Den meksikanske revolusjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Geriljalederen og revolusjonshelten Emiliano Zapata ledet indianerbøndenes kamp mot de mektige jordeierne fram til han ble drept i 1919. Bildet er fra omkring 1910 og viser Zapata og broren Eufemio iført charro-drakt.

Den meksikanske revolusjonen var en revolusjon i Mexico fra 1910 til 1928. Samfunnsomveltningen omfattet opprør, borgerkrig og en voldsom sosial og kulturell bevegelse farget av sosialistiske, nasjonalistiske og anarkistiske strømninger. Det begynte med den folkelige motstanden mot diktator Porfirio Díaz i 1910 og nådde høydepunktet da en ny grunnlov ble kunngjort syv år senere. Voldsomhetene økte mot slutten av 1920-årene, og det endte med at Det institusjonelle revolusjonspartiet (Partido Revolucionario Institucional, PRI) etablerte et maktmonopol i 1928. Revolusjonen ble ledet av Emiliano Zapata og Pancho Villa.

Revolusjonen hadde stor innvirkning på bonde- og arbeiderbevegelser internasjonalt, samt anarkistiske bevegelser da den meksikanske grunnlova av 1917 var den første i verden til å anerkjenne kollektive rettigheter for arbeidere. Revolusjonen fostret dessuten internasjonale venstreikoner, som maleren Diego Rivera, opprøreren Emiliano Zapata, og journalisten Ricardo Flores Magón.

Den væpna konflikten begynte med en påstand om at general Porfirio Díaz hadde begått valgfusk i 1910. Díaz hadde vært president så godt som avbrutt sia 1876. Presidentperioden hans hadde vært kjennetegna av satsing på industrien og å gjenopprette stabilitet i landet, men dette kom på bekostning av levekåra til arbeider- og bondeklassene. Som et resultat, var rikdom, politisk makt og tilgang til utdanning reservert for bare noen få godseierfamilier og dessuten utenlandskeide selskaper (framfor alt engelske, franske, og nordamerikanske).

Motstanderen hans ved valget var Francisco I. Madero fra Det liberale partiet, som var utdanna i utlandet og som hadde sympati for de sosiale reformene som hadde vært fremmet av intellektuelle som Antonio Horcasitas og Flores Magón-brødrene. For å sikre at han ble gjenvalgt, gav Díaz ordre om at Madero ble arrestert, men Madero dro nytte av misnøyen som rådde i landet og som etter en kort periode i eksil i USA kunngjorde San Luis-planen, som erklærte valget for å være ugyldig og oppfordra til væpna folkeopprør mot Díaz-regjeringa den 20. november 1910.

Ymse opprørere og populære ledere, som Emiliano Zapata og Aquiles Serdán, svarte på oppfordringa, men var aldri i stand til å danne en forent bevegelse, og de hadde dessuten ulike idealer. I sør kjempa bøndene som var leda av Zapata for å vinne tilbake landet til forfedrene deres, mens troppene til geriljasoldaten Francisco "Pancho" Villa kjempa seg hele vegen opp til grensa mot USA, og kryssa den også noen ganger.

Kampen mot den føderale hæren varte bare ei kort stund, ettersom Díaz gikk av og dro i eksil fem måneder seinere. Etter dette ble det likevel en maktkamp mellom ulike opprørere og ideologier. Denne krigen kosta en million meksikanere livet, eller ti prosent av hele befolkningen på den tida. Ved havna i Veracruz arresterte meksikanske tjenestemenn en nordamerikansk sjømann i 1914, noe som førte til at USA okkuperte byen i om lag sju år. I 1916 førte Pancho Villas plyndringstokt på den nordamerikanske sida av meksikanske grensa til at USA sendte en styrke leda av general John Pershing inn i Mexico. Den brukte elleve måneder på å jage Villa i den såkalte Straffeekspedisjonen, før den måtte gi opp.

En interimregjering ledet av Francisco León de la Barra ble så dannet, noe som gav presidentstillinga til Madero i 1911. Madero hadde ikke støtte fra sine tidligere allierte, som hevdet at revolusjonens mål ikke var blitt nådd, og han hadde heller ikke støtte fra tilhengerne av det gamle regimet. I 1913 ble han avsatt og drept i et statskupp ledet av general Victoriano Huerta, sammen med visepresidenten sin.

Lokale ledere retta nå innsatsen sin mot den nye regjeringa og anklagde Huerta for å ha planlagt mordet på Madero, i ledtog med USAs ambassadør. I et forsøk på å hindre drapet, danna Venustiano Carranza, guvernøren av nordstaten Coahuila, Konstitusjonshæren med det målet å skape fred ved å oppta de fleste av opprørernes krav i ei ny grunnlov. Den kom i 1917, men Madero klarte ikke å bli kvitt problema som i utgangspunktet hadde ført til voldsomhetene. En etter en blei opprørerne avretta.

Carranza-regjeringa varte heller ikke lenge. General Álvaro Obregón, som var krigs- og marineminister, gjorde opprør mot Carranza da han så sin egen presidentkampanje lide til fordel for Carranza. Obregón lot Carranza avrette den 21. mai 1920. Carranza hadde da alt tatt livet av Zapata i et bakholdsangrep. Obregón greip makta og oppretta ei rekke fagforeninger, (noen av dem skulle han seinere lede). Han blei etterfulgt av den ekstremt antiklerikale general Plutarco Elías Calles som seinere skulle innføre antireligiøse lover som provoserte fram Cristerokrigen. Han grunnla òg PRI (i begynnelsen kjent som Det nasjonale revolusjonspartiet – Partido Revolucionario Nacional, PRN), som skulle ha presidentene de neste sytti åra. PRN lyktes i å overbevise de fleste av de gjenværende generalene i å oppløse sine egne personlige styrker og danne en forent meksikansk hær.

Obregón stilte til gjenvalg i 1928, noe som var forbudt ifølge grunnlova av 1917, og blei faktisk gjenvalgt, men før han fikk tiltre, blei han henretta av en katolsk ekstremist.

Triumfen til PRN/PRI markerte begynnelsen på en politisk tradisjon med lojalitet (noen mener underkastelse) overfor presidenten, en tradisjon som varte om lag sytti år, etter som hver president utpekte guvernører til å styre over statene, og utnevne etterfølgerne sine. Dette førte til at PRI i realiteten hadde et monopol på makta.

Commons-logo.svg
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til