Trianon-traktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra undertegnelsen 4. juni 1920
Le Grand Trianon i Slottet i Versailles, stedet der traktatene ble undertegnet

Trianon-traktaten, eller fredsavtalen i Trianon er en fredstraktat undertegnet den 4. juni 1920 på Grand Trianon i Versailles i Frankrike mellom de allierte og tilsluttede makter på den ene side, og Ungarn på den andre. Traktaten regulerte situasjonen for de statene som erstattet det tidligere ungarske kongedømme, deler av det førkrigs Østerrike-Ungarn etter den første verdenskrig. De seirende parter bak traktaten omfattet «de allierte maktene» (USA, Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan) og de mindre, tilsluttede maktene som nøt godt av de territoriale etterkrigsforandringene: Kongedømmet Romania, Kongedømmet for serberne, kroatene og slovenerne og Tsjekkoslovakia. Den tapende part var Ungarn, siden Østerrike-Ungarn som på denne tiden var gått i oppløsning. Ved freden mistet Ungarn 70 prosent av sitt territorium som hadde strukket seg fra Trieste og nesten til Bucuresti.

Ungarns grenser[rediger | rediger kilde]

Grenseendringene for Kongeriket Ungarn innenfor Østerrike-Ungarn og det uavhengige Ungarn etter Trianon-traktaten
Den demografiske fordelingen innen Ungarn

Ungarn proklamerte sin uavhengighet fra Østerrike den 16. november 1918. Våpenhvilen i november-desember 1918 hadde definert Ungarns midlertidige grenser. Sammenlignet med det tidligere ungarske kongedømmet omfattet grensene ikke disse landene:

Etter at den rumenske hæren rykket frem over våpenhvilelinjen, spurte ententemaktene om Ungarn kunne anerkjenne den nye linjen som var trukket langs elven Tisza. Ute av stand til å avslå og uvillig til å akseptere betingelsene, gikk lederne i Den første ungarske republikk av og kommunistene grep makten. Den Ungarske sovjet republikken ble dannet og en ny Ungarns røde hær ble hurtig organisert. Til å begynne med hadde hæren medgang mot de tsjekkoslovakiske legioner og gjorde det mulig for Ungarn nesten å nå det tidligere Galicia (den polske grensen) og dermed slå en kile mellom de tsjekkoslovakiske og rumenske tropper.

Etter en ungarsk-tsjekkoslovakisk våpenhvile som ble undertegnet den 1. juli 1919 hadde den Ungarske røde hær forlatt Slovakia fordi ententemaktene hadde lovet å invitere en ungarsk delegasjon til fredskonferansen i Versailles. Imidlertid angrep den rumenske hæren elven Tiszla den 4. august 1919 og Den ungarske røde hær falt hurtig sammen. Den kongelige rumenske hær marsjerte inn i Budapest den 14. august 1919.

Entente-maktene gjenreiste den ungarske staten og hjalp admiral Horty til makten i november 1919. Den 1. desember 1919 ble den ungarske delegasjonen offisielt invitert til fredskonferansen i Versailles. Imidlertid var de ungarske grensene på det nærmeste fastlagt uten ungarernes nærvær.

De endelige grensene for Ungarn ble endelig bestemt i Trianon-traktaten som ble undertegnet 4. juni 1920. Ved siden av de tidligere nevnte landområdene var disse unntatt:

Gjennom Trianon-traktaten ble byene Pécs, Mohács, Baja og Szigetvár, som var under jugoslavisk administrasjon etter november 1918, innlemmet i Ungarn.

En voldgiftsdomstol overdro i 1920 en liten del av de nordlige, tidligere fylkene Árva og Szsepes i Det ungarske kongedømmet med polsk majoritet til Polen.

Sammenliknet med det tidligere Kongedømmet Ungarn ble befolkningen i Ungarn etter Trianon-traktaten redusert fra 20,8 millioner til 7 millioner, og landområdene ble redusert med 72 %.

Etter 1918 hadde ikke Ungarn lenger adgang til sjøen, som det tidligere kongedømmet i over 800 år hadde hatt gjennom den kroatiske kysten og havnebyen Fiume.

Ved hjelp av Tyskland og Italia utvidet Ungarn grensene sine mot nabostatene ved utbruddet av andre verdenskrig, under München-forliket (1938 og de to Wien-erstatningene i 1938 og i 1940 som fulgte oppløsningen av Tsjekkoslovakia (okkupasjonen av de nordlige Karpatene og østre Slovakia) som ble fulgt av den tyske aggresjonen mot Jugoslavia. Denne territoriale ekspansjonen ble kortlivet siden grensene etter krigen, som man ble enige om i fredsforhandlingene i Paris i 1947, var så å si identiske med dem fra 1920 (med et mindre tap på to landsbyer som ble avstått til Tsjekkoslovakia).

Følgene av traktaten[rediger | rediger kilde]

Demografiske følger[rediger | rediger kilde]

Nasjonalitetsfordelingen innenfor Østerrike-Ungarn, ifølge folketellingen fra 1910

Ifølge folketellingen av 1910 var den største befolkningsgruppen i Det ungarske kongedømmet madjarene (i alminnelighet på norsk kalt ungarere), som utgjorde omtrent 48 % av hele befolkningen (eller 54 % av befolkningen i det landområdet vi kaller det egentlige Ungarn, dvs. unntatt Kroatia-Slavonia). Det ungarske kongedømmet var ikke en nasjonalstat som tilfellet var med mange vestlige, europeiske nasjoner.

Noen demografer mener at folketellingen av 1910 overvurderte madjarenes prosentvise befolkningsandel i det de hevdet at resultatet avvek fra tidligere og senere folketellinger i de nye statene. Et annet problem med å tolke resultatene av folketellingene var at folketellingen av 1910 ikke tok med den enkelte registrerte etniske tilhørighet, men bare mest brukte språk og religion. 1910-folketellingen gjenspeilte derfor først og fremst antallet brukere av de ulike språk, noe som ikke nødvendigvis helt samsvarte med den etniske befolkningssammensetningen.

Selv om de landområdene i det tidligere ungarske kongedømmet, som ble avstått til nabolandene gjennom traktaten, hadde en befolkningsovervekt av ikke-madjarer, hadde de også betydelige madjarske minoriteter, totalt 3 318 000 som fordelte seg slik:

Antallet madjarer i de ulike områdene etter folketellingen i 1910.

Befolkningen i de nevnte landområdene basert på tall fra folketellingen av 1910:

  • I Slovakia (Tsjekkoslovakia): 1 687 977 Slovaker og 1 233 454 andre (for de meste ungarere – 886 044, tyskere, ruteniere og romani) [i følge folketellingen av 1921, var der imidlertid 1 941 942 slovaker og 1 058 928 andre]
  • I karpatisk Rutenia (Tsjekkoslovakia): 330 010 ruteniere og 275 932 andre (for det meste ungarer, tyskere, rumenere, og slovaker)
  • I Transilvania (Romania): 2 829 454 rumener og 2 428 013 andre (for det meste ungarere og tyskere)
  • I Vojvodina and Kroatia-Slavonia (Jugoslavia): 2 756 000 Serbo-Kroater og 1 366 000 andre (for det meste ungarere og tyskere)
  • I Burgenland (Østerrike): 217 072 tyskere og 69 858 andre (for det meste kroater og ungarere)

Minoriteter i Ungarn etter Trianon-traktaten[rediger | rediger kilde]

På den annen siden hadde et anseelig antall andre nasjonaliteter blitt værende innenfor grensene til det nye Ungarn:

Ifølge folketellingen fra 1920 hadde 10.4 % av befolkningen minoritetsspråk som morsmål:

  • 551 211 tysk (6.9 %)
  • 141 882 slovakisk (1.8 %)
  • 23 760 rumensk (0.3 %)
  • 36 858 kroatisk (0.5 %)
  • 17 131 serbisk (0.2 %)
  • 23 228 andre syd-slaviske dialekter, hovedsakelig bunjevisk and šokakisk (0.3 %)

Antallet tospråklige var mye høyere. For eksempel talte 1 398 729 mennesker tysk (17 %), 399 176 slovakisk (5 %), 179 928 serbo-kroatisk (2,2 %) og 88 828 rumensk (1,1 %). Ungarsk ble brukt av 96 % av den totale befolkningen og var morsmålet til 89 %.

I de neste ti-årene sank den prosentvise andelen og det absolutte antall av ikke-madjarske minoriteter til tross for at det totale antall innbyggere økte. Tospråkligheten var også i ferd med å bli borte. Hovedårsaken til denne prosessen var spontan assimilasjon og statens ungariseringspolitikk. I de områdene som var omfattet av Trianon-traktaten utgjorde minoritetene 8 % i 1930 og 7 % i 1941.

Etter den annen verdenskrig ble omkring 200 000 tyskere deportert til Tyskland i samsvar med dekretet fra Potsdamkonferansen. Under den påtvungne bytte av befolkning mellom Tsjekkoslovakia og Ungarn forlot rundt 73 000 slovaker Ungarn. Etter disse folkeforflytningene ble Ungarn langt på vei etnisk homogent bortsett fra det hurtig voksende tallet på romani-folk (sigøynere) i den andre halvdelen av det 20. århundre.

Politiske konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Grensestein på den ungarsk-rumenske grensen nær Csenger

Offisielt hadde traktaten til hensikt å bekrefte nasjonenes selvbestemmelsesrett samt å erstatte de gamle maktstrukturene med nasjonale stater. Etter århundrer med fremmedstyre ville på den ene side de fleste folkeslag i Østerrike – Ungarn endelig oppnå rett til selvbestemmelse og forenes med andre av samme nasjonalitet. På den annen side fremhever andre at etter århundrer med etnisk sameksistens og relativ velstand, ville områdene i det tidligere Østerrike-Ungarn hovedsakelig blitt mono-etniske lilleputtstater. Andre hevder at det virkelig motivet bak traktaten heller var et forsøk på å svekke en større sentraleuropeisk makt. Sammenliknet med det habsburgske kongedømmet Ungarn, hadde det Ungarn som fremsto etter Trianon-traktaten en befolkning som var 60 % mindre enn sin opprinnelige befolkning og dets rolle i regionen var betydelig svekket.

Mange av byene i regionen som hadde en etnisk sammensatt befolkning i det 19. århundre ble for det meste enspråklige eller dominert av et enkelt språk eller en enkelt kultur.

Grensene etter Trianon-traktaten har vært gjenstand for uenighet. Mens majoriteten i områdene som hadde vært en del av Det ungarske kongedømmet, men som ikke ble en del av det selvstendige Ungarn etter fredsavtalen ble befolket av ikke-ungarske majoriteter, var der også mange områder som hovedsakelig var befolket av ungarere, men som etter fredsavtalen ikke lenger befant seg innenfor Ungarns grenser. Disse ungarsk-bebodde områdene inkluderer de nordøstlige delene av Transilvania(se Székelyföld) og noen langs den rumensk-ungarske grensen, sydlige deler av Slovakia (se Komárno), sydlige deler av karpatisk Ukraina, nordlige deler av Vojvodina etc. det ble ikke avholdt folkeavstemninger i noen av disse områdene, unntatt Sopron.

Fredsavtalen og konsekvensene av den diskuteres enda i sentraleuropisk politikk. Behandlingen av etniske ungarske minoriteter som ble separert fra moderlandet etter at grensene ble bestemt i traktaten er enda et sentralt tema, kanskje særlig i Slovakia og Romania.

Andre konsekvenser[rediger | rediger kilde]

61 % av dyrkbare arealer, 88 % av utnyttbare skogarealer, 62 % av jernbanene, 64 % av vegnettet, 83 % av råjernproduksjonen 55 % av industrianleggene og 67 % av bankvesenet i det tidligere ungarske kongedømmet ble liggende innenfor andre lands grenser. Romania, Jugoslavia og Tsjekkoslovakia måtte overta deler av de finansielle forpliktelsene i det tidligere ungarske kongedømmet på vegne av de områdene som ble lagt under deres suverenitet.

Grensene delte transportforbindelsene. I Det ungarske kongedømmet hadde vei- og jernbanenettet en radial struktur med Budapest i sentrum. I mange tilfeller lå veier og jernbaner langs de nye grensene med knutepunkt og forbindelselinjer innenfor naboterritoriene.

De militære betingelsene tilsvarte dem som Tyskland ble pålagt i Versailles-traktaten. Den ungarske hæren ble begrenset til 35 000 mann og verneplikt ble ikke tillatt. Det ble også bestemt at jernbanenettet i Ungarn ikke skulle bygges ut med mer enn ett spor pr linje (ensporet jernbanenett).

Ungarn måtte også gi avkall på alle privilegier i territorier utenfor Europa som hadde tilhørt det tidligere Østerrike-Ungarn.

Artikkel 54–60 i traktaten krever at Ungarn skal anerkjenne rettighetene til nasjonale minoriteter innenfor sine grenser.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Om minoriteter Ungarn etter Trainon-traktaten:

  • József Kovacsics: Magyarország történeti demográfiája : Magyarország népessége a honfoglalástól 1949-ig, Budapest : Közgazd. és Jogi Kiadó ; 1963 Budapest Kossuth Ny.
  • Lajos Thirring: Az 1869-1980. évi népszámlálások története és jellemzői [kész. a Központi Statisztikai Hivatal Népesedésstatisztikai Főosztályán], Bp. : SKV, 1983

Om begivenhete før the Trianon-traktaten og om minoriteter i landene etter Trianon-traktaten:

  • Ernő Raffay: Magyar tragédia: Trianon 75 éve. Püski kiadó (1996)
  • Vitéz Károly Kollányi: Kárpáti trilógia. Kráter Műhely Egyesület (2002)
  • Juhász Gyula: Magyarország Külpolitikája 1919-1945. Kossuth Könyvkiado, Budapest (1969).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]