Raymond Poincaré

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Raymond Poincaré
Poincare larger.jpg
Født20. august 1860
FrankrikeBar-le-Duc, Frankrike
Død15. oktober 1934 (74 år)
Frankrike Paris, Frankrike
Gravlagt Nubécourt
Ektefelle Henriette Poincaré
Søsken Lucien Poincaré
Utdannet ved Faculté de droit de Paris
Beskjeftigelse Politiker, advokat, journalist
Parti PRP
Nasjonalitet Frankrike
Språk Fransk
Medlem av Académie française (1909–), American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser
14 oppføringer
Ridder av ordenen Det gylne skinn, Andreasordenen, Æreslegionens stormester, Order of the Star of Anjouan, storkors av Ordenen Nichan el Anouar, Annunziataordenen, storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, storkorsridder av Italias kroneorden, Chakri-ordenen, storkors av Annams drageorden, Grand Cross of the Royal Order of Cambodia, Den hvite ørns orden, Cross of Valor, Serafimerordenen
Frankrikes 10. president
18. februar 1913-18. februar 1920
RegjeringPDR
ForgjengerArmand Fallières
EtterfølgerPaul Deschanel

Poincaré besøker fronten

Raymond Poincaré (født 20. august 1860 Bar-le-Duc, Meuse, død 15. oktober 1934 i Paris) var en fransk politiker. Han var fem ganger statsminister og president fra 1913 til 1920. Poincaré var utdannet advokat og forsvarte Jules Verne i en injuriesak.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Poincaré studerte jus ved universitetet i Paris. Han var fetter til matematikeren Henri Poincaré.

Poincaré ble i 1909 medlem av det franske akademi.

Sommeren 1914 reiste Poincaré sammen med statsminister René Viviani med båt til det russiske hoff i Sankt Petersburg, der styrken i det fransk-russiske forbundet ble ytterligere poengtert. På hjemreisen besøkte Poincaré 25. juli Sverige.[1]

Under første verdenskrig ble han i stor grad tilsidesatt av statsminister Georges Clemenceau både under krigen og under oppgjøret etter krigen. Poincaré mente at den allierte hæren burde i større grad være til stede på den tyske siden av Rhinen.[trenger referanse]

Perioden som president holdt på å ende da Ferdinand Foch prøvde å få ham til å bruke sin konstitusjonelle rett til å ta over forhandlingsmakten fra Georges Clemenceau.[trenger referanse] Poincaré nektet og satt ut perioden til 1920.

Den økonomiske krisen i Frankrike ble forverret, og Poincaré ble i 1926 på nytt om å danne regjering. I ministeriet som satt til 1929 var han foruten statsminister frem til 1928 også finansminister. Poincarés regjering sanerte statens økonomi og stabiliserte francen.[trenger referanse]

Han pensjonerte seg fra politikken i 1929 og døde fem år senere i Paris, 15. oktober 1934.[2]

Verker[rediger | rediger kilde]

Blant hans arbeider er:

  • Du droit de suite dans la propriété mobiliere-, l’anden droit et le code civil (1883), doktorsavhandling
  • Idées contemporaines (1906), en samling taler og studier innen forskjellige emner
  • Questions et figures politiques (1907)
  • Causes littéraires et arlistiques (1908)
  • Ce que demande la cité. (1912), en populær redegjørelse for den franske stats administrative og politiske organisasjon
  • Les origines de la guerre (1921), en fremstilling av første verdenskrigs forhistorie
  • Histoire politique. Chroniques de quin-zaine, 15 septembre 1920-l:er mars 1921 (1921), samling av Poincarés politiske tidskriftsartikler i bokform

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Philippe Bernard, Henri Dubief, and Thony Forster (1985). The Decline of the Third Republic, 1914–1938. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press. 
  • Keiger, J. F. V. (1997). Raymond Poincaré. Cambridge University Press. ISBN 0-521-57387-4. 
  • Jean-Marie Mayeur, Madeleine Rebirioux, and J. R. Foster (1988). The Third Republic from its Origins to the Great War, 1871–1914. (Cambridge History of Modern France). Cambridge University Press. 
  • Gordon Wright (1967). Raymond Poincaré and the French presidency. New York: Octagon Books. OCLC 405223. 
  • Sisley Huddleston (1924). Poincaré: A Biographical Portrait, Little, Brown & Company.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sveriges historia: 1830-1920 (swe). Stockholm: Norstedt. 2012. ISBN 978-91-1-302442-4. . s. 198
  2. ^ Meyers Online: Poincaré, lest 8. mars 2008

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Raymond Poincaré – sitater