediger kilde]

I mai 1831 ble han anmodet å danne et kampministerium mot parlamentsreformen, men misslyktes og holdt seg ved den avgjørende avstemningen i overhuset borte med sine tilhengere for å unnvike en tiltenkt masseutnevnelse av nye peers for å gå gjennomdrevet forslaget.

I 1834 tilbød kongen ham å danne et nytt kabinett, men han pekte på Robert Peel som en mer passende ministerpresident, ledet styret til dennes hjemkomst fra Italia og fikk så med på å tjenestegøre under Peel som utenriksminister de få måneder hans ministerium holdt seg (til april 1835). Han var også medlem i Peels andre kabinett (1841–46), og regjeringspartiets leder i Overhuset.

I 1842 ble han på nytt arméns øverstkommanderende.

Etter politikken[rediger | rediger kilde]

Han trakk seg i 1846 tilbake fra det politiske liv.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kurt von Priesdorff: Soldatisches Führertum. Band 4. Hanseatische Verlagsanstalt Hamburg. o.J. S. 453-455
  • Michael Glover: Wellington as Military Commander. Sphere Books, London 1973, ISBN 0-7221-3903-9.
  • Richard Holmes: Wellington. The Iron Duke. HarperCollins, London 2003, ISBN 0-0071-3748-6.
  • John Keegan: Die Maske des Feldherrn. Quadriga, Berlin 2000, ISBN 3-88679-283-8.
  • Elizabeth Longford: Wellington. Weidenfeld and Nicolson, London 1992, ISBN 0-297-81273-4.
  • "Wellington" i Frans G. Bengtssons essäsamling För nöjes skull (1947); även i förf:s engelska essaysamling A walk to an ant hill (1950).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kilde i artikkelen Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington (15 juli 2010) på engelskspråklig Wikipedia: Holmes, Richard. Wellington: The Iron Duke. London: Harper Collins Publishers, 2002 ISBN 0-00-713750-8, s. 75–81.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Category:Arthur Wellesley, 1st Duke of Wellington – bilder, video eller lyd


Forgjenger:
 Frederick Robinson 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Charles Grey