Slaget ved Verdun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Slaget ved Verdun
Konflikt: Vestfronten under første verdenskrig
French 87th Regiment Cote 34 Verdun 1916.jpg
Dato 21. februar 1916
18. desember 1916
Sted Verdun, Lorraine, Nordøst-Frankrike
Resultat fransk seier
Stridende parter
Frankrike Frankrike Keiserriket Tyskland Det tyske keiserrike
Kommandanter og ledere
Frankrike Philippe Pétain
Frankrike Robert Nivelle
Frankrike Frédéric-Georges Herr
Keiserriket Tyskland Erich von Falkenhayn
Keiserriket Tyskland Kronprins Wilhelm
Styrker
Ved starten:
30 000 i 75 divisjoner og 400 kanoner
Tilsammen: rundt 600 000 soldater, antall kanoner økt til 1 300
Ved starten:
150 000 i 50 divisjoner og 1 225 kanoner
Tilsammen: rundt 400 000 soldater
Tap
378 000 totalt,
hvorav 163 000 døde
330 000 totalt,
hvorav 143 000 døde
Verdun and Vincinity - Map.jpg
Vestfronten
Belgia ( • Liège • Namur)
Grensene ( • Mons)  • Den store retretten ( • Marne)
 • Antwerpen  • Kappløpet mot havet ( • Ypres1)
 • Artois1  • Champagne1  • Hartmannswillerkopf
 • Neuve Chapelle  • Ypres2 • Artois2
 • Champagne2  • Loos  • Artois3
 • Verdun  • Somme  • Arras  • Aisne2
 • Champagne3  • Messines  • Passchendaele
 • La Malmaison  • Slaget ved Cambrai
 • Våroffensiven  • Hundredagers offensiven

Koordinater: 49°21′31,54″N 5°36′17,88″Ø Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra det britiske samveldet.

Kampene varte fra februar til desember 1916, og på en radius på 10 km, hadde 700 000 soldater falt. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire. Strategien bak slaget var bemerkelsesverdig, ved at den tyske strategien ikke var å ta land, men å drepe så mange av fiendens soldater som mulig.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Verdun, beliggende i departementet Meuse i Lorraine og ved elven Meuse har gjennom historien spilt en viktig strategisk rolle for forsvarerne av Frankrike. Allerede hunerkongen Attila gjorde her et mislykket angrep mot Vestromerriket i første halvdel av 400-tallet. Senere delte traktaten i Verdun i 843 Karl den stores rike og gjorde byen til en del av Tysk-romerske riket. Ved freden i Westfalen i 1648 ble området fransk og omfattende franske forsvarslinjer her spilte en viktig rolle i den franske forsvarslinjen under den fransk-prøyssiske krig i 1870. Etter det franske tapet i denne krigen, sikret derfor Tyskland områdene ikke langt fra byen. Verdun var for tyskerne et viktig sted for framrykning mot Paris over slettene i Champagne. For Frankrike hadde bye stor historisk og psykologisk verdi, og den var et bolverk mot tyskernes framstøt mot Paris.

I 1914 sto imidlertid de franske befestningene mot det tyske presset, selv etter en intens beskytning blant annet av den tyske kanonen Tjukke Bertha. Etter dette ble området nord-øst for byen en del av den stillestående, men krevende skyttergravskrigen.

Ved inngangen til 1916 hersket det en viss optimisme på den allierte siden, om at deres bedre tilgang på ressurser skulle gi utslag også i felt. Store offensiver ble derfor planlagt gjennomført i juni 1916, både på vestfronten, østfronten og i Italia, som hadde gått inn i krigen i 23. mai 1915.

Den tyske strategien[rediger | rediger kilde]

Tyskerne kom den allierte planleggingen i forkjøpet ved å åpne en offensiv ved Verdun. Etter at den tyske Schlieffenplanen med en rask inntakelse av Paris hadde slått feil, trodde fortsatt den tyske generalstabsjefen Erich von Falkenhayn krigen kunne vinnes ved å påføre franskmennene store nok tap, og han ville derfor angripe et punkt som franskmennene ikke ville gi opp. Verdun var et slik område, på bakgrunn av byens viktige strategiske betydningen som innfallsport til Paris og den store symbolverdi dette området hadde for franskmennene. Samtidig ville tyskerne sikre seg initiativet i kampene.[2]

Det tyske planen var derfor at en stor, langvarig artillerioffensiv her ville binde opp så store franske styrker at tyskerne kunne ta initiativet på de andre frontavsnittene. Tyskerne hadde vesentlig bedre artilleri enn franskmennene, og den tyske ammunisjonsproduskjonen var høyere.[1] Etter at skyttergravene ble etablert hadde 3/4 av soldatene som ble drept i kamp ved fronten dødd granatnedslag fra artilleri. von Falkenhayn mente at et sterkt tysk press mot Verdun ville føre til at franskmennene ville «blø ihjel», eller «Weißbluten des Gegners» (La motstanderen blø til de blir hvite) i en utmattelseskrig. I tillegg så Falkenhayn at området favoriserte angriperne. Falkehayn beregnet at fiendens tap ville være fem døde per to døde tyske soldater.[3] Verduns plassering gjorde den isolert fra tre kanter, og alle forsyninger til de franske styrkene måtte inn samme veien. De franske kommunikasjonene denne veien var bare langs en eneste vei, og tyskerne hadde på sin side jernbane bare 20 km unna. I en krig, hvor logistikken er avgjørende, ville Verdun bli en dødsfelle for franskmennene.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av slaget, med de franske befestningene markert
Vaux-fortet, fotografert i 2003, var på tyske hender i perioden 2. juni - 2. november

Tyskerne hadde planlagt at angrepet skulle iverksettes 12. februar, men en snøstorm gjorde at dette måtte utsettes. Men 21. februar ble kampene innledet under ledelse av kronprins Wilhelm med et ni timers langt tysk bombardement rettet mot de franske stillingene og byen Verdun. Mellom en og to millioner granater ble skutt mot en front på bare 40 km. Det første, innledende skuddet var fra en 380-millimeter Krupp-kanon som traff katedralen i Verdun, 32 km unna.

Deretter rykket infanteriet fram kl 16.00 med 140 000 mann, og tok i bruk flammekastere for første gang. Den tyske framrykkingen gikk langsomt, men den sentrale franske stillingen Douaumont-fortet var bemannet av ikke mer enn et femtitalls reservister og falt 25. februar etter et overrumplende tysk angrep. De tyske styrkene var aldri ment å kunne ta Verdun, og var ikke mange nok til å utnytte framgangen de hadde i begynnelsen. De framrykkende tyske styrkene mistet etter hvert støtten fra artilleriet, da den gjørmete bakken gjorde det umulig for tyskerne å la det tunge materiellet bli med i framrykkingen. De kom også innenfor skytefeltet til det franske artilleriet. Dette gjorde at den tyske framrykkingen ble mer og mer kostbar med økende antall falne. Da landsbyen Douaumont falt 2. mars, var praktisk talt fire tyske regimenter utslettet.

Tyskerne gikk da over til å angripe langs flankene, men dette oppholdet gjorde at franskmennene fikk anledning til å fylle noe opp forsyningssituasjonen. Transporter gikk kontinuerlig, dag og natt, langs den eneste veien inn, senere fikk denne veien navnet La Voie SacréeDen hellige veien»). Den franske tilbaketrekningen fortsatte til 1. mai, da den franske øverstkommanderende Philippe Pétain, som primært ønsket å skjerme sine soldater mest mulig mot utslettelsen, ble erstattet av den mer offensive Robert Nivelle.

Først da de allierte åpnet slaget ved Somme 1. juli, ble det tyske presset mot Verdun redusert, da særlig artilleri ble forflyttet dit. 26. august ble Falkenhayn erstattet som sjef for generalstaben av Paul von Hindenburg. General Nivelle iverksatte en offensiv 21. oktober og gjenerobret Douaumont-fortet tre dager senere. 2. november gjenerobret de også Vaux-fortet, som tyskerne hadde erobret 2. juni under fryktelige kamper.

Den siste franske offensiven, 11. desember presset tyskerne tilbake til mer eller mindre sine tidligere stillinger.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Slaget, og von Falkenhayns plan for slaget, har blitt stående som symboler på den vettløse sløsingen med menneskeliv som ofte forbindes med første verdenskrig. Historikeren Alistair Horne har beskrevet ettertidens dom over slaget slik:

Aldri før i historien hadde en kommandør foreslått å beseire fienden ved å la ham blø ihjel. Det makabre og ufyselige ved selve bildet kunne bare ha oppstått under, og var symptomatisk for, første verdenskrig, der lederne i sin hensynsløshet ikke anså menneskeliv som mer enn blodceller.[note 1]

Til tross for de enorme tapene og menneskelige lidelsene, fikk ikke slaget noen avgjørende betydning for selve krigsutfallet, utover svekkelsen av hærstyrkene på begge sider.[4]

Men slaget ved Verdun ble et symbol på fransk motstandsvilje og -evne. Forsvarernes offervilje ble en inspirasjonskilde for franskmennene i de videre kampene. De fryktelige tapene haded imidlertid svekket soldatenes tiltro til hærledelsen, og slaget ble en av flere faktorer som førte til utbredt mytteri i den franske hæren året etter.[5]

Videre viste systemet med fortifikasjoner seg vellykket og dette førte til den senere utbyggingen av Maginot-linjen som hovedbestanddel i befestningen langs den fransk-tyske grensen etter første verdenskrig.

Se også[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra The Price of Glory, 1916: Never through the ages had any great commander or strategist proposed to vanquish the enemy by gradually bleeding him to death. The macabreness, the unpleasantness of its very imagery could only have emerged from, and was symptomatic of, that Great War, where in their callousness, leaders could regard human lives as mere corpuscles.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Horne, A. (1993). The price of glory : Verdun 1916 (uavkortet utg.). London: Penguin. ISBN 0140170413. 
  2. ^ Trueman, C.N. (17. april 2015). «The Battle of Verdun». The History Learning Site. Besøkt 8. januar 2016. 
  3. ^ Foley, R.T. (2007). German strategy and the path to verdun : erich von falkenhayn and the development of attrition .... Cambridge Univ Press. s. 235. ISBN 978-0521044363. Besøkt 11. januar 2016. 
  4. ^ Knut Are Tvedt (27. april 2015). «Verdun under den første verdenskrig». Verduns historie. Store norske leksikon. Besøkt 19. desember 2015. 
  5. ^ Gilbert, B.B. & Bernard, P.P (1959). «The French Army Mutinies of 1917». Historian, 22 (1), s. 24–41. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brown, M. (1999). Verdun 1916. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-1774-6. 
  • Holstein, C. (2009). Walking Verdun. Barnsley: Pen and Sword. ISBN 978-1-84415-867-6. 
  • Keegan, J. (1998). The First World War. London: Hutchinson. ISBN 0-09180-178-8. 
  • MacKenzie, D. A. (1920). The Story of the Great War. Glasgow: Blackie & Son. OCLC 179279677. 
  • McDannald, A. H. (1920). The Encyclopedia Americana, 38. New York: J. B. Lyon. OCLC 506108219. 
  • Martin, W. (2001). Verdun 1916. London: Osprey. ISBN 1-85532-993-X. 
  • Mosier, J. (2001). The Myth of the Great War. London: Profile Books. ISBN 1-86197-276-8. 
  • Pétain, H. P. (1930). Verdun. London: Elkin Mathews & Marrot. OCLC 1890922. 
  • Romains, J. (1938). Prélude à Verdun and Verdun [Verdun] (fransk) (Prion Lost Treasures 1999 utg.). Paris: Flammarion. ISBN 1-85375-358-0. 
  • Rouquerol, J. J. (1931). Le Drame de Douaumont (fransk). Paris: Payot. OCLC 248000026. 
  • Sandler, S. (ed.) (2002). Ground Warfare: an International Encyclopedia, I (2002 utg.). Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 1-57607-344-0. 
  • Serrigny, B. (1959). Trente Ans avec Pétain (fransk). Paris: Librairie Plon. OCLC 469408701. 
  • Zweig, A. (1936). Erziehung vor Verdun [Education before Verdun] (tysk) (Viking Press utg.). Amsterdam: Querido Verlag N.V. OCLC 829150704. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Battle of Verdun – bilder, video eller lyd