Konrad Adenauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Konrad Adenauer
Bundesarchiv B 145 Bild-F078072-0004, Konrad Adenauer.jpg
Konrad Adenauer i 1952
Født 5. januar 1876
Köln
Død 19. april 1967 (91 år)
Rhöndorf
Gravlagt Waldfriedhof (Rhöndorf)
Ektefelle Emma Adenauer, Auguste Adenauer
Søsken August Adenauer, Johannes Franz Richard Adenauer, Emilie Helene Marie Louise Adenauer, Maria Johanna Elisabeth Adenauer
Barn
8 oppføringer
Konrad August Emil Emanuel Adenauer, Max Adenauer, Maria Adenauer, Ferdinand Adenauer, Paul Adenauer, Charlotte Adenauer, Elisabeth Adenauer, Georg Adenauer
Utdannet ved Albert-Ludwigs-Universität, Ludwig-Maximilians-Universität München, Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität
Yrke Politiker, oppfinner, jurist, selvbiograf, advokat
Parti Zentrum, senere CDU
Nasjonalitet Tyskland
Språk tysk
Religion Den romersk-katolske kirke
Medlem av KStV Brisgovia Freiburg, Katholischer Studentenverein Arminia Bonn, Rotary International, Den tyske orden, Malteserordenen, Deutscher Werkbund, KStV Askania-Burgundia Berlin, Académie des sciences morales et politiques
Utmerkelser
30 oppføringer
Karlsprisen, Storkors i særlig utførelse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Ærestegnet for fortjenester, Den bayerske fortjenstorden, Kristusordenen, Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem, Sydkorsordenen, Den nederlandske løves orden, Æreslegionen, Den oppadstigende sols orden, Orden wider den tierischen Ernst, Leopoldsordenen, Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden, Den islandske falkeorden, storkors av Eikekroneordenen, Den aztekiske ørns orden, Solordenen, Frigjøreren San Martins orden, Storkorset av Tårn- og sverdordenen, storkors av Republikken Italias fortjenstorden, Æresborger av Berlin, storkorset av Isabella den katolskes orden, Schlesierschild, 4. klasse av Den røde ørns orden, Den gylne spores orden, storkorsridder av Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem, storbånd av Den oppadstigende sols orden, storbånd av Paulowniablomstenes orden, offiser av Andeskondorordenen, Münster historikerpris
President i Det parlamentariske råd
1948–1949
Tysklands forbundskansler
1949–1963
Regjering Adenauer I, II, III, IV, V
Etterfølger Ludwig Erhard
Tysklands utenriksminister
1951–1955
Etterfølger Heinrich von Brentano

Konrad Adenauer (født 5. januar 1876 i Köln i provinsen Rhinland i kongeriket Preussen, død 19. april 1967 i Rhöndorf, Bad Honnef i Nordrhein-Westfalen i Vest-Tyskland) var en tysk jurist og politiker (Zentrum, CDU). Fra 1949 til 1963 var han Tysklands første forbundskansler, og fra 1951 til 1955 samtidig Tysklands første utenriksminister.

Som medlem av partiet Zentrum, var Konrad Adenauer en fremstående politiker allerede under det tyske keiserrike og Weimarrepublikken. Han var overborgermester i Köln fra 1917 til 1933, medlem av Preußisches Herrenhaus fra 1918 og president i det prøyssiske statsråd fra 1921 til 1923. Adenauer var gjennom hele livet en sterk talsmann for interessene til sin egen landsdel Rhinland.

Under nasjonalsosialismen ble han fratatt alle embeter, og satt i perioder også arrestert.

Adenauer var blant grunnleggerne av det kristendemokratiske partiet CDU, og var partiets leder fra 1950 til 1966. Som president for Det parlamentariske råd, ledet han arbeidet med Tysklands grunnlov, vedtatt i 1949. Han tiltrådte som kansler og utenriksminister i en alder av 73 år, og gikk inn for Bonn som hovedstad.

Som katolikk var Adenauer en sterk motstander av den ateistiske kommunismen, som han vurderte som umenneskelig og fremskrittsfiendtlig. Utenrikspolitisk søkte han landets tilknytning til Vesten, fremfor nøytralitet. Tyskland arbeidet under Adenauer for europeisk integrasjon, og deltok ved etableringer av organer som skulle bli forløpere til EU. Landet spilte under Adenauer også en aktiv rolle i NATO. I næringspolitikken sto han for gjennomføringen av den sosiale markedsøkonomien.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer ble født som den tredje, i en barneflokk på fem. Familien var romersk-katolsk.

Hans far var Johann Conrad Adenauer (1833–1906), født i Bonn. Johan Conrad kom tidlig på barnehjem, og arbeidet senere som gårdsgutt (Jungknecht) og som teglverksarbeider. I 1851 meldte han seg som frivillig i den prøyssiske arme, og steg i gradene til feldwebel. Han deltok i den østerriksk-prøyssiske krig, ble såret og erklært invalid. Siden ble han likevel forfremmet til løytnant (Secondeleutnant), og deltok som økonomioffiser under den fransk-tyske krig. Han giftet seg 8. august 1871.[1] Deretter ble han offentlig tjenestemann, fikk stilling som sekretær i ankedomstolen i Köln, og ble til slutt kanselliråd.[2]

Konrad Adenauers mor Helena Christine, født Scharfenberg (1849–1919), var datter av Johann August Ludwig Scharfenberg (1818-1906) fra Bad Sachsa am Harz[1] og Anna Maria Schell (1813-1887). Johann Scharfenberg kom fra Erfurt til Köln som regimentsmusiker, og ble senere bankmann. Johann og Anna Maria kjente hverandre fra hun var 15-16 år gammel.[2][3]

Johann Conrad Adenauer hadde gjort et stort karrièresprang fra teglverksarbeider til kanselliråd, og hadde også store ambisjoner på vegne av sin sønn Konrad. Da Konrad Adenauer ble utnevnt til rådmann i Köln, så faren straks større muligheter: - Konrad, nå må du sette deg som mål å bli overborgermester i Köln![4] Foreldrene var forøvrig ikke enkle mennesker å ha med å gjøre, og begge hadde et eksplosivt temperament. Denne egenskap fikk også Konrad, men han hadde i tillegg en evne til å beherske seg, og kunne i et iskaldt raseri opptre svært ubehagelig.[5]

Konrad Adenauers søsken var August (1872–1952), Johannes (1873–1937), Emilie (Lilli) (1879–1950) og Elisabeth (1882, død samme år).

I likhet med sine søsken fikk den unge Konrad undervisning av sin far i det første skoleåret. Hans første skoleår var dermed i andre klasse, på Knabenschule an Sankt Aposteln i Köln. I 1884 gikk han til Königliche Katholische Gymnasium an der Apostelnkirche, der han tok eksamen i 1894.[6]

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer som student i 1896.

Adenauer skrev i sin søknad i 1893, om å gå opp til eksamen for abitur (videregående) at han etter avlagt prøve, ønsket å studere jus. Faren bestemte imidlertid at hans tredje sønn skulle begynne i banklære, for kostnadene ved å ha de to eldre sønnene som studenter var store. Abitur-eksamen ble avlagt i mars 1894, og 1. april 1894 begynte den 18 år gamle Konrad, i Bankhaus Seligmann. Han var imidlertid uten enhver interesse for bankfaget. Etter bare 14 dager mottok han et mindre stipend, og da fulgte også farens tillatelse til å studere. Adenauer avsluttet straks arbeidet i banken, og begynte å studere jus ved universitetet i Freiburg.[2][7]

Adenauer oppholdt seg etter sommersemesteret i Freiburg, to semestre i München (1894/1895), der han i tillegg til forelesninger i jus, også fulgte timer i sosialøkonomi. I München nøt Adenauer en form for frihet som han tidligere ikke hadde opplevd. Han foretok reiser i omegnen, og dro en gang helt ned til Venezia. Alt foregikk innenfor beskjedne økonomiske rammer, men farens kritikk unnslapp han likevel ikke. Slike reiser anså far som unødig luksus.[8]

I 1897 fikk han eksamen (Referendar) med gode karakterer. En ny eksamen i 1901 (Assessor) ble avlagt tilfredsstillende (ausreichend).

I Tyskland var på denne tiden Ernst Haeckel den fremste talsmann for Charles Darwins lære. Haeckel representerte en bred filosofisk bevegelse som avviste en religiøs livsanskuelse. Konrad Adenauer fant argumenter mot Haeckel og Darwin, i skriftene til den sveitsiske jurist og legpredikant Carl Hilty. Hilty priste i sin filosofi arbeidets velsignelse, forsakelsens nødvendighet og den moderate livsførsel. Han avviste den materielle livsanskuelse til Darwin og Haeckel, og dessuten Karl Marx. Adenauer sluttet seg til dette, og til Hiltys avvisning av en materialisme i praksis, i betydningen rikdom og eiesyke. Mot alt dette satte Hilty verdien av arbeidet, og retten til arbeid. Adenauer kom tilbake til Hilty en rekke ganger i livet, blant annet i foredrag, og bøkene hans var alltid i nærheten, på Adenauers soverom.[9]

Rådmann i Köln[rediger | rediger kilde]

Etter en tid hos statsadvokaten i Köln, arbeidet han som advokat hos justisråd Herman Kausen. Kausen var leder av det kristenkonservative partiet Zentrums fraksjon i Kölns kommunestyre.[2]

I 1904 giftet Konrad Adenauer med den 24 år gamle Emma Weyer, født inn i en velstående familie i Köln. Gjennom familien kom han i kontakt med det toneangivende borgerskap i byen, og i 1905 ble han medlem av Deutsche Zentrumspartei.[10] I 1906 ble han ansatt som byens rådmann (Beigeordneter), og rykket tre år senere opp som førsterådmann, og overborgermester Max Wallrafs stedfortreder. Wallraf var Emma Weyers onkel.[2]

Som rådmann fikk Adenauer hovedansvaret for forsyningen av næringsmidler til Köln under første verdenskrig. I 1916 døde Konrad Adenauers hustru, og han selv ble utsatt for en trafikkulykke med store ansiktsskader til følge.[2][11]

Politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Prøyssisk overhus (1918) og statsråd (1921–1933)[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer ble i 1918 livsvarig medlem av Preußisches Herrenhaus, som på dette tidspunkt besto av oppnevnte og ikke folkevalgte medlemmer. Institusjonen ble nedlagt samme år, i forbindelse med oppløsningen av Det tyske keiserrike.[12]

Fra 1921 til 1933 var Adenauer president for det prøyssiske statsråd. I denne egenskapen var han den viktigste motspilleren til Preussens sosialdemokratiske statsminister Otto Braun. Under regjeringskrisene i Weimarrepublikken, ble han ofte nevnt som en mulig kansler. Adenauer var republikaner, føderalist og med en kristelig-sosial innstilling, noe som gjorde ham uspiselig for motstanderne av Weimarrepublikken. Da nasjonalsosialistene kom i regjering i 1933, ble han avsatt som overborgermester og utvist fra Köln.[2][13]

Overborgermester i Köln fra 1917 til 1933[rediger | rediger kilde]

Stabelavløpning av krysseren «Köln» i Wilhelmshafen 1928. Fra venstre admiral Hans Zenker, forsvarsminister Wilhelm Groener, Adenauer, Oberpräsident i Hannover Gustav Noske.

I 1917 rykket Adenauer opp fra stillingen som rådmann til overborgermester, og ble dermed den yngste leder av noen større by i Preussen. Han ble i stillingen til 1933, da han ble kastet av nazistene. I 1919 giftet han seg med Gussie Zinsser.[2]

Under Weimarrepublikken var Konrad Adenauer en av de mest markante politiske profiler i Rhinområdet og landet forøvrig. I hans tid ble et nytt universitet grunnlagt i Köln (1919), festningsområdet ble omgjort til en grøntområde og varemessen Koelnmesse fikk nytt liv. Havnen i Rhinen ble utvidet, en ny bro over Rhinen ble bygget og ny industri ble etablert, blant annet en Ford-fabrikk. Han åpnet A555, Tysklands første motorvei, da den stod ferdig mellom Köln og Bonn i 1932.[2]

Han talte av og til for opprettelsen av en ny delstat langs Rhinen, dette for å tilfredsstille franske sikkerhetsønsker. Det gjorde at nasjonalsosialistene kalte ham separatist, under henvisning til den egentlige separatistbevegelsen fra 1918/1919, som arbeidet for en egen republikk i dette området, Rhinens republikk.[2][14]

Det tredje rike (1933–1945)[rediger | rediger kilde]

Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 oppholdt familien Adenauer seg kortvarig i abbediet Maria Laach og i Berlin-Neubabelsberg (Rosa Luxemburg-Straße 40), før de i 1935 flyttet til sitt nyinnkjøpte hus i Rhöndorf. Etter attentatet mot Hitler kom han under mistanke og tilbrakte flere måneder i gestapo-fengsel.[2][15]

Et utbombet Köln 28. april 1945. Kölnerdomen står fremdeles, etter å ha blitt truffet flere ganger. Hohenzollernbrücke ble ødelagt av tyske soldater for å hindre de alliertes fremrykning.

Overborgermester i 1945[rediger | rediger kilde]

De amerikanske okkupasjonsstyrkene gjeninnsatte i mai 1945, Adenauer som overborgermester. Allerede i oktober samme år ble han imidlertid avskjediget fra stillingen, denne gang av den britiske brigader Barraclough. Adenauer ble i avskjedsbrevet kritisert for ikke å ha gjort nok for vinterforsyningen foran vinteren 1945/1946.[16][17]

Adenauer selv antydet at det var politiske grunner til avskjeden. Hans aktive utøvelse av vervet som overborgermester, ble vanskelig for britene. Adenauer hadde i sin forrige periode som overborgermester, anlagt store grøntområder rundt Köln. Han avslo derfor i 1945 å hugge trærne i byen for å bruke dem til brensel. Isteden ba han om å få bruke de lagrene av kull som de allierte hadde beslaglagt. Videre hadde han i et intervju talt mot en ny og selvstendig Rhin-Ruhrstat. Krefter i Belgia og Frankrike ønsket en slik bufferstat, av hensyn til sin sikkerhet.[17][18]

Adenauer kunne tenke seg en slik delstat i Tyskland, men ikke som egen republikk. En ny og selvstendig stat ville splitte Tyskland, og medføre at de øvrige deler av landet vendte sitt blikk mot øst og den sovjetiske okkupasjonssonen. Dagen etter møtet med journalistene, ble Adenauer innkalt til britene. Offiserene ble sittende rundt bordet da han kom, og da Adenauer grep etter en stol for å sette seg, ble han bedt om å bli stående. Deretter ble avskjedsbrevet lest opp. Adenauer ble pålagt å forlate Köln, og fikk forbud mot å drive politisk virksomhet i byen og forøvrig i Nordrhein-Provinz.[17][18]

Restriksjonene på Adenauers politiske virksomhet fra oktober 1945, ble opphevet allerede i desember samme år.[12]

Ny, nasjonal politisk karrière[rediger | rediger kilde]

Adenauer hadde i september 1945 meldt seg inn i Christlich Demokratische Partei (CDP) i Rheinland og i 1946 ble han den første leder av CDU i den britiske okkupasjonsonen.[19] Partiet var ennå ikke landsdekkende. I oktober 1946 ble han partiets fraksjonsleder i Nordrhein-Westfalens landdag. Denne landdagen var ikke folkevalgt, men oppnevnt av de britiske okkupasjonsstyrkene. I 1947 deltok han ved etableringen av det første samarbeidsråd CDU/CSU, og ble medlem av det første styret. Under det første frie valget til Nordrhein-Westfalens landdag i 1947, ble han innvalgt fra valgkretsen Siegkreis Süd.[20][10][12]

Det parlamentariske råd[rediger | rediger kilde]

I august 1948 oppnevnte landdagen i Nordrhein-Westfalen Adenauer som medlem av Det parlamentariske råd. Rådet hadde som oppgave å utarbeide en ny grunnlov for landet. I september ble Adenauer valgt som rådets president.[20][12]Den 23. mai 1949 vedtok Det parlamentariske råd Tysklands nye grunnlov, Grundgesetz.[21]

Adenauer gikk i det parlamentariske råd inn for Bonn som forbundsrepublikkens hovedstad, og ikke Berlin. Han begrunnet dette med at regjeringen ikke burde ligge for nært militærregjeringens residens. Det måtte, slik Adenauer så det, for all del ikke skapes inntrykk av at forbundsregjeringen var et instrument for okkupasjonsmakten. De britiske myndigheter hadde dessuten lovet å frigi Bonn fra den britiske forvaltning, dersom denne byen ble valgt. Amerikanerne kunne ikke love det samme om Frankfurt am Main, da de selv opptok mange av de sentrale bygningene i denne byen, for sine egne institusjoner.[22]

Tysklands kansler, leder av CDU[rediger | rediger kilde]

Valgkampplakat i 1949.
Keine Experimente! Ingen eksperimenter!, valgkampslagordet fra 1957.

Ved valget til Forbundsdagen i 1949, fikk Konrad Adenauer 54,9 % av personstemmene i sin valgkrets, og ble dermed valgt direkte, uten hjelp av partilisten.[23] Unionen CDU/CSU ble den største fraksjonen i Forbundsdagen, med tilsammen 139 av 402 medlemmer.

I CDU/CSU talte enkelte for å opprette en storkoalisjon med SPD. Et hovedargument var at det ville kreve en sterk regjering for å stå i mot kritikk, når Tyskland i årene fremover skulle samarbeide med okkupasjonsmaktene.[24]

Adenauer var den mest prominente CDU-politiker i landet, og blant annet leder av samarbeidsutvalget CDU/CSU. Han ønsket en koalisjon med FDP. Adenauer pekte blant annet på at valget hadde dreid seg om økonomisk politikk, og at unionens program for sosial markedsøkonomi hadde seiret over SPDs program for planøkonomi. SPD ville dessuten utgjøre en sterk og god opposisjon i Forbundsdagen.[24]

For å drøfte spørsmålet om koalisjonspartner, innkalte Adenauer til et møte 21. august 1949 i sitt hjem i Rhöndorf, ved Bonn. Møtedeltakerne var i tillegg til Adenauer, 22 innflytelsesrike personer i CDU/CSU, og dessuten den partiløse Ludwig Erhard.[25] Gruppen som i pressemeldingen riktignok kalte seg konferanse, utgjorde intet formelt organ i unionen. Det ble heller ikke laget noe referat. Under møtet ble likevel unionens valg av FDP som koalisjonspartner, i realiteten avgjort. Her ble det også bestemt at Konrad Adenauer skulle være unionens kanslerkandidat.[26]

Erindringene til Robert Pferdmenges og dessuten Adenauer selv, tyder på at frontene var skarpe foran det viktige valget av regjeringskoalisjon. Ifølge Pferdmenges måtte Adenauer til og med måtte bruke tiden under koldtbordet, for å sikre seg et flertall. Senere har enkelte forskere nedtonet uenigheten mellom deltakerne.[27]

Forbundsdagen valgte Konrad Adenauer som kansler med knappest mulig flertall, det vil si 202 av 404 medlemmer av parlamentet. Adenauers egen stemme ble dermed avgjørende.[28]

Adenauer beholdt vervet som forbundskansler helt til 1963. Da han gikk av, hadde han vært den lengst regjerende kansler siden Otto von Bismarck. Fra 1951 til 1955 var han også utenriksminister.

Adenauer ble i 1950 valgt som den første leder av CDU i Tyskland. Han fortsatte som partiets leder, helt til han ga avkall på gjenvalg i 1966.[12]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Forholdet til kommunismen og Østblokken[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer var katolikk, og følte avsky for «bolsjevikenes» ateisme.[29] Sovjetunionen var for ham bare Tsar-Russlands naturlige etterfølger, og i denne så han en aggressiv stormakt, økonomisk så vel som militært. Kommunismen i alle sine varianter, den russiske, så vel som SED-varianten, sto for Adenauer som fremskrittsfiendtlig og menneskeforaktende. Det var med disse grunnholdninger han avviste enhver forsiktig såkalt appeasementpolitikk.[29]

Utenrikspolitisk ble han kjent for å vise hardhet («Politik der Stärke») overfor Østblokken. Adenauer mente at et gjenforent og demokratisk Tyskland bare kunne oppstå gjennom et sterkt Vest-Tyskland. Han forklarte selv uttrykket «Politik der Stärke» med at det ikke først og fremst gjaldt evnen til bruk av militære midler. Styrken besto i å fremstå klar og besluttsom overfor motstanderen i politiske spørsmål.[30]

Petersbergavtalen og tilknytningen til Vesten[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer ønsket at Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) med sin frihet, sitt demokrati og sin sosiale sikkerhet, skulle virke som en magnet på tyskerne i den kommunistiske østsonen, for derigjennom å oppnå tysk samling. Denne «magnet-teorien» som først ble introdusert av SPD, delte han med de fleste tyskere i vest. Alle erkjente at dette kunne ta tid, men Adenauer så det også slik at Vest-Tyskland ikke kunne makte en slik oppgave alene.[31][32][33]

Adenauers løsning ble å knytte Tyskland så tett som mulig til Vesten.[34]Etter å ha blitt kansler i september 1949, undertegnet han i november samme år, den såkalte Petersbergavtalen med Den allierte høykommisjon. Avtalen åpnet for at Tyskland kunne bli medlem av det europeiske fellesskap gjennom internasjonale organisasjoner, og ha diplomatiske forbindelser med andre stater.[35]

Petersbergavtalen medførte at de allierte sterkt reduserte sin demontering av tysk industri som krigsbytte. Motytelsen var at Tyskland fullt ut aksepterte, og ble medlem av Ruhrmyndigheten som administrerte Ruhrstatuttet. Statuttet regulerte det området som under andre verdenskrig ble kalt Tysklands våpensmie. Det var utarbeidet av vestmaktene uten Sovjetunionen som deltaker. For Tyskland dreide det seg således om et valg av side i øst-vest-konflikten. Ruhrstatuttet ble senere avløst av Det europeiske kull- og stålfellesskap.

Valget av side i øst-vest-konflikten, i motsetning til å følge en nøytralitetslinje, var omstridt i Tyskland. Under et opphetet møte i Forbundsdagen, kalte opposisjonslederen Kurt Schumacher Adenauer en «–forbundskansler for de allierte» (Bundeskanzler der Allierten), og fikk 20 dagers utestengelse fra forhandlingene i Forbundsdagen som straff.[36]

Integreringen av Tyskland i et samlet Europa hørte til Adenauers fremste mål, og ble realisert ved inngåelsen av kull- og stålunionen i 1951, Det europeiske økonomiske fellesskap og Det europeiske atomenergifellesskap, begge i 1957.[29]

Remilitarisering av Tyskland[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer og forsvarsminister Theodor Blank (første sivile fra venstre) besøker for første gang tyske tropper i Andernach, 20 januar 1956.

Ifølge Potsdamkonferansen skulle Tyskland etter den andre verdenskrig være demilitarisert.[37] Gjenopprettelsen av landets forsvar foregikk deretter i flere etapper. Den ble et symbol på landets selvstendighet, og var resultatet av Adenauers diplomatiske og politiske arbeid.[38]

Adenauer startet sitt arbeid for en remilitarisering, straks Forbundsrepublikken var etablert 24. mai 1949. Han hadde et klassisk syn på den suverene nasjonalstat: Staten kunne ikke oppnå selvstendighet uten et eget forsvar. På utenriksministerkonferansen i New York i september 1949, presenterte han sitt prinsipp: Tyskland skulle få sin suverenitet, mot å bidra til gjenoppbygging av forsvaret.[39]

I et intervju med den amerikanske avisen Cleveland Plain Dealer i desember 1949, utviklet Adenauer sitt syn videre. Remilitariseringen skulle skje som ledd i et forsvarssamarbeid mellom de vesteuropeiske land og USA. For Adenauer var remilitariseringen således en del av arbeidet for integrering av Tyskland i Vesten.[40][39][2]

Vestmaktene ga i mai 1950 aksept for Adenauers plan. Ved Koreakrigens utbrudd i juni 1950, ble vestmaktene, og særlig USA, ytterligere interessert i at Vest-Tyskland bidro militært.[12]

Den første tyske forsvarsminister, Theodor Blank, ble utnevnt i 1955. Han hadde helt fra 1950 administrert Blank-kontoret, som med de vestlige okkupasjonsmaktenes samtykke, arbeidet for gjenopprettelsen av forsvaret. I 1956 ble førstegangstjenesten gjeninnført, og de første rekruttene innrullert i 1957. Hæren nådde i 1965 en størrelse på 500 000 soldater.[38]

Det europeiske forsvarsfellesskapet oppgis[rediger | rediger kilde]

Den franske statsminister René Pleven fremla i 1952 en plan for et europeisk forsvarssamarbeid mellom de seks medlemmene av Det europeiske kull- og stålfellesskap. Medlemslandene skulle etablere en felles hær. Den kalde krigen og dessuten Koreakrigen, gjorde at man i vesten anså et tysk forsvar nødvendig for å demme opp for Sovjetunionen.[41] Selv om Tyskland dermed ikke kunne forbli demilitarisert, slik Potstamkonferansen forutsatte, ville en felles hær medføre kontroll over de tyske styrker. Tyskland krevde som gjenytelse at de skulle få sin suverenitet tilbake. Forhandlingene førte til en underskrevet avtale om Det europeiske forsvarsfellesskap, EFF. Da planen i 1954 skulle opp til avstemning i den franske nasjonalforsamlingen i 1954, var Pierre Mendès France blitt statsminister. Adenauer mente Mendès France ikke gikk helhjertet inn for avtalen. Forslaget om ratifisering av avtalen ble uansett nedstemt. Tysklands deltakelse i det vestlige militære samarbeidet ble deretter realisert gjennom NATO, der også USA var medlem.[42]

Konrad Adenauer ble meget skuffet over Frankrikes endelige avvisning av planen, og kalte avstemningsdagen en svart dag for Europa. I utgangspunktet klandret han Forbundsdagen for resultatet, som etter hans oppfatning hadde brukt for lang tid på å ratifisere avtalen. Slikt var egnet til å gjøre de øvrige landene usikre på om avtalen ville bli gjennomført. Den egentlige årsak til utfallet, tilskrev han imidlertid Sovjetunionens diplomatiske innsats.[42] Sovjetunionen ønsket ikke et EFF som de ikke hadde innsyn i. Russerne arbeidet for en firemaktskonferanse mellom seierherrene fra andre verdenskrig, om en tysk gjenforening. Adenauer hadde ingen tillit til at et slikt samarbeid med russerne ville bli vellykket for tyskerne.[43][12]

Parisvtalene gir Tyskland ny selvstendighet[rediger | rediger kilde]

Vest-Tysklands status som okkupert område ble avsluttet i 1954, da Adenauer underskrev de såkalte Parisavtalene. Tyskland fikk tilbake det vesentlige av sin suverenitet. Avtalepartene var Tyskland, USA, Storbritannia og Frankrike. Paris-avtalene beredte grunnen for Tysklands og Italias inntreden i Vestunionen, NATO, og for den senere Saaravtalen mellom Frankrike og Tyskland. Fortsatte begrensninger i landets suverenitet var blant annet at det skulle stå allierte tropper på tysk jord.[44] En viktig sidevirkning av avtalen var at Tyskland i lang tid ville være delt i to stater. Sovjetunionen sto fortsatt i Øst-Tyskland, og var ikke part i avtalene.[24] Først i 1991, da den såkalte to-pluss-fire-avtalen ble inngått, ble den siste rest av okkupasjonsregimet fjernet. Med denne avtalen godkjente de fire seiersmaktene fra andre verdenskrig (Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Frankrike), Tysklands gjenforening.[45]

Krigsfanger i bytte mot diplomati[rediger | rediger kilde]

Flyplassen Köln/Bonn i september 1955: En tysk kvinne takker Adenauer for at han fikk hennes sønn tilbake fra fangenskap i Sovjetunionen. Lengst til høyre: utenriksminister Heinrich von Brentano.

Etter andre verdenskrig befant mer enn ti millioner tyskere seg i alliert fangenskap, hvorav 3,3 millioner i Sovjetunionen. 1,3 million av disse døde eller ble meldt savnet. I fangeleirene i Sibir overlevde frem til 1944 bare hver tiende.[46]

I april 1947 møttes de fire allierte utenriksministrene i Moskva, der de ble enige om at alle tyske krigsfanger skulle løslates innen utgangen av 1948. Sovjeterne hadde fra høsten 1945 hjemsendt krigsfanger.

Da Josef Stalin døde i 1953, bedret det internasjonale forhandlingsklimaet seg noe.[47] I 1955 inviterte Sovjetunionen Adenauer til Moskva, idet de ønsket å opprette diplomatiske forbindelser med Tyskland.

Reisen til Moskva fra 9. til 13. september 1955, var Adenauers første utenrikspolitiske handling, etter at Tyskland ved Parisavtalene, var blitt en suveren stat.[24][35] Adenauer tok opp spørsmålet om gjenforening av de to tyske statene, men en slik avtale var det på dette tidspunkt ikke grunnlag for. Krigsfangene ble forhandlingenes hovedtema. Forhandlingene holdt flere ganger på å bryte sammen, men etter fire dager kom gjennombruddet under en festbankett. Nikita Khrusjtsjov og Nikolaj Bulganin ga sitt æresord på at fangene skulle bli hjemsendt.[48] Fra oktober 1955 til januar 1956, ble 9 626 krigsfanger og 20 000 internerte returnert til Tyskland. Blant disse var det også politiske fanger, som var forvist til Sovjetunionen. Hjemsendelsen av fangene skulle blir Adenauers mest populære politiske handling noensinne.[48][49]

Som motytelse fra Tysklands side, ble det opprettet diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen.

Hallsteindoktrinen[rediger | rediger kilde]

I Hallsteindoktrinen som kom 22. september 1955, krevde Forbundsrepublikken Tyskland enerett til å representere det tyske folk. Landet ville bryte diplomatiske forbindelser med ethvert land som anerkjente DDR. Begrunnelsen var at forbundsrepublikken var representert av en demokratisk valgt regjering, mens DDR ble styrt som et diktatur, avhengig av Sovjetunionen. Unntak ble gjort for Sovjetunionen, som var en ansvarlig seiersmakt for hele Tyskland.[50]

Forsoning med Frankrike[rediger | rediger kilde]

Fra 1870 til 1945 hadde Tyskland utkjempet tre kriger med Frankrike: Den fransk-tyske krig, første verdenskrig og andre verdenskrig. Dersom Tyskland skulle bli integrert i Europa, måtte landet først stifte en varig fred med Frankrike. Byggestener for en slik fred ble blant annet Det europeiske kull- og stålfellesskap, Det europeiske økonomiske fellesskap og EURATOM. Adenauers gode forbindelse med Frankrikes president Charles de Gaulle, hadde en meget gunstig innvirkning på dette arbeidet. En vennskapsavtale mellom Tyskland og Frankrike ble inngått i 1963.[29][51]

Forholdet til det jødiske folk[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer og Israels utenriksminister Moshe Scharett underskrev 10. september 1952 den såkalte Luxembourg-avtalen om materiell erstatning til jødene i og utenfor Israel. Avtalen innebar en forpliktelse for Tyskland til i løpet av 14 år å betale erstatning eller levere varer for tilsammen 3 milliarder tyske mark. I tillegg skulle Claims Conference som representerte jødedommen utenfor Israel, motta 450 millioner tyske mark.[29][52][53]

Avtalen var omstridt både i Tyskland og Israel. I Forbundsdagen stemte SPD uten unntak for avtalen, mens det var motstand i CDU/CSU. Avtalen ble vedtatt med 238 av de 358 tilstedeværende medlemmene av Forbundsdagen. DDR avslo å betale erstatning, i det landet ikke anså seg som etterfølger av det nasjonalsosialistiske Tyskland, og dermed ikke hadde noen forpliktelse til å bidra til reparasjon.[53]

Attentatet mot Adenauer[rediger | rediger kilde]

Den 27. mars 1952, mens forhandlingene om reparasjonsavtalen pågikk, overleverte en ukjent mann på München Hauptbahnhof, en pakke til to gutter. Mannen ba guttene å levere pakken til posten. Pakken var adressert til forbundskansler Konrad Adenauer. Isteden for å poste pakken, overleverte guttene den til politiet. Om kvelden eksploderte pakken hos politiet, og én politimann ble drept. Kort tid etter nådde ytterligere to brevbomber Wassenaar ved Den Haag, hvor Tyskland og Israel forhandlet om reparasjonsavtalen. En organisasjon som kalte seg jødiske partisaner, tok på seg ansvaret for bomben.[54][55][56][57]

Formålet med bombene var tilsynelatende å ødelegge forhandlingene mellom Israel og Tyskland. Senere hevdet den påståtte attentatmannen Elieser Sudit at det var Menachem Begin som var oppdragsgiveren hans. Utbrytergrupper fra den paramilitære Irgun, som Begin tidligere hadde ledet, hadde uttalt seg sterkt negativ til avtalen. De betraktet avtalen som tyskernes frikjøp fra en utilgivelig synd.[55][56][57]

Attentatet vakte stor oppsikt i samtiden, og i Paris ble fem personer arrestert, blant dem Elieser Sudit. Siden ble det brått stille om saken, og det ble aldri reist noen straffesak i Tyskland.[54] Adenauer ga uttrykk for at det måtte ha stått en gal mann bak attentatet mot ham selv.[56][58]

Nærings- og sosialpolitikk[rediger | rediger kilde]

Den sosiale markedsøkonomien ble innført i Vest-Tyskland i 1948. Som reformens far regnes Ludwig Erhard. Erhard var senere næringsminister i samtlige av Adenauers regjeringer. Dette var dermed også Adenauers politikk. Grunnlaget for den sosiale markedsøkonomi var etiske, filosofiske og kristelige betraktninger. Tanken var å kombinere prinsippet om friheten i markedet, med den enkelte borgers ansvarsfølelse og anstendighet.[59]

En ledetråd i denne politikken er konkurranse på like vilkår, kombinert med sosiale utjevningstiltak. Den sosiale markedsøkonomien utgjør etter formålet en tredje vei, mellom den tøylesløse kapitalismen og den sosialistiske planøkonomien.[60]

Avnazifisering og kontinuitet i offentlige stillinger[rediger | rediger kilde]

Avnazifiseringen av Tyskland ble bestemt under Potsdamkonferansen mellom de fire seiersmaktene, og vedtatt som lov av den militærregjering som styrte det okkuperte Tyskland.[61] De allierte okkupasjonsmyndighetene omarbeidet kultur, skole og medier, og nazister ble fjernet fra ledende stillinger i alle samfunnssektorer. Som følge av samfunnets behov for fagkunnskap, ble imidlertid mange av dem likevel rehabilitert etter kort tid.[62]

Adenauer hadde et pragmatisk forhold til embetsmennenes fortid. Ansettelsen av Hans Globke som direktør ved kanslerkontoret var omstridt. Globke hadde vært embetsmann under nasjonalsosialismen, og skrevet forklarende kommentarer til raselovene. Etter krigen anså okkupasjonsmyndighetene ham likevel for ikke å utgjøre noen belastning på forvaltningen. Da Adenauer utnevnte ham som statssekretær, ble dette sterkt kritisert. Adenauer svar var at man normalt - ikke heller ut det skitne vannet før man har fått nytt og friskt et.[63] DDR avholdt en straffesak mot Globke, der han in absentia ble dømt til livsvarig fengsel.[64]

I en diskusjon i Forbundsdagen høsten 1953, la Adenauer vekt på behovet for fagkunnskap.[65][66]

Sitat - Når De vurderer disse tingene i ro og mak, vil De ikke kunne si at man kunne gjort dette annerledes. Man kan jo ikke bygge opp et utenriksdepartement, uten at man i det minste i starten har folk, som forstår noe av historien. Jeg mener, vi bør slutte med disse nazi-utdrivelsene, for det kan De stole på, dersom vi begynner med det, vet vi ikke, hvor det ender.
Sitat
– I Forbundsdagen høsten 1953.

Theodor Oberländer var minister for flyktninger og fordrevne i to av Adenauers regjeringer, Adenauer II og Adenauer III. Han hadde i 1940 på oppdrag fra admiral Canaris, bidratt til etableringen av en tysk/ukrainsk frivillighetsavdeling, Batallion Nachtigall (nattergal-bataljonen) i Lemberg/Lviv. DDR innledet en rettssak in absentia også mot Oberländer. Han ble anklaget for krigsforbrytelser, blant annet mot lokalbefolkningen i Lemberg, og ble dømt til livsvarig fengsel. Journalister i Der Spiegel og Die Zeit brakte anklagene videre. Adenauer vegret seg i første omgang mot å fjerne Oberländer: - Vi skal vel ikke slå hodet av en mann, bare fordi SED vil det, sa han.[67] Oberländer ble imidlertid til slutt en så stor belastning for Adenauer at han fikk gå av med pensjon i 1960.[68] Det kom senere frem at DDRs anklager var falske, og statsadvokaten i Bonn avsluttet saken i 1961. I 1999 konkluderte en historisk avhandling med at enkelte av medlemmene fra Nachtigal kan ha deltatt pogromen, men det fantes ikke bevis for at Oberländer hadde gitt ordre om det.[67][69][70]

I 2005 oppnevnte daværende utenriksminister Joschka Fischer en historikerkommisjon for å undersøke utenriksdepartementets stilling under jødeforfølgelsene. Kommisjonen avla innstilling i 2010.[71]

Spiegel-affæren[rediger | rediger kilde]

Om kvelden 26. oktober 1962 stormet politiet inn i lokalene til tidsskriftet der Spiegel i Hamburg. Senere ble også redaksjonskontoret i Bonn ransaket. Journalisten Conrad Ahlers ble samme natten arrestert sammen med sin kone, selv om de var på ferie i Spania. Også ansvarshavende redaktør, Rudolf Augstein, ble satt i varetekt. Bakgrunnen var Ahlers' kritiske artikkel to uker tidligere, der Ahlers på bakgrunn av resultatene av NATO-øvelsen Fallex 62 gjorde narr av både Adenauer og forsvarsminister Franz Josef Strauss. Strauss besluttet å gi Spiegel en lærepenge, uten å orientere justisministeren fra FDP. Samtlige FDP-ministrer trakk seg fra regjeringen i protest. Spiegel-journalisten Sebastian Haffner uttalte: «Hvis den tyske offentligheten finner seg i dette, så adjø pressefrihet, adjø rettsstat, adjø demokrati.»

Aksjonen utløste da også en storm av protester fra studenter, forfattere, fagorganiserte og presse. Spiegel fikk hjelp fra de andre avisene i det samme pressehuset i Hamburg, slik at tidsskriftet utkom som normalt. Strauss måtte gå av, men sjefredaktør Augstein ble sittende fengslet i over tre måneder. Fire år senere fastslo den tyske forfatningsdomstolen Bundesverfassungsgericht at Spiegels artikkel ikke hadde røpet statshemmeligheter. Spiegel klaget regjeringen inn for brudd på pressefriheten, men den klagen ble avvist. Spiegelaffæren hadde likevel svekket Adenauers anseelse så kraftig at han måtte love å trekke seg som kansler i løpet av et år. Omdømmet hans ble også svekket av at han hadde fortsatt valgkampen sin, selv om byggingen av Berlinmuren var iverksatt, slik at han først ankom Berlin etter en uke. Selv om Adenauer reelt ikke kunne hindre at muren ble reist, sank oppslutningen om partiet hans, og rettet seg i stedet mot SPDs kansler-kandidat Willy Brandt, regjerende borgermester i Vest-Berlin.[72]

Anekdoter[rediger | rediger kilde]

Konrad Adenauer kunne framstå som forholdsvis bister og autoritær, men hadde samtidig en viss slagferdighet.

En gang han i et regjeringsmøte tok til orde for en løsning han hadde avvist dagen før, skal han ha gjort det med replikken: -Det viser bare at jeg er klokere i dag enn jeg var i går.

En annen gang skal han ha svart en regjeringskollega da denne litt oppgitt utbrøt: – De kan da ikke forlange at vi skal si Ja og Amen til alt De foreslår, herr Kansler!

– Å si Amen er ikke nødvendig, skal kansleren ha svart.

Adenauer avskydde Berlin, og når han måtte dra dit dro han gardinene for vinduet med en gang toget hadde krysset Elben: «for å slippe å se den asiatiske steppen»[73]

Ting oppkalt etter Adenauer[rediger | rediger kilde]

CDUs nåværende hovedkontor i Berlin ble oppført i 2000 og fikk navnet Konrad Adenauer Haus. Det tidligere partikontoret i Bonn som nå er revet, bar samme navn.[74] Flyplassen Köln/Bonn fra 1938 fikk tilnavnet Konrad Adenauer i 1994. Det samme gjelder flere plasser, gater, alleer og broer, blant annet Konrad Adenauer-Brücke over Rhinen i Ludwigshafen. Broen ble oppført i 1967.[75]

Den tyske regjeringen har siden 2011 benyttet seg av to flymaskiner av typen Airbus A340-313 til tjenestereiser, hvorav den ene er døpt «Konrad Adenauer». Den andre maskinen er døpt «Theodor Heuss», etter landets første president. Regjeringen disponerte fra 1994 til 2011 en flymaskin Airbus 310, også den med tilnavnet Konrad Adenauer. En kaserne tilhørende Flugbereitschaft des Bundesministeriums der Verteidigung, er også oppkalt etter kansleren.[76][77][78]

En rose utviklet av virksomheten Rosen Tantau, ble i 1953 oppkalt etter Konrad Adenauer.[79]

Konrad Adenauer i kunsten[rediger | rediger kilde]

Hubertus von Pilgrims byste av Adenauer har en prominent plassering på Bundeskanzlerplatz i Bonn. En byste av Adenauer er også plassert i æressalen i Walhalla ved Regensburg. Helga Tiemanns skulptur befinner seg på Adenauer-Platz i Berlin, mens Wimmers og Weilands verk er i Köln. Hans Pfannmüllers kjente karikatur er fra 1954. Adenauer inngår også i Heinrich Hoerles verk Zeitgenossen (norsk: Samtidige).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Köhler, Henning (1994). «Elternhaus und Schule». Adenauer. Frankfurt am Main, Berlin: Propyläen. s. 24. ISBN 3549054440. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l «Lebenslauf - Ein kurzer Überblick». www.konrad-adenauer.de (tysk). Adenauer Stiftung. Besøkt 21. mai 2017. 
  3. ^ Hanns Jürgen Küsters. «Adenauer, Helena :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 26. juni 2017. 
  4. ^ Köhler, Henning (1994). Adenauer. Propyläen. s. 30, 31. ISBN 3549054440. «Konrad, jetzt muss du dir vornehmen, Oberbürgermeister von Köln zu werden.» 
  5. ^ Köhler, Henning (1994). Adenauer. Propyläen. s. 31. ISBN 3549054440. «... denn beide neigten zum Jähzorn. Diese Eigenschaft war bei ihrem Sohn Konrad zwar ebenfalls vorhanden, zugleich aber auch die Fähigkeit, sie zu beherrschen und in kalter Wut sehr unangenehm zu werden.» 
  6. ^ «Adenauer als Schüler :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 20. mai 2017. 
  7. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 34. ISBN 3549054440. 
  8. ^ Köhler, Henning. Adenauer. s. 36. ISBN 3549054440. 
  9. ^ Köhler, Henning. Adenauer. Propyläen. s. 37, 38. ISBN 3549054440. «Das Lob der Arbeit, die Notwendigkeit des Leiens und die Mäßigung in der Lebensführung - all das waren Maximen, die für Adenauer lebenslang gültig blieben.» 
  10. ^ a b Blume, Dorlis; Zündorf, Irmgard. «Konrad Adenauer». www.hdg.de (tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 25. mai 2017. 
  11. ^ «Konrad Adenauers Autounfall 1917 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 25. juni 2017. 
  12. ^ a b c d e f g «Lebenslauf - Die wichtigsten Daten :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 3. august 2017. 
  13. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 93), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  14. ^ Wulfert, Anja (14. september 2014). «Separatistenbewegung». Deutsches Historisches Museum, Berlin. Besøkt 21. mai 2017. 
  15. ^ «Babelsberg - Die Villenkolonie Neu Babelsberg (Tour)». www.berlin.de (tysk). 3. november 2016. Besøkt 4. juli 2017. 
  16. ^ «Jahreskalender :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 22. mai 2017. 
  17. ^ a b c «1945-10-06 Brief Pferdmenges :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 22. mai 2017. 
  18. ^ a b Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 25. 
  19. ^ Blume, Dorlis; Zündorf, Irmgard. «Konrad Adenauer». 
  20. ^ a b «Lebenslauf - Die wichtigsten Daten :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 23. mai 2017. 
  21. ^ «Parlamentarischer Rat 1948/49 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 23. mai 2017. 
  22. ^ Adenauer, Konrad (1966). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 116. 
  23. ^ «Bundestagswahl 1949 :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 6. august 2017. 
  24. ^ a b c d Adenauer, Konrad (1966). «Konferansen i Röhndorf 21. august 1949». Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 143, 145, 146. 
  25. ^ Rudolf Morsey (1980). «Die Rhöndorfer Weichenstellung» (PDF). Institut für Zeitgeschichte, München - Berlin. Besøkt 7. august 2017. «Adenauer, Peter Altmeier (Koblenz), Theodor Blank (Dortmund), Adolf Cillien (Hannover), Anton Dichtel (Freiburg), Ludwig Erhard (Frankfurt), Günter Gereke (Hannover), Johannes Gronowski (Bad Driburg), Albert Finck (Hambach v. Neustadt/W.), Werner Hilpert (Wiesbaden), Michael Horlacher (München), Edmund Kaufmann (Stuttgart), Jakob Kaiser (Berlin), Willi Koch (Kiel), Erich Köhler (Frankfurt), Gebhard Müller (Tübingen), Wilhelm Naegel (Hannover), Anton Pfeiffer (München), Robert Pferdmenges (Köln), Hermann Pünder (Frankfurt), Hugo Scharnberg (Hamburg), Carl Schröter (Kiel), Wilhelm Simpfendörfer (Stuttgart), Franz Josef Strauß (München).» 
  26. ^ Hanns Jürgen Küsters, Ulrike Quadbeck. «Adenauers erste Wahl zum Bundeskanzler». Adenauer Stiftung. Besøkt 7. august 2017. «Adenauer ergreift nach der Bundestagswahl vom 14. August 1949 die Initiative; er zieht am 20. August den bayerischen Ministerpräsidenten Hans Ehard (CSU) auf seine Seite, einen Tag später überzeugt Adenauer als Gastgeber in seinem Haus in Rhöndorf bei Kaffee, Kuchen und Wein über zwanzig führende Vertreter der Union von seinen Vorstellungen einer bürgerlichen Koalition mit der FDP unter Ausschluss der SPD - und unter seiner Führung.» 
  27. ^ «Die Rhöndorfer Weichenstellung» (PDF). Besøkt 7. august 2017. «individuellen Beienflüssung seiner Gäste am Buffet» 
  28. ^ Hanns Jürgen Küsters og Ulrike Quadbeck. «Adenauers erste Wahl zum Bundeskanzler :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 7. august 2017. 
  29. ^ a b c d e Küsters, Hanns Jürgen. «Ära Adenauer 1949 - 1963». www.konrad-adenauer.de (tysk). Adenauer Stiftung. Besøkt 28. mai 2017. 
  30. ^ «Außenpolitik». Innlegg av Adenauer i Forbundsdagen 2. desember 1955. Besøkt 28. mai 2017. «Wenn von einer Politik der Stärke gesprochen wird, ist gar nicht ausschließlich oder auch nur in der Hauptsache gedacht an militärische Stärke. Die Politik der Stärke muß darin bestehen, daß man seinen Standpunkt in wichtigen politischen Fragen sehr klar und sehr entschieden auch dem Gegner gegenüber vertritt. Das ist die Politik der Stärke!» 
  31. ^ Werner Abelshauser. «Zur Entstehung der „Magnet-Theorie“ in der Deutschlandpolitik» (PDF). Vierteljahrshefte für Zeitgeschichte. «Kurt Schumacher 31. mai 1947: Man muß soziale und ökonomische Tatsachen schaffen, die das Übergewicht der drei Westzonen über die Ostzone deklarieren . . . Die Prosperität der Westzonen, die sich auf der Grundlage der Konzentrierung der bizonalen Wirtschaftspolitik erreichen läßt, kann den Westen zum ökonomischen Magneten machen. Es ist realpolitisch vom deutschen Gesichtspunkt aus kein anderer Weg zur Erringung der deutschen Einheit möglich als diese ökonomische Magnetisierung des Westens, die ihre Anziehungskraft auf den Osten so stark ausüben muß, daß auf die Dauer die bloße Innehabung des Machtapparates dagegen kein sicheres Mittel ist. Es ist gewiß ein schwerer und vermutlich langer Weg.» 
  32. ^ Günter Buchstab. «Wiedervereinigung». Adenauer-Stiftung. Besøkt 14.06.2017. «Die Bundesrepublik sollte als deutscher Kernstaat mit ihrer freiheitlich-demokratischen Verfassung und wirtschaftlichen und sozialen Stabilität eine Magnetwirkung auf die Deutschen im kommunistischen Machtbereich ausüben.» 
  33. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Adenauer, Konrad | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 14. juni 2017. 
  34. ^ Takle, Marianne (1964-) (1992). Det forente Tysklands veivalg: tysk utenrikspolitisk debatt etter gjenforeningen. Oslo: PRIO. s. 18. 
  35. ^ a b Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Konrad Adenauer». www.hdg.de (tysk). Besøkt 28. mai 2017. 
  36. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg,. «Benehmen wie die Schuster - DER SPIEGEL 49/1949». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 28. mai 2017. 
  37. ^ Meining, Peter (1997). Überblick über die deutsche Geschichte 1945-90: vom Ende des zweite Weltkriegs bis zur Vereinigung Deutschlands. Oslo: Høgskolen i Oslo. s. 7. ISBN 8257900788. 
  38. ^ a b Detlef Bald (1.5.2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 3. august 2017. «Die Wiederbewaffnung der Bundesrepublik Deutschland erfolgte in mehreren Etappen. Sie gilt als Zeugnis der Eigenständigkeit des westdeutschen Staates und zugleich als diplomatischer und politischer Erfolg des ersten deutschen Bundeskanzlers Konrad Adenauer.» 
  39. ^ a b «Adenauer: Die Zeit ist gekommen, uns zu bewaffnen». Konrad Adenauer Stiftung. Besøkt 28. mai 2017. «Deutschland "soll zur Verteidigung Europas einen Beitrag in einer europäischen Armee unter dem Kommando eines übergeordneten europäischen Befehlshabers leisten". Von diesem Augenblick an wird es nicht nur "richtig, sondern notwendig" für die Vereinigten Staaten sein, ihr militärisches Hilfeprogramm auf Deutschland auszudehnen.» 
  40. ^ Detlef Bald (2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 2. august 2017. «Den durchschlagenden Erfolg verbuchte der Kanzler Anfang September 1950 mit offiziellen Noten an die Außenministerkonferenz der Westmächte in New York. In diesen Noten präsentierte der Kanzler die zwei Säulen seiner Politik: "Erlangung der Souveränität" nur "als Folge der Wiederbewaffnung" (Konrad Adenauer). Die Aufrüstung der Bundesrepublik war also ein zentrales Element der deutschen Politik der Westintegration.» 
  41. ^ Detlef Bald (2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 4. august 2017. «Die Spannungen des Kalten Krieges und der Beginn des Korea-Krieges im Sommer 1950 schufen die Voraussetzungen für die westliche Wiederbewaffnung. Sie wurde – im Sinne der Lehre aus der Geschichte – seitens der West-Alliierten als ein System der "doppelten Eindämmung" (Rolf Steininger) konzipiert: Schutz gegenüber dem Kommunismus und Sicherheit vor Deutschland. Dieses System bildet den politisch-historischen Rahmen, in dem die Wiederbewaffnung gegen vielfache Bedenken in Europa ermöglicht wurde.» 
  42. ^ a b «Erindringer 1953-1955». s. 85 flg. Besøkt 4. august 2017. «Avstemningen i Paris ødela for oss tyskere sjansen til en snarlig suverenitet, og knuste for alle vesteuropeere håpet om et samlet Europa.
    Og hvem hadde seiret? Uten tvil Moskva - ved hjelp av ca. 100 kommuniststemmer.»
     
  43. ^ Adenauer, Konrad (1967). Erindringer. Oslo: Aschehoug. s. 16 flg. 
  44. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Pariser Verträge | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 24. mai 2017. 
  45. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Zwei-plus-Vier-Vertrag». www.hdg.de (tysk). Besøkt 24. mai 2017. 
  46. ^ Arnulf Scriba (2015). «Kriegsgefangenschaft». Deutsches Historisches Museum, Berlin. Besøkt 31. mai 2017. «Weitaus schlimmer erging es den insgesamt 3,3 Millionen deutschen Soldaten in sowjetischer Gefangenschaft. Die von den Sowjets massenhaft abgeworfenen illustrierten Flugblätter mit den Bildern zufriedener Wehrmachtssoldaten spiegelten nicht annähernd die Zustände wider, wie sie zum Beispiel in den sibirischen Gefangenenlagern herrschten, in denen bis 1944 nur etwa jeder zehnte Kriegsgefangene überlebte. Nach Zwangsarbeit, Hunger und Krankheit kehrten knapp zwei Millionen Gefangene aus der Sowjetunion nach Deutschland zurück, die letzten im Januar 1956; alle anderen sind in den Lagern ums Leben gekommen oder gelten bis heute als verschollen.» 
  47. ^ Meining, Peter (1997). Überblick über die deutsche Geschichte 1945-90: vom Ende des zweite Weltkriegs bis zur Vereinigung Deutschlands. Oslo: Høgskolen i Oslo. s. 31. ISBN 8257900788. 
  48. ^ a b Detlef Bald (1.5.2015). «Die Politik der Wiederbewaffnung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 2. august 2017. «Die Wiederbewaffnung der Bundesrepublik Deutschland erfolgte in mehreren Etappen. Sie gilt als Zeugnis der Eigenständigkeit des westdeutschen Staates und zugleich als diplomatischer und politischer Erfolg des ersten deutschen Bundeskanzlers Konrad Adenauer.» 
  49. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 98-99)
  50. ^ Grau, Andreas/Würz, Markus (29.02.2016). «Alleinvertretungsanspruch». Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 31. mai 2017. 
  51. ^ Meining, Peter (1997). Überblick über die deutsche Geschichte 1945-90: vom Ende des zweite Weltkriegs bis zur Vereinigung Deutschlands. Oslo: Høgskolen i Oslo. s. 31. ISBN 8257900788. 
  52. ^ «Das Luxemburger Abkommen (Wiedergutmachungsabkommen) von 1952 und die innerisraelische Reaktion darauf». web.nli.org.il (engelsk). Besøkt 28. mai 2017. 
  53. ^ a b Hinz-Wessels, Annette/Würz, Markus (29.02.2016). «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Luxemburger Abkommen». www.hdg.de (tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland. Besøkt 4. juni 2017. 
  54. ^ a b «Henning Sietz: Attentat auf Adenauer». Perlentaucher.de. 2003. Besøkt 4. juni 2017. «Eine "Organisation jüdischer Partisanen" bekennt sich zu dem Anschlag. Die Hinweise verdichten sich, dass jüdische Täter Adenauers Annäherungen an Israel sabotieren wollen. Doch von einem Tag auf den anderen gibt die Sonderkommission nichts mehr bekannt. Auch die Presse stellt die Berichterstattung ein. 1978 wird das Verfahren eingestellt, zu einem Prozess kommt es nicht.» 
  55. ^ a b «„Im Auftrag des Gewissens“: Begin war Drahtzieher des Adenauer-Attentats». Frankfurter Allgemeine Zeitung (tysk). 12. juni 2006. ISSN 0174-4909. Besøkt 3. juni 2017. «Menachem Begin, der spätere israelische Ministerpräsident und Friedensnobelpreisträger, war Auftraggeber, Organisator und Geldbeschaffer eines Anschlags auf Bundeskanzler Konrad Adenauer im Jahr 1952. Dies hat einer der damaligen Attentäter nach F.A.Z.-Informationen preisgegeben.» 
  56. ^ a b c Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Interview zum Adenauer-Attentat: "Historiker haben Scheuklappen" - SPIEGEL ONLINE - Panorama». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 3. juni 2017. «Für mich ist das die Tat eines Verrückten» 
  57. ^ a b Gorse, Christiane (22. juni 2016). «Konrad Adenauer: Attentat» (tysk). Besøkt 3. juni 2017. 
  58. ^ «"Die Tat eines Verrückten"». Sven Felix Kellerhoff Die Welt, N24. 2003. Besøkt 4. juni 2017. «Für mich ist das die Tat eines Verrückten. Ebenso wie jeder anständige Deutsche es ablehnt, mit den Wahnsinnstaten sadistischer Gestapo-Leute identifiziert zu werden, lehne ich es ab, das Judentum mit dem blödsinnigen Fanatismus eines einzelnen zu belasten, nur weil dieser zufällig Jude ist.» 
  59. ^ Das Prinzip der Freiheit auf dem Markt mit dem des sozialen Ausgleichs und der sittlichen Verantwortung jedes Einzelnen dem Ganzen gegenüber zu verbinden (Ludwig Erhard)
  60. ^ «Soziale Marktwirtschaft :: Konrad Adenauer». www.konrad-adenauer.de (tysk). Besøkt 30. mai 2017. 
  61. ^ webmaster@verfassungen.de. «Gesetz Nr. 104 zur Befreiung von Nationalsozialismus und Militarismus (1946)». www.verfassungen.de. Besøkt 4. juni 2017. 
  62. ^ Prof. Dr. Wolfgang Benz (11. april 2004). «Demokratisierung durch Entnazifizierung und Erziehung». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 4. juni 2017. «Gezielt bauten die Alliierten Bildung, Kultur und Medien um. NSDAP-Mitglieder wurden aus allen Institutionen der Gesellschaft entfernt. Wegen mangelnder Fachkräfte wurden viele von ihnen allerdings rasch wieder rehabilitiert.» 
  63. ^ Christiane Habermalz (1. juni 2016). «Adenauers graue Eminenz, Hans Globke». Deutschlandfunk Kultur. Besøkt 6. juni 2017. «"Man schüttet kein dreckiges Wasser aus, wenn man kein reines hat", soll er zum dem Thema gesagt haben.» 
  64. ^ Deutschland, Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Hans Globke». www.hdg.de (tysk). Besøkt 6. juni 2017. 
  65. ^ «Amnesie und Amnestie». Der Spiegel. 21. juni 2006. Besøkt 5. juni 2017. «Wenn Sie sich die Dinge einmal in Ruhe überlegen, dann werden Sie nicht sagen können, dass man anders hätte verfahren können. Man kann doch ein Auswärtiges Amt nicht aufbauen, wenn man nicht wenigstens zunächst an den leitenden Stellen Leute hat, die von der Geschichte von früher her etwas verstehen ... Ich meine, wir sollten jetzt mit der Nazi-Riecherei Schluss machen.» 
  66. ^ Rundschau, Frankfurter (27.10.2010). «Deutsche Diplomaten: Die schwankenden Gestalten aus der Nazizeit». Frankfurter Rundschau (tysk). Besøkt 5. juni 2017. «Wir sollten jetzt mit der Naziriecherei einmal Schluss machen, denn, verlassen Sie sich darauf, wenn wir damit anfangen, weiß man nicht, wo es aufhört.» 
  67. ^ a b Wiegrefe, Klaus. «ZEITGESCHICHTE: Der seltsame Professor - DER SPIEGEL 27/2000» (tysk). www.spiegel.de. Besøkt 5. juni 2017. «Adenauer weigerte sich zunächst, "einem Mann den Kopf abzuschlagen, nur weil die SED es will".» 
  68. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 127-8), forlaget Gyldendal, Oslo 2010, ISBN 978-82-05-39113-0
  69. ^ Menges, Franz; Wachs, Philipp-Christian (1999). «Oberländer, Theodor». Deutsche Biographie. Besøkt 5. juni 2017. «Man warf ihm vor, im Sommer 1941 an der Erschießung von Juden und Polen in Lemberg beteiligt gewesen und auch|für den Tod zahlreicher Menschen im Kaukasus verantwortlich zu sein; in einem Schauprozeß verurteilte man ihn am 29.4.1960 in Abwesenheit zu lebenslangem Zuchthaus. Auch in der Bundesrepublik entfachte der „Fall Oberländer“ zur Jahreswende 1959/60 eine heftige Debatte. Eine Reihe von Journalisten (etwa Bernt Engelmann im „Spiegel“ und Gerd Bucerius in der „Zeit“) machten sich die DDR-Vorwürfe zu eigen, die Staatsanwaltschaft ermittelte gegen den Minister. Adenauer sah sich schließlich genötigt, O. zum Rücktritt am 3.5.1960 zu bewegen. Obwohl aus den inzwischen zugänglichen Stasi-Akten hervorgeht, daß die Ost-Berliner Regierung die Kampagne mit gefälschten Dokumenten betrieben hatte, und die Bonner Staatsanwaltschaft bereits im April 1961 festgestellt hatte, daß die Vorwürfe jeglicher Grundlage entbehrten, mußte sich O. weiterhin in über 80 langjährigen Verfahren gegen sie wehren» 
  70. ^ Klaus Wiegrefe. «Der seltsame Professor». Der Spiegel. Besøkt 5. juni 2017. «Einige Ukrainer nahmen tatsächlich am Massaker teil, wie Zeugen glaubwürdig berichten. Nur, ein Befehl Oberländers ist nicht belegt. Die Mörder wurden nie zur Rechenschaft gezogen.» 
  71. ^ «"Das Amt und die Vergangenheit"». Auswärtiges Amt (tysk). Besøkt 6. juni 2017. 
  72. ^ Anette Storeide: Arven etter Hitler (s. 141-3)
  73. ^ Amory Burchard (10. januar 2001). «Konrad Adenauer: Im Nachtzug durch die "asiatische Steppe"». Der Tagesspiel. Besøkt 14. juni 2017. 
  74. ^ Richter, Christine. «Bundes-CDU bezieht ihre neue Zentrale in Tiergarten: Ein Fernglas für Hausherrin Angela Merkel». Berliner Zeitung (tysk). Besøkt 30. juli 2017. 
  75. ^ Bonn, Bundesstadt. «Bundesstadt Bonn:». stadtplan.bonn.de (tysk). Besøkt 30. juli 2017. 
  76. ^ «Flugbereitschaft des Bundesministeriums der Verteidigung». www.luftwaffe.de (tysk). Besøkt 31. juli 2017. 
  77. ^ «Fotostrecke - Flugbereitschaft übernimmt ersten A340». airliners.de (tysk). Besøkt 30. juli 2017. 
  78. ^ Germany, SPIEGEL ONLINE, Hamburg. «Merkels neue Air Force One: Raketenabwehr für die Kanzlerin - SPIEGEL ONLINE - Politik». SPIEGEL ONLINE. Besøkt 30. juli 2017. 
  79. ^ «Konrad Adenauer Rose». Rosen Tantau (tysk). Besøkt 31. juli 2017. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rober J. Granieri: The Ambivalent Alliance: Konrad Adenauer, The CDU/CSU, and the West, 1949-1966, Oxford/New York: Berghahn Books 2004.
  • Hans-Peter Schwarz: Konrad Adenauer: A German Politician and Statesman in a Period of War, Revolution and Reconstruction – The Statesman – 1952-1967, Oxford/New York: Berghahn Books 1997.
  • Charles Williams: Konrad Adenauer: The Father of the New Germany, Brown Little, and Company 2001.