Skottland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Skottland
Scotland (skotsk/engelsk)
Alba (skotsk gælisk)

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Kongelig: Nemo me impune lacessit
(latin: Ingen krenker meg ustraffet)
HovedstadEdinburgh
TidssoneUTCGMT
Areal
 – Totalt
 – Vann

78 782 km²
1,9 %
Befolkning5 404 700 (2016)
Bef.tetthet68,6 innb./km²
StyreformSelvstyrt del av Storbritannia
FørsteministerNicola Sturgeon
Offisielle språkengelsk, skotsk-gælisk og skotsk
ValutaBritisk pund
NasjonalsangFlower of Scotland (de facto)
Toppnivådomene.uk, .scot
Landskode for telefon+44

Skottland (engelsk/skotsk: Scotland, skotsk-gælisk: Alba) er et delvis selvstyrt landområde (konstituert land) i den nordlige delen av landet Storbritannia og øya Storbritanna.[1][2][3] Innenfor øya Storbritannia er Skottland arealmessig det nest største landområdet (med 32 % av flaten, men bare 8 % av befolkningen) etter England, fulgt av Wales og Nord-Irland. Det meste av befolkningen, inkludert hovedstaden Edinburgh, er konsentrert i Det sentrale beltet, det vil si flaten mellom Det skotske høylandet og Det sørlige opplandet (Southern Uplands) i Det skotske lavlandet. Det geografiske området består av den nordlige tredjedelen av øya Storbritannia samt øygruppene Shetland, Orknøyene og Hebridene. Skottland grenser i sør mot England, i nordøst mot Nordsjøen og norsk sjøsektor, mot Atlanterhavet i nord og vest, Irskesjøen i sørvest. Foruten fastlandet består Skottland av mer enn 790 øyer.[4] Hovedstaden er Edinburgh, men den største byen er Glasgow. Andre store byer er Aberdeen og Dundee.

Skottland er delt inn i 32 administrative underavdelinger eller lokale myndigheter, kjent som rådsområder (council areas).[5] Glasgow er det største rådsområdet når det gjelder befolkning, med Highland som det største når det gjelder areal. Begrenset selvstyrende makt, som dekker emner som utdanning, sosialtjenester og veier og transport, er delegert fra den skotske regjeringen til hver underavdeling.[5] Skottland er det nest største landet i Storbritannia, og utgjorde 8,3 % av befolkningen i 2012.[6]

Kongedømmet Skottland oppsto som en uavhengig suveren stat på 900-tallet og fortsatte å eksistere fram til 1707. Ved arv i 1603 ble Jakob VI av Skottland konge av England og Irland, og dannet dermed en personalunion av de tre kongedømmene. Skottland inngikk deretter en politisk union med kongeriket England 1. mai 1707 for å opprette det nye kongeriket Storbritannia.[7][8] De to landene hadde hatt felles monark siden personalunionen i 1603, men hadde beholdt uavhengige parlamenter. Skottland har alltid hatt en egen forvaltning, inkludert eget juridisk og rettslig system som bygger på andre prinsipper enn de engelske. Forbundet opprettet også parlamentet i Storbritannia, som etterfulgte både parlamentet i Skottland og parlamentet i England. I 1801 inngikk kongeriket Storbritannia en politisk union med kongeriket Irland for å opprette Det forente kongerike Storbritannia og Irland (i 1922 løsrev Den irske fristaten seg fra Storbritannia, noe som førte til at sistnevnte ble offisielt omdøpt[9] til Det forente kongeriket av Storbritannia og Nord-Irland i 1927).[10]

Innenfor Skottland har monarkiet i Storbritannia fortsatt å bruke en rekke stiler, titler og andre kongelige symboler for statsskap som er spesifikke for kongeriket Skottland fra før foreningen. Rettssystemet i Skottland har også holdt seg adskilt fra det i England og Wales og Nord-Irland; Skottland utgjør en distinkt jurisdiksjon i både offentlig og privatrett.[11] Den fortsatte eksistensen av juridiske, utdanningsinstitusjoner, religiøse og andre institusjoner som er forskjellige fra de i resten av Storbritannia, har alle bidratt til fortsettelsen av skotsk kultur og nasjonal identitet siden 1707 som innlemmet unionen med England.[12] den skotske kirken har bidratt til å opprettholde skotsk identitet og nasjonalitet til tross for unionen.

I 1999 ble et skotsk parlament gjenopprettet, i form av en delegert lovgiver i ettkammer bestående av 129 medlemmer, med myndighet over mange områder av innenrikspolitikken.[13] Lederen for den skotske regjeringen er Skottlands førsteminister, som støttes av den første viseministeren i Skottland.[28] Skottland er representert i Det britiske parlamentet med 59 parlamentsmedlemmer. Det er også medlem av British-Irish Council,[14] og sender fem medlemmer av det skotske parlamentet til den britisk-irske parlamentariske forsamlingen,[15] i tillegg til å være en del av Joint Ministerial Committee, representert av førsteministeren.[16]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Opphavet til navnet Skottland kommer fra Scoti, det latinske navnet på gælerne. Philip Freeman har spekulert i sannsynligheten for at en gruppe krigere/angripere adopterte et navn fra en indoeuropeisk rotord, *skot, og siterer parallellen i gresk skotos (σκότος), som betyr «mørke, dysterhet».[17] Det senlatinske ordet Scotia («landet til gælerne») ble opprinnelig brukt for å referere til Irland,[18] og på samme måte i tidlig angelsaksisk ble Skottland brukt for å henvise til Irland.[19] Senest på 1000-tallet ble Scotia brukt til å referere til (gælisktalende) Skottland nord for elven Forth, ved siden av Albania eller Albany, begge avledet fra den gæliske Alba.[20] (Albania her må ikke forveksles med republikken AlbaniaBalkan-halvøya i Sørøst-Europa.) Bruken av ordene Skottland og Skottland for å omfatte alt det som nå er Skottland ble vanlig i senmiddelalderen.[7]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Gjentatte istider, som dekket hele landmassen til det moderne Skottland, ødela alle spor etter menneskelig bosetninger som kan ha eksistert før mesolittisk tid. Det antas at de første gruppene av nomadiske jegere og samlere etter istiden ankom Skottland for rundt 12 800 år siden, da isdekket trakk seg tilbake etter den siste istiden.[21] På den tiden var Skottland dekket av tett skog, hadde mer myrland, og hovedformen for transport var via vann.[22]  Disse nybyggerne begynte å bygge de første kjente permanente husene på skotsk jord for rundt 9500 år siden under neolittisk tid (bondesteinalderen), og første landsbyer for rundt 6000 år siden. Den godt bevarte landsbyen Skara BraeOrknøyene stammer fra denne perioden. Neolittiske bolig-, grav- og rituelle steder er særskilt vanlige og godt bevart på de nordlige vestlige øyene, hvor mangel på trær førte til at de fleste strukturer ble bygget av lokal stein.[23] Bevis på sofistikerte førkristne trossystemer er demonstrert av steder som Callanish-steineneLewis og Maeshowe på Orknøyene, som ble bygget i det tredje årtusen f.Kr.[24]

Neolittisk gårdsdrift brakte faste bosetninger. Ved Balbridie i Aberdeenshire ble avlingsmerker undersøkt, og det ble funnet grøfter og stolpehull, som avslører en massiv tømmerrammet bygning som dateres til rundt 3600 f.Kr. En nesten identisk bygning, med levninger etter keramikk, ble gravd ut ved Claish nær Stirling.[25]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Utgravning av fortidsminnet Skara Brae, Orknøyene

Den første skriftlige referansen til Skottland var i 320 f.Kr. av den greske sjømannen Pytheas fra Massalia, som kalte nordspissen av Skottland for Orcas, kilden til navnet på Orknøyene.[26]  I løpet av det første årtusen f.Kr. endret samfunnet seg dramatisk til en høvdingmodell, ettersom konsolidering av bosetting førte til konsentrasjon av rikdom og underjordiske lagerrom med overskuddsmat.[27]

Den romerske erobring av Britannia ble aldri komplett da det meste av dagens Skottland aldri ble brak inn under romersk politisk kontroll.[28] Den første romerske inngrepet i Skottland skjedde i 79 e.Kr., da den romerske hærføreren Agricola invaderte Skottland; han beseiret en kaledonsk hær i slaget ved Mons Graupius i 83 e.Kr.[29] Etter den romerske seieren ble romerske festningsverker kortvarig opprettet langs høydedraget Gask Ridge nær kanten av Det skotske høylandet, men tre år etter slaget ble romerske hærene trukket seg tilbake til Southern Uplands.[30] Rester av romerske festninger etablert i det 1. århundre har blitt funnet så langt nord som Moray Firth.[28] Under den romerske keiseren Trajans regjeringstid (r. 98–117), hadde romersk kontroll bortfalt til Britannia sør for en linje trukket mellom elven Tyne og Solway Firth.[31] Langs denne linjen reiste Trajans etterfølger Hadrian (r. 117–138) et defensivt murverk kalt Hadrians mur i Nord-England[29]  og Limes Britannicus, som romerne kalte den, ble den nordlige grensen til Romerriket].[32][33] Den romerske innflytelsen på den sørlige delen av landet var betydelig, og de introduserte kristendommen til Skottland.[34][24]

En del av Hadrians mur.

Den antoninske mur ble bygget fra 142 etter ordre fra Hadrians etterfølger Antoninus Pius (r. 138–161), og forsvarte den romerske delen av Skottland fra barbariske (ikke-romerske) delen av øya, nord for en linje mellom Firth of Clyde og Firth of Forth. Den vellykkede romerske invasjonen av Caledonia 208–210 ble utført av keisere fra det severanske dynasti som svar at kaledonerne i 197 hadde brutt traktaten,[28] men permanent og endelig erobring av hele Britannia ble forhindret av dødsfallet til seniorkeiseren Septimius Severus (r. 193–211) mens han var på felttog ved Eboracum (York), og kaledonerne var igjen i opprør i 210–211.[28] Festninger som ble reist av den romerske hæren under det severanske hærtoktet ble plassert i nærheten av de som ble etablert av Agricola og og i særdeleshet mengder ved inngangen til dalene i høylandet.[28]

For de romerske historikerne Tacitus og Dio Cassius ble det skotske høylandet og området nord for elven Forth kalt Caledonia.[28] I følge Dio Cassius var innbyggerne i Caledonia kaledoniere og Maeatae.[28] Andre antikke forfattere brukte adjektivet «kaledonsk» for å gjelde hvor som helst i det nordlige eller indre Storbritannia, og nevner ofte regionens mennesker og dyr, dets kalde klima, dets perler og en bemerkelsesverdig region med skogkledde høydedrag (latin: saltus) som den gresk-romerske filosofen Klaudios Ptolemaios i hans verk Geographia på 100-tallet e.Kr. beskrev til å må ha vært sørvest for Beauly Firth.[28] Navnet Caledonia har sitt ekko i stedsnavnene til Dunkeld, Rohallion og Schiehallion.[28]

Conspiratio barbarica («barbarenes sammensvergelse») var romernes betegnelse på et felles angrep fra flere folkegrupper eller stammer mot romersk styre i Britannia på slutten av 300-tallet, men ble etter hvert slått tilbake av Flavius Theodosius. En av angriperne var folkegruppe kalt Scoti. En virkning av dette store angrepet var opprettelsen av en ny romersk provins kalt Valentia, etter den regjerende keiseren Valens (r. 364–378), som kan ha vært i Skottland på denne tiden.[28] Romersk militærstyre ble helt trukket tilbake fra øya tidlig på 400-tallet, noe som resulterte i innvandring og bosetning av germanske folk fra nordlige Europa til Britannia, saksere, anglere og andre, felles betegnet som angelsaksere. Disse slo seg også ned i sørlige Skottland og resten av det østlige Britannia.[31]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

I de påfølgende århundrene ekspanderte skottenes kongedømme fra et forholdsvis lite område i Moray til bortimot det som ble dagens Skottland. Helt i nord og på de ytre øyene beholdt norrøne bosettere kontroll mens de skotske kongene stadig søkte å utvide territoriene sørover i det nordlige England.

Perioden var likevel markert med et relativt godt forhold til Wessex-herskere i England, samtidig som det var intense dynastisk uenighet innad. En gang etter en invasjon av kongedømmet i Strathclyde ved kong Edmund I av England i 945 ble provinsen overtatt av kong Máel Coluim mac Domnaill (Malcolm I av Skottland). I løpet av regimet til kong Indulf av Skottland (954-962) erobret skottene festningen som senere ble kalt for Edinburgh, deres første fotfeste i Lothian og regimet til kong Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland) markerte en tettere innlemmelse av disse områdene, men det kritiske året var kanskje 1018 da Máel Coluim beseiret northumbrianerne i slaget ved Carham.

Normannisering av Skottland[rediger | rediger kilde]

Den normanniske erobringen av England i 1066 medførte en kjede av hendelser som drev det skotske kongedømme vekk fra sine gæliske røtter. Kong Máel Coluim mac Donnchada (Malcolm III av Skottland) giftet seg med prinsesse Margaret, søster av Edgar Ætheling, den avsatte anglosaksiske tronpretendenten til England og som deretter fikk skotsk støtte. Margaret spilte en hovedrolle i å redusere innflytelsen til den keltiske kristendommen, og da hennes yngste sønn ble konge som David I av Skottland inviterte han normanniske adelsmenn til landet. Disse bidro til en normannisk føydalisering av Skottland. David etablerte en rekke bykjerner, såkalte burgher, for å utvikle handelen med kontinentet og Skandinavia. David giftet seg normannisk og ved slutten av 1200-tallet var en rekke av adelsfamiliene i Skottland normanniske. De første møtene til Skottlands parlament kom også sammen på denne tiden.

Den skotske uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]

Robert Bruce, Skottlands store frigjører.

Skottlands krise startet med at purunge Margareta, jomfruen fra Norge, døde på sjøfarten over fra Norge til Skottland som den siste direkte arvingen til kong Alexander III av Skottland. Den skotske adelen inviterte den engelske kongen til å avgjøre rivaliserende krav til å arve den skotske tronen. Kong Edvard I av England innførte isteden Johan Balliol som en vasallkonge og utøvde direkte kontroll over Skottland, men skottene motsatte å bli underlagt engelsk styre, først under lederskap ved William Wallace og Andrew Murray til støtte for Johan Balliol som satt i engelsk fangenskap. Mot alle odds slo de to hærførerne engelskmennene ved Stirling Bridge i 1297. Den legendariske Robert Bruce, som ble kronet som Robert I den 25. mars 1306, vant en avgjørende seier over engelskmennene i slaget ved Bannockburn mellom den 23. og 24. juni 1314, men krigen blusset opp igjen under den andre uavhengighetskrigen fra 1332 til 1357 da Edvard Balliol forsøkte uten hell, selv med aktiv støtte fra England, å vinne tilbake tronen fra Bruce-familiens arvinger. Med fremkomsten av Stewart-dynastiet i 1370-årene begynte situasjonen i Skottland igjen å stabilere seg.

På slutten av høymiddelalderen begynte Skottland å dele seg i to kulturelle områder – det hovedsakelig skotsk-talende lavlandet og det hovedsakelig gælisk-talende høylandet og helt syd i Galloway. Historisk sett har lavlandet fra Edinburgh og sørover vært nærmere den europeiske kulturen i motsetning til klan-systemet i de nordlige regionene som forble dominerende frem til personalunionen i 1707.

Union med England[rediger | rediger kilde]

I 1603 arvet kong Jakob VI av Skottland tronen til kongedømmet England, forlot Skottland for aldri mer å vende tilbake og ble således Jakob I av England. Med unntaket av en kortere epoke under Oliver Cromwells protektorat forble Skottland en selvstendig stat, men med betydelig konflikter mellom kronen og den presbyterianske bevegelsen convenanterne over kirkens styre. Etter den ærerike revolusjon og avsettelsen av den katolske Jakob VII ved Vilhelm og Maria ble Skottland kortvarig truet til å velge en annen protestantisk monark fra England. I 1707 derimot, etter trussel fra England om stenge handelen og fri bevegelse over grensene, gikk det skotske og det engelske parlamentet sammen om personalunionen («Acts of Union 1707») som dannet kongedømmet Storbritannia.

To betydelige jakobittopprør oppsto i vestlige Skottland i 1715 og 1745, men maktet ikke å fjerne Huset Hannover fra den britiske tronen i 1746 da prins Karl Edvard Stuart, også kjent som Bonnie Prince Charlie, gjorde krav på den skotske tronen. Det siste slaget om makten ble ført på Culloden Moir 16. april 1746, utenfor Inverness, hovedstaden i det skotske høylandet, hvor mer enn 1 200 skotter og knapt 400 engelskmenn døde.

Den moderne perioden[rediger | rediger kilde]

Skotsk landskap; Loch Etive fra Sron nam Feannag.

I kjølvannet av den skotske opplysningstiden og den industrielle revolusjonen ble Skottland ett av de kommersielle, intellektuelle og industrielle maktsentrene i Europa. Paradoksalt med den nasjonale og kulturelle blomstringen var det samtidig stor fattigdom som kulminerte med den brutale ryddingen av Høylandet, «The Highland Clearances», på 1800-tallet da småfolks bosteder ble brent ned, sult og nød bredte seg og en stor del av Skottlands befolkning ble tvunget til utvandre for å skape rom for rikfolks sauemarker.

I tiden etter den andre verdenskrig skapte nedgangen i industrien nød og arbeidsledighet, men de siste tiårene har Skottland oppnådd en kulturell og økonomisk renessanse, fyrt opp ved en forbedret økonomi, oppbyggingen av en elektronikkindustri, og utvinningen av olje og gass fra Nordsjøen. I 1945 fikk Det skotske nasjonalitetspartiets første medlem i parlamentet støtte for ideen om skotsk selvstendighet. Tanken om skotsk selvstendighet vokste, og i 1979 stemte et flertall av velgerne (52% ja mot 48% nei med 62% oppslutning) for en egen folkevalgt forsamling med sete i Edinburgh.[trenger referanse] Likevel den innekommende regnering av den konservative statsministeren Margaret Thatcher opphevet loven om etableringen av parlamentet. Den konservative regjeringens politikk møtte hard motstand fra skottene. Dette førte igjen til nye krav om skotsk selvstyre og etter arbeiderpartiet tok makt i 1997, ble en ny folkeavsteming om å etablere en skotsk parlament godjkent i 1997, 74% ja mot 26% nei med 60% oppslutning.[trenger referanse]

Regjeringsmakten over Skottland ble delegert fra det britiske parlamentet til det skotske parlamentet gjennom Skottlandloven av 1998. Det skotske parlamentet, etablert i 1999, innehar både lovgivende og utøvende makt; den utøvende makten iverksettes av en eksekutivkomité («Scottish Executive») med en førsteminister som leder.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Det moderne skotske parlamentet i Edinburgh.

Som ett av de konstituerte land av Storbritannia er det skotske overhodet den britiske monarken, nåværende kong Charles III (siden 2022)

Konstitusjonelt er Det forente kongedømmet en union med et regjerende parlament og regjering. Under systemet med selvstyre (home rule = hjemmestyre) fra slutten av 1990-årene ble de konstituerte landene innenfor Det forente kongedømmet gitt begrenset selvstyre, underlagt det britiske parlamentet i Westminster som kan endre, utvide eller avskaffe de nasjonale selvstyrene. I den forstand er det skotske parlamentet ikke selvstendig og uavhengig, men det betraktes som lite sannsynlig at et britisk parlament vil ensidig avskaffe selvstyre uten å konsultere en folkeavstemning i de gjeldende landene.

Utøvende makt i Det forente kongedømme er gitt fullmakt til kongen i rådsforsamlingen, King-in-Council, mens lovgivende makt er gitt fullmakt til kongen i parlamentet, King-in-Parliament (kronen og parlamentet og den utøvende makt i Det forente kongedømme ved Westminster i London). Under selvstyret har den utøvende og lovgivende makt i bestemte områder gitt konstituert delegert makt til eksekutivkomitéen og det skotske parlamentet i Holyrood i Edinburgh. Det forente kongedømmets parlament beholder aktiv makt over det skotsk skattesystemet, sosiale sikkerhetssystemet, militæret, og internasjonale forbindelser, kringkasting, og noen andre områder som er tydelig spesifisert i Skottlandsloven av 1998 som reserverte saker. Det skotske parlamentet har lovgivende autoritet over alle områder relatert til Skottland, men har begrenset myndighet til å endre inntektsskatt.

Det skotske parlamentet er en lovgivende forsamling bestående av 129 medlemmer, 73 som representerer individuelle valgkretser (personlige stemmer), og 56 som blir valgt fra åtte ulike valgregioner ved tilleggsstemmer. Kongen utpeker ett av parlamentsmedlemmene, ved en nominasjon i parlamentet, som «førsteministeren» som fungerer som en «statsminister». Andre ministrer blir også utpekt av kongen ved nominasjon i parlamentet, og sammen med førsteministeren danner de eksekutivkomitéen, den utøvende makt i regjeringen.

Den nåværende førsteministeren (siden 2014) er Nicola Sturgeon fra det skotske nasjonalpartiet (Scottish National Party) som argumenterer for skotsk uavhengighet. Det viktigste opposisjonspartiet er Arbeiderpartiet (Labour Party). Andre partier inkluderer det konservative partiet (Conservative), Liberaldemokratene (Liberal Democrats), det skotske grønne partiet (Scottish Green Party) og det skotske sosialistpartiet (Scottish Socialist Party).

Edinburgh har ofte blitt kalt for «Nordens Athen», hvilket dette monumentet i Edinburg vitner om og som aldri ble fullført grunnet manglende finansiering.

Under selvstyret er Skottland representert med 59 medlemmer fra parlamentet i det britiske Underhuset (House of Commons), valgt fra territorialbaserte skotske valgkretser. En statssekretær for Skottland sitter i Det forente kongerikets kabinett og er ansvarlig for reserverte (ikke-delegerte) beslutninger, foruten også forholdet til andre ministrer i Whithall. Det skotske parlamentet kan overføre saker som blir sett på som anliggende for Det forente kongerike tilbake til Westminster. Skottlandskontoret (Scotland Office) er et departement i Det forente kongerikets regjering, ansvarlig for reserverte skotske anliggender. Inntil 1999 kunne skotske adelsmenn sitte i det britiske Overhuset (House of Lords).

Det politiske debatten i Skottland tenderer å bevege seg rundt konstitusjonelle spørsmål. Under presset fra en voksende støtte for skotsk uavhengighet har politikken for selvstyre blitt fremmet av de tre største partiene til en viss grad i løpet av deres historie, skjønt både Arbeiderpartiet og Det konservative partiet har også til tider vært imot det. Dette spørsmålet har dominert den skotske politiske debatten i den siste halvdelen av 1900-tallet. Nå som selvstyret har blitt innført er går spørsmålene på om det skotske parlamentet skal ha utvidet myndighet (eksempelvis over finans og skatter), eller om det skal oppnå full uavhengighet. Ved valget til den skotske nasjonalforsamlingen den 5. mai 2011, fikk nasjonalistene flertall og kunne danne en flertallsregjering med Alex Simon som førsteminister. 15. oktober 2012 ble det inngått en avtale («The Edinburgh Agreement») mellom Storbritannias statsminister David Cameron og den skotske førsteminister Alex Salmond i den skotske hovedstaden Edinburgh for å sikre britisk godkjennelse av en folkeavstemning.[35] Folkeavstemningen om skotsk uavhengighet skal etter planen avholdes 18. september 2014.[36]

Det er en del politiske beslutninger innenfor offentlige tjenester som skiller Skottland fra resten av Storbritannia. Mens kostnadene for en universitetsutdannelse og pensjonisttjenester er gratis til viss grad i Skottland, blir det betalt former for gebyr i resten av Storbritannia. Skottland var også det første landet innenfor Storbritannia som forbød sigarettrøyking på offentlige steder.

Lovverk[rediger | rediger kilde]

Skotsk lov er loven i Skottland. Det er et unikt system med røtter både i oldtiden og i romersk lov, og kombinerer egenskaper fra en borgerlov som dateres tilbake til Corpus Juris Civilis og allmenn lov som har kilder i middelalderen. Vilkårene for Unionstraktaten med England i 1707 garanterte den fortsatte eksistensen av et separert lovsystem i Skottland. Tidligere var det flere ulike regionale lovsystemer, ett som var i bruk var Udal LawOrknøyene og Shetland med røtter tilbake til norrøn tid og basert på den norske Odelsretten, men som for det meste ble avskaffet i 1611. Andre lovsystemer var basert på vanlig gælisk eller bretonsk lov som overlevde på Det skotske høylandet helt frem til 1800-tallet.

Skotsk lovverk har tre former for domstoler: sivil, kriminal og heraldisk domstoler. I de sivile domstolene er høyesteretten (High Court of Justiciary) den øverste og avgjørende kriminaldomstolen. Begge domstolene holder til i Parliament House i Edinburgh, det tidligere parlamentet i Skottland før selvstyret. Fylkesdomstolen (Sheriff Court) er hoveddomstolen for sivile og kriminelle rettstvister. Det er 60 av disse over hele landet. Distriktsdomstoler ble introdusert i 1975 for mindre lovovertredelser. Den heraldiske domstolen (Court of the Lord Lyon) regulerer heraldiske spørsmål i Skottland.

Skotsk lov er også spesiell ved at det tillater tre kjennelser i kriminelle saker, inkludert den kontroversielle «ikke bevist»-domsavgjørelsen. Ikke bevist og ikke skyldig gir samme utslag – at en person ikke kan bli tiltalt for samme forbrytelse igjen.

Underavdelinger[rediger | rediger kilde]

I 1996 ble Skottland delt inn i 32 rådsområder for lokalstyring. Disse er felles myndigheter for alle lokale tjenester som utdannelse, sosiale tjenester, miljø og vegvesen. Noen av de større rådene er også delt inn i områdekomiteer. Samfunnsråd er uformelle organisasjoner som representerer bestemte områder innenfor et rådsområde. Kongen utpeker en embetsperson, Lord Lieutenant, som representerer henne i de trettito tilsvarende områdene i Skottland.

For å kunne administrere rettsvesenet er Skottland delt inn i seks sheriffdomer. I det skotske parlamentet er der 129 medlemmer av sheriffdomene som representerer 73 individuelle og 8 regionale parlamentsmedlemmer (med 7 medlemmer per region). I Storbritannias parlament er der 59 skotske parlamentsmedlemmer.

Bystatusen på nivået city i Storbritannia er bestemt av det kongelige charter. For øyeblikket er der seks byer med slik status i Skottland:

Status som kongelig burgh er også belønnet ved kongelig charter og blir holdt ved 66 steder. Dundee er den eneste byen som også har status som kongelig burgh. Aberdeen, Edinburgh, Glasgow, Inverness og Stirling har alle fått denne ære trukket tilbake.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Avgrensninger[rediger | rediger kilde]

Topografisk kart over Skottland.

Skottland består av den nordlige tredjedelen av øya Storbritannia, og ligger i nordvestlige hjørnet av Europa. Det totale landmassene består av 78 772 km². Skottlands eneste landgrense er mot England i sør og som strekker seg 96 km fra kyst til kyst, fra elven Tweed på østkysten til fjorden Solway Firth i vest. Øya Irland ligger rundt 30 km sør for sørvestlige Skottland. Norge ligger rundt 400 km til nordøst og Færøyene og Island ligger rett nord. Skottland ligger mellom Atlanterhavet og Nordsjøen.

Skottlands territorium ble generelt etablert ved York-traktaten i 1237 mellom Skottland og England, og Perth-traktaten i 1266 mellom Skottland og Norge. Unntakene inkluderer Man, som nå er underlagt den britiske kronen, men er ikke en del av Det forente kongerike; Orknøyene og Shetland som ble overtatt fra Norge; og byen Berwick-Upon-Tweed som ble definert som underlagt engelske lover i henhold til parlamentsbeslutningen («Wales and Berwick Act») i 1746. Den lille øya i Atlanterhavet, Rockall, ble annektert av Storbritannia i 1972 og ble administrativt underlagt Harris på Hebridene, men dette er blitt bestridt av Irland, Island og Danmark. Både Storbritannia (i 1997) og Irland (i 1996) har siden ratifisert De forente nasjoners konvensjon om Sjøloven som ekskluderer Rockall fra å bli kvalifisert som landområde fra hvor territorialgrenser kan bli målt, skjønt Rockall er blitt påstått å allerede være innenfor territorialgrensene til henholdsvis både Storbritannia og Irland.

Landet består av et fastlandsområde foruten flere øygrupper. Fastlandet kan bli delt inn tre områder: Høylandet i nord (Highland); det sentrale beltet (Central Belt) og de sydlige høylandene (Southern Upland). De nordlige høylandene er fjellrike og delt i to av Great Glen. De høyeste fjellene i Storbritannia ligger her, inkludert Ben Nevis som strekker seg 1 344 meter. Alle fjellene som er over 900 meter er kjent som Munros. Det sentrale beltet er generelt lavland og her bor de fleste innbyggerne. Det sentrale beltet blir ofte delt mellom vestkysten med områdene rundt Glasgow og østkysten med områdene rundt hovedstaden Edinburgh. De sydlige høylandene består av en rekke høydedrag og fjell som strekker seg rundt 200 km lang fra Stranraer ved Irskesjøen til East Lothian og Nordsjøen.

Skottland har over 790 øyer, delt inn fire hovedgrupper: Shetland, Orknøyene og Hebridene, sistnevnte delt i Indre Hebridene og Ytre Hebridene. Firth of Clyde og Firth of Forth har også mange øyer. St. Kilda er den mest fjerntliggende av alle ubebodde skotske øyer og ligger over 160 km fra fastlandet.

Klima[rediger | rediger kilde]

Det skotske klimaet er temperert og oseansk, og er vanligvis svært omskiftelig. Det blir varmet av Golfstrømmen fra Atlanterhavet. Temperaturen er generelt lavere enn resten av Storbritannia. Den kaldeste, -27.2 °C, ble målt ved Braemar i Grampian-fjellene den 11. februar 1895 og 10. januar 1982, og ved Altnaharra i Høylandet den 30. desember 1995. Gjennomsnittlig maksimal vintertemperatur er 6 °C i lavlandet og med en tilsvarende gjennomsnittlig maksimal sommertemperatur på 18 °C. Den høyeste temperaturen som er blitt målt er 32.9 °C ved Greystock i grenseområdene den 9. august 2003.

Generelt er det vestlige Skottland vanligvis varmere enn det østlige området på grunn av Golfstrømmen, og det kaldeste overflatetemperaturen er i Nordsjøen. Tiree på Indre Hebridene er det mest solrike stedet i landet: det hadde 300 dager med solskinn i 1975. Regn varierer over hele Skottland. De vestlige høylandene i nord er de mest regnrike områdene med årlig gjennomsnittlig nedbør på mer enn 3 000 mm. Til sammenligning får det mest av lavlandet mindre enn 800 mm årlig. Tung snøfall er ikke vanlig i lavlandet, men blir mer vanlig lenger nord. Braemar erfarer et gjennomsnitt på 59 snødager i året mens kystområdene har gjennomsnittlig mindre enn 10 dager.

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Hovedkvarteret til Bank of Scotland i Edinburgh.

Den skotske økonomien er tett forbundet med økonomien i Europa og resten av den videre vestlige verden, spesielt innenfor eksport. Skotsk økonomi er markedsstyrt, men med noe justering fra myndighetene, omtrent som i Norge. Etter den industrielle revolusjon var skotsk økonomi konsentrert på tungindustri, dominert av skipsbygging, kulldrift og stålindustri. Da veksten i industrien falt dramatisk etter den andre verdenskrig endret karakteren på skotsk økonomi seg betydelig og den ble vendt mot teknologi og tjenestebasert økonomi. I 1980-årene oppsto det en voldsom vekst i den såkalte «Silicon Glen»-korridoren mellom Glasgow og Edinburgh hvor mange store teknologibedrifter ble bygget. Oppdagelsen av olje i Nordsjøen i 1970-årene bidro også til omforme skotsk økonomi i betydelig grad.

Edinburgh er Skottlands finansielle senter, det sjette største i Europa, og med mange store finansbedrifter, blant annet Royal Bank of Scotland (andre største bank i Europa), HBOS (eierne av Bank of Scotland) og Standard Life. Glasgow er Skottlands ledende sjøhavn og er fjerde største tilvirkningssenteret for manufaktur i Storbritannia, og står for mer enn 60 % av Skottlands manufaktureksport. Skipsbygging, selv om det betydelig mindre enn i høytidsdagene i første halvdel av 1900-tallet, betyr fortsatt en god del for byens inntekter. Byen er også Skottlands største og viktigste handelssenter, men er også ett av Europas 20 største finansielle sentre og hvor mange av Storbritannias viktigste selskaper befinner seg. Aberdeen er senteret for den skotske delen av nordsjøoljen. Andre viktige industrier er tekstil, kjemikalier, destillering, brennerier, fiske og turisme.

I 2006 eksporterte Skottland (ikke medregnet handel med resten av Storbritannia) for rundt 20,6 milliarder pund, hvorav rundt to tredeler (13,6 milliarder pund) var industriproduksjon. Den største eksportgruppa er mat og drikke (3,7 milliarder pund; hvorav alkoholholdig drikke (mye whisky) stod for 88 prosent). Det største markedet er USA, Frankrike og Tyskland. Skottlands bruttonasjonalprodukt (BNP) er på rundt 104 milliarder pund (2006), noe som gir per innbygger en BNP på 20 250 pund.[37]

Kun omtrent ¼ av landet blir kultivert (korn og grønnsaker), men sauedrift er fortsatt viktig i høydeområder som er dårlig egnet for gårdsdrift og på øyene. Det mest av jordområdene er eid av relativt få personer, og kun 350 mennesker eier omtrent halvparten av hele Skottland. Som et resultat av den knappe eierkonsentrasjonen utstedte det skotske parlamentet i 2004 en landreform som gjorde det mulig for gårder som leide jorda og mindre samfunn å kjøpe land selv jordeieren ikke var villig.

Skotsk finans har også noen særegne karakteregenskaper. Selv om Bank of England er den sentrale banken i Storbritannia utsteder tre skotske banker, Bank of Scotland, Royal Bank of Scotland og Clydesdale Bank deres egne, skotske Sterling-pengesedler. Disse kan ikke benyttes i England, Wales eller Nord-Irland, men tilsvarer og veksles en til en med de Sterling som Bank of England utsteder, tilsvarende hva som også gjøres med Sterling fra øya Man. Til tross for dette er det kjent at butikkeiere andre steder i England har avvist skotske pengesedler, men en ny lov skal løse dette med å forby at skotske sedler kan avvises.

Royal Bank of Scotland produserer fortsatt pengesedler på 1 pund, noe som er unikt blant britiske banker. Den komplette rekken med banksedler som utstedes er 1, 5, 10, 20, 50 og 100 pund. Samlet verdi på alle sedler i sirkulasjon er på rundt 2,500 millioner pund.[trenger referanse]

Skotske oppfinnelser[rediger | rediger kilde]

Siden før den industrielle revolusjonen har skotter vært foregangsmenn og innovatører på en rekke fagområder: dampmaskin, pedalsykkel, makadamisering, telefon, fjernsyn, transistor, film, penicillin, elektromagnetisme, radar, insulin, matematikk, kloning.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Befolkningsantall[rediger | rediger kilde]

Befolkningen i Skottland talte i 2001 hele 5 062 011 mennesker, og det hadde steget til 5 094 800 i henhold til beregninger for juli 2005. Det vil ha gjort Skottland til 112. største land i verden i henhold til befolkningstall om Skottland var en selvstendig stat.

Språk[rediger | rediger kilde]

Ettersom Storbritannia mangler et kodifisert konstitusjon har Storbritannia som helhet ikke noe offisielt språk, men Skottland har tre offisielle og anerkjente språk: Engelsk, skotsk gælisk og skotsk. Engelsk er hovedspråket og alle skotter snakker skotsk standard engelsk. Skotsk gælisk og skotsk er anerkjent under det europeiske charter for regionale eller minoritetsspråk som er ratifisert av Storbritannia i 2001, og Skottland er forpliktet til å gi støtte til både skotsk og skotsk gælisk.

I løpet av det siste hundreåret har antallet innfødt gælisktalende sunket fra rundt 5 % til kun 1 % av befolkningen. Språket er stort sett kun talt på de vestlige øyene hvor kommunerådet bruker det gælisk navn på seg selv; «Comhairle nan Eilean Siar» («Council of the Western Isles» eller «Kommunerådet for de vestlige øyer»). Under loven for det gæliske språket for 2005 er det besluttet ved lov av det skotske parlamentet skal tilby et begrenset utvalg av offentlige tjenester hvor gælisk og engelsk språk skal motta «likeverdig respekt», men ikke ha likeverdig legal status.

Det er beregnet av General Register Office for Scotland at rundt 30 % av befolkningen snakker skotsk flytende. Skotsk er et vestgermansk søsterspråk til engelsk. Offentlig støtte for skotsk vokser nå gradvis etter å ha vært undertrykket i bortimot tre århundrer. De skotske myndigheter tilbyr økonomisk støtte til ulike skotskspråklige prosjekter og forskning, inkludert en større ordliste for skotsk språk. Språk er imidlertid ikke et fremtredende tema i debatten om uavhengighet fra England.

Religion[rediger | rediger kilde]

Dalmeny Kirk, egentlig Dail Mheinnidh eller Dail M'Eithne på skotsk gælisk.

Kirken i Skottland, Church of Scotland, også omtalt med det gamle norrøne ordet The Kirk, er en nasjonal kirke. Det er en presbyteriansk kirke, men er ikke underlagt staten eller statlig kontroll, og er heller ikke «etablert» som Kirken i England, Church of England, er det innenfor England. Kirken i Skottland ble formelt anerkjent som uavhengig av de britiske myndigheter ved kirkeloven av 1921 som avgjorde århundregamle stridigheter om forholdet mellom stat og kirke og om myndigheten over kirkens anliggender.

Den skotske reformasjonen ble innledet i 1560 og ledet av kalvinisten John Knox, og i løpet av 1600-tallet og 1700-tallet opprettholdt den skotske kirken sin teologi og holdt tett kontroll over befolkningens moral. Kirken hadde betydelig innflytelse over den kulturelle utviklingen i Skottland i moderne tid. Andre protestantiske kirkesamfunn i Skottland er Den frie kirke i Skottland (Free Church of Scotland dannet av Thomas Chalmers i 1843), en utbrytergruppe fra Kirken i Skottland som preker en mer konservativ utgave av kalvinismen, og Den skotske episkopale kirke (Scottish Episcopal Church), som er å betrakte som en del av det anglikanske kirkesamfunnet. Metodistene er en liten kirkegruppe i Skottland og det er også Kongregasjonalistkirken, et kirkesamfunn som den berømte skotten David Livingstone var et medlem av.

Utdypende artikkel: Den katolske kirke i Skottland

Katolisismen i Skottland overlevde reformasjonen, spesielt på avsidesliggende øyer som Uist og Barra til tross for den harde undertrykkelsen fra 1500-tallet og til slutten av 1700-tallet. Katolisismen ble styrket spesielt i det vestlige Skottland i løpet av 1800-tallet ved innvandring fra Irland. Rundt 16 % av befolkningen er i dag katolsk.[38]

Katolikkene er en minoritet i alle Skottlands 32 regioner i en enkelte av disse er andelen omtrent som for nasjonalkirken Den skotske kirke. De sterkeste katolske områdene er i de vestlige områdene med Glasgow og områdene omkring. I Inverclyde oppga 38,3 % ved folketellingen i 2001 at de var katolikker, mot 40,9 % tilhørte Den skotske kirke. Tilsvarende tall i North Lanarkshire var 36,8 % katolikker, mot 40,0 % tilhørte Den skotske kirke, mens andelen katolikker var i West Dunbartonshire (35,8 %), Glasgow (31,7 %), Renfrewshire (24,6 %), East Dunbartonshire (23,6 %), South Lanarkshire (23,6 %) og East Renfrewshire (21,7 %).

Utdypende artikkel: Sekterismen i Glasgow

Deler av Skottland, spesielt det vestlige beltet rundt Glasgow, har opplevd problemer på grunn av sekterisme, spesielt på grunn fotballrivalisering mellom det katolske fotballaget Celtic og det protestantiske laget Rangers.

Islam er den største ikke-kristne religionen i Skottland, men utgjør bare 0,8 % av befolkningen.[38] Det er også betydelige samfunn med jøder og sikher, spesielt i Glasgow. Hele 27,5 % av befolkningen i Skottland oppgir at de ikke tilhører noen form for religion,[38] og dette utgjorde den nest største andelen av svarene i folketellingen i 2001.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Universitetet i Glasgow.

Utdannelsessystemet i Skottland er skilt fra Storbritannias og har en særpreget historie ved at Skottland var det første land siden Sparta i antikkens Hellas som innførte et allment skolesystem. De første røttene var i loven om utdannelse av 1496 som for første gang introduserte obligatorisk utdannelse for adelens eldste sønner. Deretter ble prinsippet om generell allmenn utdannelse innført ved reformasjonens etablering av den nasjonale Kirk som i 1561 dannet et nasjonalt program for åndelig reform, inkludert en skole i hvert sogn.

Utdannelsen ble til slutt lagt inn under statens kontroll og ble obligatorisk for alle barn ved innføringen av loven om utdannelse av 1872 og fremover. Som et resultat av dette har Skottland i de siste to hundre år hatt en høyere prosentandel av befolkningen som er utdannet i grunnskole, videregående skole, og universiteter og høyskoler enn noe annet land i Europa. Forskjellene i utdannelse har manifestert seg på mange måter, men det mest merkbare er antallet skotter som ble innovatører i sine respektive fagfelt i løpet av 1700-tallet og 1800-tallet.

Elever i Skottland tar en «Standard Grade»-eksamen når de er 15 eller 16 år, noen ganger også tidligere, i åtte fag inkludert obligatorisk eksamen i engelsk, matematikk, et fremmedspråk, et vitenskapelig fag og et sosialt fag. Hver skole kan variere disse obligatoriske kombinasjonene. Eleven kan forlate skolen i 16-årsalderen, eller velge å bli på skolen og studere til høyere eksamener. Et lite antall elever ved noen private, uavhengige skoler kan følge et engelsk system istedenfor det skotske.

Universitetet i Glasgows bibliotek.

Skotske myndigheter finansierer over 40 høyskoler for høyere utdannelse hvor studenter kan studere for mer yrkesrettede kvalifikasjoner; diplom, og spesialistkurs innenfor kunst eller jordbruk.

Skottland har 13 universiteter og en universitetshøyskole, inkludert fire oldtids universiteter som ble grunnlagt i middelalderen:

Studenter som studerer mot en bachelor-grad ved et skotsk universitet må studere i fire år, men med muligheten til å ta en ordinær eksamen etter bare tre år, eller studere ytterligere et år for å ta en hovedoppgave (honours degree). I kontrast til resten av Storbritannia trenger ikke en skotsk student å betale for undervisningen, men betaler ved endt undervisning, og da en redusert avgift på rundt 2000 pund.[trenger referanse] Skotske studenter som studerer utenfor Skottland, men innenfor Storbritannia kan også betale en redusert avgift for undervisningen. Dette er avhengig av hvor mye deres valgte institusjon krever. Alle skotske universiteter tiltrekker seg stor andel av studenter fra andre land og mange har også forbindelser med andre institusjoner i andre land.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Walter Scott-monumentet i Edinburgh.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Musikklivet i Skottland er en betydelig del av skotsk kultur og som har både en tradisjonell og en moderne bakgrunn og innflytelse. Skottlands mest berømte karaktertrekk er sekkepipen, et vindinstrument som har en eller flere fløyter som får konstant luft fra en sekk, og således har gitt navn til instrumentet. Fele og trekkspill er også tradisjonelle skotske instrumenter som har hatt stor innflytelse på skotske danseband i bygdene. Berømte folkemusikere fra nyere tid har navn som Andy Stewart, The Corries og den samtidige Dougie MacLean. Tradisjonell skotsk musikk ble videreført av skotske emigranter i Nord-Amerika og ble en betydelig tidlig innflytelse på tradisjonell musikk der, eksempelvis country-musikk.

Moderne skotsk popmusikk har skapt mange internasjonale band som Mogwai, The Bay City Rollers, Primal Scream, Simple Minds, The Proclaimers, Deacon Blue, Texas, Franz Ferdinand, Biffy Clyro, Belle & Sebastian, Idlewild, og Travis, foruten solomusikere som Gerry Rafferty, Lulu, Midge Ure, Annie Lennox og Lloyd Cole, og dessuten verdensberømte grupper som synger på skotsk gælisk som Runrig og Capercaillie. Sistnevnte har også fått selskap av gæliske pønkeband som Oi Polloi, som har gitt en oldtidskultur en ny stemme.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Robert Burns.

Skotsk litteratur har hatt en lang og suksessfull historie. I Skottland er den mest kjære lesningen kanskje verkene til Robert Burns, som blir ansett som en nasjonalpoet. Verkene til Burns, stort sett skrevet på skotsk, blir årlig feiret på «Burns’ Night» den 25. januar. Andre berømte skotske skribenter er Walter Scott, James Hogg, J.M. Barrie, Arthur Conan Doyle, Robert Louis Stevenson; og mer opp til nåværende tid, Alexander McCall Smith, Ian Rankin, James Kelman, Iain Banks og Irvine Welsh. J.K. Rowling skrev sin første Harry Potter-bok, De vises stein, på kafeen The Elephant Cafe i Edinburgh

Sport[rediger | rediger kilde]

Skottland har sine egne sports- og idrettskonkurranser, slik som Scottish Premier League, Den skotske fotballiga (Scottish Football League) og Den skotske rugbyunionen (Scottish Rugby Union). Det gir landet uavhengig deltagelse i mange internasjonale idrettsbegivenheter som for eksempel Verdensmesterskapet i fotball og Samveldelekene, men mest påtagelig, ikke De Olympiske leker.

Staurkast, en obligatorisk øvelse under høylandsleker.

Fotball er det mest populære sporten i landet, både å spille og å se på. Skottlands fotballforbund (Scottish Football Association) er det andre eldste fotballforbundet i verden, og det nasjonale fotballaget var vert og spilte i verdens første internasjonale fotballkamp. Den skotske cupmesterskapet er verdens eldste nasjonale pokalspill.

Skotske fotballklubber har hatt relativt stor grad av suksess internasjonalt til tross for landets lille befolkningsandel. I europeiske mesterskap har Celtic FC, Rangers FC og Aberdeen FC alle vunnet europeiske mesterskap, men bare Celtic har vunnet det europeiske fotballcupen, nå Mesterligaen. Celtic vant cupen i 1967 som det første britiske laget og faktisk også det første laget fra Nord-Europa. Lagets seier var viktig i fotballhistorien, blant annet for at seieren ble vunnet av et lag hvor ingen av spillerne var født mer enn 50 km fra klubbens hjemmebane, Celtic Park.

Profesjonelle rugby union-lag i Skottland deltar i ligaen Pro14 som også har med lag fra Irland, Wales, Italia og Sør-Afrika, men landet opprettholder en nasjonal liga for amatører og semiprofesjonelle klubber.

Shinty, et lagspill med køller og ball, blir drevet av Camanachd Association og spilt primært i hovedområdet av det skotske høylandet, men også på de fleste universiteter og byer.

Skottland er det land hvor golf ble oppfunnet og er svært kjent for sine mange golfbaner, mange svært gamle og tradisjonsfylte, blant annet Gleneagle og St Andrews.

Skottland er også «hjem» for curling, selv om det ikke lenger så populært som det er i Canada er det fortsatt mer populært i Skottland enn i andre europeiske land.

Manndomsprøven Høylandsleker er et annet eget opplegg for Skottland som er en betydelig del av landets nasjonale sportskultur.

Media[rediger | rediger kilde]

Skottland har en velutviklet medieverden. Det produseres mange nasjonale aviser som Daily Record, Skottlands ledende tabloidavis, The Herald, og The Scotsman. Store regionale dagsaviser inkluderer The Curier i Dundee i øst og The Press og Journal i Aberdeen i nord.

BBC har en egen avdeling for Skottland, inkludert egne nasjonale radiokanaler, BBC Radio Scotland og BBC Radio nan Gaidheal. Sistnevnte har skotsk gælisk tale. Blant uavhengige radiokanaler finnes blant annet Clyde 1, Forth One og Real Radio.

I tillegg til radio driver BBC også to andre nasjonale TV-stasjoner. De to største kommersielle TV-stasjonene er Scottish TV og Grampian TV som i løpet av 2006 vil bli slått sammen til STV (= Scottish TV) mens Border TV, basert i Cumbria i England, har visninger i Dumfries, Galloway og i grenseområdet. Tele-G er den eneste gæliske TV-stasjon som har sendinger mellom klokken 18.00 og 19.00 hver kveld. Både BBC Scotland og skotske ITV-kanaler har nyhetsprogrammer foruten også noen gæliske språkprogrammer. Av rene nyhetskanaler finnes BBCs «Reporting Scotland» og «Newnight Scotland», foruten regionale programmer som Scottish TVs «Scotland Today» og Grampian TVs «North Tonight». «Lookaround» er nyhetsprogrammet til Border TV.

Transport[rediger | rediger kilde]

Tog 334021 «Larkhall» ved jernbanestasjonen Greenock Central, Creenock

Skottland har fire internasjonale hovedflyplasser: Glasgow, Edinburgh, Prestwick og Aberdeen, som har forbindelser til en rekke europeiske og internasjonale ruter. Highland & Islands Airports har ti regionale flyplasser som har ruter til mer avsidesliggende steder i Skottland.

Det er ikke et eget nasjonalt ruteselskap, men flere små selskaper med hovedkontor i Skottland, inkludert Loganair, Flyglobespan, Air Scotland og ScotAirways.

Skottland har et omfattende jernbanenettverk og som nå blir drevet uavhengig av det øvrige Storbritannia. East Coast, West Coast Mainlines og Cross Country Line forbinder de største byene med det engelske jernbanenettet. First ScotRail har ruter innenfor Skottland. De skotske myndighetene har vedtatt en politikk som forplikter landet til bygge nye jernbaner og gjenåpne nedlagte.

Skotske motorveger blir vedlikeholdt og administrert av de skotske myndighetene, mens de øvrige blir administrert av lokale autoriteter i deres områder. Landets mest travle motorveg er M8 som strekker seg fra utkanten av Edinburgh til sentrale Glasgow og derfra til Renfrewshire.

Ferger operer mellom fastlandet og øyene. Superfast Ferries i Rosyth er den eneste fergetjenesten som forbinder Skottland til det europeiske kontinentet.

Skotske nasjonale symboler[rediger | rediger kilde]

  • Skottlands flagg, «Saltire» eller «St Andrew's Cross» (Sankt Andreaskors, andreaskors), dateres ifølge legenden tilbake til 800-tallet og hevdes derfor å være et av de eldste nasjonale flagg i verden. Selv om andreaskorset forekommer i skotsk sammenheng også tidligere, er den første sikre indikasjon på Skottlands flagg, hvitt andreaskors på blå duk, fra ca. 1540. Flagget inngår som en del av det britiske unionsflagget.
  • Det kongelige skotske banner (Royal Standard of Scotland) viser Skottlands kongelige våpenskjold (en opprett løve) innenfor en liljebord, og blir ofte sett ved sportsbegivenheter med skotske lag. Det er teknisk sett monarkens eiendom og all annen bruk er derfor ikke lovlig, skjønt forbudet blir stort sett ignorert.
  • Enhjørningen blir også brukt som symbolsk figur for Skottland. Det kongelige våpenskjold før 1603 benyttet den opprette løven i skjoldet med to enhjørninger som skjoldholdere. Etter unionen ble løven innenfor liljeborden gjort til en bare del av skjoldet for Storbritannia, sammen med de tilsvarende våpenfigurene for England og Irland. Da ble også den ene enhjørningen som skjoldholder, byttet ut med en løve (som symbol for England).
  • Tistelen er Skottlands nasjonale blomst og finnes på mange skotske symboler og merker, og på Storbritannias mynter. Røsslyng blir også betraktet som et nasjonalt symbol.
  • Skotske nasjonalsanger: Flower of Scotland og Scotland the Brave er de sanger som tradisjonelt har blitt holdt som nasjonens sanger og som ofte blir spilt ved internasjonale hendelser i forbindelse med fotball- eller rugbykamper og ellers når det nasjonale laget er involvert i ulike idrettsgrener. Etter innføringen av selvstyret har det blitt stadig mer debatt om hvilken sang som skal fungere som Skottlands nasjonalsang. I tillegg til de nevnte sangene er både Scots Wha Hae og A Man's A Man for A' That kandidater som nasjonalsanger for det selvstendige Skottland. Begge de to sistnevnte sangene er forfattet av nasjonalskalden Robert Burns.
  • Tartanmønsteret er et spesielt vevd tekstil som ofte signaliserer en spesiell skotsk klan og blir båret som en kilt.
  • St. Andrew's Day, den 30. november, er nasjonaldagen, skjønt Burn's Night tenderer til å ha mer omfattende deltagelse. Tartandagene er en senere oppfinnelse fra USA. Det er for tiden en kampanje i det skotske parlamentet til å gjøre St. Andrew’s Day om til en nasjonal helligdag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Countries of the UK». Office for National Statistics. 6. april 2010.
  2. ^ «Countries within a country». 10 Downing Street. Arkivert fra [1] den 16. april 2010. Sitat: «The United Kingdom is made up of four countries: England, Scotland, Wales and Northern Ireland»
  3. ^ «ISO 3166-2 Newsletter Date: 28 November 2007 No I-9. ’Changes in the list of subdivision names and code elements’» (Page 11)" (PDF). International Organization for Standardization codes for the representation of names of countries and their subdivisions – Part 2: Country subdivision codes. Sitat: «SCT Scotland country»
  4. ^ «Scottish Executive Resources» (PDF). Scotland in Short. Scottish Executive. 17. februar 2007
  5. ^ a b «Scottish Local Government». Cosla.gov.uk. Arkivert fra [2] den 13. januar 2019.
  6. ^ «Scotland in numbers», BBC News. 25. november 2013.
  7. ^ a b Keay, J. & Keay, J. (1994): Collins Encyclopaedia of Scotland. London. HarperCollins.
  8. ^ Mackie, J.D. (1969): A History of Scotland. London. Penguin.
  9. ^ Royal and Parliamentary Titles Act 1927
  10. ^ «Parliament and Ireland», London: The Houses of Parliament.
  11. ^ Collier, J.G. (2001): Conflict of Laws (Third edition) (pdf) Cambridge University Press. Sitat: «For the purposes of the English conflict of laws, every country in the world which is not part of England and Wales is a foreign country and its foreign laws. This means that not only totally foreign independent countries such as France or Russia ... are foreign countries but also British Colonies such as the Falkland Islands. Moreover, the other parts of the United Kingdom – Scotland and Northern Ireland – are foreign countries for present purposes, as are the other British Islands, the Isle of Man, Jersey and Guernsey.»
  12. ^ Devine, T.M. (1999): The Scottish Nation 1700–2000, ISBN 0-14-023004-1, s. 288–289. Sitat: «created a new and powerful local state run by the Scottish bourgeoisie and reflecting their political and religious values. It was this local state, rather than a distant and usually indifferent Westminster authority, that in effect routinely governed Scotland»
  13. ^ «Devolution Settlement, Scotland», Gov.uk
  14. ^ «Scotland / Alba», British-Irish Council. 7. desember 2011.
  15. ^ «Members», British-Irish Parliamentary Assembly.
  16. ^ «StackPath», Instituteforgovernment.org.uk.
  17. ^ Freeman, Philip (2001): Ireland and the Classical World, Austin, s. 93
  18. ^ Gwynn, Stephen (Juli 2009): The History Of Ireland. ISBN 9781113155177. s. 16.
  19. ^ Lemke, Andreas (2015): «The Old English Translation of Bede's Historia Ecclesiastica Gentis Anglorum in its Historical and Cultural Context» (PDF), Chapter II: The OEHE: The Material Evidence; Universitätsdrucke Göttingen, s, 71
  20. ^ Ayto, John; Ian Crofton (2005): Brewer's Britain & Ireland: The History, Culture, Folklore and Etymology of 7500 Places in These Islands. WN. ISBN 978-0-304-35385-9.
  21. ^ Det tidligste kjente beviset er en pilspiss av flint fra Islay. Se Moffat, Alistair (2005): Before Scotland: The Story of Scotland Before History. London. Thames & Hudson. s. 42.
  22. ^ Forsyth (2005), s.  9
  23. ^ Pryor, Francis (2003): Britain BC. London: HarperPerennial. ISBN 978-0-00-712693-4. s. 98–104 & 246–250.
  24. ^ a b Houston (2008), s. 38
  25. ^ Barclay, Gordon; Brophy, Kenneth; MacGregor, Gavin (2002): «A Neolithic building at Claish Farm, near Callander, Stirling Council, Scotland, UK». Antiquity. Antiquity Publications. 76 (291): 23–24. Arkivert fra originalen den 11. oktober 2013.
  26. ^ Forsyth (2005), s.  10
  27. ^ Forsyth (2005), s.  11
  28. ^ a b c d e f g h i j Richmond, Ian Archibaldet al. (2012): «Caledonia», Oxford Classical Dictionary (4. utg. online.), doi:10.1093/acref/9780199545568.001.0001, ISBN 9780199545568
  29. ^ a b Forsyth (2005), s.  12
  30. ^ Hanson, William S. (2003): «The Roman Presence: Brief Interludes», i: Edwards, Kevin J. & Ralston, Ian B.M. (red.): Scotland After the Ice Age: Environment, Archeology and History, 8000 BC—AD 1000. Edinburgh. Edinburgh University Press.
  31. ^ a b Millett, Martin J. (2012): «Britain, Roman» i: Hornblower, Simon; Spawforth, Antony; Eidinow, Esther (red.): The Oxford Classical Dictionary (4. utg. online), Oxford University Press, doi:10.1093/acref/9780199545568.001.0001, ISBN 978-0-19-954556-8
  32. ^ Robertson, Anne S. (1960): The Antonine Wall. Glasgow Archaeological Society.
  33. ^ Keys, David (27. juni 2018): «Ancient Roman 'hand of god' discovered near Hadrian's Wall sheds light on biggest combat operation ever in UK», Independent.
  34. ^ Forsyth (2005), s.  13–14
  35. ^ «Scottish independence: Cameron and Salmond strike referendum deal», BBC 15. oktober 2012, besøkt 5. august 2013
  36. ^ «Scotland to hold independence poll in 2014 – Salmond». BBC. 10. januar 2012. Besøkt 5. august 2013. 
  37. ^ Scottish Economic Statistics 2008; besøkt 5. juni 2011.
  38. ^ a b c Scottish Executive (17. mai 2006). «Analysis of Religion in the 2001 census». Folketellingen i Storbritannia 2001. Skottlands parlament. Besøkt 30. november 2010. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Devine, T.M. (1999): The Scottish Nation 1700–2000, ISBN 0-14-023004-1
  • Forsyth, Katherine (2005): «Origins: Scotland to 1100», i: Wormald, Jenny (red.): Scotland: A History. Oxford: Oxford University Press. ISBN 9780199601646.
  • Moffat, Alistair (2005): Before Scotland: The Story of Scotland Before History. London. Thames & Hudson
  • Herman, Arthur (2002): How the Scots Invented the Modern World: The True Story of How Western Europe's Poorest Nation Created Our World & Everything in It
  • Mackie, J.D. (1969): A History of Scotland. London. Penguin
  • Pryor, Francis (2003): Britain BC. London: HarperPerennial. ISBN 978-0-00-712693-4.
  • Wilson, Neil & Murphy, Alan (2004): Lonely Planet Scotland
  • Magnusson, Magnus (2003): Scotland: The Story of a Nation, Grove Press/HarperCollins, ISBN 0-8021-3932-0
  • Tabraham, Chris & Baxter, Colin (2004): The Illustrated History of Scotland

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]