Konrad Adenauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Konrad Adenauer
Bundesarchiv B 145 Bild-F078072-0004, Konrad Adenauer.jpg
Konrad Adenauer i 1952
Født5. januar 1876
Köln
Død19. april 1967 (91 år)
Rhöndorf
GravlagtWaldfriedhof (Rhöndorf)
Ektefelle Emma Adenauer (1904–1916), Auguste Adenauer
Søsken August Adenauer, Johannes Franz Richard Adenauer, Emilie Helene Marie Louise Adenauer, Maria Johanna Elisabeth Adenauer
Barn
8 oppføringer
Konrad August Emil Emanuel Adenauer, Max Adenauer, Maria Adenauer, Ferdinand Adenauer, Paul Adenauer, Charlotte Adenauer, Elisabeth Adenauer, Georg Adenauer
Utdannet ved Albert-Ludwigs-Universität, Ludwig-Maximilians-Universität München, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Yrke Advokat, dommer, assessor, politiker
Parti Zentrum, senere CDU
NasjonalitetTyskland
Språktysk
LivssynDen romersk-katolske kirke
Medlem avKStV Brisgovia Freiburg, Katholischer Studentenverein Arminia Bonn, Rotary International, Den tyske orden, Malteserordenen, Deutscher Werkbund, KStV Askania-Burgundia Berlin, Académie des sciences morales et politiques
Utmerkelser
51 oppføringer
Karlsprisen, Storkors i særlig utførelse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Ærestegnet for fortjenster i gull, Den bayerske fortjenstorden, Kristusordenen, storkors av Sydkorsordenen, storkors av Den nederlandske løves orden, storkors av Æreslegionen, Orden wider den tierischen Ernst, storbånd av Leopoldsordenen, storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, storkors av Den islandske falkeorden, storkors av Eikekroneordenen, ordensbånd av Den aztekiske ørns orden, storkors av Solordenen, Frigjøreren San Martins orden, Storkorset av Tårn- og sverdordenen, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Æresborger av Berlin, storkorset av Isabella den katolskes orden, Schlesierschild, 4. klasse av Den røde ørns orden, Den gylne spores orden, storkorsridder av Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem, storbånd av Den oppadstigende sols orden, storbånd av Paulowniablomstenes orden, storkorset av Andeskondorordenen, Münster historikerpris, Honorary doctor of the Technical University of Berlin, Iron Cross 2nd Class, Order of the Supreme Sun, Maiordenen, Chiles fortjenstorden, Order of Boyacá, Den nasjonale fortjenstorden (Ecuador), Order of José Matías Delgado, Den hellige treenighetens orden, Tadj-ordenen, Madagaskars nasjonalorden, storkorset av Kristusordenen (Portugal), Fortjenstordenen Duarte, Sanchez og Mella, storkors av Løveordenen, Gran Cruz de la Orden del Mérito Civil, Den hvite elefants orden, Thailands krones orden, storkors av George Is orden, Order of the Star of Africa, Order of Valour, Grand Cross of the National Order of Honor and Merit, Q3885401, Malteserordenen
President i Det parlamentariske råd
1948–1949
Tysklands forbundskansler
1949–1963
RegjeringAdenauer I, II, III, IV, V
EtterfølgerLudwig Erhard
Tysklands utenriksminister
1951–1955
EtterfølgerHeinrich von Brentano

Konrad Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln i provinsen Rhinland i kongeriket Preussen, død 19. april 1967 i Rhöndorf, Bad Honnef i Nordrhein-Westfalen i Tyskland) var en tysk jurist og politiker (Zentrum, CDU). Fra 1949 til 1963 var han Forbundsrepublikken Tysklands første forbundskansler, og fra 1951 til 1955 samtidig dette landets første utenriksminister.

Som medlem av partiet Zentrum, var Konrad Adenauer en fremstående politiker allerede under det tyske keiserrike og Weimarrepublikken. Han var overborgermester i Köln fra 1917 til 1933, medlem av Preußisches Herrenhaus fra 1918 og president i det prøyssiske statsråd fra 1921 til 1923. Adenauer var gjennom hele livet en sterk talsmann for interessene til sin egen landsdel Rhinland.

Under nasjonalsosialismen ble han fratatt alle embeter, og satt i perioder også arrestert.

Adenauer var leder i CDU fra 1950 til 1966. Som president for Det parlamentariske råd, ledet han arbeidet med Tysklands grunnlov, vedtatt i 1949. Han tiltrådte som kansler og utenriksminister i en alder av 73 år, og gikk inn for Bonn som hovedstad.

Som katolikk var Adenauer en sterk motstander av den ateistiske kommunismen, som han vurderte som umenneskelig og fremskrittsfiendtlig. Etter andre verdenskrig prioriterte han Tysklands tilknytning til Vesten, fremfor en snarlig samling av landet som da var delt i Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Han ønsket at Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) med sin frihet og velstand, skulle bli så attraktiv for tyskerne i øst at de flyttet vestover, og Østblokken ble destabilisert. Dette mente han, skulle igjen føre til tysk samling («magnet-teorien»).

Adenauer arbeidet for europeisk integrasjon. Tyskland deltok med Adenauer som kansler, ved etableringer av internasjonale organisasjoner som skulle bli forløpere til EU. Landet spilte i hans regjeringstid også en aktiv rolle i NATO.

Under Adenauer ble den sosiale markedsøkonomi innført, og landets befolkningen fikk oppleve stor økonomisk vekst, gjerne kalt «Wirtschaftswunder» («det økonomiske underet»).

Innhold

De første årene[rediger | rediger kilde]

Slekt og foreldrehjem[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer ble født som den tredje, i en barneflokk på fem. Familien var romersk-katolsk.

Hans far Johann Conrad Adenauer (1833–1906), ble født i Bonn, og kom tidlig på barnehjem. Johan Conrad arbeidet som gårdsgutt (Jungknecht) og som teglverksarbeider. I 1851 meldte han seg som frivillig i den prøyssiske armé, og steg i gradene til feldwebel. Under den østerriksk-prøyssiske krig, ble han såret og erklært invalid. Siden ble han likevel forfremmet til løytnant (Secondeleutnant), og deltok som økonomioffiser under den fransk-tyske krig. Han giftet seg 8. august 1871.[1] Deretter ble han offentlig tjenestemann, fikk stilling som sekretær i ankedomstolen i Köln, og ble til slutt kanselliråd.[2]

Konrad Adenauers mor var Helena Christine, født Scharfenberg (1849–1919). Hun var datter av Johann August Ludwig Scharfenberg (1818-1906) fra Bad Sachsa am Harz[1] og Anna Maria Schell (1813-1887). Johann Scharfenberg kom fra Erfurt til Köln som regimentsmusiker, og ble senere bankmann. Johann og Anna Maria kjente hverandre fra hun var 15-16 år gammel.[2][3]

Johann Conrad Adenauer som selv hadde gjort et stort karrièresprang fra teglverksarbeider til kanselliråd, hadde også store ambisjoner på vegne av sin sønn Konrad. Da Konrad Adenauer ble utnevnt til rådmann i Köln, så faren straks større muligheter: – Konrad, nå må du sette deg som mål å bli overborgermester i Köln![4]

Konrad Adenauers foreldre var ikke enkle mennesker å ha med å gjøre, og begge hadde et eksplosivt temperament. Denne egenskap fikk også Konrad, men han hadde i tillegg evnen til å beherske seg, og kunne i et iskaldt raseri opptre svært ubehagelig.[5]

Konrad Adenauers søsken var August (1872–1952), Johannes (1873–1937), Emilie (Lilli) (1879–1950) og Elisabeth (1882, død samme år).

Skolegang og studium[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer som student i 1896.

I likhet med sine søsken fikk den unge Konrad undervisning av sin far i det første skoleåret. Hans første skoleår var dermed i andre klasse, på Knabenschule an Sankt Aposteln i Köln. I 1884 gikk han til Königliche Katholische Gymnasium an der Apostelnkirche, der han tok eksamen i 1894.[6]

Da Adenauer i 1893 søkte om å få gå opp til eksamen for abitur (videregående), skrev han at han ville studere jus. Etter gjennomført eksamen i mars 1894, bestemte imidlertid Konrads far at hans tredje sønn skulle begynne i banklære. Kostnadene ved å ha de to eldre sønnene som studenter var allerede store. Den 1. april 1894 begynte den 18 år gamle Konrad, i Bankhaus Seligmann. Han var imidlertid uten enhver interesse for bankfaget. Etter bare 14 dager mottok han et mindre stipend, og da fulgte også farens tillatelse til å studere. Adenauer avsluttet straks arbeidet i banken, og begynte å studere jus ved universitetet i Freiburg.[2][7]

Sommersemesteret 1894 opphold han seg i Freiburg. Deretter tilbrakte han to semestre i München (1894/1895), hvor han fulgte forelesninger i jus, og i tillegg sosialøkonomi. I München nøt Adenauer en form for frihet som han tidligere ikke hadde opplevd. Han foretok reiser i omegnen, og dro en gang helt ned til Venezia. Alt foregikk innenfor beskjedne økonomiske rammer, men farens kritikk unnslapp han likevel ikke. Slike reiser anså far som unødig luksus.[8]

I 1897 avla han den første eksamen (Referendar) med gode karakterer (Gut). En ny eksamen, Grosse Juristische Staatsprüfung eller Assessoreksamen, ble avlagt i 1901, men med et dårligere resultat, kalt tilfredsstillende (Ausreichend). Det var intet særtilfelle at gode jurister kunne oppleve et slikt fall i resultatene, og til og med strøk til eksamen. Eksamensoppgavene kunne bli laget ganske vilkårlig, og dessuten i fagområder som kandidaten hadde vanskelig for å forutse og forberede seg på.[9]

Ungdomsliv[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer til høyre, avbildet sammen med andre medlemmer av studenterforeningen, ca. 1896/1897.

Adenauer ble medlem av den katolske studentforeningen Brisgovia, som gikk under paraplyorganisasjonen Kartellverband. Dette var en forening uten bruk av luer, ordensbånd og mensur (fekting), slik det oftere var skikken i foreningene som var registrert under det såkalte Cartell-Verband.[10]

Under jusstudiene i Köln, opplevde den katolske Adenauer en troskrise, som han selv snakket lite om.[11] Konrad som bodde hjemme, levde i et spenningsfelt mellom sine dogmatiske foreldre og de filosofiske strømninger i tiden. Ernst Haeckel formidlet på denne tiden Charles Darwins lære i Tyskland. Haeckel representerte en bred filosofisk bevegelse, som avviste en religiøs livsanskuelse. Konrad Adenauer holdt imidlertid fast ved sin tro. Han fant argumenter mot Haeckel og Darwin i skriftene til den sveitsiske jurist og legpredikant Carl Hilty. Hilty priste i sin filosofi arbeidets velsignelse, forsakelsens nødvendighet og den moderate livsførsel. Han avviste den materielle livsanskuelse til Darwin og Haeckel, og dessuten den til Karl Marx. Adenauer sluttet seg til dette, og til Hiltys avvisning av materialisme i praksis, i betydningen rikdom og eiesyke. Over materialismen satte Hilty verdien av arbeidet, og retten til arbeid. Adenauer kom tilbake til Hilty en rekke ganger i livet, blant annet i foredrag, og bøkene hans hadde han alltid i nærheten, på sitt soverom.[12]

Den første tiden i arbeidslivet, ekteskap[rediger | rediger kilde]

Adenauer tiltrådte i 1901 i sin første stilling som jurist, som Gerichtsassessor hos statsadvokaten i Köln, der han ble i to år. I oktober 1903 fikk han permisjon fra statsadvokaten, og arbeidet som advokat hos justisråd Herman Kausen. Kausen var leder av det kristenkonservative partiet Zentrums fraksjon i Kölns kommunestyre. Adenauer ble hos Kausen til 1905. Etter en lengre ferie med avsluttende kuropphold, tiltrådte han 1. desember 1905 en midlertidig dommerstilling i Kölns landgericht.[2][13]

I 1904 giftet Konrad Adenauer seg med den 24 år gamle Emma Weyer, født inn i en velstående familie i Köln. Paret traff hverandre i tennisklubben «Pudelnaß» («søkkvåt»), et sted der man tre ganger i uken spilte tennis, uansett vær. Den private tennisklubben var også et treffsted for katolsk ungdom av borgerskapet. Her traff Adenauer dermed likesinnede, både med hensyn til livssyn og stand. Den vakre og livlige Emma var Konrads første kjærlighet. Gjennom svigerfamilien kom han i kontakt med det toneangivende borgerskap i byen.[14]

Rådmann og overborgermester under Keiserriket[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer ble født og tok sin utdannelse under det tyske keiserrike (1871-1918). Han gjorde i denne perioden karrière i Kölns byforvaltning, helt opp til stillingen som overborgermester, den øverste administrative leder av byen.

Rådmann[rediger | rediger kilde]

Våren 1906 ble det ledig en av tolv stillinger som rådmann eller byråd (Beigeordnete) i Köln. Adenauer meldte sitt kandidatur, først gjennom justisråd Kausen. Rådmennene var bei- altså sideordnet hverandre, men likevel underordnet overborgermesteren. Stedfortreder for overborgermesteren, var førsterådmannen (Erster Beigeordneter). Rådmennene ble valgt av byparlamentet, hvor Deutsche Zentrumspartei hadde 24 av 45 representanter, de øvrige var liberale. Adenauer som hadde vært medlem av Zentrum siden 1905, fikk deres fulle støtte. Hans inngiftede onkel, Max Wallraf hadde dessuten gode forbindelser til de liberale, slik at også de støttet Adenauer, og ihvertfall ikke gikk imot ham. Ved avstemningen ble Adenauer valgt med 35 gyldige stemmer, og uten motstemmer. Adenauer ble med sine 30 år, den yngste av de tolv rådmennene.[2][15][16]

Som rådmann ble Adenauer tildelt de tre ansvarsområdene skatt, valg, og ukemarked og markedshaller. Han mottok som lønn 7 000 Mark, nesten det dobbelte av det hans far hadde tjent. Dermed begynte en lang karrière i offentlig tjeneste.[16]

Førsterådmann[rediger | rediger kilde]

Adenauers høye lønn som førsterådmann og nestkommanderende i Kölns forvaltning, gjorde ham i stand til å bygge hus i Max Bruch-Straße 6. Ekteparet Adenauer foran boligen, ca. 1915.

I 1907 ble Max Wallraf ny overborgermester, og i 1909 rykket Adenauer selv opp som nestkommanderende i byens forvaltning, med tittelen førsterådmann (Erster Beigeordneter). Fortsatt var han, med sine 33 år, den yngste i rådmannskollegiet. I sin nye stilling fikk Adenauer ansvaret for finansvesenet og personalet, og en årslønn på 15 000 Mark. Etter tre år steg lønnen med ytterligere 3000 Mark. Inntektene gjorde ham i stand til å bygge seg et vakkert hus i Villenviertel Lindenthal, i Köln.

Ved utbruddet av første verdenskrig befant Köln seg med hensyn til matvareforsyninger, i en relativt gunstig situasjon. Forsvaret hadde sikret seg store forråd til sine festningsanlegg, men disse forrådene ble det ikke bruk for. Adenauer så likevel faren for at byen skulle leve over evne. Han beordret derfor i en avisartikkel 26. januar 1915, grovere oppmaling av kornet og inntak av rugbrød og hvetebrød. Dessuten måtte det produseres mindre av kaker. Etter noen dager forsvant også hvetebrødet, og det ble solgt bare rugbrød og blandingsbrød. Brødet som ble solgt, skulle dessuten være tre dager gammelt, for lagret brød metter bedre enn det ferske.[17]

Kornmangelen førte til at Adenauer selv utviklet et erstatningsbrød, som han også patenterte. Brødet, som angivelig hadde «smak av fred» («mit Friedensgeschmack») ble produsert på mais importert fra det nøytrale Romania. Da Romania ble trukket med i krigen i 1916, sluttet også tilførselen av mais.[18]

Adenauer var opptatt av hele befolkningens ernæringsbehov. Dette førte til enkelte konflikter med handelsstanden (Mittelstand), men vant tilsvarende forståelse blant arbeiderklassen. I den offentlige diskusjon om matvaresituasjonen, kritiserte han også gjerne innsatsen til sentralmyndighetene i Berlin. Han kunne hevde at folket i Köln ble forbigått, «av ukjente grunner». Forestillingen om motsetninger mellom Köln og Rhinland på den ene siden, og Berlin på den andre, var noe han skulle komme til å hevde flere ganger gjennom livet.[19][2]

Emma Adenauer hadde vært lenge syk da hun døde av nyresvikt i oktober 1916. Hustruens død gikk sterkt inn på Adenauer, som hadde hatt pleieansvaret for henne, og han gikk inn i en personlig krise. Samme år ble han også selv utsatt for en trafikkulykke med store ansiktsskader til følge.[2][20]

Overborgermester, nasjonale verv[rediger | rediger kilde]

Overborgermester Max Wallraf ble i 1917 kalt til Berlin og regjeringskontorene der. Konrad Adenauer hadde lenge arbeidet hardt for å bli Wallraffs etterfølger. Da Wallrafs skifte av stilling kom, befant Adenauer seg på sitt kursted etter bilulykken, men ble likevel valgt sommeren 1917. Adenauer ble dermed i en alder av 41 år, den yngste leder av noen større by i Preussen. Hans lønn ble 42 000 Mark, to tusen Mark høyere enn lønnen til overborgermesteren i Berlin.[16]

Selv om Adenauer hadde nådd sin første karrièretopp, tynget sorgen over hustruens død ham. I dagboken for 1917 konstaterte han allerede i unge år å ha nådd en høy stilling, og at det var mye å misunne ham. Likevel følte han seg lut fattig («bitterarm»).[21]

Adenauer ble i stillingen som overborgermester til 1933, da han ble kastet av nazistene.[16][2] Han var også fra 1917 til 1933 medlem av Rhinprovinsens landdag, og fra 1921 leder samme sted.[22]

Parallelt med sitt verv som overborgermester, ble Konrad Adenauer i 1918 livsvarig medlem av Preußisches Herrenhaus. Herrenhaus besto på dette tidspunkt av oppnevnte, og ikke folkevalgte medlemmer. Institusjonen ble nedlagt samme år, i forbindelse med oppløsningen av Det tyske keiserrike.[23]

Fra 1921 til 1933 var Adenauer president for det prøyssiske statsråd. I denne egenskapen var han den viktigste motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun. Under regjeringskrisene i Weimarrepublikken, ble han ofte nevnt som en mulig kansler.[2][24]

Konrad Adenauer og Köln-separatismen 1918/1919[rediger | rediger kilde]

Det historiske landskapet Rhinland, ligger i området for Rhinprovinsen (rødt) her vist innenfor grensene til Kongedømmet Preussen (blått) (1701-1918).

Etter avslutningen av den første verdenskrigen i 1918, tok sterke krefter i Köln til orde for å etablere en uavhengig (separat) stat i Rhinland. Separatistenes mål var å etablere en egen stat på Rhinens venstre bredd, men som også skulle strekke seg mot øst. Staten skulle eksistere innenfor rammen et tysk statsforbund.[25][26]

Teologen og katolikken Josef Froberger var en av bevegelsen ledere, og deres talerør var avisen Kölnische Volkszeitung (KV). Avisen fikk bemerkelsesverdig nok, betalt av franske myndigheter for å gå inn for en adskillelse av Elsass-Lothringen fra Tyskland.[27][28]

Separatistbevegelsens utgangspunkt var frykten for fransk anneksjon. Synspunktet var at anneksjon bare kunne forhindres ved at Rhinland løsrev seg fra resten av Tyskland, og dermed ble mindre truende for Frankrike. KVs kampanje hadde imidlertid også en brodd mot Preussen. Folk ble oppfordret til å komme seg «løs fra Berlin». Lederne i Berlin, blant annet Rat der Volksbeauftragten, ble omtalt i negative vendinger, som «lokale embetsmenn» med «ensidig partitilhørighet».[29][30]

Tyske tropper gjør retrett over Rhinen ved Koblenz, i november 1918.

Konrad Adenauer sto i nær forbindelse med separatistene. Den 3. desember 1918 forlot de siste tyske troppene Köln, i samsvar med våpenstillstandsbetingelsene. Britene var ikke ventet før 5. desember. Den 4. desember 1918 trykket KV en stor artikkel om at tiden for en republikk i Rhinland nå var kommet. Den var uttrykk for folkeviljen ble det hevdet, og burde bli kunngjort av en visjonær leder («maßgebenden Führer»). Det var Konrad Adenauer de hadde i tankene.[31] Ententen ble oppfordret til å støtte en slik statsgrunnleggelse. Om kvelden 4. desember ble det vedtatt en resolusjon for opprettelsen av en selvstendig rhinlandsk-westfalisk republikk, som riktignok skulle tilhøre Det tyske riket.[32]

Resolusjonen vakte stor oppsikt, og møtte skarp kritikk fra Kölnische Zeitung og fra statssekretær Hugo Preuss. Konrad Adenauer hadde ikke vært ikke til stede på møtet. Han erklærte seg noen dager senere som fullstendig overrasket over resolusjonen, og påsto først å ha lest om den i avisene. Historikeren Henning Köhler har funnet Adenauers versjon lite troverdig. Han har kommentert Adenauers uttalelse slik at den var et tidlig, men typisk eksempel på hans omgang med sannheten.[33] Statssekretær Preuss i Berlin, hadde på dette tidspunktet varslet at han ville gå inn for en «desentralisert enhetsstat», samtidig som han fullstendig avviste en separat stat i Rhinland. Slik vant han Adenauer til sin side.[34] Forholdet mellom Adenauer og KV ble imidlertid etter dette, meget anstrengt.[35]

Gjenoppbyggingen av Köln etter første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I Adenauers tid som overborgermester ble et nytt universitet grunnlagt i Köln (1919), festningsområdet ble omgjort til en grøntområde og varemessen Koelnmesse fikk nytt liv. Havnen i Rhinen ble utvidet, en ny bro over Rhinen ble bygget og ny industri ble etablert, blant annet en Ford-fabrikk. Han åpnet A555, Tysklands første motorvei, da den stod ferdig mellom Köln og Bonn i 1932.[2]

Stabelavløpning av krysseren «Köln» i Wilhelmshafen 1928. Fra venstre admiral Hans Zenker, forsvarsminister Wilhelm Groener, Adenauer, Oberpräsident i Hannover Gustav Noske.

I 1919 giftet han seg på nytt, med Gussie Zinsser.[2]

Det tredje rike (1933–1945)[rediger | rediger kilde]

Adenauer var republikaner, føderalist og med en kristelig-sosial innstilling. Dette gjorde ham uakseptabel for motstanderne av Weimarrepublikken. Da nasjonalsosialistene kom i regjering i 1933, ble han avsatt som overborgermester og utvist fra Köln. Han oppholdt seg med familien kortvarig i abbediet Maria Laach, og i Berlin-Neubabelsberg (Rosa Luxemburg-Straße 40). I 1935 flyttet de til sitt nyinnkjøpte hus i Rhöndorf. Etter attentatet mot Hitler kom han under mistanke om deltakelse, og tilbrakte flere måneder i gestapo-fengsel.[2][36]

Et utbombet Köln 28. april 1945. Kölnerdomen står fremdeles, etter å ha blitt truffet flere ganger. Hohenzollernbrücke ble ødelagt av tyske soldater for å hindre de alliertes fremrykning.

Tilbake i Köln, partipolitiker (1945)[rediger | rediger kilde]

Overborgermester, tilsatt og avskjediget[rediger | rediger kilde]

De amerikanske okkupasjonsstyrkene måtte tre ganger be Konrad Adenauer om å tiltre stillingen som overborgermester, før han endelig aksepterte. Han tiltrådte 8. mai 1945. Adenauer hadde på dette tidspunkt sett for seg helt andre oppgaver, på nasjonalt plan. Hans overordnede politiske ambisjon, slik han selv formulerte den, var å bidra til oppdragelsen av det tyske folk til fred, helt fra grunnen av.[37]

Britene overtok 22. juni 1945 administrasjonen av Köln, og de holdt Adenauer på større avstand enn det amerikanerne hadde gjort. Allerede i oktober samme år, ble han avskjediget fra stillingen. Avskjeden ble gitt av brigader Barraclough, etter ordre fra general Templer. I avskjedsbrevet ble Adenauer kritisert for ikke å ha gjort nok for vinterforsyningen foran vinteren 1945/1946.[38][39][40]

I sine memoarer har Adenauer vist til at han i 1945 avslo britenes ordre om å hugge trærne i byen for å bruke dem som brensel. Det dreide seg om grøntområder som han hadde anlagt i sin forrige periode som overborgermester, og som han nå vurderte som livsviktige for befolkningen. Helt avvisende til trefelling hadde han likevel ikke vært, men han hadde ansett dette som utilstrekkelig for å dekke befolkningens behov for brensel.[39][41][40]

Adenauer antydet selv at det var andre grunner til avskjeden, og han støttes av historikeren Henning Köhler. Nøyaktig hvilke grunner det dreide seg om er imidlertid uklart. Saken var at i september 1945 hadde ingen tyskere tillatelse til å drive politisk virksomhet. Adenauers aktive utøvelse av vervet som overborgermester, som blant annet omfattet politiske kontakter med franske og amerikanske myndigheter, kan ha blitt vanskelig for britene. Han gjentok for eksempel i et intervju 5. oktober 1945 sitt gamle ønske om Rhinland som tysk delstat. Rhinland var på dette tidspunkt et politisk betent tema, da krefter i Belgia og Frankrike ønsket å opprette en egen republikk i området, som en bufferstat.[40]

Dagen etter møtet med journalistene, ble Adenauer innkalt til britene. Offiserene ble sittende rundt bordet da han kom. Adenauer grep etter en stol for å sette seg, men ble bedt om å bli stående. Deretter ble avskjedsbrevet lest opp av brigader Barraclough. Adenauer ble pålagt å forlate Köln, og fikk forbud mot å drive politisk virksomhet i byen og forøvrig i Nordrhein-Provinz.[39][41]

Restriksjonene på Adenauers politiske virksomhet, ble etter få dager begrenset til kun å gjelde Köln, og helt opphevet i desember samme år. Barraclough spurte ham noen år senere hvordan han hadde opplevd avskjeden. Adenauer svarte at hjemme hadde han allerede hatt en mappe med tittelen «Avsettelse av nazistene», og han tenkte derfor at nå fikk han en mappe til, med tittelen «Avsettelse gjennom befrierne».[23][40][41][42]

CDU vokser frem[rediger | rediger kilde]

Få uker etter avslutningen av andre verdenskrig, oppsto det kristen-demokratiske grupperinger over hele Tyskland, og som til slutt ble forent i dagens CDU. Partiets historie knytter seg derfor ikke til en organisasjon med historiske røtter fra før andre verdenskrig, slik det for eksempel gjelder for SPD.[43]

Grunnleggelsen av CDU i Rheinland startet i juli 1945, men uten Adenauers deltakelse. Adenauer meldte seg i august 1945 inn i Christlich Demokratische Partei (CDP) i Rheinland, siden innlemmet i CDU, Rheinland-Pfalz. Parallelt ble han likevel innkalt til et møte 2. september 1945, i det forberedende utvalget for grunnleggelse av CDU i den britiske sonen. Han møtte ikke, med begrunnelse i private gjøremål.[44] Likevel ble han i sitt fravær valgt som ett av seks medlemmer av styret.[45]

Et stort nasjonalt møte (Reichstreffen) i den kristen-demokratiske bevegelse, ble avholdt i Bad Godesberg 16. desember 1945.[46] Møtet vedtok å samle seg om partinavnet Christlich-Demokratische Union. Adenauer var til stede, men deltok ikke aktivt i diskusjonene. Han gikk isteden en spasertur sammen med historikeren Paul Franken, og det ble spøkefullt talt om «Conradus ante portas». Det var åpenbart en henvisning til uttrykket «Hannibal ante portas», som riktignok er en feilbruk av uttrykket «Hannibal ad portas», Hannibal ved porten.[47][48][49]

Kaffeselskapet i Rhöndorf, erobringen av toppvervene[rediger | rediger kilde]

Interiør fra Konrad Adenauers hus i Rhöndorf

Adenauers interesse for partiet CDU ble tydeligere på nyåret i 1946. Det startet med at han inviterte ledende kristendemokrater til kaffeselskap i sitt hjem i Rhöndorf 5. januar 1946, i anledning sin egen fødselsdag. Der ble det planlagt et målrettet løp mot toppvervene i partiet.[50]

Allerede 8. januar 1946 ble han valgt til talsmann for CDU-medlemmene i Rhinland i den britiske sone, angivelig etter heftig meningsutveksling.[51]Da det 22. januar 1946 ble avholdt møte i Herford for valg til delstatsstyret, satte Adenauer seg umiddelbart ned på den ledige formannsstolen. Som født i 1876 var han den eldste i rommet, mente han, og fant det derfor naturlig å foreslå seg selv som alderspresident. Samme kveld ble han valgt som midlertidig leder av styret.[52]

I månedsskiftet februar-mars 1946 skulle det i Neheim-Hüsten foretas endelig valg av styret av CDU i den britiske okkupasjonsonen. Andreas Hermes var en av Adenauers sterkeste konkurrenter som leder. Adenauer opptrådte som om han var leder på varig basis, og utestengte tilreisende, herunder Hermes som gjest, så lenge forretningsorden ble diskutert. Da møtet ble satt, hadde Hermes forlatt møtet i sinne. 1. mars 1946 ble Adenauer valgt som leder av styret.

I oktober 1946 ble han partiets fraksjonsleder i Nordrhein-Westfalens landdag. Denne landdagen var ikke folkevalgt, men oppnevnt av de britiske okkupasjonsstyrkene. I 1947 deltok han ved etableringen av det første samarbeidsråd CDU/CSU, og ble medlem av det første styret. Under det første frie valget til Nordrhein-Westfalens landdag i 1947, ble han innvalgt fra valgkretsen Siegkreis Süd.[53][54][15][23]

Det parlamentariske råd, 1948-1949[rediger | rediger kilde]

Frimerke med bilde fra Det parlamentariske råd.

Valget av Adenauer som rådets president[rediger | rediger kilde]

Innkallingen til Det parlamentariske råd var resultat av beslutningene under sekslandskonferansen i London 1948. Rådet skulle ha som oppgave å utarbeide en ny grunnlov for Tyskland, den senere Grundgesetz. Det dreide seg om en grunnlov for en republikk, innenfor det området som da ble kalt Vest-Tyskland. Det var avholdt valg i delstatene i vest. Delstatsregjeringene tok deretter imot Frankfurtdokumentene fra okkupasjonsmyndighetene, og arbeidet videre med saken, i tett samarbeid med militærguvernørene fra USA, Storbritannia og Frankrike. Sovjetunionen som hadde herredømme over Øst-Tyskland, deltok ikke i dette samarbeidet.

I august 1948 oppnevnte landdagen i Nordrhein-Westfalen Adenauer som medlem av rådet. Adenauer forklarte siden at valget av ham, var begrunnet i hans erfaring som president i Det prøyssiske statsråd fra 1922 til 1933, som var et lite parlament.[55] Ifølge hans memoarer hadde han intet ønske om å ta imot vervet. Samtidig klarte han ikke å avslå de mange inntrengende anmodninger fra partimedlemmer om å stille til valg, og dermed bli den fremste representant for det tyske folk.[56]

SPD lot Adenauer bli president, og bare kommunistene stemte i mot. SPD var fornøyd med å få sin egen Carlo Schmid som leder av rådets hovedutvalg. Det var hovedutvalget som skulle stå for det vesentlige av selve lovarbeidet. Samtidig ga krefter i SPD uttrykk for at de ved å velge Adenauer til president, – ble kvitt den plagsomme gamle grinebiteren, ved å plassere ham død på en pidestall.[57] I september ble Adenauer valgt som rådets president. Med den autoritet som embedet ga ham, lyktes det Adenauer å styrke sin stilling i eget parti, CDU.[23][54][58]

Den 23. mai 1949 vedtok Det parlamentariske råd Tysklands nye grunnlov, Grundgesetz. Parallelt med grunnloven gjaldt okkupasjonsstatuttet, vedtatt av de vestallierte okkupasjonsmyndighetene. Statuttet som regulerte forholdet mellom Tyskland og de allierte, ble opphevet i 1955.[59][60]

Valget av hovedstad[rediger | rediger kilde]

I den offentlige diskusjon hadde mange gitt uttrykk for at Berlin burde bli hovedstad.[61] Etter Sovjetunionens blokade av Berlin i 1948/1949, var det imidlertid klart at denne byen ikke kunne være hovedstad i Tyskland, så lenge landet var delt i Øst-Tyskland og Vest-Tyskland. Adenauer mente forøvrig at regjeringen ikke burde ligge for nært militærregjeringens residens i Berlin. Det måtte ikke skapes inntrykk av at forbundsregjeringen var et instrument for okkupasjonsmakten.[62]

Konkurransen sto til slutt mellom Bonn og Frankfurt am Main. Adenauer pekte på at de britiske myndigheter hadde lovet å frigi Bonn fra den britiske forvaltning, dersom denne byen ble valgt. SPD gikk inn for Frankfurt, i sin tid åsted for Frankfurtparlamentet. I en hemmelig avstemning 10. mai 1949, fikk Bonn 33 stemmer, mot 29 for Frankfurt. Bonn skulle bare være et foreløpig sete for de føderale myndighetene, inntil Tyskland ble samlet. Det parlamentariske råd hadde ingen beslutningsmyndighet, men 3. november 1949 stadfestet Forbundsdagen rådets avgjørelse med knapt flertall. Forbundsdagens vedtak ble feiret stort i Bonn. Midlertidigheten i valget av hovedstad, lot seg lenge lese i departementenes og partikontorenes lokaler.[63][62]

Adenauer-æraen (1949-1963)[rediger | rediger kilde]

Valgkampplakat i 1949.

Valget i Tyskland 1949[rediger | rediger kilde]

Keine Experimente! Ingen eksperimenter!, valgkampslagordet fra 1957.

Ved valget til Forbundsdagen i august 1949, fikk Konrad Adenauer 54,9 % av personstemmene i sin valgkrets, og ble dermed valgt direkte, uten hjelp av partilisten.[64] Unionen CDU/CSU ble den største fraksjonen i Forbundsdagen, med tilsammen 139 av 402 medlemmer.

Valget av koalisjonspartner, «konferansen» i Rhöndorf[rediger | rediger kilde]

I CDU/CSU talte enkelte for å opprette en storkoalisjon med SPD. Et hovedargument var at det ville kreve en sterk regjering for å stå i mot kritikk, når Tyskland i årene fremover skulle samarbeide med okkupasjonsmaktene.[65]

Adenauer var den mest prominente CDU-politiker i landet, og blant annet leder av samarbeidsutvalget CDU/CSU. Han ønsket en koalisjon med FDP. Adenauer pekte blant annet på at valget hadde dreid seg om økonomisk politikk, og at unionens program for sosial markedsøkonomi hadde seiret over SPDs program for planøkonomi. SPD ville dessuten utgjøre en sterk og god opposisjon i Forbundsdagen.[65]

For å drøfte spørsmålet om koalisjonspartner, innkalte Adenauer til et møte 21. august 1949 i sitt hjem i Rhöndorf ved Bonn. Møtedeltakerne var i tillegg til Adenauer, 22 innflytelsesrike personer i CDU/CSU, og dessuten den partiløse Ludwig Erhard.[66] Gruppen som i pressemeldingen riktignok kalte seg «konferanse», utgjorde intet formelt organ i unionen. Det ble heller ikke laget noe referat. Under møtet ble likevel unionens valg av FDP som koalisjonspartner, i realiteten avgjort. Her ble det også bestemt at Konrad Adenauer skulle være unionens kanslerkandidat.[67]

Erindringene til Robert Pferdmenges og dessuten Adenauer selv, tyder på at frontene var skarpe foran det viktige valget av regjeringskoalisjon. Ifølge Pferdmenges måtte Adenauer til og med måtte bruke tiden under koldtbordet, for å sikre seg et flertall. Historikeren Rudolf Morsey har senere nedtonet uenigheten mellom deltakerne.[68]

Kansler og leder av CDU[rediger | rediger kilde]

Forbundsdagen valgte Konrad Adenauer som kansler med knappest mulig flertall. Avstemningen viste at 202 medlemmer av parlamentets 404 medlemmer stemte for Adenauer. 142 stemte mot og 44 avsto fra å stemme. Adenauers egen stemme ble dermed avgjørende for å oppnå det nødvendige flertall.[69]

Adenauer beholdt vervet som forbundskansler fra 1949 til 1963. Disse årene kalles gjerne Adenauer-æraen.[70] Da han gikk av, hadde han vært den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister.

Adenauer ble i 1950 valgt som den første leder av CDU i Tyskland. Han fortsatte som partiets leder, helt til han ga avkall på gjenvalg i 1966.[23]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Forholdet til kommunismen og Østblokken[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer var katolikk, og følte avsky for «bolsjevikenes» ateisme.[71] Sovjetunionen var for ham bare Tsar-Russlands naturlige etterfølger, og i denne så han en aggressiv stormakt, økonomisk så vel som militært. Kommunismen i alle sine varianter, den russiske, så vel som SED-varianten, sto for Adenauer som fremskrittsfiendtlig og menneskeforaktende. Det var med disse grunnholdninger han avviste enhver forsiktig såkalt appeasementpolitikk.[71]

Utenrikspolitisk ble han kjent for å vise hardhet («Politik der Stärke») overfor Østblokken. Adenauer mente at et gjenforent og demokratisk Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Han forklarte selv uttrykket «Politik der Stärke» med at det ikke først og fremst gjaldt evnen til bruk av militære midler. Styrken besto i å fremstå klar og besluttsom overfor motstanderen i politiske spørsmål.[72]

Petersbergavtalen i 1949, og tilknytningen til Vesten[rediger | rediger kilde]

Ruhrstatuttet regulerte et viktig industriområde (brunt). Grønt: Saarland, på det tidspunktet en autonom, franskstyrt provins. Blått: Vest-Tyskland. Rødt: DDR. Grått: tidligere tysk territorium.

Konrad Adenauer ønsket at Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) med sin frihet, sitt demokrati og sin sosiale sikkerhet, skulle virke som en magnet på tyskerne i den kommunistiske østsonen, for derigjennom å oppnå tysk samling. Denne «magnet-teorien» som først ble introdusert av SPD, delte han med de fleste tyskere i vest. Alle erkjente at dette kunne ta tid, men Adenauer så det også slik at Vest-Tyskland ikke kunne makte en slik oppgave alene.[73][74][75]

Adenauers løsning ble å knytte Tyskland så tett som mulig til Vesten.[76] Han prioriterte dessuten integrasjon av Forbundsrepublikken Tyskland i Vesten, klart foran en gjenforening av Vest-Tyskland med Øst-Tyskland.[77] Etter å ha blitt kansler i september 1949, undertegnet han i november samme år, den såkalte Petersbergavtalen med Den allierte høykommisjon. Avtalen åpnet for at Tyskland kunne bli medlem av det europeiske fellesskap gjennom internasjonale organisasjoner, og ha diplomatiske forbindelser med andre stater.[78]

Petersbergavtalen medførte dessuten at de allierte sterkt reduserte sin demontering av tysk industri som krigserstatning. Motytelsen var at Tyskland fullt ut aksepterte, og ble medlem av den internasjonale Ruhrmyndigheten som administrerte Ruhrstatuttet. Statuttet regulerte det området som under andre verdenskrig ble kalt Tysklands våpensmie. Det var utarbeidet av vestmaktene uten Sovjetunionen som deltaker. For Tyskland dreide det seg således om et valg av side i øst-vest-konflikten.

Valget av side i øst-vest-konflikten, i motsetning til å følge en nøytralitetslinje, var omstridt i Tyskland. Under et opphetet møte i Forbundsdagen, kalte opposisjonslederen Kurt Schumacher Adenauer en – forbundskansler for de allierte («Bundeskanzler der Allierten»), og fikk 20 dagers utestengelse fra forhandlingene i Forbundsdagen som straff.[79]

Når Adenauer kunne få flertall i Forbundsdagen for Petersbergavtalen, skyldtes det blant annet at han fikk støtte fra landsorganisasjonen Deutscher Gewerkschaftsbund. Stansen i demonteringen av viktige industribedrifter, sparte landet for tap av viktige arbeidsplasser.[80]

Integreringen av Tyskland i et samlet Europa, hørte til Adenauers fremste mål, og ble realisert ved inngåelsen av kull- og stålunionen, som i 1951 avløste Ruhrstatuttet. Opprettelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap og Det europeiske atomenergifellesskap, begge i 1957, realiserte også Adenauers mål for et samlet Europa.[71]

Remilitarisering av Tyskland[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer og forsvarsminister Theodor Blank (første sivile fra venstre) besøker for første gang tyske tropper i Andernach, 20 januar 1956.

Ifølge Potsdamkonferansen skulle Tyskland etter den andre verdenskrig være demilitarisert.[81] Gjenopprettelsen av landets forsvar foregikk deretter i flere etapper. Den ble et symbol på landets selvstendighet, og var resultatet av Adenauers diplomatiske og politiske arbeid.[82]

Adenauer startet sitt arbeid for en remilitarisering, straks Forbundsrepublikken var etablert 24. mai 1949. Han hadde et klassisk syn på den suverene nasjonalstat: Staten kunne ikke oppnå selvstendighet uten et eget forsvar. På utenriksministerkonferansen i New York i september 1949, presenterte han sitt prinsipp: Tyskland skulle få sin suverenitet, mot å bidra til gjenoppbygging av forsvaret.[83]

I et intervju med den amerikanske avisen Cleveland Plain Dealer i desember 1949, utviklet Adenauer sitt syn videre. Remilitariseringen skulle skje som ledd i et forsvarssamarbeid mellom de vesteuropeiske land og USA. For Adenauer var remilitariseringen således en del av arbeidet for integrering av Tyskland i Vesten.[84][83][2]

Vestmaktene ga i mai 1950 aksept for Adenauers plan. Ved Koreakrigens utbrudd i juni 1950, ble vestmaktene, og særlig USA, ytterligere interessert i at Vest-Tyskland bidro militært.[23]

Den første tyske forsvarsminister, Theodor Blank, ble utnevnt i 1955. Han hadde helt fra 1950 administrert Blank-kontoret, som med de vestlige okkupasjonsmaktenes samtykke, arbeidet for gjenopprettelsen av forsvaret. I 1956 ble førstegangstjenesten gjeninnført, og de første rekruttene innrullert i 1957. Hæren nådde i 1965 en størrelse på 500 000 soldater.[82]

Forholdet til det jødiske folk, Luxembourgavtalen i 1952[rediger | rediger kilde]

Nahum Goldmann underskriver Luxembourg-avtalen i 1952.

Den 27. september 1951 holdt Adenauer en tale i Forbundsdagen, der han ga uttrykk for at Tyskland var beredt til å betale erstatning for forbrytelser begått i det tyske folks navn.[85][86] I desember samme år, møttes Adenauer og lederen for den jødiske verdenskongressen Nahum Goldmann, i London. De to lederne ble enige om å starte forhandlinger om erstatning.[87]

Adenauers motiv for å inngå avtale med Israel og Claims Conference, var todelt. Det ene grunnlaget var moralsk. Han mente Tyskland måtte betale erstatning med grunnlag i de forbrytelser som nazistene hadde begått mot jødene. Det andre hensynet var politisk. Konrad Adenauer ønsket å knytte Tyskland til USA, og der fantes det innflytelsesrike jødiske interesseorganisasjoner. Deres hat mot tyskerne måtte mildnes.[88]

I møtet med Goldmann tok Adenauer i bruk uvanlig store ord til ham å være. Han uttalte at han mens Goldmann talte, – hadde kjent verdenshistoriens vingeslag («die Flügel der Weltgeschichte») i rommet. Goldmann skulle vite at hans, Adenauers, vilje til wiedergutmachung var oppriktig.[89] Men Adenauer gikk også et skritt lengre enn bare å forsikre om sin forhandlingsvilje. Israel hadde i en note til de allierte 12. mars 1951, fremmet krav om at Tyskland skulle betale en milliard dollar i erstatning. Dette var to tredeler av det Tyskland fikk gjennom Marshall-hjelpen, og kravet ble vennlig avvist av de allierte. Da Adenauer møtte Goldmann meddelte han imidlertid i et brev at Tyskland likevel ville forhandle om det enorme krav Israel tidligere hadde fremmet.[90] Det er uklart når brevet fra Adenauer til Goldmann ble kjent for Tysklands forhandlere. Et tilleggsproblem var at finansmannen Hermann Josef Abs samtidig forhandlet i London om nedsettelse av Tysklands gjeld til 65 stater. Disse forhandlingene ville bli vanskeliggjort dersom det ble klart at Tyskland samtidig pådro seg en stor gjeld overfor Israel. Historikeren Henning Köhler mente at Adenauer begikk en helt unødvendig feil ved å gi en slik forhandlingserklæring, men at dette ikke var utypisk for ham.[91] Det samme hadde skjedd tidligere, da Adenauer bidro til grunnleggelsen av Universitetet i Köln, og pådro byen finansielle forpliktelser han ikke overskuet.[92]

Forhandlingene førte til den såkalte Luxembourg-avtalen om materiell erstatning til jødene i og utenfor Israel. Konrad Adenauer og Israels utenriksminister Moshe Scharett underskrev avtalen 10. september 1952 i Luxembourg. Avtalen innebar en forpliktelse for Tyskland til i løpet av 14 år å betale erstatning eller levere varer for tilsammen 3 milliarder tyske mark. I tillegg skulle Claims Conference som representerte jødedommen utenfor Israel, motta 450 millioner tyske mark.[71][93][94]

Avtalen var omstridt både i Tyskland og Israel. I Forbundsdagen stemte SPD uten unntak for avtalen, mens det var motstand i CDU/CSU. Avtalen ble vedtatt med 238 av de 358 tilstedeværende medlemmene av Forbundsdagen. DDR avslo å betale erstatning, i det landet ikke anså seg som etterfølger av det nasjonalsosialistiske Tyskland, og dermed ikke hadde noen forpliktelse til å bidra til reparasjon.[94]

Attentatet mot Adenauer 1952[rediger | rediger kilde]

1966: Konrad Adenauer besøker Tel Aviv. Foran fra venstre: Nahum Goldmann, Israels forhandler fra 1952 Felix Shinnar (stående med briller), Adenauer, David Ben-Gurion. Stående bak fra venstre, Simon Wiesenthal, Moshe Dayan (med øyelapp).[95]

Samtidig som forhandlingene om Luxembourg-avtalen pågikk i Wassenaar ved Den Haag, overleverte en ukjent mann 27. mars 1952 på München Hauptbahnhof, en pakke til to gutter. Pakken var adressert til forbundskansler Konrad Adenauer, og guttene ble bedt om å levere pakken til posten. Guttene fattet mistanke, og overleverte pakken til politiet. Om kvelden eksploderte pakken hos politiet, og én politimann ble drept. Kort tid etter nådde ytterligere to brevbomber Wassenaar. En organisasjon som kalte seg jødiske partisaner, tok på seg ansvaret for bomben.[96][97][98][99]

Formålet med bombene var tilsynelatende å ødelegge forhandlingene mellom Israel og Tyskland. Senere hevdet den påståtte attentatmannen Elieser Sudit at det var Menachem Begin som var oppdragsgiveren hans. Utbrytergrupper fra den paramilitære Irgun, som Begin tidligere hadde ledet, hadde uttalt seg sterkt negativ til avtalen. De betraktet avtalen som tyskernes frikjøp fra en utilgivelig synd.[97][98][99]

Attentatet vakte stor oppsikt i samtiden, og i Paris ble fem personer arrestert, blant dem Elieser Sudit. Siden ble det brått stille om saken, og det ble aldri reist noen straffesak i Tyskland.[96] Adenauer ga uttrykk for at det måtte ha stått en gal mann bak attentatet mot ham selv.[98][100]

Det europeiske forsvarsfellesskapet oppgis, 1954[rediger | rediger kilde]

Den franske statsminister René Pleven fremla i 1952 en plan for et europeisk forsvarssamarbeid mellom de seks medlemmene av Det europeiske kull- og stålfellesskap. Medlemslandene skulle etablere en felles hær. Den kalde krigen og dessuten Koreakrigen, gjorde at man i vesten anså et tysk forsvar nødvendig for å demme opp for Sovjetunionen.[101] Selv om Tyskland dermed ikke kunne forbli demilitarisert, slik Potstamkonferansen forutsatte, ville en felles hær medføre kontroll over de tyske styrker. Tyskland krevde som gjenytelse at de skulle få sin suverenitet tilbake. Forhandlingene førte til en underskrevet avtale om Det europeiske forsvarsfellesskap, EFF. Da planen i 1954 skulle opp til avstemning i den franske nasjonalforsamlingen i 1954, var Pierre Mendès France blitt statsminister. Adenauer mente Mendès France ikke gikk helhjertet inn for avtalen. Forslaget om ratifisering av avtalen ble uansett nedstemt. Tysklands deltakelse i det vestlige militære samarbeidet ble deretter realisert gjennom NATO, der også USA var medlem.[102]

Konrad Adenauer ble meget skuffet over Frankrikes endelige avvisning av planen, og kalte avstemningsdagen en svart dag for Europa. I utgangspunktet klandret han Forbundsdagen for resultatet, som etter hans oppfatning hadde brukt for lang tid på å ratifisere avtalen. Slikt var egnet til å gjøre de øvrige landene usikre på om avtalen ville bli gjennomført. Den egentlige årsak til utfallet, tilskrev han imidlertid Sovjetunionens diplomatiske innsats.[102] Sovjetunionen ønsket ikke et EFF som den ikke hadde innsyn i. Russerne arbeidet for å få istand en firemaktskonferanse om en tysk gjenforening, avholdt mellom seierherrene fra andre verdenskrig. Adenauer hadde ingen tillit til at et slikt samarbeid med russerne ville bli vellykket for tyskerne.[103][23]

Parisavtalene i 1954, gir Tyskland ny selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Vest-Tysklands status som okkupert område ble avsluttet i 1954, da Adenauer underskrev de såkalte Parisavtalene. Tyskland fikk tilbake det vesentlige av sin suverenitet. Avtalepartene var Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike. Paris-avtalene beredte grunnen for Tysklands og Italias inntreden i Vestunionen, NATO, og for den senere Saaravtalen mellom Frankrike og Tyskland. Fortsatte begrensninger i landets suverenitet var blant annet at det skulle stå allierte tropper på tysk jord.[104] En viktig sidevirkning av avtalen var at Tyskland i lang tid ville være delt i to stater. Sovjetunionen sto fortsatt i Øst-Tyskland, og var ikke part i avtalene.[65]

Først i 1991, da den såkalte to-pluss-fire-avtalen ble inngått, ble den siste rest av okkupasjonsregimet fjernet. Med denne avtalen godkjente de fire seiersmaktene fra andre verdenskrig (Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike), Tysklands gjenforening.[105]

Moskva-reisen i 1955: Krigsfanger i bytte mot diplomati[rediger | rediger kilde]

Köln Bonn lufthavn i september 1955: En tysk kvinne takker Adenauer for at han fikk hennes sønn tilbake fra fangenskap i Sovjetunionen. Lengst til høyre: utenriksminister Heinrich von Brentano.

Etter andre verdenskrig befant mer enn ti millioner tyskere seg i alliert fangenskap, hvorav 3,3 millioner i Sovjetunionen. 1,3 million av disse døde eller ble meldt savnet. I fangeleirene i Sibir overlevde frem til 1944 bare hver tiende.[106]

I april 1947 møttes de fire allierte utenriksministrene i Moskva, der de ble enige om at alle tyske krigsfanger skulle løslates innen utgangen av 1948. Russerne begynte å sende krigsfanger hjem høsten 1945.

Da Josef Stalin døde i 1953, bedret det internasjonale forhandlingsklimaet seg noe.[107] I 1955 inviterte Sovjetunionen Adenauer til Moskva, idet de ønsket å opprette diplomatiske forbindelser med Tyskland.

Reisen til Moskva fra 9. til 13. september 1955, var Adenauers første utenrikspolitiske handling, etter at Tyskland ved Parisavtalene, var blitt en suveren stat.[65][78] Adenauer tok opp spørsmålet om gjenforening av de to tyske statene, men en slik avtale var det på dette tidspunkt ikke grunnlag for. Krigsfangene ble forhandlingenes hovedtema. Forhandlingene holdt flere ganger på å bryte sammen, men etter fire dager kom gjennombruddet under en festbankett. Nikita Khrusjtsjov og Nikolaj Bulganin ga sitt æresord på at fangene skulle bli hjemsendt.[108] Fra oktober 1955 til januar 1956, ble 9 626 krigsfanger og 20 000 internerte returnert til Tyskland. Blant disse var det også politiske fanger, som var forvist til Sovjetunionen. Hjemsendelsen av fangene skulle blir Adenauers mest populære politiske handling noensinne.[108][109]

Som motytelse fra Tysklands side, ble det opprettet diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen.

Hallsteindoktrinen (1955)[rediger | rediger kilde]

I Hallsteindoktrinen som kom 22. september 1955, krevde Forbundsrepublikken Tyskland enerett til å representere det tyske folk. Landet ville bryte diplomatiske forbindelser med ethvert land som anerkjente DDR. Begrunnelsen var at forbundsrepublikken var representert av en demokratisk valgt regjering, mens DDR ble styrt som et diktatur, avhengig av Sovjetunionen. Unntak ble gjort for Sovjetunionen, som var en ansvarlig seiersmakt for hele Tyskland.[110]

Forsoning med Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fra 1870 til 1945 hadde Tyskland utkjempet tre kriger med Frankrike: Den fransk-tyske krig, første verdenskrig og andre verdenskrig. Dersom Tyskland skulle bli integrert i Europa, måtte landet først stifte en varig fred med Frankrike. Byggestener for en slik fred ble blant annet Det europeiske kull- og stålfellesskap, Det europeiske økonomiske fellesskap og EURATOM. Adenauers gode forbindelse med Frankrikes president Charles de Gaulle, hadde en meget gunstig innvirkning på dette arbeidet. En vennskapsavtale mellom Tyskland og Frankrike ble inngått i 1963.[71][111]

Adenauer og de Gaulle[rediger | rediger kilde]

Frankrikes president Charles de Gaulle og Konrad Adenauer under deres første møte 14. september 1958.
La Boisserie, president Charles de Gaulles hjem i Colombey-les-Deux-Églises.

Statskuppet i Algerie i 1958 som ble utført ved hjelp av franske militære styrker. Dette førte til bekymring i Frankrike for om de også ville prøve seg på kupp der. Charles de Gaulle aksepterte derfor å komme tilbake til makten, for å skape stabilitet. Han ble først regjeringssjef, og deretter president, i 1959.[112]

Da det ble tid for Adenauer og de Gaulle til å møtes, ønsket ikke Adenauer å reise til Paris. Dit hadde amerikanere og briter reist, men disse hadde kjempet side om side med Frankrike under andre verdenskrig. Adenauer ville ikke gjøre den første reise dit som «representant for en beseiret nasjon».[113]

Det første møtet mellom Adenauer og de Gaulle, fant sted 14. og 15. september 1958 i de Gaulles hjem i Colombey-les deuz-Églises. De Gaulle hadde uttalte seg rosende om Adenauer, og kalte ham «en god tysker».[114] Adenauer var likevel nervøs foran møtet, og spent på hvordan de ville samarbeide.[115]

De to statslederne møttes i husets bibliotek, uten dagsorden og uten andre til stede enn en fransk tolk. Utenriksministrene Heinrich von Brentano og Maurice Couve de Murville, og de få andre i følget, ble sendt til neste by, som var Chaumont.[116]

Adenauer startet forsiktig, og med synspunkter han tenkte de Gaulle ville være enig i. Han uttalte seg således kritisk til amerikanerne, nedlatende om britene og reservert med hensyn til NATO. Han understreket samtidig at en europeisk sammenslutning var den eneste måten å gjøre seg gjeldende, som «europeere i verdenspolitikken».[117] Det grunnleggende var i denne sammenheng det tysk-franske samarbeidet. Sovjetunionen var ikke lenger en kommunistisk stat, men «et asiatisk diktatur».[118]

De Gaulle ga på sin side uttrykk for at han ønsket å skape tillit. Europa kunne ikke bygges opp uten Tyskland, og Frankrike følte seg ikke lenger truet av sin nabo. De Gaulle ønsket imidlertid også å skape fred med landene lengre øst, så som Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania, kanskje også med det europeiske Russland, helt til Ural.[119] Det som ikke ble berørt i møtet, var et felles atomvåpenpram, og forsvaret i det hele tatt.[120]

Adenauer ble positivt overrasket over den betydning de Gaulle tilla ham, og over den respekt han ble vist. Han ga uttrykk for at han var lykkelig over å finne et ganske annet menneske enn det han hadde ventet seg, og at de nok skulle klare å samarbeide tillitsfullt.[121]

En dialog som Adenauer utførlig refererer i sine erindringer, er da den 67 år gamle Gaulle, uttalte at han selv nok var den yngste av dem i leveår, men at den femten år eldre Adenauer, i virkeligheten var den yngste. –Han forklarte at han ikke hadde min fysiske og psykiske kraft, skriver Adenauer. Men han kunne trøste generalen med at han ville komme til å oppleve «hvordan nye krefter ville vokse i ham med arbeidet». Denne erfaringen hadde han selv gjort etter 1945.[122][123]

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Nærings- og sosialpolitikk[rediger | rediger kilde]

Det første partiprogrammet i CDU i den britiske okkupasjonssonen i 1945, var preget av den kristelige sosialisme. Katolisismen i denne del av Tyskland sto også sterkt i arbeiderklassen. Konrad Adenauer tok fra 1946 del i programarbeidet. Ord som Gud og Kristus ble fjernet fra programteksten og det sosialistiske preget ble dempet. Samtidig ble respekten for enkeltmenneskets frihet og verdighet understreket, noe som tilskrives Adenauer. Adenauer lot imidlertid lenge det sosialistiske preg henge ved programmet. Han ønsket å beholde de katolske arbeiderne i velgerskaren, og få støtte innad i partiet for den sosiale markedsøkonomien. I 1949 ble den sosiale markedsøkonomien programfestet for CDU og CSU.[124][125][126][127]

Utdypende artikkel: CDU

I praksis ble den sosiale markedsøkonomien innført i Vest-Tyskland allerede i 1948. Næringsminister Ludwig Erhard hadde ansvaret for gjennomføringen. Grunnlaget for den sosiale markedsøkonomi var etiske, filosofiske og kristelige betraktninger. Tanken var å kombinere prinsippet om friheten i markedet, med den enkelte borgers ansvarsfølelse og anstendighet. En ledetråd i denne politikken er konkurranse på like vilkår, kombinert med sosiale utjevningstiltak. Den sosiale markedsøkonomien utgjør etter formålet en tredje vei, mellom den tøylesløse kapitalismen og den sosialistiske planøkonomien.[128]

Avnazifisering og kontinuitet i offentlige stillinger[rediger | rediger kilde]

Hans Globke hadde hatt en høy stilling under nasjonalsosialismen, men ble valgt av Adenauer som en nær medarbeider.

Avnazifiseringen av Tyskland ble bestemt under Potsdamkonferansen mellom de fire seiersmaktene, og vedtatt som lov av den militærregjering som styrte det okkuperte Tyskland.[129] De allierte okkupasjonsmyndighetene omarbeidet kultur, skole og medier, og nazister ble fjernet fra ledende stillinger i alle samfunnssektorer. Som følge av samfunnets behov for fagkunnskap, ble imidlertid mange av dem likevel rehabilitert etter kort tid.[130]

Konrad Adenauer hadde et pragmatisk forhold til embetsmennenes fortid. Hans Globke ble ansatt som direktør ved kanslerkontoret, selv om han hadde vært embetsmann under nasjonalsosialismen, og skrevet forklarende kommentarer til raselovene. Etter krigen anså okkupasjonsmyndighetene ham likevel for ikke å utgjøre noen belastning på forvaltningen. Da Adenauer utnevnte ham som statssekretær, ble dette sterkt kritisert. DDR avholdt en straffesak mot Globke, der han in absentia ble dømt til livsvarig fengsel.[131]

Herbert Blankenhorn var Adenauers nærmeste medarbeider fra 1948, og fra 1951 var han leder av oppbygningen av det nye Auswärtiges Amt. Blankenhorn rekrutterte flere sine medarbeidere fra det gamle utenriksdepartementet i Berlin, nedlagt i 1945. Blant disse fantes en rekke tidligere medlemmer av NSDAP, såvel som SS.[132] I en diskusjon i Forbundsdagen høsten 1953, la Adenauer vekt på behovet for fagkunnskap.[133][134]

Sitat- Når De vurderer disse tingene i ro og mak, vil De ikke kunne si at man kunne gjort dette annerledes. Man kan jo ikke bygge opp et utenriksdepartement, uten at man i det minste i starten har folk, som forstår noe av historien. Jeg mener, vi bør slutte med disse nazi-utdrivelsene, for det kan De stole på, dersom vi begynner med det, vet vi ikke, hvor det ender.
Sitat
– I Forbundsdagen høsten 1953.

Generelt kommentert Adenauer slike saker med et rhinlandsk ordspråk: - man heller ikke ut det skitne vannet før man har fått nytt og friskt et.[135][136]

Ledelsen i DDR fremsatte i 1960 anklager om krigsforbrytelser mot Theodor Oberländer, minister i to av Adenauers regjeringer, Adenauer II og Adenauer III. Adenauer ville først ikke fjerne Oberländer, og mente at man ikke burde slå hodet av en mann, bare fordi SED ønsket det.[137] Til slutt ble saken en så stor belastning for Adenauer at Oberländer fikk gå av med pensjon i 1960.[138] Det kom senere frem at DDRs anklager var falske, og statsadvokaten i Bonn avsluttet saken i 1961. I 1999 konkluderte en historisk avhandling med at det ikke fantes bevis mot Oberländer.[137][139][140]

I 2005 oppnevnte daværende utenriksminister Joschka Fischer en historikerkommisjon for å undersøke utenriksdepartementets stilling under jødeforfølgelsene. Kommisjonen avla innstilling i 2010.[141]

Spiegelaffæren[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauers samtykke til politiaksjonene mot tidsskriftet Der Spiegel i 1962 (Spiegelaffæren), er betegnet som hans største innenrikspolitiske tabbe.[142] Samtykket ble gitt til forsvarsminister Franz Josef Strauss. Aksjonene som fant sted 26. oktober 1962, omfattet arrestasjoner av en rekke redaktører av magasinet. Blant andre ble artikkelforfatteren Conrad Ahlers arrestert en natt under sitt ferieopphold i Spania, og da redaktør Rudolf Augstein meldte seg for politiet, ble han omgående satt i varetekt. Augstein kom ikke ut før etter 103 dager.[143]

Politiaksjonene var basert på mistanke om at en artikkel i Der Spiegel 8. oktober 1962, var basert på forsvarshemmeligheter. I artikkelen ble det blant annet avslørt at forsvarsminister Strauss ville slå tilbake med atomvåpen, selv om Sovjetunionen angrep med kun konvensjonelle våpen. Strauss mente at landets konvensjonelle forsvar var for svakt til å stå imot et angrep. I departementet var det uenighet om dette synet. Tysklands høyesterett slo senere fast at artikkelen ikke hadde inneholdt forsvarshemmeligheter.[144][145]

Opprinnelig var det riksadvokaten som innledet etterforskning. Strauss hadde deretter tilført etterforskningen stor kraft, samtidig som han holdt justisministeren utenfor. Han nektet først å ha hatt noe med aksjonene å gjøre, men måtte senere innrømme sin medvirkning. Regjeringspartiet FDP truet med å forlate regjeringen, dersom Strauss ikke gikk av.[146]

Adenauers medvirkning kom ikke offentligheten for øre, før etter at krisen var over. Han forsvarte arrestasjonene med styrke og påsto at det fantes –en avgrunn av landsforræderi i landet.[147] Han nektet også for å ha gitt Strauss enkeltinstruksjoner i saken, og det gjaldt også beslutningen om å holde justisministeren utenfor.[148]

Spiegelaffæren hadde likevel svekket Adenauer i sitt eget parti. Den 7. desember meddelte han at han kom til å gå av som kansler høsten 1966. Senere i desember 1962 tiltrådte Konrad Adenauers femte regjering, uten Strauss.[149]

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Politikken utenfor kanslerembetet[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer på landsmøtet i CDU i Düsseldorf, 28. mars 1965, 89 år gammel.

Da Konrad Adenauer gikk av som kansler 15. oktober 1963, var han blitt 87 år. Han var fortsatt i god fysisk form, og behersket sine oppgaver, slik som tidligere. Ifølge historikeren Henning Köhler var det således ikke alderdom, men partiets holdning til ham, som førte til avgangen. Det partiet som i begynnelsen hadde hatt respekt for ham, hadde nå stilt seg kritisk, og til og med delvis tatt avstand fra sin leder. Adenauer gikk av som leder av partiet 14. mars 1966. Han var medlem av Forbundsdagen helt til sin død.[23][150]

Adenauer inntok selv en kritisk holdning til sin etterfølger Ludwig Erhard, og utenriksminister Gerhard Schröder. En konkret grunn til misnøye fant Adenauer i Erhard og Schröders valg av USA som politisk alliansepartner fremfor Frankrike. Han motarbeidet imidlertid også Erhard på andre måter, og søkte åpenlyst å finne Erhards etterfølger. Blant Erhards tilhengere, hersket det til gjengjeld nærmest et hat til Adenauer. I 1966 måtte Erhard gå av som kansler. Adenauer fikk en tid deretter, besøk av Hermann J. Abs, forhandleren fra gjeldskonferansen i London i 1951. Adenauer hilste ham med spørsmålet – Nå, herr Abs, fikk jeg ikke rett i min kritikk av herr Erhard? Abs svarte, også det med et spørsmål: – Herr forbundskansler, hva har De overhode gjort for positivt for Deres etterkommer? Adenauer svarte: – Herr Abs, tar De kaffe eller te?[151]

Konrad Adenauers memoarer i fire bind utkom fra 1965. Samtlige bind inneholdt flere opplysninger som var gradert informasjon. Adenauer kommenterte ikke dette, og det førte heller aldri til noen reaksjon fra myndighetene.[152]

Sin siste politiske tale holdt han i Ateneo i Madrid i 1967. Adenauer understreket viktigheten av en samling av Europa. Han påpekte videre den risiko for Europas sikkerhet som etter hans mening hadde oppstått, som følge av forbudet mot atomvåpen i Tyskland. Han mente at atomvåpenforbudet ville svekke det økonomiske liv i Tyskland, og resten av verden. Et svekket Tyskland og Europa ville, slik Adenauer så det, straks bli utnyttet av Russland.[153]

Sykeleie og død[rediger | rediger kilde]

Bisettelsen fant sted i Kölnerdomen 25. april 1967.
Frankrikes president Charles de Gaulle, Tysklands president Heinrich Lübcke og USAs president Lyndon B. Johnson, samlet med andre statsledere i forbindelse med begravelsen. Bak president Johnson ses den britiske statsminister Harold Macmillan.

Reisen til Spania hadde gitt ham lungebetennelse. Da Adenauer i tillegg hadde et svakt hjerte, hadde legene en vanskelig oppgave. Det gikk mot slutten, og 12. april 1967 møtte barna opp i Rhönsdorf for å ta farvel. Da han så tårene i øynene deres, bemerket han på dialekt: – Do jitt et nix zo kriesche, – det er ingen grunn til å grine![154]

En ung lege besøkte Adenauer på sin vakt, og fikk vanskelige spørsmål fra pasienten: Hvordan kunne han, legen, ta ansvaret for å holde i live noe som ikke lenger var i stand til å leve?[155] Og hvordan kunne det være i samsvar med en leges samvittighet med alle midler å holde i live det som ifølge Vårherres vilje, nå skulle ta slutt?[156]

Den første meldingen om Konrad Adenauers død, var feil. Et fjernsynsprogram på WDR 13. april 1967, ble avbrutt som følge av «triste nyheter fra Röhndorf». Den britiske forsvarsministeren som befant seg i Bonn, brakte straks informasjonen videre til London, og i Bonn senket forsvarsdepartementet flaggene på halv stang. Bayerns landdag i München, holdt ett minutts stillhet. Noen tydelig melding om at Adenauer var død, hadde faktisk ikke utgått fra fjernsynskanalen, og den ville uansett vært uriktig. Det hadde oppstått en misforståelse i redaksjonen, for Adenauer var fortsatt i live.[157]

Konrad Adenauer døde 19. april 1967 klokken 13.21, og hans legeme ble liggende tre dager i Röhndorf. Den 22. april ble kisten stilt opp i regjeringens møtesal i kanslerkontoret. Der fikk borgerne i to dager vise Adenauer den siste ære. Deretter ble kisten ført til Kölnerdomen, for endelig å bli satt ned i Röhndorfer Waldfriedhof. Tilstede under bisettelsen var blant andre USAs president Lyndon B. Johnson, Frankrikes president Charles de Gaulle og Israels tidligere statsminister David Ben Gurion.[158]

Anekdoter[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer kunne framstå som forholdsvis bister og autoritær, men hadde samtidig en viss slagferdighet.

En gang han i et regjeringsmøte tok til orde for en løsning han hadde avvist dagen før, skal han ha gjort det med replikken: -Det viser bare at jeg er klokere i dag enn jeg var i går.

En annen gang skal han ha svart en regjeringskollega da denne litt oppgitt utbrøt: – De kan da ikke forlange at vi skal si Ja og Amen til alt De foreslår, herr Kansler!

– Å si Amen er ikke nødvendig, skal kansleren ha svart.

Adenauer avskydde Berlin, og når han måtte dra dit dro han gardinene for vinduet med en gang toget hadde krysset Elben: «for å slippe å se den asiatiske steppen»[159]

Ting oppkalt etter Adenauer[rediger | rediger kilde]

CDUs nåværende hovedkontor i Berlin ble oppført i 2000 og fikk navnet Konrad Adenauer Haus. Det tidligere partikontoret i Bonn som nå er revet, bar samme navn.[160] Köln Bonn lufthavn fra 1938 fikk tilnavnet Konrad Adenauer i 1994. Det samme gjelder flere plasser, gater, alleer og broer, blant annet Konrad Adenauer-Brücke over Rhinen i Ludwigshafen. Broen ble oppført i 1967.[161]

Den tyske regjeringen har siden 2011 benyttet seg av to flymaskiner av typen Airbus A340-313 til tjenestereiser, hvorav den ene er døpt «Konrad Adenauer». Den andre maskinen er døpt «Theodor Heuss», etter landets første president. Regjeringen disponerte fra 1994 til 2011 en flymaskin Airbus 310, også den med tilnavnet Konrad Adenauer. En kaserne tilhørende Flugbereitschaft des Bundesministeriums der Verteidigung, er også oppkalt etter kansleren.[162][163][164]

En rose utviklet av virksomheten Rosen Tantau, ble i 1953 oppkalt etter Konrad Adenauer.[165]

Konrad Adenauer i kunsten[rediger | rediger kilde]

Hubertus von Pilgrims byste av Adenauer har en prominent plassering på Bundeskanzlerplatz i Bonn. En byste av Adenauer er også plassert i æressalen i Walhalla ved Regensburg. Helga Tiemanns skulptur befinner seg på Adenauer-Platz i Berlin, mens Wimmers og Weilands verk er i Köln. Hans Pfannmüllers kjente karikatur er fra 1954. Adenauer inngår også i Heinrich Hoerles verk Zeitgenossen (norsk: Samtidige).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Köhler, Henning (1994). «Elternhaus und Schule». Adenauer. Frankfurt am Main, Berlin: Propyläen. s. 24. ISBN 3549054440. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m «Lebenslauf - Ein kurzer Überblick». www.konrad-adenauer.de (tysk). Adenauer Stiftung. Besøkt 21. mai 2017. 
  3. ^ Hanns Jürgen Küsters. «Adenauer, Helena :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 26. juni 2017. 
  4. ^ Köhler, Henning (1994). Adenauer. Propyläen. s. 30, 31. ISBN 3549054440. «Konrad, jetzt muss du dir vornehmen, Oberbürgermeister von Köln zu werden.» 
  5. ^ Köhler, Henning (1994). Adenauer. Propyläen. s. 31. ISBN 3549054440. «... denn beide neigten zum Jähzorn. Diese Eigenschaft war bei ihrem Sohn Konrad zwar ebenfalls vorhanden, zugleich aber auch die Fähigkeit, sie zu beherrschen und in kalter Wut sehr unangenehm zu werden.» 
  6. ^ «Adenauer als Schüler :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 20. mai 2017. 
  7. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 34. ISBN 3549054440. 
  8. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 36. ISBN 3549054440. 
  9. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 44. ISBN 3549054440. «Es war eine Art Roulettenspiel, dem sich der Kandidat unterwerfen musste, ...» 
  10. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 35. ISBN 3549054440. 
  11. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 37. ISBN 3549054440. «Nach der Rückkehr geriet er in der Konfrontation mit der starren Religiosität des Elternhauses in eine Glaubenskriese, die er selbst einmal knapp erwähnt hat.» 
  12. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 37, 38. ISBN 3549054440. «Das Lob der Arbeit, die Notwendigkeit des Leiens und die Mäßigung in der Lebensführung - all das waren Maximen, die für Adenauer lebenslang gültig blieben.» 
  13. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 46–51. ISBN 3549054440. 
  14. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 41, 46. ISBN 3549054440. 
  15. ^ a b Blume, Dorlis; Zündorf, Irmgard. «Konrad Adenauer». www.hdg.de (tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 25. mai 2017. 
  16. ^ a b c d Köhler, Henning. «Beigerodneter und Oberbürgermeister im Kaiserreich». Adenauer. s. 52 flg. ISBN 3549054440. 
  17. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 67. ISBN 3549054440. «Die Lage ist ernst, und jeder verlorene Tag bringt einen nicht zu ersetzenden Verlust. Darum sobald wie möglich: høhere Ausmahlungen des Getreides, ein Roggenbrot, ein Wizenbrot, Einschränkung des Kuchens.» 
  18. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 68. ISBN 3549054440. 
  19. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 70. ISBN 3549054440. «...wenn wir in Köln bei der Verteilung aus uns unbekannten Gründen schlecht behandelt worden sind.» 
  20. ^ «Konrad Adenauers Autounfall 1917 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 25. juni 2017. 
  21. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 85. ISBN 3549054440. «In jungen Jahren zu einer grossen Stellung berufen, bin ich ein vielbeneideter Mann, und dabei arm, bitterarm!» 
  22. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Konrad Adenauer – erster Bundeskanzlerder Bundesrepublik Deutschland | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 6. september 2017. 
  23. ^ a b c d e f g h «Lebenslauf - Die wichtigsten Daten :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 3. august 2017. 
  24. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 93), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  25. ^ «Die Geschichte der „Kölnischen Volkszeitung“ (1860-1941)». www.rheinische-geschichte.lvr.de. Besøkt 4. november 2017. 
  26. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 90. ISBN 3549054440. «Die von Köln ausgehende Kampagne verfolgte vor allem ein Ziel: die Schaffung eines Staatswesens, das das linke Rheinufer umfassen, aber auch nach Osten ausgreifen sollte.» 
  27. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 91. ISBN 3549054440. «Mit der "Kölnischen Volkszeitung" verhielt es sich folgendermaßen: Am 24. April 1918 meldete der französische Militärattaché aus Den Hag, dass ihm ein Kaufangebot von seiten der KV vorliege, Für eine Million Mark erkläre sich das Blatt bereit, für die Wiederherstellung Belgiens und der Verzicht auf Elsass-Lothringen einzutreten.» 
  28. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 91. ISBN 3549054440. «Die Grundeinstellung der Zeitung, die Poropaganda für ein selbständiges Staatswesen mit betonter Rücksichtsnahme auf französische Interessen und für die Umwandlung Deutschlands in einen Staatenbund bei gleichzeitiger maßloser Hetze gegen Berlin Betrieb, ist in der rheinischen Presse, auch in der des Zentrums ohne Beispiel.» 
  29. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 94. ISBN 3549054440. «Der Ausgangspunkt war die Furcht vor der Annexion. Das Rezept dagegen hieß: um deutsch zu bleiben, müsse man sich selbständig machen.» 
  30. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 95. ISBN 3549054440. ««Los von Berlin» ... (om Rat der Volksbeauftragten: «lokale Behörde mit ganz einseitiger Parteirichtung»» 
  31. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 96. ISBN 3549054440. «Sie ist Ausdruck des Volkswillens und verlangt nach Ankündigung durch die maßgebenden Führer.» 
  32. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 96. ISBN 3549054440. «Konrad Adenauer las nicht nur aufmerksam jeden Morgen, was die KV schrieb, sonder stand seit jenem 9. November, als Froberger mit Kastert und Konsorten im Rathaus erschien, mit diesem in enger Verbindung.» 
  33. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 98. ISBN 3549054440. «Adenauer: "Ich las erst davon am folgende Morgen in der Zeitung". Diese Erklärung ist ein frühes, doch schon durchaus gelungenes Beispiel für Adenauers Ungam mit der Wahrheit.» 
  34. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und der Kölner Separatismus 1918/19». Adenauer. Propyläen. s. 98. ISBN 3549054440. «...Hugo Preuss, der zwar eine umfassende Reform des Reiches im Sinne eines 'dezentralisierter Einheitsstaates' erstrebte, die Kölner Bestrebungen aber glatt ablehnte, und durch [Göts] Briefs bestellen ließ, man sollte keinesfalls 'proklamieren', sicherte ihm der Oberbürgermeister zu, dass dann die 'Erklärung der Trennung von Preussen ... nicht statthaben' werde.» 
  35. ^ «Die Geschichte der „Kölnischen Volkszeitung“ (1860-1941)». www.rheinische-geschichte.lvr.de. Besøkt 9. november 2017. 
  36. ^ «Babelsberg - Die Villenkolonie Neu Babelsberg (Tour)». www.berlin.de (tysk). 3. november 2016. Besøkt 4. juli 2017. 
  37. ^ Köhler, Henning (1994). «Der politische Fehlstart». Adenauer. Propyläen. s. 324, 325, 326. ISBN 3549054440. «das deutsche Volk von Grund auf zum Frieden zu erziehen» 
  38. ^ «Jahreskalender :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 22. mai 2017. 
  39. ^ a b c «1945-10-06 Brief Pferdmenges :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 22. mai 2017. 
  40. ^ a b c d Henning, Köhler (1994). «Die Entlassung». Adenauer. Propyläen. s. 362 flg. ISBN 3549054440. 
  41. ^ a b c Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 25. 
  42. ^ Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 28. «Han spurte meg: "Hva tenkte De egentlig den gang De mottok skrivelsen om avsettelse?" Jeg svarte: "Hjemme har jeg et dokumentomslag med tittelen 'Avsettelse av nazistene'. Jeg trenger nå et nytt dokumentomslag: 'Avsettelse gjennom befrierne'."» 
  43. ^ «Geschichte, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 10. september 2017. 
  44. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Annärung an die CDU». Adenauer. Propyläen. s. 386. ISBN 3549054440. «Ich brauche die Sonntage so dringend, um meine private Angelegenheiten in Rhöndorf zu erledigen, dass ich mir leider die Freude versagen muss, an der Gründung teilzunehmen.» 
  45. ^ «Startseite :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 10. september 2017. 
  46. ^ «Kalender: 1945, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 10. september 2017. 
  47. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Annärung an die CDU». Adenauer. Propyläen. s. 386. ISBN 3549054440. «Wie ein Spaßvogel bemerkte: "Conradus ante portas".» 
  48. ^ «Hannibal ad portas – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 10. september 2017. 
  49. ^ «Duden | Suchen | hannibal ante portas». www.duden.de (tysk). Besøkt 10. september 2017. 
  50. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Eroberung der Spitzenposition». Adenauer. Propyläen. s. 387. ISBN 3549054440. «In den Jahren zwischen 1945 und 1948 hat Konrad Adenauer zum ersten und einzigen Mal in seinem Leben, sieht man von der Zwangspensioneriung im Dritten Reich ab, kein öffentliches Amt innegehabt. ... Er vereinigte auf sich eine Fülle von Parteiamtern. ... Die Start diese neue Tätigkeit hatte am 5. Januar - an seinem Geburtstag - stattgefunden.» 
  51. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Eroberung der Spitzenposition». Adenauer. Propyläen. s. 393. ISBN 3549054440. «Am 8. Januar wurde Adenauer 'nach heftigen Auseinandersetzungen' als Sprecher der insgesamt fünf rheinischen Delegierten für den Zonenausschuss gewählt.» 
  52. ^ Henning, Köhler (1994). «Die Eroberung der Spitzenposition». Adenauer. Propyläen. s. 394. ISBN 3549054440. «Aber wie Adenauer Hermes kaltstellte, lag jenseits des Fasungsvermögens vieler Delegierter. Er benutzte nämlich die usurpierte Vorsitzfunktion, um nach einer ausgedehnten Geschäftsordnungsdebatte alle angereisten Gäste, darunter auch Hermes und seine Begleiter, zu der Sitzung nicht nicht zuzulassen. ... Hermes war inzwischen verärgert mit seiner Begleitung abrereist.» 
  53. ^ Blume, Dorlis; Zündorf, Irmgard. «Konrad Adenauer». 
  54. ^ a b «Lebenslauf - Die wichtigsten Daten :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 23. mai 2017. 
  55. ^ Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 104. 
  56. ^ Köhler, Henning. «Auf dem Weg zur Kanzlerschaft». Adenauer. Propyläen. s. 475. ISBN 3549054440. «Ich habe mich erst dazu verstanden auf dringende Bitten maßgebender Parteimitglieder, die mir erklärten, da bis auf weiteres der räsident des Prlamentarischen Rats der alleiniege Vertreder des deutschen Volke.» 
  57. ^ Köhler, Henning. «Auf dem Weg zur Kanzlerschaft». Adenauer. Propyläen. s. 478. ISBN 3549054440. «Den Adenauer haben wir zum Präsidenten gewählt, um diesen unbequemen alten Nörgler auf einem Ehrenplatz kaltzustellen.» 
  58. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 480. ISBN 3549054440. 
  59. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Alliierte Hohe Kommission». www.hdg.de (tysk). Besøkt 11. oktober 2017. 
  60. ^ «Parlamentarischer Rat 1948/49 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 23. mai 2017. 
  61. ^ Köhler, Henning. «Zum anderen, und das war zweifellos von grösserer Bedeutung, entsprach die Betonung der Vorläufigkeit dem in der Ôffentlichkeit strapazierten Credo, dass Berlin Die Hautstadt sei, gleicgültig, wie viele Politiker in der CDU/CSU mit Adenauer an der Pitze dies zuvor klar abgelehnt hatten.». Adenauer. s. 498. 
  62. ^ a b Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Entstehung der Bundesrepublik: Vorläufige Hauptstadt». www.hdg.de (tysk). Besøkt 2. september 2017. 
  63. ^ Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 116. 
  64. ^ «Bundestagswahl 1949 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 6. august 2017. 
  65. ^ a b c d Adenauer, Konrad (1966). «Konferansen i Röhndorf 21. august 1949». Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 143, 145, 146. 
  66. ^ Rudolf Morsey (1980). «Die Rhöndorfer Weichenstellung» (PDF). Institut für Zeitgeschichte, München - Berlin. Besøkt 7. august 2017. «Adenauer, Peter Altmeier (Koblenz), Theodor Blank (Dortmund), Adolf Cillien (Hannover), Anton Dichtel (Freiburg), Ludwig Erhard (Frankfurt), Günter Gereke (Hannover), Johannes Gronowski (Bad Driburg), Albert Finck (Hambach v. Neustadt/W.), Werner Hilpert (Wiesbaden), Michael Horlacher (München), Edmund Kaufmann (Stuttgart), Jakob Kaiser (Berlin), Willi Koch (Kiel), Erich Köhler (Frankfurt), Gebhard Müller (Tübingen), Wilhelm Naegel (Hannover), Anton Pfeiffer (München), Robert Pferdmenges (Köln), Hermann Pünder (Frankfurt), Hugo Scharnberg (Hamburg), Carl Schröter (Kiel), Wilhelm Simpfendörfer (Stuttgart), Franz Josef Strauß (München).» 
  67. ^ Hanns Jürgen Küsters, Ulrike Quadbeck. «Adenauers erste Wahl zum Bundeskanzler». Adenauer Stiftung. Besøkt 7. august 2017. «Adenauer ergreift nach der Bundestagswahl vom 14. August 1949 die Initiative; er zieht am 20. August den bayerischen Ministerpräsidenten Hans Ehard (CSU) auf seine Seite, einen Tag später überzeugt Adenauer als Gastgeber in seinem Haus in Rhöndorf bei Kaffee, Kuchen und Wein über zwanzig führende Vertreter der Union von seinen Vorstellungen einer bürgerlichen Koalition mit der FDP unter Ausschluss der SPD - und unter seiner Führung.» 
  68. ^ Morsey, Rudolf (1980). «Die Rhöndorfer Weichenstellung» (PDF). Institut für Zeitgeschichte. s. 510, 511. Besøkt 7. august 2017. «individuellen Beienflüssung seiner Gäste am Buffet» 
  69. ^ Hanns Jürgen Küsters og Ulrike Quadbeck. «Adenauers erste Wahl zum Bundeskanzler :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 7. august 2017. 
  70. ^ «Ära Konrad Adenauer». 27. februar 2012. Arkivert fra originalen 2012-02-27. Besøkt 30. august 2017. 
  71. ^ a b c d e Küsters, Hanns Jürgen. «Ära Adenauer 1949 - 1963». www.konrad-adenauer.de (tysk). Adenauer Stiftung. Besøkt 28. mai 2017. 
  72. ^ «Außenpolitik». Innlegg av Adenauer i Forbundsdagen 2. desember 1955. Besøkt 28. mai 2017. «Wenn von einer Politik der Stärke gesprochen wird, ist gar nicht ausschließlich oder auch nur in der Hauptsache gedacht an militärische Stärke. Die Politik der Stärke muß darin bestehen, daß man seinen Standpunkt in wichtigen politischen Fragen sehr klar und sehr entschieden auch dem Gegner gegenüber vertritt. Das ist die Politik der Stärke!» 
  73. ^ Werner Abelshauser. «Zur Entstehung der „Magnet-Theorie“ in der Deutschlandpolitik» (PDF). Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte. «Kurt Schumacher 31. mai 1947: Man muß soziale und ökonomische Tatsachen schaffen, die das Übergewicht der drei Westzonen über die Ostzone deklarieren . . . Die Prosperität der Westzonen, die sich auf der Grundlage der Konzentrierung der bizonalen Wirtschaftspolitik erreichen läßt, kann den Westen zum ökonomischen Magneten machen. Es ist realpolitisch vom deutschen Gesichtspunkt aus kein anderer Weg zur Erringung der deutschen Einheit möglich als diese ökonomische Magnetisierung des Westens, die ihre Anziehungskraft auf den Osten so stark ausüben muß, daß auf die Dauer die bloße Innehabung des Machtapparates dagegen kein sicheres Mittel ist. Es ist gewiß ein schwerer und vermutlich langer Weg.» 
  74. ^ Günter Buchstab. «Wiedervereinigung». Adenauer-Stiftung. Besøkt 14.06.2017. «Die Bundesrepublik sollte als deutscher Kernstaat mit ihrer freiheitlich-demokratischen Verfassung und wirtschaftlichen und sozialen Stabilität eine Magnetwirkung auf die Deutschen im kommunistischen Machtbereich ausüben.» 
  75. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Adenauer, Konrad | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 14. juni 2017. 
  76. ^ Takle, Marianne (1964-) (1992). Det forente Tysklands veivalg: tysk utenrikspolitisk debatt etter gjenforeningen. Oslo: PRIO. s. 18. 
  77. ^ Köhler, Henning (1994). «Der tastende Beginn: DM-Abwertung und Petersberger Abkommen». Adenauer. Frankfurt am Main, Berlin: Propyläen. s. 569. ISBN 3549054440. «Acheson erinnerte sich etwas genauer - wahrscheinlich weil es für ihn völlig überraschend kam -, wie eng der Kanzler die erstrebte Westbindung mit einer geringschätzigen Absage an den deutschen Osten verband. Denn Adenauer habe der Integrasjon der Bundesrepublik die klare Priorität gegenüber der Wiedervereinigung gegeben.» 
  78. ^ a b Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Konrad Adenauer». www.hdg.de (tysk). Besøkt 28. mai 2017. 
  79. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «Benehmen wie die Schuster - DER SPIEGEL 49/1949». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 28. mai 2017. 
  80. ^ Köhler, Henning (1994). «Der tastende Beginn: DM-Abwertung und Petersberger Abkommen». Adenauer. Frankfurt am Main, Berlin: Propyläen. s. 571. ISBN 3549054440. «Der sichtbare Erfolg bestand für Adenauer in der allgemeinen Erleichterung, dass bedeutende Unternehnen und damit viele unersetzliche Arbeitsplätze gerettert wurden. Diese positive Veränderung der Situation brachte Ade nauer die für ihn sehr wichtige Unterstützung des Deutschen Gewerkschaftsbundes ein.» 
  81. ^ Meining, Peter (1997). Überblick über die deutsche Geschichte 1945-90: vom Ende des zweite Weltkriegs bis zur Vereinigung Deutschlands. Oslo: Høgskolen i Oslo. s. 7. ISBN 8257900788. 
  82. ^ a b Detlef Bald (1.5.2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 3. august 2017. «Die Wiederbewaffnung der Bundesrepublik Deutschland erfolgte in mehreren Etappen. Sie gilt als Zeugnis der Eigenständigkeit des westdeutschen Staates und zugleich als diplomatischer und politischer Erfolg des ersten deutschen Bundeskanzlers Konrad Adenauer.» 
  83. ^ a b «Adenauer: Die Zeit ist gekommen, uns zu bewaffnen». Konrad Adenauer Stiftung. Besøkt 28. mai 2017. «Deutschland "soll zur Verteidigung Europas einen Beitrag in einer europäischen Armee unter dem Kommando eines übergeordneten europäischen Befehlshabers leisten". Von diesem Augenblick an wird es nicht nur "richtig, sondern notwendig" für die Vereinigten Staaten sein, ihr militärisches Hilfeprogramm auf Deutschland auszudehnen.» 
  84. ^ Detlef Bald (2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 2. august 2017. «Den durchschlagenden Erfolg verbuchte der Kanzler Anfang September 1950 mit offiziellen Noten an die Außenministerkonferenz der Westmächte in New York. In diesen Noten präsentierte der Kanzler die zwei Säulen seiner Politik: "Erlangung der Souveränität" nur "als Folge der Wiederbewaffnung" (Konrad Adenauer). Die Aufrüstung der Bundesrepublik war also ein zentrales Element der deutschen Politik der Westintegration.» 
  85. ^ *. «Adenauer: Wiedergutmachung». www.segne-israel.de. Besøkt 26. september 2017. 
  86. ^ Rundfunk, Volker Eklkofer / Sendung: Ulrike Beck, Bayerischer (10. september 2012). «Beginn einer Annäherung: Das Wiedergutmachungsabkommen | BR.de» (tysk). Besøkt 26. september 2017. 
  87. ^ Adenauer, Konrad (1967). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 31. 
  88. ^ Köhler, Henning (1994). «Der Vertrag mit Israel». Adenauer. Propyläen. s. 609. ISBN 3549054440. «Adenauers Einstellung zum Judentum war von zwei Leitgedanken geprägt. Da war einmal die nie geleugnete Tatsache der ungeheuren Verbrechen, die von Deutschen an Juden begangen worden waren. Zum anderen nahm er die Macht der orgnisierten jüdischen Interessen ausserordentlich ernst. Denn die Bundesregierung msste bestrebt sein, um es in den Worten Nahun Godlmanns auszudrücken, "das Hasgefühl des Weljdentums zu mildern".» 
  89. ^ Köhler, Henning (1994). «Der Vertrag mit Israel». Adenauer. Propyläen. s. 698. ISBN 3549054440. «Herr Goldmann, diejenigen, die mich kennen, wissen, dass ich ein Mann karger Worte bin und große Phrasen hasse. Sie werden es darum zu würdigen wissen, wenn ich Ihnen sage, dass ich, während Sie gesprochen haben, die Flügel der Weltgeschichte in diesem Raum gespürt habe. Mein Wille zur Wiedergutmachung ist aufrichtig.» 
  90. ^ Köhler, Henning (1994). «Der Vertrag mit Israel». Adenauer. Propyläen. s. 704. ISBN 3549054440. «"Die Bundesregierung ist bereit, bei diesen Verhandliungen die Ansprüche, die die Regierung des Staates Israel in ihrer Note vom 12. März gestellt hat, zur grundlage der Besprechungen zu machen.» 
  91. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 704. ISBN 3549054440. «Dass er in seinem Schreiben auf die isralische Note vom 12. März Bezug nahm, kann nur als kapitaler Fehler bezeichnet werden.» 
  92. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 704. ISBN 3549054440. «Für den Kanzler war es kein untypisches Verhalten, schon als Kölner Oberbürgermeister war er, etwa bei der Gründung der Universtät, finanzielle Verpflichtungen eingegangen, deren Tragweite er nicht übersah und die er nur unter grössten Anstrengungen später erfüllen konnte.» 
  93. ^ «Das Luxemburger Abkommen (Wiedergutmachungsabkommen) von 1952 und die innerisraelische Reaktion darauf». web.nli.org.il (engelsk). Besøkt 28. mai 2017. 
  94. ^ a b Hinz-Wessels, Annette/Würz, Markus (29.02.2016). «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Luxemburger Abkommen». www.hdg.de (tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 4. juni 2017. 
  95. ^ «Bundesarchiv - Picture database: Picture archive». www.bild.bundesarchiv.de (tysk). Besøkt 30. juli 2017. 
  96. ^ a b «Henning Sietz: Attentat auf Adenauer». Perlentaucher.de. 2003. Besøkt 4. juni 2017. «Eine "Organisation jüdischer Partisanen" bekennt sich zu dem Anschlag. Die Hinweise verdichten sich, dass jüdische Täter Adenauers Annäherungen an Israel sabotieren wollen. Doch von einem Tag auf den anderen gibt die Sonderkommission nichts mehr bekannt. Auch die Presse stellt die Berichterstattung ein. 1978 wird das Verfahren eingestellt, zu einem Prozess kommt es nicht.» 
  97. ^ a b «„Im Auftrag des Gewissens“: Begin war Drahtzieher des Adenauer-Attentats». Frankfurter Allgemeine Zeitung (tysk). 12. juni 2006. ISSN 0174-4909. Besøkt 3. juni 2017. «Menachem Begin, der spätere israelische Ministerpräsident und Friedensnobelpreisträger, war Auftraggeber, Organisator und Geldbeschaffer eines Anschlags auf Bundeskanzler Konrad Adenauer im Jahr 1952. Dies hat einer der damaligen Attentäter nach F.A.Z.-Informationen preisgegeben.» 
  98. ^ a b c Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Interview zum Adenauer-Attentat: "Historiker haben Scheuklappen" - SPIEGEL ONLINE - Panorama». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 3. juni 2017. «Für mich ist das die Tat eines Verrückten» 
  99. ^ a b Gorse, Christiane (22. juni 2016). «Konrad Adenauer: Attentat» (tysk). Besøkt 3. juni 2017. 
  100. ^ «"Die Tat eines Verrückten"». Sven Felix Kellerhoff Die Welt, N24. 2003. Besøkt 4. juni 2017. «Für mich ist das die Tat eines Verrückten. Ebenso wie jeder anständige Deutsche es ablehnt, mit den Wahnsinnstaten sadistischer Gestapo-Leute identifiziert zu werden, lehne ich es ab, das Judentum mit dem blödsinnigen Fanatismus eines einzelnen zu belasten, nur weil dieser zufällig Jude ist.» 
  101. ^ Detlef Bald (2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 4. august 2017. «Die Spannungen des Kalten Krieges und der Beginn des Korea-Krieges im Sommer 1950 schufen die Voraussetzungen für die westliche Wiederbewaffnung. Sie wurde – im Sinne der Lehre aus der Geschichte – seitens der West-Alliierten als ein System der "doppelten Eindämmung" (Rolf Steininger) konzipiert: Schutz gegenüber dem Kommunismus und Sicherheit vor Deutschland. Dieses System bildet den politisch-historischen Rahmen, in dem die Wiederbewaffnung gegen vielfache Bedenken in Europa ermöglicht wurde.» 
  102. ^ a b «Erindringer 1953-1955». s. 85 flg. Besøkt 4. august 2017. «Avstemningen i Paris ødela for oss tyskere sjansen til en snarlig suverenitet, og knuste for alle vesteuropeere håpet om et samlet Europa.
    Og hvem hadde seiret? Uten tvil Moskva - ved hjelp av ca. 100 kommuniststemmer.»
     
  103. ^ Adenauer, Konrad (1967). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 16 flg. 
  104. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Pariser Verträge | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 24. mai 2017. 
  105. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Zwei-plus-Vier-Vertrag». www.hdg.de (tysk). Besøkt 24. mai 2017. 
  106. ^ Arnulf Scriba (2015). «Kriegsgefangenschaft». Deutsches Historisches Museum, Berlin. Besøkt 31. mai 2017. «Weitaus schlimmer erging es den insgesamt 3,3 Millionen deutschen Soldaten in sowjetischer Gefangenschaft. Die von den Sowjets massenhaft abgeworfenen illustrierten Flugblätter mit den Bildern zufriedener Wehrmachtssoldaten spiegelten nicht annähernd die Zustände wider, wie sie zum Beispiel in den sibirischen Gefangenenlagern herrschten, in denen bis 1944 nur etwa jeder zehnte Kriegsgefangene überlebte. Nach Zwangsarbeit, Hunger und Krankheit kehrten knapp zwei Millionen Gefangene aus der Sowjetunion nach Deutschland zurück, die letzten im Januar 1956; alle anderen sind in den Lagern ums Leben gekommen oder gelten bis heute als verschollen.» 
  107. ^ Meining, Peter (1997). Überblick über die deutsche Geschichte 1945-90: vom Ende des zweite Weltkriegs bis zur Vereinigung Deutschlands. Oslo: Høgskolen i Oslo. s. 31. ISBN 8257900788. 
  108. ^ a b Detlef Bald (1.5.2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 2. august 2017. «Die Wiederbewaffnung der Bundesrepublik Deutschland erfolgte in mehreren Etappen. Sie gilt als Zeugnis der Eigenständigkeit des westdeutschen Staates und zugleich als diplomatischer und politischer Erfolg des ersten deutschen Bundeskanzlers Konrad Adenauer.» 
  109. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 98-99)
  110. ^ Grau, Andreas/Würz, Markus (29.02.2016). «Alleinvertretungsanspruch». Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 31. mai 2017. 
  111. ^ Meining, Peter (1997). Überblick über die deutsche Geschichte 1945-90: vom Ende des zweite Weltkriegs bis zur Vereinigung Deutschlands. Oslo: Høgskolen i Oslo. s. 31. ISBN 8257900788. 
  112. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Ein unvollendeter Aufarbeitungsprozess: Der Algerienkrieg im kollektiven Gedächtnis Frankreichs | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 14. november 2017. «Erst ein gewaltsamer Aufstand der Algerienfranzosen im Frühjahr 1958 gegen die Ernennung Pierre Pflimlins zum Premierminister leitete eine Wende des Konflikts ein. Angesichts der Bereitschaft Pflimlins zum Dialog mit der FLN fürchteten die Algerienfranzosen eine schrittweise Loslösung Algeriens von Frankreich und forderten erfolgreich den Rücktritt des Premierministers und eine Rückkehr General De Gaulles an die Macht.» 
  113. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1002. ISBN 3549054440. ««Repräsentant einer besiegten Nation»» 
  114. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1001. ISBN 3549054440. «Er bezeichnete Adenauer als «guten Deutschen» was damals eine seltene Auszeichnung darstellte, und fügte hinzu, dass er «die Handlungen und Äußerungen Konrad Adenauers seit 30 Jahren» verfolgt habe.» 
  115. ^ Adenauer, Konrad (1968). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 204. 
  116. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1004. ISBN 3549054440. 
  117. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1004. ISBN 3549054440. ««als Europäer in der Weltpolitik»=» 
  118. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1004. ISBN 3549054440. «Die Sowjetunion war für ihn kein kommunistischer Staat mehr, sondern «eine asiatische Diktatur»=» 
  119. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1005. ISBN 3549054440. «und selbst - warum nicht? - für das europäische Russland» 
  120. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1006. ISBN 3549054440. 
  121. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1006. ISBN 3549054440. «"ich sei glücklich, einen ganz anderen Menschen voruzufinden, als ich geglaubt hätte, und wir werden siher gut und vertrauensvoll zusammenarbeiten.» 
  122. ^ Köhler, Henning (1994). «Adenauer und de Gaulle». Adenauer. Propyläen. s. 1006. ISBN 3549054440. 
  123. ^ Erindringer. Oslo: Aschehoug. 1968. s. 209. 
  124. ^ «5. Fortsetzung: „Mein Gott - was soll aus Deutschland werden“». Der Spiegel. 45. 1. november 1961. Besøkt 15. september 2017. «Der Tenor dieser "Leitsätze" war sozialistisch: "Das Gemeineigentum darf so weit erweitert werden, wie das Allgemeinwohl es erfordert. Post und Eisenbahn, Kohlenbergbau und Energie-Erzeugung sind grundsätzlich Angelegenheit des öffentlichen Dienstes. Das Bank- und Versicherungswesen unterliegt der staatlichen Kontrolle."» 
  125. ^ «Kalender: 17. Juni – 1. Juli 1945, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 15. september 2017. 
  126. ^ «Die Programmatik der CDU | Parteien in Deutschland | bpb». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 15. september 2017. «Weitergehende Vorstellungen eines christlichen Sozialismus, wie sie die CDU der Britischen Zone 1947 noch in ihrem ersten, Ahlener Programm vertreten hatte, waren in der Partei nur für kurze Zeit mehrheitsfähig (Bösch 2002: 17 ff.). Adenauer verfolgte mit ihnen primär taktische Ziele, um die Stimmen der Arbeiter zu gewinnen und den sozialkatholischen Flügel der Partei in die von Erhard entwickelte, auch von ihm selbst favorisierte marktwirtschaftliche Linie einzubinden (Düsseldorfer Leitsätze 1949).» 
  127. ^ «Kalender: 26. Februar – 1. März 1946, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 15. september 2017. 
  128. ^ «Soziale Marktwirtschaft :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 30. mai 2017. 
  129. ^ webmaster@verfassungen.de. «Gesetz Nr. 104 zur Befreiung von Nationalsozialismus und Militarismus (1946)». www.verfassungen.de. Besøkt 4. juni 2017. 
  130. ^ Prof. Dr. Wolfgang Benz (11. april 2004). «Demokratisierung durch Entnazifizierung und Erziehung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 4. juni 2017. «Gezielt bauten die Alliierten Bildung, Kultur und Medien um. NSDAP-Mitglieder wurden aus allen Institutionen der Gesellschaft entfernt. Wegen mangelnder Fachkräfte wurden viele von ihnen allerdings rasch wieder rehabilitiert.» 
  131. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Hans Globke». www.hdg.de (tysk). Besøkt 6. juni 2017. 
  132. ^ Köhler, Henning (1994). «Der Aufbau des Apparates». Adenauer. Propyläen. s. 732. ISBN 3549054440. «Die unter ihm arbeitenden Beamten hatten alle der NSDAP angehört, manche auch der SS» 
  133. ^ «Amnesie und Amnestie». Der Spiegel. 21. juni 2006. Besøkt 5. juni 2017. «Wenn Sie sich die Dinge einmal in Ruhe überlegen, dann werden Sie nicht sagen können, dass man anders hätte verfahren können. Man kann doch ein Auswärtiges Amt nicht aufbauen, wenn man nicht wenigstens zunächst an den leitenden Stellen Leute hat, die von der Geschichte von früher her etwas verstehen ... Ich meine, wir sollten jetzt mit der Nazi-Riecherei Schluss machen.» 
  134. ^ Rundschau, Frankfurter (27.10.2010). «Deutsche Diplomaten: Die schwankenden Gestalten aus der Nazizeit». Frankfurter Rundschau (tysk). Besøkt 5. juni 2017. «Wir sollten jetzt mit der Naziriecherei einmal Schluss machen, denn, verlassen Sie sich darauf, wenn wir damit anfangen, weiß man nicht, wo es aufhört.» 
  135. ^ Christiane Habermalz (1. juni 2016). «Adenauers graue Eminenz, Hans Globke». Deutschlandfunk Kultur. Besøkt 6. juni 2017. «"Man schüttet kein dreckiges Wasser aus, wenn man kein reines hat", soll er zum dem Thema gesagt haben.» 
  136. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 735. ISBN 3549054440. 
  137. ^ a b Wiegrefe, Klaus. «ZEITGESCHICHTE: Der seltsame Professor - DER SPIEGEL 27/2000» (tysk). www.spiegel.de. Besøkt 5. juni 2017. «Adenauer weigerte sich zunächst, "einem Mann den Kopf abzuschlagen, nur weil die SED es will".» 
  138. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 127-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  139. ^ Menges, Franz; Wachs, Philipp-Christian (1999). «Oberländer, Theodor». Deutsche Biographie. Besøkt 5. juni 2017. «Man warf ihm vor, im Sommer 1941 an der Erschießung von Juden und Polen in Lemberg beteiligt gewesen und auch|für den Tod zahlreicher Menschen im Kaukasus verantwortlich zu sein; in einem Schauprozeß verurteilte man ihn am 29.4.1960 in Abwesenheit zu lebenslangem Zuchthaus. Auch in der Bundesrepublik entfachte der „Fall Oberländer“ zur Jahreswende 1959/60 eine heftige Debatte. Eine Reihe von Journalisten (etwa Bernt Engelmann im „Spiegel“ und Gerd Bucerius in der „Zeit“) machten sich die DDR-Vorwürfe zu eigen, die Staatsanwaltschaft ermittelte gegen den Minister. Adenauer sah sich schließlich genötigt, O. zum Rücktritt am 3.5.1960 zu bewegen. Obwohl aus den inzwischen zugänglichen Stasi-Akten hervorgeht, daß die Ost-Berliner Regierung die Kampagne mit gefälschten Dokumenten betrieben hatte, und die Bonner Staatsanwaltschaft bereits im April 1961 festgestellt hatte, daß die Vorwürfe jeglicher Grundlage entbehrten, mußte sich O. weiterhin in über 80 langjährigen Verfahren gegen sie wehren» 
  140. ^ Klaus Wiegrefe. «Der seltsame Professor». Der Spiegel. Besøkt 5. juni 2017. «Einige Ukrainer nahmen tatsächlich am Massaker teil, wie Zeugen glaubwürdig berichten. Nur, ein Befehl Oberländers ist nicht belegt. Die Mörder wurden nie zur Rechenschaft gezogen.» 
  141. ^ «"Das Amt und die Vergangenheit"». Auswärtiges Amt (tysk). Besøkt 6. juni 2017. 
  142. ^ Köhler, Henning (1994). «Die "Spiegel"-Affäre». Adenauer. Propyläen. s. 1157. ISBN 3549054440. «Das Einverständnis, das Adnauer am 18. Oktober 1962 Franz Josef Strauss gegenüber bekundete, er könne gegen den «Spiegel» vorgehen, und das verhassste Blatt durch den Vorwurf des Landesverrates zur Strecke bringen, war sein größter innen politischer Fehler.» 
  143. ^ Schulz-Schaeffer, Prof. Dr. Johannes Ludwig, Prof. Dr. Volker Lilienthal, Prof. Dr. Stephan Weichert, Prof. Reinhard. «Die Spiegel-Affäre 1962 | Chronologie Teil 2». www.spiegel-affaere.de (engelsk). Besøkt 19. oktober 2017. 
  144. ^ Köhler, Henning (1994). «Die "Spiegel"-Affäre». Adenauer. Propyläen. s. 1166. ISBN 3549054440. «ein so gutes Gewissen hatte sie schon lange nicht mehr gehabt» 
  145. ^ «SPIEGEL ONLINE - Politik - Die SPIEGEL-Affäre». dirling5.rssing.com. Besøkt 22. oktober 2017. 
  146. ^ Köhler, Henning (1994). «Die "Spiegel"-Affäre». Adenauer. Propyläen. s. 1173. ISBN 3549054440. «Zwei Tage später [enn 16. november] forderte FDP eine Regierungsumbilding: –im Klartext: den Rücktritt von Strauss.» 
  147. ^ Schöps, Hans Joachim (15. januar 1997). «DIE SPIEGEL-AFFÄRE: „Ein Abgrund von Landesverrat“». Der Spiegel. 0. Besøkt 22. oktober 2017. 
  148. ^ Köhler, Henning (1994). «Die "Spiegel"-Affäre». Adenauer. Propyläen. s. 1176. ISBN 3549054440. «Der Bundeskanzler hat im Einzelfall keine Weisung erteilt. Das gilt auch für die Frage der Nichtunderrichtung des Justizministers.» 
  149. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Konrad Adenauer». www.hdg.de (tysk). Besøkt 22. oktober 2017. 
  150. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 1221. ISBN 3549054440. «Es war seine Partei, die seiner überdrüssig geworden war, und seine Sprüche nicth mehr hören wollte, die sie zuerst voller Respekt, im Laufe der Jahre gelangweilt bis kritsch hingenommern und zum Schluss mit offener Ablehnung quittiert hatte.» 
  151. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 1227. ISBN 3549054440. «Na, Herr Abs, hab ich nicht recht gehabt mit meiner Kritik an dem Herrn Erhard?" Abs engegente: "Herr Bundeskanzler, was haben sie Positives für Ihre Nachfolgerschaft getan?" Darauf sagte Adenauer: "Herr Abs, nehmen Sie Kaffee oder Tee?» 
  152. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 1228. ISBN 3549054440. «Adenauer kümmerte sich nicht um solche Quisquilien wie die Geheimhaltungsvoschriften, und die über den Verschlusssache wachende Beamten hielten ebenfalls still,» 
  153. ^ Köhler, Henning. «Abstieg». Adenauer. s. 1229. ISBN 3549054440. «dass ein unterdrüktes und verarmtes Europa sich Moskau anschliesst» 
  154. ^ Hans Michael Kloth og Kristina Thomsen (2008). «Trauermarsch für einen Lebenden». Der Spiegel. Besøkt 6. oktober 2017. «"Do jitt et nix zo kriesche", sollen seine letzten Worte gewesen sein: Da gibt es nichts zum Weinen.» 
  155. ^ Köhler, Henning. «Abstieg». Adenauer. s. 1231. ISBN 3549054440. «verantorten könne, etwas am Leben zu erhalten, das dazu nicht mehr fähig sei» 
  156. ^ Köhler, Henning. «Abstieg». Adenauer. s. 1231. ISBN 3549054440. «wie es mit dem ärtzlichen Gewissen vereinbar sei, etwas mit allen Mitteln am Leben zu halten, was nach Gottes Willen zu Ende gehen sollte...?» 
  157. ^ Kloth, Hans Michael; Thomsen, Kristina (12. april 2008). «Historische Missverständnisse: Trauermarsch für einen Lebenden». Spiegel Online. Besøkt 6. oktober 2017. 
  158. ^ Köhler, Henning. «Abstieg». Adenauer. s. 1232. ISBN 3549054440. 
  159. ^ Amory Burchard (10. januar 2001). «Konrad Adenauer: Im Nachtzug durch die "asiatische Steppe"». Der Tagesspiel. Besøkt 14. juni 2017. 
  160. ^ Richter, Christine. «Bundes-CDU bezieht ihre neue Zentrale in Tiergarten: Ein Fernglas für Hausherrin Angela Merkel». Berliner Zeitung (tysk). Besøkt 30. juli 2017. 
  161. ^ Bonn, Bundesstadt. «Bundesstadt Bonn:». stadtplan.bonn.de (tysk). Besøkt 30. juli 2017. 
  162. ^ «Flugbereitschaft des Bundesministeriums der Verteidigung». www.luftwaffe.de (tysk). Besøkt 31. juli 2017. 
  163. ^ «Fotostrecke - Flugbereitschaft übernimmt ersten A340». airliners.de (tysk). Besøkt 30. juli 2017. 
  164. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Merkels neue Air Force One: Raketenabwehr für die Kanzlerin - SPIEGEL ONLINE - Politik». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 30. juli 2017. 
  165. ^ «Konrad Adenauer Rose». Rosen Tantau (tysk). Besøkt 31. juli 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rober J. Granieri: The Ambivalent Alliance: Konrad Adenauer, The CDU/CSU, and the West, 1949-1966, Oxford/New York: Berghahn Books 2004.
  • Hans-Peter Schwarz: Konrad Adenauer: A German Politician and Statesman in a Period of War, Revolution and Reconstruction – The Statesman – 1952-1967, Oxford/New York: Berghahn Books 1997.
  • Charles Williams: Konrad Adenauer: The Father of the New Germany, Brown Little, and Company 2001.
  • Henning Köhler: Adenauer. Eine politische Biographie, Propyläen, 1994, ISBN 3549054440