Malaria

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Malaria
Malaria
Utstryk av blod som viser parasitten Plasmodium vivax inne i et rødt blodlegeme
ICD-10-kode B50-B54
ICD-9-kode 084
ICPC-2 A73
OMIM 248310
DiseasesDB 7728
MedlinePlus 000621
eMedicine med/1385 
MeSH D008288

Malaria (fra italiensk: mal «dårlig», aria «luft») er en infeksjonssykdom, forårsaket av parasittiske sporedyr i slekten Plasmodium, som kan overføres mellom mennesker via malariamygg. I 2013 forårsaket malaria rundt 200 millioner sykdomstilfeller og omtrent 584 000 dødsfall på verdensbasis.[1] I Norge rapporteres det om rundt 30–100 tilfeller av malaria årlig, der samtlige er smittet i utlandet.[2] Dødsfall på grunn av malaria er svært sjeldne i Norge.[3]

Malariaparasitten[rediger | rediger kilde]

Malariamygg.

Det finnes fem arter av slekten Plasmodium som regelmessig forårsaker sykdom hos mennesker: P. falciparum, P. vivax, P. ovale, P. malariae og P. knowlesi. Av disse er P. falciparum mest fryktet, da denne kan føre til alvorlig sykdom og død, mens de andre parasittene i større grad gir mildere og mer langvarige sykdomsforløp. Parasittene overføres av malariamygg (Anopheles), og det er bare hunnmyggen som stikker mennesker og som dermed kan overføre malariaparasittene.[2]

Malariaparasittene har en relativt komplisert livssyklus. Mennesker er smittereservoar for parasitten, og en malariamygg kan bli infisert ved å suge blod fra en smittet person. Ved myggens neste måltid kan parasittene overføres til en annen person når myggen ved begynnelsen av stikket sprøyter inn litt blodfortynnende stoff, slik at blodet ikke koagulerer inne i kanalen til myggens stikksnabel. Når parasitten er overført til et menneske, føres den via blodårene til leveren hvor den formerer seg. Etter 7–14 dager går den tilbake til blodårene og inn i de røde blodlegemene hvor den fortsetter å formere seg. Dette gjør det mulig for malariaparasitten å bli plukket opp av en ny mygg, og dermed fortsette malariasyklusen.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Utbredelse av malaria. Områder markert med hvitt er frie for malaria, de gule har få tilfeller av malaria, mens de røde fargene indikerer mange forekomster av malaria.

Ca. 45 % av verdens befolkning lever i områder hvor det er mulig å bli smittet, bl.a. tropiske og subtropiske deler av Afrika, Asia, Midtøsten, Latin-Amerika og Oseania. Det er estimert at omtrent 584 000 mennesker døde av malaria på verdensbasis i 2013; 90 % av dødsfallene forekom i Afrika sør for Sahara, og 78 % av disse var hos barn under 5 år.[1]

På verdensbasis er malaria et alvorlig helseproblem, og har klassisk sett vært vurdert som en av de «tre store infeksjonssykdommene» sammen med hiv/aids og tuberkulose.[4] I tillegg ble bekjempelsen av malaria inkludert i FNs tusenårsmål, der man satte som mål å stoppe spredningen av malaria og redusere antall malariadødsfall innen 2016, noe man vurderer å ha oppnådd.[5]

Etter nedgang på 1960-tallet, pga. bekjempelse av myggen med insektmidler og parasitten med medisiner, er sykdommen blitt vanligere igjen fordi både myggen og selve parasitten har evolvert økt motstandsdyktighet mot kjemikaliene. I Malawi utgjør malaria 22 % av alle sykehusinnleggelser. Det er stor usikkerhet rundt den epidemiologiske situasjon m.h.t. malaria, og det er mulig at de reelle tallene er enda høyere.

I Sverige ble malaria kalt frossan. Carl Michael Bellmann ble smittet i 1773, og beskrev symptomene slik i Fredmans sång nr 18:

Min hand blir is och näsan vatten,
min fot som glas, och hela natten
regerar själen yr och rädd.[6]

40 år tidligere hadde Carl von Linné levert sin medisinske doktorgrad med tittelen Hipothesis Nova de Febrium Intermittentium Causa, der hans hypotese er at malaria skyldes tilstopping av tarmens blodårer grunnet leireholdig drikkevann. Den intermitterende feberen forklares med friksjon og ekstrabelastning på hjertet som må presse blodet forbi «leireproppene». Linné anbefalte derfor en kur bestående av diett og avføringsmidler – enda malaria i seg selv fremkaller løs mage.[7]

Den siste malariaepidemien i Norge var på KirkøyHvaler, på midten av 1800-tallet. Den gang var det sjøfolk som hadde med seg parasitten. På Hvaler-øyene er det tre varianter mygg som kan bli bærere av den. Med et mildere klima frykter forskerne store malariautbrudd i Østfold om tyve år. Det er særlig Ytre Oslofjord som er utsatt for utbrudd, ettersom mye ferskvann langs kysten gir myggen gode vekstvilkår.[8]

Lolland i Danmark var malaria så vanlig at sykdommen på dansk ble hetende «den lollandske feber», og folk engstet seg for å flytte til øya, der de måtte regne med å bli smittet. Først mot slutten av 1800-tallet ble Lolland kvitt denne plagen.[9] Så sent som i 1831 oversteg antall dødsfall grunnet malaria antall fødsler på Lolland. Men fra 1700-tallet og fremover ble det iverksatt drenering og bygging av diker som beskyttet mot oversvømmelser, og gradvis ble en sykdomsbefengt øy forvandlet til Danmarks beste jordbruksland. De siste malariatilfellene på Lolland ble registrert i starten av 1900-tallet.[10]

I Italia var Lazio-regionen, der Roma ligger, ett av landets to mest malaria-befengte områder. I 1869 var to tredjedeler av befolkningen i Lazio kronisk malariasyke. Etter Italias samling i 1861 var Roma utpekt til hovedstad, men dette var lenge et omdiskutert prosjekt pga den høye forekomsten av malaria. For å bekjempe sykdommen gikk frihetshelten Garibaldi inn for et storstilt prosjekt, der Tiberen skulle legges i et nytt løp rundt Roma. Dette ble det aldri noe av, men i 1907 begynte man å reise de svære murene langs Tiberen som i dag holder vannmassene på plass, og hindrer dannelse av våtmark der malariamygg kan klekkes ut.[11]

Tidligere brukte man kinin, utvunnet av kinabark, til behandling av malaria. Briter som tjenestegjorde i malariautsatte strøk, ble oppfordret til å drikke tonic for å unngå smitte. Tonic er tilsatt kinin, og drinken gin og tonic ble populær i britiske kolonier.

Sykdomsforløp[rediger | rediger kilde]

Symptomene starter ofte med en vedvarende feber, som kan følges med oppkast, slapphet, hodepine og tretthet. Dette kan ligne på mange andre sykdommer, f.eks influensa.

Etter noen dager inntrer typisk perioder med feberanfall. Det starter med en hurtig temperaturstigning og frostrier, der huden føles kjølig. Man holder ofte temperaturen i noen timer, med tørr og varm hud, hodepine, kvalme og tørste. Anfallet avsluttes med et raskt temperaturfall, og man kaldsvetter mye. Anfallet kan ta fra 6 timer opp til flere døgn, etter hvor alvorlig infeksjonen er.

Diagnose[rediger | rediger kilde]

Diagnosen stilles ved å se på blodutstryk under mikroskop og påvise parasitten inne i de røde blodlegemene (se bildet ovenfor). På sykehus i en del afrikanske land gjøres denne analysen i løpet av 10-20 minutter. Det finnes også raske tester man kan kjøpe og foreta selv, men disse er ikke like nøyaktige som en diagnose satt ved blodutstryk.

Siden starten av malaria-anfallet er nokså utypisk og vanskelig å diagnostisere i vår del av verden, er det viktig å få informert lege om man har reist innenfor et område der malariafaren er stor.

Forebygging[rediger | rediger kilde]

Sprøyting for å bekjempe malariamygg.

Det viktigste en kan gjøre for å ikke få malaria, er å unngå å bli stukket av malariamygg. Dette gjøres ved å bruke preparater mot mygg, sove under myggnett og holde kroppen dekket med tøy, spesielt fra solnedgang til soloppgang. Reisende til malariaområder kan også trenge forebyggende legemidler som dreper malariaparasitter som kan komme seg inn i kroppen. Tidligere brukte man utplanting av eukalyptustrær som forebygging, siden røttene tørker ut jordsmonnet, og derved reduserer utklekking av malariamygg. Klosteret Tre Fontane i Roma måtte f.eks rømmes av både cistercienser- og fransiskanermunker på grunn av malaria før trappistene tok over i 1868 og startet utplanting i området av nettopp eukalyptus.[12]

Innenfor mange områder har malariamyggen utviklet resistens mot flere av de vanligste forebyggende malariamedikamentene. Det finnes ingen vaksine mot malaria, men det utprøves en vaksine som kalles RTS,S og kan gi beskyttelse i minst 18 måneder.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b World Malaria Report 2014 (engelsk). Verdens helseorganisasjon. ISBN 978 92 4 156483 0. 
  2. ^ a b Blystad, Hans (22. juli 2015). «Malaria - veileder for helsepersonell». Smittevernveilederen. Folkehelseinstituttet. Arkivert fra originalen 26. oktober 2015. Besøkt 26. oktober 2015. 
  3. ^ «Malaria». Pasienthåndboka.no. Besøkt 3. august 2007. 
  4. ^ Bourzac, Katherine. «Infectious disease: Beating the big three». Nature (engelsk), 507 (7490), s. 4–7. doi:10.1038/507S4a. (abonnement kreves). 
  5. ^ «Status: Tusenårsmål 6». FN-sambandet. 6. juli 2015. Arkivert fra originalen 26. oktober 2015. Besøkt 26. oktober 2015. 
  6. ^ http://www.bellman.net/texter/sang.php?nr=18
  7. ^ http://tidsskriftet.no/article/642013/
  8. ^ http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse-og-medisin/oestfold-trues-av-malaria-epidemi/a/205070/
  9. ^ Hansen, C.A. : «Den 'lollandske feber'» (PDF), Lolland-Falsters historiske Samfunds Aarbog nr. 1 fra 1913
  10. ^ "De sidste malariatilfælde på Lolland blev registreret i begyndelsen af det 20. århundrede," sitert fra: https://dansknatur.wordpress.com/2013/06/18/er-lolland-pa-vej-mod-bedre-tider/
  11. ^ Skre, Arnhild 2009: La meg bli som leoparden (s. 257-8), Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-29187-6.
  12. ^ Åmodt, Ola 2006. Roma – legender og merkverdigheter, Fritt forlag, Oslo.
  13. ^ Kristin Straumsheim Grønli (18. november 2005). «Lovende malariavaksine». forskning.no. Besøkt 3. mars 2008. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Reiseguide – Nyttig å vite om Malaria fra GlaxoSmithKline

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Andre[rediger | rediger kilde]

Massemorderen malaria - artikkel fra forskning.no 19.10.02

medisinstubbDenne medisinrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.