Lviv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Lviv
(uk) Львів
Lviv
Gamlebyen

Flagg

Våpen

LandUkraina Ukraina
OblastLviv oblast Lviv oblast
RajonLviv bykommune
Grunnlagt1200-tallet
TidssoneEET
Postnummer79000–79490
Retningsnummer322
Areal182 km²
Befolkning724 314 (2020)
Bef.tetthet3 979,75 innb./km²
Høyde over havet296 meter
NettsideNettside
Posisjonskart
Lviv ligger i Ukraina
Lviv
Lviv
Lviv (Ukraina)

Lviv
49°50′31″N 24°01′53″Ø

Lviv (ukrainsk: Львів, polsk: Lwów, litauisk: Lvovas, tysk: Lemberg, russisk: Львов, fransk: Leopol latin: Leopolis, dvs. «Løvestad») er en by med ca. 730 000 innbyggere i Ukraina, helt vest i landet. På norsk var byen tidligere kjent som Lemberg og etter andre verdenskrig Lvov, fra det russiske navnet på byen.

Panorama over Lviv.

Historie[rediger | rediger kilde]

Gamlebyen slik den står i dag ble påbegynt på 1300-tallet, og står nå på UNESCOs lister over verneverdig kultur- og naturarv. Den ble grunnlagt i 1256 av kong Danylo Halytskiy og fikk sitt navn til ære for hans sønn Lev. Byen har tilhørt Polen fra 1339 til 1772. Fra 1772 til 1918 var den, som Lemberg, hovedstad i det habsburgske kongeriket «Galicia og Lodomeria og storhertugdømmet Krakow med hertugdømmene Auschwitz og Zator».[1]

Mellom september 1914 og juli 1944 skiftet byen hender åtte ganger. Under første verdenskrig het byparken Stadtpark og lå rundt Landtagsgebäude, parlamentet i Galicja, Østerrike-Ungarns østligste provins. Ti år senere lå parken på samme sted, men nå i Polen, og byparken het Park Kościuszki. Parlamentet var borte, men bygningen lå der fremdeles og rommet nå Jan Kazimierz-universitetet. Sommeren 1941, da Generalguvernementet overtok byen, ble språket tysk igjen, parkbenkene arianisert og stod nå i Jesuitengarten (= Jesuitthagen). Senere har parken fått navnet Ivan Franko-parken,[2] oppkalt etter en ukrainsk forfatter[3] som også har gitt navn til universitetet.[4]

Samme dag som Versaillestraktaten ble underskrevet i 1919, ble den polske minoritetstraktaten signert. Den var påtvunget landet for å sikre polske minoriteters borgerrettigheter. Artikkel 4 i traktaten fastslo at enhver født i Lviv før avtalen ble signert i 1919, var å anse som polsk borger, «ipse facto og uten formaliteter». Man trengte ikke å fylle ut noe søknadsskjema.[5] I september 1934 annullerte den polske utenriksministeren Józef Beck minoritetstraktaten i en tale til Folkeforbundet, og jøder og andre polske minoriteter ble dermed statsløse.[6]

Etter første verdenskrig ble byen polsk igjen, frem til den i 1939 ble okkupert og annektert av Sovjetunionen, og byens polske majoritet ble fordrevet. Byen ble omringet av tyske styrker 14. september 1939 etter invasjonen av Polen to uker før. Sovjetiske styrker angrep 17. september, og polske styrker overga byen 22. september. Polske offiserer og menige ble internert i Sovjetunionen, og mange av offiserene ble henrettet i Katyn.[7]

I juni 1941 invaderte Nazi-Tyskland Sovjetunionen, og innen kort tid ble byen okkupert. Byen hadde en stor jødisk befolkning, og den ukrainske sivilbefolkningen startet raskt pogromer. Da ukrainsk hjelpepoliti begynte å arrestere jøder om morgenen 25. juli 1941, gikk sivilbefolkningen samtidig løs på dem ute i gatene.[8] I starten skjedde overgrepen for det meste med tyskerne som tilskuere, men da SS Einsatzgrupper ankom byen, iverksatte de selv massemord på jøder. I september samme år ble byen gjort til en del av Generalguvernementet under Hans Frank. Krigen nådde igjen byen i 1944, da de framrykkende sovjetiske styrkene erobret den etter harde kamper mot aksemaktenes styrker. Etter andre verdenskrig ble byen en del av den ukrainske sovjetrepublikken, i likhet med resten av Galicia. Siden Sovjetunionens oppløsning har den vært en del av Ukraina.

Lviv er en universitetsby med et stort kulturelt tilbud og vakker arkitektur. Byen ble i liten grad bombet under krigen, og slapp også unna de verste forfølgelsene under Stalin i etterkrigstiden. Omkring halvparten av alle kulturminner i hele Ukraina finnes derfor i Lviv. Byen har daglige flyforbindelser til Warszawa, Frankfurt am Main og Wien.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 25), forlaget Press, Oslo 2018, ISBN 978-82-328-0201-2
  2. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 25-26)
  3. ^ https://www.britannica.com/biography/Ivan-Franko
  4. ^ https://www.timeshighereducation.com/world-university-rankings/ivan-franko-national-university-lviv
  5. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 50)
  6. ^ Philippe Sands: Tilbake til Lemberg (s. 64)
  7. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1987). annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105114. 
  8. ^ Pogromen 25. juli 1941

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]