Fritz Haber

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fritz Haber
Fritz Haber.png
Født9. desember 1868
Breslau, Tyskland
Død29. januar 1934 (65 år)
Basel, Sveits
Gravlagt Friedhof am Hörnli
Ektefelle Clara Immerwahr
Barn Hermann Haber
Utdannet ved
Doktorgradsveileder Robert Wilhelm Bunsen
Beskjeftigelse kjemiker, fysiker, ingeniør, akademiker, universitetslærer
Nasjonalitet Tysk
Medlem av Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
National Academy of Sciences
Sovjetunionens vitenskapsakademi
American Academy of Arts and Sciences
Det russiske vitenskapsakademi
Det prøyssiske vitenskapsakademiet
Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelser
7 oppføringer
Nobelprisen i kjemi (1918), Harnack-medaljen (1926), Wilhelm-Exner-medaljen (1929), Rumfordmedaljen (1932), Oppfinnernes æresgalleri, Robert Wilhelm Bunsen Medal (1918), Liebig Medal (1914)
InstitusjonerEidgenössische Technische Hochschule Zürich
Universität Karlsruhe (TH)
FagfeltFysikalsk kjemi
Kjent forGjødsel, sprengstoff, Haber-Bosch-prosessen,
Haber-Weiss-reaksjonen, Kjemisk krigføring

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i kjemi
1918
Habers nobelprisdiplom

Fritz Haber (født 9. desember 1868, død 29. januar 1934) var en tysk kjemiker. Han fikk Nobelprisen i kjemi i 1918.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Haber ble født i en jødisk familie i Breslau i Schlesien. Han studerte ved universitetet i Heidelberg fra 1886 til 1891 under Robert Bunsen, ved Berlin-universitetet i A. W. Hoffmanns gruppe, og ved det tekniske universitetet i Charlottenburg under Carl Liebermann. I 1891 tok han doktorgraden. To år senere konverterte han fra jødedommen til protestantismen.

Haber var en ivrig tysk nasjonalist, og gjorde en stor innsats for nasjonen under første verdenskrig med sin forskning innen industriell kjemi, som var av vital betydning for tysk krigsindustri.[trenger referanse] Blant annet oppfant han nye måter å fremstille sprengstoff på og oppfant nervegassen. Han mottok tallrike utmerkelser, ble direktør for Kaiser-Wilhelm-Institut für Physikalische Chemie und Elektrochemie i Berlin i 1911 og ble tildelt den militære graden kaptein av keiseren personlig, en sjelden ære for en vitenskapsmann som var for gammel til å tjenestegjøre i hæren.

Etter første verdenskrig beskyldte ententemaktene ham for «krigsforbrytelser» på grunn av sitt arbeid med stridsgass, og han flyktet for et kortere tidsrom til Sveits. I sine memoarer nevnte Otto Hahn en samtale med Haber, hvor Haber sa at det var franskmennene som hadde begynt med gasskrigføringen i første verdenskrig gjennom sin gassfylte geværammunisjon. Han mente også dette ville bidra til å forkorte krigen og dermed spare mange liv.[trenger referanse]

Han var gift med Clara Immerwahr, også hun konvertitt og en fremstående kjemiker. Immerwahr var pasifist og fortvilet over at mannen brukte vitenskapen til krigføring. Hun skjøt seg med mannens pistol i 1915, dagen etter reiste Haber til østfronten for å gjennomføre det først gassangrepet mot russerne. Deres sønn Hermann Haber tok sitt eget liv i 1946. Flere av stesøsterens familiemedlemmer ble utryddet av nazistene i Auschwitz, trolig med Zyklon B som opprinnelig ble utviklet i Habers eget laboratorium.[1]

Etter 1919 arbeidet Haber i seks år forgjeves med å utvinne gull fra havet, for å hjelpe å betale krigsskadeerstatningene seiersmaktene hadde pålagt landet.[trenger referanse]

Etter grunnleggelsen av kjemikonsernet IG Farben i 1925, satt han i konsernstyret.

For Haber, som var stolt av innsatsen han hadde gjort for landet sitt, og var både jøde og en kompromissløs tysk patriot med en sterk militaristisk orientering, var nazistenes maktovertagelse, som førte til at han ble nødt til å forlate landet, et stort sjokk. Han døde i Basel.

Instituttet han var direktør for er idag oppkalt etter ham (Fritz-Haber-Institut).

Habers store drøm var å bli anerkjent som prøyssisk aristokrat, en drøm som var i ferd med å gå i oppfyllelse da Tyskland og Preussen ble republikker og alle adelsutnevnelser opphørte.[trenger referanse]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sharon Bertsch McGrayne (2001): Prometheans in the lab. Chemistry and the making of the modern world. New York: McGraw Hill.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]