Fritz Haber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fritz Haber
Fritz Haber.png
Født9. des. 1868[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Breslau, Tyskland
Død29. januar 1934 (65 år)
Basel, Sveits
Beskjeftigelse Kjemiker, fysiker, ingeniør, akademiker, universitetslærerRediger på Wikidata
Embete GeheimerådRediger på Wikidata
Utdannet ved
Doktorgrads-
veileder
Robert Wilhelm BunsenRediger på Wikidata
Ektefelle Clara Immerwahr (19011915), Charlotte Haber (19171927)Rediger på Wikidata
Barn Hermann HaberRediger på Wikidata
Nasjonalitet Tysk
Gravlagt Friedhof am HörnliRediger på Wikidata
Medlem av
6 oppføringer
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina, National Academy of Sciences (1932–), Sovjetunionens vitenskapsakademi, Det russiske vitenskapsakademi, Bayerische Akademie der Wissenschaften, American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser
9 oppføringer
Nobelprisen i kjemi (1918)[5][6], Harnack-medaljen (1926), Wilhelm-Exner-medaljen (1929), Rumfordmedaljen (1932), National Inventors Hall of Fame, Robert Wilhelm Bunsen Medal (1918), Liebig-Denkmünze (1914), medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow, Goethe-Medaille für Kunst und WissenschaftRediger på Wikidata
InstitusjonerEidgenössische Technische Hochschule Zürich
Universität Karlsruhe (TH)
FagfeltFysikalsk kjemi
Kjent forGjødsel, sprengstoff, Haber-Bosch-prosessen,
Haber-Weiss-reaksjonen, Kjemisk krigføring

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1918
Habers nobelprisdiplom

Fritz Haber (født 9. desember 1868, død 29. januar 1934) var en tysk kjemiker og nasjonalist med jødisk bakgrunn. Han fikk Nobelprisen i kjemi i 1918. Han oppfant blant annet nervegassen som ble brukt under første verdenskrig. Etter krigen beskyldte ententemaktene ham for krigsforbrytelser.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Haber ble født i en jødisk familie i Breslau i Schlesien. Han studerte ved universitetet i Heidelberg fra 1886 til 1891 under Robert Bunsen, ved Berlin-universitetet i A. W. Hoffmanns gruppe, og ved det tekniske universitetet i Charlottenburg under Carl Liebermann. I 1891 tok han doktorgraden. To år senere konverterte han fra jødedommen til protestantismen.

Haber var en ivrig tysk nasjonalist, og gjorde en stor innsats for nasjonen under første verdenskrig med sin forskning innen industriell kjemi, som var av vital betydning for tysk krigsindustri.[trenger referanse] Blant annet oppfant han nye måter å fremstille sprengstoff på og oppfant nervegassen. Han mottok tallrike utmerkelser, ble direktør for Kaiser-Wilhelm-Institut für Physikalische Chemie und Elektrochemie i Berlin i 1911 og ble tildelt den militære graden kaptein av keiseren personlig, en sjelden ære for en vitenskapsmann som var for gammel til å tjenestegjøre i hæren.

Etter første verdenskrig beskyldte ententemaktene ham for «krigsforbrytelser» på grunn av hans arbeid med stridsgass, og han flyktet for et kortere tidsrom til Sveits. I sine memoarer nevnte Otto Hahn en samtale med Haber, hvor Haber sa at det var franskmennene som hadde begynt med gasskrigføringen i første verdenskrig gjennom sin gassfylte geværammunisjon. Han mente også dette ville bidra til å forkorte krigen og dermed spare mange liv.[trenger referanse]

Han var gift med Clara Immerwahr, også hun konvertitt og en fremstående kjemiker. Immerwahr var pasifist og fortvilet over at mannen brukte vitenskapen til krigføring. Hun skjøt seg med mannens pistol i 1915, dagen etter reiste Haber til østfronten for å gjennomføre det første gassangrepet mot russerne. Deres sønn Hermann Haber tok sitt eget liv i 1946. Flere av stesøsterens familiemedlemmer ble utryddet av nazistene i Auschwitz, trolig med Zyklon B som opprinnelig ble utviklet i Habers eget laboratorium.[7]

Etter 1919 arbeidet Haber i seks år forgjeves med å utvinne gull fra havet, for å hjelpe å betale krigsskadeerstatningene seiersmaktene hadde pålagt landet.[trenger referanse]

Etter grunnleggelsen av kjemikonsernet IG Farben i 1925, satt han i konsernstyret.

For Haber, som var stolt av innsatsen han hadde gjort for landet sitt, og var både jøde og en kompromissløs tysk patriot med en sterk militaristisk orientering, var nazistenes maktovertagelse, som førte til at han ble nødt til å forlate landet, et stort sjokk. Han døde i Basel.

Instituttet han var direktør for er idag oppkalt etter ham (Fritz-Haber-Institut).

Habers store drøm var å bli anerkjent som prøyssisk aristokrat, en drøm som var i ferd med å gå i oppfyllelse da Tyskland og Preussen ble republikker og alle adelsutnevnelser opphørte.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Fritz-Haber, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000028843, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Sharon Bertsch McGrayne (2001): Prometheans in the lab. Chemistry and the making of the modern world. New York: McGraw Hill.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]