Konrad Adenauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Konrad Adenauer
Bundesarchiv B 145 Bild-F078072-0004, Konrad Adenauer.jpg
Konrad Adenauer i 1952
Født Konrad Hermann Joseph Adenauer
5. januar 1876
Köln
Død 19. april 1967 (91 år)
Rhöndorf
Gravlagt Waldfriedhof (Rhöndorf)
Ektefelle Emma Adenauer, Auguste Adenauer
Søsken August Adenauer
Barn Max Adenauer
Utdannet ved Albert-Ludwigs-Universität, Ludwig-Maximilians-Universität München, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Parti Zentrum, senere CDU
Nasjonalitet Tyskland
Språk tysk
Religion Den romersk-katolske kirke
Medlem av KStV Brisgovia Freiburg, Katholischer Studentenverein Arminia Bonn, Rotary International, Den tyske orden, Malteserordenen, Deutscher Werkbund, KStV Askania-Burgundia Berlin, Académie des sciences morales et politiques
Utmerkelser
30 oppføringer
Karlsprisen, Storkors i særlig utførelse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Ærestegnet for fortjenester, Den bayerske fortjenstorden, Kristusordenen, Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem, Sydkorsordenen, Den nederlandske løves orden, Æreslegionen, Den oppadstigende sols orden, Orden wider den tierischen Ernst, Leopoldsordenen, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, Den islandske falkeorden, storkors av Eikekroneordenen, Den aztekiske ørns orden, Solordenen, Frigjøreren San Martins orden, Storkorset av Tårn- og sverdordenen, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Æresborger av Berlin, storkorset av Isabella den katolskes orden, Schlesierschild, Roter Adlerorden 4. Klasse, Den gylne spores orden, storkorsridder av Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem, storbånd av Den oppadstigende sols orden, Grand Cordon of the Order of the Paulownia Flowers, Officer of the Order of the Condor of the Andes, Münster historikerpris
President i Det parlamentariske råd
1948–1949
Tysklands forbundskansler
1949–1963
Regjering Adenauer I, II, III, IV, V
Etterfølger Ludwig Erhard
Tysklands utenriksminister
1951–1955
Etterfølger Heinrich von Brentano

Konrad Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln, død 19. april 1967 i Rhöndorf) var en tysk jurist og politiker (Zentrum, CDU). Han var fra 1949 til 1963 Tysklands første forbundskansler, og fra 1951 til 1955 samtidig Tysklands første utenriksminister.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer var det tredje av fem barn til sekretær i ankedomstolen i Köln, senere kanselliråd Johann Konrad Adenauer (1833–1906) og hans ektefelle Helene, født Scharfenberg (1849–1919). Helene Scharfenberg vokste også opp i en familie i offentlig tjeneste.[1] Familien var hovedsakelig romersk-katolsk. Konrad Adenauers søsken var August (1872–1952), Johannes (1873–1937), Lilli (1879–1950) og Elisabeth (1882, død samme år).

I likhet med sine søsken fikk den unge Konrad undervisning av sin far i det første skoleåret. Hans første skoleår var dermed i andre klasse på Knabenschule an Sankt Aposteln i Köln. I 1884 gikk han til Königliche Katholische Gymnasium an der Apostelnkirche, der han tok eksamen i 1894.[2]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Etter Abitur (videregående skole) i 1894 gikk Adenauer i banklære. Han avbrøt læretiden da han fikk et stipend som gjorde det mulig å studere jus ved universitetet i Freiburg. Han gikk to semestre i München, der han også gikk på forelesninger i sosialøkonomi. I 1897 fikk han eksamen (Referendar) med gode karakterer. En ny eksamen i 1901 (Assessor) ble avlagt tilfredsstillende (ausreichend). Etter en tid hos statsadvokaten i Köln arbeidet han som advokat hos justisråd Herman Kausen. Kausen var leder av det kristenkonservative partiet Zentrums fraksjon i Kölns kommunestyre.[3]

Rådmann i Köln[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer giftet seg i 1904 med den 24 år gamle Emma Weyer, født inn i en velstående familie i Köln. Gjennom familien kom han i kontakt med det toneangivende borgerskap i byen, og i 1905 ble han medlem av Deutsche Zentrumspartei.[4] I 1906 ble han ansatt som byens rådmann (Beigeordneter), og rykket tre år senere opp som førsterådmann og overborgermester Max Wallrafs stedfortreder. Wallraf var Emma Weyers onkel.[3]

Som rådmann fikk Adenauer hovedansvaret for forsyningen av næringsmidler til Köln under første verdenskrig. I 1916 døde Konrad Adenauers hustru, og han selv ble utsatt for en trafikkulykke med store ansiktsskader til følge.[3]

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Overborgermester i Köln fra 1919 til 1933[rediger | rediger kilde]

I 1917 rykket Adenauer opp som overborgermester, etter at Max Wallraf ble kalt til Berlin som statssekretær. Han var da den yngste leder av noen større by i Preussen. Han holdt stillingen som overborgermester fra 1917 til 1933. Etter andre verdenskrig ble han gjeninnsatt i stillingen av amerikanerne, men få måneder deretter avskjediget av britene.[5] I 1919 giftet han seg med Gussie Zinsser.[3]

Adenauer ble i 1918 også livsvarig medlem av Preußisches Herrenhaus. Denne institusjonen ble imidlertid nedlagt sammen med Det tyske keiserrike.[6]

Under Weimarrepublikken var Konrad Adenauer en av de mest markante politiske profiler i Rhinområdet og landet forøvrig. I hans tid ble et nytt universitet grunnlagt iKöln (1919), festningsområdet ble omgjort til en grøntområde, varemessen Kölner Messe fikk nytt liv, havnen i Rhinen ble utvidet, en ny bro over Rhinen ble bygget og ny industri ble etablert, blant annet en Ford-fabrikk. Han ble åpnet A555, Tysklands eldste motorvei, da den stod ferdig mellom Köln og Bonn i 1932.[3]

Han talte av og til for opprettelsen av en ny delstat langs Rhinen, for å tilfredsstille franske sikkerhetsønsker. Dette gjorde at nasjonalsosialistene kalte ham separatist, med henvisning til den egentlige separatistbevegelsen fra 1918/19 som arbeidet for en egen republikk i dette området, Rhinens republikk.[3][7]

I 1918 hadde situasjonen vært særlig spent, da matroser fra Kiel kom med toget og blandet seg med soldater fra Kölns forlegning, rev epålettene av offiserer de kom forbi, viftet med røde flagg og ropte revolusjonære slagord langs Hohestrasse. Adenauer forsøkte å hindre at matrosene kom til Köln, men verken den lokale hærkommandanten eller jernbanesjefen ville ta på seg et slikt ansvar. Snart behersket matrosene Kölns sentrum, satte fri fangene fra militærfengselet, og soldater og fabrikkarbeidere pyntet med rød kokarde inntok strategiske posisjoner.

På Neumarkt samlet det seg en opphisset mengde som krevde at det ble opprettet et arbeider- og soldatråd etter sovjetisk modell som kunne å overta styret av byen. Adenauer bad hærkommandanten åpne ild med et feltartilleri-batteri som stod oppstilt i hans gamle gymnas, Apostelgymnasium, men denne nektet å skyte mot mengden, og trakk i stedet soldatene sine tilbake til forlegningene. Adenauer måtte se i øynene at han ble nødt til å forhandle med de revolusjonære for å få beholde sin stilling. Etter en hel ettermiddags diskusjon oppnådde han at det røde flagget ikke skulle heises på rådhuset. Slik kunne Adenauer fortsette som borgermester i tiden som fulgte.[8]

President i det prøyssiske statsråd (1921-1933)[rediger | rediger kilde]

Adenauer var fra 1921 til 1933 president for det prøyssiske statsråd (Preußischer Staatsrat). I denne egenskapen var han den viktigste motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun. Under regjeringskrisene i Weimarrepublikken, ble han ofte nevnt som en mulig kansler. Adenauer var republikaner, føderalist og med en kristelig-sosial innstilling, noe som gjorde ham uspiselig for motstanderne av Weimarrepublikken. Da nasjonalsosialistene kom i regjering i 1933, ble han avsatt som overborgermester og utvist fra Köln.[3][9]

Det tredje rike (1933-1945)[rediger | rediger kilde]

Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 oppholdt familien Adenauer seg kortvarig i abbediet Maria Laach og i Berlin-Neubabelsberg, før de i 1935 flyttet til sitt nyinnkjøpte hus i Rhöndorf. Etter attentatet mot Hitler kom han under mistanke og tilbrakte flere måneder i gestapo-fengsel.[3]

Overborgermester i 1945[rediger | rediger kilde]

Adenauer på en valgplakat fra 1953

De amerikanske okkupasjonsstyrkene gjeninnsatte i mai 1945, Adenauer som overborgermester. Allerede i oktober samme år ble han avskjediget fra stillingen, denne gang av den britiske brigader Barraclough. Adenauer ble i avskjedsbrevet kritisert for ikke å ha gjort nok for vinterforsyningen foran vinteren 1945/46.[5][10]

Adenauer selv antydet at det var politiske grunner til avskjeden. Hans utøvelse av vervet som overborgermester ble vanskelig for britene. Adenauer hadde i sin forrige periode som overborgermester, anlagt store grøntområder rundt Köln. Han avslo derfor i 1945 å hugge trærne i byen for å bruke dem til brensel. Isteden ba han om å få bruke de lagrene av kull som britene hadde beslaglagt. Videre hadde han i et intervju talt mot en ny, selvstendig Rhin-Ruhrstat, slik krefter Belgia og Frankrike ønsket, av hensyn til sin sikkerhet. Adenauer kunne tenke seg en slik delstat, men ikke som egen republikk. En ny stat ville splitte Tyskland, og medføre at de øvrige deler av landet vendte sitt blikk mot øst og den sovjetiske okkupasjonssonen. Dagen etter møtet med journalistene, ble Adenauer innkalt til britene. De ble sittende rundt bordet da han kom, og da Adenauer grep etter en stol for å sette seg, ble han bedt om å bli stående. Deretter ble avskjedsbrevet lest opp. Adenauer ble pålagt å forlate Köln og fikk forbud mot å drive politisk virksomhet i byen og forøvrig i Nordrhein-Provinz.[10][11]

Ny politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Adenauer hadde i september meldt seg inn i Christlich Demokratische Partei (CDP) i Rheinland.[12] Restriksjonene på Adenauers politiske virksomhet fra oktober 1945, ble opphevet allerede i desember samme år.[6]

I løpet av 1946 ble han den første leder av CDU i den britiske okkupasjonsonen. Partiet var ennå ikke landsdekkende. I oktober ble han partiets fraksjonsleder i Nordrhein-Westfalens landdag. Denne landdagen var ikke folkevalgt, men oppnevnt av de britiske okkupasjonsstyrkene. I 1947 deltok han ved etableringen av det første samarbeidsråd CDU/CSU og ble medlem av det første styret. Under det første frie valget til Nordrhein-Westfalens landdag i 1947, ble han innvalgt fra valgkretsen Siegkreis Süd.[6][4]

Det parlamentariske råd[rediger | rediger kilde]

I august 1948 ble Adenauer av landdagen oppnevnt som medlem av Det parlamentariske råd. Rådet hadde som oppgave å utarbeide en ny grunnlov, I september ble Adenauer valgt som president i rådet.[6] Den 23. mai 1945 vedtok Det parlamentariske råd Tysklands nye grunnlov, Grundgesetz.[13]

Tysklands kansler, leder av CDU[rediger | rediger kilde]

I 1949 ble Konrad Adenauer valgt som første tyske kansler etter annen verdenskrig, en stilling han beholdt til 1963. Da han gikk av, hadde han vært den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister.

Adenauer ble i 1950 valgt som den første leder av CDU i Tyskland. Han fortsatte som partiets leder helt til han ga avkall på gjenvalg i 1966.[6]

Politisk tilknytning til vestblokken[rediger | rediger kilde]

Utenrikspolitisk ble Adenauer kjent for å være vise hardhet («Politik der Stärke») overfor Sovjetunionen, Øst-blokken og kommunismen. Bakgrunnen for denne politikken var tanken om at et gjenforent og demokratisk Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Adenauer selv forklarte Politik der Stärke med at den ikke ført og fremst gjaldt militære midler. Styrken besto i å fremstå klar og besluttsom overfor motstanderen i politiske spørsmål.[14]

Konrad Adenauer ble medlem av Forbundsdagen etter valget i Tyskland i 1949 og i september samme år valgt som forbundskansler, forøvrig med én stemmes overvekt. I november 1949 undertegnet han den såkalte Petersberg-avtalen med Den allierte høykommisjon. Denne avtalen åpnet for lettelser i valutaspørsmålet og medførte stans i praksisen for demontering av tysk industri som krigsbytte. Videre åpnet avtalen for at Tyskland kunne bli medlem av internasjonale organisasjoner og ha diplomatiske forbindelser med andre stater.[3]

Petersbergavtalen inneholdt fra Tysklands side en tilslutning til Ruhrstatuttet, et regelsett som senere ble avløst av Det europeiske kull- og stålfellesskap. Statuttet regulerte det området som under andre verdenskrig ble kalt Tysklands våpensmie, og var utarbeidet av vestmaktene uten Sovjetunionen som deltaker. I Petersbergavtalen aksepterte Tyskland medlemsskap i de organer som gjennomførte Ruhrstatuttet, og det dreide seg således om et valg av side i øst-vest-konflikten. Dette valget om ikke å være nøytral, var omstridt i Forbundsdagen. Opposisjonslederen Kurt Schumacher kalte Adenauer en forbundskansler for de allierte (Bundeskanzler der Allierten), og fikk 20 dagers utestengelse fra forhandlingene i Forbundsdagen som straff.[15]

I et intervju med den amerikanske avisen Cleveland Plain Dealer tok Adenauer i desember 1949 til orde for en gjenopprusting av Vest-Tyskland, som ledd i et forsvarssamarbeid mellom de vesteuropeiske land og USA.[3][16] Adenauer mente at en amerikansk sikkerhetsgaranti kunne hindre en sovjetisk invasjon vestover i Europa. Dette synet delte han med den amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles. Disse var forøvrig begge dypt religiøse, og ble personlige venner, noe som førte til et meget tett og effektivt samarbeid i utenrikspolitikken.

Vest-Tysklands status som okkupert område ble avsluttet i 1954 da Adenauer de såkalte Paris-avtalene (Pariser Verträge). Avtalepartene var Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike. Videre beredte avtalene grunnen for Tysklands og Italias inntreden i Vestunionen, NATO og den senere Saaravtalen mellom Frankrike og Tyskland. Tyskland fikk gjennom avtalene tilbake det vesentlige av sin suverenitet. Begrensninger i denne suvereniteten var blant annet at det skulle stå allierte tropper på tysk jord.[17] Samtidig avgjorde avtalen i praksis at Tyskland i lang tid ville være delt to stater. Sovjetunionen sto i Øst-Tyskland, og var ikke part i avtalene.[18] Først i 1991, med den såkalte to-pluss-fire-avtalen, ble den siste rest av okkupasjonsregime fjernet. Med denne avtalen godkjente de fire seiersmaktene fra den andre verdenskrig (Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike) Tysklands gjenforening.[19]

Integreringen av Tyskland i et samlet Europa hørte til Adenauers fremste mål, og ble realisert ved inngåelsen av kull- og stålunionen i 1951, Det europeiske økonomiske fellesskap og Det europeiske atomenergifellesskap, begge i 1957.[20]

Han arbeidet for en langsiktig stasjonering av amerikanske tropper i Tyskland, som et viktig element for landets sikkerhet. Fra 1955 arbeidet han med gjenoppbygningen av Tysklands militære kapasitet, som ga landet en av Europas største og mest moderne hærer.

Adenauers vennskap med Charles de Gaulle var også viktig for forsoningen mellom Frankrike og Tyskland, og for etableringen av EUs forløpere.[20]

Tysklands forbindelse til det jødiske folk var også viktig for Adenauer. I 1952 inngikk Tyskland i Luxembourg, en avtale med Israel og Jewish Claims Conference om reparasjon, den såkalte Wiedergutmachungsabkommen (norsk: avtalen om å gjøre det godt igjen).[20][21]

Hallstein-doktrinen[rediger | rediger kilde]

Adenauer motsatte seg sovjetiske forslag om en gjenforening av Tyskland i bytte mot tysk nøytralitet, og avslo konsekvent enhver tilnærmelse til DDR, som han nektet å anerkjenne. I 1955 ble Hallstein-doktrinen fremlagt i en regjerings-erklæring, og fastslo som offisiell vesttysk oppfatning at bare Vest-Tyskland kunne representere Tyskland folkerettslig. Doktrinen, som fikk navn etter daværende statssekretær i utenriksdepartementet Walter Hallstein, ble ikke opphevet før i 1969. Vest-Tyskland ville ut fra Hallstein-doktrinen ikke inngå eller opprettholde diplomatiske forbindelser med stater som anerkjente DDR. Unntaket var Sovjetunionen, som man hadde inngått diplomatiske forbindelser med i 1955, men forbindelsen med Jugoslavia ble brutt i 1957, og med Cuba i 1963.[22]

Medarbeidere[rediger | rediger kilde]

Adenauers statssekretær, Hans Globke, hadde som jurist arbeidet med fortolkningen av Nürnberg-lovene. Lovene krevde at jødiske borgere måtte bære ekstranavnene Sara og Israel, samt at passene deres skulle stemples med bokstaven J for «jøde». Amerikanerne hadde likevel klassifisert ham som «ubelastet». Globke påstod selv at han som motstander av nazi-regimet bare hadde deltatt i utarbeidelsen av retningslinjene for «å hindre at det ble enda verre». I 1961 avholdt DDR en fiktiv rettssak der Globke, omtalt som «Bonns Adolf Eichmann», ble idømt livsvarig fengsel in absentia. Adenauer holdt på tross av massiv kritikk, fast på Globke frem til sin egen avgang høsten 1963. Theodor Oberländer hadde under krigen hadde grunnlagt Batallion Nachtigall (nattergal-bataljonen) i Lemberg, som stod ansvarlig for massemord på byens jødiske befolkning i 1941. Oberländer ble en så stor belastning for Adenauer at han gikk av med pensjon i 1960.[23]

Løslatelsen av krigsfangene[rediger | rediger kilde]

Flyplassen Köln/Bonn i september 1955: En tysk kvinne takker Adenauer for at han fikk hennes sønn tilbake fra fangenskap i Sovjetunionen. Lengst til høyre: utenriksminister Heinrich von Brentano.

Et viktig tema i den første etterkrigstiden var de tyske krigsfangenes situasjon. Mer enn ti millioner tyskere endte i alliert fangenskap, derav 3,3 millioner i Sovjetunionen. 1,3 million av disse døde eller ble meldt savnet. I fangeleirene i Sibir overlevde frem til 1944 bare hver tiende. I april 1947 møttes de fire allierte utenriksministrene i Moskva, der de ble enige om at alle tyske krigsfanger skulle løslates innen utgangen av 1948. Sovjeterne hadde fra høsten 1945 hjemsendt krigsfanger. Høsten 1949 var det fortsatt 400 000 tyske krigsfanger igjen i Sovjetunionen.

I mai 1950 erklærte sovjeterne gjennom nyhetsbyrået TASS at alle krigsfangene var satt fri. Tilbake i Sovjetunionen var 28 000 tyskere dømt i summariske prosesser og nå regnet som krigsforbrytere. Like fullt var det først etter Stalins død våren 1953, da en stor andel av krigsfangene ble løslatt, at det ble mulig for Adenauer og hans regjering å innlede diplomatiske forhandlinger for å få de gjenværende 10 000 fangene hjem.

Adenauer besøkte Moskva i 1955, etter invitasjon fra Sovjetunionen. Det var hans første utenrikspolitiske handling, etter at Tyskland ved Paris-avtalene, var blitt en suveren stat.[18] Sovjetunionen ønsket å opprette diplomatiske forbindelser med Tyskland. Krigsfangene ble forhandlingenes hovedtema. En gjenforening av de to tyske statene var det på dette tidspunkt ikke grunnlag for. Forhandlingene holdt flere ganger på å bryte sammen, men etter fire dager kom gjennombruddet under en festbankett. Nikita Khrusjtsjov og Nikolaj Bulganin ga sitt æresord på at fangene skulle bli hjemsendt.[24]

Fra oktober 1955 til januar 1956, ble 9 626 krigsfanger og 20 000 internerte returnert til Tyskland. Blant disse var det også politiske fanger, som var forvist til Sovjetunionen. Hjemsendelsen av fangene skulle blir Adenauers mest populære politiske handling noensinne.[24][25]

Spiegel-affæren[rediger | rediger kilde]

Om kvelden 26. oktober 1962 stormet politiet inn i lokalene til tidsskriftet der Spiegel i Hamburg. Senere ble også redaksjonskontoret i Bonn ransaket. Journalisten Conrad Ahlers ble samme natten arrestert sammen med sin kone, selv om de var på ferie i Spania. Også ansvarshavende redaktør, Rudolf Augstein, ble satt i varetekt. Bakgrunnen var Ahlers' kritiske artikkel to uker tidligere, der Ahlers på bakgrunn av resultatene av NATO-øvelsen Fallex 62 gjorde narr av både Adenauer og forsvarsminister Franz Josef Strauss. Strauss besluttet å gi Spiegel en lærepenge, uten overhodet å orientere justisministeren fra FDP. Samtlige FDP-ministrer trakk seg fra regjeringen i protest. Spiegel-journalisten Sebastian Haffner uttalte: «Hvis den tyske offentligheten finner seg i dette, så adjø pressefrihet, adjø rettsstat, adjø demokrati.»

Aksjonen utløste da også en storm av protester fra studenter, forfattere, fagorganiserte og presse. Spiegel fikk hjelp fra de andre avisene i det samme pressehuset i Hamburg, slik at tidsskriftet utkom som normalt. Strauss måtte gå av, men sjefredaktør Augstein ble sittende fengslet i over tre måneder. Fire år senere fastslo den tyske forfatningsdomstolen Bundesverfassungsgericht at Spiegels artikkel ikke hadde røpet statshemmeligheter. Spiegel klaget regjeringen inn for brudd på pressefriheten, men den klagen ble avvist. Spiegelaffæren hadde likevel svekket Adenauers anseelse så kraftig at han måtte love å trekke seg som kansler i løpet av et år. Omdømmet hans ble også svekket av at han hadde fortsatt valgkampen sin, selv om byggingen av Berlinmuren var iverksatt, slik at han først ankom Berlin etter en uke. Selv om Adenauer reelt ikke kunne hindre at muren ble reist, sank oppslutningen om partiet hans, og rettet seg i stedet mot SPDs kansler-kandidat Willy Brandt, regjerende borgermester i Vest-Berlin.[26]

Anekdoter[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer kunne framstå som forholdsvis bister og autoritær, men hadde samtidig en viss slagferdighet.

En gang han i et regjeringsmøte tok til orde for en løsning han hadde avvist dagen før, skal han ha gjort det med replikken: -Det viser bare at jeg er klokere i dag enn jeg var i går.

En annen gang skal han ha svart en regjeringskollega da denne litt oppgitt utbrøt: -De kan da ikke forlange at vi skal si Ja og Amen til alt De foreslår, herr Kansler!

-Å si Amen er ikke nødvendig, skal kansleren ha svart.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Lebenslauf - Ein kurzer Überblick :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 20. mai 2017. 
  2. ^ «Adenauer als Schüler :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 20. mai 2017. 
  3. ^ a b c d e f g h i j «Lebenslauf - Ein kurzer Überblick :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 21. mai 2017.  Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «:0» er definert flere steder med ulikt innhold
  4. ^ a b Blume, Dorlis, Zündorf, Irmgard. «Konrad Adenauer». www.hdg.de (tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 25. mai 2017. 
  5. ^ a b «Jahreskalender :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 22. mai 2017. 
  6. ^ a b c d e «Lebenslauf - Die wichtigsten Daten :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 23. mai 2017. 
  7. ^ Anja Wulfert (14. september 2014). «Separatistenbewegung». Deutsches Historisches Museum, Berlin. Besøkt 21. mai 2017. 
  8. ^ Nicolas Best: Den største dagen (s. 74-5), forlaget Gyldendal, ISBN 978-82-05-37850-6
  9. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 93), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  10. ^ a b «1945-10-06 Brief Pferdmenges :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 22. mai 2017. 
  11. ^ Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 25. 
  12. ^ Blume, Dorlis, Zündorf, Irmgard. «Konrad Adenauer». 
  13. ^ «Parlamentarischer Rat 1948/49 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 23. mai 2017. 
  14. ^ Konrad Adenauer. «Außenpolitik». Innlegg av Adenauer i Forbundsdagen 2. desember 1955. Besøkt 28. mai 2017. «Wenn von einer Politik der Stärke gesprochen wird, ist gar nicht ausschließlich oder auch nur in der Hauptsache gedacht an militärische Stärke. Die Politik der Stärke muß darin bestehen, daß man seinen Standpunkt in wichtigen politischen Fragen sehr klar und sehr entschieden auch dem Gegner gegenüber vertritt. Das ist die Politik der Stärke!» 
  15. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «Benehmen wie die Schuster - DER SPIEGEL 49/1949». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 28. mai 2017. 
  16. ^ «Adenauer: Die Zeit ist gekommen, uns zu bewaffnen». Konrad Adenauer Stiftung. Besøkt 28.mai 2017. «Deutschland "soll zur Verteidigung Europas einen Beitrag in einer europäischen Armee unter dem Kommando eines übergeordneten europäischen Befehlshabers leisten". Von diesem Augenblick an wird es nicht nur "richtig, sondern notwendig" für die Vereinigten Staaten sein, ihr militärisches Hilfeprogramm auf Deutschland auszudehnen.» 
  17. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Pariser Verträge | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 24. mai 2017. 
  18. ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «60 Jahre Pariser Verträge | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 24. mai 2017. 
  19. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Zwei-plus-Vier-Vertrag». www.hdg.de (tysk). Besøkt 24. mai 2017. 
  20. ^ a b c «Ära Adenauer 1949 - 1963 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 28. mai 2017. 
  21. ^ «Das Luxemburger Abkommen (Wiedergutmachungsabkommen) von 1952 und die innerisraelische Reaktion darauf». web.nli.org.il (en-US). Besøkt 28. mai 2017. 
  22. ^ Om Hallsteindoktrinen, fra Den Store Danske Encyklopædi
  23. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 127-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  24. ^ a b Grau, Andreas/Würz, Markus (06.11.2014). «Adenauers Moskau-Reise». Lebendiges Museum Online, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 25. mai 2017. 
  25. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 98-9)
  26. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 141-3)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rober J. Granieri: The Ambivalent Alliance: Konrad Adenauer, The CDU/CSU, and the West, 1949-1966, Oxford/New York: Berghahn Books 2004.
  • Hans-Peter Schwarz: Konrad Adenauer: A German Politician and Statesman in a Period of War, Revolution and Reconstruction – The Statesman – 1952-1967, Oxford/New York: Berghahn Books 1997.
  • Charles Williams: Konrad Adenauer: The Father of the New Germany, Brown Little, and Company 2001.